lørdag, august 26, 2017

Lørdag at the legevaktens

Det er heldigvis ikke ofte jeg besøker Stavanger legevakt - null ganger på mine egne vegne - men etter at jeg fikk barn har det vært noen turer.
Det å se sine barn ha det vondt, det er som en nødstopp, eller kanskje en 'Alertknapp' som ved utløsning sparker rett i hjerterota. Det er ingen grenser for hvor langt man vil strekke seg for deres velvære.
I så måte er ikke terskelen til legevakten særlig høy, selv om selve oppholdet der sjelden pleier å være verken behagelig eller kortvarig.
Dagen i dag starta på en måte som bar preg av at alle fire i husholdningen hadde gårsdagens borettslagsfest i den ene foten og den kommende dagens hendelser i den andre.
Festen i borettslaget tok meg fullstendig på senga, da det viste seg at jeg hadde felles referanser og utrolig god tone med flere av deltakerne. Dette igjen førte til at jeg ble sittende litt lenger enn jeg hadde tenkt, og det siste glasset med rødvin som jeg tømte i meg rett over ti var fullstendig unødvendig.
Kvart over ti er ikke seint isolert sett, men når man har sjåføroppdrag klokka halv seks den påfølgende dagen, og ingen av de andre har sovna når jeg kommer hjem, for noen har svie og de resterende skal kjøres til Risavika klokka halv seks, for så å ta danskebåten til Bergen for å gå på konsert med Markius og Martinitus, og derfor har den minste så mange sommerfugler i magen at hun knapt berører madrassen, da vet man at det kan bli utfordringer den påfølgende dagen.
Da dagen så opprant - klokka 0500 - var jeg fortsatt brisen. Jeg var slett ikke egna for noe sjåføroppdrag. Som pappa og hovedverneombud kan man ikke tillate seg å promillegamble, så Rållså og Ingrid måtte ta taxi. Det var ingen vei utenom.
Endre kom oppi senga til meg og spilte ipad med stor innlevelse til klokka halv åtte, og da sto vi opp. Jeg tenkte at legevakten ville ha ferdigbehandla og lappa sammen nattens kamphøner og haner til halv ni, slik at Endres følsomme barnesinn skulle slippe å oppleve dem i full utfoldelse.
Vi spiste, pakka sekken hans og sykkelen hans, heiv det inn i Polardegosens bil, pussa tennene og vaska oss, og jeg hadde et tynt håp om at selve oppholdet på legevakten ikke skulle ta mer enn i hvert fall halvannen time. Dette håpet blei forsterka da vi kom inn i lokalet og det bare satt to stykker der fra før, og vi trakk kølapp og snakka med en veldig hyggelig sykepleier, og vi fikk beskjed om å sette oss ned og vente.
Det varte og rakk - det var ingen bevegelse i køen den første timen - og så seig det på med folk. Endre fikk løyve til å spille ipad etter en halvtime, så han var ikke så verst i slag. Jeg satt og krota i et gammelt aftenpostenkryssord, og kikka på klokka og sønnen med jevne mellomrom.
Det å oppholde seg lenge i en kø og ikke vite når man står for tur er en krevende øvelse, og jeg merka - etter to timer - at det fikk fram de nedrigste og ekleste tankene i meg. Det er ikke sånn jeg  VIL være, jeg prøver å være høflig og grei, og med hjernen forstår jeg at det var mange som var sjukere enn min sønn. Jeg har også 90 prosent tillit til den som administrerer rekkefølgen folk får komme inn i. Før var den hundre. Da vi hadde sittet der i disse to timene kommer det et kjent stavangerfjes inn - han trekker kølapp, går inn og snakker lenge med sykepleieren, og etter et kvarter blir han ropt opp og får komme til behandling.
Det kan selvsagt tenkes at vedkommende var dødssyk, men for meg så det ikke slik ut. Det er ubehagelig å skrive om de nedrige sidene ved min egen person, kjenner jeg. Jeg liker dem ikke. Jeg irriterte meg på de to østeuropeerne som satt ved siden av meg og snakka høyt, også. Ikke fordi de var østeuropeere, altså. Men kanskje fordi jeg har så mye støy inni mitt eget hode, eller fordi jeg er i ferd med å befeste meg som en sur, halvgammel gubbe.
Jeg gjorde ingenting med det, altså. Hysja ikke eller noe, for de har like stor rett til å være der som vi. Han av dem som er sjuk får komme inn før oss også. Og da holder den andre kjeft. Vinnvinn.
Til sammen er vi på legevakten i tre timer denne Lørdagen. Ipaden går tom for strøm. Legen er kjempegrei, det koster ingenting.
Jeg kjører guttungen til Lillesøster Frekkesen, og når jeg er tilbake i byen har bandet øvd ferdig, så det har ingen hensikt å reise til Alsvik, og hvis jeg skulle gi fasilitetene et terningkast på en skala fra en til tre, så ville det bli en soleklar ener, og hadde det ikke vært for de fine folka som jobber der, så hadde jeg gitt dem null.
Jeg holder ordføreren personlig ansvarlig. For Natas.

