Lørdag før. Etter middag. Det blir mørkt.

Vi pleide å gå ut igjen i totida, og far kunne vitse om at jeg var en mann i fast arbeid, og jeg vet ikke om jeg ble stolt eller bare oppgitt over den slags vitsing.

Men det var greit å gå ut sammen. Hans tunge steg mot singelen og mine lette. Og så var det mer jobbing fram til mellemad i firetiden. I firetiden begynte også tippekampen på TV. Normalt hadde jeg fri fra kveldsstellet på Lørdagene, med unntak at det var min jobb å jage inn og telle sauene.
Da jeg ble eldre var det mer. Melking, gi kalvene, heise opp silo, trille silo til sauene. Allslags. Men nå var jeg kanskje bare ni eller ti år.

Det er Desember eller November, for det mørkner fort ute. Jeg har skåret striper i kvelden med ei lommelykt. De 50 spælsauene har stått helt dørgende stille, men til slutt har lykta mi truffet lyset i øynene deres. Døra på det gamle sauehuset hang bare på den ene hengsla, bygget ble holdt oppe av en tre meter lang Jernbaneskinne som gikk på langs over fôrbrettet. Jeg tror Farfar hadde høns der, en gang for enda lenger siden.
Oppigjennom åra har jeg dunka hodet i den jernbaneskinna så mange ganger at den mistenkes for å være en av årsakene til at jeg faktisk ble som jeg ble. Hva nå det skulle bety

Jeg hadde satt døra oppe på forhånd, og grindene mellom skillegardene var åpne, alt var klart, men ofte ble sauene stående ti meter fra døra, hvor lyset skinte vennlig ut. De ble stående og glo mistenksomt på denne døra, som om det var slakteren som ventet dem på den andre siden. En ni-eller- tiåring var ikke noe de hadde veldig stor respekt for - i hvert fall hvis han ikke hadde spretterten med seg. Jeg prøvde å sirkle inn bak flokken, klemme dem nærmere og nærmere døra, og hele tiden måtte jeg passe på at de ikke løp forbi døra og opp bakkene igjen, for da måtte jeg begynne helt på ny. Inne satt Bergljot og hørte på Barnetimen.

Vi skal ha hørespill og viser og mere til, og hyshysjhysj, så stille som mus.

Når sauene omsider ga etter og gikk mot døra, så gikk de ikke. De sprang alle på en gang, og da ble det ofte propp, og så ble de som ikke kom seg inn med en gang så stressa at de kunne finne på å springe opp bakken igjen, og da kunne det godt hende at de som alt hadde gått inn ombestemte seg, og kom styrtende ut igjen og jeg måtte begynne helt på ny.

Jeg fikk dem inn til slutt. Jeg gikk opp bakken, og melkemaskinen dreiv og vaska rørene nede i fjøset på sitt insisterende vis, sendte varmt vann igjennom anlegget, jeg kunne høre tikkinga fra den dingsen som vaska organene. Nesten kjenne lukta av sterkt kjemisk vaskemiddel.
Jeg har talt sauene. Jeg fikk 49 tre ganger, men til slutt fikk jeg med meg den siste også.

Jeg drar av støvlene igjen. Henger av meg kjeledressen på grovkjøkkenet, vasker hendene og går inn. 1 pose lettsaltet potetgull og en liter Coca Cola skal deles på to. Hver eneste Lørdag.

Og tida gikk så seint. Det var en evighet fra jul til sommerferien. Halve livet mitt skjedde det nesten ingenting. Og stillheten der inne, og mørket hender det at jeg savner. Og igjen har jeg brukt alt for mange ord uten å komme meg dit jeg skulle

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke