Innlegg

Viser innlegg fra februar, 2014

Skrifta på veggen

Bilde
Vi er nok den siste generasjonen som har ei håndskrift, sier Rållså. 
Jeg samtykker fra hofta.
Seinere har jeg gått noen runder med meg selv på hva det egentlig betyr.
Jeg er sikker på at de fleste er glad til. Særlig de i skolen, både de som er foran kateteret og bak.
Jeg kommer tilbake til dem.
Det eneste håndskrevne jeg leser om dagen er handlelapper. Og de fleste av dem har jeg skrevet selv.
Eller det er forresten ikke helt sant, for Endre skriver en hel del. Det går mest i kjærlighetsærklæringer, julekort og bursdagshilsener.
Bak hver eneste bokstav ligger hardt arbeid, såvel rettvendt som speilvendt, ofte pyntet med fargerike tegninger, klistremerker eller pålimte figurer.

Jeg tenker på hvordan jeg lærte å skrive i 7-8 årsalderen, med blyant som var spissa med brødkniven til mor. Og jeg sleit med å holde meg mellom linjene, pressa blyspissen ned i papiret.
Andre etasje i den lille gule barneskolen. Knut Arve og jeg. Side om side. Han dypt konsentrert. Jeg lett distrahert. Det…

Arvingen

Jeg har arva.
Det føyer seg inn i rekken av merkverdigheter som livet har bydd på - i litt for store doser - de siste 3-4 årene.
En ting er å arve penger. Penger får vi visst alltids bruk for, selv om det føles - jeg vet ikke om feil er ordet - men det er ihvertfall ikke penger som jeg har tjent på noen måte. Det er ikke noe jeg har jobba for. Når det er sagt så har jeg jobba mye for ingen penger i det heletatt også. Men penger i seg selv er ikke noen motivasjonsfaktor hvis man har omtrent hva man trenger. Arv er ikke noe man har gjort seg fortjent til. Det er en 'rett' man har fordi man er i slekt med noen som tilfeldigvis er død.

Den delen som ikke handler om penger, men om ting, den er enda mer absurd og fjern enn pengene. Det å gå fra rom til rom i huset til Farmor. Uten at hun er der.

Møblene som fortsatt står i stua. Krokene på veggene med omriss etter bildene som hang der før.
Den tungsindige klokka som ikke tikker lenger.

Her har tantene mine vært og tatt jobben med å…

Ooh Samisami

På min jobb får vi telefon på firmaets regning. Dette er min hyllest til den forrige, en Nokia som ble fire år gammel.
Den var mer enn en telefon. Den var skrivemaskin, lommelykt, vekkerklokke og venn. Den tok all juling uten å kny.
 De fineste stundene vi hadde sammen var i femtiden om morgenen. Sammen med Endre. Jeg skrur på lommelyktfunksjonen. Vi lager skyggebilder på soveromsveggen. Latteren til Endre bobler opp fra magen hans når min hånd blir en enorm fugl som sluker hodet hans.

En gang mista jeg telefonen ned i en 30 meter høy silo. Den sneiet hodet til Lars Magnus som var på vei opp, og falt og falt i et uendelig lydløst skrik til han landet i konen med et kapuff. Jeg sendte Lars Magnus ned
igjen for å lete, og han kom opp med  tre deler. Et deksel med skrue, et batteri, og selve hoveddelen med display og taster på den ene siden og minnekort og simkort på den hi. Jeg satte den sammen, og den slo seg villig på. Som om ingenting skulle ha hendt.
Det var etter denne hendelsen…