søndag, desember 30, 2012

Flixflakserier

Rållså og jeg har fått netflix.

Det er ikke gratis, så vi har vel egentlig ikke fått det. Vi har tatt det i bruk.

En av de funksjonene som jeg virkelig liker i denne fjernsynsstreamingtjenesten er et program som foreslår serier eller filmer på bakgrunn av hva man allerede har sett.

Det kommer opp foreksempel :Påskeharen, vi tror du ville like Miss Marple - hvis man foreksempel har sett Poirot.

Men så hadde vi mor på besøk her - mor liker Westernfilmer - vi snurret Clint Eastwoods Pale Rider fra 1985.

Og så bestemte Rållså at vi skulle se The Reader like etterpå. Veldig fin, forresten, men helt aldeles forskjellig fra Pale Rider.

Jeg tenkte for meg selv at nå skal du få slite med å anbefale en film til meg, herr netflix.

Og vet dere hvilken film han fisket fram fra arkivet?

Brokeback Mountain.

Det er bare å legge seg flat.

tirsdag, desember 25, 2012

Bønder av bondestand

En ting jeg glemte å skrive om gårsdagen var at jeg var innom en tante som er fars søster, med en blomsterdings. Som var til farmor.

Far pleide å ha en slik fast runde på julaften, da besøkte han tanter og kompiser med konfekt eller fenalår, men det viktigste var at han tok seg tid til dem, at han viste omsorg for dem.

Det faktum at han kunne holde seg unna det trykket som var på kjøkkenet og i området rundt var antagelig en ekstra bonus.

MIN bonus var å slippe unna gudstjenesten. gudløse menn trekkes ikke mot kirken selv om det er julaften og tindrende ljos og julekvad så glad så glad.

Jeg kjenner ikke tante så godt, jeg vat hun var svak for meg da jeg var en liten pjokk med myke bollekinn. begeistringen avtok selvsagt en del ettersom bollekinnene forsvant og hun fikk egne unger - tre stykker  i tallet.

De var mye yngre enn meg - og omtrent like uinteressante som alle andre unger - for meg.

I går fortalte hun om hvordan den yngste av hennes trodde det hang sammen med slekstkapet oss imellom.

Han var blitt tenåring, og han fanget opp at tante nevnte meg som hans søskenbarn.

Og da svarte han i fullt alvor at han ikke trodde at vi var i slekt, men at jeg bare var en som jobbet på gården.

Jeg var drengen. Alfred.

Og sånn følte jeg meg ofte også.

mandag, desember 24, 2012

Overfloden

 Selve julaften - den formelle delen - er over.

Jeg sitter med en iPad på fanget. Som vi har fått av svigers.

I hånda har jeg et glass rødvin. I munnvikene har jeg sjokoladekrem.

Ungene har gått bananas og flerret papiret av en uhorvelig mengde presanger.

Vi er på vår felles reise på elven Overfloden.

Jeg har vært hos Einstein og røykt sigaretter og tapt i FIFA.

Det er ei uke igjen av juleferien.

God jul til dere alle.

fredag, desember 21, 2012

Neimen for Satan

Dommedag er avlyst.

Kom dere på jobb.

Selv kjører jeg  plan B - ut og kjøpe pakker likevel.

torsdag, desember 20, 2012

Støpeskjeen

Man ser mange foreldre som forsøker å gjøre ungene sine om til noe de ikke er.

Prinsesser, metalhoder, fotballfans, gothere, hippier. Jeg nevnte i fleng.

Jeg er ikke helt uten glasshus selv i denne sammenhengen. Ja. Jeg HAR lært ungene mine 'We love you Liverpool' og 'Fields of Anfield road'. Og min nevø Kostas fikk sin første drakt før han kunne gå.
Skyldig.
Frykten for Manchester United ble for stor.

Det er ingen tvil om at unger er lett påvirkelige. At man kan få dem til å si og gjøre hvasomhelst som de ikke forstår hverken omfanget eller rekkevidden av.

Man kan lære dem å tro på Jesus, foreksempel. Eller nissen. Eller Påskeharen.

Man burde kanskje lære dem kritisk sans. Men jeg klarer ikke å la være å synes at det er tøft å se en treåring i Slayer-t-skjorte.

Dette her syns jeg derimot er å gå litt for langt http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10847768

onsdag, desember 19, 2012

Kåmevei

Det hender jeg skriver ting på engelsk ennå.
Og noen ganger dukker det opp sangmelodier. Og da går jeg gjerne og nynner på dem, uten å ha noen større plan.
Her er to vers som jeg laget i vår eller i fjor vinter.

I fell through the treetops and into the new stuff, enjoying the breeze.
She 'd dance on the sidewalk, untocuhed by the smalltalk, looking so free.
Come away, Come away, come away.

Laughing like children - what would you do then, how would you plead?
Was it a feeling you could believe in, was it a dream?
Come away, come away, come away.

Teksten er ikke poenget her. I de dager jeg drev med å nynne på disse versene, og assad var landshøvding i Syria, da hadde ungene fortsatt en hvil i vogna midt på dagen, og da pleide jeg å trille dem i ei fast løype, mens jeg nynnet. På et punkt pleide jeg å tenne en sigarett.
Og en dag jeg tok denne runden, hørte jeg den lille stemmen til Ingrid synge fra dypet av dunposen: kåmevei kåmevei kåmevei.
Det var fint.


mandag, desember 17, 2012

Som man reder

Vi har flytta.
Det er riktignok et halvt år siden, men vi er ikke i mål.
I går skrudde jeg opp senga.
'Senga' er et monstrøst sponplate-opplegg fra Ikea.
Jeg brukte tre timer på å montere den.
Den dekker 90 prosent av gulvet på soverommet.

Da jeg var ferdig kunne jeg ikke finne de jævla trekkene.
Søkk borte var de.
Er de.

DÅ MÅ ME TA SENGÅ NER IGJEN sa Rållså.

IKKJE FAEN. DÅ FÅR DU GJER DET SJØL sa jeg.

Senga er oppkalt etter en halvstor by på Nordvestlandet, og selvfølgelig har den gått ut av produksjon.

Den er ikke så staselig uten trekk, det er den ikke. Hvitt, nuppete vattlignende kunststoff som går rundt hele skiten. Stifta fast til sponplatene.

Men den må da være et hakk opp fra madrasser på gulvet?




søndag, desember 16, 2012

Liverpool - Aston Villa

Det skulle være så enkelt. Det skulle være så easypeasy. AV hadde ikke scoret et  eneste mål på bortebane hele sesongen.

Det skulle være en tur i parken.

Vi var vel en 50-60 stykker samlet for å se kampen. Samlet foran èn enkelt skjerm som ikke virket så godt.

Det var to som holdt med Villa. Eller kanskje bare èn.

Hun ene var ei ung og usympatisk drittkjerring som gjorde så godt hun kunne for å spre dårlig stemning hun ropte hånlig ut hver gang en av pool-spillerne gjorde en feil. Høyt.

Jeg vet som sagt ikke helt om hun holdt med villa, eller hun bare antiholdt med Liverpool, for hun jublet ikke noe særlig når AV scoret.

Lokalet var langt og smalt, og da jeg måtte på do uti kampen (da lå vi under tre null) måtte jeg gå foran skjermen, der selv de mest optimistiske var i ferd med å gi opp.

Jeg tullet med at jeg ikke ville ødelegge spenningen. Og da jeg gikk forbi antifanen så hun på meg og ropte: SÅ STYGGE DRAKT DU HAR!

Hva skulle jeg ha svart henne?

fredag, desember 14, 2012

Hva gir man til alle dem som har alt?

Jeg var stor i kjeften her i Januar.

Rållså fortvilte over at jeg ikke tok ansvar i julepresangdepartementet. Med rette, selvsagt. Det var hun som kjøpte alle. Til både sin familie og min. Alle utenom den fra meg til henne.

EG KAN GODT FIKSA PRESANGAR NESTE ÅR, EG. DET E BARE AT NÅR DU TAR KONTROLL ØVE NÅGE, SÅ LEGGE IKKJE EG MEG OPPI DET ITTEPÅ.

Jeg satset på at hun hadde glemt det til neste gang. Dessuten var det lenge til jul. Kjempelenge.

Men dama har hukommelse, og jeg fikk mine egne uttalelser servert ordrett på et sølvfat i slutten av November, og nå - når vi skriver den fjortende Desember - har jeg fortsatt ikke kjøpt en eneste presang.

Det nytter ikke å si at man er prinsipiell motstander av julesirkuset. Selv om man ER det. Ikke når man har unger (og dessuten har lest 'Snekker Andersen og julenissen'  for alle ungene i barnehagen).

Hos oss er jula en fest som har starta for mange uker siden, med pakker hver dag, og pepperkaker og pynt og mandariner og ti gleder seg jerusalem.

Før var jeg en stein i det konforme maskineriet, som opponerte friskt (til tider VEL friskt) mot alt som var av høytider og 'festdager', som i bunn og grunn bare var der for at handelsstanden skulle bli enda feitere og rikere, og selge oss enda mere skit som vi på ingen måte har bruk for.

Nå er jeg bare et usmurt tannhjul som motvillig knirker med i karusellen. Og ulveflokken min er redusert til noen enkle streifdyr. Men jeg kan høre dem ule.

Grunnen til at jeg ikke har kjøpt noe er at ikke basert på prinsipper. Jeg har bare ikke kommet så langt.

Men det er fortsatt tid.

torsdag, desember 13, 2012

Som en rakett

Sist Fredag ble ungene friskmeldt igjen.

På Lørdagen tok jeg dem med i bilen og reiste ut til en kollega og kjøpte to kjelker med ratt til den nette pris av 100 kroner stykk, og så bar det ut i akebakken.
Først var det helt magisk å se den gleden de utstrålte da jeg sendte dem utfor en slak bakke, vi gjorde det en trefire ganger, men så ble det kjedelig, og jeg tenkte at det er jo en litt brattere bakke også - litt lenger borte.

De er jo bare tre og et halvt år gamle, ungene mine. Så jeg turde ikke å sende dem alene utfor. Derfor stablet jeg begge inn på den samme kjelken. Endre og Ingrid byttet på å være styrmann in spe, og jeg var kaptein med det overordnede ansvaret for kurs og hastighet og sikkerhet.

De to første turene gikk kjempefint. Endre og Ingrid hylte av fryd - jeg anslo vekten på kjelken til å være - rundt hundre og tredve kilo med last.. Vi fosset av gårde. Som en rakett.

Den tredje turen ble imidlertid fatal. Det begynte med at jeg droppet bremsinga i den slake svingen midt i bakken.  Da jeg bremste var det alt for sent - vi kjørte oppi ei dump - og velta på trynet ut over en asfaltert gangsti ved foten av bakken. Jeg ser fortsatt fallet i sakte kino - begge ungene mine som daler med de små ansiktene sine mot asfalten. Og jeg som grabber tak i dem begge etterpå og trykker dem inn mot kroppen. De hylskriker. Ingrid har skrubbsår på haka, nesa, og i pannen. Endre har skraper i tinningen og et skrubbsår på den ene hånden. De har snø i munnen og i ørene. Luene ligger i snøen.

Og mens jeg forsikrer dem om at alt dette var min feil. (noe jeg mistenker dem for å ha funnet ut helt selv),
stilner gråten. Jeg kjenner meg som verdens dårligste pappa.


Jeg setter dem oppå kjelken og så aker vi ikke mer denne Lørdagen. Vi går hjem og hjelper Rållså med å pynte pepperkakehuset.

tirsdag, desember 04, 2012

Alle Nordlendinger er late...(og Dorthe Skappel er ei geit slik som jeg ser det)

Det at far hadde jobb utenfor gården gjorde at han allerede fra slutten av syttitallet var avhengig av heltidsavløser for å stelle dyra og gjøre forefallende gårdsarbeid på hjemmebane.

Far var en relativt krevende arbeidsgiver. Særlig overfor meg som var hans eget kjøtt og blod, men også for andre.
Han hadde mange ting han ønsket å få gjort, men det var ikke alle av de han hadde i jobb som hadde ambisjoner som var på linje med hans egne.

Det var særlig én nordlending som var ansatt i et års tid som ikke levde opp til forventningene.

De fleste av drengene til far var mine medsammensvorne. Jeg hadde plikter som foreksempel å måke i fjøset eller heise opp silo, eller gi kalvene melk. Eller jage inn sauene. kveldsstellet var ofte et fellesprosjekt. På Lørdagene jobbet vi også sammen, jeg så opp til de fleste av dem.

Hainn Magnar var rekruttert fra nordnorge, og han hadde kone og to unger da han kom til bruket under åsen, i en volvo..
Han var litt sein, men snill. Jeg likte ham godt. Dessuten kunne han overtales til å handle pils til meg. Noe jeg benyttet meg av ved flere anledninger. Pluss i boka.
I papirene til hainn Magnar sto det at han hadde spesialutdannelse i skogbruk, og vi hadde skog nok. Det var vinter og skogsarbeid er primært vinterarbeid på våre kanter.
Far satte ham til å hogge på dagtid.
Hver ettermiddag da han kom hjem, vrei han hodet mot det stedet hvor hainn Magnar skulle hogge. Men samme hvor mye han glodde og myste og så, så kunne han ikke se noen fremgang, og etter at det hadde gått en uke, måtte han spørre skogsarbeideren hvordan han lå an. 'JO, Æ HAR NO VORRI Å SJETT PÅ DET' sa hainn Magnar. 'DU HAR NO MYTJI FIN SKOG'.

Jeg har bare fars versjon av denne ordvekslingen, og den var som alltid farget av hans subjektive opplevelse. Det skal ha manglet verneutstyr (HMS eksisterte ikke hos oss i de dager). Og det er forsåvidt gyldig grunn til å ikke springe på skogen med motorsag. Hainn Magnar hadde ikke gjort arbeidsgiveren oppmerksom på dette, men heller valgt sofaen, kaffekoppen og rødmiksen mellom morgenstellet og kveldsstellet.

Far skal ha eksplodert i sinne og gjort drengen oppmerksom på at han ikke var betalt for å gå tur i skogen.

Dette var selvfølgelig et dårlig utgangspunkt for videre samarbeid. Hainn Magnar besvarte all frustrasjon og alt sinne han ble møtt med med stoisk ro, og det ble ganske mange slike konfrontasjoner.

Favorittsitatet mitt er : Æ KAINN NO BÆRRE FORTÆL DÆ DET AT E HAR IKKJE VORRI NÅN ARBEIDSKAR I DAG. En uhørt provokasjon i fars ører.

Etter et års tid ble Hainn Magnar sagt opp.

Den dagen oppsigelsestiden skulle gå ut, og far gjorde seg klar til morgenstellet, hørte han melkemaskinen starte som vanlig.

Han skjente ned bakken, og i fjøset var Hainn Magnar igang med melkinga.

Far: EG TRUDDE EG HADDE GITT DEG SPARKEN?

HM: Æ TRUDDE NO IKKJE AT DU MEINTE SÅNN PÅ DAGEN.

HM ble gående i halv stilling som fjøsmester i noen måneder til.

Han var en fin fyr og lot seg ikke stresse av noe.


søndag, desember 02, 2012

Alle vet at åttitallet varte helt til 1995

Jeg er ikke død, altså.
Jeg er bare i en slags dvale.
Når klokka blir halv fire i småbarnsbobla, så kjenner jeg at den strammer over pannen og tinningene.
Rållså  pynter til jul.
Borettslagets strø-og-brøyteservice fant det naudsynt å kjøre ut grus klokka tre i morges.
Ungene har selvsagt forkjølelse og snørr og feber, siden det er snø og alt.

Det er ikke bare negativt med innsyn i leiligheten. Det er innsyn fra alle himmelretninger. Godt innsyn=særdeles godt utsyn. I dag var det en på sommerdekk som ikke klarte å kjøre opp den slake bakken utenfor huset. Underholdningsverdien var upåklagelig. Han hadde tydeligvis ikke kjørt så mye på glattå før heller, for han trødde gassen i bånn og ble stående og spinne.
Rållså spurte om jeg ikke skulle gå ut og hjelpe ham, men det skulle jeg absolutt ikke.
Til slutt fikk han ei dame i femtiårene til å dytte.

De totre rånergenene jeg har pleier å våkne når det blir glatt. Jeg gripes av en uimotståelig trang til å håndbrekksladde og seile avgårde rundtogrundtogrundt.

I min ungdom kræsja jeg relativt ofte på glatta. Vinteren 1990 kræsja jeg fars Datsun Laurel i en fjellvegg. Jeg likte så godt den bilen, den hadde en stor diselmotor som brummet og gikk. Og poppy på dashbordet. Men den var bakhjulsdrevet og drit på glattå. Sjåføren var ung og dum.

Dette var vel første gang jeg virkelig gjorde meg nytte av en mobiltelefon. I denne bilen var det fastmontert en svær Ericsson med tjukk, krøllete ledning. Det må ha vært romjula og det var mørkt og seint på kvelden, og jeg kom fra en jente jeg likte som hadde gjort det klart at hun ikke likte meg, men jeg tok opp telefonen og fant tallene på ryggen. De kom til syne i lysegrønt i et display oppe i nakken. Så løftet jeg bryteren med tommelen og ventet på at den skulle ringe.
Far må ha hatt en telefonkatalog i bilen, for jeg fant nummeret til en bonde jeg kjente som bodde i området. Han kom med traktor og kjettinger og vinsj og dro meg opp av grøfta, og det sto frostrøyk ut av munnen hans i lyset fra kjøretøyene. Og han hadde en skinnlue med klaffer på hodet.

Jeg tror det var mor som viderebragte nyheten til eieren om at jeg hadde knagget fars bil, for han var bortreist, og jeg betalte en lokal bilmekaniker et middels beløp for å gjøre en middels god jobb med å rette ut og lakkere den høyre framskjermen.
Det er mulig at han gjorde en under middels god jobb også, for jeg visste fint lite om lakkering.

mandag, november 26, 2012

Hva med dette?


Jeg gjør som Monstermamma: Kobler dere videre til dette innlegget. Helt ubetalelig.



http://tarapi.no/2012/11/men-musa-mi-far-de-aldri/#comment-1420

søndag, november 18, 2012

E DET ROMPEOST, PAPPA?

Det er bra underholdning å ha med to treåringer på butikken.

Det regna så tett i går at jeg et øyeblikk trodde at Vårherre dro en Noa, og hadde bestemt seg for å utslette oss alle asap.

Jeg var ute med ungene hele dagen. Rållså er temmelig oppdatert på barneklesfronten, så de (barna) kunne ha vært ute lenge. Tjukke gummierte dresser. Sydvester. Regntette votter (som de selvfølgelig absolutt skulle ha på seg, og som jeg brukte en evighet på å finne tommelen i. Forede støvler.

Mitt utstyr var derimot ikke egnet til noe langt outendørsopphold. En tynn regnjakke. Vernesko.

Butikken er heldigvis ikke så langt unna. Ungene var i storform, og med det samme vi hadde kommet inn, styrtet de bort i 'skalkemaskinen' for å finne brødskalker. Skalkemaskinen er en sånn brødskjæremaskin som kapper opp hele brød på en gang.

Ungene våre tror at det er en selvbetjent buffet. Og verken Rållså eller jeg har tatt oss bryet med å forklare dem at så ikke er tilfelle.

Panteautomaten er så høyt oppe på veggen at de to assistentene ikke når opp. Så da må jeg løfte ungen, slik at han kan løfte flaska opp i maskinen, og så må jeg gjøre det samme med den andre, for rett skal nå være rett.

Vi er jæskla høylydte. Ingrid klatret opp over kanten på ostedisken og roper så det gjaller i hele butikken: E DET ROMPEOST, PAPPA? Og Endre klatrer opp på siden av henne og roper enda høyere E DET ROMPEOST? Jeg må le, enda jeg er opptatt med å legge ting oppi korga.

EG TROR DEN DER E ROMPEOST, sier jeg, og peker på en pultost. MEN IKKJE DI ANDRE.

Handlingen går sin gang. Når vi skal betale, klatrer både Ingrid og Endre opp på plata i enden av kassen. Den gynger faretruende. Jeg pakker varene i poser og ungene i regnklær. Igjen de satans vottene. Vi går hjem. Endre vasser  i regnværsbekkene som renner stritt langs veien. Fjern i blikket. Han har alltid blitt sånn av vann.
Jeg jager ham opp på fortauet på ganske upedagogisk vis. IKKJE GÅ I VEIEN! BILANE KJØRE DER!

EG GÅR KJE I VEIEN, insisterer junior. DÅ MÅ DU PÅ SYGEHUSET! Sier Ingrid. EG VIL OG VÆR ME PÅ SYGHEUSET!

Vi slipper heldigvis å dra på sykehuset. Utenfor døra vår er det en diger regnpytt. Ungene avslutter ekskursjonen med en lykkelig PITT PYTT POTT (Fra fantorangen) og plasker med både hendene, føttene og rompa.

Så går vi inn.

lørdag, november 17, 2012

Hjeelp

Som noen kanskje har fått med seg, så har jeg blitt enstemmig valgt til foreldrerepresentant i barnehagen. Det med enstemmig er forresten ironisk. Det var ingen motkandidater.
Bare en pinlig pause og 'eg kan godt hvis det ikkje e någen som absolutt vil'.

Det har ikke vært så veldig krevende til nå. Men så var det et møte i uka, og så skal foreldreutvalget (FAU) Hva faen er det forresten med disse jævla forkortelsene overalt? Jeg er i SU også. SU er samarbeidsutvalget).

Det jeg prøvde å si før jeg avbrøt meg selv var at vi skal arrangere julefest for småtassene og slekta deres.

Alle som kjenner meg vet at jeg simpelthen ELSKER å orge ting og ta styringen ved slike arrangementer. Jeg vil nesten gå så langt som til å si at jeg er født til det.

Nei.

Jeg er ikke det.

Jeg sa ja til å lese. For å slippe det andre.

Det er førti unger pluss søsken. Pluss foreldre. Pluss besteforeldre.

Jeg kjenner en gryende uro ved tanken.

Hjeelp.

Å lese for førti unger pluss moms er relativt langt utenfor min komfortsone. Jeg må bare gasse på for å holde på oppmerksomheten deres.

Jeg vil likevel mye heller lese enn å være nisse.

fredag, november 16, 2012

Hest er best

Det er mange som har høge tankar om hesten.
Han er vakker å sjå på, og for mang ei ungjente er han eit symbol på romantikk og fridom og vind i håret.
Og før bilen kom, og traktoren, var hesten det ultimate transportmiddelet på våre kantar.

Hesten hadde forlengst vorte byta ut med ein Massey Ferguson 135 då far overtok garden i 1979.
Men hest kjøpte han likevel. Mest for kosen, men òg for å engasjere meg og systrene mine meir i dyrehaldet på garden.

Det med kosen kjem eg tilbake til seinare.

Far kjøpte ei ondskapsfull islandshoppe som bar namnet Frøya.
Eg hugsar godt Søndagar utanfor stallen då ho vart sala opp og gjort klar for riding.
Ho bruka legga øyrene bakover og slenga med hovudet i protest.
Me hadde med oss epler og brødskalkar og anna snadder for å freista å blidgjere henne.
Far måtte ri først, for han var den einaste som rådde med henne. Rett nok prøvde ho å slenga han av ôg, steila, slå bakover, og bråstoppa for å sende han i ein bane over hovudet sitt.
Men som oss andre måtte ho etter ei tid gje etter for far sin vilje. Det var ikkje eit særskilt vakkert syn. Til det var Hesten for liten og ryttaren for stor. Dessutan er ikkje tølt ein utprega estetisk gangart.

Då far hadde lagt lista, og samstundes varta opp med eit utval av gloser av det lokal fargerike, og mindre flatterande slaget, var det oss ungane som skulle freista lukka.
Etter ein del styr bruka eg koma meg opp i salen, far slapp taumane, og ho tok ut, ampert prustande i nasen, og då me var ute av syne for dei andre, skeina ho ut i grøfta og freista å skrape meg av mot gjerdepålane. Det var same taktikken kvar gong.
Eg klamra meg fast, og ein kan trygt seie at eg bruka vere redd. Eg likte indianerar og sølvpilen. Indianerar som galopperte fryktlause over den endelause prærien. Der hest og ryttar var eitt.
Og der satt eg og var så langt i frå prærien som eg kunne komme, og hesten var olm og vrengte med auene.
Og eg var ein bleik liten gut som var heilt utan herredøme over henne.

Ho bar preg av lite trim og litt for mykje svinegryn 3.
Det var ho som var sjefen. Og då ho meinte at nok fekk vera nok, snudde ho nasen heimover, og tok den brysame lasta si med seg.

Ho var fin då ho gjekk på beite om sommaren, Frøya. Då heldt ho lag med verane. Dei var liksom ein gjeng der dei gjekk og beita. Aldri langt frå kvarandre. Og så fekk ho eit føl som vart døypt Melissa.

Ho var lukkelegast når ho fekk vere i fred for alskens plagsame ungar. Ungar som hoppa frå garasjetaket til Farmor og rett opp på ryggen hennar, og sende henne på halsbrekkande ferd ned bakkane.

Vi vart aldri bestevener, eg og Frøya. Og ikkje nestbestevener heller. Men ho hadde fres, det hadde ho.

Sjølv om lynnet var så som så.

tirsdag, oktober 30, 2012

Vanvittig frisk bris


Det er ekstremt friskt vær i amerika.

Vanvittig frisk bris.

Pressen kappes om å vise de mest ekstreme bildene fra begivenhetene.

Problemet er imedlertid at det ikke er ekstremt NOK.

Det rapporteres om 20-30 døde. Pluss branner, sammenbrudd i strømnettet og oversvømmelser.

Det er selvsagt heavy for dem som er midt oppi det.

Men jeg kan ikke annet enn å undres over hvor alle kameraene hvar da 1000 mennesker omkom i flom i Pakistan i 2010.

Men alt er jo mer fancy på Manhattan.

torsdag, oktober 25, 2012

Oktober rust



Jeg skrev en gang noe om at jeg liker å gå.