onsdag, august 23, 2017

Krig og politikk



Det er snart valg, og selv er jeg veldig for valg.
Særlig denne gangen, får man si, etter å ha hatt en regjering som har svekka arbeidsmiljøloven, gjort grumsete meninger stuereine, prøvd å presse kommuner til å slå seg sammen, og ellers aktivt jobba for at de som har minst skal få litt mindre, og de som har mest fortjener mye mer. Dessuten har de kutta i fedrekvoten. Lagt seg med rassen i været for Kina.
Jeg spyr.
Jada, jeg vet at det finnes ok folk, ja, til og med veldig fine folk som stemmer høire, men når jeg havner på fylla (noe som fortsatt skjer, om enn mye sjeldnere enn for en del år tilbake), da hamrer jeg løs på Høire - partiet som helt konsekvent har stemt imot alle velferdsordninger siden tidenes morgen. Jeg vil før stemme på brunsneglene som slimer seg rundt i hagen. Og som om dette ikke er ille nok - en stemme til høire er en stemme til: Jeg nevner i fleng - Sylvi Listhaug - Per Sandberg - Christian Thybring Gjedde. Æsj.

Jeg er ikke elitist. Jeg har ikke en gang universitetsutdannelse, men noen ganger har jeg faen hakke meg tenkt urene tanker: Burde vi hatt en bitteliten kunnskapstest før velgerne fikk slippe til ved urnene? Bare tre enkle spørsmål som vi måtte svare rett på? Jeg kjenner at jeg er mer for det enn å heve sperregrensa.
Kanskje jeg omsider mener noe som ikke er politisk korrekt. På Lørdag reiv jeg ned en FRP-reklame som framstilte Støre som en fyr som skatta oss i hjel. Støre er ikke min mann, men det evinnelige sytet om for høye skatter og avgifter får noe til å rakne i meg.
Enkelte hevda at handlingen min var et forsøk på å svekke ytringsfriheten til mine meningsmotstandere, og det kan godt hende, men jeg synes ikke akkurat at de er holder noe igjen. Jo mer jeg tenker på det, jo mer tenker jeg at de godt kunne vært knebla litt mer.
Mye mer. Mye mye mer.


mandag, august 21, 2017

Alle killebukkene

Av ting som star på lista over egenskaper som ikke definerer meg, kommer friluftsmenneske tålig høyt.
Det er ikke fordi jeg har noe i mot å være ute. Det foregår mye positive shit ute - frisk luft og vind I barten. Regn på knotten. You name it. Store ting skjer ute. Liv og død.
I det herrens år 2017 har jeg inntrykk av at alle går på tur hele tiden, mye mer enn før, men som Rållså sier: folk dokumenterer livene sine på en helt annen mate nå.
Å springe på fjellet som ei geit, eller annen friluftsrelatert virksomhet blir dokumentert, men å ligge på sofaen og klø seg der du vet, det er folk mer tilbakeholdne med å dele, og takk for det.
Deling på sosiale medier handler vel mye om hvordan man ønsker å framstå. Og da velger de fleste friskus foran stuegris.
Det handler i stor grad om tomler og hjerter og allmenn beundring I den utvidede vennekretsen på facen eller snap eller instagram.
Man ønsker å bli sett eller respektert eller noe. Elska, kanskje mest av alt.
Fine og sunne mennesker som deler fine og sunne og flinke ting. I utgangspunktet ikke en dårlig ide, men når jeg får opp den 450ende fjellselfien på ei uke, fra samme menneske, så må jeg spy litt, for jeg er allergisk mot bresing.
Det er ingenting i veien med å være en treningsføkk, men vis moderasjon for svingede.
Overdreven offentlig kjærleikssorg på feisen liker jeg heller ikke. Si minst mulig. PM en venn. Skriv en blogg. Men ikke legg det i feeden min. Hva vil du egentlig at jeg skal si?
Men nå skriver jeg om noe som jeg ikke hadde tenkt å skrive om. Fra min høye hest.
Jeg hadde tenkt å skrive om den lille fjellturen jeg hadde med familien i går.
Men uten pulslogg og kart over stigning og antall kilometer.
Det var forresten ikke så langt.
Men fin natur.

