mandag, september 29, 2014

Eple

Det var vel ei av de helgene.
Som filer på meg. Som om det er ei rundfil inni magen som filer på nervene, og på ryggmargen og tålmodigheten. Og mot tinningene.
Og jeg kjenner meg som et eple eller ei banan eller noe, filma i fast forward, som går i forråtnelse på et par små minutter.

Akkurat så kryptisk lar jeg ingressen være. Det er mye mulig at ingresset er grønnere på andre sider.

Vi snakker litt om bøker for tiden, Rållså og jeg Det er kanskje da vi er nærmest hverandre. Det var vel kanskje sånn vi fant hverandre.
Vi kan snakke om klang og rytme, og vi har mange av de samme preferansene. Ser de samme tingene. Vi utfyller hverandre da. Og hun løfter min himmel.
Og noen ganger løfter jeg hennes.

torsdag, september 25, 2014

Det Blennel på Blonwins Kafè


Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Da jeg så alle folka og barnevognene utenfor brannstasjonen. Jeg hadde vel håpet at vi var såpass tidlige at vi slapp det verste trøkket.
Vi stålsatte oss og gikk av utenfor Politikammeret. Ei varm lita hånd i hver av mine.

Jeg husker godt da politistasjonen lå på Nytorget. Det er noen år siden nå. Jeg bodde litt lenger oppe i bakken, i Kongsteinsgata sammen med Tvitten. Mang en strandbu som var for sein til siste ferja på lørdagskvelden benytta seg av politikammerets noe spartanske overnattingstilbud. Da jeg bodde i Årdal overnatta jeg en gang i telefonkiosken nede ved kaien. Jeg hadde aldri våga å legge meg inn hos politiet. Bak ei dør som jeg ikke hadde nøklene til selv. Hva om de ikke ville slippe meg ut igjen?

Selv om politikammeret ikke har ligget på Lagårdsveien i så forferdelig mange år, så er det allerede merka. Det har ei historie. Det var her gjengen til David Toska blokka utkjørselen med en lastebil som de satte fyr på. Jeg glemmer aldri fjernsynsbildene fra den dagen. Røyken som steig opp over byen.
Uvirkeligheten i det som ble sagt.
Det var som et mini 11. September. Et traume kan man kanskje kalle det. En hel by som var under angrep.

Hvor lenge Brannstasjonen har ligget akkurat der, det vet jeg ikke. Så lenge jeg kan huske. Hele bygningen er gul, og det er et tårn der, som liksom rager over byen, og det har nok vært tanken også - da de bygde det - at de skulle sitte der med kikkert og holde byen under oppsikt, speide etter røyk, og så ringe med klokka hvis de oppdaga noe mistenkelig.

I garasjendelen står brannbilene tett - èn bak hver port - med nesene vendt mot Lagårdsveien. Vi skimter folkemengden der inne. Rundt bilene. Endre og jeg syntes brannbiler burde være røde. Slik at vi kan skille dem fra Politiet. Og sykebilene. De nyeste bilene har den der selvlysende gule fargen. Den som syklistene bruker. Den vi har på 'synlighetsklærne' våre på jobb.

Vi går inn i bakgården, der køen foran redningsliften allerede har rukket å bli 30 meter lang. En annen kø foran noen brannslanger. Spyle på blink.
Overalt er det folk som dulter borti oss, velmenende, oversminkede mødre med lange negler og glitrende mobiltelefoner som stinker parfyme. Fedre, som liksom blir litt breiale ved synet av brannbiler. Vil vise ungene sine at dette har de peil på. Jeg kunne vært Brannmann jeg - men oljå er bedre betalt.
Men her er vi alle like  mye verdt. Det finnes ikke noen VIP-kø. Det er turistklasse på oss alle.
Hurra for den sosialdemokratiske idè.

Veteranbrannbilen står like innenfor døra til venstre. Den som pleier å kjøre fremst i 17.Maitoget. Den er blank og fin. Jeg setter meg ned på huk sammem med ungene. Jeg synes synd på dem, som bare rekker en drøy meter over bakken. De vasser til over halsen i folk de ikke kjenner. De vil ha sånne røde hjelmer. Vi bruker en evighet for å finne ut hvor de har dem. Helt innerst i lokalet. Vi må gå ei slags løype med ti poster, jeg får to oppgaveark og en kulepenn. Vi finner ikke den første posten, men peiler oss greit inn på nummer to.
Hvorfor er det ikke lurt å ha vaskemaskinen på om natten?
Jeg spør ungene, men de blir forvirra av alternativene. De mener det er alternativ 2 som er riktig. Fordi det bråker sånn.
Det er meningen at vi skal lære av dette her. det er jo brannvernuke i barnehagen og greier, men de kaotiske omstendighetene tar fullstendig yven av meg, så jeg 'styrer' dem til riktig svar. På oppgave 3, 4, 5, 6, 7 og åtte. Vi har nesten brukt en time.
Jeg finner ikke ni og ti. Jeg fant ikke en heller. Jeg kikker over skuldera på en fyr som står og veiver med oppgavearket sitt. Jeg skriver av svarene hans. Far ville kalt det fjusk, men jeg gir faen. To enere og en X.  Vi stiller oss i køen for hjelmer og diplomer. Brannmann Elvis sjekker svarene våre mot en fasit. Vi har feil på oppgave 9, men vi får greiene våre, og det er stor stas.
Siden jeg ble pappa har jeg ofte ønska meg en arm eller to ekstra, og det gjelder denne Lørdagen også. To diplomer og to unger. To brus. To skamkokte Wienerpølser med ketchup. To servietter. Endre vil ikke ha skinnet på pølsa si, så jeg må liksom skrelle den for ham mens han tygger i seg innmaten. Skinnet er seigt som en gammal Hubbabubba. det er ingen plass å sette seg ned, egentlig. Men vi finner et slags hjørne. jeg setter meg på huk, og de setter seg på hvert sitt kne.

