torsdag, april 30, 2009

Færra te Liverpool.

De siste par dagene har jeg drevet og klasket lakk på en treplate - som skal fungere som en slags 'arbeidsbenk' på badet - til bleieskift og denslags.

Jeg er ikke særlig handy - i motsetning til tidligere generasjoner av Dvergbøyer - både min far og hans far før han har vært nevenyttige.
Morfar var visst også flink så lenge han kunne se.

Det er med andre ord ikke genene det er noe i veien med.

Og så tenkte jeg på neste generasjon da - hvis ikke de er mer enn gjennomsnittlig interessert - så er de føkka. Og det betyr at de selv må søke kunnskap om håndtverk og praktisk problemløsning. Og der har jeg ingenting å skilte med.

Men kanskje Gamle Dvergbøyen kan lære dem et triks eller to. Men det er ikke sikkert, for han er en jækla utålmodig læremester.

Og tankene vandrer videre til hva ungene våre egentlig KOMMER til å bli. Jeg håper de er friske. Og glade.

Men de kommer til å vokse opp som byaser eller sørpiser. Eller begge deler. De vil nok ikke få den nærheten til dyr eller til naturen som jeg hadde i min oppvekst.

På den annen side vil det være gode muligheter for at de har jevnaldrende i nærheten (utenom hverandre også) som de kan leke med. Det var det i sin tid skralt med på den ytterste nøgne Ø.

I morgen reiser jeg til Liverpool - hvor pinten er billig - og fotballen god. Jeg vurderte et øyeblikk å ta med meg computeren, jeg føler meg hemma når jeg ikke får skrevet et par ord hver dag. Men som Rållså sa så kan jeg jo bare ta med meg ei blokk eller noe.

Jaja. Det blir ikke noe blogging på noen dager da. Derfor poster jeg denne i dag.

Storbyliv.


I går ettermiddag banket det forsiktig på døra mi. Det syntes jeg var rart for jeg har ringeklokke og så har vi sånn ropert med døråpner nede ved inngangen.
Hvis vi blir oppsøkt i hjemmet pleier det å være i form av ringring. Dette systemet gjør at selv ikke Jehovas vitner har funnet en måte å komme seg fram til inngangsdøra vår på.
Den første tanken jeg tenkte etter bankingen var at det var noen fra innsida av blokka som kom for å: a) Si fra om at nå måtte jeg komme på dugnad.: b) si fra om at mopeden var feilparkert/stjålet/velta (i akkurat den rekkefølgen).
Jeg var nesten sikkert på at det var en nabo.

Jeg ryddet whiskeyflaska av stuebordet og gikk for å åpne. Man vil ikke at naboene skal vite at man drikker brennevin på en helt vanlig Onsdag. Selv om jeg garantert ikke er den eneste i vår blokk.

Jeg åpnet døra og der sto to guttepjokker i titolvårsalderen. De solgte lodd for.., ja jeg vet ikke helt hva. Men jeg bestemte meg for å støtte formålet uansett. De virka litt nervøse men åpne - slik som bare unger kan være det.

Jeg la i en femtilapp og fikk vite at :' DU KÅMME JAFFAL TE Å HA FLAKS! DU KÅMME JAFFAL TE Å VINNA - DU KAN VINNA EIN SYKKEL'. Jeg var overrasket over at femti kroner (ti lodd) kunne skape såpass entusiasme blant de unge i 2009. Det sier vel kanskje heller noe om hvor kjipe naboene mine er.

'ÅMM EG KAN LÅNA DOEN?' Spurte den ene. 'MÅ EG TA AV MEG PÅ SKONÅ?' 'Neida, det er bare to meter', sa jeg. Og så kryssa jeg i blokka og så slutta pennen deres å virke og så gikk jeg for å hente en ny som jeg donerte til korpset deres eller hva det nå var de solgte lodd til inntekt for.

Og så tenkte jeg at jeg kanskje burde komme meg litt mer ut blant folk siden møtet med et par guttunger med en loddbok var høydepunktet denne Onsdagen i April.
Så gikk jeg tilbake til brennevinet.

onsdag, april 29, 2009

Heroes and Zeroes.

