Innlegg

Viser innlegg fra september, 2014

Eple

Det var vel ei av de helgene.
Som filer på meg. Som om det er ei rundfil inni magen som filer på nervene, og på ryggmargen og tålmodigheten. Og mot tinningene.
Og jeg kjenner meg som et eple eller ei banan eller noe, filma i fast forward, som går i forråtnelse på et par små minutter.

Akkurat så kryptisk lar jeg ingressen være. Det er mye mulig at ingresset er grønnere på andre sider.

Vi snakker litt om bøker for tiden, Rållså og jeg Det er kanskje da vi er nærmest hverandre. Det var vel kanskje sånn vi fant hverandre.
Vi kan snakke om klang og rytme, og vi har mange av de samme preferansene. Ser de samme tingene. Vi utfyller hverandre da. Og hun løfter min himmel.
Og noen ganger løfter jeg hennes.

Det Blennel på Blonwins Kafè

Bilde
Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Da jeg så alle folka og barnevognene utenfor brannstasjonen. Jeg hadde vel håpet at vi var såpass tidlige at vi slapp det verste trøkket.
Vi stålsatte oss og gikk av utenfor Politikammeret. Ei varm lita hånd i hver av mine.

Jeg husker godt da politistasjonen lå på Nytorget. Det er noen år siden nå. Jeg bodde litt lenger oppe i bakken, i Kongsteinsgata sammen med Tvitten. Mang en strandbu som var for sein til siste ferja på lørdagskvelden benytta seg av politikammerets noe spartanske overnattingstilbud. Da jeg bodde i Årdal overnatta jeg en gang i telefonkiosken nede ved kaien. Jeg hadde aldri våga å legge meg inn hos politiet. Bak ei dør som jeg ikke hadde nøklene til selv. Hva om de ikke ville slippe meg ut igjen?

Selv om politikammeret ikke har ligget på Lagårdsveien i så forferdelig mange år, så er det allerede merka. Det har ei historie. Det var her gjengen til David Toska blokka utkjørselen med en lastebil som de satte fyr på. Jeg glemmer aldri …

Eg henge opp ner

Lørdagen kommer. En dieselmotor som starter utenfor. Jeg vet hvilken bil det er. En gul Nissan arbeidsbil.
Ungene våkner i rommet ved siden av. Jeg står opp, og Rållså forsvinner som en skygge ut på soverommet. Jeg retter fjernkontrolllen mot fjernsynet, og der reiser ungene inn i barne-tv's vidunderlige verden. De sitter under pleddet og holder rundt hverandre.
Søskenkjærlighet er fine greier.

Jeg går inn på kjøkkenet og fyller vann i vannkokeren, trykker den på, den suser hissig. Tar den ene presskannekoppen ut av oppvaskmaskinen og teller tre skjeer oppi.

Det går ikke lenge før det lukter kaffe i hele leiligheten. Jeg setter meg med dem i sofaen, finner ipaden. Ruller facebook, blogg og nettaviser mens kaffen trekker i koppen på stuebordet.

Jeg tenker at det er jammen ikke mange kommentarene jeg får her på bloggen. Selv om telleren viser mellom to og firehundre lesere i døgnet.

Med en kraftanstrengelse klarer jeg å legge brettet fra meg, rusker ungene i håret. Det er knøttekore…

Herr Samvittighetens

Det var ei sånn helg som var litt av alt.

Den begynte tidligere enn vanlig. Klokka ett på Fredagen var jeg innkalt til 'Kontrollkomiteen' i firmaet.
Jeg grua meg. Det hadde noe 'muntlig eksamensk' over seg. Og selv om Jobben som Hovedverneombud er noe som jeg ikke akkurat higa etter i utgangspunktet, så vil jeg jo gjøre en best mulig jobb. Si og gjøre de riktige tingene. Jeg kan ikke gi faen. Og vil ikke.
Herr Samvittighetens hadde tatt livet av meg.

Det gikk ganske greit. Ikke noe tredjegrads. Jeg blei lytta til. Adresserte noen problemstillinger.

Jeg følte at jeg hadde bestått da jeg gikk ut derfra. Leita etter veien ut. Fant til slutt den riktige døra. Den som gikk igjennom kantina og førte til trappene og utgangen i første etasje.

Og så kikka jeg på klokka, og jeg hadde bare vært inne i en drøy halvtime, og enda så slett moral jeg har, så syntes jeg ikke at jeg kunne gå hjem klokka fem over halv to.

Jeg tusla inn i bilen og kjørte ned igjen på jobben.

Jeg dro hjem…

Auren i Paddebekkjen

Heime på Kåda, på farsgarden min, rann det ein bekk som bar namnet Paddebekkjen. Han rann på nedsida avTrøsjehuset, igjennom pjuskete furuskog og myrlendte beite og ned til Tjødnå. Eg skriv var fordi han vart lagt i røyr på eit seinare tidspunkt.
Det var ikkje mange far til son - aktivitetar vi dreiv med, far og eg. I alle høve ikkje av det slaget som var på mine premissar. Det var mest arbeid. Men då eg var ni eller ti år, fortalde han meg om auren i Paddebekkjen. Det var oktober, ein blank sundag, og bekken gjekk flaumstor. Seinare lærte eg at om hausten trekte fisjen opp i elvar og bekkar for å hekka eller gyta eller ha seg, eller kva ein vel å kalla det. Far laga ei felle av hønsenetting, synte meg korleis ein kunne demma opp med stein rundt på eit smalt punkt, og så kunne ein gå uti eller langsmed bekken med ein kjepp og jaga fisken nedover, til han hang i nettingen. Og så gjekk far, og eg sto igjen under fåretrenå. Dei spegla seg i bekken, som song mellom steinane. Eg sprang s…

Ikkje bare sånne sunne ting

Kan eg få is, Pappa?
Det er Tirsdag ettermiddag, klokka er kvart over fire. I ovnen putrer fiskegratengen - som jeg i min fantasiløshet har valgt til middag - fordi jeg vet at ungene spiser det. Og fordi fisk er sunt, selv om palmeolje visstnok ikke er det

Me har kje is, du kan få ei pera.

Åhr, nei - eg vil kje bare ha sånne sunne ting! Eg vil ha is!

Jeg liker det, at hun argumenterer.

Ja, men me har kje.

Hun åpner døra til fryseskapet og konkluderer med at jeg ikke har lurt henne denne gangen. Frosne erter, frosne bær. Frossen fisk. Ingen is.

Jeg syns det er ei mare å komme opp med matretter som ungene vil spise. Jeg har ikke skrekken for å lage mat lenger, men jeg har ikke gløden heller. Har aldri hatt den.

Mat er mer enn mat. Mat er relegion. Trosretninger. Veganere mot kjøttetere. Øko mot industri. Gluten mot antigluten. Pris mot kvalitet. Kortreist mot globetrotter. Og nå kan man faen ikke spise oppdrettslaks heller. Der røyk en av de fire faste middagene. De jeg kan lage med øyne…

Matblogg fra Sør Amerika

Vi var i 40-årsdagen til Polardegosen på Lørdag. En minneverdig fest.
Jeg sto der og svaia på kjøkkenet sammen med Valslangen mens de fulleste konkurrerte om å legge inn valgene sine på Spotify. Det var wifi og hifi i skjønn forening.

Det som eg syns e ei løyen anekdota om deg, Øysil - e at når du og Polardegosen drog te Peru i 98', så åd du Yoghurt før du fòr, for ikkje å ble ringe i magen.

Jeg hører hva han sier, men jeg forstår ikke hva som er så himla morsomt med det. Ja, men det e jo det sama som idoform, sier jeg. Og mener det jeg sier.
Valslangen gliser Jaja, det e jo det.

Jeg tenker tilbake på den turen, og så tenker jeg at jeg skulle ha laga en matblogg, men at når vi skriver 2014 så er det vel i seneste laget.

