Innlegg

Viser innlegg fra oktober, 2014

Menneskje og Maktene

Mannen står ennå.
Kneisende over Rauma. Vaklende, skjelvende, dirrende med hele landets øyne retta mot seg.
De sier at Mannen har vært vanskelig å forstå seg på.
Men før eller siden. Før eller siden må han i kne.
For det er tyngdekraftens lov.

Jeg husker da jeg var barn. Bruddstykker av det å være barn. Luktene som var forholdsvis nye. Sol mot huden. Kaldt vann i gummistøvlene.

Det var en høst på åttitallet. Jeg googler Storflommen i Årdal og finner et årstall - 1983 - det var det året jeg begynte på ungdomsskolen. Det året jeg begynte å røyke rullings.
Det året jeg omsider forsto at jeg aldri kom til å bli den nye Ray Clemence, så jeg slutta med fotball. Det å bli valgt som en av de siste i gymtimene på plassen utenfor ungdomsskolen talte for seg. Det fins mangslags nederlag for en 13-åring, og selvinnsikt kommer gjennom slike. Man prøver. Og feiler. Og prøver igjen.
Det er noen flom-år som huskes bedre enn andre. Det var den som tok bedehuset hjelmelandsvågen, og altså denne her, s…

Tilfeldigvis

Jeg har stilt klokka både hit og dit, for det var nylig den helga på høsten, hvor man stiller klokka. Fram. Eller tilbake.
Vi har vært en del ute i helga. Sammen med ungene, sand og vann over alt. Søkkvåte fingervanter, røde kinn. Regnbukser som har blitt for korte.
Rållså og jeg har vært vel tidlige med ullklærne også, tatt i betraktning at det er 13-14 varmegrader ute
Når det er høst tenker jeg ofte på den høstdagen for fire år siden, da far akkurat hadde dødd. Den uvirkeligheten som preget tilværelsen. Alle bekymringene som sto som skjelvende, stupbratte fjellsider omkring oss. Hele verden som var blitt skeiv, rykka ut av balanse.
Vi satt i mors bil, hun og jeg. Hadde trilla ned bakken fra huset på Randøy, stoppa utenfor det gamle sauehuset, hvor søppeldunken i grå plast står plassert mot den røde veggen. Akkurat denne dagen var det oppholdsvær, en lav sol som la gården i et flatterende lys. Gresset som var grønt på begge sider.  Jeg gikk ut av bilen for å kaste en søppelpose i du…

Recording

I dag skal jeg til Alsvik for å spille inn vokal på en sang. Det er ei låt vi har holdt på med lenge, kanskje så mye som tre år.
Jeg er rusten. For å være ærlig så har jeg alltid vært rusten. Hvordan jeg presterer har alltid vært avhengig av feelgod.  Det er bra der i Timmy`s kjeller, med skjermene, datamaskinene som durer og går. Cult-plakatene på veggene. Gardina som skiller selve studioet fra øvingsrommet ved siden av. Døra ut som pleier å stå litt åpen før den må lukkes, hvor en selskapssyk katt alltid pleier å komme stormende når vi har pause. Gnurer liksom hele kroppen mot en mens den maler og purrer med halen rett til værs. En gang pissa jeg på den, men hva faen kan en forvente når katteskinnet gnurer seg mot foten mens en står der og veiver i halvmørket? Og kanskje er litt halvbrisen attpåtil. Det skulle ihvertfall ikke forundre meg.

EG TRUR EG PISSTE PÅ KATTEN DIN, TIMMY!
HAHAHA!

Kanskje vi sitter med hver vår kaffekopp, og jeg med en sigarett. Forteller anekdoter fra gamle ell…

Trouble

Mine to barn krangler om en leke. Det er ampert fordi de har vært inne hele dagen. Gått hverandre på nervene. Det er uunngåelig at det smeller.
Jeg står over grytene og lager middag.
Mitt ene barn roper: NEI, DEN E MIN OG BARE MIN! EG FEKK AN TE BURSDAGEN MIN!

Mitt andre barn svarer: NEI!

Mitt ene barn utdyper: JO! FOR DET HUSKE EG!

Svaret mitt andre barn (desperat i tonen) gir er ett for historiebøkene: NEI! INGEN HUSKE NÅGENTING!

