onsdag, april 25, 2012

Et hint

Noen ganger kommer ting rekende nesten av seg selv.
Noen sanglinjer. Noen ord.
Da må jeg prøve å plukke det opp. Skrive det ned. Kikke på det.

Telefonen min er full av små og store snutter og rim og greier som kanskje kan bli noe.
Den siste uken har en tekst blitt til en sang.
Sunget inn på telefonen, sendt acapella til Beelzebub, som har spilt melodien inn på piano og sendt den tilbake til meg.

I går sang jeg den til Ingrid, som satt på fanget og lyttet oppmerksomt. KA SYNGE DU? Spør hun.
Det e ein sang eg har lagt.
Va an fine?
JA. IKKE SYNG DEN MÆRR, PAPPA.

mandag, april 23, 2012

Karius og Baktus sover aldri

I dag hadde jeg mitt årlige besøk hos tannlegen. Det er ikke noe jeg pleier å glede meg noe særlig til, men dama er flink, relativt rimelig og hyggelig. Jeg pleier å trekke for P4, som vanligvis står på for fulle mugger. (mens jeg skriver dette, ser jeg at Ingrid blir fjern i blikket, og (for sent) går det opp for meg at hun står og tisser på gulvet. En stor dam, som hun tramper oppi med begge sokkene). Glamorøst. Men tilbake til tannlegebesøket. P4-fritt er pluss i margen. Mitt hatforhold til kommersiell radio er uforsonlig. Vi snakket om løst og fast (det meste av denne samtalen foregår etter at jeg har gapt, og tannlegen har foretatt den obligatoriske pirkingen med krummet stålpinne i tennene mine) Jeg spør om det er travelt. Hun sier ja, og at Karius og Baktus har aldri fri. Jeg tenker at det er godt observert, og at Karius og Baktus sikkert jobber nok doble skift i helgene. Så skryter hun over at jeg steller godt med tennene. Det er slett ikke sant. DU MÅ GJERNA BRUGA TANNTRÅD ENNÅ OFTARE. JA. Sier jeg. EG BRUGE BARE TANNTRÅD EIN GANG I ÅRET - OG DET E I DAG. Det synes jeg er knakende godt sagt. Og dessuten helt sant.

søndag, april 15, 2012

Skårfeste

En post til?
TO PÅ EN DAG?
Hvor skal dette ende?

Beklager det der, men akkurat denne lille saken må jeg nesten videreformidle mens den er varm.

I dag har jeg hatt ungene alene. Det er fint det, vi har noen faste poster, og så improviserer vi resten.

De faste postene består av soving og mat, samt dotrening. Huset vi bor i er av den gamle sorten, badet ligger i den øverste etasjen. Stua/kjøkkenet i etasjen under.

Derfor blir det ganske mange turer opp og ned trappa hver dag. Det har vært helt super trening for ungene. De har utviklet en helt ok balanse. De humper opp og ned som ingenting, mens de roper EG E FYSSTEMANN!, eller DU KAN IKKE TA MEG!

Unger lar seg imidlertid lett inspirere av andre unger, av tv-serier, av historier ogsåvidere.

I Pippi Langstrømpe renner ungene på rekkverket (Rållså og de små kaller det for 'tralen' - et ord jeg aldri hadde hørt i pre-rållsetid) trappa vår er bratt, og rekkverket har en sving på midten, og er uegnet til slike aktiviteter.

Det har ikke hindret ungene i å forsøke. Særlig Ingrid har vært ivrig til å klatre i gelenderet, og i dag smatt hun mellom to av spilene, og fortsatte på utsiden, med hodet over, og tutmagen under, der er det marginal klaring mellom rekkverket og veggen, og Ingrid fortsatte nedover til hun ikke kom lenger.

Hun sto bom fast. Hodet smatt ikke ned og magen smatt ikke opp. Et godt gammeldags skårfeste.
HJELP MEG, PAPPA! EG SITTE FAST! skrek hun. Jeg prøvde å lirke henne. Tenkte at det måtte da la seg gjøre å smyge henne igjennom, men ikke tale om. Fast satt hun.

Og så begynte hun å bli desperat også, det rant snørr og tårer, og hun gråt og jeg ble stressa, jeg prøvde forjeves å roe henne ned. DET E KJE DIN FEIL, INGRID. Sa jeg. NEI, DET E DIN FEIL! Sa Endre. Han fulgte opptrinnet med spenning.
Jeg sendte ham for å hente en tutt til søsteren, og da han kom tilbake sa jeg til Ingrid: ENDRE PASSE PÅ DEG, HAN. STÅ HEILT I RO, SÅ SKA PAPPA SPRINGA I KJELLAREN OG HENTA SAGÅ.

Jeg saget henne løs. Skar ut en bit av rekkveket. Det drysset fin spon i håret hennes, på genseren og på buksa. Det luktet furu.

