Hæppy børsday tu jul

Før jul hadde jeg med meg de små til Leo's lekeland.
De hadde vært der før, med Rållså, men denne gangen var det i anledning et bursdagsselskap for en gutt i barnehagen. Han fylte fem.
Jeg rota en del rundt på Forus før jeg fant plassen. Ingrid og Endre hadde et lys av forventning over seg, i kontrast til min skepsis. Da vi kom inn, møtte vi opp med resten. De fikk blå vester, og måtte velge hva de ville ha å drikke til de obligatoriske pølsene, og så ble vi henvist til en av losjene i motsatt ende av den enorme hallen.
Hallen var fylt av fargerike reip og rutsjebaner og nett og trampoliner og leidere. Og dusinvis av unge i høyt tempo. Lykkelig småspringende fra den ene attraksjonen til den andre.

Men barna skulle spise først. Jubilanten ble plassert ved enden av bordet, på en sjørøvertrone av plast, og de andre ulvungene - 6-7 i tallet - fikk sitte langs sidene av et langbord - i samme materiale. Vi foreldre satt i en krok på en annen benk, klare til å hjelpe de håpefulle i tilfelle det skulle bli nødvendig.
Ska eg finna litt ketchup te deg?
Spise du bare brøet?
Må du tissa, ja. Eg ska følla deg.

Denslags. Og så var det kake og is og presangåpning og hæppy børsday tu jul. Det låt relativt halvhjerta, men så var ungene mer enn klare for hopp og sprett og tjo og hei, også.
Og jeg som hadde to, hadde absolutt ingen mulighet til å følge begge mine så tett som jeg gjerne ville. De forsvant i hver sin retning, og de og de andre lyseblå blanda seg med resten til lykkelige små    
hyl og vrinsk.
De andre foreldrene var mye mer avslappa enn meg, for å si det sånn, men det har kanskje med vanen å gjøre.
Ingrid var utenfor radaren min i fem minutter, og da trodde jeg at hjertet mitt skulle ha stoppa for godt. Men så dukka hun opp igjen, og hang seg på bestevenninna, og på den jentungen hang det ei mor også, så da kunne jeg slappe litt mer av.

Da fikk jeg muligheten til å senke skuldrene litt og henge med Endre, eller etter og han hadde det skitkjekt, der han hoppa fra gigaklosser til trehjulssykkel til moderate rutsjebaner til labyrinter til hoppeslott, og så fant vi en lang, slak bakke hvor man kunne renne i gummibåter.
Jeg hjalp ham å dra den opp, og han seilte nedover i akkurat passe stor fart, med et lykkelig glis om munnen.
Og da han skulle opp igjen, kom han som fylte året, og sammen dro de farkosten opp, og sammen satte de utfor igjen, og opp igjen, der den ene skubbet og den andre dro, og slik drev de på. Og jeg ble varm om hjertet av synet.
De hadde et prosjekt. Som de samarbeidet om. Det var fint.
Etter totalt tre timer var jeg utslitt i hodet, og prøvde å overtale Endre og Ingrid til å bli med hjem. Det falt absolutt ikke i god jord.
Det ble grining. De søkte tilflukt i et bur på toppen av en smal rutsjebane, og de klorte og slo etter meg. Jeg fikk assosiasjoner til da jeg var ung og jobba hos naboen og var med på å ta hønene hans ut av burene og oppi transportkasser da de skulle slaktes.
Jeg fikk dem til slutt med meg.
Vi ble venner igjen på veien hjem.

Det e den kjekkaste bursdagen eg har vært i, sa Ingrid. Og det virka som hun mente det.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke