onsdag, august 31, 2011

Herregud for et sted

Alle heiser heter Schindler og stammer fra han med lista. Det er det jeg tenker mens han bringer meg opp i fjerde etasje der fastlegen min holder til.

Og jeg er en sånn som leser slike ting som står på vegger og inni heiser.
På de store lysegrå fabrikkbygningene som huser jobben min står det skrevet: HERREGUD, FOR ET STED. Det er like ut mot en offentlig vei, så det forundrer meg at ikke en leder av noe slag har beordret den overmalt.
Den har moret meg i flere måneder, og jeg har tenkt mye på hvem som kan ha laget den. Det er nærliggende å tenke at det er en eller annen innleid eller vikar. En som har begynt helt nede. Der jeg selv begynte for mange år siden. Med en kost i hånda, hørselvern, støvmaske. Lange timer i treig og meningsløs monotoni.
Det kan derimot også være en tilfeldig forbipasserende som har kastet et blikk på fabrikken og funnet det formålstjenlig å dele førsteinntrykket sitt med oss andre. Jeg har ofte tenkt samme tanke selv.

søndag, august 28, 2011

Oppvåkning

I helga har jeg vært hjemme i min barndoms irrgrønne dal. Med søstrene Bergljot/Frekkesen og broderen. Og moderen.

Det er alvorlige ting vi har snakket om. Slektsgården som skal legges ut for salg. For det var ingen som ville. Eller kunne - ta opp hansken - det er triste greier.

Yngstemann har prøvd. Og kommer sånn sett best utav det.

Det var godt å treffe familien sin igjen. Og være bare seg selv og de andre var også bare seg selv. Bortsett fra Bergljot som hadde katta med (og dermed hadde deler av barneflokken sin med seg).
Det var god vin og god mat og snappy ordskifter over spisebordet og på mange måter var det akkurat som det var før vi ble familiefedre og mødre og lærte oss at det var noe i livene våre som betydde mer enn oss selv. Men ikke helt, for far var ikke der. For far er ikke lenger.

Fars hund har dårlige nerver, hun holder et helvete om nettene. Hver natt. Skraper og peser og pistrer og dunker. Hun ligger i en transportkasse i første etasje i den ene enden av huset.
I den andre enden - i soverommene ligger menneskene - mor og oss andre.

Jeg har sovet med øreplugger i natt. Jeg våkna klokka seks med støyen fra mine egne drømmer i ørene. Det var som om proppene hindret dem i å lekke ut i soverommet og videre ut vinduet mot himmelen eller sjøen eller myra eller hvor de nå hadde tenkt seg. Det var ikke det verste, for fra underbevisthetens uberegnelige skattkiste kom refrenget fra verdens mest irriterende låt siden bobadilla life.

Det er mulig at dere som ikke hører P3 ikke vet hva jeg snakker om. Men fyttehælvete.
Og der sveiv det i timevis mellom to gule skumgummiørepropper.



Så Ring Meg, handling foran ord;
Ta fram telefonen og Pling meg!
Ring Meg, handling foran ord
Det var jo det du sa når du fór!
No går eg deppa langs en landevei,plukkar forglemmegei for du e alt for sein
så Ring Meg! Handling foran ord, ta fram telefonen og Pling meg.





fredag, august 26, 2011

Jeananse og verdighet



Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har forbannet han eller hun eller dem som først fant ut at det var en god idé å gjøre dongeribukser med lavt liv.
Gjøre dem moderne. Uangripelige. Det må være minst fem år siden jeg var i besittelse av en bukse som ikke seig ned på hoftene når jeg gikk. Som ikke måtte heises på for ikke å stille myntinnkastet til allmenn beskuelse når jeg skulle bøye meg og plukke opp noe fra bakken. Eller fra gulvet. Det blir en del av det siden jeg har to toåringer.
Jævler.

lørdag, august 20, 2011

Veien hit og dit igjen

I går kjøpte vi hus.
Eller ikke hus, egentlig. En blokkleilighet på 72 kvadratmeter i stavanger.
Den kostet 2,5 millioner monopolpenger, men er blank og nyoppusset og fin, og ligger i første etasje.
Jeg er glad for at vi ikke måtte kjøpe noe dyrere, glad for at vi skal vende tilbake til Oljebyen hvor himmelen er litt høyere enn på den andre siden av fjorden.

