Innlegg

Viser innlegg fra august, 2011

Herregud for et sted

Alle heiser heter Schindler og stammer fra han med lista. Det er det jeg tenker mens han bringer meg opp i fjerde etasje der fastlegen min holder til.

Og jeg er en sånn som leser slike ting som står på vegger og inni heiser.
På de store lysegrå fabrikkbygningene som huser jobben min står det skrevet: HERREGUD, FOR ET STED. Det er like ut mot en offentlig vei, så det forundrer meg at ikke en leder av noe slag har beordret den overmalt.
Den har moret meg i flere måneder, og jeg har tenkt mye på hvem som kan ha laget den. Det er nærliggende å tenke at det er en eller annen innleid eller vikar. En som har begynt helt nede. Der jeg selv begynte for mange år siden. Med en kost i hånda, hørselvern, støvmaske. Lange timer i treig og meningsløs monotoni.
Det kan derimot også være en tilfeldig forbipasserende som har kastet et blikk på fabrikken og funnet det formålstjenlig å dele førsteinntrykket sitt med oss andre. Jeg har ofte tenkt samme tanke selv.

Oppvåkning

I helga har jeg vært hjemme i min barndoms irrgrønne dal. Med søstrene Bergljot/Frekkesen og broderen. Og moderen.

Det er alvorlige ting vi har snakket om. Slektsgården som skal legges ut for salg. For det var ingen som ville. Eller kunne - ta opp hansken - det er triste greier.

Yngstemann har prøvd. Og kommer sånn sett best utav det.

Det var godt å treffe familien sin igjen. Og være bare seg selv og de andre var også bare seg selv. Bortsett fra Bergljot som hadde katta med (og dermed hadde deler av barneflokken sin med seg).
Det var god vin og god mat og snappy ordskifter over spisebordet og på mange måter var det akkurat som det var før vi ble familiefedre og mødre og lærte oss at det var noe i livene våre som betydde mer enn oss selv. Men ikke helt, for far var ikke der. For far er ikke lenger.

Fars hund har dårlige nerver, hun holder et helvete om nettene. Hver natt. Skraper og peser og pistrer og dunker. Hun ligger i en transportkasse i første etasje i den ene enden av huset.

Jeananse og verdighet

Bilde
Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har forbannet han eller hun eller dem som først fant ut at det var en god idé å gjøre dongeribukser med lavt liv.
Gjøre dem moderne. Uangripelige. Det må være minst fem år siden jeg var i besittelse av en bukse som ikke seig ned på hoftene når jeg gikk. Som ikke måtte heises på for ikke å stille myntinnkastet til allmenn beskuelse når jeg skulle bøye meg og plukke opp noe fra bakken. Eller fra gulvet. Det blir en del av det siden jeg har to toåringer.
Jævler.

Veien hit og dit igjen

I går kjøpte vi hus.
Eller ikke hus, egentlig. En blokkleilighet på 72 kvadratmeter i stavanger.
Den kostet 2,5 millioner monopolpenger, men er blank og nyoppusset og fin, og ligger i første etasje.
Jeg er glad for at vi ikke måtte kjøpe noe dyrere, glad for at vi skal vende tilbake til Oljebyen hvor himmelen er litt høyere enn på den andre siden av fjorden.

Likevel har jeg en klump i magen og føler at vi skjærer over den 'andre' navlestrengen til ungene. Den som har bundet dem til besteforeldrene og er laget av begeistring, latter og dyp gjensidig kjærlighet.
På den annen side så flytter vi ikke til Sjina (det er slik man uttaler 'Kina' på disse kanter).
Det er mange besteforeldre som bor lenger unna barnebarna sine. For å si det sånn. Og på sikt så er det mer å velge i, det er langt større mangfold i byen.

Flytting blir det uansett ikke noe av før til sommeren. Det er fortsatt noen hinder i løypa på vei tilbake til urbanistan, hvor det største er å overbevise borett…

Puppy Love

I de tidlige tenårene hadde jeg en rekke kjærester.
Kjærester er vel kanskje ikke det rette ordet, forresten.
Det var gjerne jenter jeg hadde kikket på i smug, som jeg egentlig ikke turte å snakke med, som bodde i en dal eller på en holme eller et nes, men som jeg ble 'i samen med' via jevnaldrende 'agenter' som talte min eller ungpikenes sak, og så ble jeg gående og tenke på dem. Smile når jansen bød seg. Og så skrev jeg brev til dem.

