mandag, november 30, 2015

Alt henger sammen med alt

Det var den dagen i året. Den dagen mot slutten av November da alle trærne utenfor slapp bladene sine kollektivt. Over bilene som sto parkert langs Luff Didriksensgate. Det sto en drosje der, som var helt dekka av brune blader. Over taket, panseret og frontruta.
Jeg vet ikke en gang hva slags trær det er. Kanskje Alm. Eller bøk. Jeg vet ikke forskjell på dem.
Men det var den dagen. Søndag før advent - jeg er sikker fordi Liverpool hadde smadra Manchester City på Ethiad dagen før. Fossa over dem.
Det er ikke sånt en ser så ofte. Det var tre minusgrader, sol og vindstille i Stavanger. Ikke akkurat normalen det heller.
Det kommer tre mennesker i refleksvest og joggeklær. Pusten deres går hvit i kveldsmørket. De etterlater bakluka i Audien på vidt gap. Løper opp den slake grusveien mot Vannassen som tre selvlysende varianter av Bukkene Bruse (bare at den ene var ei geit). Det var sånne treningsmennesker, og om det høres fordomsfullt ut, så får det stå sin prøve. De er ikke av det slaget som lunter rundt Mosvannet hver Søndag med håp om å plutselig bli dritslanke og fornøyde med sin egen kropp. Jeg sier håp og ikke tro.
I skuffen hjemme er det bamsemums.
Disse tre er av et annet slag. Jeg lukker bakluka deres likevel. Under tvil.
Hvis det var meg som hadde parkert Audien min ved Kristianlyst skole for å ta meg en treningstur i den kalde Novemberkvelden - sammen med treningsvennene mine - og hadde glemt å lukke bakluka. Da hadde jeg helst sett at noen lukka den. Selv om det var en ironisk og fordomsfull og temmelig ubarbert 45-åring. Heller enn at noen stjal den eller det det de måtte finne av verdi inni.
Jeg begynner visst å bli bløthjertet.



I kjelleren til Timmy tar Ep'en vår form. 5 låter (eller 4+1). Og siden vokalen legges på til slutt så har jeg vært på utsiden fram til nå. Eller ikke på utsiden, for jeg har vært med på tråden på Facebook, og har tilgang på mappa i dropbox, hvor diskusjonen mellom Timmy og Arne går. Jeg aner konturen av sangene.
Det er denne bittelille tonen av usikkerhet som piper i meg. Alt jeg har gjort til nå har vært uten press, det har vært lunt - og sangen har på underlig vis lagt seg oppå låtene - vokst seg inn i dem som et resultat av de gode vibbene som har bredt seg.
Denne gangen har vi gitt oss selv en tidsfrist. Det kan bli annerledes, for jeg er ikke akkurat Mr. Cool i møte med store forventninger.
Og dette året - som har vært det villeste av dem alle - som har bydd på jublende glede og bunnløs sorg, på musikk og scene, støy og ettertenksom stillhet. Ennå er det ikke over.
På fem låter skal vi oppsummere det.
Og så skal vi løfte blikket og dundre inn i 2016.



lørdag, november 28, 2015

er du våken

Jeg har vært i Danmark. Kjørt igjennom Novemberregnet i en minibuss. 3 og en halv time til Kristiansand. Med 4 andre tause menn. Lyden av vindusviskerne. Lyden av dekkene som kastet overflatevann inn under skjermene og ut i natta. Lars Magnus og jeg bakerst ved hvert vårt vindu. De motherføkkings Hardyguttene på 41 og 45 år. Jeg er eldst, så det betyr at det er jeg som er Frank. Og Hegle er pappa Fenton Hardy. Jeg hadde våkna med et rykk klokka 3. 7 ubesvarte anrop på telefonen. 3 tekstmeldinger. Er du våken sto det på den ene. Det var vel å ta i. Jeg vaste rundt min egen akse mens jeg forsøkte å få på meg klærne og stappe alt jeg trengte oppi min bulkede trillekoffert.

Det er fortsatt mørkt ute. Jeg tenker på alle de turene jeg har hatt i slike minibusser. Søkklasta med gitarer og stæsj, på vei til til et hotell eller en flyplass eller en venue. 7-8 par øyne mysende ut vinduene. Lyden av en ølboks som blir åpna i mørket. Rytmen og rutinene. Ventinga.
Bilen svinger mot Colorline sin terminal i Kristiansand. Klokka har kanskje blitt sju eller halv åtte Tirsdag morgen.
Jeg forsøker å kvotere inn litt Høyrehumor for å tilfredsstille Kringkastingsrådet. Noe om taxfreekvoter, kanskje? Eller den med atombomba over Pakistan og alle pakkisene som bor på Horhaug? Eller kanskje jeg bare skal tenke på informasjonsfilmen til justisministeren? Den er komisk, men satirisk er den ikke.
Jeg ruller en røyk av Hegle. Han, Lars Magnus og jeg røyker mens de oppmalte feltene langsomt fylles opp av biler som skal sørover med ferja.

