fredag, februar 26, 2010

Påskeharen blir litt sentimental

På Mandag begynner jeg på pappapermisjonen min.

Det blir fint, tror jeg.

Det er drit å trille tvillingvogn på umåkte fortau, men vinteren må jo ta slutt en gang. Og da kan jo Endre og Ingrid få komme ut av eskimoposene og kikke på våren.

Våren som blir deres første.

Jeg har tenkt mye på hvordan det kan være å være helt ny i verden. Før man vet at det kreves noe av en.
Å se ting for første gang. Alt som skal læres og forsøksvis forstås. Og hele tiden er det noe nytt. Nye ansikter, smaker og lukter, nye stemmer og nye opplevelser.

Jeg elsker ungene mine. De går helt til bunns i meg. Jeg vil at de skal være glade og trygge.

Jeg håper at jeg ikke vil skuffe dem.

onsdag, februar 24, 2010

Kjøttlim

Det er 16 år siden forrige EU-kamp.

For de fleste av mine lesere er det unødvendig å opplyse om hvilken side jeg sto på, men ifall det skulle komme noen slengere fra søster Bergljots mammablogg så kan jeg røpe at jeg var på Nei-siden.

Jeg var overbevist på den tiden om at ideen om medlemskap i en europeisk union ikke gagnet et søkkrikt og skrint befolket land som norge.

Det var det flere enn meg som mente og selv om jeg ikke var veldig kry av argumentasjonen til en del av mine meningsfeller, så var det deilig å være på den seirende siden.

På en dag som i dag, med Grekenland på kanten av stupet kan det være fristende å si :'hva var det jeg sa'. Men jeg har aldri sagt det. Jeg har aldri vært særlig opptatt av Gresk økonomi.

Når det er sagt kunne nok de fleste av oss fint levd som medlemmer av EU uten å merke den store forskjellen.

Vi i Norge er nemlig flinkere enn alle EU- landene til å føye oss etter regler og direktiver vedtatt i Brüssel.

Det siste produktet vi er pålagt å tillate er kjøttlim. Umiddelbart får jeg bilder i hodet av små asiater som sitter med en tube karlsons-kjøttlim og lager indrefilet av biffsnadderet.

Dessuten er kjöttlim et supert navn for et pønkeband.

tirsdag, februar 23, 2010

Drømmen og St.Bernhardshunden

Det er bare unntaksvis at jeg husker drømmer. Det kan gå år mellom hver gang.
Da jeg våknet i morges, av avisbudets gange i oppgangen hadde jeg et vagt minne av to drømmer.

I den ene drømmen jaget jeg noe. Jakten tok meg til fots gjennom gater og smug og inn i en kinosal. Det var en rar kinosal. Den var helt mørk og setene var vendt mot hverandre mot en slags midtgang. Det var vanskelig å komme seg fram og plutselig kom jeg på at jeg måtte ta av meg sekken jeg hadde på ryggen. Jeg la den i midtgangen og begynte å løpe mot lerretet. Det likte de engelske soldatene dårlig. Det var vel fire-fem av dem og de slo meg rett ned.

Det er ikke umulig at jeg hadde slengt med leppa i forkant. Briter er jo så hårsåre.

i den andre drømmen var Rållså og jeg ute på tur med babyene våre. Det var en vårdag. Gresset var grønt og himmelen blå. Av en eller annen grunn hadde vi plassert Endre og Ingrid i en bæresele på ryggen til en St.Bernhardshund. Mye mulig at det var min idè. Vi gikk ned en ganske bratt bakke i en eikeskog som ennå ikke hadde blitt sommergrønn. Bare greiner som strakk seg og tegnet seg som vakre silhouetter mot himmelen. Jeg må ha kommentert lyset. Jeg gjør alltid det.
Det var da St.Bernhardshunden stakk fra oss. Og vi løp etter den og ropte, men den kom ikke tilbake.

Under et tre fant vi seletøyet. Men bikkja og babyene var søkk vekke.

mandag, februar 22, 2010

Monday morning 5 am

I dag våknet jeg før klokka ringte og den var stilt på kvartoverfem.

Jeg tenkte at det er så stille i leiligheten når Kjæresten min og barna mine ikke er hjemme. Selv om de alle sammen sover stillere enn meg.

