onsdag, april 30, 2014

Det blei bare rot, dette her.

Ja, i dag så jeg feil på klokka og kom på jobb en drøy time for tidlig. Det burde vel ringt noen klokker eller bjeller eller lignende litt før jeg kom til Haukåsveien, som mest av alt minna meg om Twin Peaks. Det gjør den nesten aldri ellers.
Og da var det for seint til å labbe hjem igjen, og så trillet det en bil forbi meg og stoppa, og så var det en fra jobben, og jeg hoppa inn og vi snakka om været og trafikken og jeg lata som jeg ikke hadde sett feil på klokka, var bare tidlig ute liksom, men jeg vet ikke helt om han kjøpte det.
Han hadde Leonard Cohens There aint no cure for love på, men var kommet et stykke ut i låta, og før vi var kommet så lang som Hillevågsveien  kom det enerverende korpartiet som etter min mening dreper sangen. Min favoritt på den plata er everybody knows, men jeg følte ikke at jeg kunne skippe.

Han skrudde ikke ned lyden etter at han plukka meg opp, han jeg satt på med. Det har jeg respekt for.

Han satte meg av, og jeg tenkte at siden jeg er et slikt a-menneske så får jeg sikkert til å blogge litt, men ordene triller ikke akkurat ut av meg.

Rållså vant forresten kampen om sofaen, for de som måtte lure, og jeg skal ikke komme med noe referat fra den turen vi hadde ut til Forus for å velge farge, for det var en temmelig amper affære.

Da jeg henta ungene i barnehagen i går, så jeg min sønn utføre noe han kalte for Karate på en mye mindre gutt. Karaten besto av at Endre sprang etter den lille og dro ham i hetta, sånn at han falt overende. Og så lo han.

NEI, MEN ENDRE! KA HOLDE DU PÅ MED?

EG GJØR KARATE!

NEI, KARATE E IKKJE DET SAMA SOM Å DRA I HETTÅ.

JAMEN, HAN LIGE DET!

Og så tok vi den obligaroriske samtalen om at man må være ekstra snill med dem som er små, men jeg er usikker på om det sank inn.

Jeg fant Ingrid, hun var blid som ei sol, men klemte den myke huden under haka da hun skulle ta på seg sykkelhjelmen. 'Det er jo dritvondt' trøsta jeg og kjente tårene hennes mot kinnet mitt.


Jeg burde kanskje la være å blogge når hodet og fingrene kommuniserer så dårlig. Det blei bare rot, dette her.


lørdag, april 26, 2014

Eg lige så godt bøger

Jeg misliker å handle, og det er hovedårsaken til at jeg må handle hele tiden.

Her forleden, for eksempel. Her forleden var det tomt for både brød og havregryn, og klokka var snart sju og ungene skulle snart legge seg, og da måtte jeg innom coopen og kjøpe det vi mangla. Eller det jeg kom på at vi mangla.
Jeg liker å være kjent i butikken jeg handler i. På den måten går alt kjappere. Trenger ikke leite meg i hjel.
Det er ikke så ofte man snakker med noen på butikken, er det vel? Ikke når man er alene i hvert fall. Man gjør liksom sine egne greier, betaler og pigger. Det eneste man kanskje sier er 'ja' eller 'nei' når mennesket i bak bipemaskinen spør om man har medlemskort. Eller om man vil ha pose.
På bygda er det annerledes, da kjenner man gjerne mennesker i butikken, og da er det kanskje naturlig å slå av en prat. Snakke litt om været eller ungene. Være et anstendig og hyggelig menneske. Det er ikke en side ved bygdelivet jeg savner.

Men altså, her om dagen - da jeg skulle handle de greiene - jeg var nesten ferdig: Brød, melk, blåbær, yoghurt, banan, øl, peanøtter, sjokkis, havregryn - og da jeg nærma meg kassen hørte jeg en kvinnestemme som ropte: JA, NÅR INGVAR AMBJØRNSEN SEIE DET E BRA, DÅ VELGE EG Å STOLA PÅ HAN!
Og så hørte jeg en kvinnestemme til som svarte: ÅJA, HAN, JA. EG HAR SIKKERT TUSENVIS AV BØGER HJEMMA, EG LIGE SÅ GODT BØGER EG!

Og jeg så at hun første sto og veiva med ei bok av Hans Olav Lahlum, men hun var glad og lukta øl og bortsett fra boka hadde hun handla en pose løkringer og en sekspakning Pokal. Og begge var vel i femtiårene, og virka som om de hadde lengta etter å ha denne samtalen.