Den eneste gangen jeg var dårlig i magen var da vi hadde bestilt noe funky kyllingsuppe der oppe i en by i Andes, og vi satt der og pirka i hver vår skål, og jeg kjørte skeia ned mot bunnen, og det var noe som hang fast, og da jeg hadde fiska dette 'noe' ove…

Hjem til tua

Bilde
Søndagen kommer, og jeg merker på ungene at de er veldig godt kjent nå. Det gleder meg at de småkjekler litt med hverandre, de som ikke er søsken også.
Da er man liksom godt kjent, man ser andre sider med hverandre enn de som bare er champagnegalopp og fryd og tull og tøys.
Det utspiller seg et slags spill om makt og posisjonering i et mikrokosmos like under blikkene våre.
Men det går fint. Det er en fin balanse.
Det er definitivt mer latter enn tårer.
Det har slutta å regne. Etter frokost bestemmer vi oss for å ta med ungene ut i den berømte sørlandslufta.
Jeg føler at Rållså og Frekkesen og Bergljot finter meg og V ut, og plutselig ikke skal være med ut likevel.
Slik at de selv kan sitte inne og nyte freden.

Tar dåkke di me ud, då?

På med klær og støvler. Ut med ungene.  Igjen med døra.

Jeg kler ungene i regnbukser og støvler. Sola varmer fortsatt. Det glitrer i løvverket. Lufta er rein og klar.
Ungene holder hverandre i hendene i lang rekke. Ingrid vil ikke holde Endre i hånda,…

Family Matters

Inne på kjøpesenteret, som er av glass og stål, med en diger parkeringsplass rundt, finner jeg noen av ungene og noen av de voksne.
Det er et slags lekerom under trappa, og der henger Ingrid i klatreveggen mens hun roper begeistret til alle i nærheten Se på meg! Eg e i klatreveggen!

Endre er med Rållså i en eller annen butikk hvor de selger leker, og de leter etter en liten ting som han skulle få, men han sliter med å bestemme seg. En av ungene slår seg i munnen og hyler høyt i smerte og Ninni og jeg prøver å trøste, og det renner litt blod fra munnen hennes, men heldigvis har det ikke røket noen tenner. Ei kledelig lita snusleppe blir resultatet.

Jeg vet ikke hvor lenge vi er der inne, men plassen begynner å tømmes for folk, og klokka er vel fem eller seks når vi får alle på plass i bilene og setter kursen tilbake til det enorme huset i den våte skogen. Det viser seg at det har vært en ganske offensiv handling av fødselsdagspresanger, for det er så lenge siden vi har sett hverandre, …

En mann og hans krokodille

Det er en tid for alt,og tiden for basseng er overmoden.
Ungene står og trykker mot døra til bassengavdelingen med forventningsfulle smil og små vrinsk. Jeg åpner kroken som er strategisk plassert helt øverst på døra, og får med lillebrors hjelp rulla opp bobleplasten som dekker svømmebassenget. Det er boblebad også. Vi konsentrerer oss om å styre ungene inn i dusjen som ligger i et hjørne innerst i avdelingen.
De store først. De minste sist. Slik er naturens lov.
Det viser seg at vanntrykket er under en hver kritikk, så hvis noen dusjer oppe på badet og nede ved bassenget og oppvaskmaskinen står på, så taper alle. Ingen får vann. Det er ironisk med tanke på pøsregnet som slår mot vindusrutene.
Det er unger over alt. Rållså blåser opp baderingene til våre. De plumper uti med ivrige små fjes. Det er fint å se hvor trygge de har blitt i vann.
De største prøver vannsklia. Og så kommer Dagobert på sin oppblåsbare krokodille, og det er jubel i ungeflokken og alt er fryd og latter og klorva…

Jeg strør om meg med penger

Jeg våkner av en plystrelyd, klarer ikke å lokalisere den med det samme. Ei hinne av rødvin ligger over tinningene. Jeg finner mobilen en plass under senga. 0633. Tidlig, men ikke satanisk tidlig. Det plystrer igjen, jeg løfter blikket etter lyden, og der sitter Ingrid i øverkøya. Hun er smørblid, men hvisker at hun sitter fast. Hun har kilt de lange beina sine inn under fjølene i køya. Ikke bunnplankene, men de på langsiden. De som skal hindre henne i å falle ut. Det minner meg om da vi bodde på Jørpeland og jeg måtte sage henne løs fra trappegelenderet i gangen

Jeg hjelper henne løs så stille som jeg kan. Løfter henne ned fra køya, finner morgenkåpa hennes og klærne mine. Alt ligger i en haug på gulvet. Det drysser mynter ut av lommene mine.
Jeg strør om meg med penger.
Endre gløtter på øynene og slår følge. Jeg finner noen klær til han også. Vi 'lister' oss ut, men fra Broderen sitt soverom kan jeg høre at hun minste våkner. Leken og steken og alt det der.