Likevel har jeg en klump i magen og føler at vi skjærer over den 'andre' navlestrengen til ungene. Den som har bundet dem til besteforeldrene og er laget av begeistring, latter og dyp gjensidig kjærlighet.
På den annen side så flytter vi ikke til Sjina (det er slik man uttaler 'Kina' på disse kanter).
Det er mange besteforeldre som bor lenger unna barnebarna sine. For å si det sånn. Og på sikt så er det mer å velge i, det er langt større mangfold i byen.

Flytting blir det uansett ikke noe av før til sommeren. Det er fortsatt noen hinder i løypa på vei tilbake til urbanistan, hvor det største er å overbevise borettslaget om at det er hensiktsmessig å la oss leie ut leiligheten de neste månedene.
Det finnes nemlig regler som sier at man skal ha bodd på stedet i minst ett år før man kan videreutleie. Selve tanken på å leie ut frister ikke nevneverdig. Jeg liker lite å måtte innta en autoritets-posisjon, men vi har ikke noe valg.

Vi vasser ikke akkurat i penger og gull.

torsdag, august 18, 2011

Puppy Love

I de tidlige tenårene hadde jeg en rekke kjærester.
Kjærester er vel kanskje ikke det rette ordet, forresten.
Det var gjerne jenter jeg hadde kikket på i smug, som jeg egentlig ikke turte å snakke med, som bodde i en dal eller på en holme eller et nes, men som jeg ble 'i samen med' via jevnaldrende 'agenter' som talte min eller ungpikenes sak, og så ble jeg gående og tenke på dem. Smile når jansen bød seg. Og så skrev jeg brev til dem.

Noen gange snakket jeg i telefonen med dem. Og jeg satt ved fars uryddige skrivebord og svarte med enstavelsesord, og de satt i en trekkfull telefonkiosk med en venninne og tjafset tyggi og fniste, og fortalte meg om den og den og om lærere de hadde på skolen, og hvordan de gledet seg til det eller det som somregel var helga.

Jeg ble nok mest snakket til, ja. Men det var da bedre å bli oppringt av noen enn å være alene. Drømming var essensen i tilværelsen.

Jeg husker særlig èn som het Heidirun som kom fra en dal og hadde høyt stripet hår og vi var begge fjorten og hadde truffet hverandre på konfirmasjonsleir på Hurve om høsten, hvor bibelstudier ble nedprioritert etter kinaputter, kassettspillere med Bruce Springsteen og tjuepakninger med Marlboro.
Jeg husker ikke helt hvordan vi ble sammen. Jeg likte egentlig venninna bedre. Hun var lita og mørk og hadde blå øyne og snakka østlandsdialekt (riktig eksotisk). Jeg brevskrev med begge.
Vi traff hverandre kanskje femseks ganger etterpå. I ungdomshuset i dalen. Holdt hverandre i klamme hender. Røyka og hørte på den døve musikken. Kikka på den islandske discokula i taket.

Det ble aldri noe klining eller klåing, eller tafsing for den saks skyld. Vi var bare to usikre fjortiser som egentlig ikke hadde noe mer til felles enn akkurat det. Symptomatisk nok, så husker jeg ikke hvordan det ble slutt heller, eller hvem som tok avgjørelsen. jeg husker ikke om jeg var lei meg heller. Jeg tror hun hadde fått en kjip sølvring av meg til jul.
Oppsummeringen av dette forholdet kan gjøres med èn setning: det var fint å ha noen å gå og tenke på, og å vite at noen tenkte på meg.

onsdag, august 17, 2011

The Homecoming

Om ettermiddagen når pendlerbåten sakker farten og svinger inn på sørpelandsvågen, og alle mine medpendlende sambygdinger reiser seg og står og presser mot utgangen som sauer mot ei stengt grind, og særlig sykkelføkksa i all sin selvlysende gru, da pleier jeg å tenke på ungene.
Kikke oppover mot det gule huset oppe i skråninga.
Samme hvor trett jeg måtte være så kjenner jeg at jeg gleder meg til å se dem.
Er det overskya (det er gjerne det på våre kanter) og markisen er oppe så pleier de å stå i vinduskarmen og speide nedover mot båten for å se om de ser meg. Jeg stanser for å vinke på et punkt hvor det er fri sikt, omtrent midt i bakken. Og da går de små hendene ivrig opp og ned når de får øye på meg.
Rållså sier at det var akkurat der hun selv pleide å stanse for å vinke til sine besteforeldre da hun var barn. Det er fint å tenke på.

