torsdag, januar 23, 2014

Cats and dogs and dogs and cats

Helt siden jeg var barn har jeg hatt dyr. 
Den første hunden jeg husker var en labrador som het Donna, og var fullstendig ubrukelig til alt utenom å svømme. Hun sto i bånd mesteparten av livet. Hadde myke ører, spiste sauebæsj og hadde dårlig ånde, slik som bikkjer gjerne har. 
Seinere har det vært mange bikkjer, som primært har vært nyttehunder, border collier med gyllenbrunt blikk og ører som pekte rett opp hvis man imiterte en katt eller ropte puspuspus. Jeg likte å ha hund, de var godt selskap, og til god hjelp. Riktignok sprang de etter biler, og glefset melkebilsjåføren i hælene. 
Vi hadde katter også, som alltid var ekstra vaktsomme overfor hundene. 
Katter har i utgangspunktet ikke noen nytte. Man kan ikke bade med dem, ikke bruke dem til jakt, ikke til sauejaging eller narkotikabekjempelse, ikke til å lete etter folk som er tatt av skred, og ikke til å hjelpe blinde og svaksynte. 
Katter kan spise, drepe, torturere, klatre i trærne, slikke seg i rompa, kjede seg. 

Jeg og eksen min hadde en oransje katt som het Dr. Watson. 
Bak de myke potene skjulte det seg sylskarpe klør - 2-3 centimeter lange. Livsfarlige for fugler og for smågnagere og alt annet småvilt som befant seg i Pillevåg de første årene etter tusenårsskiftet. 
Jeg hadde sterke følelser for den lille jævelen. Snakka til ham med fistelstemme, slik som mor også alltid har gjort med katter. 
Kosa og kjælte med ham. 
Brukte tusenvis på vaksiner og medisiner. Watson var det nærmeste hun og jeg kom til å få unger. Vi snakka til han og om han som om han var det viktigste medlemmet av familien. Det var sjukt, men sånn var det. 
Da vi flytta til England ble han omplassert til svigerforeldrene mine, som hadde hund og to katter fra før, og da havna han nederst på rangstigen, og laga seg base på toppen av et skap, og der lå han og freste og klorte etter alle som gikk forbi. Tilslutt stakk han av, for aldri å vende tilbake. 

Kanskje han havna under hjula på en lastebil eller noe på ulykkesbelastede E39. Eller døde av ensomhet. Den lille torturisten. Den burtkomne sonen. 

Han sønnen jeg har nå blir blank i blikket når han ser dyr. Han omtaler Solveigs lille hund - å Alvin som 'vennen sin' selv om han bare har klappa han firefem ganger. 
Dyr er ikke noe alternativ når man er fire mennesker på 72 kvadrat. Men når jeg ser under spisebordet etter et måltid, så kan man fint holde liv i et par kanarifugler uten at det ville gjøre nevneverdig innhogg i husholdningsbudsjettet. 

onsdag, januar 22, 2014

Et vindfelt tre

Ved siden av musikk er ord noe av det mest magiske vi mennesker omgir oss med.
Ord med rytme og klang og mening og meningsløshet.

Endre's første ord var Pappa. Ingrid's første ord var Hæpp. Hæpp betydde hatt
Jeg har hatt stor glede av å lære ungene ord, og ettersom de vokser til, griper jeg meg i å savne talefeil og finurligheter de hadde i språket sitt før, men som er blitt slipt bort og strømlinjeformet i den store pussemaskinen som er livet.

Da Endre var to år sa han foreksempel Telebopter i stedenfor Helikopter.

Siden Rållså og jeg begge er glade i ord, og generelt sett tyter og snakker like mye som de fleste andre, og kanskje tilogmed mer, så kan de håpefulle ganske mange ord og uttrykk som ikke er så veldig vanlig blant andre barn.

Selv er jeg glad i å bringe videre dialektuttrykk fra Indre og midtre Ryfylke: Sedda i vrångå (sette i halsen). Knog (vriompeis), Sinnesbøsje (hissig dame) - slike ting.