Jeg gjør det. Jeg liker best å gå om natta eller grytidlig på morgenen. Det kan være monotonien. Eller stillheten. Følelsen av å være for seg selv i omgivelser som vanligvis er fylt av mennesker og kjøretøyer. Mennesker I kjøretøyer.
Jeg liker siddisen best når han sover.
Da slipper jeg å forholde meg til ham.

For siddisen er den nye bergenseren, tror jeg.

Det er oljå sin feil.

Jeg har nesten ingen siddisvenner. Alle mine venner kommer fra småsteder innover i fyfylke.

Og i dag kom vinteren. Som vanlig før vi hadde fått lagt om til vinterdekk.

Og da jeg googllet 'danseband', kom jeg over et bilde av et norskpakistansk band som het 'Svartingarna'.

Det er kanskje det morsomste bandnavnet jeg har hørt.

tirsdag, oktober 23, 2012

Pappa er litt trøtt

Jeg var i festligheter på Lørdag. i anledning de nygifte.

Jeg holdt meg unna tungt brennevin og for mye av det andre, men det skulle ikke så mye til for å bli for sein til ferja som gikk midnatt, slik at 0200 ble alternativet.

0200 er relativt seint. Og særlig hvis man har vært oppe 0530 for å henge med en sønn som har 'valgt' meg som sin foretrukne kompis i gryinga.

Og 0200 er bare tidspunktet da ferja forlater kaien. Der går enda en time før man er på plass i urbanistan.

Jeg elsker fyfylke. På avstand. Ferja kan dere ha. Eller putte opp i ratata.

Hjemme hos oss har vi faste roller i et tilsynelatende evigvarende Brannmann Sam-rollespill.

Endre er Brannmann Sam, Ingrid er den smarte brannkonstabel Penny, Jeg er Den relativt kørka Brannmann Elivs, og Rållså er blitt tildelt rollen som Stasjonsmester Steele.

Denne leken blir lekt på volum 11, og mang en gang har jeg syntes synd på naboene som bor over oss, for vi er en støysone som savner sidestykke i borettslaget. Utstrakt bruk av hørselvern hos de små bidrar til at lyden holder seg der oppe, rungende i bygningen.

Søndag morgen klokka halv ni hadde skuespillet allerede forgått i totre timer (men uten Brannmannmann Elvis, som hadde plugget ørene i et forsøk på å få et par timer med søvn.)
Da jeg gikk inn i stua ringte Brannmann Sam med klokka på den lille brannstasjonen og kommanderte meg til umiddelbar utrykning.

Først èn gang, og da han ikke fikk den ønskede reaksjonen - èn gang til - bare enda mye høyere.

Jeg gjorde noe jeg aldri pleier å gjøre - jeg ignorerte ham. Gjorde mitt fornødne, og returnerte til sengen.

Pappa er litt trøtt i dag.

fredag, oktober 19, 2012

I am Ironman



Det er ikke blant mine favorittlåter av Black Sabbath.

Ozzy synger bare riffet i store deler av sangen, det er på grensen til å være fantasilöst, men det er egentlig ikke temaet her.


Tiden da jeg søkte utfordringer og mestring og tørstet etter å lære nye ting er forlengst forbi.

En del oppgaver har jeg endatil unnveket med stor omhu. Kunsten å stryke klær er en av disse.

Utfylling av selvangivelsen en annen.

På dager da slike gjøremål står for døra ligger jeg lavt i terrenget og er nesten mild i min omgang med rållså. Eller ihvertfall prøver jeg å være mer forsiktig enn ellers.

For jeg er helt hjelpeløs.

Og når hjelpeløsheten kopulerer med likegyldigheten. Da. Da har enhver form for læring trange kår.


Da jeg var atten hadde jeg mor. Til strykingen av permuniformen. Og til slipsknyting. Og denslags. Det gjorde hun gladelig, og det gjør iogforseg rållså også.


Men i dag - dagen da jeg skulle debutere som kirkesanger opprant - var rållså så travel at jeg måtte gjøre det selv. 'strykebrettet står på soverommet, strykejernet i skapet. Ikkje bruk for mye varme. Bruk vann. Stryk på innsiden'.


Jaha.

Jeg fant klærne. Å ikke stryke var ikke et alternativ. Skjorta var rein, men aldri i livet om jeg kunne slippe unna med å gjemme den under en jakke.


Hm.


Buksa var også skrukkete.

Jeg øvde meg på et laken. Dro strykejernet over. Ble det noe bedre, da? Tja. Kanskje litt.


Så forsøkte jeg meg på buksa. Joda. Skrukkene gikk vekk, men da jeg var ferdig hadde den ene foten et dobbeltpress så tydelig at det så ut som om jeg hadde påført den med vilje.


Skjorta var mye verre. Masse små stykker tøy sydd sammen på en måte som gjorde det umulig å å dem helt flate. Og hvordan i helvete kunne man stryke ermene på innsiden? Aha. Nå ser jeg at jeg burde ha vrengt hele stasen.

Men det gjorde jeg ikke da. Og da jeg var ferdig var resultatet bare marginalt bedre enn utgangspunktet.

Da jeg kom til kirka gikk det opp for meg at jeg skulle stå helt foran. Ikke på galleriet.


Og da ble jeg så nervøs at jeg glemte hele klærne.


Men jeg var sikkert litt av et syn. I 'dressen' som var en blanding av finplagg fra de siste tre tiårene og den ruglete skjorta og den dobbeltpressa dressbuksa, så vil jeg anta at det formelig vrælte utrangert dansebandstjerne lang vei.


Jeg var såpass rørt av seremonien at jeg fikk noen ufrivillige skjelvinger i stemmen, så det kan faktisk hende at jeg hørtes sånn ut også.

Men ikke som Ozzy i Ironman.


fredag, oktober 12, 2012

Peace in the valley

Jeg er ikke noen veldig aktiv deltaker i samfunnsdebatten.

Jeg er en sånn som følger det hele på en armlengdes avstand uten å egentlig engasjere meg. Uten å risikere noe.

Jeg brenner ikke så sterkt som jeg gjerne skulle ha gjort.

Jeg vet ikke så veldig mye om Nobels fredspris, de fleste som vinner den har jeg aldri hørt om i forkant. Ingen av de tre fra i fjor, foreksempel.

Jeg husker ikke navnene deres nå heller.

Obama, HAN har jeg hørt om, men han fikk visst fredsprisen fordi han ikke var George Bush junior.

Samtidig drev han to kriger. En riktig fredsfyrste. Han skulle selvfølgelig aldri fått den.

Man kan selvsagt diskutere om Norge skulle ha delt ut fredsprisen i det hele tatt. Vi eksporterer våpen i stor skala. Vi er medlemsland i Nato, vi samarbeider aktivt med Saudi Arabia, som er et av verdens mest kvinneundertrykkende regimer.

Vi fyller pengebingen med oljepenger, og har et monsterfond som blir brukt til å investere i noen bra selskaper - og noen dårlige - vi lever jævla godt igjennom den økonomiske krisen som rammer alle andre.

I år skal prisen tildeles EU. De var visst ikke kandidater til å vinne Nobelprisen i økonomi.

Hvis EU fortjrner fredsprisen, skulle ikke da Nobelkomiteens formann få prisen for mest strøkne muntlige Engelsk?

Det er nok en skivebom. Det siste året har mange av EU's medlemslands-regjeringer brukt vannkanoner og tåregass for å stagge protester fra sine egne borgere, de har arbeidet aktivt for å bygge opp en egen hær, de har gjort sitt ytterste for å tette grensene mot landene sør for middelhavet ytterligere.

Kunne de ikke ha gitt de jævla pengene til han der presten fra Mexico som kjempet mot narkobander og militære, og undertrykking av de homofile?
Han kan jeg heller ikke navnet på, forresten.

Men bra jobba, Jaggis. Neste år synes jeg du kan gi den til Obama igjen. Det er tross alt flere år siden sist.


søndag, september 30, 2012

Forvirra

Eg vaks opp med tre søsken.

Ein 'ulvaflokk', som far bruka kalla oss.

Når det var kaker, is eller anna godt, laut ein stå på for å sikra seg sin del.

Ein gong hadde mor baka boller. Boller med krem. Eg kan vel ha vore kring elleve år gamal, og for ein gongs skuld fekk eg ete så mykje som eg ville.

Eg åt fem, og ana ikkje uråd før etterpå. Kremen var sur.

Det er heilt sikkert ikkje helseskadeleg å ete sur krem. Men det er ikkje så moralsk forsvarleg å lure nokon til å ete han heller.

Nokre gonger kan eg ikkje anna enn å undrast på kva folk gjorde før datomerkinga kom.

E det gammalt vatn, pappa? - kan dottera mi spørja, og då veit eg ikkje kva eg skal svara.

Blir vatn dårleg hvis det står i ei mugge over natta? Dårlegare enn om det står i ein røyr? Og er det eigentleg eldre?

Kva er nytt vatn? Og gamalt vatn? Når vert det født? Er det på våren eller hausten? Eg veit ikkje. Eg er så forvirra.

Eg ser at det er 'best før'-merking på flaskene med kjøpevatn. Men samstundes har eg registrert at enkelte 'merkje' av vatn reklamerer med at det kjem frå 'den eldgamle kilden under breen'.

Datomerkinga vart visstnok oppretta for å trygga forbrukaren mot å kjøpa bederva mat. Mjølk ( og fløyte ) vert sur når ho står for lenge. Den er grei. Men egg? Egg er det visst ikkje vits i å bry seg om merkinga på. Dei varer i vinter og vår.

Sure kyllingfiletar luktar så fælt at det var ingen som ville ete dei uansett. Eller noko anna heller, rett etter at ein vart utsett for odøren.

Men storfekjøt skal mørne. Altså hengje for å bli eldre, og dermed mørare, og då smakar det betre òg.

Mykje av datomekinga er altså berre bull. Men ikkje for Kiwi-Bob.

Det einaste som er sikkert er at alt var betre - nei - best før

onsdag, september 26, 2012

The hurtminator



Denne uka har jeg knekt lillefingeren på en arbeidskollega.

Hadde jeg vært i Tony Sopranos bransje, så hadde det sikkert vært mulig å rettferdiggjøre, men i mitt tilfelle var det ren uvørenhet.
Metall, motor. Hender, bryter, pangpang, blod, bæbu.

Jeg ødela den hånda som ikke var ødelagt fra før.

Det var en dritdag på jobb, var det. Først ble jeg satt til å gjøre en jobb jeg ikke var kvalifisert for å gjøre, og så var vi underbemannet, og så ble jeg stressa. Og så raknet jeg i sømmene og kjente meg ubrukelig.

At denne stakkars fyren var så forsonende etter at han kom tilbake fra legevakten hjalp ikke. Snarere tvert i mot. Det var bedre om han hadde gitt meg en på kjeften.
Men han fikk en måned på sidelinja, da. Selv er jeg fortsatt på banen. Om enn noe redusert.

fredag, september 21, 2012

Crime in the City

På morgenen har jeg begynt å sykle. Leiligheten vår ligger i første etasje, og vi har utsikt til parkeringsplassen og tilhørende kjellerdør fra kjøkkenet vårt.

Til gjengjeld har alle andre i området innsyn fra absolutt alle kanter.

På Onsdag skulle jeg ta ut sykkelen og tralla (som jeg har omtalt i en tidligere post). Det er trangt i kjelleren rundt fellesområdene, det står sykler og traller og barnevogner og gud vet hva. Kjelleren er også tilgjengelig fra alle oppgangene i blokka.

Jeg pleier å sette en stein foran kjellerdøra for å holde den åpen, for først tar jeg ut sykkelen, og så går jeg ut og henter sykkeltralla (som må settes på skrå for å gå ut igjennom døra), men på Onsdag hadde jeg glemt splinten som forbinder vogna med sykkelen, så den måtte jeg opp i leiligheten å hente, og det tok neppe mer enn to minutter før jeg var nede igjen, og da sto det en ung fyr der nede, og han hadde en litt sløv stemme (en slik som man gjerne forbinder med rusmisbrukere), 'HEI-HEI', sier han til meg. Mens han snakker i telefonen, og han forklarer noen veien.

'NEEI, NEEI, DER ME SKULEN!' sier han inn i mobilen.

Jeg tenker, at jeg ikke må være så fordomsfull, men han der er en mulig innbruddstjuv, men jeg tenker også at jeg ikke vil være så jækla fordomsfull, så jeg lar tvilen komme han til gode (les: Jeg feiger ut), og tenker at han kanskje hører til i en av de andre oppgangene.

Og så tar jeg bort steinen for kjellerdøra slik at den smeller igjen, og sykler ut i en regnbyge.

Etterpå tenkte jeg ikke mer på saken. Før følgende skriv fra borettslaget lå i postkassen vår i går ettermiddag: Jeg siterer:

VIKTIG INFO!!!

TIDLIG PÅ MORGENEN ONSDAG 19.09, HADDE VI UVEDKOMMENDE I KJELLEREN.
JEG VIL MED DETTE BE ALLE SJEKKE OM DET MANGLER NOE FRA KJELLERBODER ELLER FELLESOMRÅDER
HVIS DET ER NOE SOM MANGLER, SÅ TA DIREKTE KONTAKT MED POLITIET, OG OPPGI ADRESSE OG DATO DETTE HAR SKJEDD.
VEDKOMMENDE BLE TATT PÅ FERSK GJERNING OG JAGET UT, MENS BAGEN HAN BAR PÅ BLE IGJEN. POLITIET HAR FÅTT TAK I VEDKOMMENDE, OG BAGEN BLE OVERLEVERT POLITIET.

