fredag, oktober 28, 2011

Det er langt fra Klubbgata til Royal Albert Hall

Det er høst i Stavanger. Det regner og blåser.
På fortauet i klubbgata sitter en fyr og spiller fugledansen på fiolin.
Det hyler og kviner.
Jeg gir han mine siste kroner.

Neida.
Jeg gir han ikke en skit. Selv om han ser kald ut og energnivået hans er høyt.

På fortauet på den andre siden av gata sitter en gammel mann med et gammelt trekkspill.
Han spiller heldigvis ikke.

Jeg spør meg selv: får denne byen de gatemusikantene den fortjener?

torsdag, oktober 27, 2011

Tarzan i underbuksa

I går var jeg til røntgen med ryggen.
Mitt andre møte med det private helsevesenet. Jeg fikk beskjed om å kle av meg buksa. Jeg liker ikke så godt å ta av meg buksa foran fremmede. Jeg blir redd for å bli oppfattet som urenslig. Men aller reddest er jeg for å få ereksjon. Man kan aldri helt styre det der. Heldigvis er jeg ikke fjorten lenger. Da var det mye verre.
I går var jeg sikker på at sokkene mine luktet.
Og da jeg la meg oppå benken foran et stort rør håpet jeg på at det skulle gå fort. Jeg hadde akkurat fått på badehetta og hørselvernet, og fått ei pute under knærne da strømmen gikk. Og så ble det venting og tørrprat der jeg lå i boxeren og de sure sokkene mine og shankly- t-skjorta. Og så måtte jeg gå ned igjen og vente til de fikk strøm igjen. Æ HAR ALDRI OPPLEVD AT DET HAR VØR SÅ STILJT HER sa hun som opererte maskinen. Og så var det visst noen elektrikere som hadde tatt feil strøm i feil etasje. Det gikk minst ti minutter før jeg kunne legge meg oppå igjen, og jeg ble rullet inn i røret som buldret og hylte og brakte. Men det var lyst og trivelig inni der, og bra ventilasjon, i motsetning til i rommet utenfor,der tærne mine var, og jeg håpte at sykepleieren ikke sto i fotenden mens jeg ble skannet. Jeg kunne ikke spørre henne heller, syntes jeg.

onsdag, oktober 26, 2011

Staten og kapitalen sitter i samme båt

På Mandag jobbet jeg overtid.
Siden jeg skylder herr staten såpass mye penger.
Det ble en lang nok dag da. Oppe kvart over fem. Hjemme ti over ni.

Jeg liker egentlig ganske godt å reise kollektivt. Den delen av reisinga som faktisk er reising. Og ikke venting og/eller frysing. Ihvertfall når jeg ikke har ungene å gjete på.

Mens jeg satt på ferja kom det et helt aldersbestemt lag i fotball og satte seg like ved. De hadde spilt en kamp en eller annen plass, og lederne deres var fornøyd og snakket fotball mens guttungene hadde en slags diskusjon om å spy blod eller falle på ski med fjeset først ned i skare snø, hvor jævlig vondt det gjør og sårene en får i ansiktet etterpå.

De satt omtrent tolvtretten stykker i en klynge. Men det var bare to eller tre som snakket. Litt i utkanten av sirkelen satt en litt lubben en som satt og hørte på, men ikke sa noenting.

Jeg tenkte at han sikkert var litt sjenert og at han nok hadde sittet på benken det meste av tiden. Jeg tenkte at en gang i tiden har jeg vært nesten som han. Blygt famlende rundt i en verden som favoriserer dem som er jævlig gode til noe. Eller kjappe i replikken.

lørdag, oktober 22, 2011

Taxman

Jeg betaler min skatt med glede, i visshet om at Norge er verdens beste land å bo i.

Jeg klarte likevel lett å holde smilet tilbake når jeg fikk restskatt på 27 500 i går.

Gudene vet hvordan det gikk til.

torsdag, oktober 20, 2011

Gunsmoke

Konseptfester er egentlig ikke det kjekkeste jeg vet.
Jeg liker ikke så godt å kle meg ut. Jeg føler meg fort som en festbrems, og så vil jeg ikke ødelegge for dem som synes at det er kjekkeste som fins.
Da Sulitjelma og Slangemannen inviterte til dobbel førtiårsdag med ville vesten som tema var jeg likevel ikke veldig avskrekka.
Det er to venner jeg har hatt i mer enn tjue år, og opplevd mye sammen med. Sulitjelma har jeg tilogmed spydd på en gang i spritfylla på en buss et sted på strekningen Berlin-Oslo. Dessuten har jeg punktert trommehinna hans med sugerør i en fektekamp i en hotellbar. Samme tur. Samme by. Til mitt forsvar er det lite å melde.

