onsdag, oktober 29, 2014

Menneskje og Maktene

Mannen står ennå.
Kneisende over Rauma. Vaklende, skjelvende, dirrende med hele landets øyne retta mot seg.
De sier at Mannen har vært vanskelig å forstå seg på.
Men før eller siden. Før eller siden må han i kne.
For det er tyngdekraftens lov.

Jeg husker da jeg var barn. Bruddstykker av det å være barn. Luktene som var forholdsvis nye. Sol mot huden. Kaldt vann i gummistøvlene.

Det var en høst på åttitallet. Jeg googler Storflommen i Årdal og finner et årstall - 1983 - det var det året jeg begynte på ungdomsskolen. Det året jeg begynte å røyke rullings.
Det året jeg omsider forsto at jeg aldri kom til å bli den nye Ray Clemence, så jeg slutta med fotball. Det å bli valgt som en av de siste i gymtimene på plassen utenfor ungdomsskolen talte for seg. Det fins mangslags nederlag for en 13-åring, og selvinnsikt kommer gjennom slike. Man prøver. Og feiler. Og prøver igjen.
Det er noen flom-år som huskes bedre enn andre. Det var den som tok bedehuset hjelmelandsvågen, og altså denne her, som tok Svadbergs-brua i 83.
Slikt ekstremvær gjør noe med oss. Folk hutrer seg sammen i stuene sine. De som ikke må flytte fra stuene sine. Denne frykten for å miste noe. Eller noen. Og mannfolk står med hendene i lommene. Og ser. Spytter og rister på hodet.
Naturkatastrofer skaper samhold. Ikke en gang den mest innbitte Frp'er kan skylde flommen på innvandrerne eller feministene eller Jens Stoltenberg. Og vi raddiser kan ikke skylde det på Petter Stordalen eller Trygve Hegnar.

Men det kan ikke være tvil om at klimaendringene er menneskeskapte og må tas på alvor.

Denne flommen i 83 : Jeg hadde en kompis som bodde i Årdal. Han var en gesjeftig ung mann. Han laga en flåte som vi brukte til å seile på innsjøene med. De som dekka åkrene til faren hans. Det var fint. Det var en fin måte å reise på.
Selv om jeg fikk kaldt vann i gummistøvlene.

tirsdag, oktober 28, 2014

Tilfeldigvis

Jeg har stilt klokka både hit og dit, for det var nylig den helga på høsten, hvor man stiller klokka. Fram. Eller tilbake.
Vi har vært en del ute i helga. Sammen med ungene, sand og vann over alt. Søkkvåte fingervanter, røde kinn. Regnbukser som har blitt for korte.
Rållså og jeg har vært vel tidlige med ullklærne også, tatt i betraktning at det er 13-14 varmegrader ute
Når det er høst tenker jeg ofte på den høstdagen for fire år siden, da far akkurat hadde dødd. Den uvirkeligheten som preget tilværelsen. Alle bekymringene som sto som skjelvende, stupbratte fjellsider omkring oss. Hele verden som var blitt skeiv, rykka ut av balanse.
Vi satt i mors bil, hun og jeg. Hadde trilla ned bakken fra huset på Randøy, stoppa utenfor det gamle sauehuset, hvor søppeldunken i grå plast står plassert mot den røde veggen. Akkurat denne dagen var det oppholdsvær, en lav sol som la gården i et flatterende lys. Gresset som var grønt på begge sider.  Jeg gikk ut av bilen for å kaste en søppelpose i dunken, og i det jeg åpner lokket, så er det et vindkast som drar igjennom tunet, og plutselig løsner alle bladene på trærne i oppkjørselen. Alle bjørkene slipper lauvet samtidig, det legger seg som et mykt teppe over bilen, over hodet mitt og over veien, og alt er gult, og det rasler svakt og det er noe av det underligste jeg har vært med på, som om trærne hadde en felles bevissthet. De blir stående nakne igjen.

Har du sjett nåkka sånt før?  Sier mor forundret, og jeg må skru på vindusviskerne for å kunne se igjennom frontruta.

Nei. Det e det snodigaste.

Det er ikke usannsynlig at det er et naturfenomen som var årsaken, eller tilfeldigheter. Men jeg er glad for at jeg sto akkurat der jeg sto da det hendte.