Da vi gikk var køen til heisebilen dobbelt så lang som da vi kom. Hjelmene blinker i dagslyset. Knøttekoret next.

onsdag, september 24, 2014

Eg henge opp ner

Lørdagen kommer. En dieselmotor som starter utenfor. Jeg vet hvilken bil det er. En gul Nissan arbeidsbil.
Ungene våkner i rommet ved siden av. Jeg står opp, og Rållså forsvinner som en skygge ut på soverommet. Jeg retter fjernkontrolllen mot fjernsynet, og der reiser ungene inn i barne-tv's vidunderlige verden. De sitter under pleddet og holder rundt hverandre.
Søskenkjærlighet er fine greier.

Jeg går inn på kjøkkenet og fyller vann i vannkokeren, trykker den på, den suser hissig. Tar den ene presskannekoppen ut av oppvaskmaskinen og teller tre skjeer oppi.

Det går ikke lenge før det lukter kaffe i hele leiligheten. Jeg setter meg med dem i sofaen, finner ipaden. Ruller facebook, blogg og nettaviser mens kaffen trekker i koppen på stuebordet.

Jeg tenker at det er jammen ikke mange kommentarene jeg får her på bloggen. Selv om telleren viser mellom to og firehundre lesere i døgnet.

Med en kraftanstrengelse klarer jeg å legge brettet fra meg, rusker ungene i håret. Det er knøttekoret i Domkirken. Og åpen dag på brannstasjonen. Med litt stram regi rekker vi begge deler.

Jeg koker havregrøt til ungene, rører i banan og syltetøy. Kanel, smørøye. Setter skålene på bordet. Fyller melk i glassene.
Klokka er halv ni. Endre slår motvillig fjernsynet av, og de kommer travende og setter seg på hver sin tripptrapp-stol. Ingrid kaster seg over grøten. Hun er alltid sulten om morgenen. Rører med skjeen ned i grøten på jakt etter syltetøyet. Endre spiser mer forsiktig.

Jeg finner fram klær. Ingrid er bekymra fordi ei av de andre i knøttekoret har så fine røde sko. Hun vil ha sjole. Drar ut trådkorga i skapet sitt og roter rundt til hun finner en hun mener passer. Rållså har stått opp og lirker og lurer for å få til et kompromiss.
Vi trør de oransje Knøttekor- skjortene utenpå.

Rållså og jeg hogger mot hverandre før jeg styrer mot døra. Ungene henger i dørhåndtakene.

Se på meg, Pappa! Eg henge opp ner!

Ja, men dørhåndtagå e kje klatrestativ!

Vi tar firebussen fra slaskamarkå. Skviser oss inn på handikapp-plassene like bak sjåføren. Det er fint. Fint å sitte tett inntil dem og glo ut bussvinduet.

Jeg spør om vi skal gå av ved Statens hus eller ved Politistasjonen. Ingrid insisterer på stoppet ved politistasjonen.
I det vi passerer Brannstasjonen ser jeg hvor fullt det er med folk allerede. Og en enorm ansamling av barnevogner like utenfor.

Og når jeg leser igjennom dette, så tenker jeg at jeg må slutte å skrive så Knausete.

Jeg trykker på 'Publiser' hos bloggadministrator og håper på færrest mulig graverende skrivefeil.

mandag, september 22, 2014

Herr Samvittighetens

Det var ei sånn helg som var litt av alt.

Den begynte tidligere enn vanlig. Klokka ett på Fredagen var jeg innkalt til 'Kontrollkomiteen' i firmaet.
Jeg grua meg. Det hadde noe 'muntlig eksamensk' over seg. Og selv om Jobben som Hovedverneombud er noe som jeg ikke akkurat higa etter i utgangspunktet, så vil jeg jo gjøre en best mulig jobb. Si og gjøre de riktige tingene. Jeg kan ikke gi faen. Og vil ikke.
Herr Samvittighetens hadde tatt livet av meg.

Det gikk ganske greit. Ikke noe tredjegrads. Jeg blei lytta til. Adresserte noen problemstillinger.

Jeg følte at jeg hadde bestått da jeg gikk ut derfra. Leita etter veien ut. Fant til slutt den riktige døra. Den som gikk igjennom kantina og førte til trappene og utgangen i første etasje.

Og så kikka jeg på klokka, og jeg hadde bare vært inne i en drøy halvtime, og enda så slett moral jeg har, så syntes jeg ikke at jeg kunne gå hjem klokka fem over halv to.

Jeg tusla inn i bilen og kjørte ned igjen på jobben.

Jeg dro hjemover igjen i tretiden. Opp Sandvikveien, forbi hovedkontoret og parkeringsplassen med Rarehuset på venstre hånd. Igjennom rundkjøringa ved Rimien. Nedover Hillevågsveien,  forbi Sjildn, opp Haugåsveien. Til Høyre mot Barnas Hus i Bekkefaret.

Jeg parkerte utenfor skolen og tusla mot barnehagen. Omen av glade unger overdøva støyen fra trafikken. Det var en av disse blanke dagene, kanskje det var den siste sommerdagen, hva vet vel jeg.

Jeg kikka mot ungenes avdeling og så at de ikke hadde kommet seg ut enda. Endre og kompisen bøyd over legoen i enden av langbordet. Jeg gikk inn døra, forbi knaggene og hyllene og skostativene som er merka med navn. Nikka til en fyr i Everton-drakt. Respekt.

Ingrid pusla et prinsessepuslespill, hun smilte da hun så meg. Junior lata som han ikke hadde sett meg. Det passa ikke at jeg kom. Ikke mens han holdt på med legoen.
Det er i det hele tatt sjelden at det passer når jeg kommer.
Det nytter ikke å bare avslutte. Han trenger tid til å gjøre seg ferdig. Jeg setter meg ned ved siden av ham. Bygger et stupebrett. Med et hemmelig rom. Kompisen hans hjelper meg med trappene.

Pelle tar allti dei klossane så eg ska ha, sier Endre. Ja, men sånn e det jo. Det e barnehagen sine klossar. Då må dåkke dela.

Han strever med å forstå det. Det er ikke mange som er født som Sosialist.

Klaffen på bordet faller ned i den andre enden. Noen fingre blir klemt, men det er ikke alvorlig. Sjokket og behovet for trøst utløser tårene. Slik som jeg ser det. Trøst får hun.

Jeg prøver å pumpe ungene for hva de har gjort den dagen, men det er til slutt de voksne som forteller meg. At de har holdt på med vann, for å se sammenhengen mellom mye og lite. Hvordan en liter er mye i et litermål, men ser ut som nesten ingenting i ei tiliters bøtte.