Noen gange snakket jeg i telefonen med dem. Og jeg satt ved fars uryddige skrivebord og svarte med enstavelsesord, og de satt i en trekkfull telefonkiosk med en venninne og tjafset tyggi og fniste, og fortalte meg om den og den og om lærere de hadde på skolen, og hvordan de gledet seg til det eller det som somregel var helga.

Jeg ble nok mest snakket til, ja. Men det var da bedre å bli oppringt av noen enn å være alene. Drømming var essensen i tilværelsen.

Jeg husker særlig èn som het Heidirun som kom fra en dal og hadde høyt stripet hår…

The Homecoming

Om ettermiddagen når pendlerbåten sakker farten og svinger inn på sørpelandsvågen, og alle mine medpendlende sambygdinger reiser seg og står og presser mot utgangen som sauer mot ei stengt grind, og særlig sykkelføkksa i all sin selvlysende gru, da pleier jeg å tenke på ungene.
Kikke oppover mot det gule huset oppe i skråninga.
Samme hvor trett jeg måtte være så kjenner jeg at jeg gleder meg til å se dem.
Er det overskya (det er gjerne det på våre kanter) og markisen er oppe så pleier de å stå i vinduskarmen og speide nedover mot båten for å se om de ser meg. Jeg stanser for å vinke på et punkt hvor det er fri sikt, omtrent midt i bakken. Og da går de små hendene ivrig opp og ned når de får øye på meg.
Rållså sier at det var akkurat der hun selv pleide å stanse for å vinke til sine besteforeldre da hun var barn. Det er fint å tenke på.

Stemningen pleier være mildt kaotisk når jeg kommer inn. Rett før eller rett etter middag. Og ganske ofte vil de demonstrere at de misliker at jeg …

Flisa på gangen

Påstand : Ikke alle FRP'ere er idioter, men de fleste idioter stemmer FRP.

Kjør debatt.

Klam glam

Hvis jeg lukker øynene og tenker på 'dirrende hete' da er jeg tilbake i Monterrey, Mexico i 2008.
Helt fra vi forlot flyet, etter en flygning hvor en haug med idrettsjenter i sekstenårsalderen hadde gjettet seg til at vi var et rockeband (som de riktignok aldri hadde hørt om, men likevel). De hadde fnist og smugtittet og samlet autografer, og Taraldur, som var den høfligste av oss hadde delt ut noen plater til de ivrigste.

Varmen sto tjukk i mot oss allerede i det vi gikk ut av flyet. Den nest siste jobben på en krevende latinanerika-turné.
På flyplassen ventet den lokale promotøren med sine godt gjødde kumpaner. Metal-latinoen er ikke veldig ulik metaltyskeren. Obskure t-skjorter over store mager, trange bukser over tynne lår.Hvite joggesko. De hentet oss i to privatbiler. Gamle amerikanere. Og jeg gikk inn i den som så ut som den hadde best airconditon. Men fant ut at jeg hadde bommet grovt.
Vi kjørte med alle vinduene åpne og det var som å sitte inni en varmluftsovn.

Påskeharens røde hjørne

I dag er det endelig avspark i Premier League i England.

Til fjorårets sesongstart stilte jeg med blanke ark og 9 TORRES på ryggen oppe hos Svennedin Svennedane med et syltynt håp om bedre dager for de røde fra Merseyside.

Det gikk jo som det måtte gå: Hodgson ble byttet ut, Torres tok furtefjeset sitt og forsvant til Chelsea.
I fjor, og året før har 9 TORRES vært den suverent mest solgte drakten i den engelske ligaen.
Den må ha solgt mange tusen røde bare her i Norge. Og, vel - når Torres forlot oss var det mange som ble sinte eller lei seg, og noen kastet draktene sine, noen satte fyr på dem, og noen gjorde som jeg: Gjemte dem innerst i skapet.

