Innlegg

Viser innlegg fra januar, 2018

Men likevel

Det er Onsdag, og Onsdag er kontordag, og ofte begynner jeg på jobb litt seinere da, slik som kontorister gjerne gjør, og da kan jeg spise frokost (drikke kaffe mens ungene spiser), og være en del av det lett hektiske, høylydte som er morgenrutinene til familien Mige Dvergbøy.
På vanlige dager er jeg på sykkelen før du kan si nei, satan eg har glømt adgangskortet mitt.
På vanlige dager pleier jeg å ha en veldig klemme & vinke-seanse med mitt ene barn, som stiller seg i soveværelsesvinduet vårt og vinker til jeg er helt ute av syne.
Det barnet ikke vet er at med det samme jeg er ute av syne, stopper jeg sykkelen og tenner meg en Camel som jeg røyker mens jeg sykler ned på jobb. Sirkelen er på mange måter slutta. Før gjemte jeg meg for foreldrene mine, og nå gjemmer jeg meg for barna mine.
Ganske ofte føler jeg at jeg ikke fortjener den kjærligheten som blir meg til del.
Å, eg elske den snille tøysepappaen min, sa mitt ene barn til meg før vi gikk ut i regnet.
Det andre barnet himla …

I've got friends in low places

Jeg henger med Runo fra rarehuset, det er seint Fredags kveld, ti over tolv eller noe, og han skal ta ferja, men det går ikke noen ferje før klokka halv to.
Jeg holder Runo med selskap, og vi er noenlunde på nett også, selv om han ropte 'taper' etter meg da jeg sneik meg en røyk på Cardinal et par timer tidligere.
Så ømskinnet kan man ikke være. Vi styrer mot Piren, som fortsatt fungerer som venterom for folk som skal ta ferja, men ikke først og fremst det for de andre som henger der.
Festen er i full utfoldelse når vi entrer lokalet. En kvinnelig trubadur fra Haugesundstraktene, kledd i rød cowboyhatt sitter på en slags scene innerst i lokalet: I WAANNA KNOW: HAVE YOU EVVA SEENARAIN, synger hun med en stemme som er full av levd liv på en Bonnie Tyler-aktig måte.
Jeg tror det var Torgeir Waldemar som sa det i et intervju en gang, at Creedence sitt ry var blitt ødelagt av ihjelspilling av noen få og veldig feil låter, og jeg skjønner hva han mente.
Vi stålsetter oss og finner …

Brødrene Løvehjerte

Helt siden ungene var små, har vi lest for dem, helt siden Tassen-stadiet.
Jeg savner på ingen måte Tassen. Og ikke traktoren hans som sier DRRRRRRR..og bråker høyest av alt heller.
Jeg har alltid hatt stor glede av å lese for dem, ha dem sittende helt inntil, en på hver arm. Den ene bruker alltid en stund før den lar seg rive føre inn i historien - putler med noe på siden av, men den andre følger nøye med på hva som blir lest, og når de var yngre, og jeg var trøttere, så hendte det ikke så sjelden at jeg sovna midt i lesinga, og når den andre merka det, så ropte den først: PAPPA! LES! LES DÅ! Og hvis det fortsatt ikke kom noen tilfredsstillende respons, så fikk jeg en albue i siden så det sang.
I går begynte vi på det som må være verdens fineste barnebok, og som burde ha gitt Astrid Lindgren Nobelprisen i litteratur, og jeg grein meg igjennom de to første kapitlene, der den syke lillebroren Karl 'Kavring' Løve ligger i en slagbenk på et kjøkken og skal dø, og han vet det selv…

Matkassen volum 1

Ja, har man sagt A, så kan man si B også.
Det umiddelbart mest tiltalende ved tanken på en slik matkasseordning er at jeg slipper å handle. Jeg slipper å mase igjennom Kiwi nede på Auglendsveien på jakt etter ingrediensene til noe som kan klassifiseres som middag. Veldig ofte ender jeg opp med fantasiløse valg, henta fra mitt svært begrensede middagsrepertoar.
Skulle jeg ha handla råvarene til Godt levert på egenhånd, så hadde jeg antakelig brukt det meste av ettermiddagen og kvelden på å finne ingrediensene likevel. Flere av ingrediensene har jeg bare hørt om, aldri verken kjøpt eller sett i butikkhyllene.
Jeg henta unger i leiebilen vi har, siden bilen vår er på verksted, og etter den vanlige blandinga av skryt, rålls og trusler, gyver jeg løs på middagen.
Jeg pakker ut greiene fra kjøleskapet. Det er et helvete å finne alt, og noe vet jeg ikke hvordan ser ut, men jeg må gjette. For eksempel på den mystiske frukten Ingefær.
Oppskriften ellers er veldig greit satt opp, men jeg kaver …