VIL IGJEN MINNE OM AT INNGANGS DØRER OG KJELLER DØRER HOLDES LÅST OM KVELDEN/NATTEN!!!


Den siste der svei litt. Alternative overskrifter til dette innlegget var: Haren og Tyven, og Tyventyven.

Dessuten er det åpenbart at sekretøsen i borettslaget har et problem med ord deling.

Dessuten føler jeg at tilliten min har blitt misbrukt.



onsdag, september 19, 2012

Oops, I did it again

På under en uke har jeg brutt med mitt andre prinsipp.

Hva skjer med meg?

Et mantra i mitt liv har vært: aldri aldri meld deg frivillig til noe, det blir det bare masse stress av, og så skapes det forventninger om at du faktisk skal utrette noe, og så må du utsette deg selv for masse ubehageligheter, og så har du det gående.
'Påskharen har ingenting i mot å gjøre noe nytt - bare han har gjort det før', som far så treffende sa det.

I går var jeg på foreldremøte i barnehagen. Mitt andre i så måte. Det hadde klare fellestrekk med det første. Leder som snakket om visjoner og verdigrunnlag og måloppnåelse og denslags, og da hun var ferdig var det avdelingsvise foreldremøter. Relativt intimt var det. Det var fort noen som markerte seg. Damer med litt intens utstråling, og ganske sterke meninger.

Og så var det en del av oss som var litt mer tilbakeholdne.

Lederen for avdelingen er en slik ildsjel, som brenner for barnehagen og for ungene og hun gir inntrykk av å gi absolutt alt for at plassen skal bli et best mulig sted for småtrollene å oppholde seg på.

Og så gikk de igjennom hva de gjorde, foreksempel og opplegg de hadde på gang.

Men så kommer man til det punktet i programmet som alle har gruet seg til - nemlig valg av foreldrerepresentant - og det snakkes varmt fra ledelsens side om hvor interessant det er, hvor lærerikt det er, men selv de snakkesalige tier helt stille når spørsmålet kommer om noen kunne tenke seg å melde seg frivillig til en slik jobb.

Stillheten er som en duk plassert over hodene på hele forsamlingen, og da lederdamen begynner med Ellemelle bryter jeg stillheten og sier at jeg kan stille. Lettelsen fra de andre er til å ta og føle på, stillheten sprekker opp, og de snakkesalige kan ta over igjen.

'Veldig bra', 'Såå kjekt at du ville stilla', og da har jeg altså gjort det igjen.



Twice.

tirsdag, september 18, 2012

The Wedding Singer

Hva var det så jeg skulle si?
Jo, jeg tar ikke så mange sangoppdrag lenger.
Hovedgrunnen til det er at jeg ikke blir så mye spurt. Men det er èn type sangoppdrag jeg aldri tar, og det er bryllup.

Det er ikke helt sant det heller, for jeg har sunget i bryllup også, både da Beelsebub giftet seg og da Valslangen giftet seg.

Det er det å synge solo i kirkerommet jeg har tatt avstand fra. Fordi jeg er slik en hedning at det å bruke meg selv i en sammenheng som har noe med gudsdyrkelse å gjøre ville ha framstått som det ultimate hykleri.

Jeg sa nei til Bergljot for en haug med år siden av akkurat denne årsaken.

Og jeg må igjen få si at det ikke er så ofte jeg har blitt spurt. To ganger med denne siste, så det har ikke akkurat sånn at jeg blir rent nedrent av gifteklare som trygler meg om å synge i bryllupene deres.

Da Jane spurte meg på Lørdag var det faktisk ganske lett å si ja.

Jane skal gifte seg med en kjempehyggelig scouser, og hun kunne betro meg at det var hun som hadde regien på - ja, alt - slik det gjerne er ved slike seremonier.

Og så hadde hun spurt ham om han hadde noe ønske - en sang eller noe - som han gjerne ville ha med.

Og det var da han hadde kommet på meg, fordi jeg en gang for tre år siden - tung av sorg og full av øl - men lettet fordi at selve begravelsen var over, sang Liverpool-sanger høyt mens jeg kjederøykte sigaretter. (jeg har blogga om den begravelsen tidligere - innlegget heter 'Out for drinks an Funerals Part 1' og er fra høsten 2009 - dette er er relevant for sammenhengen. Part 2 ble selvfølgelig aldri skrevet).

JK var forøvrig Aston Villa - supporter, så det var ikke så passende som man ved første øyekast kunne få inntrykk av.

Kortversjonen: Jane og hennes tilkommende skal gifte seg i samme kirke som JK ble begravet fra, og det er ikke den eneste begravelsen de siste årene som jeg har vært i som har vært vond.

YNWA er en sang som handler om å komme seg videre, at man i fellesskap skal komme seg videre, og jeg skal forsøke å ikke gjøre skam på den.







mandag, september 17, 2012

Sorgenfri

Det har vært ei bra helg.

Lørdagen dro vi ut for å feire svigerfars 60-årsdag ved fyret på Hå gamle prestegard.

Ikke noe pomp eller prakt eller taler eller klirring med glassene. Landskapet er pompet og praktet nok i seg selv.

Jeg hadde nesten glemt hvor flott det var der ute, jeg har ikke vært der siden Beelsebub giftet seg for fem eller seks år siden.
De gamle hvitmalte bygningene og tyskeren som serverte lokal mat, og hadde et lekerom som holdt ungene i aktivitet i timevis.

Jeg hadde timet alt slik at jeg akkurat rakk `Pool-kampen inne i byen. En nedtur resultatmessig, men en blir vant med sånne.

Jeg avsluttet kvelden med enda en bursdagsfeiring, en 27-årsdag. Jeg visste ikke en gang at jeg kjente noen som var så unge.

Disse festlighetene sto selvsagt i dyp kontrast til de som hadde vært tidligere på dagen.
Det var noen godt kjente, som jeg har sunget med og reist med og rølpet med, og så var det ganske mange som jeg hadde sett før, men ikke hadde mulighet til å huske navnene på, og som jeg strengt tatt ikke trenger å forholde meg til, heller.

Det er foruroligende at mange av disse visste en hel del om meg, men slik er det jo gjerne på mindre plasser. Det går sport i å ha oversikten.

I løpet av disse tre timene skulle jeg komme til å bryte med et tjuefem år gammelt prinsipp.



fredag, september 14, 2012

Alternativt

Nå som jeg er vraket som blodgiver, kan jeg ikke annet enn å fundere på om det er noe alternativt jeg kan bidra med til fellesskapet.

Sæddonor utgår av alle tenkelige og utenkelige årsaker. Banken trenger ikke svart hav, og jeg føler at jeg har akkurat så mange unger som jeg klarer å forholde meg til. Dessuten savner jeg ikke runkebåsene.

Jeg kan donere kroppen til forskning. De er visst ikke så kresne som blodfolka.

Lever og nyrer og hjerte kan gis til noen av dem som trenger nye og pent brukte organer (hvis noe slikt skulle bli aktuelt), og legemets oppstandelse er så til de grader motbevist at ingen - selv de mest innbitte fundamentalistene - tror på det.

Eventuelt kan de få grave meg ned og opp igjen for å understreke poenget.

Ellers er det jo et vell av gode (og mer tvilsomme) formål som man kan gi penger til. Hvis fysikken ikke strekker til: 'Hjelp jødene hjem', foreksempel.

Og så kan man trekke det fra på skatten.
Amnesty, Redd barna, redd hvalen, redd fisken, redd miljøet, kinamisjonen, leger uten grenser, leger med genser, frelsesarmeen, indremisjonen, ytremisjonen, norsk luthersk, misjonssamband, unicef, und so Weiter.

Jeg kan ikke annet enn å beundre idealistene. De som bruker tiden sin og energien sin for å gjøre verden bedre. Jeg kan på ingen måte påstå at jeg er en av dem, så foreløbig blir jeg stående med tre pints blod. Og en velvilje mot idealistene. Med et soleklart unntak for 'Hjelp jødene hjem'.

Plommetjuv-stempelet bærer jeg som et adelstegn. Noen må holde seg unna slik at de andre får plass til å jobbe også.

torsdag, september 13, 2012

En gang plommetjuv, alltid plommetjuv

Jeg strøyk.

Det er alt jeg kan si.

Føler jeg det som et nederlag? Tja. Bådeog.

Men gi blod, alle dere andre som kan.

onsdag, september 12, 2012

Ekte løgnaser gir blod til blodbanken

Jeg har i en noen tid fundert på om jeg skulle bli blodgiver.

Argumentene i mot er forsvinnende få.


Jeg bor for langt fra sykehuset, så det blir bare stress. Nei.


Jeg trenger det blodet jeg har. Nei.


Jeg har nåleangst. Niks.


Jeg har Aids. Nei og atter nei.


Jeg kommer ikke på flere.

Mor drev og vervet hele familien til blodgiveri på nittitallet. Selv ga jeg kanskje tre eller fire ganger før jeg sluttet.

Den siste gangen jeg var inne, fikk jeg en reprimande fordi det eneste jeg hadde spist den dagen var en banan (noe som ikke var så veldig uvanlig på den tida). Tenk på den stakkaren som måtte ta til takke med dette skvipet.

Hun sa ikke det. Om skvipet. Det JEG ikke sa var at grunnen til at jeg ikke hadde spist mer enn en banan var at jeg hadde vært på grisefylla dagen før.

De tok i mot bakfull-blodet mitt, og ut døra forsvant jeg, som en beskjemmet hanekylling, for å innlede en tjue år lang pause.

På de tyve årene kunne jeg sikkert ha gitt liv til en hel bataljon fylliker som hadde ramlet og slått snytebrynet sitt på glattisen, men jeg tror ikke at de har noen egen hylle i banken for denslags.

Jeg antar at de prøvde å få tak i meg etterpå også, men på et eller annet tidspunkt må de ha gitt opp.

Til jeg altså nå - har latt meg skrive inn på ny - jeg ringte i går, og Rållså hørte på, og hun lo høyt over at jeg var så jovial på telefonsvareren.

Jeg behersker ikke øvelsen 'formell' noe særlig godt, men jeg sa ikke noe om henne, eller at jeg har unger og bor i nabolaget, eller at jeg har spilt i band (det forteller jeg nesten alle jeg møter), eller at det ikke er så uvanlig at jeg ikke spiser mer enn en banan før utpå ettermiddagen nå heller.

Men Rållserauå sin latter høres nok ganske godt på slutten av opptaket.

torsdag, september 06, 2012

Trøkamel

Jeg liker ikke å sykle. Den opplagte grunnen til dette er at jeg har vokst opp i Fyfylke, hvor det er uendelig mange motbakker, og jeg har syklet mye - milevis på fotballtrening - som jeg i etterpåklokskapens navn nok kunne spart meg.

To sesonger - ett innhopp fra benken på rundt ti minutter - null målgivende - null mål. Jeg er ikke sikker på om de ti minuttene teller som en kamp.

Men denne statistikken er - utrolig nok - bedre enn den min far hadde på Øxnevad jordbruksskoles lag - de plasserte far på benken, og de visste at han hadde veldig lyst til å spille, men fortsatte heller med ti mann enn å sette ham innpå.

Etter alle solemerker vil ikke Endre heller bli noen atlet.

Men det var syklingen jeg skulle skrive om. Storesøster Bergljot har et prosjekt med å tømme garasjen sin for skrot (les:overflødige gjenstander), og en slik sykkeltilhenger var blant utstyret som skulle fjernes. Rållså er alltid positiv, og så for seg sykkelturer til byen med ungene i hengeren, og røde eplekinn og frisk luft.

Mine første bilder var som vanlig: Herregud, enda mer skrot som vi ikke kommer til å bruke.

Så sist jeg var hos Bergljot - eller nest sist - så fylte jeg bilen med denne farkosten som skulle gjøre livene våre så mye lettere.

Jeg har pumpet luft i dekkene - på sykkelen og tralla - og funnet bruksområde. Jeg sykler med henger via barnehagen - parkerer farkosten ved sykkelstativet, og så sykler jeg på jobb, og lemper ungene oppi på veien hjem.

Ungene ELSKER tralla. De elsker fargene, og flagget og at de har sykkelhjelmer på, og at det er slike små lommer på sidene som det ligger verktøy oppi. Men mest av alt liker de at (når) jeg sykler fort og ringer med bjella og de roper JUHUUU! HER KOMME ME!

Da er de til å spise opp, og det blir nesten gøy å sykle igjen, og det har det ikke vært siden jeg var tolv år.

Det å sykle alene er fortsatt gørr. Og hvorfor er det alltid motvind? Men jeg sykler på Rållså sin damesykkel, som har korg framme, og korga er jeg veldig kry av.

Forøvrig sies det at sykkelsporten er så full av dop, men det har jeg sett lite til.

onsdag, september 05, 2012

Rapport fra bråkebeltet

Sist uke hadde jeg min første hele arbeidsuke på 3 år.

Men det er på mange måter mer utmattende å være hjemmeværende enn å være på jobb
(legg merke til at jeg ikke bruker uttrykket 'jobbe', men 'være på jobb').