Jeg snakka en gang med ei som var tvilling, og om den problematikken som lå i det å dele. At hun og søsteren liksom måtte dele på alt, og at hun opplevde det som blodig urettferdig, at det som var hennes var faen meg bare hennes, og drit i sosialdemokratiet og tanken om at alt er alle sitt. At vi eier det sammen.
Jeg ser jo disse tendensene hos mine unger også. Jeg oppfordrer dem til å låne hverandre leker, fordi det er en fin ting å kunne hjelpe noen, å kunne se andre sine behov, og ikke bare sine egne.

Men noen ting er selvsagt hellige: Ingrids tøykanin L…

Tilståelsen

Jeg vet ikke om jeg er samme mann i dag som for foreksempel 20 år siden. Til en viss grad, kanskje. Jeg har de samme vennene (stort sett), jeg sympatiserer med venstresiden, jeg liker rock og Bjørneboe og er skeptisk til religion av enhver art.
Jeg liker fest og basar. Jeg har mye av den samme usikkerheten som jeg hadde i 1994, den usikkerheten som ble skjult bak en usynlig vegg av skråsikkerhet.

Men Påskeharen i 2014 er i en annen livssituasjon. Livet har tatt flere vendinger. Det er livet som skjer. Far som ikke lever mer, ungene som utvikler seg.
Hva gjør selve livet med de vi er?  Er vi de samme hele livet? VIL vi være de samme? Strekker vi oss mot noe, eller kneler vi under vekten av ansvar og bekymringer?
Alt dette er ting som jeg tenker på, uten at jeg nødvendigvis blir noe klokere av den grunn.

Det jeg kan si. Det jeg kan si med ganske stor sikkerhet er at det er sider ved Påskeharen i 1994 som jeg ikke synes noe om i 2014. Det er først og fremst det bombastiske, min manglende…

Drømmen og hjulet

Jeg hadde familien med på hytta i høstferien. Den ligger i fjellet, i Slettedalen over Hellandsbygd.
Det er den andre familiehytta vi har hatt i Sauda, og over vedovnen i stua er det ei hylle, og i den hylla har hytteboka sin faste plass. Det er forresten to av dem. Ei rød og ei blå, den ene er helt utskrevet, og snart den andre også, og noe av det første jeg pleier å gjøre når jeg kommer opp på hytta (omtrent hvert tredje år), etter å ha tent opp i ovnen, sjekka at det er vann, dratt fra gardinene, låst opp utedassen, og pakka ut bagasjen er å sette meg til å bla i hytteboka.
Hytteboka er en logg, eller et referansepunkt eller familiekrøniker eller sakramenter. I hytta vår er det sånn.
Dato og år fylles sirlig inn. Klokkeslett for ankomst likeså. Det er vanlig å åpne med noen linjer om været, og om formålet med turen, hvem som har brukt hytta, og om det er foretatt noen utbedringer eller lignenede. Dersom man låner hytta, eller er gjest er det god skikk å lovprise bygget, beliggenhe…

Hestekastanjer

Frank Sinatra er en av de absolutt største mannlige vokalistene jeg vet om. Det er noe med måten han kombinerer på. Han er avslappa og autoritær på èn gang. Han synger som et blåseinstrument, har jeg ofte tenkt. Jeg skulle ønske jeg kunne synge sånn. Jeg kan forsåvidt styre meg for sjangeren storband, men Sinatra, altså - FOR en vokalist han var. Nick Cave synger som en Cello. Sinatra sang som en trompet, bare med mørkere klang.


Chestnuts roasting on an open fire
Jack Frost nipping at your nose
Yule-tide carols being sung by a choir
And folks dressed up like Eskimos


Det var disse ordene - i Sinatras avslappa-autoritære drakt - som sang i meg da Rållså foreslo at vi skulle spise kastanjene som ungene og jeg hadde plukka. Til kvelds. Hun fant ei oppskrift på nettet, la kastanjene på bakepapir oppå et brett og skjøv hele stasen inn i stekeovnen. Der lå de og putra og koste seg i en times tid. 
Det var et relativt sprekt tiltak, dette her.  Min kjennskap til nøtter er begrensa til hasselnøtter,…

Det er så mangt man ikke vet. Eller husker.

Vi var altså på vei nedover til Sjildn kjøpesenter, under kastanjetrærne, ungene og jeg. Vi skulle kjøpe bursdagspresang, men disse blanke, mørkebrune nøttene lå strødd langs veien. Vi plukket og plukket, i det halvhøye gresset og på den skinnende blanke asfalten. Vi fylte lommene, samlet slik som unger gjør når de er fem år. Kastanjenøtter i alle slags størrelser og fasonger, glatte mot håndflatene og lommefôret.