Stemningen pleier være mildt kaotisk når jeg kommer inn. Rett før eller rett etter middag. Og ganske ofte vil de demonstrere at de misliker at jeg har vært fraværende hele dagen. Og særlig endre pleier å henge i buksebeina på rållserauå og rope 'mammaa..maa-maaa' hvis jeg prøver å plukke ham opp.
Ofte setter jeg meg på gulvet med dem og prøver å få igang en samtale om hvordan dagen har vært. Og da pleier de å tø opp.
Andre ganger, hvis besteforeldrene er i anmarsj er jeg i beste fall luft - ikkeeksisterende.
I verste fall et hinder som står imellom dem og tre timer gøy. Utakk er som kjent verdens lønn.
Og da pleier jeg å minne dem på hvem det er som har tatt flest bleier og mest grining de siste to åra. Men hun er som regel mer enn klar for en pause fra hele sirkuset. Bestefar er helten over alle helter. Den siste Ingrid snakker om før hun sovner og den første hun spør etter når hun slår øynene opp. Og sånn går dagene.
Men nå må jeg jobbe litt.

tirsdag, august 16, 2011

Flisa på gangen

Påstand : Ikke alle FRP'ere er idioter, men de fleste idioter stemmer FRP.

Kjør debatt.

mandag, august 15, 2011

Klam glam

Hvis jeg lukker øynene og tenker på 'dirrende hete' da er jeg tilbake i Monterrey, Mexico i 2008.
Helt fra vi forlot flyet, etter en flygning hvor en haug med idrettsjenter i sekstenårsalderen hadde gjettet seg til at vi var et rockeband (som de riktignok aldri hadde hørt om, men likevel). De hadde fnist og smugtittet og samlet autografer, og Taraldur, som var den høfligste av oss hadde delt ut noen plater til de ivrigste.

Varmen sto tjukk i mot oss allerede i det vi gikk ut av flyet. Den nest siste jobben på en krevende latinanerika-turné.
På flyplassen ventet den lokale promotøren med sine godt gjødde kumpaner. Metal-latinoen er ikke veldig ulik metaltyskeren. Obskure t-skjorter over store mager, trange bukser over tynne lår.Hvite joggesko. De hentet oss i to privatbiler. Gamle amerikanere. Og jeg gikk inn i den som så ut som den hadde best airconditon. Men fant ut at jeg hadde bommet grovt.
Vi kjørte med alle vinduene åpne og det var som å sitte inni en varmluftsovn.
Spillelokalet var en nedslitt ettetasjes bygning med bølgeblikktak. Vi var en pai på seks personer. Et band klar for baking. Og allverdens lunkent meksikansk øl kunne ikke kjøle meg ned. Oss. For vi var flere som likte øl. Ute var det trettifem grader, og inne var det mer. Og det var en slags Ac på et bittelite rom som fungerte som backstage. Lydanlegget var så som så. Monitorene var gamle. Mikrofonen min luktet spytt( jeg prøver alltid å la være å tenke på hvem som kan ha suglet inn i den før meg). Vi hadde likevel opplevd verre. Men varmen var den mest intense jeg kan huske.
Jeg var glad for at jeg ikke spilte trommer. Arnstein hadde irritert seg over gitarteknikeren hele turen. Men på dette punktet hadde han resignert. Det var bare to gigger igjen, så han nøyde seg med å himle oppgitt med øynene og gjøre jobben selv. Jeg var selv lei på dette punktet. Jeg var lei av flyplasser og hoteller, og av nye og gamle bandmedlemmer. Og særlig de nye. Og det var varmtvarmtvarmt. Og når konserten startet var det ålreit likevel, for meksene gikk bananas foran scenen fra første klikk. Lydanlegget kan ikke ha vært jordet skikkelig, for flere ganger fikk jeg strøm i leppene fra mikrofonen. Men jeg latet som ingenting. Og så konket strømmen helt ut, men så kom den på igjen. Og det gjentok seg enda en gang. Men vi tromlet igjennom settet så godt vi kunne. Tok ut siste rest av energi foran de dedikerte. Jeg har sett bilder fra den gigen. Jeg ser bleikfeit og svett og sur ut under den sparsomme lysriggen. I den dirrende heten.

lørdag, august 13, 2011

Påskeharens røde hjørne

I dag er det endelig avspark i Premier League i England.

