tirsdag, februar 28, 2017

Vi reiser alene

Det er mange måter å kjøre bil på.  Min venn Magnus fremførte ved flere anledninger noen aldeles storartede parodier på kjente og ukjente Årdalsbuer i sin hvite Audi. Han krøka seg sammen over rattet, og med enorm innlevelse etterapet han alt fra ansiktsuttrykk til sittestilling, til måten de holdt i rattet, til måten de girte på. Det var aldri kjedelig å sitte på med Magnus, han var alltid full av historier, anekdoter og observasjoner.
Vi kræsja faktisk to ganger. En gang med en annen bil, og en med et gravid rådyr.
Det var verst med rådyret, det lå i deler over halve Valheim etterpå, to små foster, som lyserøde, fullstendig inntakte dukker, morens avrevne bein, hodet i en blodig pøl i grøfta. Nok.


Kattungen som var blitt min reisekompis peip tynt oppi eska si, og syntes nok ikke at jeg var noe særlig underholdende. Jeg røykte rullings og snudde kassetten, andre sida av Harvest, jeg tromma på rattet, kjørte nok litt fortere enn man egentlig bør, bruste liksom litt med fjærene, kjente på friheten. Luft i krøllene og solvarm asfalt under hjulene. Allerede før Kleppakrossen lå katten i fanget mitt. Den skulle vise seg å bli en av de bedre reisekompisene jeg hadde hatt. Har hatt.
Ikke klaga den på farten eller på at den var kvalm, ikke var musikken verken feil eller for høy. Den klamra seg ikke til håndtaket på passasjersiden mens den vrengte med øynene og laga blåselyder med munnen heller.
Den krølla seg bare sammen i fanget mitt, og der lå den og mol.
Jeg stilte meg i bilkøen på Hjelmeland, bak bobiler og hyttefolk. Kjørte om bord på ferja. Betalte billettøren og ble sittende bak rattet under overfarten.
På Nesvik-siden kosta jeg forbi de fleste bobilene allerede i det jeg kjørte av ferja, mens jeg mumla Auf Wiedersehen og Eddie Vedder sang Even flow så intenst som bare han kunne det.

mandag, februar 27, 2017

Tingene mine

Det var sommeren 1996.
Ingen plass er grønnere en Randøy på denne tiden av året.
Kyr subba lykkelige rundt ute på beitene og tygde drøv, med brune, steine blikk.
Fluer surra i vinduene.
Det var et annet liv.
Jeg vet ikke om jeg var lykkeligere da enn nå. Jeg vet bare at jeg var yngre, og at foreldrene mine fortsatt levde, og at jeg tenkte at det alltid kom til å være sånn.
Det var selvsagt en naiv ting å tro, men naiviteten er ungdommens privilegium.
Og det var vel noe som var i endring denne dagen på slutten av Juli, Fredag eller hva det var. Kanskje det bare var sommeren som var på hell.
Lillesøster Frekkesen skulle flytte på hybel i Trondheim og hadde pakka sakene sine i pappesker. Det var undertegnede som hadde fått ansvaret for transporten, fars røde Mitsubishi pickup sto klar utenfor huset. I den første esken lå det en lapp med følgende formaning fra lillesøster: VÆR FORSIKTIG MED TINGENE MINE.
Jeg kikka oppi. Noen tallerker, et par gryter og..hva var det glassene var pakka inn i? Det ene ligna veldig på The Doors- t-skjorta mi, og riktignok : det var det, og ytterligere undersøkelser viste at tilsammen 4 av rockeskjortene mine var brukt som emballasje med destinasjon Trondheim.

Mangfoldige nabokrangler i midtre og indre Ryfylke underbygger at den private eiendomsretten står sterkt. Mange vil si at den er en del av det fundamentet som holder regionen oppe (om enn ikke sammen).
Definisjonen på Mine ting og dine ting henger som regel sammen med hvem som har ervervet seg dem i utgangspunktet.
Jeg var ikke så nøye på det, egentlig. Det var ikke stort som var hellig for meg, utenom platene mine, skinnjakken og rockeskjortene.
Det var ikke sånn at Frekkesen ikke visste dette. Saken var at hun ikke brydde seg. Og at hun trodde hun kunne slippe unna med det.
Jeg lagde selvsagt et helvetes leven, kjørte krenkekortet, sladra til mor, og omtalte min lillesøster I særdeles lite positive ordelag.
Jeg tok tilbake klærne mine, og slengte eskene inn i pickupen så det singla i glass.
Til selskap på den drøyt 80 mil lange bilturen skulle jeg ha en rufsete liten kattunge. Vi hadde fått gitt bort de to andre.

lørdag, februar 25, 2017

De sa at rocken var død

Med jevne mellomrom blir det hevdet at 'rocken er død'.  At den har blitt kjedelig, ufarlig, usexy og forutsigbar. At den ikke fenger ungdommen lenger, fordi den er akterutseilt, et uttrykk som kun fenger folk som har minst èn fot i livets sensommer.
Eller for å si det rett ut: Rock er for gæmliser.
Sånn. Stort mer provoserende klarer jeg ikke å formulere det.