torsdag, august 17, 2017

i hekkfjell

Vi har flytta.
Har du hage? spør folk.
Ja eg har hage, svarer jeg kjekt. Sjøl om vi ikke akkurat snakker kunstige fossefall og frukttrær og grønnsaker så langt øyet kan se.
Jeg har noen kvadratmeter på den ene siden, med et par fancy runde busker, omkranset av en hekk. Og så har vi noe på den andre siden, som skulle bli plen, men som etter syndefloden ser mer ut som et litt vanskjøtta nybrott, og det ER det vel strengt tatt også. Det spirer litt, men fint er det ikke.
Vi har flere veldig okay naboer, han ene har tilbudt meg å låne gressklipperen hans, og det har jeg benytta meg av flere ganger. Han er min favoritt.
Jeg er ikke motoren i nabolagets hageskjøtsel, men jeg prøver å ikke være han som drar alt for mye ned, så når naboen veggivegg klipper hekken sin på forsiden, så kan ikke jeg være så mye dårligere, men så er det sånn i rekkehusborettslag, at hvert hus liksom har sine egne greier (i motsetning til i blokkborettslag, hvor alt verktøy og alle uteområder er felles). Terskelen for å tigge verktøy av naboene når jeg allerede snylter plenklipper er høy. Veldig høy. Uoverstigelig.
Jeg kjøpte ei hekksaks. Først hadde jeg tenkt å kjøpe ei på FK-butikken, men 2500 kroner? Føk åff.
Jeg er ikke så merkebevisst. På Jula kosta den dyreste 1100 - og den hadde ikke ledning - den hadde et lite batteri, som etter reklamen skulle vare i 3 timer.
Alle som har klippa hekk har klippa av ledning. Det er en av grunnene til at det tar så lang tid, for når den er avklipt så må den fikses, eller så må man få tak i en ny ledning og det er det ikke sikkert at man har, og hvis man har, så er det ikke sikkert at man vet helt hvor man har den.
Det å klippe med ledning - det kommer jeg tilbake til - men først må jeg sneie innom en historie. Jeg er 13 eller 14 år. Jeg er på besøk hos Mormor på Malm.
Det er varm sommer og Mormor har satt ut hagebord med parasoll og et par stoler. I Mormors øyne er jeg verdens fineste og greieste OG flinkeste gutt. Jeg kan nesten ikke gjøre noe galt en gang.
Med mer objektive briller så var jeg en temmelig usikker gutt, under middels i sport, ikke særlig populær på skolen. Litt for sleivete i kjeften, med en halvlang hockey, alltid forelska i noen som ikke så meg, alltid denne lengselen i brystet. 1983 - hva hørte jeg på i 1983?
Fr. David med Words, Agnetha Fältskog med The Heat is On. Bowie med Lets Dance
Bonnie Tyler med Total eclipse of the heart.
Mormor ga meg i oppdrag å klippe hekken rundt det grønne huset på Bjørkan, og det var en lang jævla hekk. den gikk rundt hele den romslige hagen, det var en slags raklehekk, den lukta sterkt, søtlig, jeg husker at de bare armene mine begynte å klø nesten med det samme. Jeg strakk ledningen igjennom kjøkkenvinduet plugga i saksa, pressa inn avtrekkeren og begynte å klippe fra en ende.
Jeg peisa godt på, var høyt og lavt, og saksa sang sin karakteristiske sang, som ei industriell gresshoppe eller noe, og jeg prøvde liksom å få det så jevnt som mulig, og ganske snart ble det å unngå at ledningen vikla seg for mye sammen med det jeg hadde klippa av en ganske sentral del av opplegget. Og i dag så veit jeg jo det, at sånn er det å klippe hekk med ledning. Etter et par timer kom Mormor ut, og sa at nå måtte jeg komme og ta en pause i skyggen. Og foran meg satte hun et glass, og oppi det helte hun fra en flaske kaldt EC Dahls pilsnerøl, og det var første gang jeg klippa hekk, og første gang jeg ble servert alkohol av en voksen. Og begrunnelsen var at jeg gjorde arbeidet til en voksen kar, og da måtte jeg bli tilbudt en voksen kars drikke også.
Så kul hadde jeg aldri følt meg før. Kort tid etter klippa jeg av min første ledning, og Mormor måtte ringe naboen sin, og han kom og spleisa trådene og fyrte på noe elektroteip.