Ungene later til å trives i ny barnehage. De er alltid glade når jeg henter dem, og selv om Ingrid alltid sier: EG TRODDE DET IKKE VA DU SOM SKOLLE HENTA OSS, EG TRODDE DET VA MAMMA, så later det ikke til at det legger noen nevneverdig demper på humøret.

Endre har blitt en skikkelig mammagutt. Jeg er nok noe mer tilbakehoden med trøsten enn mammaen. Endre vil ha friheten til en voksen, men han vil også ha masse trøst og kos og snop. Og slippe å gjøre slikt han ikke har lyst til

Det er en klassisk problemstilling, og egentlig er jeg ikke så ulik selv. Men jeg er førtito, og han er tre, så der har han en klar fordel.

Ingrid er mye mer selvstendig. Det er et bånndrag i henne som er imponerende. Vi gir jo tran (som 'gode' foreldre gjør). Det pleier å foregå uten dramatikk. Den smaker sitron (har aldri smakt på den, men så sies ihvertfall).

For å unngå alt for mye søl, pleier vi å ha en plastsmekke rundt halsen på dem når tranen skal inntas.
En kveld sist uke nektet Ingrid å iføre seg denne innretningen. Det kom rett og slett ikke på tale, til tross for sjelden unison enighet mellom Rållså og meg. Til sist ga vi opp, og da Rållså styrtr transkjeen mot gapet til frøkna, fyrte Ingrid til den så innholdet endte i en pøl på bordet.

Irritert utbryter Rållså: SE NÅ, E DU FORNØYDE NÅ?

Ingrid setter øynene sine rett i henne og roper trassig: JAHAHA!

Forøvrig håper jeg at Ingrid ikke kommer til å bøtte øl på den måten hun bøtter saft. Men det vil tiden vise.

tirsdag, august 28, 2012

Svuppafluppafloppa


Jada. Det regner.
Jeg sto opp i sekstiden, var innom badet og kledde meg lydløst i regnklær. Eller så lydløst som man kan når man en gang har fått tilnavnet 'indianeren snublefot'.

Som jeg sto der og knotet, så jeg mopedisten. Jeg stivnet i skyggen ved vinduet. Han smøg på seg hjelmen, trillet peugoten sin langt ut på parkeringsplassen, før han startet uten å ruse, og feis avgårde ut i regnet.

Fantastisk. En seier for rållserauå og lovehearts-diplomatiet.

Jeg kan med tilnærmet hundre prosent sikkerhet fastslå at jeg var byens eneste innbygger som møtte høstregnet i regnklær og sandaler.

Svuppafluppafloppa.
Lyden av sandaler med bare tær gjennom regnpytter.

Sandalsesongen går mot slutten.

fredag, august 24, 2012

Kan du gjette lyden?

Det er sider ved å bo i blokk som krever taktfullhet. Hendelser som bør behandles med diskresjon.
Man bør i størst mulig grad ta hensyn til de andre menneskene som bor - innenfor det samme - fortettede arealet.

Det har gått relativt greit så langt. Lyder må man forvente å høre. At andre tar seg til rette og sprer skiten sin (:les, eiendelene sine) over store deler av fellesarealene er også noe man bør kunne leve med.
(særlig siden denne 'andre' med skiten er undertegnede i egen person).

Har man noe å klage på, så bør mann visstnok gjøre det på en slik måte at man ikke skaper en forsuret stemning eller grunnlag for en langvarig konflikt.

Det er èn ung person i vår blokk som kjører moped. Han parkerer like utenfor Endre's soverom med moppasen sin, og hver morgen klokka seks starter han kjøretøyet sitt på en temmelig progressiv måte: ØØØNN! ØØNNØNNØNN! (han RUSER mopeden) Før han forsvinner ut i morgenen med kurs for jobb eller skole.

Endre blir sur når han ikke får sovet nok. Påskeharen blir sur når Endre blir sur og Rållså blir sur hun også. Litt på Endre, men mest på meg. Ikke med èn gang, men etterhvert.

Endre våkner av mopeden. Og det gjør vi andre også. Og da er vi avgårde med en relativt brutal start.

I går skrev Rållså verdens koseligste lapp hvor hun forklarte situasjonen vår, og anmodet om at vedkommende startet kjøretøyet sitt litt lenger unna.

Hvis ikke det nytter skal jeg tuppe ham i ballene.

fredag, august 10, 2012

Status

Statusoppdatering pr August 2012

Jeg er 42 år.

Jeg har en skjønn kjæreste som er yngre enn meg, og dermed kan ta vare på meg når jeg blir gammel. Skjønt jeg har ikke fått bare positive signaler på det siste der.

Det trenger uansett ikke å bli så lenge, da menn i min familie har en tendens til å legge inn årene før de blir pleietrengende.

Jeg har to fantastiske unger. Sammen med Rållså utgjør de den største kapitalen i livet mitt. Jeg har fire oppegående søsken og en mor.

Vi disponerer en blokkleilighet i Stavangår. Den eies av sparebank 1 i overskuelig framtid. Vi har to komma fem i lån.

Vi har bil.

Jeg har trettiåtte kroner og syttifire øre på konto og lønningsdag førstkommende Torsdag.

Jeg har flere venner enn jeg fortjener, for jeg er ikke så flink til å holde kontakten.

I've got wild staring eyes
I've got this strong urge to fly,
but I've got nowhere to fly to.
When I try to get through on the telephone to you
There'll be nobody home


Roger Waters

Jeg har en relativt ånnas jobb, som er relativt dårlig betalt.

Jeg har en munn som er to nummer for stor, og som ofte snakker uten å spørre hjernen først.

Jeg er fantastisk i medgang og elendig i motgang.

Jeg skiller sjelden mellom sak og person.

Så sånn er det.

God helg.

Håskeparen.

torsdag, august 09, 2012

It takes one to know one

Jeg var ute på tur med de små i går.

Bare en svipp opp til sosvangen camping, de på hver sin sparkesykkel, med hjelm på hodet.

På veien opp la jeg merke til en mann på min egen alder med to hunder. Han lot bikkjene sine springe fritt, og så satt han på huk i gresset. Det er to hovedgrupper av folk som har bikkjer - gamle ensomme kjerringer - og sprøytenarkomane - ofte relativt ensomme de også. Kjerringene har som regel små bikkjer, så små som mulig, men narkomane velger ofte i helt motsatt ende av skalaen. Vår venn (min venn og deres) oppførte seg litt rart, skottet litt fra side til side. Han var ingen junkie. Ørkenkamuflasjen som pyntet jakken hans indikerte muligens noe annet, han gikk ikke akkurat i ett med omgivelsene.

'Sikkert en av hundene som har bajsa' - tenkte jeg - helt ytterst i tankefeltet - for det er ungene som er i sentrum av oppmerksomheten når jeg er sammen med dem.

Jeg kommer tilbake til kamuflasjemannen senere. Ungene humpet avgårde på syklene sine - tydelig motivert av utsiktene til is - vi skulle egentlig bort til kunstsenteret - men så gikk Ingrid bokstavelig talt på trynet, og skrapte kneet sitt, og da måtte det trøstes, og da ville ikke Endre heller sparke mer, så vi stoppet på Sosvangen.

300 meter hjemmefra. De har is der også.

Dessuten har de utlendinger nå på sommeren. Ganske mange. Greit å få litt impulser fra den store verden også.

De har en lekeplass også på Sosvangen. For meg så den temmelig ordinær ut, men ungene syntes den var fantastisk, og det er de som sitter på ekspertisen.
Noen gyngehestgreier med stor spiralfjær i bunnen - det lo de godt av - og så var det en manuell gravemaskin for kids, som de delte på, og min sønn entrepenøren , som har 'Store maskiner' på NRK super som ett av sine absolutte favorittprogram, han likte godt den. For å si det sånn.

Det var andre unger også på lekeplassen, og så var det en slik klassisk rutsjebane, med stige på den ene siden, og rutsjebane på den andre. Denne hadde et bittelite hus på avsatsen på toppen, og da Ingrid klatret opp første gangen, nølte hun litt før hun turte sleppe seg utfor. Jeg kikket over kanten, og der satt det en farget gutt og kikket ut med engstelig blikk.(Jeg er usikker, men er det lov å si 'farget'?)
Han kunne vel være omtrent ti år, og jeg husker at jeg tenkte at det var da en merkelig plass å sette seg til på. Men han lot Ingrid, og etterhvert en hel drøss andre unger renne som de ville, og da gjorde de det også. Bånn gass.

Da jeg var lei (jeg hadde et monsterstort klesvaskeprosjekt på gang i kjelleren), litt før de var lei, og negergutten hadde tatt fram en brødskive som han spiste på, satte vi nesen hjemover igjen.('Neger' er visst helt forbudt).

Jeg kikket bort på gress-sletta, og der satt hundemannen ennå, bøyd over bakken. 'Det var da voldsomt til bajsing på de bikkjene', tenkte jeg, men så forsto jeg det: Han plukket fleinsopp! Det var det han gjorde, den luringen.

Det har vært få klager fra fleinsoppbøndene denne sommeren.

Da jeg fortalte Rållså om mistankene mine svarte hun: 'It takes one to know one', noe som er både sant og ikke.

torsdag, juli 26, 2012

Scene fra Jokeren

Det er Vikedal rootsfestival, Lørdag.

Dagen etter dagen da Thåstrøm blåste oss over ende på hovedscenen. Jeg har spydd i vikedalselva mens fisken vaket.
Rållså og jeg har sovet i bilen på en selvmekket madrass, og så har vi spist frokost til lydprøven til Jonas Paskalev og Mikael Alaska. Egg og bacon.

Beelsebub og jeg styrer mot jokeren. Formålet er øl.

Det er en del folk der inne, og i det vi kommer inn blir vi målt opp og ned av en liten tass på rundt ti år.

Vett dåken kor iskaffien står?

Han har haugalandsdialekt og ser meg rett inn i øynene.

Nei. Sier jeg.

Han spør flere. Jeg hører ekkoet av han innover i butikken.

Vett du kor iskaffien står?

Bubba og jeg smiler.

Vi finner ølet, og mens vi står i kassakøen dukker junior opp på ny, i køen ved siden av vår, plystrende, med en litagod i hånda.

Fant du kje iskaffi? Spurte jeg.

Jo, men eg kjøpte heller Litago - sparte ei krona! Sier han fornøyd.

Han plystrer seg kjekt igjennom køen og forsvinner ut i den grå dagen.

For meg ble dette høydepunktet denne Lørdagen.

Det var ikke flaggermusdansen til Susanne Sundfør eller intensiteten til Sivert Høyem, eller naivismen til Paskalaska (selv om alt det var helt fint).

Jeg skulle gjerne visst hva han het, for frimodigheten hans vil muligens gjøre ham til statsminister en dag.

JEG ville ha stemt på ham. Lett.

onsdag, juli 25, 2012

Åneiånei jeg sover ei

Jeg blir vekket en gang mellom tolv og ett på natten av en albue i siden.

-Eg får kje sova, du snorke så grevligt!

Jeg blir rasende.

He? Men nå får jo kje EG heller sova!

Så kommer leksa om at jeg må slutte å røyke for røyking koster penger og fører til snorking som gjør at andre ikke får sove.

Jeg  slenger opp overmadrassen - over Rållså som fortsatt ligger i senga - og så røsker jeg med meg madrassen slik at Rållså triller helt over på den andre siden.

Jeg antar at jeg lirer av meg en del skjellsord. Før jeg lemper madrassen inn på gulvet i et tilstøtende rom.

Henter dyne, pute og laken. Får ikke sove.

Heldigvis skal jeg ikke stå opp før kvart over fem.

fredag, juli 20, 2012

Eg telle te tri

Du veit det er lenge siden du har blogga når du ikke klarer å huske passordet til bloggen din før tredje forsøk.
Selv om det ikke dreier seg om verken personlig rekord eller verdensrekord. Bergljot har til dømes ikke blogga på over et år. Eller ihvertfall veldig lenge.

Frafallet blant de 'gamle' blir enda mer synlig hvis man tenker på foreksempel frøken frekkesen. Jeg snakka med Frekkesen i går på telefonen i 26(!) minutter. Frekkesen har:

Slutta å røyke
Slutta å blogge
Begynt å trene


Jeg er bekymra. Det er jeg.

Heldigvis holder Frk Figen stø kurs og høy kvalitet.


Èn ting til om Frekkesen:

Hun har begynt å telle for å få sin vidunderlige fireårgamle datter til å gjøre som hun vil : Eg telle te tri! EIN! EIN Å EIN HALV.....TO...

Jeg fikk klump i halsen. Det var slik vi ble oppdratt også

Siden sist jeg  var inne har jeg vært på rootsfestival i nordfylket med Rållså, Beelsebub, Arnstein og Marilyn, Slangeleiar og El Toro. Men uten unger.

Det var dritkjekt

Mer seinere..

torsdag, juli 12, 2012

Min siste cd


Jeg er velsignet med folk i min omgangskrets som fortsatt pusher musikk på meg.
I håp om å nå meg og kanskje tilføre musikalsk og kunstnerisk input som ikke er å finne i 'barnas viser' eller hakkebakkeskogen.

