mandag, januar 30, 2017

Lov og ikke lov

Det er lov å være skeptisk til 2017.
Mange har kåra 2016 til det verste året ever, men det er vel strengt tatt å ta i, med tanke på at vi har jo hatt verdenskriger og pest og kolera og svartedauden ved tidligere anledninger.
I juesei har de bytta ut verdens kuleste og minst skandaløse president med det motsatte, en uspiselig, selvforherligende bølle med oransjefarget hentehår.
Alle som driver med humor og satire gnir seg i hendene i skrekkblandet fryd. Man var jo ikke ukjent med at det fantes sånne nisser - vi har jo levd med Per Sandberg og Carl Ivar Hagen i 30 år - men at en av dem skulle bli leder for den såkalt frie verden - det er drøyt.
Er det et tegn på at demokratiet er overmodent?  At det er et råtnende lik som arbeider i kapitalens og idiotenes tjeneste?
Nei, sannelig om jeg vet.
Jeg ser at Are Kalvø gruer seg til all protestmusikken som skal lages. At de gode kreftene skal kappes om hvem som synes mest at Donald og hans Andeby er et rasisthøl med fascistoide trekk.
Men Trump er vel heller som en slags blanding av Onkel Skrue og Svarte-Petter, når jeg tenker meg om.
Det er lov å være skeptisk, men det var et eller annet lyst hode som sa at når pendelen svinger så langt over til høyre, så vil den feie mye av dritten på havet når den kommer tilbake igjen.
Det er lov å håpe.
Men det er ikke lov å si for Satan, i følge min datter. Eller forbanna piss.
Jeg kjenner også at jeg gruer meg til protestmusikken, men kanskje det er lov til å ha forventninger til den nye pønken.
Jeg tror det.

torsdag, januar 19, 2017

House of Cards

Vi er på boligjakt igjen.
Eller mer presist: Vi kikker.
Det å selge og kjøpe og flytte og pusse opp - eller ikke - er store avgjørelser med ufattelig mange nyanser og sjatteringer og best eller worst case scenarios.
I alt for mange år har boligene i Stavanger og omegn vært alt for dyre, noe som har medført at mennesker med 'vanlig' lønn - halvparten av ei gjennomsnitts oljearbeiderlønn - sånne som meg (oss) - har hatt lite å velge i.
Hvis man heller ikke har anlegg eller interesse for å spare - eller pusse opp - så har man vært nødt til å gå for noe litt mindre - eller flytte til nedre Sirdal eller dalstroka utafor.
Det er ikke synd på oss. Alle som har en jobb og tjener til graut på veggen og har klær og mat og seng og abonnement på Sumo - vi har det godt.
Tidvis blir jeg også konfrontert med at jeg har råd til å ha ungene mine på privatskole - og ironien i det er selvsagt overtydelig - sosialisten mener at offentlig skole ikke er god nok for hans unger.
Er jeg vant med å møte meg selv i døra? Ja, det er jeg.
Men det var ikke valg av skole dette skulle handle om.
Vi kikker. Hva er vi på jakt etter? Hvor mye kan vi betale? Hvor nærme byen er det? Hvor nærme skolen (privatskolen)? Hvor mye støy er det i området? Hvor langt er det til butikk? Til jobb?
Kan vi ha katt? Bør vi ha katt? Eller hund?
Hvor store soverom er det? Er det kjellerstue eller loftstue? Hage eller ikke hage? Nabo eller naboklager? Er det unger i området? Hvordan er lysforholdene? Heller badegulvet fra eller mot sluken? Er det borettslag? Hvorfor knirker det sånn i gulvet? Er det plass til et stort kjøkkenbord? Er det gang? Er stua større eller mindre enn den vi har? Vedovnen - er den noe tess? Er det et trygt område?
Hvor mye er det i fellesutgifter?
Kan man kjøpe noe der det er mannehule i kjelleren - med Kiss-plakater og Arsenal-skjerf på veggene?
Er det et rom i huset der man kan sitte helt for seg selv med kaffekoppen med en notisbok og en blyant selv om det er flere mennesker hjemme?
Var i det hele tatt dette en god idè?