Nede i gangen sit…

Natten lister seg på tå

Og så ble det legging fra yngste enden av barneflokken.
Alle har sine ritualer og trosretninger når det gjelder legging, tannpuss, skifting av klær, kosedyr, nattakos. Lesing.

Bare tær som tasser over golvet. Det var Rållså som sto for legginga på Fredagen. Jeg veit ikke hvor mange unger hun leste for, men tipper på en plass mellom to og fire, og så sovna hun i underkøya sammen med Endre, og Ingrid i overkøya, og der lå de og hosta og vrei på seg, mens jeg fylte rødvinsglasset mitt opp uten særlig tanke på aroma. En gang bonde, alltid bonde,

Jeg tror nok at de som kommer fra andre klaner enn vår kan bli satt ut av støyen og omgangsformen som ligger rundt oss, som et ladet elektrisk felt, der sola kan skinne og pøsregnet pøse på kort tid. Og det er alltid en tordenbyge på lur.

Praten går. Om nyheter, og naturlig nok kommer saken om hundebegravelsen opp, og avlivningen. Og det menes på begge ender av skalaen, og jeg er den mest kategoriske, og jeg tenker fremdeles på hva far ville ha me…

Leir

Det første du ser er en sandvolleyballbane.
Det var det hun hadde sagt, hun som leide ut hytta, og der lå den, selv om 'hytte' kanskje ikke var en passende beskrivelse etter nøktern Ryfylksk målestokk.

Det var et svært bygg, med utsikt til svømmebassenget fra kjøkkenet. Det forjettede svømmebassenget. Ungene var überbegeistra, fløy rundt på oppdagelsesferd i alle rom mens de ropte at alt var så fint og stort og perfekt.
Jeg elsker dem for positiviteten deres, for deres evne til å la seg begeistre og spontant hyle ut i fryd. Det har de ikke etter meg.

Mens jeg bar inn maten og klærne og sengtøyet, kom lillebror og hans gjeng, og Frekkesen og hennes gjeng, og det hersket en slags leirskoleaktig forventning over stedet.

Søskenbarna fant hverandre, plukka opp tråden fra forrige gang de hang sammen. Jeg fant rommet vårt, la på sengene, avbrutt med jevne mellomrom av Endre som hadde oppdaga noe han måtte vise meg.
Det drøyde med Bergljot og hennes gjeng, og siden hun og jeg har gen…

De sier at det er så fint vær på Sørlandet

Det var duket for den årlige samlinga av klanen på sørlandet. Klanen er stor, og vokser fortsatt. Når vi er i ei hytte, alle på en gang, er det som om veggene buler ut på midten, som i en donaldfilm fra 60-tallet.

Rållså og ungene og jeg dro nedover rundt ett på Fredagen, akkurat i det veiene begynte å tetnes til. Stemningen var jevnt over god. Vi har blitt flinkere til å reise sammen. Vi vet hva det går i, og særlig Endre og jeg liker at ting er noenlunde forutsigbart.
Først svingte vi innom et verksted for å få skifta ei lyspære. Det kosta tre hundre spenn. Det er dyrt å være upraktisk anlagt.
Rållså hadde lånt noen plater på biblioteket (hurra for folkebiblioteket!), og det er en fin måte å få tiden til å gå på når man er fem år og har tre timer i bil å slå ihjel.

Vi stoppa på Bens' Cafe. Spiste brødskivene våre ved bordet utenfor bensinstasjonen. Mata spurvene i grøfta som livnærte seg av  akkurat sånne som oss.
Blygrå skyer hang over alt det grønne. Lyden av dekk mot europave…