Det er ikke nødvendigvis en enkel sak, for jeg hører nesten ikke på musikk for meg selv lenger. Jeg er nesten ikke meg selv lenger.

Jeg er enten jobbeharen, og da har jeg riktignok hørselvern med radio, men de er som regel skrudd av, eller satt på kanalen 'alltid nyheter'. P4, radio energy, mp3, og radio 1 har ødelagt den såre balansen mellom seiler avgårde og aaargh! Få det av! Få det av! Alt for mange ganger.

Jeg er heller ikke av typen som liker å gå med musikk på ørene mens jeg gjør andre ting. Jeg er fjern nok som jeg er.
Den eneste plassen jeg kan høre musikk - nå snakker jeg om i det daglige - er når jeg kjører bil. Og da har jeg som regel passasjerer som enten vil ha den absolute tysstnad, eller hakkebakkeskogen. Eller begge deler.
Jeg har ikke spotify-konto. Jeg laster ikke ned musikk fra nettet. Jeg kjøper nesten ikke musikk lenger. Altså: hvorfor skulle jeg det? Jeg er alltid blakk, og har aldri tid til å virkelig lytte. Magre kår for disse få som prøver.
Jeg har hørt ganske mye på musikk hele livet, først på mc, og senere cd.
Hele livet fram til for noen år siden.
I intervjuer jeg gjorde som undergrunnsrockestjerne sa jeg alltid at wish you were here av pink floyd var den første plata jeg kjøpte.
Det er ikke helt sant. Den første cd-en min var Billy Ocean med get out of my car. Til mitt forsvar kan jeg si at jeg ikke kjøpte den. Jeg fikk den på kjøpet da jeg kjøpte stereoanlegg med cd-spiller i 1990.

Den første plata jeg KJØPTE var nok hotel california med eagles. Tett fulgt av best of kridens, noe med dr.hook, absolute love songs vol 2, og endelig: wish you were here.
Ikke så mye kred her, med andre ord. For en semirockestjerne.

Dere skulle sett mc-samlingen min. Nei. Det skulle dere ikke.

Nå. Vel. Jeg har blitt utdannet av folk rundt meg som jeg er glad i, men har tidvis fått tyn for ting jeg har kjøpt på egenhånd. Særlig de bluesa tingene. Ralf da han bladde igjennom platene mine, og hånlig utbrøt: Delbert mc Clinton NEVER BEEN ROCKED ENOUGH! Beelsebubs mer moderate DET VA KJE SÅ MØJE BRA HER. Jævler.
Etter det har jeg sluttet meg til dem som fordømmer andres platesamlinger. Og fortrengt min egen fortid.

Det er ikke så mange som vet at jeg har vært på konsert med smokie i kongeparken heller. Men alle vet at jeg var på the wall i berlin i 1990.
Det har vært pynting. Det har det.

Einstein har pushet et band som heter the national så insisterende (som bare einstein kan være) siden tja : minst siden påske, og da jeg gikk inn på byens siste platesjappe - som strengt tatt ikke ER en platesjappe lenger, snarere en spill og dvd - butikk, innså jeg at dette nok kom til å bli min siste cd.

Den heter High Violet og er kjempefin.

De gamle cd-platene mine har jeg pakket i gjennomsiktige plastbokser. Og der blir de nok værende også.


torsdag, juli 05, 2012

Skjærtil Tvitt 40 år

Den fysste gongen eg traff deg, så likte eg deg ikkje i det heila tatt. Sa Skjærtil til meg. Det har han sagt flere ganger.
Jeg pleier å si at det var gjensidig. Det var på ungdomsdans på Nissa, Skjærtil målte meg hånlig opp og ned og sa: E det litle Dvergbøyen som e ude å rege?

De ordene traff som et hammerslag i brystet. Hvem var den lille snørrvalpen? Og hvorfor var han så storsnutet? Hva hadde jeg gjort ham?

Det var vanskelig nok å leve i skyggen av en far som var såpass synlig, og som alle hadde en mening om, om det ikke skulle bli brukt mot meg på fest også.

Jeg skulle selvsagt ha svart med å kalle ham Litle Tvitten, som mor påpekte dagen etter, men jeg visste jo ikke hvem han var før dette.

Jeg svarte ingenting.

Ikke noe ideellt utgangspunkt for et vennskap, med andre ord. Men venner ble vi mot alle odds, svirebrødre i mange år.

Skjærtil er i besittelse av en helt unik varme. Han er morsom, lun, underfundig, og alle som har hatt den glede av å bli kjent med ham vet at han er en helt strålende mann å være sammen med.

Det har aldri vært noen vits i å diskutere politikk med Skjærtil, for han tror på vekst og utvikling og penger.

Jeg tror på fordeling og skatt på de rikeste  og synes grådighet er det vemmeligste som fins.

For ordens skyld: Skjærtil er ikke grådig.

Det er ikke noen vits i å diskutere alternativ medisin med Tvitten, for han tror på soneterapi og naturmedisin og denslags. Han har tilogmed praktisert som fotsoneterapeut.

Jeg er uhyre skeptisk til slikt. Blodtypedietter og hvem som har assendenten i hva, eller evt. hvem.

Men disse ulikhetene har aldri vært til hinder for at T og jeg har hatt en ualmindelig god tone. Det går dypere enn politikk og religion og sånn.

Mange av de tingene vi har opplevd sammen egner seg ikke til publisering på nettet. Selv om vi er semianonyme. Noen historier HAR jeg allerede nedtegnet. Episoder jeg mener er innenfor. Det går like mange gjetord om Skjærtil som om Chuck Norris. Noen er sanne, andre ikke.

For nesten tyve år siden var Tvitt, Runar og jeg på vår første festival sammen. Den nå forlengst nedlagte Kalvøyafestivalen utenfor hovedstaden. I den anledning campet vi på en campingplass som het Bogstad camping, eller noe sånt. Vi reiste i Tvittens bittelille grå Peugot 205, vi bodde i tvittens bittelille mørkegrønne telt, som ironisk nok var av merket 'Trangia'.

Komforten var helt okay for mennesker i begynnelsen av tyveåra, men T mente likevel at vi skulle hatt noen campingstoler å sitte i.

Tidlig på morgenen den andre dagen, da vi stakk hodene ut av teltet, sto det tre orange plaststoler der. En gave, tenkte vi. Thi han er oppstanden.

Vi satte oss i sola, i stolene våre. Vi hadde det som grever. Kaldt øl. Varmt øl. Sigaretter.

Så sa  Skjærtil: om dåkke ser dei danskane der oppe? Dei som ser litt sure ud, og ikkje har någen campingstolar?

Jo. Det gjorde vi saktens.

Det var da Skjærtil smilte dette forunderlige smilet sitt og sa: Det va dei eg stjal stolar av i går.

Denne opplysningen ble møtt med jubel fra hans medsammensvorne.

Vi satt en stund til, glemte hele greia. Til en fyr stoppet ved teltet vårt og spurte : Sidder i godt?

He?

Sidder i godt?

Jonei, vi kunne ikke klage.

Kan jei så få mine stole igen?

Og det kunne han.

Fin tur. Om enn relativt rølpa. Tvitt og jeg hadde en krangel på hjemveien, hvor jeg insinuerte at det var faren hans som hadde betalt for den lille peugoten.
Vi har kranglet litt ellers også. Om penger, ironisk nok. Og litt på grunn av sleivkjeften min.


Jeg regner Skjærtil for å være en av mine aller beste venner.

Kjære Skjærtil. Jeg er forferdelig glad i deg, du er ett av de fineste menneskene jeg kjenner.

Gratulerer med dagen.

Ø.

mandag, juli 02, 2012

Born to be wild


Jeg hadde lenge tenkt at jeg skulle lage en kronologisk reiseskildring. En slags roadmovie fra vår familietur til Danmark.
Men så tenkte jeg at jeg ikke orket. Dessuten er jeg ganske dårlig på kronologi, det er svarte hull hvor tiden har forsvunnet, og komprimerte hendelser som går slag i slag, og alt er mikset sammen og går rundt og rundt. Oppi knollen.

Jeg formidler heller noen enkeltepisoder. Så virker ikke oppgaven fullt så uoverkommelig.

Uttrykket 'Danskebåt' er nok til å fremkalle bilder på netthinna for de fleste av oss. Bilder av pensjonister med trillebager sprengfulle av sprit, kjøtt og tobakk. Bilder av fulle rånere fra Jæderen og omegn, ravende og lallende i baren, med en karaokemikrofon i den ene hånda og en altfor stor og altfor rosa drink i den andre.
Bilder av Østeuropeiske danseband i uniformer med soveromsblikk som radbrekker gamle Dire straits-låter. Nanananananana it's the walk of life.
Bilder av gråhårede damer med øynene hypnotisk sugd inn i spillautomatene.
Nok.

Jeg hadde aldri før reist med de nye, raske båtene som bare bruker et par timer over. Men jeg syntes absolutt at konseptet virket genialt.

Vi svingte ombord. To store og to små. I en karavane av småbarnsfamilier og tyske bobiler. Vi ble henvist til våre seter i comfort - loungen. Øverst.
Der møtte vi også våre reisefeller. Og da vi hadde funnet setene våre, la skipet fra land. Det blåste friskt, og båten var ikke så stor, men disse to faktorene kom jeg ikke på å legge sammen. Heller ikke det faktum at det lå store mengder spyposer plassert på strategiske steder.
Ikke før Rållså sank sammen i setet sitt, skipet begynte og gynge og krenge på seg, Ingrid begynte å gråte, og jeg tok henne på fanget, Endre satte seg i setet ved siden av mitt, jeg tok hånden hans i min. Da kom den første spyspruten fra Ingrid. Og så fra Endre. Så begge på en gang. I kryss. Jeg var sjanseløs.

Og motsatt av meg satt Rållså som en annen Birgitte Bardot tilbakelent bak mørke solbriller og var fullstendig ubrukelig.
Hun var syk hun også.

Da kom det en engel fra besetningen og spurte om vi trengte hjelp. Hun hjalp meg å tørke opp, og tilbød seg tilogmed å vaske de nedspydde klærne våre.

Det eneste jeg kunne gjøre, var å trøste ungene. Synge for dem. Fortelle dem at vi snart var fremme.

Jeg var en faens supermann, var jeg. Ei søyle i et hav av spy.

Snøggbåten over Skagerak var med ett et mye mindre forlokkende alternativ.










torsdag, juni 21, 2012

Så kan vi ta det rolig de neste hundre år

En trenger ikke være Einstein for å fastslå at Blogging ikke har hatt høy prioritet hos meg i det siste.

Hva skal man si? Det er EM.

Steven Gerrard storspiller.

Krysser fingerene for England. Selv om det ikke er direkte vakkert å se på.

Til helga reiser vi på ferie til Danmark.

Jeg liker at danskene kaller motorsyklister for Rockere. Selv kaller jeg dem for tjukkaser. Men bare her hvor jeg kan være anonym.

Og aldri feis tu feis.

Vel er mange av dem tjukke, men det trenger ikke å bety at de ikke kjenner noen som springer fortere enn deg.

Det skal bli deilig med litt luftforandring. Og så skal vi flytte etterpå. Det blir fint det også, etterpå at vi har flytta.

Rållså truer med alskens maling og tapetsering og gulvpussing, og jeg gjør mitt beste for å ikke være negativ.

Vi Dvergbøyer er ikke så flinke til å holde munn.

Jeg håper å kunne oppdatere bittelitt oftere framover.

God sommer.

Håskeparen

fredag, juni 15, 2012

Synonymer

Ryfylkske synonymer for redskap brukt til nebbing.

Nebbet
Snuden
Truden
Tranten
Kjeften
Kjeftamanget
Moen
Onnelippå
Mulen
Snakketøyet

Som enkelte vel er klar over, så har jeg vokst opp i en relativt verbal familie.

Min kjære far - som jeg savner veldig og tenker på hver dag - har brukt samtlige av disse på meg.

Men oftere på søstrene frekkesen. Som er frekkere enn meg.







torsdag, juni 07, 2012

Seks år på pur hekkan

Da jeg gikk på videregående hadde min gode venn Runar en hettegenser - ganske stygg - men med påskriften 'Blitz - ti år på pur faen.
Det var omtrent så tøft og provoserende som det kunne bli i Fyfylke i 1992.

Jeg syntes den var drittøff.

Det har blitt noen år til. Nå skulle jeg lage en snasen overgang til dagens tema som egentlig er to dager for seint ute, men denne bloggen har altså eksistert i seks år og to dager.

Mot alle odds. Seks år på pur hekkan. Og to dager.

Jeg har bladd litt i arkivene, og kommet til at det slenger gullkorn. Det har vært relativt jevnlige oppdateringer, og innimellom har jeg klart å skape engasjement. Hos meg selv i det minste.

Men det er mye påbegynt som ikke er fullført. 'De tre kvinnene i mitt liv'-trilogien er et eksempel på det.

'Eg grue meg te du ska skriva om meg', sa Rållså.

'Kadåfor?'

'Jo, for du må ver ærlige'.

Det vet jeg ikke om jeg kan. Ikke på dette forumet. Vel har jeg ikke så mange lesere, og vel har jeg vært selvutleverende før, men prestasjonsangsten ble for stor.

