tirsdag, august 28, 2012

Svuppafluppafloppa


Jada. Det regner.
Jeg sto opp i sekstiden, var innom badet og kledde meg lydløst i regnklær. Eller så lydløst som man kan når man en gang har fått tilnavnet 'indianeren snublefot'.

Som jeg sto der og knotet, så jeg mopedisten. Jeg stivnet i skyggen ved vinduet. Han smøg på seg hjelmen, trillet peugoten sin langt ut på parkeringsplassen, før han startet uten å ruse, og feis avgårde ut i regnet.

Fantastisk. En seier for rållserauå og lovehearts-diplomatiet.

Jeg kan med tilnærmet hundre prosent sikkerhet fastslå at jeg var byens eneste innbygger som møtte høstregnet i regnklær og sandaler.

Svuppafluppafloppa.
Lyden av sandaler med bare tær gjennom regnpytter.

Sandalsesongen går mot slutten.

fredag, august 24, 2012

Kan du gjette lyden?

Det er sider ved å bo i blokk som krever taktfullhet. Hendelser som bør behandles med diskresjon.
Man bør i størst mulig grad ta hensyn til de andre menneskene som bor - innenfor det samme - fortettede arealet.

Det har gått relativt greit så langt. Lyder må man forvente å høre. At andre tar seg til rette og sprer skiten sin (:les, eiendelene sine) over store deler av fellesarealene er også noe man bør kunne leve med.
(særlig siden denne 'andre' med skiten er undertegnede i egen person).

Har man noe å klage på, så bør mann visstnok gjøre det på en slik måte at man ikke skaper en forsuret stemning eller grunnlag for en langvarig konflikt.

Det er èn ung person i vår blokk som kjører moped. Han parkerer like utenfor Endre's soverom med moppasen sin, og hver morgen klokka seks starter han kjøretøyet sitt på en temmelig progressiv måte: ØØØNN! ØØNNØNNØNN! (han RUSER mopeden) Før han forsvinner ut i morgenen med kurs for jobb eller skole.

Endre blir sur når han ikke får sovet nok. Påskeharen blir sur når Endre blir sur og Rållså blir sur hun også. Litt på Endre, men mest på meg. Ikke med èn gang, men etterhvert.

Endre våkner av mopeden. Og det gjør vi andre også. Og da er vi avgårde med en relativt brutal start.

I går skrev Rållså verdens koseligste lapp hvor hun forklarte situasjonen vår, og anmodet om at vedkommende startet kjøretøyet sitt litt lenger unna.

Hvis ikke det nytter skal jeg tuppe ham i ballene.

fredag, august 10, 2012

Status

Statusoppdatering pr August 2012

Jeg er 42 år.

Jeg har en skjønn kjæreste som er yngre enn meg, og dermed kan ta vare på meg når jeg blir gammel. Skjønt jeg har ikke fått bare positive signaler på det siste der.

Det trenger uansett ikke å bli så lenge, da menn i min familie har en tendens til å legge inn årene før de blir pleietrengende.

Jeg har to fantastiske unger. Sammen med Rållså utgjør de den største kapitalen i livet mitt. Jeg har fire oppegående søsken og en mor.

Vi disponerer en blokkleilighet i Stavangår. Den eies av sparebank 1 i overskuelig framtid. Vi har to komma fem i lån.

Vi har bil.

Jeg har trettiåtte kroner og syttifire øre på konto og lønningsdag førstkommende Torsdag.

Jeg har flere venner enn jeg fortjener, for jeg er ikke så flink til å holde kontakten.

I've got wild staring eyes
I've got this strong urge to fly,
but I've got nowhere to fly to.
When I try to get through on the telephone to you
There'll be nobody home


Roger Waters

Jeg har en relativt ånnas jobb, som er relativt dårlig betalt.

Jeg har en munn som er to nummer for stor, og som ofte snakker uten å spørre hjernen først.

Jeg er fantastisk i medgang og elendig i motgang.

Jeg skiller sjelden mellom sak og person.

Så sånn er det.

God helg.

Håskeparen.

torsdag, august 09, 2012

It takes one to know one

Jeg var ute på tur med de små i går.

Bare en svipp opp til sosvangen camping, de på hver sin sparkesykkel, med hjelm på hodet.

På veien opp la jeg merke til en mann på min egen alder med to hunder. Han lot bikkjene sine springe fritt, og så satt han på huk i gresset. Det er to hovedgrupper av folk som har bikkjer - gamle ensomme kjerringer - og sprøytenarkomane - ofte relativt ensomme de også. Kjerringene har som regel små bikkjer, så små som mulig, men narkomane velger ofte i helt motsatt ende av skalaen. Vår venn (min venn og deres) oppførte seg litt rart, skottet litt fra side til side. Han var ingen junkie. Ørkenkamuflasjen som pyntet jakken hans indikerte muligens noe annet, han gikk ikke akkurat i ett med omgivelsene.

'Sikkert en av hundene som har bajsa' - tenkte jeg - helt ytterst i tankefeltet - for det er ungene som er i sentrum av oppmerksomheten når jeg er sammen med dem.

Jeg kommer tilbake til kamuflasjemannen senere. Ungene humpet avgårde på syklene sine - tydelig motivert av utsiktene til is - vi skulle egentlig bort til kunstsenteret - men så gikk Ingrid bokstavelig talt på trynet, og skrapte kneet sitt, og da måtte det trøstes, og da ville ikke Endre heller sparke mer, så vi stoppet på Sosvangen.

300 meter hjemmefra. De har is der også.

Dessuten har de utlendinger nå på sommeren. Ganske mange. Greit å få litt impulser fra den store verden også.

De har en lekeplass også på Sosvangen. For meg så den temmelig ordinær ut, men ungene syntes den var fantastisk, og det er de som sitter på ekspertisen.
Noen gyngehestgreier med stor spiralfjær i bunnen - det lo de godt av - og så var det en manuell gravemaskin for kids, som de delte på, og min sønn entrepenøren , som har 'Store maskiner' på NRK super som ett av sine absolutte favorittprogram, han likte godt den. For å si det sånn.

Det var andre unger også på lekeplassen, og så var det en slik klassisk rutsjebane, med stige på den ene siden, og rutsjebane på den andre. Denne hadde et bittelite hus på avsatsen på toppen, og da Ingrid klatret opp første gangen, nølte hun litt før hun turte sleppe seg utfor. Jeg kikket over kanten, og der satt det en farget gutt og kikket ut med engstelig blikk.(Jeg er usikker, men er det lov å si 'farget'?)
Han kunne vel være omtrent ti år, og jeg husker at jeg tenkte at det var da en merkelig plass å sette seg til på. Men han lot Ingrid, og etterhvert en hel drøss andre unger renne som de ville, og da gjorde de det også. Bånn gass.

Da jeg var lei (jeg hadde et monsterstort klesvaskeprosjekt på gang i kjelleren), litt før de var lei, og negergutten hadde tatt fram en brødskive som han spiste på, satte vi nesen hjemover igjen.('Neger' er visst helt forbudt).

Jeg kikket bort på gress-sletta, og der satt hundemannen ennå, bøyd over bakken. 'Det var da voldsomt til bajsing på de bikkjene', tenkte jeg, men så forsto jeg det: Han plukket fleinsopp! Det var det han gjorde, den luringen.

Det har vært få klager fra fleinsoppbøndene denne sommeren.

Da jeg fortalte Rållså om mistankene mine svarte hun: 'It takes one to know one', noe som er både sant og ikke.