Ka ska me gjer i mårå, då? Spør Ingrid når vi har satt oss i bilen. Jeg stryker henne over håret etter å ha festa selen hennes.
Dåkk ska synga med Knøttekoret.

Jeg sier ingenting om at det er åpen dag på Brannstasjonen på Lørdagen. Jeg kjører vinduene deres helt ned.
Vi kjører hjem til Rållså med vind i håret.

fredag, september 19, 2014

Auren i Paddebekkjen

Heime på Kåda, på farsgarden min, rann det ein bekk som bar namnet Paddebekkjen. Han rann på nedsida avTrøsjehuset, igjennom pjuskete furuskog og myrlendte beite og ned til Tjødnå.
Eg skriv var fordi han vart lagt i røyr på eit seinare tidspunkt.
Det var ikkje mange far til son - aktivitetar vi dreiv med, far og eg. I alle høve ikkje av det slaget som var på mine premissar. Det var mest arbeid. Men då eg var ni eller ti år, fortalde han meg om auren i Paddebekkjen. Det var oktober, ein blank sundag, og bekken gjekk flaumstor. Seinare lærte eg at om hausten trekte fisjen opp i elvar og bekkar for å hekka eller gyta eller ha seg, eller kva ein vel å kalla det. Far laga ei felle av hønsenetting, synte meg korleis ein kunne demma opp med stein rundt på eit smalt punkt, og så kunne ein gå uti eller langsmed bekken med ein kjepp og jaga fisken nedover, til han hang i nettingen. Og så gjekk far, og eg sto igjen under fåretrenå. Dei spegla seg i bekken, som song mellom steinane.
Eg sprang som ein galen nedover, med kjeppen uti vatnet, og jaga mørke skuggar som sumde mellom steinane. Det var jaktrus, og hjarta truga med å sprengja brystet, då den første auren sprella i rusa. Han var ikkje stor, og han var brunleg då han kom opp i ljoset. Eg torde ikkje ta i han, så eg tømde han ut på ein stor, flat stein, og så dengde eg han med kjeppen til han slutta å sprella. Han berre låg der, livlaus, med open munn, og eg vart overmanna av dårleg samvit. Blikket hans var tomt og utan skuldingar. Eg skulle vel ha ønska at eg slapp å drepa han. Men korleis skulle eg elles kunne visa fram fangsten min når eg kom heim? Eg håpa eg slapp å ete han sjølv. Det lukta sterkt av fisk i den klåre haustlufta. Eg fanga to til på same måten, og drap dei på like desperat vis som den fyrste. Full av anger, og tjukk i brystet av skuld.

Då mørkret kom sigande, tredde eg dei på ein hank av hesjestreng og sykla heim; skritta over singelen og drog støvlane av mot trappa. Eg var blaut og kald på føtene, vrei ullsokkane og hengde dei over skaftet på støvlane. Så gjekk eg inn og la fangsten min i vasken på grovkjøkkenet. Det var ingen som ville ha aure til kvelds. Ingen utanom katten.
Året etter kom det eit par karar frå Hjelmeland Setjefiskelag. Dei køyrde ein firehjulstrekkar med tilhengar bakpå, og oppå tilhengaren sto det eit svært kar som var fylt med vatn. Den eine karen tok på seg støvlar som rekte han til heilt oppunder halsen, og då han trødde ut i bekken, hadde han eit batteri på ryggen og ein leidning hengande etter seg. Framfor seg heldt han eit slags langt skaft som likna på ein metalldetektor, som han førte ned i det kalde vatnet. Først skjedde det ingenting, men så flaut det opp fisk i alle slags storleikar, med buken i vêret - titals - hundretals - som den andre karen varsamt fanga opp i ein stor håv og sleppte oppi karet på tilhengaren.
Eg var mållaus. At det kunne vera så mykje fisk i den litle bekken! Setjefiskelaget dreiv med dette på hausten. Flytta fisk frå vatn i låglandet, for å setje han ut i vassdrag som var råka av kraftutbygginga. Fisken vakna til live i karet - sto og svaia med halen i botnen - tett i tett.
Eg vart tilsett av desse karane. Dei sette igjen to ruser til meg; ei med opning nede, som smalna inn mot midten, og ei som var til lagring. Den var meir som eit slags bur; begge turkise på farge.
Dei neste haustane var dette attåtnæringa mi. Eller hobbyen. Eg fekk betalt for kvar enkelt fisk eg greidde å fanga, og eg slapp å slå han i hel. Og heilt på slutten av året, pla eg å få tilsendt oppgjer og ein rapport der det vart ført rekneskap med kor mange fisk som var fanga i kvart enkelt vatn, og eg pla vel å liggja på ein plass mellom hundre og tre hundre aurar. Ikkje tonnevis akkurat, men det er fint å tenkja på at det kan finnast fisk i fjellvatna i Rogaland som er avkom etter auren i Paddebekkjen, og at dei vert avliva på ein betre måte enn det eg gjorde.
Og at dei kanskje vert etne av nokon andre enn katten.
 

Ikkje bare sånne sunne ting

Kan eg få is, Pappa?
Det er Tirsdag ettermiddag, klokka er kvart over fire. I ovnen putrer fiskegratengen - som jeg i min fantasiløshet har valgt til middag - fordi jeg vet at ungene spiser det. Og fordi fisk er sunt, selv om palmeolje visstnok ikke er det

Me har kje is, du kan få ei pera.

Åhr, nei - eg vil kje bare ha sånne sunne ting! Eg vil ha is!

Jeg liker det, at hun argumenterer.

Ja, men me har kje.

Hun åpner døra til fryseskapet og konkluderer med at jeg ikke har lurt henne denne gangen. Frosne erter, frosne bær. Frossen fisk. Ingen is.

Jeg syns det er ei mare å komme opp med matretter som ungene vil spise. Jeg har ikke skrekken for å lage mat lenger, men jeg har ikke gløden heller. Har aldri hatt den.