Min økonomiske situasjon gjør at jeg ikke lenger har budsjett til å kjøpe ny drakt i tide og utide. Derfor: og i miljøets og gjenbrukets tegn skisserer jeg følgende løsning: Ta den gamle Torres-drakten din - snu den med ryggen opp - ta en sprittusj og sett et kryss over navnet - og vips! Så har du en kjempefin 9 CARROL - drakt. Det gjør ing…

1987 - og nu

Det er visst høsten som banker på døra.
Ikke hardt og insisterende, ikke slik at den uler rundt hushjørnene og trommer på vinduene. Snarere snikende, forsiktig. løvtrærne har fått antydning til gult i tinningene og lufta er kaldere.
Det får meg til å tenke på skolestart. På den gangen jeg flyttet til byen som syttenåring for å begynne på 'allmenn' og jeg var livredd for alt det nye. For alle folka på svithun. Og jeg kom for seint første dagen og jeg gikk og surra, ør og bråkete i hodet, før jeg tok mot til meg og spurte ei dame i administrasjonen om jeg sto på noen liste. Det gjorde jeg. Og jeg ble fulgt opp i klasserommet hvor alle de andre satt, og jeg måtte si navnet mitt mens jeg sto med blikket nedslått. Rød i toppen. 1987.
Jeg delte hybel med storesøster Bergljot og ei jente fra Hjelleland som snakket like bred dialekt som selveste ministeren. Jeg hadde en aldeles nydelig skolevei. Under trekronene på eiganesveien. Det er byens fjellveien, singsaker, bærum.
Og hele b…

Welcome to the jungle

Det var bare såvidt at røyken hadde lagt seg etter helgens festivitas før enda en merkedag kom.
Vi har lest mye bøker om barnehagen for ungene og snakket om det som snart skulle skje.
Men Ingrid har nok ant at det var noe muffens med hele konseptet. Noe vi ikke hadde sagt. INGRID OG ENDRE SKA I BARNEHAGEN, kunne vi si, DER E DET MANGE ONGAR, OG MASSE LEKER, OG RUTSJEBANE (ingrid liker rutsjebaner) og da ville veslejenta umiddelbart svare: MAMMA? Joda. Klart Mamma skulle være med en stund. BEBE? JA, KANSKJE BESTEFAR SKAL HENTE DERE NOEN GANGER.

Saken er jo den at vi aldri har gått fra dem før. Vi har aldri overlatt dem til noen andre (da regner jeg ikke rållså sine foreldre under kategorien 'andre'). I to år har vi dullet og degget og kjeftet og ledd og grått og bekymret oss og sunget og danset og lekt og vært tilstede i livene deres. Men nå skal de overlates til noen andre. Bare noen få timer til dagen i fire dager i uka, men likevel.
Det har gått veldig fint til nå, det e…

We're gonna party like - it's your birthday

Det er oppleves rart å reise bort fra Ingrid og Endre. Det føles liksom feil at jeg ikke skal være der og passe på dem. Og så kommer jeg hjem da - etter et par dager - og så er det som de har sprengvokst og lært seg masse nye ord siden sist jeg så dem. Det skjer veldig mye i livene deres om dagen.

Rållså var nylig arkitekten bak en heidundrende toårsdag som gikk over to dager, og med alle de detaljer, pynt og mat som hørte til. Det er jo slik i et forhold at man kanskje ikke alltid har samme behov for å utrette noe. Men så er man likevel forpliktet - gjennom usagte lojalitets-lover - til å ta del i forberedelsene til - ja, toårsdager og denslags.

I hverdagen kan jeg være passiv på grensen til det dysfynksjonelle. Jeg tror at ungene setter pris på denne roen, at de liker at jeg bare er der og sitter og leker med dem, synger små sanger og leser bøker uten å nødvendigvis ha noen målsetning om å 'utrette' noe. For rållså, derimot kan det nok ofte være frustrerende å ha en livsle…

Suser avgårde

Etter at jeg hadde skuffet min sønn ved å ikke klare å montere trøtraktoren hans, dro jeg til byen.

Ikke på grunn av nevnte nederlag, men fordi jeg skulle til hovedstaden halvtidlig den påfølgende dagen.


På ferja traff jeg en gjeng godt rølpa sørpiser (sjelden har vel et utilsiktet fakepseudonym vært mer treffende). Det var folk jeg egentlig ikke kjente, men mitt bustete utseende roper visst 'plommetjuv' lang vei.