Til fjorårets sesongstart stilte jeg med blanke ark og 9 TORRES på ryggen oppe hos Svennedin Svennedane med et syltynt håp om bedre dager for de røde fra Merseyside.

Det gikk jo som det måtte gå: Hodgson ble byttet ut, Torres tok furtefjeset sitt og forsvant til Chelsea.
I fjor, og året før har 9 TORRES vært den suverent mest solgte drakten i den engelske ligaen.
Den må ha solgt mange tusen røde bare her i Norge. Og, vel - når Torres forlot oss var det mange som ble sinte eller lei seg, og noen kastet draktene sine, noen satte fyr på dem, og noen gjorde som jeg: Gjemte dem innerst i skapet.

Min økonomiske situasjon gjør at jeg ikke lenger har budsjett til å kjøpe ny drakt i tide og utide. Derfor: og i miljøets og gjenbrukets tegn skisserer jeg følgende løsning: Ta den gamle Torres-drakten din - snu den med ryggen opp - ta en sprittusj og sett et kryss over navnet - og vips! Så har du en kjempefin 9 CARROL - drakt. Det gjør ingenting om man kan se hva det har stått før - det utkryssede navnet er bare et bevis på at han der er vi ferdige med, men at vi har gått videre.

Walk on through the wind, walk on through the rain....

fredag, august 12, 2011

1987 - og nu

Det er visst høsten som banker på døra.
Ikke hardt og insisterende, ikke slik at den uler rundt hushjørnene og trommer på vinduene. Snarere snikende, forsiktig. løvtrærne har fått antydning til gult i tinningene og lufta er kaldere.
Det får meg til å tenke på skolestart. På den gangen jeg flyttet til byen som syttenåring for å begynne på 'allmenn' og jeg var livredd for alt det nye. For alle folka på svithun. Og jeg kom for seint første dagen og jeg gikk og surra, ør og bråkete i hodet, før jeg tok mot til meg og spurte ei dame i administrasjonen om jeg sto på noen liste. Det gjorde jeg. Og jeg ble fulgt opp i klasserommet hvor alle de andre satt, og jeg måtte si navnet mitt mens jeg sto med blikket nedslått. Rød i toppen. 1987.
Jeg delte hybel med storesøster Bergljot og ei jente fra Hjelleland som snakket like bred dialekt som selveste ministeren. Jeg hadde en aldeles nydelig skolevei. Under trekronene på eiganesveien. Det er byens fjellveien, singsaker, bærum.
Og hele byen var ridd av en høyre/frp-bølge som ennå ikke har sluppet taket. Og åttitallet var på sitt mest vulgære, med stripa hockeyhår og 501.
Til min forbløffelse var det folk på skolen som syntes jeg var morsom og ville henge med meg i friminuttene. Den så jeg ikke komme. Jeg kikka på siddisjentene og var forelska i firefem av dem i slengen.
Og jeg dreiv bare rundt. Jeg studerte ikke særlig hardt. Hadde ingen mål, ville ikke 'bli noe' . Jeg hadde jo engang villet bli indianer, men hadde så smått begynt å gi opp tanken. Godt var det, for jeg hadde blitt en elendig indianer. Ikke liker jeg å bo i telt, jeg hater å fryse, og har alltid vært veldig dårlig til å snike meg frem. Jeg KUNNE kanskje fungert som halvtussete sjaman som spiste hallisunerende sopp og danset rundt og sang og rista med sånne rangler av bein mens jeg fant på historier. Men på åttitallet var det ikke så lett å få sånne jobber.
I dag er det lettere, for nå tror folk på allslags alternativt skit. Men sensommeren gled over i høsten og det tror jeg den gjør i år også. Og selv om mye har endret seg, så er det ting som er ganske likt også. Som årstidene. Og mangelen på ambisjoner. Og høyreføkksa.

torsdag, august 11, 2011

Welcome to the jungle

Det var bare såvidt at røyken hadde lagt seg etter helgens festivitas før enda en merkedag kom.
Vi har lest mye bøker om barnehagen for ungene og snakket om det som snart skulle skje.
Men Ingrid har nok ant at det var noe muffens med hele konseptet. Noe vi ikke hadde sagt. INGRID OG ENDRE SKA I BARNEHAGEN, kunne vi si, DER E DET MANGE ONGAR, OG MASSE LEKER, OG RUTSJEBANE (ingrid liker rutsjebaner) og da ville veslejenta umiddelbart svare: MAMMA? Joda. Klart Mamma skulle være med en stund. BEBE? JA, KANSKJE BESTEFAR SKAL HENTE DERE NOEN GANGER.