Hun andre - som snart var i besittelse av 1001 bøker - ropte etter henne EG VALGTE EI AV HAN HER, EG! Hun holdt opp ei bok med store farga bokstaver, hun lo. Jeg så ikke hvilken forfatter det var, til det sto hun for langt unna.

Men plutselig var det ganske ålreit å gå på butikken.

torsdag, april 24, 2014

Nesten som på film

Det er bittelitt søkt, kanskje - at jeg kjenner et ekstra press når det er påske - siden jeg er Påskeharen.
Ikke på å verpe egg fylt med sjokolade for å gjemme dem bak en stein eller i et hult tre eller bak et sykkelstativ, men snarere skrive noe snappy på facebook eller her, som kan få folk til å trekke på smilebåndet.
Men i dag - Torsdag etter skjærtorsdag - kan jeg konstatere at det ikke ble til noe. I år. Heller.

Familien Påskeharen har hatt en aktiv ferie til oss å være. Vi har vært på Bømlo i tre dager, I Egersund med hele Dvergbøyklanen en dag. Grilla pølser i sola. Skifta 3 par sko på Endre, som alltid må trø oppi der det er våtest. Jeg veit ikke hva det er vannet roper til ham, men det virker ihvertfall. Han blir helt fjern i blikket.

Ingrid og jeg var på legevakten og sydde to sting i panna hennes for ei uke siden. Hun kappsprang med Endre. De jaga avgårde over parkeringsplassen, og så falt hun og hylskreik, og jeg løfta henne opp, og trøsta, kosta av henne støvet og fortsatte mot butikken, men så oppdaget jeg at det rant blod ned på innsiden av lua. Kjente meg teit som ikke hadde sett det med èn gang. Vi snudde og gikk hjem, og da kom Rållså springende og hun er bedre til å trøste enn meg, og vi plastra såret og jeg tok Ingrid i hånda og gikk nedover mot legevakten.

Den lille dattera mi lyste som ei sol. Som om den ekstra oppmerksomheten hun fikk etter at hun slo seg var en fin ting. Som gjorde henne spesiell. Jeg kjente på en sår klump i brystet.

Det tok ikke lang tid å komme inn på legevakten.
Jeg digger de folka der.

På en halv time var det gjort. Vi var registrert, og såret til Ingrid var rensa, sydd og plastra. Og hun hadde ligget helt rolig på benken, mens legen sydde to små sting i panna hennes, og hun fortrakk ikke en mine. Jeg holdt den lille hånda hennes, og etterpå fikk hun velge seg en premie i ei eske med juggel, og hun måtte ella, for det var så mye fint hun hadde lyst på, og hun endte opp med et armbånd som jeg festa rundt armen hennes med en gang.

Jeg takka og smilte, og sykepleieren ba nesten om unnskyldning for at jeg måtte betale 73 kroner for diverse utstyr.

Da vi kom hjem, så vi Rållså og Endre som dreiv og vaska bilen, og da de så oss kom de løpende i mot oss, nesten som på film, og alt kjentes veldig fint.

lørdag, april 19, 2014

Lørdag før. En slags finale.

Det ble barne-tv. Nesten aldri bra, men hva visste vel Bergljot og jeg om bra tv? Vi hadde statskanalen. Som hadde programmer som tro og liv og trim for eldre på merittlisten. Vi lå der i hver vår stol på hemsen og feis og slikka saltet fra potetgullet av fingrene når skåla var tom, og venta på halvsju. Ivar Dyrhaug og gjengen.  Og mens vi gjorde det, begynte Mor å gjøre seg klar til fest på badet nede. Det lukta parfyme og hårspray. Og når hun var ferdig med å gjøre seg klar, på en times tid eller noe, skritta hun over golvet på de høye hælene sine og det var klikklakk i hele kåken, men far var ikke klar ennå.
Da sjekka hun kanskje om Frøken Frekkesen ville legge seg, Nutti, som hun kalte henne. Nutti med verdens tjukkeste og mest fettete brilleglass, kronet med en lapp foran det ene øyet. Nutti, som må ha vært fire år da, i åtti.

Og så gjorde mor klart noe som vi kunne spise, som ofte var Pizza, og kanskje hun tente seg en Marlboro mens hun lytta etter far i høstkvelden. Og hva de skulle ut på vet ikke jeg, men det var nok festligheter av noe slag.