Det var noe helt annet å klippe hekk med batterisaks. Den sang liksom ikke så fint, den er dauere i lyden. Men så slipper man å hele tiden ha kontroll på ledningen.

onsdag, august 16, 2017

Sjangeranger





Jeg vurderer å bytte til hip hop. Streetcreden min er likevel smuldret opp. Jeg lurer på om streetcred er det samme som troverdighet. Jeg tolker det slik.
Jeg liker ikke de side buksene og alt blingen, jeg liker ikke joggeskoa eller de ûbermacho tekstene. Jeg liker ikke den åndssvake fiklinga med platespilleren. Men det er noe urmenneskelig over ordene over bass og trommer i monoton, suggerende rytme. Det er ofte sånn jeg lager tekst. Leter etter en innfallsvinkel, en pønsjline som lokomotivet som skal sprenge hull i den veggen som står rundt meg i alle fire himmelretninger.
Bare en åpning stor nok til at jeg kan kravle igjennom.




Eg kom øve heiå
Å der sto budeiå
Hu galna seg og veifta med ein Mauser, midt i leiå
Hu gjeta kje sauer
Hu molka kje geiter
Ikkje høns og ikkje kyr og ingen dyr som gjekk på beite


Eg vinka fra toppen,
så sklei eg på soppen
Å ut fra sekken raste øl og vin og rett i koppen
Hu sprong øve bekken
Oppi Hakkadalen
Så ga u meg ei vinga, den budeiå der va galen


Tja? Kan det bli til noe, montro? Det lille jeg kjenner til sjangeren foregår gjerne ikke på en støl uten innlagt vann, det er som rapperen i kultfilmen 'Mongoland' sier: I Oslo, der har di liksom ordentlige kriminalitet og sånn å rappa om.
Det er lov å anta at den er et urbant uttrykk, funnet opp av, og utvikla av frustrert ungdom i storbyene i USA på 80-tallet, adoptert av ungdommer i hele vesten. Allemannseie i 2017.
Gangsterkronprinsen Christopher Moltesanti fra The Sopranos sier det på denne måten: Det kan da ikke være vanskelig å skrive en Rap-tekst? My bitch, my bitch, my ho', my ho'.
Tekstene er ofte grovt sexistiske, det er liten eller ingen plass for ironi og understatements, og akkurat nå kommer jeg på ordet - Hip-hop er en bresekultur.
Ikke veldig ulikt folkedansen Halling, forresten. Bunad og søljer og kniv og hanekyllinger.
Når det er for lenge siden jeg har blogga eller lest, eller sunget.
Når det kjennes som at det nesten er for lenge siden jeg har tenkt, da er det som om tilværelsen mister mening. Som om været er gråere. Fargene blassere.
Men i hip hop kan man bare falle inn i grooven.
Og se hvor den tar en.





