mandag, januar 28, 2013

1988

Forrige uke fikk jeg en telefon.
Det var et 22-nummer som jeg ikke kjente igjen, og oftest lar jeg bare slike anrop gå - trykker på lydløs - og satser på at det går over av seg selv.
Angst eller bekvemmelighetshensyn. Eller litt av begge deler.

Men akkurat den ettermiddagen trykker jeg på den grønne tasten med telefonrør på, og inn i øret fløt en mørk stemme som var to deler nordlending og sånn omtrent èn del østlending. En slags blanding av Jack Berntsen og Henning Kvitnes.

Men først sa jeg: HALLO, DET E ØYSIL

-JA, E DET ØYSIL DVERGBØY?

JO.

JA, E DET DEN ØYSIL DVERGBØY SOM VA I JÆGERTROPPEN I 1988?

JO (nå angret jeg på at jeg hadde tatt telefonen)

-JA, HALLO ØYSIL. DET E KÅRE MORTEN ALFREDSEN SOM RINGE..,..


Mannen, som jeg altså hadde vært i forsvaret med for tjuefem år siden ville invitere til samling for den gamle troppen.
Han var veldig fornøyd med at han hadde sporet meg opp, og han fortalte at han allerede hadde 17 påmeldte! Sytten jævla mann! Det var omtrent halvparten.

Jeg avslo selvsagt høflig. Han spurte om jobb og familie. Jeg sminket stillingen min fra Bryggesjauer til kranfører. Det hadde jeg ikke trengt å gjøre. Han jobbet på posten.

Fra tid til annen flyter det ansikter forbi. Skikkelser i grønne ull-luer og skitten vinterkamuflasje. Èn var gjest i nytt på nytt. En annen mistet livet i en bashopper-ulykke.

Jeg husker at jeg prøvde så jævlig på å være elitesoldat, men jeg var så totalt ubrukelig som det går an å være.
Ikke kunne jeg gå på ski, ikke kunne jeg bruke kart og kompass. Og det kan jeg fortsatt ikke.Og jeg er helt elendig til å adlyde ordre i pressa situasjoner.

Jeg husker en tjukkas som fyrte av en rødfis like ved øret mitt, som jeg rev geværet ut av hendene på og gnurte ned snøen. En tjukkasjeger.

Jeg husker strebermentaliteten. Springinga og synginga utenfor befalskvarterene klokka fem om morgenen.

 De fleste av de 25 åra som har gått har jeg brukt til å tone ned min deltagelse i Kong Olav den femtes grønne hær. Men det sa jeg ikke til Alfredsen.

Jeg sa bare takk for en hyggelig samtale. Og kanskje det passer bedre neste gang.

fredag, januar 25, 2013

Ja til økning av kringkastningsavgiften

Som jeg så ofte har skrytt av tidligere: Jeg har ikke fjernsyn.
Vi. Vi har ikke fjernsyn.
Jeg datt av hifi-karusellen på nittitallet, så mine elskede Bowes&Wilkins høyttalere vansmekter i kjellerboden sammen med en blytung Denon forsterker og en NAD cd-spiller.
De får ikke bo i stua.

Det manglende fjernsynet blir kompensert for - rikelig kompensert for - i form av lowfi fjernsyn på bærbar EDB-maskin.

Vi er flittige brukere av NRK nett-tv og Netflix, men er pr Januar 2013 skånet for kommersielt drit i form av Grine-danse-realitybonanza med fæl reklame imellom.

Vi betaler ikke lisens, for det må vi ikke. Jeg har alltid likt enerkå, men nesten aldri betalt lisens, men nå ser jeg at herr statens vurderer lisens på alskens andre dupeditter også.

Hvis så blir saken må vi vel. Før - da vi hadde farge TV - og heller ikke betalte lisens - pleide jeg å erte arbeidskollegaene mine med at jeg var for lisens - og at den kunne økes - men bare for dem, og ikke for meg.

Jeg ER for. Nrk ruler. Bortsett fra da de solgte rettighetene til VM i fotball for å få råd til å arrangere gran pri. Det var ei skrape i lakken. det er ikke fint å få Arne Scheie til å grine. Mannen er en legende.

Så vil jeg gi en smekk på pungen til TV2 for det meningsløse programmet 'Hver gang vi møtes' (riktignok har jeg aldri sett det, og skal ihvertfall aldri se det heller, men for noe møl.

Det er halvgode artister som tygger drøv på andre halvgode artisters halvgode låter, og ifølge rapportene er det sjelden hverken et øye eller sete tørt mens det pågår.

Og Ole Paus får ALLE til å grine. Det er iogforseg et bevis på at den norske lytteren er ute av stand til å forstå tekster på engelsk.

