torsdag, februar 27, 2014

Skrifta på veggen


Vi er nok den siste generasjonen som har ei håndskrift, sier Rållså. 
Jeg samtykker fra hofta.
Seinere har jeg gått noen runder med meg selv på hva det egentlig betyr.
Jeg er sikker på at de fleste er glad til. Særlig de i skolen, både de som er foran kateteret og bak.
Jeg kommer tilbake til dem.
Det eneste håndskrevne jeg leser om dagen er handlelapper. Og de fleste av dem har jeg skrevet selv.
Eller det er forresten ikke helt sant, for Endre skriver en hel del. Det går mest i kjærlighetsærklæringer, julekort og bursdagshilsener.
Bak hver eneste bokstav ligger hardt arbeid, såvel rettvendt som speilvendt, ofte pyntet med fargerike tegninger, klistremerker eller pålimte figurer.

Jeg tenker på hvordan jeg lærte å skrive i 7-8 årsalderen, med blyant som var spissa med brødkniven til mor. Og jeg sleit med å holde meg mellom linjene, pressa blyspissen ned i papiret.
Andre etasje i den lille gule barneskolen. Knut Arve og jeg. Side om side. Han dypt konsentrert. Jeg lett distrahert. Det var andre unger også, som var større. Som gikk i andre og tredje klasse. Til sammen var vi kanskje ti.
Jeg husker bokstavene til Skulestyraren. Èn hver uke. Røde eller blå. De hadde faste plasser på veggen. A'en ytterst til venstre. Illustrert med ei tegning av ei and.
Jeg husker det høytidelige, nesten sermonielle da vi fik utdelt fyllepenner med splitta spiss og blekkpatroner. Blekk over alt. Det var et helvetes søl.
Og så alle disse skeive bokstavene som blei til ord, som blei til setninger som skulle gi mening. Som skulle hjelpe oss til å forstå hvordan ting hang sammen.

Oj, nå kom jeg plutselig på en absurd autografsession I Sao Paolo mange år senere. Er det ikke rart hvordan vi er skrudd sammen? Senere. Senere.

Når vi lærte å lese, hadde skulestyraren en teknikk som gikk på å banke neven ned i pulten på stavelsene, slik at ordene skulle bli lettere å komme seg igjennom. Vi banka avgårde. Eg-hei-ter O-la. Eg li-kar å gå på sku-len. Noe sånt.

Vi lærte jo å lese og skrive. Så det kan ikke ha vært så ille. Jeg elska å lese, og det gjør jeg fortsatt.

Og så har jeg sikkert skrevet flere mil med brev til jenter i inn-og utland. Jeg likte det. Å skrive til dem, og så gå og tenke på dem.

Da jeg begynte å skrive tekster så skreiv jeg dem for hånd. Men jeg syntes ikke det funka noe særlig. Jeg klarte ikke å ta dem særiøst, og så lå de og fløt over alt, og de var merkelig banale, begrensa både i form og innhold.
Dette digitale formatet passer meg mye bedre, selv om innholdet ikke nødvendigvis er så mye bedre.

Da vi var i huset til Farmor, lå det masse gamle brev og bøker og sånt som var skrevet for hånd, og det slo meg at kanskje håndskrivingens fall  startet for lenge siden. Kanskje allerede da skrivemaskinen ble vanlig.
Men nå må jeg gå og jobbe litt.


mandag, februar 10, 2014

Arvingen

Jeg har arva.
Det føyer seg inn i rekken av merkverdigheter som livet har bydd på - i litt for store doser - de siste 3-4 årene.
En ting er å arve penger. Penger får vi visst alltids bruk for, selv om det føles - jeg vet ikke om feil er ordet - men det er ihvertfall ikke penger som jeg har tjent på noen måte. Det er ikke noe jeg har jobba for. Når det er sagt så har jeg jobba mye for ingen penger i det heletatt også. Men penger i seg selv er ikke noen motivasjonsfaktor hvis man har omtrent hva man trenger. Arv er ikke noe man har gjort seg fortjent til. Det er en 'rett' man har fordi man er i slekt med noen som tilfeldigvis er død.

Den delen som ikke handler om penger, men om ting, den er enda mer absurd og fjern enn pengene. Det å gå fra rom til rom i huset til Farmor. Uten at hun er der.

Møblene som fortsatt står i stua. Krokene på veggene med omriss etter bildene som hang der før.
Den tungsindige klokka som ikke tikker lenger.

Her har tantene mine vært og tatt jobben med å dele og sortere og kaste. Det er enorme mengder kopper og kar og sølvtøy og bruksgjenstander fra nesten hundre år. Dessuten hekletøy i kilometervis. Jeg lukker øynene og ser de små, flittige hendene hennes med hekletøyet mellom fingrene. Det er en ENORM haug med heklede duker.

Og her finner jeg megselv sammen med Frøken Frekkesen og Dagobert. Vi tar en runde i annen etasje. Det er kanskje 20 år siden sist jeg var der oppe. Et eller annet juleselskap med en familekrangel i den ene enden.
Mer bilder. Av folk som ikke er lenger. Mange vet jeg ikke hvem er. Eller var. Konfirmasjonsbilde av Tante Else Marie. Nydelig jente.

Frekkesen finner bilder fra sitt eget bryllup som hun ikke har sett før. Og så finner jeg et bittelite firkanta et med Farfar, far og ei gammal dame som jeg tror er Oldemor og to små unger. Det er jeg som sitter på Farfars fang. Og han smiler. Tenk det. Den andre ungen må være Bergljot.

Jeg trenger ingenting.
Jeg trenger ingen ting.
Egentlig. Jeg har mange nok ting. For mange. Det blir jeg minna på hver gang vi flytter.
Farmor hadde mange ting. Og noen av dem har jeg altså krav på. Eller rett til. Eller noe sånt.

Er det utakknemlig å ikke ta de tingene man ikke trenger eller vil ha? Hvis man uansett ikke har plass til dem?  Betyr det at jeg var mindre glad i henne?
Fine Farmor.
Det kjennes så rart å stå der og peke. Bære ting ut og inn. Vi deler. Trekker om ting som flere vil ha. Vi krangler ikke. Jeg kaller søsknene mine grådigpeiser fordi de vil ha mer enn meg. Men jeg mener det ikke. Det er slikt jeg pleier å si for å løse på stemninga. De veit at jeg ikke mener det.

De er alt annet enn grådige.
Jeg veit at Frekkesen og Dagobert tenker noenlunde likt om disse tingene som meg selv. Og Bergljot også.
Jeg er mest begeistra for ei mugge og en boks i psykedeliske farger. Mugga har jeg slått melk fra. Melk fra tanken over risnøtter med avsindige mengder sukker.
Bondekost. Og så er det en hvit bolle som hun brukte å ha dravle i.

Vi trekker om smykker. Jeg 'vinner' et armbånd i gull. Jeg husker at hun brukte det når hun pynta seg. Det blir Ingrid da, som kanskje en gang kommer til å bruke det.
Jeg lot henne prøve det. Smaug det inn på den smale handa hennes.

Hun likte det, den lille skjønnasen.



lørdag, februar 01, 2014

Ooh Samisami

På min jobb får vi telefon på firmaets regning. Dette er min hyllest til den forrige, en Nokia som ble fire år gammel.
Den var mer enn en telefon. Den var skrivemaskin, lommelykt, vekkerklokke og venn. Den tok all juling uten å kny.
 De fineste stundene vi hadde sammen var i femtiden om morgenen. Sammen med Endre. Jeg skrur på lommelyktfunksjonen. Vi lager skyggebilder på soveromsveggen. Latteren til Endre bobler opp fra magen hans når min hånd blir en enorm fugl som sluker hodet hans.

En gang mista jeg telefonen ned i en 30 meter høy silo. Den sneiet hodet til Lars Magnus som var på vei opp, og falt og falt i et uendelig lydløst skrik til han landet i konen med et kapuff. Jeg sendte Lars Magnus ned
igjen for å lete, og han kom opp med  tre deler. Et deksel med skrue, et batteri, og selve hoveddelen med display og taster på den ene siden og minnekort og simkort på den hi. Jeg satte den sammen, og den slo seg villig på. Som om ingenting skulle ha hendt.
Det var etter denne hendelsen jeg ga ham navnet Sami, etter Liverpool-legenden Sami Hyppiea. Senere har jeg hatt for vane å miste ham i gulvet, ofte flere ganger daglig.
Men han klaget ikke. Eneste aber har vært at klokka måtte stilles på ny. 
Jeg har skrevet sanger, dikt og hundrevis av bloggposter sammen med Sami. Gutta på puben har gitt meg mye pes for ham. De syns han var teit og umoderne, men jeg har ikke latt det gå inn på meg. Jeg sier som Runar sa når noen kritiserte bikkja hans: hvis Sami ikke er velkommen, så er ikke jeg heller.
Og så pleier jeg å true med å gå.
Han var verdens beste telefon. Beinhard, kompromissløs, med støtfanger helt rundt.
Han var mobiltelefonens svar på Volvo 240.
Når min nye fænsipænsi samsung galaxy overtar ansvaret, så vet jeg at den ikke vil nå Sami til knærne engang.
Takk skal du ha, Sami.
Takk for følget.