Tilfeldigvis.

fredag, oktober 24, 2014

Recording

I dag skal jeg til Alsvik for å spille inn vokal på en sang. Det er ei låt vi har holdt på med lenge, kanskje så mye som tre år.
Jeg er rusten. For å være ærlig så har jeg alltid vært rusten. Hvordan jeg presterer har alltid vært avhengig av feelgod. 
Det er bra der i Timmy`s kjeller, med skjermene, datamaskinene som durer og går. Cult-plakatene på veggene. Gardina som skiller selve studioet fra øvingsrommet ved siden av.
Døra ut som pleier å stå litt åpen før den må lukkes, hvor en selskapssyk katt alltid pleier å komme stormende når vi har pause. Gnurer liksom hele kroppen mot en mens den maler og purrer med halen rett til værs. En gang pissa jeg på den, men hva faen kan en forvente når katteskinnet gnurer seg mot foten mens en står der og veiver i halvmørket? Og kanskje er litt halvbrisen attpåtil. Det skulle ihvertfall ikke forundre meg.


EG TRUR EG PISSTE PÅ KATTEN DIN, TIMMY!

HAHAHA!


Kanskje vi sitter med hver vår kaffekopp, og jeg med en sigarett. Forteller anekdoter fra gamle eller nye dager. Leiter etter grunntonen. Snakker om at det går litt seint med Morendoes-sangene. Skylder på de andre og frifinner oss selv.

Så er det inn igjen i det dunkle kjellermørket hvor skjermene lyser mot oss. Ta av skoene. Finne hodetelefonene, rette litt på mikrofonstativet, som alltid er litt for lavt stilt. Popfilteret lukter spytt, men det er slik det skal være.
Vi er klar igjen. Vi tar den fra toppen.

https://www.youtube.com/watch?v=ywkezavzOFM


onsdag, oktober 22, 2014

Trouble

Mine to barn krangler om en leke. Det er ampert fordi de har vært inne hele dagen. Gått hverandre på nervene. Det er uunngåelig at det smeller.
Jeg står over grytene og lager middag.
Mitt ene barn roper: NEI, DEN E MIN OG BARE MIN! EG FEKK AN TE BURSDAGEN MIN!

Mitt andre barn svarer: NEI!

Mitt ene barn utdyper: JO! FOR DET HUSKE EG!

Svaret mitt andre barn (desperat i tonen) gir er ett for historiebøkene: NEI! INGEN HUSKE NÅGENTING!

Jeg snakka en gang med ei som var tvilling, og om den problematikken som lå i det å dele. At hun og søsteren liksom måtte dele på alt, og at hun opplevde det som blodig urettferdig, at det som var hennes var faen meg bare hennes, og drit i sosialdemokratiet og tanken om at alt er alle sitt. At vi eier det sammen.
Jeg ser jo disse tendensene hos mine unger også. Jeg oppfordrer dem til å låne hverandre leker, fordi det er en fin ting å kunne hjelpe noen, å kunne se andre sine behov, og ikke bare sine egne.

Men noen ting er selvsagt hellige: Ingrids tøykanin Lulla, den er ikke til låns. Og ikke Endres brannbil Jupiter.

For det er å be om tløbbel.

mandag, oktober 20, 2014

Tilståelsen

Jeg vet ikke om jeg er samme mann i dag som for foreksempel 20 år siden. Til en viss grad, kanskje. Jeg har de samme vennene (stort sett), jeg sympatiserer med venstresiden, jeg liker rock og Bjørneboe og er skeptisk til religion av enhver art.
Jeg liker fest og basar. Jeg har mye av den samme usikkerheten som jeg hadde i 1994, den usikkerheten som ble skjult bak en usynlig vegg av skråsikkerhet.

Men Påskeharen i 2014 er i en annen livssituasjon. Livet har tatt flere vendinger. Det er livet som skjer. Far som ikke lever mer, ungene som utvikler seg.
Hva gjør selve livet med de vi er?  Er vi de samme hele livet? VIL vi være de samme? Strekker vi oss mot noe, eller kneler vi under vekten av ansvar og bekymringer?
Alt dette er ting som jeg tenker på, uten at jeg nødvendigvis blir noe klokere av den grunn.