Da jeg var barn var foreldregenerasjonens helter allerede på hell eller under torva.
Disse 'heltene' besto stort sett av skøyteløpere og polfarere samt en og annen motstandsmann (kjakan og køfta og siffen og biffen og guffen) og Kongen.
Det med Kong Haakon den syvende som sterkt nasjonalt symbol i og etter krigen har alltid forundret meg. Fyren rømte til England med halen mellom beina og regjeringen på slep med èn gang ryktene om en Tysk invasjon forelå.
Han etterlot landet med buksa nede - pyntet med en tegning i sprittusj som sa 'get it here' - klar til en 5 år lang penetrering fra Hitlertyskland.
Slike gutter det vil gamle Norge ha.
Men hva GJORDE de egentlig der borte i UK? Det sies at 'de flyttet til London for å lede motstandskampen derfra'. Ja det må jeg sannelig si. Det var vel ikke noen 'motstandskamp' å lede før helt på tampen, så jeg tipper at han gikk mye og tvinnet tommeltotter mens han snakket gebrokken engelsk med dansk aksent. Og så holdt han taler på radioen på gebrokkent norsk. Med dansk aksent.
Det at han etter krigen ble hyllet som en seierherre er kanskje noe av det rareste av alt.

Så tenker jeg på hvilke 'helter' vår generasjon har - som tvillingene kan le og riste på hodet av når de blir gamle nok til denslags. Tja? Forslag?

tirsdag, april 28, 2009

Tankekors.


Da var den årlige epidemien over oss igjen. Jeg skal la være å trivialisere selve sykdommen i seg selv - all den tid det finnes dem som faktisk dør - og dem som faktisk er redde. Det er uansett hyggelig for pressen at de har noe annet å skrike om enn 'russens herjinger' og 'Møtten's' comeback i Sippeligaen.
Det som imidlertid slo meg er at kvinner som bekjenner seg til den Islamske lære ikke er i faresonen for å få svinepest i det hele tatt : Ikke spiser de gris og munnbind har de jo i de tradisjonelle draktene sine.

mandag, april 27, 2009

Planer for pensjonisttilværelsen.

'Når eg blir pensjonist ska eg bruga tiå mi te frivilligt arbeid - te å hjelpa folk så slide å sånn'. Rållså har åpenbart helt andre planer enn meg. Selv har jeg tenkt å kjøpe en gyngestol og en softgun og så skal jeg skyte på alt som kommer innenfor min rekkevidde. Og så skal jeg ta opp piperøyking og generell klaging på heltid.

fredag, april 24, 2009

Jeg velger meg fortsatt PølseDanmark i nioghalvfems tilfeller av hundre.


En av de første postene jeg skrev her het 'Jeg velger meg Pølsedanmark' og det er snart tre år siden og det er rart det der med tiden som seiler avgårde som en stripe hvit, nesten gjennomsiktig røyk på himmelen.

Nå har jeg nettopp vært i Danmark igjen - i jobbsammenheng - for å se på en belg - eller en 'bælg' som de kaller det der nede. De fleste ganger jeg har vært i vårt naboland har det vært i forbindelse med Roskildefestivalen og i sannhetens navn har jeg nok oftere vært full i det landet enn edru og det er jeg sikkert ikke alene om.

I så henseende var nok denne rejsen måske en smule anderledes. Jeg og en mekaniker har vært på bedriftsbesøk og sett på en mengde små danskere i snekkerbukser som gjorde tingene sine i rolige bevegelser. Arbeidere i overhall = dansker. I modsætning til os Nordmænd har våre naboer i sør en veldig stolt tradisjon som håndtverkere og det inntrykket ble bekreftet på denne rejsen.

Fint å se på utlendinger som jobber, men enda finere å sitte ute og prate under den uendelige blå vårhimmelen og drikke mørkt øl og røyke sigaretter. Med lønn - stort bedre - blir det ikke

onsdag, april 22, 2009

Rosbevegelsen.

I går sto jeg og snudde på hjulet på radio-hodetelefonene mine og så slumpet jeg til å stanse på en kanal som hadde en gjest som hadde startet en 'bevegelse' som hadde til mål å få folk til å gi ros til dem som fortjener det.