tirsdag, januar 17, 2017

Sju veker i April

Eg veit ikkje dagen
Eg veit ikkje timen
Du symde mot ljoset
Eg bia i kimen
Eg tokka meg ikkje
Men sto som ein tosk

Tanken var aldri så fri som i går
Og orda sat aldri så laust
Eg rådde kje med deg
Eg nådde kje kle meg

Du må ha høyrt vind
Før han strauk deg mot kinnet
Eg såg deg, men kunne ikkje sjå deg
Strekte meg mot deg, men kunne ikkje nå deg

Ho styrte mot porten
Eg levde av panten
Ho dansa kje med meg
Men frå meg
Det var kje plent det at ho gjekk, men måten
Mørkt som natta
Djupt som havet
Ho reiste om natta og sov om dagen

Eg visna på rot; ja eg bia i kimen, eg var nok lynolen og du var nok limen

søndag, januar 15, 2017

Arbeidets lys

Da jeg sykla igjennom regnet på vei til jobb på Torsdag , tenkte jeg:
I dag skal jeg "bare" på kontoret (det var strengt tatt ikke helt sant, jeg skulle være med på en workshop, samt delta i oppdateringen av en ROS - analyse.
Det tok hele dagen.
Men hvor kommer det fra at dette med kontor og administrasjon ikke tenkes på som ordentlig arbeid?
Jeg lager en kjapp liste over ting som ikke regnes som jobb:
Kontorting
Møteting
Synging
Skriving
Dansing
Spilling av instrumenter
Teater
+ Alt som er gøy
Felles for de fire øverste er at de ikke kan regnes som kroppsarbeid. Ordentlig jobb handler om å løfte ting. Om å flytte dem fra punkt A til punkt B. Om å bygge ting. Om å skru noe sammen.
Om å hogge trær og stable ved.
Om å bære saltstein over heia, eller å skifte olje på traktoren uten hansker. Om å tørke hendene med en twistdott etterpå.

Ordentlig jobb er ikke lystbetont. Ordentlig jobb er sånt som man gjør fordi man må.
Har man en ordentlig jobb (som man faktisk har utført) så kan man lene seg tilbake i godstolen på kvelden, legge føttene på skammelen og fortjene det.

Mistroen til kontoristarbeid vet jeg egentlig ikke hvor kommer fra. Ikke fra far, i hvert fall. Kanskje det kom innenfra, og utvikla seg i takt med typen jobber jeg hadde, og de jeg jobba sammen med.
Kanskje det var tanken på hvor komfortabelt det måtte være, eller hvor meningsløst det måtte være - å sitte der dag etter dag - og ikke gjøre noe. Ikke bli skitten på fingrene engang
Jeg hadde kanskje ikke fantasi til å forestille meg hva de gjorde heller.
Og de kreative tingene er hobby. 
Noe man driver med ved siden av den egentlige jobben. På kveldstid etter fjoset.
Dette er antakelig et Ryfylkefenomen.
Det å kalle seg kunstner eller forfatter eller musiker, det gjør man ikke i Ryfylke. Det sitter helt inne i ryggmargen. Det er bresing, og der jeg kommer fra er bresing den åttende dødssynden. Å begå bresing er sosialt selvmord.

....etter åtte timer med workshop og ROS- analyse var jeg dønn utslitt. Mye mer enn jeg er etter en vanlig arbeidsdag.
Men det er ikke det verste. Det verste er at jeg ikke følte at jeg hadde gjort noe.
Selv om jeg hadde det.
God Søndag.


fredag, januar 13, 2017

Vise ord frå Farmor

2016 er forbi, ekspertane er samde om at det var eit godt under middels år. Eit som starta med terroråtak og dødsfallet til David Bowie, toppa seg då Donald Trump vart president i USA, og ebba ut med George Michael og Prinsesse Leia frå Star Wars, som òg gjekk bort.

Alle desse kjende menneska som gjekk i frå oss er ei påminning om at ingen av oss lever evig. Ikkje ein gong Lemmy Kilmister frå Motorhead.

Det er likevel den aukanda mistrua til menneskje frå andre kulturar, og legitimering av menneskefiendtlege haldningar som gjer meg størst ubehag med tanke på året som gjekk.