Mat er mer enn mat. Mat er relegion. Trosretninger. Veganere mot kjøttetere. Øko mot industri. Gluten mot antigluten. Pris mot kvalitet. Kortreist mot globetrotter. Og nå kan man faen ikke spise oppdrettslaks heller. Der røyk en av de fire faste middagene. De jeg kan lage med øynene igjen, uten å stå med snytebrynet ned i Ipaden eller Ingrid Espelids Kokebok. Og så har vi alle disse programmene på fjernsynet. Det kokes og bakes og smattes og smakes, og c-kjendiser og artister med grusa karrierer stiller villig opp.
Superfood-ekstremistene ble heldigvis avkledd på NRK for et par uker siden.

Men man vil jo så gjerne. Gjøre de rette tingene.
Rållså er ernæringsminister hos oss. Lager smoothie som er proppa med vitaminer. Grønne, Rosa, Lyseblå.
Hun er fin, Rållså. Omsorgsfull.

Matglede for meg er når ungene spiser av hjertets lyst. Og Endre sitter og nynner og småsynger. Endre er opptatt av form og konsistens.  Du blander ikke potetene med fiskegratengen, for da blir det trøbbel. Grønnsakene har sin faste plass, og spises sist.

Men egentlig vil jeg bare ha is, jeg også. Og ikke bare sånne sunne ting.

torsdag, september 18, 2014

Matblogg fra Sør Amerika

Vi var i 40-årsdagen til Polardegosen på Lørdag. En minneverdig fest.
Jeg sto der og svaia på kjøkkenet sammen med Valslangen mens de fulleste konkurrerte om å legge inn valgene sine på Spotify. Det var wifi og hifi i skjønn forening.

Det som eg syns e ei løyen anekdota om deg, Øysil - e at når du og Polardegosen drog te Peru i 98', så åd du Yoghurt før du fòr, for ikkje å ble ringe i magen.

Jeg hører hva han sier, men jeg forstår ikke hva som er så himla morsomt med det. Ja, men det e jo det sama som idoform, sier jeg. Og mener det jeg sier.
Valslangen gliser Jaja, det e jo det.

Jeg tenker tilbake på den turen, og så tenker jeg at jeg skulle ha laga en matblogg, men at når vi skriver 2014 så er det vel i seneste laget.

Den eneste gangen jeg var dårlig i magen var da vi hadde bestilt noe funky kyllingsuppe der oppe i en by i Andes, og vi satt der og pirka i hver vår skål, og jeg kjørte skeia ned mot bunnen, og det var noe som hang fast, og da jeg hadde fiska dette 'noe' over overflaten, så var det en hønsefot. En hel en.
Jeg blir fortsatt kvalm av å tenke på det.

Det er jo vanskelig å få tak i Grandis i Sør Amerika (og det var hjørnesteinen i kostholdet mitt på den tiden), så noen utfordringer ble det jo.
Degosen prøvde seg på nasjonalretten - en hamster - med pommes frites. Jeg styrte unna. Vi var på et marked - der disse ble solgt levende - hundrevis av gnagere som spant rundt inne i et nett. Det ble litt mye. Selv for en gammal revefarmer som meg. Torghandleren solgte dem levende eller nyslakta. Han hadde en hammer til å ekspedere dem med.

Jeg var kanskje forsiktig med maten, men jeg drakk ganske mye Pisco - det lokale brennevinet - og det smakte som fløyel.
Og så var det ei fantastisk matbule i Cusco, hvor vi åt frokost hver dag. Nypressa juice og egg og kaffe. Og kanskje en milliard sigaretter.

Men det jeg husker best fra turen er ei amerikansk dame som står og tuter under et bøgeblikkstak mens regnet pøser ned. Mannen prøver å trøste henne. Det er kanskje fjorten timer igjen å gå til Macchu picchu. Sherpaen deres jogger opp stien med en diger plasttrukket bylt på ryggen. Kopper og kar og tepper.
Degosen og jeg står i hver vår fjellrevenjakke i regnet. Han bærer teltet. For han er yngst.

fredag, september 12, 2014

Hjem til tua


Søndagen kommer, og jeg merker på ungene at de er veldig godt kjent nå. Det gleder meg at de småkjekler litt med hverandre, de som ikke er søsken også.
Da er man liksom godt kjent, man ser andre sider med hverandre enn de som bare er champagnegalopp og fryd og tull og tøys.
Det utspiller seg et slags spill om makt og posisjonering i et mikrokosmos like under blikkene våre.
Men det går fint. Det er en fin balanse.
Det er definitivt mer latter enn tårer.
Det har slutta å regne. Etter frokost bestemmer vi oss for å ta med ungene ut i den berømte sørlandslufta.
Jeg føler at Rållså og Frekkesen og Bergljot finter meg og V ut, og plutselig ikke skal være med ut likevel.
Slik at de selv kan sitte inne og nyte freden.

Tar dåkke di me ud, då?

På med klær og støvler. Ut med ungene.  Igjen med døra.

Jeg kler ungene i regnbukser og støvler. Sola varmer fortsatt. Det glitrer i løvverket. Lufta er rein og klar.
Ungene holder hverandre i hendene i lang rekke. Ingrid vil ikke holde Endre i hånda, og han blir kjempelei seg og tror det er fordi det er han, men det er det ikke. Det er fordi at når hun holder han i hånda, så glir den ene stroppen på regnbuksa hennes ned over skulderen, slik at hun må stoppe og heise på den for hvert femte skritt. Det er fryktelig irriterende i lengden
Jeg forklarer han det, hvorfor, strammer selene på begge regnbuksene og flytter ham til venstre i rekka. Det går fint nå.
Unger er så bra.

Så går vi nedover og nedover mot der vi tror at sjøen er, kommer til en sandvolleyballbane.
Og nå er det så varmt at jeg gir ungene lov til å ta av seg regnbuksene. Ingrid vil gå barbeint også, men jeg setter ned foten.
Ja, men Pingu går barbeinte!
Pingu får ta på seg skonå hu og!
Jeg hater å kommandere på andres unger. Men hun gjør som jeg sier. Etter å ha spurt koffår då? en tre fire ganger.
Kostas finner en ball, og så er det duket for en av de mer bisarre sandvolleyball-kamper historien har sett. Det er mildest talt blandede lag. I alder, kjønn og antall.
Det blir Kostas og meg mot resten. For de som er noenlunde like gamle vil være sammen. Bortsett fra Endre, som er mest opptatt av tauet som holder nettet oppe. V blir kaptein på det laget med flest spillere.