Saken er jo den at vi aldri har gått fra dem før. Vi har aldri overlatt dem til noen andre (da regner jeg ikke rållså sine foreldre under kategorien 'andre'). I to år har vi dullet og degget og kjeftet og ledd og grått og bekymret oss og sunget og danset og lekt og vært tilstede i livene deres. Men nå skal de overlates til noen andre. Bare noen få timer til dagen i fire dager i uka, men likevel.
Det har gått veldig fint til nå, det er verdens mykeste overgang, med bare noen få unger om gangen. Selv har jeg vært med én dag, men siden rållså ikke har begynt å jobbe enda så har hun god tid. Og det er hun som får løsrivelsen inn på kroppen. Det viktigste for meg er at de blir SETT. At de får trøst og nærhet når de er lei seg. Og at de ikke blir invadert av Jesus.

onsdag, august 10, 2011

We're gonna party like - it's your birthday

Det er oppleves rart å reise bort fra Ingrid og Endre. Det føles liksom feil at jeg ikke skal være der og passe på dem. Og så kommer jeg hjem da - etter et par dager - og så er det som de har sprengvokst og lært seg masse nye ord siden sist jeg så dem. Det skjer veldig mye i livene deres om dagen.

Rållså var nylig arkitekten bak en heidundrende toårsdag som gikk over to dager, og med alle de detaljer, pynt og mat som hørte til. Det er jo slik i et forhold at man kanskje ikke alltid har samme behov for å utrette noe. Men så er man likevel forpliktet - gjennom usagte lojalitets-lover - til å ta del i forberedelsene til - ja, toårsdager og denslags.

I hverdagen kan jeg være passiv på grensen til det dysfynksjonelle. Jeg tror at ungene setter pris på denne roen, at de liker at jeg bare er der og sitter og leker med dem, synger små sanger og leser bøker uten å nødvendigvis ha noen målsetning om å 'utrette' noe. For rållså, derimot kan det nok ofte være frustrerende å ha en livsledsager som har så lite akselerasjon.
Så når det er noe spesielt som skal utrettes, er det hun som har både planen og initiativet i ti av ti tilfeller. Selv blir jeg fort sur. Det er ikke alltid vi er enige om hvor lista skal ligge, og heller sjelden at jeg har noen alternativ plan. Og da blir det gjerne gnisninger. Vi er ikke så gode til å gjøre praktiske ting sammen, som rållså sier. Men vi er heldigvis gode til å si unnskyld etterpå.

Både familieselskapet og barneselskapet var suksesser. Ungene satte tydelig pris på alle muffinsene og sjokoladekakene som var pyntet med fargerik pynt og glasur, og alt det andre. Endre dro sin versjon av 'han Ola sko ud å tenna pibå si' begge dagene. Og både han og søsteren har lært seg å sette pris på å bli feiret. Og få presanger. Og bli sunget for. Og være festens midtpunkt.
Og de voksne gjestene lot også til å trives som best de kunne. Og rållserauå har rett helt i at det er fint å strekke seg litt og løfte ting ut av hverdagen når det er fest.

Likevel, når gjestene hadde gått og alt var ryddet grep jeg meg i å tenke at det er faen meg godt at det er et år til neste gang.

tirsdag, august 09, 2011

Suser avgårde


Etter at jeg hadde skuffet min sønn ved å ikke klare å montere trøtraktoren hans, dro jeg til byen.

Ikke på grunn av nevnte nederlag, men fordi jeg skulle til hovedstaden halvtidlig den påfølgende dagen.


På ferja traff jeg en gjeng godt rølpa sørpiser (sjelden har vel et utilsiktet fakepseudonym vært mer treffende). Det var folk jeg egentlig ikke kjente, men mitt bustete utseende roper visst 'plommetjuv' lang vei.

Før jeg visste ordet av det fikk jeg stukket en pils i hånda, og denne smugdrakk jeg (for øl er ikke lov på ferja lenger) mens jeg hadde en slags samtale med den ene. Han mente blant annet at mange trodde at jeg og han var brødre. Men han syntes ikke at vi lignet noe særlig, og det gjorde i grunnen ikke jeg heller. Og så hadde han mange meninger om øl og kunne mange sorter og så hadde han vært kompis med en jeg kjenner som har gått bort, som jeg tenker på ofte. Det endte med at jeg ble invitert bort på bryggeriet hvor han jobbet. TA ME DEG EIN PÅSE, SÅ SKA DU FÅ ME DEG NÅGEN ØL. ME HAR DÅRLIGT MED PÅSAR, MEN MASSE ØL.