Da far kom, var han som vanlig litt sein, han sprang riktignok ikke, men skritta hans hadde en kjappere rytme. Da han kom inn i stua, klirra det i koppene inni skapene, og da kom han barbeint og litt oppjaga og tok trappa opp til badet i trefire klyv.

Lukta av ku og sau og silo blanda seg med de andre, og far var så kjapp på badet at han ble mistenkt for å bare skritte igjennom dusjen, og det var ikke alltid at håret ble vått engang. Men barberinga var han nøye med, og han doserte etterbarberingsvann i rikelige mengder.


Og så kledde han seg, og ofte var det noe han ikke kunne finne i farten, noen papirer, lommeboka, bilnøklene eller de og de skoene, og som regel var det noen av oss nærmeste som var mistenkt for å ha flytta på det eller lånt det, for han hadde alltid kontroll på greiene sine.

Nei, sjå der! Der VA skonå! Det va IKKJE der eg sette di!

Han fikk dem på seg, og da var de klar, og de sendte ut noen siste formaninger mot loftet, om når vi skulle være i seng, og hvor vi kunne ringe hvis noe skulle skje, og Farmor var nok hjemme i huset sitt, og hun holdt et våkent blikk på det hvite huset oppi bakken.

Og hun fikk nok også med seg den beige Volvoen som trilla ned bakken og svingte til venstre på grusveien. Og kanskje hun fulgte de firkanta baklysa med blikket til de forsvant bak svingen ved trøsjehuset, og vindusviskerne dro regnet av frontruta. Og hvis det var 1980 så var det bare halvannet år siden Farfar døde, og hun sleit vel med å venne seg til det å være aleine, men hun hadde nok hatt den daglige telefonsamtalen med Tante Else Marie tidligere på kvelden. De passa godt på Farmor, tantene mine. Og det gjorde far også.

Og oppe hos oss ble TV'en stående på, og bada hems-stua i blått lys og middelmådig Lørdagsunderholdning, og da det var slutt og prøvebildet dukka opp, så gikk Bergljot og jeg til hvert vårt soverom, og Bergljot pussa nok tenner først, men det gjorde neppe jeg.



tirsdag, april 15, 2014

Lørdag før. Etter middag. Det blir mørkt.

Vi pleide å gå ut igjen i totida, og far kunne vitse om at jeg var en mann i fast arbeid, og jeg vet ikke om jeg ble stolt eller bare oppgitt over den slags vitsing.

Men det var greit å gå ut sammen. Hans tunge steg mot singelen og mine lette. Og så var det mer jobbing fram til mellemad i firetiden. I firetiden begynte også tippekampen på TV. Normalt hadde jeg fri fra kveldsstellet på Lørdagene, med unntak at det var min jobb å jage inn og telle sauene.
Da jeg ble eldre var det mer. Melking, gi kalvene, heise opp silo, trille silo til sauene. Allslags. Men nå var jeg kanskje bare ni eller ti år.

Det er Desember eller November, for det mørkner fort ute. Jeg har skåret striper i kvelden med ei lommelykt. De 50 spælsauene har stått helt dørgende stille, men til slutt har lykta mi truffet lyset i øynene deres. Døra på det gamle sauehuset hang bare på den ene hengsla, bygget ble holdt oppe av en tre meter lang Jernbaneskinne som gikk på langs over fôrbrettet. Jeg tror Farfar hadde høns der, en gang for enda lenger siden.
Oppigjennom åra har jeg dunka hodet i den jernbaneskinna så mange ganger at den mistenkes for å være en av årsakene til at jeg faktisk ble som jeg ble. Hva nå det skulle bety

Jeg hadde satt døra oppe på forhånd, og grindene mellom skillegardene var åpne, alt var klart, men ofte ble sauene stående ti meter fra døra, hvor lyset skinte vennlig ut. De ble stående og glo mistenksomt på denne døra, som om det var slakteren som ventet dem på den andre siden. En ni-eller- tiåring var ikke noe de hadde veldig stor respekt for - i hvert fall hvis han ikke hadde spretterten med seg. Jeg prøvde å sirkle inn bak flokken, klemme dem nærmere og nærmere døra, og hele tiden måtte jeg passe på at de ikke løp forbi døra og opp bakkene igjen, for da måtte jeg begynne helt på ny. Inne satt Bergljot og hørte på Barnetimen.

Vi skal ha hørespill og viser og mere til, og hyshysjhysj, så stille som mus.