Det jeg kan si. Det jeg kan si med ganske stor sikkerhet er at det er sider ved Påskeharen i 1994 som jeg ikke synes noe om i 2014. Det er først og fremst det bombastiske, min manglende evne (og vilje) til å se nyanser. Og å godta meninger og og argumenter fra folk som ikke mente akkurat det samme som meg selv.
Sort/hvitt-tenkning som i etterpåklokskapens lys ikke står tilbake for fundamentalisme eller ekstremisme. Ikke ulik den man finner i nynazisitiske miljøer eller kristenkarismatiske sekter.
Og det var jo ikke sånn at man satte seg inn i hva som lå bak meningsmotstandernes argumenter. Nei, istedenfor å lese seg opp, eller gå inn i tankegodset deres, så stemplet man alt sammen som noe forbannet tull, lærte seg noen fancy sitater og gjorde alt hva man kunne for å latterliggjøre og ydmyke dem.
Et eksempel er da U2 kom ut med Achtung Baby i 1993, da var det en som skrytte over den til meg, sa den var fantastisk, og heller enn å innrømme at jeg ikke hadde hørt den, og å være interressert i det han sa, så slaktet jeg den uforbeholdent. Uten å ha hørt en eneste jævla note. Jeg måtte jo bite det i meg på et senere tidspunkt, for plata er et mesterverk.

På et eller annet tidspunkt ble det negative - det man var uenig i eller ikke likte - viktigere enn det man faktisk likte. Det var viktigere å ta avstand fra de tinga man trodde man mislikte enn å promotere de tinga man likte.

Nå hadde jeg tenkt å komme med konkrete eksempler - når det gjaldt musikk - så jeg googla Billboard fra 1994, og den var toppa av Ace of Bace, fulgt av artister som Haddaway og Boyz to men, og da kjente jeg et voldsomt sinne våkne i meg, og plutselig forstår jeg hvorfor jeg var så sint. Det var jo søppel. Føkk folk flest. Hvordan kunne de høre på noe sånt Møl?

Nåja. Serenity now. Da får jeg ta et annet eksempel på noe jeg var imot. Idrett, foreksempel. Jeg mente at idrett all idrett var usunn, den skapte tapere og juksemakere, den var meningsløs og flat og sjarmløs, og korrupt, og alle som drev med eller likte idrett var noen forbannede idioter. Det fantes overhode ingen argumenter for at idrett hadde positive sider. Gi ungene ei flaske brennevin før idretten tar dem. Idrett var drit. Dritdritdrit. Skiløping var drit. Skøyter var drit. Fotball var meningsløst.

Dette kom fra mannen som har tatovert en Liverbird på skulderen.

La oss heller si det sånn, da: Jeg skulle ønske at jeg hadde brukt mindre tid på å svartmale og demonisere det jeg var imot. At jeg hadde vært åpnere og mer nysgjerrig og løftet himmelen, løftet diskusjonen istedenfor å torpedere den.
Og dette har fulgt meg helt fram til i dag. Det sorte og det hvite. Men i en alder av 44 (og et halvt), så er erkjennelsen at det grå feltet i midten - det som er imellom det sorte og det hvite - det er større og viktigere enn jeg en gang trodde.

Så i 2014 vil jeg ikke slakte plater eller bøker for å gjøre et poeng. Ikke uten å ha lest eller hørt dem først.
Med et relativt åpent sinn. Det er da vel en slags progresjon?

onsdag, oktober 15, 2014

Drømmen og hjulet

Jeg hadde familien med på hytta i høstferien. Den ligger i fjellet, i Slettedalen over Hellandsbygd.
Det er den andre familiehytta vi har hatt i Sauda, og over vedovnen i stua er det ei hylle, og i den hylla har hytteboka sin faste plass. Det er forresten to av dem. Ei rød og ei blå, den ene er helt utskrevet, og snart den andre også, og noe av det første jeg pleier å gjøre når jeg kommer opp på hytta (omtrent hvert tredje år), etter å ha tent opp i ovnen, sjekka at det er vann, dratt fra gardinene, låst opp utedassen, og pakka ut bagasjen er å sette meg til å bla i hytteboka.
Hytteboka er en logg, eller et referansepunkt eller familiekrøniker eller sakramenter. I hytta vår er det sånn.
Dato og år fylles sirlig inn. Klokkeslett for ankomst likeså. Det er vanlig å åpne med noen linjer om været, og om formålet med turen, hvem som har brukt hytta, og om det er foretatt noen utbedringer eller lignenede. Dersom man låner hytta, eller er gjest er det god skikk å lovprise bygget, beliggenheten, og vertskapet.
Da far levde, pleide han å skrive om han hadde sett sauer, hvor han hadde sett sauer, hvor mange sauer han hadde sett, og om de sto i 'feste' eller trengte tilsyn av noe slag.