Jeg takket for tilbudet og så skiltes vi, og jeg dro opp til Marina og Flanellskjortemannen som var så greie at de lånte meg gjesterommet sitt. Og ikke bare det. Flanellskjortemannen kjørte meg til flyplassen også. Dagen etter.

Flyet skulle gå halv ti, og jeg var på plass en time før. Sjekka inn på automaten. Køen til sikkerhetskontrollen sto til midt i trappa. Jeg tenkte at dette kunne holde hardt. Køen gikk saakte framover, og jeg kikket på skjermen og det ble gotogate og boarding, og da det ble gate closing og det fortsatt var femti mann foran meg i køen ga jeg opp, og gikk ned til informasjonen til Norwegian. Jeg var litt rød i toppen da. Og så var det ingen der. Og så sto jeg der og ropte hallo til det kom ei dame med walkie-talkie i hånda, og hun prøvde å lose meg forbi køen, men jeg ble stående etter en eldre dame som fordelte smykkene sine i små poser og fomlet og somlet til den store gullmedaljen. Jeg nådde ikke flyet. Selvsagt gjorde jeg ikke det. Det store spørsmålet var om Norwegians representant kunne eller ville gjøre selskapets frynsete servicerykte til skamme. Og det kunne hun, og skaffet meg en billett til det neste flyet. Uten at det kostet noe. Og jeg nøt to timer i stillhet med kaffe og avis på flyplassen. Det nærmeste jeg har vært ferie siden jeg ble pappa.


Hele formålet med osloreisen var en treningskamp mellom mitt høyt skattede liverpool fc og mindre meritterte 'enga'. Men et lykketreff ville det slik at beelzebubs band spilte til dans på last train samme aften. Og da kunne jeg nyte musikk og forfriskninger og samtidig ha en gyldig grunn til å slippe unna supportertreffet på rockefeller. Og det uten å virke alt for negativ. Supert.

Konserten var super den også. Det var en slik magisk kveld i sommer-Oslo. Musikken strakte seg ut igjennom den åpne døra og nådde gående på gata, som tok seg tid til å stanse og lytte. Og midt inne i rommet satt jeg, med utsikt mot alt sammen og en opland i den ene hånda, og ei øl i den andre.

De fleste av nattevandrerne gikk videre fordi de var for kjipe til å betale coverchargen på 100 kroner. Men så var det èn som gjerne ville betale, men var altfor full til å komme inn, så han sto i over en time og danset og vogget på seg til musikken. Eller det var vel ikke primært betale han ville, men han ville ihvertfall inn.

Han fikk en cd for innsatsen.

Og jeg hang med bandet etterpå, til de gikk i bilen og jeg gikk til youngstorget og hotellet.


Mine to nordnorske romkamerater var ikke kommet tilbake enda, så jeg la meg til å sove. Men så ble klokka halv ni, og der kom de og de hadde vunnet festen og nachspielet og det som verre var. Han ene hadde hatt veldig sjans på de nigerianske gledespikene på nedre halvdel av karl johan, og selv da han hadde argumentert med at han var homofil ville de ikke la han gå. YOU HAVE TO PROVE. Og så hadde han hukket tak i kompisen som sto ved hans side og råklinte med han. Og da fikk de være i fred.


Nå er jeg lei av å skrive, så jeg oppsummerer med dette: ØLET I 'SARAS TELT' KOSTER 88 KRONER OG SERVITØRENE SYNES DU ER KJIP HVIS DU IKKE TIPSER 12. Skitplass. På Stargate på grønland får du to halvlitere til under hundrelappen.

Det var en veldig spesiell stemning i byen. Skadede bygninger. Blomster. Turister som tok bilde av seg selv foran blomsterhavet. Ett minutts stillhet er sterkt når 24000 mennesker er samlet på ett sted. Ole paus som sang sitt lille land i pausen. OSLOVE. På reklameboards og storskjermer. Sommervarmen. Og en fotballkamp helt uten de store prestasjonene.


mandag, august 08, 2011

Lykken er et spann med sand

I løpet av den drøye uka vi oppholdt oss på sørlandet snakket påskekyllingene med besteforeldrene sine på telefonen to ganger.
Saken var den, at det var en nært forestående toårs-dag, og det ble skapt store forventninger om presangene som var kjøpt inn.
Det var selvsagt ikke spart på noe. Endre skulle få trøtraktor og Ingrid skulle få dokkevogn og dokke og alskens utstyr.