Men det er ikke bare Rållså og jeg som liker ord, svigerforeldrene mine er vel så ivrige, og en gang lærte de ungene å si Balaklava som er et relativt lite brukt ord for finlandshette. Men det slutter selvsagt ikke der. De suger jo til seg alt mulig. Vi har lest Snekker Andersen og Julenissen så mange ganger at de kan innholdet på rams, og jeg er så drittlei hele boka at jeg vil spy. Men da vi gikk forbi et tre som var blåst overende her forleden, sa Ingrid:
Se! Et vindfelt tre! Jeg klemte henne begeistret. Det kalde, myke kinnet hennes mot mitt.
Ja. Men det e ikkje ei Rodvelta. Ser du at stammen e brekte?

Om kvelden er det jeg som pleier å lese, og så er det Rållså som tar seg av synginga. Evert Taube's Byssan Lull er en av de som ligger øverst på repertoaret for tiden. Og når Rållså er fraværende, så er det jeg som stepper inn. Hun kan (selvsagt) alle versene om båter og vandringsmenn og stjerner og figurer på originalspråket. Jeg kan omtrent 60%. På nynorsk. Men den nynorske versjonen står ikke så mye tilbake for den svenske. Bortsett fra at den er kortere. Når jeg synger den. Jah.

I verset med skutene heter det at den tredje har så stormsletne segel. Og også dette har de fått med seg betydningen av.
Det e vinden.
Det e vinden som har reve sonnt seilå, Sier Endre dramatisk.
Og det har han pokker så rett i.

mandag, januar 13, 2014

Forbanna drittunger

Jeg vet ikke om dere husker stormen før Jul. At jeg skreiv om at jeg gikk hjemover og ble vitne til unger som beskytta hverandre i uværet.
I går hadde jeg en motsatt opplevelse. I det jeg la ut på min sedvanlige rusletur ned mot byen, ble jeg gående bak et par gutter i 13-14 års alderen. De snakker halvhøyt til hverandre. De øker farten, og foran dem går det ei yngre jente med stor lue og nervøse skritt.
Guttungene sparker en tom juice-kartong etter henne mens de ler. Nå begynner hun å løpe mens hun kikker nervøst bakover. Jeg øker også farten, går forbi de to guttene, for så å sakne farten slik at jeg blir gående som en buffer imellom jenta og dem.
Hun løper inn i et hus lenger framme.

Jeg hører at de snakker. Om meg. Men de viker unna bak ryggen min.
Forbanna drittunger.

Det kan jo hende at jeg la mer i den hendelsen enn hva det egentlig var. Men jeg kjente på utryggheten hennes. Jeg håper ikke hun går og kjenner seg sånn hele tiden, at hun må gå og kikke seg over skuldera når hun går til og fra skolen.

Jeg fikk en uggen klump i brystet og håper at jeg tok feil.

søndag, januar 12, 2014

Korridorengler

Èn stusselig post denne uken. Det er under pari.
Hva husker man egentlig fra en uke?
Ihvertfall dette:
Mor ble lagt inn på sykehuset for å ta en operasjon på lunga. Jeg klarer aldri å venne meg til sykehus. Alle de endeløse korridorene. Pølselukta i området rundt hovedinngangen. De trefire røykerne som er henvist til et område 15-20 meter unna. De kryler seg liksom sammen mens vinden presser seg inn mellom bygningene. Stryker seg seg innunder halvtaket ved sykkelskuret. Blåser rundt bustete hoder. Noen av dem har sykehusklær under jakkene. Andre er besøkende, tenker jeg.
Krevende uvane å ha, men nå er det visst farligere å sitte.
Jeg går inn igjennom svingdøra. Spør i resepsjonen om Fru Dvergbøy ligger på 4E. Det gjør hun. Jeg får anvisninger. Følg den stiplete gule linja til heisen. Den har jeg fulgt før. Sammen med Rållså med den enorme magen med to babyer inni.
Jeg gjør som han sier. Følger den. Forbi heisene, forbi apoteket. Forbi frisørsalongen som gjør meg vemodig hver eneste gang jeg ser den. Klipper man seg her, så skal man ikke hjem i morgen, for å si det sånn. Jeg blunker vekk en tåre.