Når sauene omsider ga etter og gikk mot døra, så gikk de ikke. De sprang alle på en gang, og da ble det ofte propp, og så ble de som ikke kom seg inn med en gang så stressa at de kunne finne på å springe opp bakken igjen, og da kunne det godt hende at de som alt hadde gått inn ombestemte seg, og kom styrtende ut igjen og jeg måtte begynne helt på ny.

Jeg fikk dem inn til slutt. Jeg gikk opp bakken, og melkemaskinen dreiv og vaska rørene nede i fjøset på sitt insisterende vis, sendte varmt vann igjennom anlegget, jeg kunne høre tikkinga fra den dingsen som vaska organene. Nesten kjenne lukta av sterkt kjemisk vaskemiddel.
Jeg har talt sauene. Jeg fikk 49 tre ganger, men til slutt fikk jeg med meg den siste også.

Jeg drar av støvlene igjen. Henger av meg kjeledressen på grovkjøkkenet, vasker hendene og går inn. 1 pose lettsaltet potetgull og en liter Coca Cola skal deles på to. Hver eneste Lørdag.

Og tida gikk så seint. Det var en evighet fra jul til sommerferien. Halve livet mitt skjedde det nesten ingenting. Og stillheten der inne, og mørket hender det at jeg savner. Og igjen har jeg brukt alt for mange ord uten å komme meg dit jeg skulle

mandag, april 14, 2014

Lørdag før. Fram til middag.

Min barndoms Lørdager hadde et bestemt mønster.
Man våkna gjerne litt utpå morgenen, nitida eller noe, av at det var frokost og hvis far var hjemme var han alltid i sitt ess da, han hadde prosjekter som skulle utføres, han kom fra fjøset, var bustete på håret og hadde alltid de lysegrønne arbeidsskjortene bretta opp til midt på underarmene.
Han pleide å være i godt humør da, på morgenene.
Ikke bedre enn at han lot seg irritere av avkommet sitt, kanskje, som satt og skulte eller pirka borti hverandre eller geipa til hverandre når de trodde at ingen andre så dem.

Man ble gjerne irettesatt for hvordan man spiste eller hvordan man satt på stolen, eller man fikk forklart hvor mange fugler som faktisk kunne ha vært metta av alle smulene som falt på gulvet, og mor vandret frem og tilbake og sørga for at alle hadde det bra, og fikk i seg mat, og alle hadde faste plasser rundt bordet, Bergljot satt innerst på den ene siden, under kjøkkenskapene. Ved hennes side satt mor, tvers over bordet satt jeg, med far som vingemann. Frøken Frekkesen satt på en mørkebrun tripptrappstol på enden av bordet.
Typisk pålegg på bordet vårt var prim, hvitost og appelsinmarmelade. Det var melk fra tanken i ei mugge på bordet. Det lukta kaffe. På radioen var nitimen i gang.

Det var vel avhengig av været, og av føreforholdene, men som regel hadde far en plan for hvordan hans eldste sønn kunne brukes til nyttige formål, slik at han ikke bare ble liggende på gutterommet og dagdrømme og lese i Sølvpilen-bladene sine.

Jeg var vel relativt anvendelig, selv om jeg ikke utviste noen veldig arbeidslyst, jeg veit ikke om far forsto så mye av det på den tiden, at ikke alle opplevde alt på samme måte som han selv. Kanskje han tolka det som trass eller latskap. Det veit jeg ikke.
Jeg var alt for feig til å trasse, men det hendte at jeg kjempa med tårene.

Han hadde ei kraft over seg, far. Av en type som jeg ikke har sett så ofte ellers.
Det er vanskelig å forklare.

Typiske oppgaver for meg en slik Lørdags formiddag kunne være å slippe ut sauene, å renske fôrbrettene i sauehuset etterpå, å spa møkk ut av stallen og strø med ny sagspon, og ellers være håndmann for alskens andre prosjekter som var på eller i trappene.

Så var det middag klokka tolv eller ett. Jeg husker at jeg syntes det var fint, å rusle opp bakken med Aftenbladet under armen og være litt sliten, dra støvlene av mot kanten av trappa, vaske hendene på grovkjøkkenet.
Det var alltid risengrynsgrøt på Lørdagen, og lukta slo i mot oss når vi trådte inn på kjøkkenet, og far likte ikke risengrynsgrøt i det hele tatt, han var av den formening at det ikke kunne kalles  middag hvis det ikke var poteter til.
Men ofte hadde mor varma opp noen rester fra Fredagen til han. Så var det bordet igjen, da. Grøt på flat tallerken, himling med øynene fordi man tok for mye sukker på. P1 på radioen.
Skisport på TV.