Vedkommende mente at vi er raske til å påpeke svakheter når ting ikke fungerer - men når noen gjør en god jobb med noe holder vi fint kjeft.
Dette er en problemstilling jeg lett kan kjenne meg igjen i - helt fra de første usikre arbeidstakene - hjemme på farsgården hvor kjeft var den vanligste formen for irettesettelse - hvis noe ikke var utført på en tilfredstillende måte. Ros - eller 'skrøyd' som det heter på de kanter - var veldig uvanlig. Hovedregelen var at hvis ting gikk dårlig fikk man kjeft og hvis ting gikk bra så var selve MANGELEN på kjeft motivasjon nok i seg selv. Eller skulle ihvertfall være det.

Så hva synes jeg egentlig om denne 'rosbevegelsen'? Tja? I utgangspunktet synes jeg at hele opplegget har noe gladkristent over seg. Alt som lukter kristnas er jeg skeptisk til. Men når jeg tenker på hvor glade folk blir når de får litt skrøyd - hvordan de retter seg opp i ryggen - og selvtilliten øker så tenker jeg at kanskje det har noe for seg likevel. Å skrøyda litt. Men jeg vil faen ikke være noen del av en 'bevegelse'.

Vil benytte anledningen til å skrøyda litt over Osama Bin Laden. Makan til flink terrorist skal man lete lenge etter. Og i gjemmeleken er han nummer èn.

mandag, april 20, 2009

Spillet.


Som medlem av Dvergbøyklanen har jeg en nedarvet forkjærlighet for det verbale. Frekekesen og Bergljot også, selvsagt. Frekkesen har vært blodfrekk siden hun var seks år og på barneskolen kostet nok det en hel del juling. Ikke nok til å stoppe munnen på henne, selvsagt. For den er av grovt kaliber. Hvis Frekkesen er en verbal pumpehagle så er Bergljot et lavmælt, smatrende maskingevær. Minst like effektivt må man si, og vanskelig å verne seg mot

Selv har jeg bare sporadisk vært en 'ekte' Dvergbøy. Som ung var jeg alt for treg til å beherske den frekke tonen og den friske replikken som hersket ved middagsbordet hjemme. Jeg liker å tenke på middagsbordet som en squash-bane hvor den verbale 'ballen' gikk i voldsom fart fram og tilbake over bordet. Min lillebror var heller ikke noen stor spiller. I de senere årene har jeg fått litt bedre tak på det og har et anstendig repertoar av trickshots å velge mellom.

Men uansett hvordan man vrir og vender på ting så er det Runo som er kongen av verbale utskeielser. Ingen over - ingen ved siden.

fredag, april 17, 2009

Å skuta heter Klara og er veldig vel bekrutta.


I vår iver etter å være sinte på sjørøverne utenfor Somalia glemmer vi nesten å være sinte på muslimene. Neiånei. Snakker vi om en 'Sniksjørøverifisering'?
Selv kjenner jeg at jeg heier litt på piratene - hijack en oljetanker - vift litt med et maskingevær - og la de overfeite skipsrederne blø hvor det gjør vondest - i lommeboka.
Det er et meget bra initiativ for sysselsetting og verdiskaping i et karrig land hvor mange sulter. Afrika har vært systematisk utplyndret i mange hundre år, og i et ideologisk perspektiv - Robin Hood i gummibåt - synes jeg absolutt det står respekt av hva disse modige unge mennene utretter. Dig in!

Det at hvert eneste jævla land i den 'vestlige verden' som har en skipsflåte sender krigsskip og skarpskyttere for å 'beskytte skipstrafikken'. Pfff...
Såvidt meg bekjent er blodtørsten større ombord på disse marinefartøyene enn på den andre siden.
Terje Vigen, gå og vogg!

torsdag, april 16, 2009

Les Miseràbles.


Påsken er over og våren er på vei og det er deilig at det blir lysere og mildere.
Rållså har brukt et halvt BNP på blomster og jeg må - om enn noe motvillig - innrømme at de fargerike plantene bidrar til å løfte meg bittelitt.
Overlevelsesprosenten på potteplanter i vårt hjem er rimelig lav(rundt 20 prosent) og det er først og fremst undertegnedes skyld. Hvis Rålls er borte mer enn to dager på rad kan du ta deg faen på at det er et minst et partre stykker som synker sammen og dør rett under mitt ukyndige blikk.
Min kjære er først og fremst en estetiker - blomster skal være pene - og hvis de ikke er pene blir de degradert til oppgangen eller destruert = kastet i den brune dunken.
De plantene som vokser i oppgangen - ofre for plante-apharteid - de mindre pene, utstøtte som tilbringer sine mindreverdige liv i gjenklangen av skritt i blokka vår lever på et eksistensminimum. Hovedårsaken til dette er at både vår Jazz-nabo og Rållså har begrenset interresse av å holde dem i live (frem til i det siste, vel å merke) og dermed har de vært overlatt i min varetekt. Det var ei julestjerne der som hadde det tungt før hun krøllet seg sammen og vandret heden i sist uke. Med et nødskrik klarte hun å underbygge påstanden om at jula varer helt til påske.
Jeg ser at de etterlatte rasler litt i bladene og kanskje de tenker at neste gang kan det være meg.

tirsdag, april 14, 2009

Mens vi er inne på dobbeltgjenging.



Min kjære venn Svennedine påstår at denne ligner veldig på meg. 'Den hunden som egentlig er en drage som kan fly i never ending story'.

Rått parti.


Til dere som måtte være i tvil: Påsken har vært en fin, men travel tid. Dette er fra lørdagens party i det hvite hus. I Naftabladets nettutgave har de følgende overskrift i dag: PÅSKEHAREN KNUSER JESUS.
En grei oppsummering.

søndag, april 12, 2009

Hva med dette?




Denne posten blir litt intern, men: Er det flere enn meg som synes at disse to er veldig like Pål Øystein og Arnfinn?

Har vårherre stille lempet?


Det er fint med påske.
Trist med Jesus for de som tror på denslags, men fint for oss andre.
Vi kan i det hele takke kristnasene for ganske mange fridager. Påsje og Jul og Pinsti og Himlaspretten. Og så kan vi takke arbeiderbevegelsen for første Mai. Alle er i mot første mai og sier den har utspilt sin rolle og de har sikkert rett. Men det er ingen som har noen motforestillinger mot fridagen i seg selv. Fri er bra greier uansett.

Det jeg ikke helt forstår er linken mellom Jesus og marsipan og kryssord og påskefjell og krim og egg og vel - flaut å si det - Påskeharen. Tradisjoner er liksom en lapskaus av allslags.

Kom akkurat på at når tvillingene kommer så må jeg slutte å boikotte syttamai på det nivået jeg har gjort de siste 20 årene. No more Mr. Flagburning man. Fløyser og matrosdresser is og pylsa og brus.

fredag, april 10, 2009

Sjefen over de fleste sjefer.


På en uke har Rållsis og jeg sett de to siste filmene til Clint Eastwood. Den ene: 'Million dollar baby' vant jo en haug med Oscarpriser i sin tid - selv om vi alle vet at det ikke trenger å være noe kvalitestegn i og for seg. Men det ER en knallfilm. Eastwood er perfekt i rollen som gammel grinebiter - en meget troverdig grumpyføkk. I Gran Torino - som høres ut som navnet på et playstationspill - er storyen og rollekarakterene ganske like. Ihvertfall Clint Eastwood's rolle. Det at han kunne være så jækla MORSOM kom som en overraskelse på meg. Denne likte jeg enda bedre enn førstnevnte.

Jeg var aldri noen stor fan av spaghettiwestern-sjangeren, men det er klart at når helten rullet cigarilloen ut i munnviken og fyrte løs så gjorde det et visst inntrykk.
Det jeg liker aller best med Eastwood er at han kan filmfaget så godt - han har lært seg alle sider i prosessen - han heiser og hupser og opererer og snurper ikke på kroppen slik andre aldrende filmhelter i Hollywood gjør. Han gjør noe så sjeldent som å lage troverdig smal film for massene. Clint Eastwood er kongen.

torsdag, april 09, 2009

Walk on through the wind - Walk on through the rain.


'Livet er som en kommode. Skuff på skuff.' - Opphavsmann ukjent.


Det som skulle bli den perfekte starten på påsken 2009 - Liverpool - Chelsea - endte med en fryktelig nedtur. Alle illusjoner om å sende blåtrøyene hjem med et stortap i Gucci - bagen ble ettertrykkelig knust. Det er tungt å erkjenne at Chelsea var det beste laget og fortjente seieren.