Dettte sykehuset, altså. Med alle sine hvitkledde engler. Med alle sine blåkledde pasienter. Kropper med slanger og nåler i. Som surkler og hoster. Og håper at de skal få komme hjem snart. Hvor nå det måtte være.

Jeg går inn i heisen. Trykker på firetallet. Den er oppe på et blunk. Jeg går ut. Inn i den oransje korridoren. Forbi barneavdelingen. Jeg finner vaktrommet og spør en engel om hvilket rom mor ligger på. Hun smiler, tar opp en lapp fra lommen og peker innover gangen. Og der finner jeg henne, helt innerst. Hun har Michelet-boka jeg kjøpte til henne liggende på senga. Hun har kommet lenger enn meg. Jeg gir henne en klem mellom alle slangene. Gir henne tegningene fra ingrid og Endre. Han har tegnet et hjerte og skrevet Til Farmor fra Endre speilvendt. På baksiden er det en spiderman. Ingrid har tegnet Doktor Dyregod og en sjørøver som svømmer under vann.
Jeg blir en stund. Det er fint å snakke med Mor.
Jeg er glad jeg bor så nærme sykehuset.
Det er sant som Fugelli sier. Man må ta vare på folka sine.

mandag, januar 06, 2014

Slakt

Jeg registrerer at VG med Morten Ståle Nilsen i spissen ikke liker den offisielle norske OL- sangen så godt. Det er dumt, syns jeg. Dumt fordi mange av de beste låtene jeg vet om er offisielle sanger som er skrevet for idrettsarrangementer.
Alt for Norge, foreksempel. Får meg til å grine hver gang.
Særlig når vokalisten med glitrende bajsestemme-innlevelse synger: våre beste menn skal ut i strid igjen. Da strømmer tårene fritt.
Nei. Nei nei nei.
Om denne nye låta er så mye dårligere, se det vet jeg ikke. Jeg har ikke hørt den. Ikke har jeg tenkt å høre den heller. Men anmeldelsen har jeg lest. Den oser av musikalsk forståelse og velvilje.
Særlig argumentene om at den ene sangeren har vært med i Idol, og den andre i Stjernekamp synes jeg er gode. Det er rett og slett god og grundig musikkjournalistikk - uten baktanker.
Grepet med å invitere Vg's lesere til å delta i blodbadet er også beundringsverdig. Hva synes DU om dette makkverket?
Og så har de ringt til dem som har laga sangen, og dem som har bestillt den for å få kommentarer til 'anmeldelsen' (som i realiteten bare er pur mobbing). I dag kjører de videre. Jeg ser at noen på offisielt hold åpner for å trekke hele greia.

Vi kunne begynne med å avvikle tradisjonen med å skrive offisielle meningsløse sanger til meningsløse arrangementer, Og etterpå så kunne vi sende VG's 'journalister' på kurs i skikk og bruk.

lørdag, januar 04, 2014

Hæppy børsday tu jul

Før jul hadde jeg med meg de små til Leo's lekeland.
De hadde vært der før, med Rållså, men denne gangen var det i anledning et bursdagsselskap for en gutt i barnehagen. Han fylte fem.
Jeg rota en del rundt på Forus før jeg fant plassen. Ingrid og Endre hadde et lys av forventning over seg, i kontrast til min skepsis. Da vi kom inn, møtte vi opp med resten. De fikk blå vester, og måtte velge hva de ville ha å drikke til de obligatoriske pølsene, og så ble vi henvist til en av losjene i motsatt ende av den enorme hallen.
Hallen var fylt av fargerike reip og rutsjebaner og nett og trampoliner og leidere. Og dusinvis av unge i høyt tempo. Lykkelig småspringende fra den ene attraksjonen til den andre.

Men barna skulle spise først. Jubilanten ble plassert ved enden av bordet, på en sjørøvertrone av plast, og de andre ulvungene - 6-7 i tallet - fikk sitte langs sidene av et langbord - i samme materiale. Vi foreldre satt i en krok på en annen benk, klare til å hjelpe de håpefulle i tilfelle det skulle bli nødvendig.
Ska eg finna litt ketchup te deg?
Spise du bare brøet?
Må du tissa, ja. Eg ska følla deg.