Ferdighetsnivået er ganske så varierende. Både hos de små og de store. Noen kan slå ballen over nettet, noen kan kaste den. De eldste ungene er veldig fokusert på poeng, men jeg og V teller etter Even Steven - metoden. Det ender uavgjort. For å si det sånn. Og mot slutten av gamet kommer Rållså.  Og da vil ikke Endre spille mer. Og så kommer Dagobert med vesletupsa i meis på ryggen.

Eg gjekk itte lyden - sånn som du sa. Han smiler. Hun smiler hun bakpå ryggen hans også.

Vi bestemmer oss for å gå mot sjøen. Rållså samler sammen regnklærne i armene og går den bratte kneika mot hytta. For det er jo så fint vær. Så slipper vi å dra på dem også.

De største ungene vil være med Rållså opp igjen. De minste må være med oss. Det går fem minutter, og så siger det ei svart sky inn over oss. Den tømmer seg i hodene på oss. Det er ikke kaldt, så det ikke noen krise. Det er bare veldig veldig vått. Det er ingen plass å gjemme seg for regnet, så det lille følget vårt haster opp bakkene mot hytta.
Jeg tar Ingrid på skuldrene, og halvt drar Endre etter meg. Alle blir våte til skinnet, og midt oppi alt sammen hersker det en litt oppkavet, men likevel frydefull stemning.
Dette er noe vi deler. Og ikke vil glemme med det første.

På terassen - under halvtaket - står bekymrede mødre med tørre skift i hendene. Ungene kappes i å fortelle om hvor våte de er.

Inne er pølsene og potetmosen klar.

Avreisedager fortoner seg ofte helt annerledes enn andre dager når man er på tur. Jeg merker det innenfra - i form av at jeg er småstressa - tenker på alt jeg må huske på å få med meg - alle de små tingene som må gjøres. Pakke sammen, ta av sengeklær, lese av strømmåleren, lukke og låse. Bobleplasten skal trekkes over bassenget. Må vi rense boblebadet? Vi har jo ikke brukt det. Bare tappa vann i en evighet. For at det skulle renne ut igjen av seg selv.Nei, vi driter i det. Det henger våte håndklær og badeklær i svømmebassengområdet. Ungenes baderinger må tømmes for luft. Dagoberts krokodille har punktert, så den har tømt seg selv.

Har vi huska alt?
Har vi huska alt?
Har vi huska alt.

Jeg merker det utenfra også. Ser det i blikket til Bergljot, som reiser alene med tre unger. I en liten rød Mazda.
Hvem tar med søpla? Hvem har best plass? Er det en container en plass?
Ingen vil egentlig ta med søpla. Men V tar ansvar.

De voksnes stress smitter på sett og vis over på ungene også, særlig de minste, kanskje.

Vi pakker i bilene og utveksler klemmer. Hiver nøklene i postkassen. I det vi svinger ut på E 39 kikker jeg meg rundt, de i baksetet sover. Hun i passasjersetet sover også.
Det er fint.

Jeg siger hjemover mot Stavanger. Sammen med en million andre pissemaurer.

Hjem til tua.


torsdag, september 11, 2014

Family Matters

Inne på kjøpesenteret, som er av glass og stål, med en diger parkeringsplass rundt, finner jeg noen av ungene og noen av de voksne.
Det er et slags lekerom under trappa, og der henger Ingrid i klatreveggen mens hun roper begeistret til alle i nærheten Se på meg! Eg e i klatreveggen!

Endre er med Rållså i en eller annen butikk hvor de selger leker, og de leter etter en liten ting som han skulle få, men han sliter med å bestemme seg. En av ungene slår seg i munnen og hyler høyt i smerte og Ninni og jeg prøver å trøste, og det renner litt blod fra munnen hennes, men heldigvis har det ikke røket noen tenner. Ei kledelig lita snusleppe blir resultatet.

Jeg vet ikke hvor lenge vi er der inne, men plassen begynner å tømmes for folk, og klokka er vel fem eller seks når vi får alle på plass i bilene og setter kursen tilbake til det enorme huset i den våte skogen. Det viser seg at det har vært en ganske offensiv handling av fødselsdagspresanger, for det er så lenge siden vi har sett hverandre, så det er en hel haug med unger som har fylt året i mellomtiden. Selv synes jeg det er Fåkkt åpp, som Silje Salomonsen sier i Mongoland eller er det Pia Tjelta? Det betyr uansett ikke noe om den og den ikke har kjøpt presang til den og den. Vi drukner i plast og utstyr og Barbiedokker og legoklosser.
Jeg biter det i meg for ikke å vise meg som den gretne gamle gubben jeg er.

Hvis man ikke vil være med på forbrukerkarusellen, så må man flytte ut i skogen. Til en plass uten fjernsyn og mobildekning.
Men ungene synes selvsagt at presanger er topp.

Det har snart gått to uker siden turen, så jeg husker ikke så detaljert lenger. Jeg husker at det fløt av gavepapir og unger og skåler med lørdagsgodt, og at det var noe som samla ungene rundt skjermen.
Jeg husker ingenting av legginga.
Det som henger igjen som Lørdagens store høydepunkt er kortspillinga på kvelden. Det er idioten igjen. Alle søsknene mine er med. Det er godt trøkk, frekke finter og rotting, Frekkesen og Dagobert gir Bergljot dårligere kort enn hun fikk i utgangspunktet, når hun ser bort et lite øyeblikk. Jeg sladrer. De nekter.
Herlig stemning. I sofaen sitter Ninni og mor og fniser. Det er fint.
Dagobert har jeg jo aldri spilt kort med, siden han er såpass mye yngre enn meg, men de andre to, derimot.. Jeg kjenner igjen reaksjonsmønstrene deres. Dagobert har liksom vokst inn i flokken, tenker jeg. Han var en liten tass. Men nå er han en diger tass. Med unge og hus og samboer og alt.