fredag, november 20, 2015

Gråtoner

Det er så vanskelig å skrive om de store tingene.
Jeg blir nesten helt paralysert ved tanken, vet ikke hvor jeg skal begynne, vet ikke hvor det ender hvis jeg begynner.
Jeg liker dårlig dårlige nyheter. Store ting som terroristangrepet i Libanon, og det i Paris, 'Flyktningekrisen' og alt det grumset som blir virvlet opp i kjølvannet av galskapen.
Hva slags verden er det vi lever i? Hva slags verden er det vi ønsker at våre barn skal vokse opp i? Er det sånn at noen mennesker har 100% rett og er gode rett til bunns, mens andre er representanter og representonkler for ondskapen? Er løsningen å erklære krig mot det onde? Bombe flatt?
Hvorfor er det sånn at vi draperer facebook-profilbildene våre i det franske flagget når noe grusomt skjer i Paris, mens vi bare trekker likegyldig på skuldrene når tilsvarende grusomheter skjer i Libanon?
Hvorfor er verden plutselig sort og hvit igjen?
Hva sier historien? Hva er det som gjør at hatet mot vesten er så sterkt at noen vil gå i døden for å utslette 'oss'? Jeg forstår det ikke.
Det at jeg ikke forstår ting har aldri hindret meg i å uttale meg om dem før.
Jeg synes vi skal prøve dialog, for ofte har vi mennesker mer til felles enn vi tror.
Jeg synes vi skal forsøke å finne årsaksforhold.
Jeg synes vi skal hjelpe mennesker som er på flukt.
Jeg synes ikke vi skal stemple alle muslimer som terrorister.
Jeg synes ikke at vi ukritisk skal støtte opp om bruk av militærmakt, uansett hvor på kloden det måtte være.
Jeg blir rasende forbannet hver gang jeg ser en FRP-er på fjernsynet, for det er bare møkk som renner ut av kjeften på dem. Jeg er usikker på om det hjelper med dialog med dem. Men vi har ikke noe valg.
Det finnes ikke sort og hvitt. Det finnes bare gråtoner.

mandag, november 16, 2015

Jeg og Rållså. Rållså og jeg

Vi hadde kommet oss ut i bilen. Pressa oss inn i den. Rållaså måtte ha hjelp til å få kjolen innenfor. Jeg hadde mista en av blomstene i knapphullsbuketten min et titalls ganger. Det var den som var rosa, som liksom skulle kontrastere de andre blomstene, de som var oransje og gule og motivet var høst, så jeg hadde stappa den oppi hver gang. Ska det ver så ska det ver.


Vi kjørte mot Vaffel og Falaffel, og var i rute. Lette eter parkeringsplass relativt forgjeves, helt til vi fant en ved tollboden. En privat sak som kosta 22 kroner timen 24/7. Jeg putta på 80, og oppover smugene gikk vi, vi lista oss liksom, slik at ingen gjester skulle se oss. Inn døra, musestille opp via festsalen, hvor Beelsebub og fru Beelsebubsen var (musikanter og gode venner), og Slangeleder (toastmaster og god venn), og de hadde pynta fint der oppe, og vigslerdama kom også, og Rållså hadde kjøpt tegnesaker til alle ungene, og vi fortsatte opp trappa for å holde oss ute av syne til vielsen skulle begynne vi hørte omen av gjestene våre, venta der oppe i trappa til alt var på plass. Og alle.
Og så starta musikken, og Ingrid og jeg gikk først inn, jeg holdt den vesle hånda hennes i min, og bak oss kom Rållså og Endre, Jeg har sett hele seansen på film. Vel å merke er det mye av bakhodet til fotografen vår i bildet, men bare i begynnelsen.
Og alle gjestene våre hadde reist seg, og noen var blanke i øynene. Vi går opp på scenen, og ungene setter seg ved siden av forloverne våre, mens Rållså og jeg blir stående mot hverandre, med vigslerdama i midten.
Jeg liker at hun har Hauglandsdialekt. Jeg liker at hun ikke er en prest også. Jeg er litt smånervøs, men mest fordi jeg skal ønske velkommen seinere. Jeg er helt avklart i forhold til giftingen.
Har vært det lenge. Jeg er ikke noen tjueåring som gifter seg fordi jeg må.
Når jeg sier ja, smeller Endre med ringeska så det gjaller i salen. Det er så fint og vi trer ringene på hverandre, og nå er ringen liksom slutta. Og vi går ut sammen, og nå er det den firkanta neven til Endre som ligger i min, og festen kan begynne. Vi må bare ta noen bilder bilder først.


onsdag, november 11, 2015

Eg såg du sat her

Mor døde den 26. Oktober.
Hun hadde vært syk en stund. Veldig syk de siste ukene.
Andres sykdomsforløp er ikke noe man deler på verdensveven, det er for privat. I motsetning til mine følelser. Min gjøren og laden.
Astrid Lindgren sa i et intervju en gang at hver gang hun snakka med søsteren i telefonen, så åpna de med replikken 'Døden døden'. 'Ja, huff. Døden døden'.
De var begge gamle damer. Og ved å rydde akkurat det temaet av veien først, så laga de rom for å snakke om noe annet. Noe som handla om livet.