Det er jo unektelig gode poenger her. Mange som liker rock er godt voksne, pønken ble født på syttitallet, metallen også, selv om de fleste sjangere er enda eldre. At rock sjelden hverken provoserer, eller oppleves som farlig er nok sant, men det handler kanskje like mye om at samfunnet har blitt mer tolerant (mindre snerpete), og at vi har sett det før, eller hørt det.


Jeg elsker rock - klisjeene også - jeg hører vel også til aldersgruppen 'middelaldrende', selv om jeg helst ikke vil innrømme det.
Jeg liker at rocken rister og rasper og dundrer. Høyt og hardt.


Arnstein og jeg var på Folken i går, i anledning Hold Fast sin avskjedskonsert. Hold Fast er unge og dyktige, har turnert Europa og Norge på langs og på tvers og på kryss, og har en ep og en fullengder bak seg.. Med seg hadde de venner - 3 band for å gjøre festen fullkommen.
Arnstein og jeg stilte oss opp et stykke bak på høyre side, med den obligatoriske ølen i hånden. Det var han som sa det : På denne konserten e alle 50 centimeter lågare enn di eg pleie å gå på - og så ser eg ikkje inn i ein hau med månar.
Vi lo godt av det. Ja, eg tenkte akkurat på det - di fleste her konne eg ha vore far te.


Jeg hadde ikke tenkt å skrive noen anmeldelse, men hele konsertopplevelsen motbeviste hypotesen jeg framsatte innledningsvis.
Det var masse herlig primal rockeenergi, ungdommer som føyk som gale inni moshpiten foran scenen, stagediving og spilleglede.
Det er noe med folk som elsker å spille gitar - måten de star på - breibeint med krumma rygg og smil rundt munnen, mens fingrene fyker opp og ned langs gitarhalsen. Den spillegleden er lik enten gitaristen er 14 eller 60, den er like altoppslukende, sjarmerende og fandenivoldsk.
Det er det rocken har som annen musikk mangler. Kygo kan bare stå der med capsen bak fram og dabbe foran laptopen med den idiotiske sterile synthmusikken sin. Denne energien kommer han aldri til å få.
Lenge leve Rocken!





torsdag, februar 16, 2017

Plingplong

For en drøy uke siden leverte jeg sykkelen min inn til reparasjon.
Sykkelen min er en 20 år gammel Kilimanjaro, produsert av Øglænd, kjøpt av en Onkel og arva av meg.
Jeg arva den etter at en eller annen simpel person hadde knabba min mens jeg var i Danmark med familien og Beelzebub-gjengen og hadde tidenes beste sommerferie. Det er jo sånt som skjer, men like fullt utrolig irriterende.
Den arvede er grønn, har 21 gir, heter Asle etter den forrige eieren, og har en diger lykt som lyser  temmelig elendig i forhold til dagens standard. Jeg leverte den på reparasjon fordi bremsene var føkka, og så var det noe krøll med bakhjulet, og så valgte jeg en i Pillevåg - en som jeg har hørt mye fint om - og jeg liker at folk fikser ting.
Det hender at jeg fikser ting selv også, men ikke så ofte som jeg skulle ønske.

Jeg fikk ikke noe godt førsteinntrykk av Herr Felgen. Han ble brysk da jeg sa at jeg hadde en Kilimanjaro: Det e nesten alltid tannhjula på girene som e utslitt, å di får eg ikke tak i lenger.
Han snakka østlandsk med stavangerdialekt, rulla r-ane over tunga, og mer enn antyda at jeg burde se meg om etter en ny sykkel.
Jeg pekte på den og sa at jeg hadde arva den etter en onkel, og at den nesten ikke var brukt, og at bremseklossene var utslitt, og om han kunne kikke på bakhjulet?
Ja, men hvis du trenge nytt hjul så får eg ikkje tak i, altså. 
Eg sende en melding om noen dagar.
Livet uten bil kan by på logistikkutfordringer - men livet uten sykkel - som fotgjenger var verre. Jeg måtte liksom regne dobbel tid til alt, og er det noe jeg ikke har så er det dobbel tid.