Og så pleide far å legge seg på sofaen og lese i Aftenbladet, og selv seig jeg opp på rommet til Sølvpilen og Falk og Tinka. Og Månestråle. Ikke minst Månestråle.

Og nå ble det en hel bloggpost av dette, og etter planen skulle det bare være en intro til det jeg skulle skrive om, men da får jeg ta Lørdagen for meg i 2 deler.


lørdag, april 12, 2014

I går traff jeg forresten en fan - eller ihvertfall en slags fan.

Rållså og jeg var nylig i en bryllupsfest.
Gratulerer til Leah og Guinnessmannen.
Det var en fin fest, mange fine folk. Og så drakk jeg ikke så uhorvelig mye, og skjemmet meg ikke nevneverdg ut. Status er at jeg ikke - så vidt jeg vet - fikk noen til å grine, eller bli fornærma. Og til sammen utgjør disse antakelsene et vern mot min gamle tvilling, fyllesyken. For en gangs skyld har han ikke valsa over meg og klemt meg tom.
Det eneste jeg smånoier litt på er at vi parkerte bilen ved en videregående skole. Midt i russetiden.
Og så er jeg ikke kjørbar før uti mai en gang. Rai. Rai.

Husk at russen e akkurat som rotter, di komme bare ut når det e fint vèr. Det er Bergljot som skjenker meg disse trøstende visdommens ord.

Rållserauå og jeg har vært sammen så lenge nå, at vi har en egen pardynamikk, der bestemte mønstre gjentar seg i gitte situasjoner.
Når vi skal på fest, for eksempel. Jeg liker best å ha god tid, og gjerne komme tidig hvis jeg kan, men det har ikke vært mulig de siste 10 årene.

Men i går, da det var 20 minutter til vi skulle være på festen, og Rållså fant ut at hun måtte stryke skjørtet sitt, og jeg prøvde å skjule for henne hvor stressa jeg var, fikk jeg plutselig flashbacks til hvordan det var hjemme på Kåda, mens Far ennå levde og han og mor skulle på fest. Og snart skal jeg prøve å formidle disse minnene til dere, men det blir ikke i dag, for i dag skal jeg på fest igjen, på det årlige Påskeblotet hos Pål Øystein, og det er et av høydepunktene i året for flere enn meg.

Om jeg er bloggbar i morgen, det vet jeg ikke. Men i morgen er det jo også Liverpool - Man City, så som dere nok forstår, så spørs det om jeg får til noe før Mandag.

PS: hvis det har vært rotter i bilen min, så kan det hende at det blir frustrasjonsblogging på direkten.

fredag, april 04, 2014

Sørgerender

Jeg har fått beina løs.
Klatra opp av grøfta. Tømte støvlene for jord.
Hva skulle jeg nå oppi der?
Det lukter godt av jord. Jeg fomler i lommene etter røyk
Finner en flat sigarettpakke. Tenner en. Holder den mellom skitne fingre. Blåser gråblå røyk opp i lufta.
Jeg har sørgerender under neglene.
Træler i hendene.
Jeg tørker øynene på skjorteermet.
Vifter vekk ei flue.

tirsdag, april 01, 2014

Er me framme snart?

For ei tid tilbake reiste eg heim til Randøy med ungane.
Eg har vage minne frå sjølv å vera fire år, saman med mor og far og syster mi, ombord på Hjelmelandsfjord, med kurs for Sandanger. Det vert sagt at far pla å hausta skryt for godt oppdregne ungar; at me sat som mus heile turen.
Som regel brukar eg å køyra Ryfylkevegen, men det har ofte endt i spying, noko som igjen kan skuldast at eg har ein noko offensiv køyrestil på den svingete vegen. Det påstår i alle høve Rållså.

Men me skulle reisa med hurtigbåten. På ryggen hadde eg ein sekk, og så hadde eg ein fireåring i kvar hand. Det var intenst mange folk som skulle reisa med akkurat den båten. Det hadde sikkert noko med høgtida å gjera.
Eg er ikkje akkurat glad i kø; i å stå og vagla mellom hyttefolk med bikkjer og koffertar og barnevogner, og skuleelevar med baggar fulle av skittentøy, som dei har teke med seg heim frå dei små, overprisa hyblane sine på Våland og Storhaug, der vaskemaskin ikkje inngår i husleiga.