Hvorvidt det egentlig er så lurt å knytte barns drømmer opp mot ting i så ung alder kan selvsagt diskuteres.
Da vi kjørte hjem ble det avgjort at ingrid og endre gledet seg så mye til å få 'presangar' at det ikke kunne vente til bursdagen en uke seinere.

Vi hadde kjørt i rundt fire timer, bilen var full av 'rabe'. Skitne klær, barnesenger, madrasser, vogn, denslags. Og jeg var trøtt og litt sur og det samme var nok Rållså også, men jeg var nok surest. Og da vi har båret inn alt og begynt så smått å pakke ut, ankommer bestisene med presangene.

Alt var i pappesker og jeg ante vel fred og ingen fare før jeg kikket oppi den som skulle inneholde trøtraktoren. Den var i deler.
Vogna var ikke i deler. Den var i ferd med å pakkes ut, og Ingrid var voldsomt begeistret. Og Endre ville sette seg oppå traktoren. Som ikke var en traktor, men et byggesett i plast. Og som husets mannlige overhode ble det min jobb å montere. Endre ble som sagt utålmodig, særlig siden søsteren allerede stolt trillet den rosa lekevogna rundt på gulvet til oppmuntrende tilrop fra sponsorene.

Saken er at jeg ikke er særlig flink til å lese bruksanvisninger, og slett ikke under et slikt forventningspress. Og tiden gikk og da Endre også ville trille vogn kom det overhodet ikke på tale. Og Ingrid hadde masse, og han hadde en liten duplo søppelbil og en traktor i deler og en udugelig montør. Med dårlig humør. En trenger ikke å ha utviklet rare rettferdighetssansen for å skjønne at dette var uholdbart. Da det ble klart at undertegnede ikke ville greie å sette sammen kjøretøyet på kort sikt, dro de to yngste sammen med de to eldste ut på tur.

Rållså og jeg ble værende for å rydde ut. Og for å skru. Mer og mer frustrert ble jeg, og det endte med at jeg banket på noen plastdingser på hjulakslingen. Plastdingser som rållså senere påpekte at var merket med FOR TOOL USE ONLY. Grrmf. Og så ødela jeg noen skruer.

Traktoren står nå i kjelleren. I deler. Minus noen som er ødelagt. Rållså og jeg er fortsatt sammen. Endre hadde aldri klart å kjøre den trøtraktoren likevel. Han er alt for liten. Men han fikk en trehjulssykkel i stedet. Som jeg klarte å montere. Og så måtte Ingrid få en sparkesykkel. Og så måtte Endre få ei dokkevogn han også. Og nå er hele stua en rosa maskinpark i hardplast. Velkommen til forbrukersamfunnet.

fredag, august 05, 2011

Pissemaur

'Pissemaur' er sørlendingers kjælenavn på oss Rogiser som okkuperer strendene deres og råkjører på veiene deres og holder hekkan i sommerhalvåret. ¨Fordi det er så mange av oss og så er vi umulige å bli kvitt¨.


Etter Kristiand sto Lindesnes for tur. Og ungene våre lekte på trampolinen og i det oppvarmede bassenget, og Ingrid skeit i familien flanellskjortemannens plaskebasseng.

Det var en slik sommer som jeg vagt minnes fra min egen barndom. Der alt er usigelig grønt, og løvskogen strekker seg oppover og innover. Og luften er full av lek og is og grilling og undring.
Men det er særlig lukten som tar meg bakover i tid. Lukten av sommeren, varm asfalt, sjøen, allskens blomstergreier.

Dessuten var vi blant venner som også hadde barn. Som frydet seg over sommeren. Og det hele var forbausende friksjonsfritt. Og det ble liksom litt tid til å være den man var før også. På kvelden, når børnene var lagt.

Men skyggene etter nazikristnas-føkkens ugjerninger lå over Sørlandet også. Som noe knugende og vondt. Denne sommeren kommer jeg alltid til å huske. Kontrastene mellom å se ungene som føyk rundt og hadde sine beste dager til da og bildene som rullet over skjermen.