Den første gangen jeg skreiv i hytteboka var i 1987, jeg var på påsketur med kompisene mine. Jeg hadde vært på tur med vinterlandbruksskolen til London samme år, og smugla med meg ei flaske blå Smirnoff i bagen. Det står ingenting om dette i hytteboka, ikke at jeg ropte på elgen igjennom soveromsvinduet eller at han ene kompisen min brukte Lacoste-deodoranten min til munnspray, eller at vi drakk opp hele skiten og mere til. What happens in Vegas stays in Vegas.

Da Frøken Frekkesen var barn, pleide hun å tegne hestehoder med blomster i fakset for å pynte, og et av de absolutt største høydepunktene i den eldste av hyttebøkene våre er Storesøster Bergljots parodi på Lillesøster Frekkesens hestetegninger. En tjukk, olmt utseende gamp med stive værhår stikkende ut fra mulen. Det er satire på høyt plan.

Ellers finnes det innlegg fra folk som ikke finnes i livene våre lenger. X er og Y er, og noen som ikke lever lenger. Og noen man ikke leker med lenger.

Når jeg tenker på det, så kan hyttebøker sammenlignes med blogging. De holder ting i live, samtidig som de speiler forandring.

De har en verdi i seg selv, og siden Ingrid og Endre hadde sin første tur opp til Sauda nå i høstferien, så er jeg sikker på at tegningene deres i hytteboka der oppe på peishylla vil vekke smilet hos både oss og andre fremtidige gjester.
Neste gang de åpnes.
Jeg vil gjerne høre deres historier, fra hyttebøker eller gjestebøker, eller hvilken praksis dere har med denne finfine tradisjonen.

mandag, oktober 13, 2014

Hestekastanjer

Frank Sinatra er en av de absolutt største mannlige vokalistene jeg vet om. Det er noe med måten han kombinerer på. Han er avslappa og autoritær på èn gang. Han synger som et blåseinstrument, har jeg ofte tenkt. Jeg skulle ønske jeg kunne synge sånn. Jeg kan forsåvidt styre meg for sjangeren storband, men Sinatra, altså - FOR en vokalist han var. Nick Cave synger som en Cello. Sinatra sang som en trompet, bare med mørkere klang.


Chestnuts roasting on an open fire
Jack Frost nipping at your nose
Yule-tide carols being sung by a choir
And folks dressed up like Eskimos


Det var disse ordene - i Sinatras avslappa-autoritære drakt - som sang i meg da Rållså foreslo at vi skulle spise kastanjene som ungene og jeg hadde plukka. Til kvelds. Hun fant ei oppskrift på nettet, la kastanjene på bakepapir oppå et brett og skjøv hele stasen inn i stekeovnen. Der lå de og putra og koste seg i en times tid. 
Det var et relativt sprekt tiltak, dette her.  Min kjennskap til nøtter er begrensa til hasselnøtter, som jeg plukka som gutt hjemme på Randøy, tygde skallet til det sprakk og spiste de søtlige kjernene med stort velbehag. Det hendte at jeg plukka eikenøtter også, men de smakte ikke så veldig godt, selv om de var fine å se på og gode å holde i.
Vi dekka på bordet, og satte brettet med kastanjene midt på. Og så satte vi oss til å spise.  Ungene spiste kanskje en hver, og jeg spiste to, men det smakte aldeles forferdelig.  Bittert, og ikke en gang rødvin hjalp.  Den forlenga bare den bitre smaken. Når Rållså hadde satt sin fjerde til livs, så jeg at det var noe hun stussa ved. Hun reiste seg fra bordet. Ungene og jeg gikk over til mer tradisjonell kvelds. Kavring med ost. Brødskiver med bringebærsyltetøy.


Å-oh!
Å-oh! 

Hun var bøyd over Ipaden. EG HAR FORGIFTA DÅKKE! ME HAR SPIST HESTEKASTANJER! DI E GIFTIGE!

