Innlegg

Viser innlegg fra januar, 2017

Lov og ikke lov

Det er lov å være skeptisk til 2017. Mange har kåra 2016 til det verste året ever, men det er vel strengt tatt å ta i, med tanke på at vi har jo hatt verdenskriger og pest og kolera og svartedauden ved tidligere anledninger. I juesei har de bytta ut verdens kuleste og minst skandaløse president med det motsatte, en uspiselig, selvforherligende bølle med oransjefarget hentehår. Alle som driver med humor og satire gnir seg i hendene i skrekkblandet fryd. Man var jo ikke ukjent med at det fantes sånne nisser - vi har jo levd med Per Sandberg og Carl Ivar Hagen i 30 år - men at en av dem skulle bli leder for den såkalt frie verden - det er drøyt. Er det et tegn på at demokratiet er overmodent?  At det er et råtnende lik som arbeider i kapitalens og idiotenes tjeneste? Nei, sannelig om jeg vet. Jeg ser at Are Kalvø gruer seg til all protestmusikken som skal lages. At de gode kreftene skal kappes om hvem som synes mest at Donald og hans Andeby er et rasisthøl med fascistoide trekk. Me

House of Cards

Vi er på boligjakt igjen. Eller mer presist: Vi kikker. Det å selge og kjøpe og flytte og pusse opp - eller ikke - er store avgjørelser med ufattelig mange nyanser og sjatteringer og best eller worst case scenarios. I alt for mange år har boligene i Stavanger og omegn vært alt for dyre, noe som har medført at mennesker med 'vanlig' lønn - halvparten av ei gjennomsnitts oljearbeiderlønn - sånne som meg (oss) - har hatt lite å velge i. Hvis man heller ikke har anlegg eller interesse for å spare - eller pusse opp - så har man vært nødt til å gå for noe litt mindre - eller flytte til nedre Sirdal eller dalstroka utafor. Det er ikke synd på oss. Alle som har en jobb og tjener til graut på veggen og har klær og mat og seng og abonnement på Sumo - vi har det godt. Tidvis blir jeg også konfrontert med at jeg har råd til å ha ungene mine på privatskole - og ironien i det er selvsagt overtydelig - sosialisten mener at offentlig skole ikke er god nok for hans unger. Er jeg vant med

Sju veker i April

Eg veit ikkje dagen Eg veit ikkje timen Du symde mot ljoset Eg bia i kimen Eg tokka meg ikkje Men sto som ein tosk Tanken var aldri så fri som i går Og orda sat aldri så laust Eg rådde kje med deg Eg nådde kje kle meg Du må ha høyrt vind Før han strauk deg mot kinnet Eg såg deg, men kunne ikkje sjå deg Strekte meg mot deg, men kunne ikkje nå deg Ho styrte mot porten Eg levde av panten Ho dansa kje med meg Men frå meg Det var kje plent det at ho gjekk, men måten Mørkt som natta Djupt som havet Ho reiste om natta og sov om dagen Eg visna på rot; ja eg bia i kimen, eg var nok lynolen og du var nok limen

Arbeidets lys

Da jeg sykla igjennom regnet på vei til jobb på Torsdag , tenkte jeg: I dag skal jeg "bare" på kontoret (det var strengt tatt ikke helt sant, jeg skulle være med på en workshop, samt delta i oppdateringen av en ROS - analyse. Det tok hele dagen. Men hvor kommer det fra at dette med kontor og administrasjon ikke tenkes på som ordentlig arbeid? Jeg lager en kjapp liste over ting som ikke regnes som jobb: Kontorting Møteting Synging Skriving Dansing Spilling av instrumenter Teater + Alt som er gøy Felles for de fire øverste er at de ikke kan regnes som kroppsarbeid. Ordentlig jobb handler om å løfte ting. Om å flytte dem fra punkt A til punkt B. Om å bygge ting. Om å skru noe sammen. Om å hogge trær og stable ved. Om å bære saltstein over heia, eller å skifte olje på traktoren uten hansker. Om å tørke hendene med en twistdott etterpå. Ordentlig jobb er ikke lystbetont. Ordentlig jobb er sånt som man gjør fordi man må. Har man en ordentlig jobb (som man faktisk

Vise ord frå Farmor

2016 er forbi, ekspertane er samde om at det var eit godt under middels år. Eit som starta med terroråtak og dødsfallet til David Bowie, toppa seg då Donald Trump vart president i USA, og ebba ut med George Michael og Prinsesse Leia frå Star Wars, som òg gjekk bort. Alle desse kjende menneska som gjekk i frå oss er ei påminning om at ingen av oss lever evig. Ikkje ein gong Lemmy Kilmister frå Motorhead. Det er likevel den aukanda mistrua til menneskje frå andre kulturar, og legitimering av menneskefiendtlege haldningar som gjer meg størst ubehag med tanke på året som gjekk. I møtet med mine eigne og andre sine fordommar ser det ut til at det er behov for sjølvransaking og påfølgande løfte om endring. Eit heilt nytt, blankt år med fargestiftar og tilhøyrande (relativt) friskt mot skulle i teorien vere egna til dette. Nyttårsforsett vert gjerne begått i boblerus kring kvart over tolv på nyttårsafta, medan krutrøyken enno heng over rakettoppskytingsplassen, og klemmar vert utveksl

Sylskarpt

Det er 2017. Julepynten er forsvarlig pakka ned i fire store oppbevaringskasser i plast. Treet - som kosta svimlende 700 kroner - og som tok opp en snau tredjedel av den beskjedne stueplassen hos oss, det ligger som under verandaen, og der blir det liggende fram til bossbilen kommer neste uke. Det lukta godt, treet - og var fint å se på - og de fleste nålene hang der ennå da vi kasta det ut i kulden. Vi måtte riktignok dytte det litt til siden for å komme til skapet som står mot veggen bak. Jeg møtte forresten meg selv i døra da jeg hadde kjøpt det. Det er jeg som er festbrems på pyntefronten, og tidligere år har jeg alltid formant Rållså at vi må ha et smalt tre - ett som ikkje tar heila ståvå - og med en gang jeg tar initiativ selv, så ender jeg med det motsatte. Og så var det selve montasjen - i foten - selv om jeg fikk Teif Lore til å ta noe med øksa, så var den satans stammen for tjukk i bunnen, så jeg måtte ut tre ganger og hogge av enda mer med samekniven, og så var foten l