Folk takler som kjent skuffelse på forskjellige måter. Noen blir innadvendt og gråter kanskje en skvett. Andre kan riste ting av seg med et skuldertrekk - den såkalte teflonmetoden - atter andre blir utagerende og leter etter unnskyldninger til å plante et kne i pungen på folk som ja - som kanskje LIKER Chelsea og gir uttrykk for det med jubel eller sang av høy og skingrende kvalitet.

Undertegnede er som kjent forholdsvis fredselskende og tanken på at noen fra den brokete og overveldende røde majoriteten skulle banke noen blå fordi de 'provoserte' med å synge uskyldige fotballsanger byr meg i mot.
Jeg tror det gikk greit.

Jeg ble med Arnstein på Dunken for å treffe kjentfolk men snudde på hælen og skviste meg ut derfra - ut - i den grå vårkvelden.
På vei mot bussen var det en ung dame som prøvde å sjekke meg opp - det er ikke helt sikkert at det var det hun gjorde - men jeg tolker det sånn.
Jeg gikk selvsagt bare videre mens jeg tenkte ialledager.

En stykk brisen, småsur men fattet Jesus-lookalike tok bussen hjem til Rållså. Og i går var jeg litt mer normalt slitsom og gjentok meg selv noen ganger før jeg sluknet på sofaen.

tirsdag, april 07, 2009

Hatteleken.

Bergljot's post om leieboing fikk meg til å tenke på hvor preget vi mennesker blir av hvilken hatt vi har på.
Man kan ha en historie som leieboeren fra helvete selv : upålitelig betalende kåk-herper med stort stereoanlegg og dårlige venner, men når man havner på motsatt side av bordet så er man skeptisk til å leie ut til folk med for mye sminke rundt øynene, man vurderer sine kontakter inn i kriminelle nettverk i tilfelle man på et tidspunkt skulle slite med å bli kvitt en leieboer som ikke virker som først antatt.

Jeg har jo møtt meg selv i døra og hyttet med neven jeg også: Jeg var i en lengre periode veldig negativ til kontantstøtte, ja barnetrygd også men når det ble klart at jeg selv skulle tre inn i en papparolle satt jeg sammen med Rållsis og telte på knappene : 'Kanskje vi burde gå for kontantstøtte? Det er jo to?' - 'Vi burde kanskje stemme KRF? spurte Rållså - de vil jo øke kontantstøtten til fem tusen pr. baby.' 'Ikke faen. Ett sted må grensa gå!'.

Vi mennesker bruker i det hele tatt mye energi på å rettferdiggjøre goder og ordninger som gagner oss selv. Er man lærer eller purk så er lønna alt for lav. Er man ikke det så mener man antagelig at de har for lang ferie eller for tidlig pensjonsalder. Er man bonde så er man med avisenes øyne en utsuger og en oversubsidiert snylter, men pressestøtten - se den er en helt annen ting - og det selv om prinsippet er nesten akkurat det samme. Er man arbeidsledig så er trygda for lav. Er man gammel så var absolutt alt mye bedre under krigen og det aller meste som ikke går i de eldres favør er en skam.

Jeg synes vi skulle byttelåne hverandres hatter litt oftere - så kunne vi kanskje lære å forstå hverandre uten å skifte side av bordet.

mandag, april 06, 2009

Fanmail

Jeg gikk akkurat igjennom et arkiv som inneholder spørsmål som fans av Poporkesteret vårt har stilt til oss medlemmer.
Denne var skikkelig morsom: TO PAASKEHAREN:

WOULD LIKE TO KNOW IF LIKE TO READ. BECAUSE IN TRISTINITA'S SONGS ARE WELL WRITTEN AND COOL. YOU ARE THE BEST COMPOSER. MY BROTHER SAYS TRISTINITA SUCKS. I TELL HIM THAT HE DESERVES TO GO TO HEEL BECAUSE HE IS FREAK AND STUPID.
IS TRISTINITA GOING TO COME TO USA?
WHEN?
A DVD?
I WANT TO HAVE IT .
GOTH BLESS YOU.

Jeg kjenner at jeg får et lite snev av dårlig samvittighet ved å utlevere en blodfan på denne måten. Men det var såpass gøy at jeg ikke klarte å la være.

søndag, april 05, 2009

Rølpelørdag.