Før jeg visste ordet av det fikk jeg stukket en pils i hånda, og denne smugdrakk jeg (for øl er ikke lov på ferja lenger) mens jeg hadde en slags samtale med den ene. Han mente blant annet at mange trodde at jeg og han var brødre. Men han syntes ikke at vi lignet noe særlig, og det gjorde i grunnen ikke jeg heller. Og så hadde han mange meninger om øl og kunne mange sorter og så hadde han vært kompis med en jeg kjenner som har gått bort, som jeg tenker på ofte. Det endte med at jeg ble invitert bort på bryggeriet hvor han jobbet. TA ME DEG EIN PÅSE, SÅ SKA DU FÅ M…

Lykken er et spann med sand

I løpet av den drøye uka vi oppholdt oss på sørlandet snakket påskekyllingene med besteforeldrene sine på telefonen to ganger.
Saken var den, at det var en nært forestående toårs-dag, og det ble skapt store forventninger om presangene som var kjøpt inn.
Det var selvsagt ikke spart på noe. Endre skulle få trøtraktor og Ingrid skulle få dokkevogn og dokke og alskens utstyr.

Hvorvidt det egentlig er så lurt å knytte barns drømmer opp mot ting i så ung alder kan selvsagt diskuteres.
Da vi kjørte hjem ble det avgjort at ingrid og endre gledet seg så mye til å få 'presangar' at det ikke kunne vente til bursdagen en uke seinere.

Vi hadde kjørt i rundt fire timer, bilen var full av 'rabe'. Skitne klær, barnesenger, madrasser, vogn, denslags. Og jeg var trøtt og litt sur og det samme var nok Rållså også, men jeg var nok surest. Og da vi har båret inn alt og begynt så smått å pakke ut, ankommer bestisene med presangene.

Alt var i pappesker og jeg ante vel fred og ingen fare før jeg k…

Pissemaur

'Pissemaur' er sørlendingers kjælenavn på oss Rogiser som okkuperer strendene deres og råkjører på veiene deres og holder hekkan i sommerhalvåret. ¨Fordi det er så mange av oss og så er vi umulige å bli kvitt¨.


Etter Kristiand sto Lindesnes for tur. Og ungene våre lekte på trampolinen og i det oppvarmede bassenget, og Ingrid skeit i familien flanellskjortemannens plaskebasseng.

Det var en slik sommer som jeg vagt minnes fra min egen barndom. Der alt er usigelig grønt, og løvskogen strekker seg oppover og innover. Og luften er full av lek og is og grilling og undring.
Men det er særlig lukten som tar meg bakover i tid. Lukten av sommeren, varm asfalt, sjøen, allskens blomstergreier.

Dessuten var vi blant venner som også hadde barn. Som frydet seg over sommeren. Og det hele var forbausende friksjonsfritt. Og det ble liksom litt tid til å være den man var før også. På kvelden, når børnene var lagt.

Men skyggene etter nazikristnas-føkkens ugjerninger lå over Sørlandet også. Som noe knu…

Raindogs

Så var sommerferien over. Og vel så det. Det blir litt mørkere på kveldene.. Vi har vært overalt. Kristiansand. Lindesnes. Oslo. Og i kjelleren. I ikkeoverført betydning.

Jeg har fått være mye sammen med ungene. Så mye jeg har villet, og noen ganger vel så det.
For noen uker siden var vi i Kristiansand og det var dagen etter det smalt i Oslo, og det hersket en merkelig stillhet, en uvirkelighet i byem. Men når man har barn så har man ikke så mye tid til å gå og kjenne på sånt.

Det regnet mye den dagen. Ungene hadde regnklær og brakte fram ett og annet smil der de plasket muntert i pyttene i sentrum. Vi hadde handlet vin og så hadde vi parkert i et parkeringshus i nærheten.
Rållså måtte ha noe i en butikk og så tok hun Ingrid og jeg tok Endre på armen og da jeg spurte om hun visste hvor vi hadde parkert, så sa hun at det bare var rett frammi her. Det hørtes unektelig lett ut, og Endre sovnet tungt mot skulderen min, den lille finingen, og i den andre hånden hadde jeg posen med vinen, og …