Så kom det en melding da - på Mandag - der det sto at sykkelen var ferdig til avhenting.
Det lover jo godt, tenkte jeg og håpte at han hadde sluppet å bestille det bakhjulet som var så umulig å få tak i.
På Onsdag troppa jeg opp i butikken hans, og han kikka spørrende på meg, og det var tydelig at han ikke kjente meg igjen, og det var både befriende og irriterende på en gang - befriende fordi det faktisk finnes noen som husker like dårlig som meg - og irriterende fordi jeg ikke kunne ha gjort noe særlig inntrykk på ham.
Ja? Spurte han.
Ja, hei - eg sko henta den Kilimanjaroen.
Kilimanjaroen, ja. Det tok litt tid å få tak i klossane, det e ke så ofte eg bestille sånne.
Han smilte. Jeg likte ham bedre nå.
Hadde di laga sånne syklar i dag, så hadde eg vært out of buisness, for å si det sånn.
Javel?
Ja, Herregud - du kunne jo ha di i 10 - 15 år uten å måtte gjør noen ting med di.
Han låser sykkelen min løs fra stativet på fortauet.
Vi går inn, og jeg betaler de 354 kronene han skulle ha for jobben og de nye klossene, jeg sier hade og svinger meg opp, og tryner nesten i det jeg prøver bremsene.
Men er det ikke forjævlig? At man lager ting dårligere og dårligere? For at de ikke skal vare? Slik at man må kjøpe nye og kaste de gamle eller bytte ut deler for tusenvis annethvert år?
Det er jo helt plingplong.




onsdag, februar 15, 2017

Kven trur vi at vi er?

Det går ein serie  på NRK fjernsyn som heiter 'Kven trur du at du er'.
Kameraet heng dvelande på kjendisar medan dei leiter seg attende til utvalde forfedre og formødre som dei berre har høyrt om. Dei blar i gamle arkiv og kyrkjebøker og snakkar med lokalhistorikarar og slekstsgranskerar.
Forteljarstemmen er kjensleladd, skyer driv over skjermen. Dei leiter etter noko i dei sjølve, noko som kan forklara fortida. Kvifor det vart som det vart.
Ofte er det sekvensar med tårer, for mest alle finn hendingar som har røynt desse menneska som er ein del av feira eigen eksistens. At fattigdom eller sjukdom eller brot på tidas strenge moral har påført dei lidingar eller sosiale stigma som har gjort liva deira vanskelege. På ein måte som er fjern for oss som lever no, i 2017. I eit av verdas beste samfunn.
Dei har kjempa - og lukkast eller ikkje lukkast, og blod er tjukkare enn vatn, og like raudt som raudvin.
Eg er ikkje veldig nyfiken av natur, så slektsgranskning ligg ikkje for meg, men desse programma har likevel sett igong prosessar i meg.
Særleg dette med korleis ein definerer tid. Kva som er lenge og kva som er kort. At hundre år er ingenting.
Den sosiale og teknologiske utviklinga har gått endå fortare. Etter hjulet kom traktoren, kondomen, telefonen, elektrisiteten, bilen, datamaskinen, mjølkeroboten, smarttelefonen.
Likestillinga, eigenmeldinga, fødselspermisjonen, fellesferien.
Det slår meg at me gløymer litt for lett. Dei sosiale reformane og kvinnekampen har teke samfunnet framover, ført til sosial utjamning, rett til å gå på skule, adgang til helsetenester, rett til ein verdig alderdom, laga eit nett med sikte på å ta vare på folk.
Det er rett nok ikkje perfekt, dette systemet, det er ikkje alle som får hjelp, men:
Foreldregenerasjonen min - som vart fødd etter krigen - og min generasjon - har nytt godt av utviklinga. Me har surfa på ei bølgje av medgang.
Samstundes med dette, så har krava til effektivisering auka, til å laga større einingar, større kommunar, fabrikkar har vorte flagga ut til lågkostland, skipsflåten vorte bemanna med filippinerar og russerar, det har vorte større gardar, krav om at ein skal produsera billegare, og for landbruket sin del så er det vel dokumentert at færre og færre vert bønder, færre og færre arbeider med å dyrka mat. Me importerer stadig meir, og det er ikkje lenger så mykje snakk om sjølvberging og i alle høve ikkje sjølvråderett.
Men kor solid er det fundamentet? Tek me fridomen vår og samfunnsstrukturen vår som sjølvsagde ting? Kven trur me at me er?
Og eg tenkjer, der eg sit i ståva til Tante Else Marie på Randøy, og ser over på Ombo, som etter alle solemerke vert ein del av nye Finnøy og endå nyare Stavanger snart - er det så lurt då?
Alle vegar fører til Rom, vart det ein gong sagt, men vegen frå Vestersjø endar i ferjestøa på Eidssund. Ein utkant er og blir ein utkant.


