Løa i Tønnevik

 Det er søndag kveld, finalen på ei hendelsesrik helg er på trappene.

Jeg er i trappene jeg også, skulder til skulder med Jon Evil. Det er Sentrum scene i hovedstaden, lyset slukkes, Inn på scenen tusler 5-6 musikere og en mann i svart dress med skulderlangt grått hår og en naturlig autoritet.

Det er Blixa Bargeld og hans Einstürzende Neubeuten.

Det er kjærlighet mellom scene og sal. En kan merke sånt etter 40 år med konserter.

Dette har hendt: Lørdag ettermiddag pakker vi instrumenter og utstyr i bil og tilhenger, og kjørt den drøye timen det tar å komme seg til Tønnevik, på Fister, i Hjelmeland kommune.

Løa i Tønnevik er en relativt ny scene, plassert i naturskjønne omgivelser, et reint idealistisk prosjekt. Fantastiske folk, nydelige lokaler, med gode lydforhold. 

Vi får hjelp til alt vi trenger og enda litt til, det er en lun stemning, mildt hektisk for alle utenom meg, som bare prøver å være tilgjengelig og ute av veien mellom ledninger, forsterkere, høyttalere og instrumenter, og noe som heter DI-bokser, som jeg bare har en vag forståelse av hva er.

Det er høsten i Ryfylke slik jeg husker den. Beste så det regna så kom der ei bøya. Lufta er frisk og rein inn fra fjorden.

Vi gjør lydprøven i samarbeid med Anders Smith, som er verdens hyggeligste mann, som vet hva han driver med, for å si det mildt. Ståle Strømsvold, som er med oss for første gang - på gitar - er aktiv og konstruktiv på lydprøven, vi spiller igjennom flere låter, til alle er fornøyd, og vi blir invitert inn i huset på veldig god kyllingsuppe. Dette er ekte Ryfylksk gjestfrihet.

Vi er takknemlige, og mette og fornøyde entrer vi lokalet der det sitter 20-30 gjester, noen kjente fjes, og noen ukjente.

Vi starter med Elva, som er helt nedpå og er farga nokså mørk. Det er fint. Vi krysser omsider elva og publikum lytter og vi får en fin mottakelse.

Det er en stigning i intensiteten i settet, Gardsund, Om Berre, og vi nærmer oss de nye låtene. Jeg føler fortsatt at vi har velvilje fra publikum når vi for første gang spiller Ormar på sprit live, selv om jeg skeiner litt i innledninga.

Det mørkner ute, og rett over fjorden, bak ryggene vår kan du se silhuettene av Randåsen og av Hovdaneset. Det er fint å ha sånne rammer.

Mot slutten spiller vi fire sanger som tar intensiteten opp, Alle veit jo det, Den siste plommetjuven, Trønderstruck og Bensinstasjonsroser.

Tusen takk til et lydhørt publikum, en finfin lydmann og gode folk som arrangerer! Fra hjertet.

Bandet deler seg opp. Hans og Ståle overtar tilhengeren. Morten, Jon Eirik og undertegnede setter nesene mot Hjelmeland og Suldal og Røldal, og åtte ni timers kjøretur unna, ligger hovedstaden, med sin kriminalitet og narkotika og sine små antikvariater og gode hoteller, og mildt sagt kompliserte trafikkmønster. 

Men dette kommer jeg til i neste kapittel. Vi er Skyggebror, jeg er Påskeharen, og dere - mine venner - dere er leserne.

Takk!