Og på nettet sto det at  inntak av disse hestekastanjene kunne føre til lammelser og oppkast og diarè og en hel masse andre mindre festlige ting. Og så ringte hun giftinformasjonen og legevakten, og jeg kjørte til vaktapoteket ved Kannik for å kjøpe noe som heter medisinsk kull.
Jeg var litt kaotisk inni meg. Både psykisk og fysisk. Var jeg kvalm? Ja, jeg var visst det. Jeg vrengte bilen opp på fortauet utenfor apoteket (det er et helvete å parkere der borte, ihvertfall på lovlig vis). Jeg gikk inn og forklarte situasjonen for ei av de som jobber der, og så hamstra jeg medisinsk kull i både flytende og fast format, og da jeg rygga ut, må jeg ha vært nære ved å kjøre på et par skatekids som var på vei forbi. Jeg vet ikke om det var han som var foran bilen eller han som var bak jeg hadde vært nærmest, men han ene glodde på meg og viste meg langfingeren. Prøvende. På en sløy måte. Inni meg var det bare kaos.

Jah. Jeg skulle ha kjørt på en guttunge på fortauet også. Bare for å toppe det. Eller to.


Jeg kjørte hjem med hjertet i halsen.  Parkerte utenfor blokka og låste meg inn. Ungene hadde trøsta Rållså, gitt henne klemmer og sagt at det var greit. Det var ikke så farlig.  Det var jo ikke for vilje.

Flytende medisinsk kull er noe svineri. Helt sort på farge, men uten smak, og Ingrid og Endre tømte tappert i seg to beger hver. Væsken farget de små barnemunnene deres
svarte, som om de var med i en skrekkfilm eller en dokumentar om irsk tannhelse.
Rållså svelget to brett tabletter og jeg ett, og så gikk vi og la oss, og ingen av oss ble noe syke, utover litt vondt i magen. Men vi vil nok tenke oss om to ganger før vi raker kastanjene inn i varmen igjen.

Og ikke ta alt Ol' Blue Eyes synger bokstavlig. Det er ingen som kler seg opp som eskimoer. kanskje med unntak av eskimoene selv. Og ikke la Jack Frost nippe dere i nesen.




lørdag, oktober 11, 2014

Det er så mangt man ikke vet. Eller husker.

Vi var altså på vei nedover til Sjildn kjøpesenter, under kastanjetrærne, ungene og jeg. Vi skulle kjøpe bursdagspresang, men disse blanke, mørkebrune nøttene lå strødd langs veien. Vi plukket og plukket, i det halvhøye gresset og på den skinnende blanke asfalten. Vi fylte lommene, samlet slik som unger gjør når de er fem år. Kastanjenøtter i alle slags størrelser og fasonger, glatte mot håndflatene og lommefôret.

Se, Pappa! Her e ein te! Eg har mangare enn deg, Endre!

Vi holdt på sånn, helt fram til vi hadde passert Rekkefaret kirke, kikka over kanten til lekeområdet som tilhørte ungenes gamle barnehage, den de har lagt ned fordi kirken trenger lokalene til andre aktiviteter.

Eg huske nesten ikkje når me gjekk der, sier Endre.
Men jeg husker det godt, Jeg husker den første gangen vi var innom, når vi akkurat hadde flytta tilbake til byen, at det var en varm sommerdag, og at det satt en hel gjeng med unger med beina uti et plaskebasseng, og på den andre siden av veien stoppa det en ung fyr, en som var omkransa av glade unger med håver og bøtter og spader, på vei bort til buss-stoppet, de skulle ta 4-bussen til Emmaus, sa han. Han jobba i en barnehage like ved.  Det var lett som bare det å ta bussen. Og så forsvant de i en uryddig prosesjon nedover veien.