Jeg nekter å fylle opp Bergljots vinglass. Hun blir snurt, men bare bittelitt. Det hoster fortsatt spredt fra andre etasje.

lørdag, september 06, 2014

Her kommer pissemaurekspressen

Det sies at tiden går fort når man har det gøy, og det kan det vel være noe i. Vi fyller bilene med små og store. Må småspringe fra døra igjennom veggen av regn. Det er jeg som stuer hos oss. Jeg må ta Ingrid inn på Endre sin side og sette henne fast før han kan gå inn. Døra på hennes side virker bare avogtil. Når Rållså kommer har vi venta en stund. Lillebjørn Nilsen på stereoen. Jeg tenker at han synger så utrolig fint, at klangen som er i 70-tallsfolkemusikken hans fortsatt er relevant. Tidløs.

Første lille masekopp inn i skogen
inn i skogen, inn i skogen
Første lille masekopp inn i skogen ved det mørke vann
Pass deg nå, vesle masekopp, vesle masekopp,
vesle masekopp
Pass deg nå, vesle masekopp
Ved det mørke vann

Det dogger på rutene, jeg får heng på de andre bilene. Eneste måten å være sikker på å finne fram til Lyngdal.
Siste lille vaseskit ut av skogen.
Jeg synes de andre kjører litt for fort, men tar ikke sjansen på å slippe dem fra meg. Kortesjen svinger opp foran et eldgammelt hotell. Utenpå ser det bare vanlig gammelt ut, men inni er det eldgammelt. det lukter eldgammelt. Det er skeive møbler og gulv i to overpynta stuer, Det er sørlendinger over alt. Her kommer pissemaurekspressen.
Vi får skvist oss inn og fordelt selskapet på to langbord. Det blir litt byttings fram og tilbake, for Ingrid vil henge med de to jentene som er nesten like gamle, og da får vi Kostas i retur, og det er en ordning som funker for alle.
Rållså henter noen tegnegreier til Endre mens vi venter på maten. To nesten uttegnede bøker. Han er ikke helt fornøyd med det, men setter seg til å tegne likevel.
Noen synes at det tar for lang tid før maten kommer, men ikke jeg. Vi er jo nesten 20 personer. Det er trøkk og rabalder, det flyter med tegneblyanter og sugerør og colasøl. Ungene vår vet ikke hva brus er, men de fra Eigersund og Sola - de lærer villig bort - Ingrid og Endre drikker en hel flaske hver.
Hun minste tar en sjarmrunde og får kontakt med noen lokale. Det er gledelig å se at det er noen i slekta som behersker mingling.
Og så kommer maten. Noen synes høylydt at pølsene lukter ekkelt, og det smitter over på de andre, øker liksom skepsisen. Kjøttkakene mine smaker helt ok, men mor mener at de hun lager er bedre, og at det kunne ha vært tyttebær til, og det er vel så. 
Frekkesen tar seg av Ingrid som om hun var hennes egen. Det varmer om hjerterota.

Når ungene er ferdige med å spise er det nytteløst å holde dem tilbake. Endre finner noen gamle leker. Setter seg midt på gulvet og drar dem rundt, og det gjør mange av de andre også. Rundt dem skritter gjester og servitører på vei til eller fra. Mor spanderer på oss alle. Hurra for mor. Jeg antar at stillheten senker seg på det ærverdige hotellet. Når vi har dratt.

Klokka er kanskje fem, og jeg tror at vi skal tilbake til hytta, men plutselig svinger broderen inn foran et kjøpesenter, og jeg vet jo ikke hvor vi er, så da må jeg også det. Jeg lurer med meg Ninni for å røyke under et halvtak. Resten av rabagjengen forsvinner inn i handlemaskinen.
Jeg drøyer i det lengste. Men det varer og rekker, så jeg går mot inngangen, dørene åpner - som Alladins hule - jeg hører omen av klanen der inne.


fredag, september 05, 2014

En mann og hans krokodille

Det er en tid for alt,og tiden for basseng er overmoden.
Ungene står og trykker mot døra til bassengavdelingen med forventningsfulle smil og små vrinsk. Jeg åpner kroken som er strategisk plassert helt øverst på døra, og får med lillebrors hjelp rulla opp bobleplasten som dekker svømmebassenget. Det er boblebad også. Vi konsentrerer oss om å styre ungene inn i dusjen som ligger i et hjørne innerst i avdelingen.
De store først. De minste sist. Slik er naturens lov.
Det viser seg at vanntrykket er under en hver kritikk, så hvis noen dusjer oppe på badet og nede ved bassenget og oppvaskmaskinen står på, så taper alle. Ingen får vann. Det er ironisk med tanke på pøsregnet som slår mot vindusrutene.
Det er unger over alt. Rållså blåser opp baderingene til våre. De plumper uti med ivrige små fjes. Det er fint å se hvor trygge de har blitt i vann.
De største prøver vannsklia. Og så kommer Dagobert på sin oppblåsbare krokodille, og det er jubel i ungeflokken og alt er fryd og latter og klorvann.
Det er et evighetsprosjekt å tappe opp boblebadet, og de mest utålmodige av de små setter seg oppi før de bør, og plutselig går hele opplegget bananas og spruter ut vann igjennom dysene og de forskrekkede og forfjamsede ungene ser ut som de tror det er slutten på alt, men det er det heldigvis ikke.
Når ungene er ferdige med å bade, selv Bergljots yngste og Ingrid - som har vist seg som de mest utholdende - er det fortsatt en halvmeter opp til merket som markerer for anbefalt vannmengde i boblebadet, Da forstår man hvorfor det er utstyrt med radio, for noe må man liksom ha å beskjeftige tankene med, hvis man skal henge ut mens man venter.
Vi dropper det. Lar vannet renne og forlater lokalet.

