Cappelens Forslag

Vi suser igjennom Ryfylke, forbi Døvik, Randøykrossen, Askvik, Kleppa og ned Pundsnesbakken til ferjestøa, og når tipåhalvelleveferja med grei margin.

Vi er lasta med instrumenter og LP-plater og T-skjorter, og lydanlegget til Ståle, og det er fint inni bilen til Jon Eirik. Ryfylkeveien er mørk, smal og svingete og store deler av turen er vi alene på veien.

Jon Eirik forteller at da han var barn, regna han ut hvor mange prosent av strekningen opp til Hardanger som var tunnel. Selv har jeg kjørt her ofte, på vei til Sauda. Litt for fort i en Volvo. Spydd i hver sving.

Vi kjører igjennom Suldal, der det er en ballbinge, med en haug med ungdommer i. Det ser ut som det er en som får juling. Vi stopper og ruller vinduet ned. Spør om det går greit. Fire-fem lyslugga tenåringsgutter dytter brystkassene mot gjerdet: Kem e du? Spør de. 

Vi har ikke noe svar på det. Ruller opp ruta igjen og fortsetter til Maps sier at vi har kommet til Hordatun. Det er nesten for lett å finne leilighet og lader. Jon Eirik har ei flaske rødvin som vi deler, før vi kryper til køys. Det er en leilighet på 1 1/2- etasje. Bratt vindeltrapp opp til hemsen, der Jon Eirik og jeg sover i hver vår seng. Morten sover nede i stua, foran det falske leirbålet, som slukkes lett med en frekk liten fjernkontroll.

Jeg må på do klokka halv seks. Lister meg lydløst ned hønsestigen uten briller. Setter foten fram og tror jeg er nede når det er 3 trinn igjen. River med meg noe som knuser, går i gulvet med et brak. Jeg lander på beina, men banner så det lyser. Ikke så lydløs lenger, nei. Morten finner en støvsuger i et skap. Han har jeg vekka alt. Vi diskuterer hviskende om vi bør starte den, i tilfelle Jon Eirik sover. Det gjør han selvfølgelig ikke. Støvsugeren lukter våt hund.

Jeg kryper til køys igjen. Vi legger ut nokså tidlig. Bakepulverdryss av snø på de høyeste toppene. Ennå høstfarger i lyng og mose.

Vi lytter oss igjennom store deler av katalogen til Einstürzende Neubeuten. Det e jo studietur! Sier Jon Eirik.

Å kjøre i Oslo. Det kunne jeg ha skrevet mange bloggposter om. Selv om det ikke er jeg som kjører. Maps sender oss på en ellevill runde downtown, og når vi kommer fram til Cappelens Forslag er vi bare litt seine. Og jeg tror vi var på hotellet først, men sikker er jeg ikke. Det er søndag i denne byen som blablabla, som Hamsun en gang skreiv i romanen Smult.

Det er ingen som venter oss, men det kommer en hyggelig mann med nøkler, vi låser oss inn. Bærer inn merch og instrumenter, og jeg setter opp 8-10 stoler i dette utrolig koselige rommet, som er et antikvariat, med digre bokhyller, og oldschool sofaer. Det kommer noen vi kjenner. Noen av oss kjenner faktisk alle utenom en ung mann. Vi gjør oss klar til å gå på, og da blir vi gjort oppmerksomme på noe som har skjedd rett utenfor, på andre siden av gata. En mann ligger på bakken. Han har tatt en overdose. Noen går ut, vår ukjente venn går ut. Det rapporteres at kompisen til overdoseofferet sier han har kontroll på situasjonen, og stikker en sprøyte i halsen på kameraten.

Vi kan ikke vente lenger, starter på Elva, som handler om døden, mannen som ligger ute på gata, og er på vei over, vi fortsetter med Gardsund, en murderballad fra Ryfylke. Og når vi kommer til Paradis, så har miraklet skjedd, og ferjemannen har snudd båten, og han som lå på bakken er på beina igjen. Ikke i dag, døden. Ikke i dag. Ennå slår hjertet, i inngangen til Oslovinteren.

Hvor heftig det enn er, jeg foretrekker utsikten fra Tønnevik. 1-0 til bygda. Publikum her er like lydhøre. Og Morten sitt trommesett er en koffert med en trommepedal, en cymbal og ei lita eske som fungerer som skarptromme. Det er mer krevende å spille disse sangene som trio, men det går ikke så verst. Min venn Ole, som hevder at han mangler et sensitivitetsgen (bare tull, selvsagt, men en gang GIKK han fra en Roger Waters-konsert som var fantastisk fordi han KJEDA SEG), han klarte fint å holde seg våken igjennom den lille timen det her sto på.

Han likte det tilogmed. Eller det sa han ihvertfall. Han eneste vi ikke kjente kom aldri tilbake. Min gamle venn Frederik var der, og Trond, Torben og Guro. Og det var mange godord, kanskje i meste laget for en enkel gutt fra landet. Det blei veldig intimt og fint for oss borti kroken ihvertfall.

Det blir en post til etter denne, faktisk. Let me tease: Urindreads, hylejenter, og Blixa - profeten av Sentrum Scene og hele Oslo by.

Bildet har jeg tjuvlånt av Ole.