Og det me ikkje klarar å laga billeg nok sjølv kan me berre importera fra nokon andre. Eg veit ikkje heilt kor stort som er stort nok.
Eg veit ikkje om større er betre.
Eg lurer på om barnebarna mine ein gong vil googla meg, finna facebook-profilen min frå 2017, og tenka - stakkars bestefar - han var nå ein primitiv fyr, fødd i andre halvdel av 1900-talet, og då han var born hadde han ikkje ipad ein gong.
Men uansett så håpar eg at dei som kjem etter oss kjem til å veksa opp like trygt som oss, og at det viser seg at vi har forvalta kloden vår på ein måte som har gjort det mogleg for dei å leva gode liv.

tirsdag, februar 07, 2017

Er du der ennå?

Er vi sjukere nå enn før?
Denne vinteren virker som om den aldri tar slutt.
Det er snått og hoste oppkast og vannkopper og feber om en annen, og når jeg snakker med andre foreldre så har de det på akkurat samme måten.
Det er som en uendelig Netflix-serie. Når man tror man har sett hele driten, så starter det opp en ny sesong, med plott og replikker som ligner på den foregående, og sånn har det vært siden midten av Desember.
Jeg spoler. jeg spoler tilbake til min egen barndom, og hvor sjuke var vi egentlig? Jeg pleide gå og fryse hele vinteren, for jeg ville ikke bruke stillongs, og ikke lue, så det var nok en del hosting og snørring, og høyst sannsynlig dårligere håndhygiene enn vi pålegger kidsa nå om dagen. Dessuten hadde jeg minst èn halsbetennelse i løpet av året, og den ble alltid behandlet med antibiotika.


Hadde vi feber nok så fikk vi være hjemme og motta stell fra mor, ligge oppe på rommet under ei alt for tjukk dyne og bli skjemt bort og lese Sølvpilen og Fantomet og Donald Duck og få kakao og brødskiver med favorittpålegget på et brett opp på rommet.
Kassetter med Abba og Rolling Stones.
Èn gang jeg var sjuk dro mor til nabogutten og lånte tegneserier til meg, Agent X9 , Præriebladet, Vill Vest og Modesty Blaise. Det var himmelen for en 10-åring, men jeg innbiller meg at terskelen for hva som kunne defineres som sjuk var en del høyere enn nå.
Og nå er jo de fleste i jobb, og hvis det er noen som er sjuke, så må noen være hjemme med dem, det er ikke så mange mødre som er hjemmeværende, som vandrer rundt i huset som en god ånd, som har absolutt ingenting de vil prioritere høyere enn å skjemme bort avkommet.
Fedrene gikk på jobb uansett. Det var aldri snakk om at fedre var hjemme med sjuke unger på 70 og 80 - tallet. Aldri.


Vi har veldigveldig gode velferdsordninger i dette landet, vi har egenmeldinger og helsetjenester for alle, og selv så har jeg ikke noe prinsipielt i mot å benytte meg av disse ordningene.
Men.
Jeg vet ikke hvordan dere andre har det. Om dere kjenner på en slags skyld eller samvittighet, på at dere utnytter eller misbruker noe hvis det blir mye og dere er i tvil?
Er det sånn at dere føler at dere har det for godt? At dere ikke har fortjent å sitte ,med kaffekoppen og leker til godt oppå anklene og se 3 sesonger med Sauen Shaun på Netflix sammen med avkommet? Med full lønn attpåtil?
Hvor ER terskelen deres? Med spying er det relativt greit - det er karantene på 48 timer - men på alt dette andre? Hvor er de andre grensene? Hvis hysterisk übersensitivitet er rødt på den ene aksen, og kynisk realisme er ytterst ute på den andre (den høyre) - hvordan velger dere? Og hvor plasserer dere dere selv?




Man har hørt historier om barnehageansatte som finner rester av febernedsettende stikkpiller i bleiene på små unger, at foreldrene har stappa en stikkpille i ratata på ungen, slik at feberen gikk ned og de selv kunne gå på jobb. Disse voksne burde åpenbart straffes med verbal og korporlig vold, da det antagelig er det eneste språket de respekterer.
Men hva med dem på jobben? Hva sier sjefen din når du er hjemme like mye som du er på jobb i perioder? Og tenker du på at det blir mer å gjøre på de andre? Og ER det sånn at det er noen arbeidsoppgaver som bare du kan utføre, og når du ikke er der, så blir det ikke gjort, og når du tenker på det, så blir det litt vanskeligere å puste, og du kjenner deg ubrukelig og ville heller ha vært på jobb enn å sitte hjemme med denne helvetes dårlige samvittigheten?
Eller er det bare meg?
Heldigvis har jeg noe som heter Hjemmekontor, så jeg får gjort litt mens junior sitter og hoster og drikker Cola (for det er det eneste han vil ha) og ser på Angry Birds (for det er det eneste han vil se), og han roper inn til meg : Pappa! Det står er du der ennå!
Og det. Er et veldig godt spørsmål.