For Endre var det to opplevelser som satte virkelighetsbildet hans på prøve. Den ene var den dyrekjøpte erfaringen om å lære seg hva begrepet 'kø' innebærer. Tjue minutter med vræling i traktorkøen i dyreparken høstet latter blant de voksne. Gleden var desto større når det omsider ble vår tur. Det kan man se på bildet.

Den andre sjokkopplevelsen var da han - i et sekunds uoppmerksomhet fra rållså og meg - snublet og fikk hodet under vann. Jeg var ganske kjapp da. Sprang uti med klærne på og fikk hentet han ut av sjøen. BOBLER! Utbrøt han forskrekket. Men det tok ikke så lang tid før han var uti igjen.

Ingrid var del av en begeistret flokk unger som skamklappet ei geit i dyreparken. Geita må - forståelig nok - på et punkt ha gått lei,og serverte Ingrid et Glasgow-kyss for å understreke at kyssklappogklem-sesjonen var over. Det kom nok litt brått på for veslejenta, som måtte trøstes etter alle kunstens regler. Geidå va leie. Gåvekk! Sa geidå.

Nå har jeg nærmest skrevet en stil om familieferien vår. Alt for lang, selvsagt. Og litt baktung. Men neste gang blir det rølp.

torsdag, august 04, 2011

Raindogs

Så var sommerferien over. Og vel så det. Det blir litt mørkere på kveldene.. Vi har vært overalt. Kristiansand. Lindesnes. Oslo. Og i kjelleren. I ikkeoverført betydning.

Jeg har fått være mye sammen med ungene. Så mye jeg har villet, og noen ganger vel så det.
For noen uker siden var vi i Kristiansand og det var dagen etter det smalt i Oslo, og det hersket en merkelig stillhet, en uvirkelighet i byem. Men når man har barn så har man ikke så mye tid til å gå og kjenne på sånt.

Det regnet mye den dagen. Ungene hadde regnklær og brakte fram ett og annet smil der de plasket muntert i pyttene i sentrum. Vi hadde handlet vin og så hadde vi parkert i et parkeringshus i nærheten.
Rållså måtte ha noe i en butikk og så tok hun Ingrid og jeg tok Endre på armen og da jeg spurte om hun visste hvor vi hadde parkert, så sa hun at det bare var rett frammi her. Det hørtes unektelig lett ut, og Endre sovnet tungt mot skulderen min, den lille finingen, og i den andre hånden hadde jeg posen med vinen, og en rull søppelsekker, og det regnet over kvadraturen og jeg la i vei mot et parkeringshus som jeg bare hadde vage minner om.

Jeg fant ett. Men det var feil. Jeg gikk opp alle etasjene for sikkerhetskyld. Men det måtte være feil. Så jeg gikk ned alle etasjene igjen. Ned på kvadraturen. Og jeg hadde ikke mobiltelefonen på meg. Og ute regnet det og Endre sov tungt mot skulderen min og jeg skiftet arm, for han veier nesten femten kilo. Og jeg tok vinen i den andre hånden og jeg begynte å bli svett og jeg lurte på hvordan i alledager jeg skulle finne bilen.
Om jeg skulle forsøke å finne Rållså og Ingrid, heller. Jeg gikk for en mellomløsning. Jeg gikk på mäfå opp og ned sentrumsgatene mens jeg lette etter et parkeringshus jeg ikke visste helt hvordan så ut, mens jeg samtidig kikket etter mine kjære. Det var ikke særlig vellykket og plutselig pøsregnet det og jeg måtte gå under en persienne, sette meg på huk og skifte min sovende sønn over på den første skulderen igjen.
Og jeg visste at jeg snart måtte spørre noen om hjelp. Men jeg liker ikke å spørre om hjelp. Men så spurte jeg likevel. Uten at jeg ble noe særlig klokere av det. Og jeg skulle ønske at jeg ikke hadde den kartongen med vin å dra på. Og så mannet jeg meg opp og spurte en dame i securitas-uniform om hun visste om noen parkeringshus, og det gjorde hun og det ene var akkurat det jeg letet etter og det hadde nesten tatt en time eller noe, men Endre sov og jeg var våt til skinnet og lang i armene og der sto bilen og jeg må visst begynne å følge litt mer med avogtil, eller ihvertfall ha telefonen med meg.