Jeg krøp tilbake under dyna og forsøkte å sove. Uten angsten jeg ofte har når jeg våkner slik.

I går flagget de på skolen ved blokka vår.

'Hvorfor flagger de?' Spurte jeg Rållsis.

'Jeg vet ikke'svarte hun.

Kanskje det var Fn-dagen. Eller kanskje de flagget fordi det var Søndag og ikke mandag klokka fem.

Eller kanskje de tilogmed hadde glemt å ta ned flagget. Det er visst noe av det verste man kan utsette et flagg for. Jeg tror at det var Farmor som en gang sa at hvis man ikke tok inn flagget før det var mørkt så flagget man for 'horedn'. Horedn er det samme som de prostituerte. Jeg tenkte at horedn sannelig ikke alltid har det så lett og hvis litt flagging på natta kunne gjøre det lettere for dem så var det absolutt verdt det.

Som gammel flaggbrenner er jeg likevel i tvil.

Siden vi er inne på det der med flagg så vil jeg gratulere søster Bergljot med sin kommende seks år lange verneplikt i syttendemai-komiteen. Det blir sikkert gøy.

Jeg kledde på meg, gikk fram og tilbake over gulvet og lette etter forskjellige ting som jeg trodde jeg hadde glemt før jeg lukket døra bak meg.

Det luktet sigarettrøyk i oppgangen. Mmm.. sigaretter..

Ute dalte snøfnuggene ubesværet mot bakken og jeg tenkte at hvorfor kan man ikke sende snøen ut av landet hvis den ikke kan oppføre seg. Og så hadde noen lagt en hvit plastpose oppå isen utenfor og så sklei jeg på den og var meget nærme å gå på trynet.
Hvis isen ikke kan akseptere våre verdier så bør den også sendes ut.

Jeg liker stillheten jeg opplever når jeg går til jobb tidlig og har god tid.

Det er en fin måte å starte uka på.

tirsdag, februar 16, 2010

Den mistenkte


Forsyne meg om man ikke har fått med seg en fantomtegning av den mistenkte også.

Den nesa hadde jeg kjent igjen hvorsomhelst.

Fantomet sover aldri


Hadde jeg vært vitne til noe kriminelt og innkalt av foreksempel politiet til å forklare hva jeg hadde sett så burde man nok ikke feste videre lit til hva jeg sa.

I Påskehare-filteret forsvinner det konkrete for å bli erstattet med opplevelsen. Den egosentriske opplevelsen.

Jeg ser detaljer. Men glemmer dem like fort.

Det er betryggende at politiet har fantomtegnere som kan hjelpe en til å huske ting.

I dagens VG viser man eksempel på en fantomtegning av en bil.

Jeg tok meg den frihet å rippe bildet.

Ville dere kjent igjen denne?

lørdag, februar 13, 2010

Krenkelser over en lav sko

Jeg er blitt utfordret av noen jeg tror må være Runo til å si hva jeg 'egentlig syns om muslimer'.

Jeg må få presisere at jeg ikke kjenner noen muslimer. De nærmeste er de som bor her i blokka og dem har jeg ingenting å utsette på.

De er vel to voksne og tre barn og de smiler og sier hei og han minste gutten pleier å holde døra åpen for meg hvis han ser jeg har mye å bære på.

Men han sitter sikkert og hekler på et bombebelte i skjul.

Ellers er det vel mest taxisjåfører og de kjører meg dit jeg skal - som regel hjem - uten å true med verken æresdrap eller voldtekt.

Jeg vet ikke om det er fordomsfullt å si at noen av dem lukter litt rart, men det gjelder i høyeste grad de norske sjåførene også.


Jeg ser jo avogtil at det er noen sinte på TV som mener at ytringsfrihet ikke skal gå på bekostning av å krenke medmenneskers relgiøse følelser. Tja.

Om man tegner profeten som hund eller jesus som gris er meg revnende likegyldig. Jeg lar meg rett og slett ikke krenke.

Jeg forstår det ikke.

Men i dag da Endre og jeg skulle ut med vogna sto det to unge mennesker og ringte på nede ved inngangen. Jeg skulle til å slippe dem inn da jeg oppdaget at den ene bar på et eksemplar av 'vakttårnet'. Da gikk vi forbi uten å åpne.