Se, Pappa! Her e ein te! Eg har mangare enn deg, Endre!

Vi holdt på sånn, helt fram til vi hadde passert Rekkefaret kirke, kikka over kanten til lekeområdet som tilhørte ungenes gamle barnehage, den de har lagt ned fordi kirken trenger lokalene til andre aktiviteter.

Eg huske nesten ikkje når me gjekk der, sier Endre.
Men jeg husker det godt, Jeg husker den første gangen vi var innom, når vi akkurat hadde flytta tilbake til byen, at det var en varm sommerdag, og at det satt en hel gjeng med unger med beina uti et plaskebasseng, og på den andre siden av veien stoppa det en ung…

Kastanjealleer

Favorittgata til Rållså og meg i Berlin heter Kastanienallee, oppe i Prenzelauerberg. Det er noe med stemninga der oppe, noe som er luftig og skakt på en gang. Jeg leser på google at det er en pretensiøs plass for hippe berlinere, men det er ikke sånn vi opplever det.
Jeg liker de skjeve fortauene, de høye grønne trærne og de nedtagga parkene.

I slaskamarka har vi vår egen Kastanjealle, det er en gang og sykkelsti som strekker seg forbi siffen, med sine kunstgressanlegg, lavblokkene på høyre hånd, under motorveien, forbi Ullandhaug skole, helt fram til Bekkefaret kirke.
Jeg er ikke helt sikker på om Europeere ville gå god for at gang og sykkelstien i Slaskamarkå og bekkefaret er en 'alle', duren fra motorveien, kildesorteringa ved prixen i bekkefaret med tilhørende herligheter, hvor hvit plast henger som frynser fra de øverste greinene - og ikke minst - den myteomspunnede kommunale høyblokka i Bekkefaret, det er fjernt fra den Berlinske alleen.
Det er skakt på en annen måte.
M…

Hard rain is gonna fall

Det er tungt å innrømme det: Jeg savner Luis Suarez.
Jada, jeg vet at jeg ønska han dit pepperen gror etter at han sutra til The Guardian i fjor: Buhuhu! Dere lovet meg at jeg skulle få gå! La meg slippe!

Og gudene skal vite over at jeg har skammet meg over deg, Louis - over bitegreiene dine - og rasismesaken med Patrice Evra. Patrice Evra er en jæ%%a kødd, men da kunne du vel for faen bare kalt han en kødd, og ikke en negrito. Det var ufint gjort av deg, Luis.

Mange av oss - mine medsupportere og jeg - vi kunne tilgi deg for filminga og trøyeholdinga og det enorme repertoaret av tjuvtriks som du var - og sannsynligvis er - i besittelse av.

Avogtil rødma vi i skam. Men tomrommet du etterlater deg er så stort! Super Mario er ikke så super at det gjør noe. Han jobber ikke sånn som deg, Luis. Han ligner mer på John Carew, og Sturridge er skada halve sesongen på grunn av han der forp... Roy Hodgson.

Føkk det der kvasi-idealistiske Barca og kom hjem igjen, Luis. For det er ikke noe gøy len…

I høyden en Huyndai

Det er en av de dagene hvor jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal skrive om, men satser på at det løsner, slik at det ene ordet tar det andre, og så gir totalpakken en akseptabel grad av underholdningsverdi.
Jeg drømte så rart i natt.
Ungene og jeg kjøpte sykkel til Rållså i bursdagspresang, og den disponerer jeg noen av dagene. Jeg fikk plenty sykling da jeg var barn. Det er alt for bratt i Ryfylke for å drive med sykling. Myrabakkjen, Saltkjeel, Sandongbakkjen, og ikke minst bakken opp til Ingvaldstad - der skytebanen ligger, forbi Børkja. De sitter fortsatt i beina. Fint nedover. Kjipt oppover.

Men, altså - sykler i dag er ikke som de var før - de er lettere, mykere, snaisnere og mer fancy enn hva de pleide å være. De har tusenvis av gir og demping både her og der. Noen har batterier, tilogmed.
Den jeg kjøpte til Rållså (og meg selv) var ikke noen BMW, i høyden en Huyndai, men den har funka greit fram til nå. Skulle forresten bare mangle, den er ny og kosta seks tusen.
Men så …