Det ligger en del direkte dårlig også, i arkivene.

Det er sjelden at jeg jobber noe særlig med teksten før jeg publiserer den.

Det er deilig å tenke på at jeg bare kan slutte midt i en







torsdag, mai 24, 2012

Til kjæresten min på bursdagen.

Rållså fyller år i dag.

Kjære, fine Rållså.

Da vi ble kjærester for omtrent åtte år siden var jeg relativt god til å kjøpe presanger ved slike anledninger.

De senere årene har det imidlertid skortet på både oppmerksomhet og sugardaddy-faktor. Til hverdag og fest.

Ikke fordi hun betyr mindre for meg enn hva hun gjorde før, men snarere fordi Ingrid og Endre fyller bobla i en grad som overskygger absolutt alt annet.

Hvis Rållsings skulle ønske seg noe som monnet fra meg så ville det muligens ha vært mer turtall (les: gnist, futt, initiativ). Dårlig med denslags i dette skroget.

Hun ønsket seg ikke drill denne gangen. Det fikk hun i fjor. Og året før. Det er ikke umulig at likestillingen har gått for langt. Eller ihvertfall langt nok.

Da jeg fikk min første kjæreste for omtrent 38 år siden, stjal jeg mors smykker og ga dem videre i presang til den utkårede.
Det gikk selvsagt ikke så bra, men jeg ble tilgitt, det gjorde jeg. Ihvertfall av mor.

Jeg er usikker på om jeg kunne sluppet unna med et slikt stunt i dag. Antagelig ikke.

Det er ikke lett å kjøpe presanger, syns jeg.

Men Rållserau - vit dette: Jeg er utrolig glad for at du er kjæresten min. Du er fin og snill og morsom.

Gratulerer med dagen. Håper den blir fin.

onsdag, mai 23, 2012

Dansbart part 2



Da fikk vi klarlagt det.

Takk til Arnstein for innspill og Tv2 for bilde.

fredag, mai 18, 2012

Dansbart


Jeg sitter sammen med Einstein i bilen hans.
Vi har hvert vårt headset på. Det dundrer beinhard elektronika inn i ørene våre. Det låter tøft.

Han har laget en versjon av en PJ Harvey-låt og bedt om min mening.

Slutten e kje ferige sier han.

Det va tøft, eg hørre jo egentlig ikkje på så 'freshe' musikk, men det va dritkult.

Dansbart.

Eller nei,forresten. Ikkje dansbart. Ikkje for meg.

Hihi, ikkje for meg heller


Det er sånn musikk som dansefolk danser til.

Dansbart? Brukte eg det ordet? Huff. Ikkje sei det te någen, Einstein.

Nei.


Minn meg på at jeg aldri skal ta ordet 'awsome' inn i mitt vokabular.

Vi er da faen ikke dansker heller.





onsdag, mai 16, 2012

Mad Max




I det åpne, frie og demokratiske Norge er det lov å si nesten hva man vil.

Det kan selvsagt diskuteres om dette er bare et gode - det som alt for ofte åpenbarer seg - særlig i kommentarfeltene under artikler som omhandler forball, bompenger og innvandringspolitikk.

Det er mye drit. Mange som er på lag med Skrotmo.

Men seher: I dag fant jeg en aldeles STRÅLENDE kommentar under en artikkel som omhandlet en planlagt demonstrasjon som måtte utsettes grunnet politimangel.


Demonstrasjonen var i regi av SIAN (Start Idiotifiseringa Av Norge) og NDL (Norwegian Demens League), men måtte altså utsettes. Bildet er fra fjordårets suksessdemo. Takk til aftenbladet.no for lånet.



'Da slipper vi både NDL og motdemonstranter i sentrum den 26. mai. Har hørt at det skulle komme mange busslaster med østlendinger med rare hårfrisyrer og klær som kunne vært tatt rett ut fra den Mad Max filmen fra 80-tallet.

Må bare huske på å parkere bilen langt vekke fra sentrum den 23 juni. Gudene vet hva slags tunge ting lømmelen kan finne på å kaste i alle retninger.'

søndag, mai 13, 2012

Morgenstund

Våkna halv sju i dag, og følte at jeg hadde sovet frampå.

Det sier vel egentlig det meste.

Ungene sang først ALLE, ALLE VIL VI HA MED, VIL VI HA MED TIL HIMLEN.

Og så sang de første verset av javielsker.

Sier en hel del det også.

torsdag, mai 10, 2012

The Fall

Det er mye fint å si om trøndere.

De er rause, rølpa, morsomme og joviale.

Alt dette vet jeg, for jeg er halvt trønder selv.

At det ikke alltid er så lett å skjønne hva de sier kan man heller leve med, så lenge det er et trøkk der, en hjemmebrentfaktor. Noe rocka.

Jeg tar meg den frihet å generalisere her. Det er mange ting med trønderne jeg misliker også: Poporkesteret Tre små Vietnamesere, 'rockebandet' DDT, Fotball-laget Odd. Visesangeren Halvdan Sivertsen.

En av de jeg derimot har likt ganske godt er Hans Skrotmo.

De litt gampete, folkemusikk-inspirerte låtene som hamret løs på høyreføkksa på vegne av proletariatet.

Men nå har han skiftet side: Han er så redd for at Norge skal bli en shariastat at han har funnet det tvingende nødvendig å skrive en låt om det. Som han fremfører på riksmål med norskpakistansk aksent.

Jeg antar at det var flere enn meg som ble sjokka.

Så Skrotmo: Før va du løyen, men nå e du bare teide. Legg opp.

tirsdag, mai 08, 2012

Service now!

Det står det framme i displayet på bilen vår hver gang vi vrir på nøkkelen.

Advarselen blir ikke fulgt opp med ytterligere bebreidelser eller trusler.

Bortsett fra en og annen: Pling! Du kjører i seksti! Pling! Please refuel! Pling! 3*Celsius! Pling! Service now!

Det finnes ikke rom for argumentasjon heller. Bare den insisterende plingingen.

En jeg kjenner hadde bil på åttitallet. Det var før bilene begynte å snakke. Det var et rødt lys som lyste (som senere skulle vise seg å være oljelampen - fatalt nok), men denne personen ble altså så stressa av dette lyset at han fant noe å legge over, og dermed slapp han å forholde seg til det.

Det gikk visst greit en stund.

Plingpling sier harens bil
Den har kjørt litt mange mil
Den har fire vinterhjul
Engler daler ned i skjul

Det var litt nødrim det på slutten der.
Gammelt goth-triks. Flette inn noe med engler, så blir det spiselig likevel.
Eller noe med skygger eller månen eller ild.

Bare det er tøft.

mandag, mai 07, 2012

Ingen er så streit og klam





Hadde en trist dag på Lørdag, da Liverpool tapte finalen i FA-cupen.
Men man lærer seg å leve med slike skuffelser. Selv om Didier Drogba`s motbydelige målfeiring gjorde meg aldeles rasende.

Vi må gå videre.

Ungene og jeg har et ganske forskjellig syn på hva som er bra TV. Ikke unaturlig det, kanskje - aldersforskjellen tatt i betraktning.

Postmann Pat var jo en slager på åttitallet, og er det fortsatt i 2012. Skjønt gudene skal vite at det må stå dårlig til i Royal Mail hvis denne klønete figuren representerer bare et lite snev av spiriten i 'spesialpakkeservice'. Katta burde dessuten være avgått med døden for mangfoldige år siden.

Den verste er likevel Brannman Sam - han digges hemningsløst - selv om jeg har gjort mitt beste for å disse ham - så står Ingrid og Endre på sitt: Brannmann Sam er toppen.

Stole du på Brannmann Sam, Pappa? Det er Ingrid som spør.

Nei. Absolutt ikke.

Brannmann Sam er en slik som går rundt og forteller folk hva de skal gjøre hele tiden, han har ingen humor, ingen selvironi, han har full kontroll. Alltid.

Kjenner dere Brannmann Sam? Ingen er så streit og klam.
Over alt han dukker opp. Pappa har fått mer en nok.
Babubabubabu.

Da Ingrid gjorde bommelom om dagen spurte jeg henne: Ka ska me gjer med det då?

RINGA TE BRANNMANN SAM!

Bra plan.




tirsdag, mai 01, 2012

Gutta på gølvet. Rettelse. Gutten.

Rållså er like aktiv som jeg er passiv, og dobbelt så langt foran. Som jeg er bak.

Med andre ord et par hestehoder.

Om to måneder flytter den lille familien vår tilbake til urbanistan. Fra 140(nå gjetter jeg) kvadratmeter i enebolig til 71 i blokk (nå gjetta jeg ikke).

Vi har mye rabe, og siden det er helt opplagt at vi ikke får plass til alt der vi skal, så har Rållså startet et aktivt liv på Finn.no.
Før bare kjøpte vi ting, men nå selger vi også, eller gir bort. Fretex er siste utvei. Etter søppelfyllinga for min del.

Prosjektet har min fulle støtte. Utvokste barneklær, stellebord, og leker og utstyr: Svusj! Ut igjennom døra med det.

En del hvitevaregreier er også til salgs.

Men så fikk hun for seg at vi skulle selge sofaen også eller begge to. Pluralis. `Vi flytter jo snart likevel`. Hm? Jojo. Hun får aldri treogethalvt for de gamle møblene likevel.

Tenkte jeg.

Så feil kan man altså ta. Det var et uglepar her. De trengte noen møbler i golfresorthytta si.

Før jeg forsto hva som eglinten hadde skjedd, satt jeg på en madrass på gulvet.

Og her skal jeg sitte i to måneder.

Men jeg slipper ihvertfall å bære skiten ned trappa flere ganger.

onsdag, april 25, 2012

Et hint

Noen ganger kommer ting rekende nesten av seg selv.
Noen sanglinjer. Noen ord.
Da må jeg prøve å plukke det opp. Skrive det ned. Kikke på det.

Telefonen min er full av små og store snutter og rim og greier som kanskje kan bli noe.
Den siste uken har en tekst blitt til en sang.
Sunget inn på telefonen, sendt acapella til Beelzebub, som har spilt melodien inn på piano og sendt den tilbake til meg.

I går sang jeg den til Ingrid, som satt på fanget og lyttet oppmerksomt. KA SYNGE DU? Spør hun.
Det e ein sang eg har lagt.
Va an fine?
JA. IKKE SYNG DEN MÆRR, PAPPA.

mandag, april 23, 2012

Karius og Baktus sover aldri

I dag hadde jeg mitt årlige besøk hos tannlegen. Det er ikke noe jeg pleier å glede meg noe særlig til, men dama er flink, relativt rimelig og hyggelig. Jeg pleier å trekke for P4, som vanligvis står på for fulle mugger. (mens jeg skriver dette, ser jeg at Ingrid blir fjern i blikket, og (for sent) går det opp for meg at hun står og tisser på gulvet. En stor dam, som hun tramper oppi med begge sokkene). Glamorøst. Men tilbake til tannlegebesøket. P4-fritt er pluss i margen. Mitt hatforhold til kommersiell radio er uforsonlig. Vi snakket om løst og fast (det meste av denne samtalen foregår etter at jeg har gapt, og tannlegen har foretatt den obligatoriske pirkingen med krummet stålpinne i tennene mine) Jeg spør om det er travelt. Hun sier ja, og at Karius og Baktus har aldri fri. Jeg tenker at det er godt observert, og at Karius og Baktus sikkert jobber nok doble skift i helgene. Så skryter hun over at jeg steller godt med tennene. Det er slett ikke sant. DU MÅ GJERNA BRUGA TANNTRÅD ENNÅ OFTARE. JA. Sier jeg. EG BRUGE BARE TANNTRÅD EIN GANG I ÅRET - OG DET E I DAG. Det synes jeg er knakende godt sagt. Og dessuten helt sant.

søndag, april 15, 2012

Skårfeste

En post til?
TO PÅ EN DAG?
Hvor skal dette ende?

Beklager det der, men akkurat denne lille saken må jeg nesten videreformidle mens den er varm.

I dag har jeg hatt ungene alene. Det er fint det, vi har noen faste poster, og så improviserer vi resten.

De faste postene består av soving og mat, samt dotrening. Huset vi bor i er av den gamle sorten, badet ligger i den øverste etasjen. Stua/kjøkkenet i etasjen under.

Derfor blir det ganske mange turer opp og ned trappa hver dag. Det har vært helt super trening for ungene. De har utviklet en helt ok balanse. De humper opp og ned som ingenting, mens de roper EG E FYSSTEMANN!, eller DU KAN IKKE TA MEG!

Unger lar seg imidlertid lett inspirere av andre unger, av tv-serier, av historier ogsåvidere.

I Pippi Langstrømpe renner ungene på rekkverket (Rållså og de små kaller det for 'tralen' - et ord jeg aldri hadde hørt i pre-rållsetid) trappa vår er bratt, og rekkverket har en sving på midten, og er uegnet til slike aktiviteter.

Det har ikke hindret ungene i å forsøke. Særlig Ingrid har vært ivrig til å klatre i gelenderet, og i dag smatt hun mellom to av spilene, og fortsatte på utsiden, med hodet over, og tutmagen under, der er det marginal klaring mellom rekkverket og veggen, og Ingrid fortsatte nedover til hun ikke kom lenger.