Eg snakka høgt med ungane heile tida. For å roe dei. Men like mykje for å roe meg sjølv. Dei var eksemplariske. Heldt fast i kvar si hand. Let meg føra dei, blindt tillitsfullt, igjennom folkemengda, utan spørsmål eller innvendingar.

Dei hadde nok gledd seg lenge, og særleg Ingrid, som er - om ikkje akkurat tenkjaren av dei to - definitivt den som spør mest og snakkar mest. Og kommenterer alt ho ser på direkten, medan ho samstundes dreg konklusjonar, løftar himmelen og utvidar horisonten i si relativt beskjedne verd.
Me er heldige. Me står langt framme i køen, og får manøvrert oss inn på tre sete på babord side i båten.
Eg set meg ytst, for å vera ei fysisk sperre mot fri galopp i dei overfylte fellesområda.

Det tek ei stund før båten kan gå.

Eg las ein stad at tida går seinare for små enn for store. Slik kunne det sjå ut.
Det tok ikkje veldig lang tid før dei byrja å klatra i vindauga. Til potensiell irritasjon for medpassasjerane våre.
Eg veit ikkje om nokon som er så redde for å vera andre til bry, som oss nordmenn. Men det gjeld mest dei vaksne.
Ungar bryr seg ikkje om slikt. Det er både frigjerande og irriterande på ein gong.
Men me som skal vera vaksne, vil ikkje at andre vaksne skal oppfatta oss som usympatiske og irriterande kjefteforeldre heller. Me vil for all del ikkje VERA slike heller, men sjølv om me kan vera det, så er det nesten verre at andre kan sjå det.
Eg er jo mann aleine på reise med to små, så eg møter ein god del smil og velvilje. Særleg frå den kvinnelege delen av våre medreisande.
Men eg sporar ei og anna himling med auga òg. Eg greier på mirakuløst vis å avgrensa verbale trugsmål til eit minimum, og så er me på veg. Og endeleg skjer det noko som kan - i alle høve midlertidig - dempa noko av keisemda til engleborna.
Begge vil sitja ved vindauget, men der er det bare eitt sete, og difor sit begge i vindaugskarmen - med beina i setet - sikkert eit brot på sikkerheitsreglane, men det står sin prøve.
Me har såvidt passert Hundvåg-brua, då Ingrid for første gong spør: E me hos farmor nå?

Då har me (ifølgje rutetabellen) éin time og ni minutt igjen til reisemålet. Dei går fort lei av utsikten, sjølv om ho er spektakulær i det mjuke vårlyset. Frukt verkar. Og meir godmodig ordveksling.
Me peikar på fiskebåtar og seglbåtar, før eg dreg fram mitt hemmelege våpen: Gaffatapen. Neidå. Ei kjempefin barnebok av Tor Åge Bringsværd og Egil Nyhus, som heiter Mira og Det farlige under sengen.
Me har lese ho bare eit par gonger før, så ho er kvalitetssikra i alle ledd.
Dei tykkjer mest at det er kjekkare å lesa ting om igjen, enn når det er nytt.
Eg parkerer Endre under den styrbord armen, og Ingrid babord, og no flyt tida fint. Me peikar og les, og før me veit ordet av det, vert det sagt Judaberg på høgtalaranlegget.
Der skal me byta båt, og eg må pakka sekken og dei håpefulle, og Ingrid lurer på om me er hos farmor nå. Helgøy Princess er berømd for sitt hyggjelige mannskap, og dei skuffar ikkje.
At fartyet er nesten stappfullt, er ein strek i rekninga. Me får plass ved eit bord.
Ungane vert ramma av akutt blygskap, og eg har ikkje mykje "høy i hatten" sjølv heller, men eg tek fram boka, medan Ingrid undrast på om me er hos farmor nå.
Me les ferdig. Det er eitt kvarter igjen, og no vert det klatra uhemma, og alt som var blygt er vekke, som dogg for sola. Eg grip Endre og grisekitlar han under armane, og han ler den boblande Endrelatteren sin, og latteren lagar smil over heile båten.

Og Ingrid spør om me er hos farmor nå, og eg seier jo, snart. Og så vert det ropt Sandanger på høgtalaren, og eg får så vidt med meg alt, inkludert treliteren med pappvin, og vi er der, og farmor ventar på kaien. Og i huset der heime er det kjøttkaker og alle dei gamle leikene som dei leika med sist. Og gongen før der og gongen før der og gongen før der igjen, i ein evig runddans.