Jeg setter begge høyt. Med eller uten trommehinner. Og en fest med deres venner (som også omfatter de fleste av mine) var noe som var nødt til å bli bra. At karene valgte å hedre røttene sine med å ha festen i hjembygda, og at akkurat denne dagen viste seg å være indianersommer (på minst to måter) var bonus. Jeg hadde lånt cowboy-gotheklær av Timmy. Hatt og frakk og boots. Og Rållså var kledd opp som tidenes nest mest kjente dyr fra det ville vesten. Ikke Tinka, men ulven i danser med ulver.
Det ble en helt aldeles strålende fest. Pål Øystein hadde den styggeste (og minst komfortable) hatten. Det var mange der som jeg ikke ser så ofte lenger. Og av alle dem ble jeg gladest for å se Tvitten. Han satt der på altanen og smilte det gutteaktige smilet sitt. Fine Skjærtil. Og Åsbjønn var der. Høyrøsta og blank i øynene.

Slangemannen - med sin helt spesielle humor - fungerte som konfransier og var festens dronning. Sulitjelma satt som ei nysprungen rose i en krok.
På toppen var det booket inn et 'kokkeorkester': Tre sprelske herrer med trekkspill, gitar og kontrabass og i kokkeuniformer, med små forsterkere hengende rundt skuldrene.
De laget et voldsomt liv og gjorde tolkninger av alt fra abba til AC/DC. Sangene kunne velges fra en 'meny', og de tre presset seg ubeskjedent inn mellom bordene for å la de bakerst og innerst få velge. Herlig intimt med ståbassen kilt inn mellom alle folka.

Runar hadde kveldens lavest hengende skyter, og det ble påstått (og forsåvidt bekreftet) at han hadde festet snora på revolverbeltet under kneet, og at det medførte et fall av det gøyale slaget. Videre verserte det rykter om at kveldens villeste indianer hadde stått oppreist i takluka på bilen - i vill fart igjennom the valley of Ordal. For en fantastisk entrè det må ha vært.

Selv reiste jeg hjem litt for tidlig. Sammen med Flanellskjortemannnen (gjett hva han hadde på seg), Leah, og Guinessmannen. Jeg tåler ikke så mye ildvann lenger.

Men for en fest det var. Og for noen suverene førtiåringer.

fredag, oktober 14, 2011

Broken English

Jeg har aldri hørt en norsk rikspolitiker med brukbar engelskuttale.
Det er vondt å høre på. Det er ingen som tar dere alvorlig i utlandet når dere holder på sånn. Ikke i innlandet heller.
Ved neste stortingsvalg skal jeg stemme på den av dere som kan snakke engelsk.

fredag, oktober 07, 2011

Heidersmann

Smil som ei sol. Eg veit du kan.
Rållså sier at det er lenge siden hun har hørt en sanger synge på norsk uten at hun har blitt flau. Rållså sier mye rart, men her er vi helt på linje.

Stein Torleif Bjella hørte jeg første gang på radioen i et band som het tolv volt og sangen het kaffi og kaku. Det er en del år siden. Soloprosjektet kom smygende ut fra høyttalerne på Ramp under ett av besøkene Lars Magnus og jeg gjorde hos Trønderdegosen. Den kom smygende og gjorde meg begeistret. Oss alle tre, tror jeg. Jeg svor for meg selv at jeg skulle sjekke det ut når jeg kom hjem. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke.
Old school som jeg er kjøper jeg fortsatt cd-plater. Omtrent to i året. Og nå tenker jeg på å om det kunne være verdt det å kjøpe platespiller. Men det får vi heller se på.
Bjella - som han BURDE ha kalt seg - har en nærhet til tekstene sine som er sjelden. Det er mørk bygdepoesi og musikken er nydelig produsert av Kjartan Kristiansen. Små understrekninger som er med på å løfte tekstene opp til noe jeg aldri har hørt maken til på Norsk. Det ligner mer på Stefan Sundstrøm eller soloplatene til han fra Imperiet. Thåstrøm. I sin kompromissløse ærlighet. Det er to plater 'vonde visu' og 'Heidersmenn'. Jeg anbefaler begge. God helg.
Ps: psykisk kan du vera sjøl.

torsdag, oktober 06, 2011

Villmarksliv

Lørdag klinket værgudene til med klarvær og vi skulle på Cowboyfest for Sulitjelma og Slangeleder, men før det tok familien Dvergbøy/Mige en tur ut i naturen.

Opp til et fjellvann med ungene løpende rundt på parkeringsplassen i altfor klumpete støvler. REGNE ISSE, PAPPA! ropte Endre. Og det hadde han evig rett i.

Så vi bar alt stæsjet vårt ned til vannet. Jeg hadde kjøpt en sekk Latvisk bjørkeved hos en byggevarekjede (for her i Norge vokser det ikke bjørk) og den laget jeg et lite bål av.
Og så grillet vi pølser og kastet stein i vannet og kjente på stillheten. Og kikka på trea som speilte seg i overflaten.

Det var fortsatt noen blåbær i lyngen. Ei maurtue. Noen steiner å klatre opp på. Det skal ikke mer til.

For de er så små at de ikke har oppdaget dataspill ennå.