Mor var i mange år det viktigste mennesket i livet mitt. Hun fikk meg til å føle meg elska, forsvarte meg overfor far og alle andre. Hun var kreativ og morsom. Snill og omsorgsfull. Ett av mine første barndomsminner er fra da jeg var tre eller fire år, og stemmen hennes over sprinkelsenga som sang balladen om Loch  Lomond.
Det blir sagt at jeg - i samme periode - grein foran et bilde av henne når hun ikke var hjemme, mens tårene trilla nedover kinnene : 'Det e mamma mi, det'. Det siste der finnes det ikke sikre kilder til lenger. Det er i det hele tatt noe litt  ullent når barndomsminner blander seg med anekdoter. Noen ganger kan man ikke skille dem fra hverandre.
De fleste av oss går lei av å høre småbarnshistorier om oss selv i 12-13 årsalderen, men det hindra aldri mor i å gjentafra vår barndom. Til vi var langt inn i middelalderen. Ofte til både rødming og himling med øynene, til protester og demonstrativ slamring med dørene.
Jeg tror jeg fortalte alt til mor fram til jeg var 13. Eller kanskje ikke alt. Ikke det som stilte meg selv i et dårlig lys. Det holdt jeg for meg selv. Men jeg hadde observante søstre som mer enn gjerne delte ugunstige sider ved min oppførsel. Mor tok meg i forsvar ni av ti ganger.

Det er rart. Alle de åra en bruker på å gjøre seg fri fra foreldrene sine. Sikkert energi nok til å varme opp et middels stort byggefelt. Holdt det med lys såvel inne som ute. Bare for å finne ut at man har gått i en bue. Man har fornekta ting, blåst av tradisjoner og ledd åpenlyst av verdier. Og når de nå er borte, foreldrene mine, så ser jeg dem i et annet lys. Jeg har gått i bue og endt opp forbløffende nær der hvor de sto. Fars kraft og rettferdighetssans. Mors åpenhet og uuttømmelige kjærlighet til dem som var henne nærmest. Det er sånt jeg setter høyt. Det har forma meg.
Blant mange andre ting.

Det er 27. Oktober.  Jeg sitter i et blått buss-skur i Randøykrysset. Jeg venter på Rållså som kommer med buss via Fister. Det er klarvær og sola skinner igjennom gulnet løvverk. Jeg røyker. Bilen står med motoren i gang. Jeg er helt fylt opp av det som har skjedd. Av det som var. Av det som skal skje. Det kjører en bil forbi. Svinger mot Randøy. Stopper og rygger tilbake inn på busslommen. 'Eg såg du sat her', sier han og tar hånda mi. 'Ja'.
Jeg ser på skotuppene mine. Kjenner trykket i brystet. Det er mitt første møte med noen etter at mor døde. Utenom familien og korridorenglene.
Han kjente henne godt. Snakker om ting han husker fra da det var bra. Han setter seg inn I bilen igjen og kjører. Jeg griner. Røyker videre. Hører motordur og tenker at det må være bussen, men det er enda en bil som svinger av, stanser og rygger tilbake. Han kommer ut. Tar rundt meg og gir meg en bamseklem. 'Eg såg du sat her'. Det er ikke så lett å si noe.
'Det gjekk så fort på slutten'.
'Ja'.

søndag, november 01, 2015

August. Sweden.

Det var noe. Noen som seig inn i synsfeltet mitt fra høyre. Det var på Gardermoen i sommer.
Først trodde jeg at dette noe var en utstillingsdukke, som på forunderlig vis var blitt vekket til live. Seinere minnet hun meg mest om en vadefugl. En stork eller flamingo. Alt for posh og stæsja til å bevege seg blant taxfreehyllene på Gardermoen.
Og så sa Rållså: Du så kem det va? Det va Sunnhild Gordalen. 
Vibbometeret mitt sto i sju steiner.
Noen ganger tar Fantomet på seg klær og går ut i gatene blant vanlige mennesker.
Men jeg tippa at hun ikke skulle sitte med  knærne mot hardplasten på Norwegians rute til Stockholm. SÅ vanlig er hun tross alt ikke.
Jeg liker ikke de rike. Det er noe med dørene som åpner seg for dem - de som er stengt for oss andre - og jeg ville ikke ha gått inn der uansett, det er ikke det, men overdådig rikdom gjør meg forbanna, og mennesker som bader i den likeså.

Jeg tror jeg liker Stockholm - basert på de 2 små dagene vi tilbrakte der på tampen av August i 2015.
Skarpnack - i enden på et t-banespor - 20 minutter fra sentrum. En hel bydel bygd i rød murstein etter en full plan. ABC: Arbeta - Bo - City. Ikke som norske byer, som er mye mer tilfeldige. Som om man har hatt en plan, men blitt distrahert, og begynt på å planlegge noe annet, noe motsatt.