Og så er det duket for kortspill. Bergljots eldste kan 'Idioten'. Og jeg og mine søsken - vi har spilt kort med hverandre, eller mot hverandre - siden tidenes morgen. Det har vært håndgemeng, hatefulle ytringer, tårer og tenners gnissel, det har vært triumferende utrop og ondskapsfulle triks, erting i form av små, umerkelige grimaser.
Alle hater å tape.
Men her er vi jo liksom dem som skal være ansvarlige. Jeg må skille Frekkesen og Dagobert ved en anledning.
Rållså leser og leser. Mor sitter med et kryssord. Vegard over datamaskinen sin. Hun på ett - hun som ikke er pissemaur - har lagt seg, og det har Ninni også.
De fire i midten leker en lek med noen dukker og en politimann.
Vi bestiller bord til hele rabagjengen inne i Lyngdal.
Jeg synes at Lyngdal er helt likt Sauda  bortsett fra dialekten.

torsdag, september 04, 2014

Jeg strør om meg med penger

Jeg våkner av en plystrelyd, klarer ikke å lokalisere den med det samme. Ei hinne av rødvin ligger over tinningene. Jeg finner mobilen en plass under senga. 0633. Tidlig, men ikke satanisk tidlig. Det plystrer igjen, jeg løfter blikket etter lyden, og der sitter Ingrid i øverkøya. Hun er smørblid, men hvisker at hun sitter fast. Hun har kilt de lange beina sine inn under fjølene i køya. Ikke bunnplankene, men de på langsiden. De som skal hindre henne i å falle ut. Det minner meg om da vi bodde på Jørpeland og jeg måtte sage henne løs fra trappegelenderet i gangen

Jeg hjelper henne løs så stille som jeg kan. Løfter henne ned fra køya, finner morgenkåpa hennes og klærne mine. Alt ligger i en haug på gulvet. Det drysser mynter ut av lommene mine.
Jeg strør om meg med penger.
Endre gløtter på øynene og slår følge. Jeg finner noen klær til han også. Vi 'lister' oss ut, men fra Broderen sitt soverom kan jeg høre at hun minste våkner. Leken og steken og alt det der.

Nede i gangen sitter en av onkelungene mine tulla inn i ei dyne. Det var noen som hadde snorka. Det lyser i ipaden hennes.

Vi setter oss inn på stua. Det er plass til oss alle i den enorme skinnsofaen. Jeg lokaliserer fjernkontrollene til fjernsyn og tilhørende herligheter. Finner Tv2 Junior. Justerer lyden og fortsetter mot kaffetrakteren. Titt-titt.
Mens kaffen trekker finner jeg boka mi. Men først blir jeg stående og se utover mot havet. Havet som jeg liker uansett om det raser eller ligger blikkstille. Alle burde ha utsikt over havet, men det er visst noe som er forbeholdt de rike.

Det regner fortsatt ute. Og det skal det fortsette med. Det renner inn med unger og voksne utover morgenen.
Ninni og jeg lager frokost og dekker langbordet mens datteren hennes skjener rundt på gulvet og utforsker, finner fjernkontrollene, og den ekstremt bråkete Brannbil-boka jeg ga henne til ettårsdagen. Jeg hadde glemt den alderen. Det var intenst. Søskenbarna hennes kappes om å få leke med henne og passe på henne. Det er fint å se på.

Igjen samler vi sammen ungene rundt bordet. Setter de to eldste med litt avstand mellom. De tjafser og spiser og noen vil ha omelett mens andre synes at det er ekkelt, og alle vil ha yoghurt med blåbær eller banan.

Og når ungene har spist er det vår tur. Vegard lager eggerøre, det sttes på en film slik at vi får tid til å spise. seks par øyne rettet mot den store skjermen.
Det blir et fint måltid. Sivilisert til oss å være. Det nærmer seg bassengtid. Men vi kan ikke være her i hytta hele dagen. Vi må dra inn til byen og spise eller noe.

Natten lister seg på tå

Og så ble det legging fra yngste enden av barneflokken.
Alle har sine ritualer og trosretninger når det gjelder legging, tannpuss, skifting av klær, kosedyr, nattakos. Lesing.

Bare tær som tasser over golvet. Det var Rållså som sto for legginga på Fredagen. Jeg veit ikke hvor mange unger hun leste for, men tipper på en plass mellom to og fire, og så sovna hun i underkøya sammen med Endre, og Ingrid i overkøya, og der lå de og hosta og vrei på seg, mens jeg fylte rødvinsglasset mitt opp uten særlig tanke på aroma. En gang bonde, alltid bonde,

Jeg tror nok at de som kommer fra andre klaner enn vår kan bli satt ut av støyen og omgangsformen som ligger rundt oss, som et ladet elektrisk felt, der sola kan skinne og pøsregnet pøse på kort tid. Og det er alltid en tordenbyge på lur.

Praten går. Om nyheter, og naturlig nok kommer saken om hundebegravelsen opp, og avlivningen. Og det menes på begge ender av skalaen, og jeg er den mest kategoriske, og jeg tenker fremdeles på hva far ville ha ment, og jeg mistenker at han ville ha vært enig med meg, men det er bare gjetting, for vi er voksne alle sammen, og må tenke sjæl, som Trond Viggo Torgersen synger.

Jeg har ei svigerinne, Ninni, som er enda mer glad i sigaretter enn meg. Vi står ute under halvtaket ved inngangspartiet og røyker Prince og snakker om jobb og barnehage og slike ting som voksne folk snakker om. Mens det regner så det renner fra trær og bygninger. Hunden hennes, som nesten ikke er en hund en gang står og skjelver, den liker ikke unger. Ikke voksne heller. Den liker bare Ninni. Hvis man prøver å klappe henne, hyler hun ut.
Inne sitter broderen og synes vi røyker for mye men det er jo et fritt land, på en måte.
Mi tæge ein te.

Bergljot har ett øye på Wordfeud og ett i rommet, og Vegar har ei lita flaske med whisky som han byr meg, og jeg sier takk. Nyter velværet i kroppen mens jeg drikker. Og mor går og legger seg. Og Frekkesen. Og broderen. Og Ninni.
I en eller annen rekkefølge. Men til slutt er det Bergljot og Vegar og jeg igjen, og jeg går først. Og klokka er ikke mer enn elleve eller noe, men jeg er brisen nok til å sovne inne på rommet, selv om det hostes.
Jeg sovner i det samme jeg treffer puta.



onsdag, september 03, 2014

Leir

Det første du ser er en sandvolleyballbane.
Det var det hun hadde sagt, hun som leide ut hytta, og der lå den, selv om 'hytte' kanskje ikke var en passende beskrivelse etter nøktern Ryfylksk målestokk.