I går var en Lørdag av den klassiske sorten. Utepils i vågen, fotballkamp på Stadion (akkurat DEN kampen kunne jeg godt ha vært foruten). Men etterpå så jeg Fulham - Liverpool på Rinnan Bistro med kompisene mine. Det var en seier som satt langt inne for de røde. Jeg tror ikke det er veldig vanlig at folk står på stolene sine og synger på den plassen, men det skjedde altså i går. Og så tok vi bussen til byen og jeg traff en svirebror som også er Liverpool-supporter og vi var ganske fulle og gikk på bar og drakk brennevin. De fleste som har drukket sprit har hørt om Gin Tonic (eller GT som den kalles på folkemunne), vel - i går drakk Ørnulf og jeg - den litt mindre kjente GW. Gin Whiskey er GTens Rocka onkel. Sjørøver og Kåbbåi på en gang. 50/50 Brunt og blankt og masse is. Sjempegodt.
Men Ørnulf måtte på jobb på Sevenileven. Han påstår at han jobber bedre når han er full og dessuten er han mye flinkere til å håndtere fulle kunder også.
Velvel jeg har kompiser som er karaokefetisjister (de jeg var på stadion med) og selv en svoren karaokehater som meg kan hygge meg når jeg er brisen og Jan Egil trakterer mikrofonen. Hans fistelversjon av 'La det swinge' høstet latter og applaus fra etablissementets klientell. Heldigvis respekterer kameratene mine det avholdsløftet jeg har avlagt vedrørende karaoking. Så full klarer dere ikke å skjenke meg.
Og så tok jeg bussen hjem til min gravide samboer og jeg tror ikke jeg var så slitsom som jeg ofte kan være etter noen enheter.

lørdag, april 04, 2009

Boys and Girls.


I går var Rållsis og jeg på Hardhaug og hentet babyutstyr og vi fikk en litt sånn Mormor og de åtte ungene meets familien Larkin - feeling der vi humpet gjennom tåka i en liten lastebil. De driftige jærbøndene har fått ferten av våren og lukta av 'hevd' fulgte oss hele veien.
Bakpå planen hadde vi surret to sprinkelsenger.

Det ble i det hele tatt mye babystæsj i går. Jeg ble stilt overfor problemstillinger som jeg på et tidligere tidspunkt aldri i livet hadde trodd at jeg skulle få befatning med. Rållså og hun dama som solgte utstyret gikk igjennom et fjell av klær og jeg var med jeg også - på en måte - denne dama hadde tvillinger hun også og nå var den ene lille gutten vokst ut av senga si. Bokstavelig talt, for føttene hans stakk visst ut mellom sprinklene. Den ANDRE lille gutten var jente fram til det motsatte senere ble bevist (ultralydbom) og det førte til at mora hans måtte bytte alle de rosa tingene hun hadde kjøpt i lyseblå.

Jeg undres litt over hvem som har bestemt at blått er guttefarge og rosa er jentefarge. En baby har jo ingen anelse om den er han eller hun. Rållsis sier at det er Yin og Yang. Selv mener jeg at gutte og jenteklær bør kunne brukes om en annen fram til ungene selv reagerer.
Og det har jeg tenkt å praktisere også.

fredag, april 03, 2009

torsdag, april 02, 2009

Kodak Moment


Forleden viste Enerkå et program i serien 'landeplage' på fjernsynet. En veldig morsom og interressant serie der man får gjensyn og gjenhør med sanger som har vært monsterhits i kongeriket i årenes løp.
I akkurat dette spesifike programmet - som handlet om - Sivert Halvdansens 'Kjærlighetsvise' - viste de et klipp av Vidar Bønn Bjarnesen når han ledet en allsang. Alle som kjenner Bjarnesen vet at han er Norges mest ukritiske mann. Han ledet 'Ti i skotet' i hundre år uten å si noe negativt om en eneste låt. Han ledet også et program som het 'Dasapo' på åttitallet - sammen med Hunnvor Gals - og det var så koselig å allsangete at det nesten ble litt for mye av det gode.
Uansett: Fjeset til Joviale Bjarnesen i nærbilde når han synger ' ......Å TANKAN BAK E JÆVLI' DÅRLI GJØMT...' er så hysterisk morsomt at hvis 'landeplage' noen gang blir gitt ut på DVD så MÅ jeg ha den. Det er litt vanskelig å beskrive med ord - det er vel slik at han smiler mens han synger det - men øynene hans avslører at han synes teksten er alt for drøy.