Paus forstår tekst.
Paus er formidler.
Men visste dere ikke det fra før?

Hørte den ene versjonen på radio heromdagen. Uten grining.
Fint.

torsdag, januar 24, 2013

Radio

En kjenning av meg har akkurat sonet en promilledom med fotlenke.

Ja, en skulle tro at omgang med promilledømte var noe som tilhørte fortiden, men sånn er det nå engang ikke. Såvidt jeg vet kunne man lett havnet oppi noe tilsvarende selv. Det som felte min venn var hans trang til krabbe i bakfylla.
Blålys på taket, rødlys i promillemåleren, rødt på konto, fotgjengerstatus.

Hjemmesoning er et genialt opplegg. Man får altså denne plastlenken om ankelen, og den har en innebygd GPS som overvåker hvor man befinner seg. Man har bare LOV til å befinne seg to plasser - hjemme og på jobb. Brytes betingelsene hankes man inn. Til bortesoning.  Man får ikke under noen omstendighet nyte rusmidler under soningen.
Man har en halvtime fri til dagen, så min kjenning sparte opp fire halvtimer slik at han kunne gå på puben og se Liverpoolkamp. Uten alkohol, selvsagt - men likevel - overkommelig.

Jeg kjenner at jeg er veldig for radiomerking. Av bjørn, ulv, demente, ja og ikkedemente og døve og blinde og svaksynte også. Alle døve og de fleste hørende også.

Jeg vil radiomerke sjefen min, og alle jeg ikke liker. Jeg vil ha dem på skjermen slik at jeg vet hvor de er, jeg vil at telefonen min skal bli til en blanding av Harry Potter's magiske kart og Pac Man.

Jeg vil ikke ha noe facebook-drit som gjør at jeg må forholde meg til hva de sier.


Jeg vil bare vite hvor de er. Slik at jeg kan gå en annen plass og være.

See you later  alle geiter (og ikke-småfe også).



tirsdag, januar 15, 2013

Null

I går holdt jeg på å ta livet av en arbeidskollega igjen.

Kompenserer med å være ekstra grei i dag, og satser på å gå ut i null.

torsdag, januar 10, 2013

Svenskehjelpen

I går var det et par gøyale saker i nyhetsbildet.


Den ene var en melding fra en svensk teaterregissør som mente at Torbjørn Egner var utdatert, og kanskje tilogmed direkte skadelig for barn. Kvinnesynet han forfekter er forkvaklet.
Reaksjonene lot ikke vente på seg, Egner er like hellig som skisporten, og når kritikken kommer fra en svenske, så blir de enda sterkere.

Svensker skal bare holde kjeft og passe sine egne saker, visst.

Jeg liker Egner, jeg. Selv om han tvinger Mikkel Rev til å bli vegetarianer i Hakkebakkeskogen.

Sangen til fru Bastian I Kardemomme by er vel kanskje den Egner-teksten som er aller dårligst. Jeg siterer: og alltid når jeg vasker opp, så tørker han for meg.

Klart kvinnefiendtlig. Selv om det nok var uvanlig at politimesteren deltok i husarbeidet på den tiden.

Det som er enda mye mye mer provoserende er følgende strofe: Han måtte arrestere dem, for han var  nødt til det. Den linja var like dårlig på femtitallet som den dag i dag.

Men kanskje fru Bastian ikke har helt peiling på jobben til gubben. Jeg kaster ut følgende brannfakkel: kanskje fru Bastian bare er litt dum?

Jeg bare spør.

onsdag, januar 02, 2013

Hufsa

Spysyken, omgangssyken, magasjau - det er såvisst  ikke bare kjært barn som har - mange navn.

Selv bruker jeg oftest det lokale uttrykket 'Rennå'.

Hun har vært her og feid oss alle over ende. Som en sylkvass ljå. Svussj Svussj.
Ingrid og Rållså og Endre i går. Jeg i dag.

Jeg var sikker på at jeg skulle slippe unna. Feil.

Feilfeilfeil.

Jeg har ligget som et slakt og dirret av kulde. Under to dyner. Og magen har putret som en dampkjele.

Det har virkelig ikke vært bra. Jeg skal spare dere for detaljene. Det som er mest imponerende  i etterkant er jo hvordan ungene taklet det.
Lydløst aksepterende. Med nakken bøyd over bøtta.

Selv har jeg ligget og jamra meg store deler av dagen.

Auuauuauu. Og stønnet og klaget meg.

Kanskje det er fordi jeg har vært sjukere enn dem.

Men antagelig ikke. jeg er bare mer pinglete, visst.

Vi var heldige som ikke fikk det i jula. 

Heldige meg i ratata.