'Det va någen galne kristnasar' hvisket jeg inn i øret til Endre. 'Da-da-da!' sa han. Jeg tolket det som 'jeg er enig med deg, pappa'.

torsdag, februar 11, 2010

Wanker

Det er ikke så mange ting jeg er flink til.

Jeg er derimot halvflink til ganske mye og middelmådig til enda mer.

Èn egenskap vil jeg likevel framheve som rimelig velutviklet:

Jeg er en reser til å be om unnskyldning.

Det er en egenskap jeg har bruk for daglig for jeg kan være både brautete og urimelig. Og enkelte ganger direkte ufin.
Det er selvsagt mange som overgår meg på det feltet, men for meg er det viktig at alle skal ha det bra. Og enda viktigere er det at de ikke skal ha det ubra på grunn av noe jeg har sagt eller gjort.

Skylden ligger latent som et dårlig narkotikum i sentralnervesystemet mitt.

I går var jeg ute og så mitt kjære Liverpool tape knepent for Arsenal. Det var fryktelig bittert og etter kampslutt kom jeg i skade for å kalle en halvgammel, fyldig Arsenalsupporter for en 'Wanker' da han jublet hemningsløst ved sidebordet.

Skjellsordet ble understreket med den klassiske 'Britiske' håndbevegelsen.

Jeg liker ham ikke noe særlig. For å si det sånn. Men jeg ba ham om unnskyldning etterpå. For hans nattesøvn. Men like mye for min.

onsdag, februar 03, 2010

Ol-studio

I går så jeg en 'teaser' før sportssendingen på enerkå teve. Det ble lokket med at senere i sendingen skulle Bjarne Skeie juble over OL-sangen til de norske skihopperne. Jeg kastet meg over fjernkontrollen og hoppet selv. Hoppet videre til en annen kanal. For Bjarne Skeie er et orakel. En legende på fotball og hopp. Engelsk fotball i alle divisjoner. Men hadde det vært musikk han kunne så hadde han nok vært i stand til å ramse opp orginalbesetningen i samtlige band på samtlige plateutgivelser begått av nordmenn herfra til evigheten. Men han er sportskommentator. Han jobber faen ikke i lydverket. Han synes sikkert 'alt for nårge' og 'jentene med godt humør' er store musikalske bragder på høyde. På høyde med det beste i utlandet. Og innlandet. Og jeg tenkte at hvem var det som kom opp med ideen om at utøvere av idrett skal spille inn video og mime/subsidiert synge surt i kor? Hver gang det er et større idrettsarrangement under oppseiling? Har det noen gang vært laget en bra cupfinalesang? Vil jeg høre hoppesangen? Nei og atter nei. Som om ikke vinter-OL i uker og måneder ikke er ille nok.

La oss gjøre en avtale: Bjarne kommenterer - idrettsutøverne svetter og sikler og snørrer og gjør sitt beste med flagget på brystet og vi andre slipper å høre dem mene noe om musikk. Thank you. Thank you and goodnite.

tirsdag, februar 02, 2010

Helt på det jevne

Her om dagen meldte jeg meg inn i Transportarbeiderforbundet. Jeg har vært medlem før, men meldte meg ut i sinne etter å ha fått en lokal tillitsvalgt i vranga.

Den lokale avdelingen av NTF er strengt tatt ikke noen vital fagforening. De røde fanene vaier ikke akkurat over bedriften.

Det er selvsagt et tegn på at man har det såpass ok at man ikke gidder å engasjere seg.

Man har det såpass ok at ord som 'solidaritet' og 'likelønn' ikke blir tatt i med ildtang.

Det hevdes at fagforeningene har utspilt sin rolle. Det er dem som ikke ser at fagforeningene har HATT en rolle heller og det er gjerne sånne som har en svakhet for lettkjøpt argumentasjon og sursøte smil fra Frk. Mensen og Fremskrittspartiet.

I mangel på brennende engasjerte fagforeningsmedlemmer er jeg foreslått til et verv i styret. Det er galskap. Ta den mest distrè, usystematiske, møtehatende mannen du kjenner og stem ham fram til et styreverv i en fagforening.

Det kalles ris til egen ræv.