Hun sto bom fast. Hodet smatt ikke ned og magen smatt ikke opp. Et godt gammeldags skårfeste.
HJELP MEG, PAPPA! EG SITTE FAST! skrek hun. Jeg prøvde å lirke henne. Tenkte at det måtte da la seg gjøre å smyge henne igjennom, men ikke tale om. Fast satt hun.

Og så begynte hun å bli desperat også, det rant snørr og tårer, og hun gråt og jeg ble stressa, jeg prøvde forjeves å roe henne ned. DET E KJE DIN FEIL, INGRID. Sa jeg. NEI, DET E DIN FEIL! Sa Endre. Han fulgte opptrinnet med spenning.
Jeg sendte ham for å hente en tutt til søsteren, og da han kom tilbake sa jeg til Ingrid: ENDRE PASSE PÅ DEG, HAN. STÅ HEILT I RO, SÅ SKA PAPPA SPRINGA I KJELLAREN OG HENTA SAGÅ.

Jeg saget henne løs. Skar ut en bit av rekkveket. Det drysset fin spon i håret hennes, på genseren og på buksa. Det luktet furu.

Og så var hun fri. De fleste absurditeter skjer i hjemmet. Jeg tapet gelenderet med gaffatape.

mandag, april 09, 2012

Come as you are

Natt til Palmesøndag ble tilbragt hos Pål Øystein.

Det er et årlig evenement som jeg hadde gledet meg til lenge. Det faktum at det var føringer for antrekk gjorde ikke meg noe.
Hemmeligheten bak en god fest er deltakerne. Alt det andre er krydder. Og så kan en jo selv avgjøre hvor mye det skal spices opp.

Det er ikke så ofte jeg er ute blant folk lenger. Hvis man ikke regner den nærmeste familien som folk. Eller de på jobben. Og det må man vel nesten.

Jeg ankom Casa Pål Øystein tre timer etter de andre, og det var på forhånd gjenstand for en del bekymring. Det har vært mange slike fester oppigjennom årene, hvor de som startet først ofte har opparbeidet seg et forsprang som er helt umulig å ta igjen. Og de førststartende befinner seg på andre kanaler enn dem som man kan finne på FM-båndet. Og da blir det umulig å få noe særlig ut av samkvemmet. Det blir liksom litt som å være på sirkus.

Mine bekymringer skulle imidlertid vise seg å være ubegrunnet.

Ingen av de som var kommet før meg var overstadige.

(Selv hadde jeg drukket en enslig boks fatøl mens jeg ventet på ferja. Og nytt en sigarett og kikket ut på fjorden. Og så hadde jeg gått ombord og lest noen sider i Gaute Heivoll's 'Ungdomssangen' - ei bok som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker - eller ikke.)

Det første som slo meg da jeg kom inn i stua var hvor mye flid de enkelte deltakerne hadde lagt i kleskoden for `Preppy 60-tall`. Mye propeller og ruter og jeg tenkte at her er det en rimelig stor sjans for at jeg kan bli den siste som kommer og den første som går (noe som ikke ville være SÅ ekstraordinært for en del år tilbake , men temmelig kjipt, sånn generelt.) Det lå som klausul i invitasjonen at den som var dårligst kledd måtte gå hjem rett etter middagen.

Det var en trussel som ikke ble fulgt opp. Pål Øystein valgte heller å straffe en vilkårlig gjest (Guinnessmannen), som dessuten hadde lagt seg ganske så mye flid i antrekket sitt.
Aiaiai, Pål Øystein kunne ha blitt en ganske eksentrisk diktator. Urettferdig og inkonsekvent.

Straffen var å gå med en liten rosa champagneflaske festet til håndleddet. Ikke veldig avskrekkende. Men den smakte gjørme.

Og unnasluntrere som Rahald og meg selv - som ikke hadde lagt oss i selen for prepp eller stil - slapp enhver form for ydmykelse.

Det var en fin fest. Vibbefritt, som forventet.

Jeg brukte ganske mye tid på å diskutere Moby Dick med den eneste jeg kjenner som har lest boka. Selv er jeg drøyt halveis. Jeg begynte rett etter jul. Det er ei fantstisk bok. Men språket er så mettet at jeg ikke kan lese mer enn firefem sider før jeg må legge den fra meg.
Sitter jeg på feil plass på hurtigbåten - i nærheten av de mest høyrøstede morgenfuglene - så får jeg ikke lest noesomhelst.

Så brukte jeg ganske lang tid på å kjefte på Guinnessmannen fordi han sier han bare leser klasikere av døde mannlige forfattere. (Skal vedde på at han har lest hele Isfolket i smug, men ikke tør å fortelle om det).

Og etter det husker jeg ikke så mye. Men det var en del sprit inne i bildet. Og noen parykker. Og et par øl.

fredag, april 06, 2012

Den gong ei

I løpet av Lørdagens tumulter - som jeg kommer ettertrykkelig tilbake til om ikke lenge - manglet det ikke på råd vedrørende form og innhold på denne bloggen.

'Det trenger ikke å være så seriøst', sa Guinessmannen. Det er selvsagt sant. Men - dette må jeg bare få sagt - jeg oppholder meg ofte i et slags lukket mentalt rom - hvor det eneste som høres er støyen fra mine egne tanker.

Noen ganger åpner dører seg på gløtt, og da kan jeg fange noe og skrive det ned. Hvis jeg er heldig.

I dag kom det et lite semierotisk dikt. På mitt opprinnelige målføre.

And it goes like this.


Du kom te meg i mørkret mens eg sov
Du kom te meg, men eg fekk ikkje lov
Du smaug deg berre innåt, varm og mjuk.

Kjende pusten din mot nakken
Skreiv det opp i almanakken
Det var nittenåttisju

Kjende handa di på magen
Tenkte dette kan ver dagen då det skjer.

Men dengong ei.

fredag, mars 23, 2012

De tre kvinnene i mitt liv. Del 1.

Mor

Mor var tidlig i tyveårene da hun fødte meg, og jeg var en feit og blåhvit baby på fem kilo. Jordmora skal ha uttalt at det bare var å sette meg på traktoren med det samme. En av de mange anekdotene fra min tidlige barndom som jeg synes blir mindre morsom for hver gang jeg hører den. Den eneste anekdoten jeg synes er morsom er denne: Mor kalte meg Ødipus i en kortkort periode i barndommen min. For hun syntes det klang så koselig, og at det dessuten lignet bittelitt på det de ga meg.

Hun ble imidlertid gjort oppmerksom på at Ødipus stammer fra Gresk mytologi, og handler om en profeti om en ung gutt som spås at han skal drepe sin far og gifte seg med sin mor. Og gjør begge deler. Da ble det en slutt på DET kallenavnet.


Bergljot var født 16 måneder før meg. Far antydet mer enn én gang at jeg var den minst planlagte av oss alle. Men det får nesten stå for hans regning. Og det har det vel også gjort.
Søstrene mine har hevdet at jeg var mors favoritt i barndommen.

Jeg vet at hun elsket meg betingelsesløst. At jeg i hennes øyne ikke kunne gjøre noe galt. Og jeg gjengjeldte den kjærligheten. Mor var vakker og snill og mild som en sommerdag. Og det er hun ennå.

Far var mer old school i barneoppdragelsen. Rollene deres var ganske definerte, han irettesatte - hun trøstet.
Mor talte alltid min sak. Hun passet på oss, laget mat til oss, kledde oss, og forsøkte å rettlede oss. Og jeg var et følsomt barn, men en forvirret og snikete tenåring. Og ettersom jeg ble eldre, kunne nok mors omsorg oppleves som knugende i en periode av livet hvor jeg prøvde å frigjøre meg fra alt som het konvensjonelle verdier.


Kjære mor: Jeg vet at jeg i løpet av de førtito årene du har vært mammaen min, så har jeg stjålet fra deg og løyet for deg, og kanskje også sagt fæle ting til deg dom jeg ikke har ment. Unnskyld.


Jeg tror det kan være slik i de fleste foreldre/barn-forhold. At man langer ut mot hverandre for å såre. Fordi man har det vondt. Fordi man er bundet til hverandre av usynlige bånd. Fordi man vil den andre skal ha det vondt også. Fordi man føler at man aldri kan bli voksen fort nok. Fordi man aldri kan matche innholdet i denne setningen:* Det var jeg som ga deg livet, det var jeg som skiftet bleiene dine da du var liten.*

Men det var generalisering. Jeg har ikke kranglet så mye med mor. For vi er ikke så veldig konfronterende. Vi er sånne som bærer ting inni oss.

Mors og fars hus var et fint sted å besøke, tror jeg. De var et gjestfritt og underholdende vertskap.Det var han som sto for mesteparten underholdningen, men det var hun som gjorde huset deres til et hjem. De strålte sammen da.

Far ville helst ha mennesker rundt seg hele tiden. Mor er mer som meg. Eller jeg som henne. Følelsesstyrt. Og noen ganger veldig melankolsk. Mor skriver godt. Og synger godt. Og det jeg måtte ha av medfødt musikalsk ballast skyldes nok henne. Hun har i alltid hatt blind tro på meg, og mener nok at jeg er en av verdens største sangere, uansett sjanger. Jeg kjente at jeg ble litt uggen da jeg skrev det siste der.

Kjære mor. Du er fin. Jeg vet at man ikke kan velge sine foreldre. Men om jeg skulle velge en mamma så ville jeg nok uansett valgt deg.

torsdag, mars 22, 2012

Rød klut

Det sies at Norge er verdens beste land å bo i.

Det sies hele tiden.

Her er det lav arbeidsledighet og velferdsgoder som overgår det man finner i andre land.
Husene våre er store med alle tenkelige og utenkelige bekvemmeligheter.
Maten er billig, klær er billigere, lønningene er høye.

Det røde passet med den latterlige løven gir oss mulighet til å reise hvor vi vil. Det er en selvfølge for oss.
Vi ser at vi er heldige, men vi mener at vi fortjener det.

Vi har gjort oss avhengige av at mennesker fra andre land hjelper oss å bygge husene våre. Og vaske dem. Og vaske gamlingene våre. Og kjøre drosjene våre. Og kjøre bussene våre. Det kan vi takke Schengen-avtalen for.

Alle disse plussene som er selvfølgeligheter for oss, samt det totale fravær av krig - gjør - at mennesker fra andre steder på kloden ser på landet som et godt alternativ.
Så må de stues sammen på asylmottak og få 'sakene' sine behandlet, for å se om de har hatt det vondt nok til å kvalifisere for 'lovlig' opphold.

På disse mottakene sitter barn og voksne med ulik grad av traumer og bagasje. I årevis.
Ulike mennesker med ulik kulturell bakgrunn, ulike relgioner, ulike språk. Og det er fælt nok i seg selv.

Men at det finnes barn som har bodd på disse institusjonene i hele sine korte liv - uten å få opphold - det er faen meg ikke verdig et 'humanistisk' land som Norge. Og jeg undrer meg på hvor langt mot venstre jeg må stemme for å finne litt nestekjærlighet? Er rødt rødt nok?

mandag, mars 19, 2012

En natt i Beelzebubs kjeller

Det har vært en slik helg som jeg ikke har så mange av i løpet av et år. Lenger.

Jeg var ute av småbarnsbobla i nesten 48 timer. Jeg merker jo at jeg er ute av trening.

Særlig på øldrikkingsfronten er jeg håpløst akterutseilt.

Det var en fin konsert på Lørdag. Feiring av nasjonaldager har aldri vært mi greie - men irsk folkemusikk fremført av fantastiske musikere - det liker jeg.

Så fikk man heller se igjennom fingrene med de stupide fløyelshattene og grønne antrekkene som enkelte publikummere hadde pyntet seg med.

Sykkelføkks er tusen ganger verre. Uansett.

Beelzebub og Beelzebub's kone og svoger og svigerinne og Beelzebubs kones tante var med.

Haken ved hele min tur til oljehovedstaden var at jeg ikke hadde noen garanti for overnatting. Ikke ordnet på forhånd, ihvertfall. Men jeg hadde tenkt å spørre slangeleder og det så lenge lovende ut. Helt til han ikke kom.

Og da Beelzebub tilbød meg overnatting i studioet hans i kjelleren, takket jeg ja og tenkte at nå var jeg heldig som hadde ordnet meg.

Den natten på et tynt liggeunderlag, med en tynn sovepose rundt meg fikk meg til å huske hvorfor jeg hadde lovet megselv at jeg aldri aldri skulle dra til Roskilde mer.

Jeg fornyer lett det løftet.

Jeg våkna for femte gang i åttetida av at jeg måtte spy. Selv 3 øl og èn akevitt er i overkant for en forhenværende levemann som meg.
Jeg ville helst ikke spy så høyt, siden Bubbas svigerforeldre var våkne, men det viste seg å være vanskelig, for magesekken var tom, og da slutta jeg av hele greia. Et par halvhøye raut var alt.

'Jeg får heller spy bak en hekk eller noe' tenkte jeg, og forsvant ut i det kalde vårregnet, halvt skjenende på mine uttrødde joggesko som laget tjuftjuff-lyder mens jeg gikk.

Jeg skulle på jobb klokka ti. Mer senere.