Det var et svært bygg, med utsikt til svømmebassenget fra kjøkkenet. Det forjettede svømmebassenget. Ungene var überbegeistra, fløy rundt på oppdagelsesferd i alle rom mens de ropte at alt var så fint og stort og perfekt.
Jeg elsker dem for positiviteten deres, for deres evne til å la seg begeistre og spontant hyle ut i fryd. Det har de ikke etter meg.

Mens jeg bar inn maten og klærne og sengtøyet, kom lillebror og hans gjeng, og Frekkesen og hennes gjeng, og det hersket en slags leirskoleaktig forventning over stedet.

Søskenbarna fant hverandre, plukka opp tråden fra forrige gang de hang sammen. Jeg fant rommet vårt, la på sengene, avbrutt med jevne mellomrom av Endre som hadde oppdaga noe han måtte vise meg.
Det drøyde med Bergljot og hennes gjeng, og siden hun og jeg har gener fra samme treet, så gikk mine antagelser i retning av at de rota rundt. De også.
Og etter en stund ringte Frekkesens telefon, og det jeg trodde hadde skjedd, og det var litt temperatur der, men vi sendte vår bror (ex - pissemauren og kjentmannen)  for å finne og lede dem til det forjettede land.

Stifinner, Hjortefot og Buffalo Bill
De fant en sti hvor de andre gikk vill
Men når det en gang gikk illle med dem
Var Davy på pletten og loset dem hjem

I mens nøt jeg selskapet fra hans drøyt 1 år gamle datter. Full av kraft og ønske om å kommunisere med omgivelsene.
Jeg tenker at det er synd at de ikke bor nærmere maurtua.

Alle finner etterhvert sine respektive soverom. Bergljot og gjengen hennes ankommer. Litt mutte til å begynne med, men det løser seg opp etterhvert.
Vegar lager Pizza til alle sammen. Lyset tennes i de tusen ipader. Jeg hater de fordømte greiene. Det skinner i en og annen telefon også. Blant annet min, men heldigvis er det ikke så god dekning.

Ungene spiser først, fine gjengen side om side ved bordet. Neste generasjon Dvergbøy smattende, leende, småkranglende.
Vi foreldrene sirklende rundt bordet som et slags tjenerskap. Men med myndige formaninger om å sitte ved bordet til alle har spist opp, og å takke Onkel Vegar for maten og tørke seg rundt snuden,truden, snakketøyet, kjeften, moen, tranten. Eller bare munnen. Når de er ferdige.

Jeg savner far.

tirsdag, september 02, 2014

De sier at det er så fint vær på Sørlandet

Det var duket for den årlige samlinga av klanen på sørlandet. Klanen er stor, og vokser fortsatt. Når vi er i ei hytte, alle på en gang, er det som om veggene buler ut på midten, som i en donaldfilm fra 60-tallet.

Rållså og ungene og jeg dro nedover rundt ett på Fredagen, akkurat i det veiene begynte å tetnes til. Stemningen var jevnt over god. Vi har blitt flinkere til å reise sammen. Vi vet hva det går i, og særlig Endre og jeg liker at ting er noenlunde forutsigbart.
Først svingte vi innom et verksted for å få skifta ei lyspære. Det kosta tre hundre spenn. Det er dyrt å være upraktisk anlagt.
Rållså hadde lånt noen plater på biblioteket (hurra for folkebiblioteket!), og det er en fin måte å få tiden til å gå på når man er fem år og har tre timer i bil å slå ihjel.

Vi stoppa på Bens' Cafe. Spiste brødskivene våre ved bordet utenfor bensinstasjonen. Mata spurvene i grøfta som livnærte seg av  akkurat sånne som oss.
Blygrå skyer hang over alt det grønne. Lyden av dekk mot europaveien blanda seg med den fra rennende vann.

Vi trilla inn i Lyngdal sentrum utpå ettermiddagen, parkerte utenfor Rimi og handla mat, og så begynte den delen jeg liker minst som heter 'finne hytta'. Det lå riktignok en veibeskrivelse på facebook, det gikk fint å følge den. Helt til den delen på slutten der det sto: SÅ KOMMER DU TIL TO BOMMER - HOLD TIL VENSTRE IGJENNOM BEGGE BOMMENE.

Vi fant èn. Den var låst. I følge Rållså skulle nøklene til herligheten ligge i en kasse i et utbygg utenfor hytta, men jeg så ingen hytte. Vi var midt inne i en irrgrønn, magisk sørlandsskog og det regnet. Jeg meldte meg frivillig til å lete etter nøklene, så kunne jeg røyke også, komme meg ut av bilen. Det skulle bare være 200 meter. Jeg etterlot bilen med kjæreste og unger og motoren i gang og varmeapparatet på. Skritta nedover en skogsvei. Så ingenting som lignet ei hytte.

Jeg gikk ned til sjøen. Havet. Kjente suget i brystet, men jeg så fortsatt ingen hytte. Og han jeg lånte augnamålet av da jeg var fjorten kunne sikkert ha fortalt meg at jeg hadde gått mer enn tohundre meter, men jeg fortsatte likevel. Det skvusjet og skvasjet under skoene mine, og da jeg hadde kommet helt til enden på veien, forbi et gammelt festningsverk, tenkte jeg at det kanskje var sånn at jeg ikke hadde leita nøye nok etter den avkjørselen til hytta som skulle ligge på venstre side av veien. Det gikk en sti med provisoriske trapper av tre opp en bratt skråning. Jeg gikk opp dit, tung i beina, og nå økte regnet på for alvor. Det var ingen tegn til sivilisasjon der. Det lukta søtlig fra lyngen. Til slutt forsvant stien også, så jeg bestemte meg for å prøve å finne bilen. Eller først veien, uten å gå tilbake.
Det gikk fint. Gjengen satt fortsatt i bilen. Viskerene dro vanndråpene av ruta. Jeg satte meg inn.

Vi hadde lest feil i instruksjonene. Nøklene var ved postkassestativet. Vi måtte snu og kjøre ei mil tilbake. Tålmodigheten til de bak begynte å gå tom. Og de framme var også på reservetank. Det var småampert og det dogga på rutene.

Me får prøva opp der, sa jeg da vi var tilbake ved bommen, og pekte på en annen grusvei som steig oppover på venstre hånd. Og der var det riktignok hytter. Store, brunbeisede bygninger på begge sider av veien.