Denslags. Og så var det kake og is og presangåpning og hæppy børsday tu jul. Det låt relativt halvhjerta, men så var ungene mer enn klare for hopp og sprett og tjo og hei, også.
Og jeg som hadde to, hadde absolutt ingen mulighet til å følge begge mine så tett som jeg gjerne ville. De forsvant i hver sin retning, og de og de andre lyseblå blanda seg med resten til lykkelige små    
hyl og vrinsk.
De andre foreldrene var mye mer avslappa enn meg, for å si det sånn, men det har kanskje med vanen å gjøre.
Ingrid var utenfor radaren min i fem minutter, og da trodde jeg at hjertet mitt skulle ha stoppa for godt. Men så dukka hun opp igjen, og hang seg på bestevenninna, og på den jentungen hang det ei mor også, så da kunne jeg slappe litt mer av.

Da fikk jeg muligheten til å senke skuldrene litt og henge med Endre, eller etter og han hadde det skitkjekt, der han hoppa fra gigaklosser til trehjulssykkel til moderate rutsjebaner til labyrinter til hoppeslott, og så fant vi en lang, slak bakke hvor man kunne renne i gummibåter.
Jeg hjalp ham å dra den opp, og han seilte nedover i akkurat passe stor fart, med et lykkelig glis om munnen.
Og da han skulle opp igjen, kom han som fylte året, og sammen dro de farkosten opp, og sammen satte de utfor igjen, og opp igjen, der den ene skubbet og den andre dro, og slik drev de på. Og jeg ble varm om hjertet av synet.
De hadde et prosjekt. Som de samarbeidet om. Det var fint.
Etter totalt tre timer var jeg utslitt i hodet, og prøvde å overtale Endre og Ingrid til å bli med hjem. Det falt absolutt ikke i god jord.
Det ble grining. De søkte tilflukt i et bur på toppen av en smal rutsjebane, og de klorte og slo etter meg. Jeg fikk assosiasjoner til da jeg var ung og jobba hos naboen og var med på å ta hønene hans ut av burene og oppi transportkasser da de skulle slaktes.
Jeg fikk dem til slutt med meg.
Vi ble venner igjen på veien hjem.

Det e den kjekkaste bursdagen eg har vært i, sa Ingrid. Og det virka som hun mente det.

fredag, januar 03, 2014

Årskavalkade 2013 Oktober - Desember

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har følt et visst press når det gjelder ferdigstillelsen av 2013 - kavalkaden - vi er flere dager inn i 2014 allerede, og nå har jeg sagt A,B og C, så nå er det bare siste kvartal som står igjen, og etterpå kan jeg snu nesen fremover igjen.

Oktober
På bakgrunn av en problemstilling som skal drøftes på den forestående blogg-turnèen, tar jeg forbrukernes parti og tester presskannetermos, dokketeater, smuglersigaretter, gressenkemannslivet og The new Piren Pub. Jeg sniker meg unna dugnad. Ungene får meg til å grine når de synger i domkirken. Jeg skriver om en av mine store forelskelser. Jeg hyller Monstermamma.
Endre og jeg blir med Beelzebub og hans datter på fottur fra Hellvik til Egersund, det blir en strålende tur i absurd vakkert høstvær. Det blir en ny dobbeltside i Bondevennen.

November

På bakgrunn av en observasjon jeg gjør på vei til jobb, skriver jeg Bensinstasjonsroser. Jeg skriver ett vers hver dag. Det skal bli en låt i 2014.
Bloggturnèen starter. Det blir ei fin, men hektisk uke. Skulle ønske det kom mer folk, men kjenner Ryfylke for godt til å forvente så mye mer.
På Hjelmeland konkurrerer vi dessuten med en eks-minister og Teaterlagets premiere om publikum.
Jeg besøker Farmor på pleiehjemmet. Hun er ikke så sprek.
Turneen generelt og engasjementet til Madeleine Schultz spesielt vekker et slumrende engasjement i meg. Det er veldig inspirerende å møte mennesker som ikke omfavner likegyldigheten, men står opp og kjemper for å forme den verden de lever i. Til det bedre.