Jeg hilste på et par av de som jobba der, ungene ble invitert med, til å sitte med beina oppi plaskebassenget, det som ikke akkurat var Emmaus, og de var så små. Skjulte seg halvt, kikka fram bak hvert sitt bein. Jeg dro opp buksebeina og satte beina deres opp i det lunka vannet. Jeg husker de nysgjerrige blikkene fra de andre ungene, Det gikk fint, dette. De er så heldige som er to, tenkte jeg. Som slipper å være helt alene. Vi var der ikke så lenge denne første gangen. Jeg plukka opp noe litt oppgitt, noe resignert ved stemninga. Men kanskje det bare var dagen, eller varmen, eller kanskje vibbometeret mitt bare var på bærtur.
De hadde to fine år der borte, og personalet var varme og omsorgsfulle på den måten som gir barn trygghet.
Men nå sto det altså tomt, En eller annen Klolbjørn Kommune hadde stengt dørene for oss, èn etter èn. Vi søkte om flytting til andre bygg, for å holde personale og ungeflokk samla, bygg vi visste at sto tomme, og hadde blitt brukt til barnehage fram til ganske nylig, men det var nei over hele linja.
Den dag i dag synes jeg at Kolbjørn Kommune slapp for billig. Særlig siden det drives barnehage i de bygga jeg snakker om,
Men dette ble en kjempelang digresjon.

Vi gikk langs Svend Foyns, og det kom en veldig regnbyge, og vi hadde ikke regnklær. Jeg sa at vi kunne gå innom hos Flanellskjortemannen og Marina og de to døtrene deres, og etter at vi hadde banka på, hørte vi at de kom dundrende ned trappa, i de blankeste og fineste kjolene de hadde, og de skulle i bursdagsselskap, men det gjorde ikke noe, for det var ikke helt ennå, og de slapp oss inn, og opp trappene forsvant de, med Flanellskjortemannen og meg i hælene.
Der satt vi og snakka. Mest om voksenting. Det gjorde vi nesten aldri før. Den eldste dattera hans viste meg sin samling kastanjenøtter. Vi hadde tydeligvis ikke plukka alle likevel.

Vi gikk til Sjildn, til lekebutikken i første. Og ungene satte seg ned på hver sin stol og glante på en skjerm som viste tegnefilmer, og imens saumfor jeg hyllene på jakt etter noe egna til ei jente som fylte sju år. Jeg holdt forskjellige greier opp foran mine barn, og spurte dem om dette kanskje kunne være noe, og etter en stund fikk jeg godkjent det jeg hadde plukka ut. Det kan være vanskelig å rive seg løs fra de skjermene. Men det vet dere kanskje.

Jeg fikk greiene pakka inn, de klistra en grønn ballong til. Jeg betalte, og så gikk vi på butikken og kjøpte rundstykker.
Da vi kom hjem, putta ungene alle kastanjene oppi en stor bolle av glass, og fylte på med vann. Først ville de øse vann oppi med hver sin kopp, men jeg satte foten ned, og holdt bollen under springen før jeg satte den til pynt midt på spisebordet.
Det pynta bra opp, syntes vi.

mandag, oktober 06, 2014

Kastanjealleer

Favorittgata til Rållså og meg i Berlin heter Kastanienallee, oppe i Prenzelauerberg. Det er noe med stemninga der oppe, noe som er luftig og skakt på en gang. Jeg leser på google at det er en pretensiøs plass for hippe berlinere, men det er ikke sånn vi opplever det.
Jeg liker de skjeve fortauene, de høye grønne trærne og de nedtagga parkene.

I slaskamarka har vi vår egen Kastanjealle, det er en gang og sykkelsti som strekker seg forbi siffen, med sine kunstgressanlegg, lavblokkene på høyre hånd, under motorveien, forbi Ullandhaug skole, helt fram til Bekkefaret kirke.
Jeg er ikke helt sikker på om Europeere ville gå god for at gang og sykkelstien i Slaskamarkå og bekkefaret er en 'alle', duren fra motorveien, kildesorteringa ved prixen i bekkefaret med tilhørende herligheter, hvor hvit plast henger som frynser fra de øverste greinene - og ikke minst - den myteomspunnede kommunale høyblokka i Bekkefaret, det er fjernt fra den Berlinske alleen.
Det er skakt på en annen måte.
Men for ungene og meg og for Rållså, så er dette veien til barnehagen, Det er her de pleier å suse med sparkesyklene sine, noen ganger om kapp, andre ganger i sin egen verden, med bare blikket mitt som et usynlig tau festa om livet. Stemmen min som kaller dem til meg hvis de forsvinner ut av syne, som armer som drar dem tilbake under min kontroll.

