Og litt til

All the sailors with their seasick mamas Hear the sirens on the shore, Singin' songs for pimps with tailors Who charge ten dollars at the door. Neil Young (For the turnstiles) Som noen kanskje vet, så har jeg en fortid og nåtid innen ulike former for kulturutøvelse. Ikke som levebrød, men likevel som en viktig del av den jeg har blitt. Kulturlivet har endret seg mye siden 1983, og det har jeg også. Det å stå på en scene, foran et publikum, altså selve den fysiske utøvelsen, hvordan den føles er nok nokså lik, men premissene for å drive med slikt er det ikke. Et av premissene for å holde på med musikk er at noen faktisk ser det man holder på med, at man når ut, og helst synes at det er bra, at de har lyst til å komme på på konsertene og høre de nye låtene. Vi har lyst til at det vi driver med skal være relevant, dritbra, grensesprengende. Det vi ihvertfall ikke vil er å bli ignorert eller ledd av, eller stemples som utdaterte. Parameteret for dette er antall likes, delinger, streams

Jeg gjør ikke det motsatte av det som er vanlig, nei jeg gjør det motsatte av det igjen, og det motsatte av det motsatte av det som er vanlig det er jo det vanlige igjen. Jeg gjør det vanlige Egil Hegreberg   Det er tjueniende januar i det hersens år 2021.  I går så jeg fotball med Flanellskjortemannen.  Jeg hilste på hunden hans for første gang.           De har hatt den i tre år. Hvorfor er det sånn at man slutter å henge med folk? Slutter å ringe eller melde dem, slutter å sende mer eller mindre morsomme gifer på messenger eller facebook, slutter å omgås, og så har det plutselig gått så lang tid at døra tilbake til det rommet er blitt så treig og vanskelig å åpne at man glemmer at den er der. Hvorfor er det sånn? Er det fordi man slutter å like dem? Fordi man ikke orker å forholde seg til dem? Har de sagt noe som man har blitt fornærmet for? Har de blitt rasshøl over natta? Er det sånn at den ene eller begge partene har gått lei? Har man nok med dem man har?  Eller er det livet, for

  Hey hey, my my Rock and Roll can never die There's more to the picture than meets the eye Hey hey, my my  Neil Young Jeg vet ikke, jeg. Om en bloggfri tilværelse har levd opp til forventningene. Det har ihvertfall ført til  mindre skriving. Det var kanskje ikke så mange forventninger. Vi er i en pandemi. PANDEMI, skrives det insisterende i kommentarfeltene, når noen har unnlatt å følge gjeldende regelverk. Gjeldende regelverk er jammen ikke lett å være oppdatert på. Det er kommunale, regionale, nasjonale og internasjonale forskjeller som varierer i takt med  jordens rotasjon, og respektive eksperters tolkning av tallene.  5 i Stavanger i går (nærkontakter). Ingen i Sandnes og Sola. Det er forresten mange mange lekfolk også som har greie på pandemi. Sånne som har 'livets skole' som utdanning og 'toppkommentator' som tittel. Men nå skal jeg passe meg for den dryppende sarkasmen. Jeg hører enormt mye podcast om dagen. Krisemøter When We Were Kings S Town Wind of Chan