Jeg klapper ironisk til hva de borgerlige 'får til' på direkten. Kutt i fedrekvoten, økt kontantstøtte.

Listhaug til landbruksminister, Horne som likestillingsminister. Søndagsåpne butikker.
Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør.

Suarez storspiller. De røde er med der oppe. Der de hører til.

Det brenner i kjelleren. Tre ganger på en uke. Det er spooky, men til slutt får det en ende.  Stjerne i margen til styret i borettslaget.
Min datter erklærer: eg lige ikke deg, pappa! Eg lige deg ikke I DET HEILA TATT!

Vi sklir inn i Desember
Jeg trer ut avmin semianonyme bloggtilværelse. Jeg gjør knefall for Facebook. Kapow.
Nelson Mandela dør. Og så dør farmor også. Det er vemodig. Hennes siste ord til legen da han
forteller henne at det ikke er så mye han kan gjøre er Du må huska på at eg e øve nitti år! 
Tantes minneord i kirken er de beste jeg har hørt i en begravelse.
Jeg rållser med Tristania for første gang på 3 år. Det er knall.
Desember fosser avgårde, mens Rållså jobbet og jobber, og så er det jul.
Det er fint.
Nyttår med Bergljot og ungene. Det er også fint.
Og det blir nok til at jeg blogger i 2014 også.


torsdag, januar 02, 2014

Årskavalkade 2013 Juli - Oktober

Juli
Jeg blir angrepet av måker på vei til jobb. Jeg hater måker på en ikke-ironisk måte. Dessuten er jeg redd dem.
Bergljot kommer på suplise-besøk med en skokk med Amerikanere som jeg ikke kjenner: So - you are Dego, right? De kjenner ikke meg heller, tydeligvis.
Jeg får Twitterkonto.
Timmi gifter seg og jeg blir invitert. Jeg går fra Tau til Alsvik på meier. 6 kilometer i dress med brennevin som niste. Føler meg som John Wayne. Med vannblemmer på beina.
Jeg ser turnèlista til folkeakademiet og innser at tiden som semianonym blogger er omme.
Suarez sutrer over hvor fælt det er å være i Liverpool, og ber om å bli solgt. Det rakner for meg. Jeg kaller ham ei rotte. Blant annet.
Jeg finner en filmrull i mors bil. Jeg får den fremkalt. Det er fars siste bilder. Det er sterkt. De er fine.

August
Ungene fyller 4 år. En feiringsorgie i tre takter topper seg med tjue unger i barneselskap i bydelshuset. men mitt personlige høydepunkt er da vi kjører dit, med vinduene åpne, stivpynta, og hemningsløst diggende til Cypress Hill's Throw Your set in the air.
Jeg publiserer Runar's kjedemail fra toppen av overfloden.
Jeg tar med ungene på grillings med Beelzebubs. Vi går feil vei, såklart. Dritlangt, men det er fint
Vi leverer bilen til service til nihundre kroner timen. Hva er forresten flensetappen?
Endelig starter Premier League igjen. Vi vinner åpningskampen.
Vi feirer at Kjallas er førti år.
Rolv Wesenlund dør.
Jeg tar meg tid til å hetse Høyresiden litt ekstra, siden det snart er valg.

September
Lars Magnus og jeg tar fagbrev i løkfaget logistikk. Jeg er pissenervøs på forhånd.
De borgerlige vinner valget. Siv Jensen drar en Sarumann i feiringa, årets skumleste øyeblikk er et faktum. Jeg sår tvil om stemmerett for alle. Jeg blogger på nynorsk i protest mot valgresultatet, uten at det hjelper noe særlig.
Oslofolka sier ja til OL.
Einstein og jeg drar på Kaizers. Jeg syns det er drit, men er visst den eneste.
En finfin sommer går over i blåbrun høst.
.