Om våren og sommeren plukker de løvetann som de drar med seg hjem, skviser dem sammen i de små hendene sine. Denne har eg plokkt te deg, Mamma!  Denne begeistringen over de små tingene og de små prosjektene.
Når de første vindkulene kommer på høsten, blir kastanjene revet fra greinene og regner i store mengder ned på sykkelstien, noen av dem knuser til pulver mot asfalten, men de fleste åpner seg, og ut springer de vakre, blanke nøttene, og disse går vi og plukker på - ungene og jeg - fordi de er gode å ta på. Vi liker best hvis det er en kastanjenøtt som fortsatt henger igjen inni det grønne og piggete skallet, og vi kan dra nøtta ut av selve frukten. Jeg veit ikke hvorfor. Det er en undring der. Rare fru naturens.
På Lørdag var det veldig mange kastanjer å plukke, jeg tror vi brukte en time ned til Svend Foyns gate, og jeg har en slags syltynn tråd i dette. En slags handling med en dramatisk slutt, Som dere nesten må slenge innom senere hvis dere vil ha med dere.

torsdag, oktober 02, 2014

Hard rain is gonna fall

Det er tungt å innrømme det: Jeg savner Luis Suarez.
Jada, jeg vet at jeg ønska han dit pepperen gror etter at han sutra til The Guardian i fjor: Buhuhu! Dere lovet meg at jeg skulle få gå! La meg slippe!

Og gudene skal vite over at jeg har skammet meg over deg, Louis - over bitegreiene dine - og rasismesaken med Patrice Evra. Patrice Evra er en jæ%%a kødd, men da kunne du vel for faen bare kalt han en kødd, og ikke en negrito. Det var ufint gjort av deg, Luis.

Mange av oss - mine medsupportere og jeg - vi kunne tilgi deg for filminga og trøyeholdinga og det enorme repertoaret av tjuvtriks som du var - og sannsynligvis er - i besittelse av.

Avogtil rødma vi i skam. Men tomrommet du etterlater deg er så stort! Super Mario er ikke så super at det gjør noe. Han jobber ikke sånn som deg, Luis. Han ligner mer på John Carew, og Sturridge er skada halve sesongen på grunn av han der forp... Roy Hodgson.

Føkk det der kvasi-idealistiske Barca og kom hjem igjen, Luis. For det er ikke noe gøy lenger.

Hard rain is gonna fall.

onsdag, oktober 01, 2014

I høyden en Huyndai

Det er en av de dagene hvor jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal skrive om, men satser på at det løsner, slik at det ene ordet tar det andre, og så gir totalpakken en akseptabel grad av underholdningsverdi.
Jeg drømte så rart i natt.
Ungene og jeg kjøpte sykkel til Rållså i bursdagspresang, og den disponerer jeg noen av dagene. Jeg fikk plenty sykling da jeg var barn. Det er alt for bratt i Ryfylke for å drive med sykling. Myrabakkjen, Saltkjeel, Sandongbakkjen, og ikke minst bakken opp til Ingvaldstad - der skytebanen ligger, forbi Børkja. De sitter fortsatt i beina. Fint nedover. Kjipt oppover.

Men, altså - sykler i dag er ikke som de var før - de er lettere, mykere, snaisnere og mer fancy enn hva de pleide å være. De har tusenvis av gir og demping både her og der. Noen har batterier, tilogmed.
Den jeg kjøpte til Rållså (og meg selv) var ikke noen BMW, i høyden en Huyndai, men den har funka greit fram til nå. Skulle forresten bare mangle, den er ny og kosta seks tusen.
Men så har den en ny type ventil, som man må ha en spesiell type pumpe for å få luft inn i dekkene. Det er jo ikke kvantefysikk, dette her, men plutselig en dag sto bakdekket flatt etter at jeg hadde pumpa det dagen før.
Så drømmer jeg at dekka er flate da, begge to, og i det jeg våkner har støtta og håndtakene og skjermene og bagasjebrettet falt av, og jeg er kjempefrustrert.

Det er som om jeg vet mindre og mindre om hvordan ting virker. Og bittesmå problemer ruver som fjell foran meg og blir uoverstigelige.

Kanskje jeg har litt mye på tallerkenen om dagen. Men på Fredag skal jeg og trønderdegosen se Renberg og Knausgård og Tønes i konserthuset.
Og på Lørdag skal jeg på teateret med Rållså og svigers for å se Hamlet.


All kultur er som kjent dyrken.