fredag, august 04, 2017

De norske verdiene

Jeg er norsk.
Eller jeg er halvt trønder, hvis det fortsatt kvalifiserer til merkelappen. Ola Borten Moe er også trønder. Og Linda Hofstad Helleland.
Sylvi Listhaug er frå Sunnmøre, selv om jeg egentlig tror at hun har aner fra Mordor.
Sylvi Listhaug er minister for hele det norske folk. Hun har innvandring og integrering som hovedoppgave, men jeg syns ikke hun bruker så mye tid på å jevne ut og integrere. Hun bruker mest tid på å være bekymret. For alt som er så fint og Norsk som blir ødelagt.  Hva slags fryktelig land skal stakkars lille Steffen vokse opp i?
Ola Borten Moe og Linda Hofstad Helleland er også redd for alt det norske som kan gå tapt. Hvis vi ikke passer oss for utlendingene.
Det er snart valg, og dette er det som er viktigst for disse menneskene.
Å dusje er en slik norsk verdi, sier de og kristendommen. Krle i skolen.
Nestekjærligheten er typisk for oss nordmenn, sier de. Som om det skulle være en sannhet.  Men nå er den under press.
Hofstad Helleland går en pilgrimsvandring og presterer denne setningen her: 'Det å være pilegrim nå er å forstå de norske verdiene, demokrati, ytringsfriheten, rettferdigheten, men også nestekjærligheten.'
Åhoi.
Sylvi Listhaug topper lista med å oppfordre lærere og naboer om å sladre til myndighetene hvis de har mistanke om at folk med flyktningestatus har vært på besøk i landet de flyktet fra.
Angiveri er visst også en norsk kjerneverdi.(Rinnanbanden, eksempelvis - under krigen
Ved et kjapt søk på 'dusjing ' finner jeg ingen indikasjon på at det er spesielt for nordmenn. Jeg fant derimot en artikkel om at det er skadelig å dusje for mye http://www.kk.no/livsstil/%C3%A5-dusje-ofte-kan-gj%C3%B8re-deg-syk-25807
Så en påstått typisk norsk kjerneverdi kan altså gjøre folk syke. Hm.
Pilgrim: wikipedia:
En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker. Pilegrimkommer av det latinske ordet peregrinus, som betyr «fremmed» eller «utenlandsk».Pilegrimsreise er kjent fra flere religioner og bruken av begrepet er blitt utvidet, slik at en som reiser til et sted som er svært viktig for ham kan bli kalt pilegrim, selv om det ikke er religion som ligger bak. Pilegrimen søker gjerne åndelig renselse eller å komme nærmere det guddommelige, men det finnes også mange andre grunner til å reise. Imiddelalderen fikk det også betydningen «en person som vandrer fra sted til sted».

Noen plasser ble de kalt «vallare» (etter valfart) eller «palmeri» – dette henspiller på de som reiste til sørligere breddegrader, som Romaborg eller Det hellige land og hadde sett palmetrær. På våre trakter ble pilegrimene nok ofte forvekslet med munker og kalt dette, eller de kunne ble omtalt på en mer foraktelig måte som «munkelus».
Jah? Hva sier dere?
Jeg sier føkk den der selvgode nasjonalistdriten og vær grei mot folk.  Og særlig dem som sliter. Og ikke angi naboen din eller eleven din.
Og jeg håper - Når Listhaug går av som minister om en måned eller så - at hun aldri får jobb i norsk skole. For hun har åpenbart ikke det som skal til.


onsdag, august 02, 2017

Du skal gjøre jævla mye feil for ikke å få gress til å gro på vestlandet


De av dere som forestiller dere at det å bo i rekkehus er som en slags mellomting mellom å bo i enebolig og blokk har 100 prosent rett.
Den mest merkbare forskjellen fra blokktilværelsen er etasjene og hagen.
For mens vårt forrige borettslag begrenset egeninnsatsen til to dugnader i året, så har man her fått tildelt hver sin hageflekk på hver side av huset som man kan gjøre som man vil med.

Little boxes on the hillside,
Little boxes made of ticky tacky,1
Little boxes on the hillside,
Little boxes all the same.
There's a green one and a pink one 
And a blue one and a yellow one,
And they're all made out of ticky tacky
And they all look just the same.
* Malvina Reynolds*

Normalt ville nok dette - for min del - betydd at jeg gjorde minst mulig, slo plenen, tok hekkene et par ganger i året, og lot resten seile.
Men akkurat det er ikke et valg nå, for det har stått en gravemaskin og dura langs rekka av hus, og arbeidet ble lagt til Juni/Juli, for da er det garantert fint vær.
Det er ikke kuldegrader ihvertfall, men alt i alt så var det godt med nedbør i denne perioden, med det resultat at det ble my sørpe og spør og hendesløysa på nedsiden av husene. Det hvor det en gang hadde vært en plen.
Siden vi har styrt med flytting, så passa det ikke kjempegodt å skulle lage til og så i plen på toppen av det andre, og vi var helt soleklart sist av alle, men i går - den første August 2017, begynte jeg på det møysommelige arbeidet med å slette ut og plukke av stein, og så kom borettslagslederen bortom med to lass sand som jeg la i bånn, og så jevna jeg ut 10 sekker jord etter beste evne, før jeg strødde grasfrø, som jeg raket nedi jorda, og helt på slutten begynte det å dryppe litt og jeg tenkte at så flaks for meg at det ikke begynte å regne før.
Det sies at det å jobbe med jord utløser noe greier i kroppen som gjør oss roligere og begrenser risikoen for depresjon.
Det var noe der, mens jeg balte med jorda, men mest sannsynlig var det flashbacks til tiden da jeg jobba på gård, henta stein og lukte i kålrabien. Henta neper til kyrne som jeg slo jorda av mot traktorskuffa.
Jeg ble vel ikke akkurat lykkelig av dette, men jeg var som sagt rimelig fornøyd med resultatet.
Men: så kom det et helvetes regnvær, det var den Satans forbannede syndefloden, han tømte seg over Tjensvoll og plenen blei til ei elv, og jorda rant av og det eneste som er igjen er sand og stein.
Det var nesten så man skulle tro det var personlig.
Men jeg har mer jord, jeg. Og frø og alt.
Jeg gir meg aldri.