I møtet med mine eigne og andre sine fordommar ser det ut til at det er behov for sjølvransaking og påfølgande løfte om endring. Eit heilt nytt, blankt år med fargestiftar og tilhøyrande (relativt) friskt mot skulle i teorien vere egna til dette.

Nyttårsforsett vert gjerne begått i boblerus kring kvart over tolv på nyttårsafta, medan krutrøyken enno heng over rakettoppskytingsplassen, og klemmar vert utveksla mellom dei som enno er vakne og kan gjera rede for seg.
Og somme tider lovar vi ting som vi verken vil eller kan halda.

Dei fleste nyttårsforsett går på forbetring av eigen livsstil og utsjånad. Slutta å røykja, trena meir, ete mindre og sunnare, gå meir tur og så bortetter. Nyttårsforsett har ofte ei svak lukt av navlelo.

Klok av skade og innsyn i eigne begrensningar styrer eg unna desse tradisjonelle forsetta.

Farmor – som var eit klokt og forsiktig menneskje – varta til tider opp med visdomsord som hennar næraste kunne ta lærdom av, ofte underfundige i form, og eit av dei ho bruka mest var: Dei e fine som fere fint åd. Det vart som regel brukt i samanhengar der me skulle på fest eller ut ‘blant folk’, men må ikkje forvekslast med far sitt meir formanande : Du trenge ikkje vinna festen kvar gong.

Så i 2017 skal eg fera finare åt enn i 2016. Eg skal freista å lytta meir til mine næraste og respektera (litt meir) andre folk som ikkje deler mine meiningar, eg skal la vera å egla når eg vinn over sonen min i ludo.

Om alle for litt finare åt, så kunne verda verte ein litt trivelegare stad i 2017 enn ho var i 2016. Anten ein er utflytta bondeson, frisør på Bryne, statsråd i eit departement, fundamentalt religiøs, eller påtroppande leiar for den frie verda.

Eg vil oppfordra dykk alle til å fara fint åt  -  mot familien – mot dyr - mot naboen, mot kloden, mot tiggerar, mot dei du arbeider  med, mot dei med skaut og mot dei utan.
Og ellers vonar eg at dykk får ei overmåteleg bra helg.

torsdag, januar 05, 2017

Sylskarpt

Det er 2017.
Julepynten er forsvarlig pakka ned i fire store oppbevaringskasser i plast. Treet - som kosta svimlende 700 kroner - og som tok opp en snau tredjedel av den beskjedne stueplassen hos oss, det ligger som under verandaen, og der blir det liggende fram til bossbilen kommer neste uke.
Det lukta godt, treet - og var fint å se på - og de fleste nålene hang der ennå da vi kasta det ut i kulden.
Vi måtte riktignok dytte det litt til siden for å komme til skapet som står mot veggen bak.
Jeg møtte forresten meg selv i døra da jeg hadde kjøpt det. Det er jeg som er festbrems på pyntefronten, og tidligere år har jeg alltid formant Rållså at vi må ha et smalt tre - ett som ikkje tar heila ståvå - og med en gang jeg tar initiativ selv, så ender jeg med det motsatte.
Og så var det selve montasjen - i foten - selv om jeg fikk Teif Lore til å ta noe med øksa, så var den satans stammen for tjukk i bunnen, så jeg måtte ut tre ganger og hogge av enda mer med samekniven, og så var foten lagd for trær som var litt mindre omfangsrike, så det sto og vippa, og så ble det skeivt og så skulle jeg innover, og så blei jeg stressa, og så hadde ungene bakt pepperkaker - som de ville gi meg mens jeg sto bøyd over foten og svetta og følte meg ubrukelig, og så klarte jeg ikke å være noe koselig heller.
Og det var nesten det verste.
Jeg brukte to syler langs stammen for å få det til å stå beint. Rållså var kanskje vel raus med meg da hun sa:
Du e flinke!
Pøsj.
Tenk at eg sko ble i samen med ein sånn ein handymann. Det hadde eg ALDRI trudd.
Det e vel faen ikkje handy å joksa med to sylar.
Ja, men du vett i hvert fall ka ein syl E!
Og det skal jeg ha.
Det er en sånn som har spiss i enden.