Og så var hun fri. De fleste absurditeter skjer i hjemmet. Jeg tapet gelenderet med gaffatape.

mandag, april 09, 2012

Come as you are

Natt til Palmesøndag ble tilbragt hos Pål Øystein.

Det er et årlig evenement som jeg hadde gledet meg til lenge. Det faktum at det var føringer for antrekk gjorde ikke meg noe.
Hemmeligheten bak en god fest er deltakerne. Alt det andre er krydder. Og så kan en jo selv avgjøre hvor mye det skal spices opp.

Det er ikke så ofte jeg er ute blant folk lenger. Hvis man ikke regner den nærmeste familien som folk. Eller de på jobben. Og det må man vel nesten.

Jeg ankom Casa Pål Øystein tre timer etter de andre, og det var på forhånd gjenstand for en del bekymring. Det har vært mange slike fester oppigjennom årene, hvor de som startet først ofte har opparbeidet seg et forsprang som er helt umulig å ta igjen. Og de førststartende befinner seg på andre kanaler enn dem som man kan finne på FM-båndet. Og da blir det umulig å få noe særlig ut av samkvemmet. Det blir liksom litt som å være på sirkus.

Mine bekymringer skulle imidlertid vise seg å være ubegrunnet.

Ingen av de som var kommet før meg var overstadige.

(Selv hadde jeg drukket en enslig boks fatøl mens jeg ventet på ferja. Og nytt en sigarett og kikket ut på fjorden. Og så hadde jeg gått ombord og lest noen sider i Gaute Heivoll's 'Ungdomssangen' - ei bok som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker - eller ikke.)

Det første som slo meg da jeg kom inn i stua var hvor mye flid de enkelte deltakerne hadde lagt i kleskoden for `Preppy 60-tall`. Mye propeller og ruter og jeg tenkte at her er det en rimelig stor sjans for at jeg kan bli den siste som kommer og den første som går (noe som ikke ville være SÅ ekstraordinært for en del år tilbake , men temmelig kjipt, sånn generelt.) Det lå som klausul i invitasjonen at den som var dårligst kledd måtte gå hjem rett etter middagen.

Det var en trussel som ikke ble fulgt opp. Pål Øystein valgte heller å straffe en vilkårlig gjest (Guinnessmannen), som dessuten hadde lagt seg ganske så mye flid i antrekket sitt.
Aiaiai, Pål Øystein kunne ha blitt en ganske eksentrisk diktator. Urettferdig og inkonsekvent.

Straffen var å gå med en liten rosa champagneflaske festet til håndleddet. Ikke veldig avskrekkende. Men den smakte gjørme.

Og unnasluntrere som Rahald og meg selv - som ikke hadde lagt oss i selen for prepp eller stil - slapp enhver form for ydmykelse.

Det var en fin fest. Vibbefritt, som forventet.

Jeg brukte ganske mye tid på å diskutere Moby Dick med den eneste jeg kjenner som har lest boka. Selv er jeg drøyt halveis. Jeg begynte rett etter jul. Det er ei fantstisk bok. Men språket er så mettet at jeg ikke kan lese mer enn firefem sider før jeg må legge den fra meg.
Sitter jeg på feil plass på hurtigbåten - i nærheten av de mest høyrøstede morgenfuglene - så får jeg ikke lest noesomhelst.

Så brukte jeg ganske lang tid på å kjefte på Guinnessmannen fordi han sier han bare leser klasikere av døde mannlige forfattere. (Skal vedde på at han har lest hele Isfolket i smug, men ikke tør å fortelle om det).

Og etter det husker jeg ikke så mye. Men det var en del sprit inne i bildet. Og noen parykker. Og et par øl.

fredag, april 06, 2012

Den gong ei

I løpet av Lørdagens tumulter - som jeg kommer ettertrykkelig tilbake til om ikke lenge - manglet det ikke på råd vedrørende form og innhold på denne bloggen.

'Det trenger ikke å være så seriøst', sa Guinessmannen. Det er selvsagt sant. Men - dette må jeg bare få sagt - jeg oppholder meg ofte i et slags lukket mentalt rom - hvor det eneste som høres er støyen fra mine egne tanker.

Noen ganger åpner dører seg på gløtt, og da kan jeg fange noe og skrive det ned. Hvis jeg er heldig.

I dag kom det et lite semierotisk dikt. På mitt opprinnelige målføre.

And it goes like this.


Du kom te meg i mørkret mens eg sov
Du kom te meg, men eg fekk ikkje lov
Du smaug deg berre innåt, varm og mjuk.

Kjende pusten din mot nakken
Skreiv det opp i almanakken
Det var nittenåttisju

Kjende handa di på magen
Tenkte dette kan ver dagen då det skjer.

Men dengong ei.