tirsdag, august 01, 2017

Mixtape, a-ha og blandede følelser



Beelzebub er en handlingens mann. På mange matter min rake motsetning: han blir veldig fort begeistret for ting, og gjør ting på innfall, kanskje enda mer før enn nå, men fortsatt vil jeg si at han er spontan.
Selv er jeg mer av typen som ikke rir same dagen som jeg saler. Noen ganger rir jeg ikke en gang same uke som jeg saler. I snitt er vi kanskje noenlunde på normalen, det grønne feltet i midten.
I går var en typisk dag for innfall for Beelzebubs del.
Han hadde funnet ut at a-ha skulle spille på Kongsberg Jazzfestival den 6. Juli 2018. På en drøy halvtime hadde han invitert Rållså og meg, kjøpt konsertbilletter, og booka seg og fruen inn på hotell til det nevnte arrangementet.
Vi liker veldig godt å henge med the Beelzebubs, og lot oss rive med av begeistringen.


Etter dette har jeg tenkt mye på a-ha, og i motsetning til Rållså, så har jeg aldri vært storfan. Jeg har vel strengt tatt ikke vært småfan heller, de var vel litt for glatte i stilen da jeg var 15, og stil var viktig på 80-tallet. Ikke så rent sjelden var det mer essensielt en musikken i seg selv. Jeg tror jeg hadde lærreimer rundt håndleddene. Det var så langt jeg strakk det. Jeg har et vagt minne om at de lukta ganske sterkt av fjøs, siden jeg var bondesønn. Jeg tror klærne mine også lukta fjøs. De som ikke var arbeidsklær også. Det kan forklare en hel del.
A-ha lukta nok ikke fjøs. Antagelig lukta de av syntetisk hårspray, juicy fruit og poco loco, men jeg vet jo ikke. Tenker meg bare at sånn må det ha vært. Jeg hadde en opptakskassett, husker jeg - en grønn Basf 90 minutters, hvor Bryan Adams' Reckless - album var på den ene siden, og a-ha's Hunting high and low på den hi. Det albumet må ha vært under 45 minutter langt, for på slutten var det skvisa inn et par låter med Ultravox, (blant annet 'Dancing - With tears in my eyes'). Jeg lurer på om det ikke var Bergljot som hadde komponert den tapen for meg, for hun var medlem av den beryktede postordrepushetjenesten Scandinavian Music Club.
Når det gjelder Bryan Adams, så spilte jeg og spilte og spilte den siden, men ofte spolte jeg den helt tilbake for å slippe å høre a-ha. Jeg syntes det var for sukra, og så syntes jeg de var for glatte, og det er jo relevante argumenter innen popmusikk. Omvendte fordommer: Kan boyband lage ordentlig bra musikk?
Jeg mente ikke det. Bryan Adams, altså: Summer of 69, Heaven, og it's only love, gitar var rock'n roll. Synth var pus.
Dridestemme var også Rock'n roll, i motsetning til fløyelsfistel.
Det kan vel ikke være tvil om at Bryan Adams har tålt tidens tann dårligere enn a-ha, sånn reint musikalsk sett.
A-ha har for øvrig hatt minst 2 avskjedsturneer før, uten at det stopper dem fra å gjøre den tredje også, og hvem vet om det stopper der?
Frontfiguren i bandet har fått mye pepper - han virker unektelig litt fjern - men herre min hatt for en stemme. Helt rått.
Onde tunger vil for øvrig ha det til at han ikke kan si STAY uten å gå opp i fistel.
Jeg kjenner at jeg håper at det er sant.