Det smeller en stein mot bakruta også

I det siste har jeg tenkt mye på folk, og måten vi møtes på, og hvor mye eller lite plass vi tar,  og dette sosiale spillet som alle (i hvert fall til en viss grad) spiller, ut fra rang eller bakgrunn eller status og stilling.
Da jeg tenkte på det, kom jeg på en episode fra min ungdom. Jeg var ikke noen hanekylling da jeg var ung, jeg sloss ikke etter at jeg var 15,  jeg sleit med mine greier, slik som alle tenåringer gjør, særlig på ungdomsskolen, men jeg prøvde å være grei det meste av tiden. Trur eg.
Mye av grunnen kan ha vært at jeg var litt pysete, og særlig når jeg var aleine, så hadde jeg ikke mye høy i hatten, som det heter.
Men jeg kom altså på denne her episoden, som var et slags unntak.
Jeg er 16 år, jeg har vært på fagtur med Vinterlandbruksskolen i Ryfylke. Det var litt fag, og mye sosialt. Jeg var pr. definisjon for ung til å være med på byen, men det blei løst ved at jeg fikk låne bankkortet til en som var 23, og vi var på raggedeisen, på uteplasser som få husker i dag…

Ei forsiktig tå ut i det ukjente

Det var en kveld midt i Desember, at det sto en fyr på døra her. Det var den dagen det var snø, eller kanskje dagen etter, men det var i hvert fall noe snø.
Mannen var i begynnelsen av 30-åra, og i motsetning til mange andre som kommer på døra vår, så skulle han ikke selge lodd, han skulle ikke selge religion, eller boligalarmer, og han hadde ikke et sånt håndskrevet skilt i  kartong der han ba om penger heller.
Det kan likevel understrekes at jeg var skeptisk, for det blir jeg når totalt ukjente mennesker står utenfor døra og vil meg noe. Unger som selger lodd pleier jeg å hjelpe hvis jeg har cash, men de øvrige pleier ikke å få sagt så mye før jeg rister på hodet og sier at jeg ikke er interressert.
Mannen ville selge meg et abonnement på Godt Levert, et av disse nye selskapene som leverer ingredienser og oppskrifter til et valgfritt antall middager på døra. Jeg var utrolig heldig, sa han - for akkurat var det 30 prosent, og det var så billig at bare idioter ville takke nei til å…

Presentasjon av 2018 - laget: Kapteinen Sven Egil Omdal

Bilde
Jeg har jobba hardt med 'laget' som skal representere rogalands ære mot gladmatsiddisen og 'rogalandssuiten' på danskebåten og pissemaur-stempelet som Sørlendingene har hengt på oss.
Vi har en del veldig bra folk hos oss.
Det som skilder dette laget her fra det forrige er at jeg har gått for mer uforutsigbarhet, og enkelte mennesker som helt åpenbart ikke er enige om noen verdens ting.
Fellesnevneren er nok guts, det finnes andre egenskaper også, det finnes underfundighet, intelligens, solidaritet, ryggrad, galskap. Anstendighet.
Denne utgaven her er nok mer direkte og mindre intellektuell en den forrige.
Jeg presenterer: I tilfeldig rekkefølge mine 15 spillere.
I dag presenterer jeg Kapteinen.








Sven Egil Omdal (c) 
Omdahl var også en del av det forrige laget. Han er en retoriker av rang, har en veldig kvass og god penn, og det er naturlig at han overtar kapteinsbindet etter Fugelli. Omdal har et tydelig samfunnsengasjement, og er ikke redd for å flagge det.
Wikipedia:
S…

Fløydekaga

Et tilbakevendende tema her inne på bloggen er dette med alder og forfall og ubehaget ved det å innse at - om ikke skiltene akkurat skal leveres inn ennå - så er det ikke alle funksjoner som er like skarpe som i sin såkalte 'glansperiode'.
Det å få barn seint i livet setter ikke ned farten på forfallet - det kan jeg bare avkrefte her og nu - heller tvert i mot, vil jeg si.
Farmor ble 91 år, og det er mange ting jeg husker at hun satte pris på, men ingenting var mer stas enn når folk skrøt av hvor ung og sprek hun så ut. Og det gjorde hun virkelig også, helt til det siste.
De fleste av oss menn er (i hvert fall offisielt) litt mer likegyldige, men det er ikke alle som synes det er rasende festlig når håret faller av og tennene løsner i munnen.
Ett typisk tegn på aldring er at man stønner når man reiser seg eller setter seg. Folk under 35 gjør ikke det. At man blir overdrevet ivrig etter å fortelle anekdoter fra egen barndom (gjerne med en god porsjon overdrivelse) er et annet …

Høgging

Då eg  var 16, begynte eg som elev på vinterlandbruksskulen i Ryfylke.
Eg var yngst i klassen. Kurset var laga for bønder som ville ha fagleg påfyll i den mindre travle delen av året.
Det var med andre ord ikkje skreddarsydd for skuleleie 16-åringar, men eg treivst godt og vart effektivt halden på plass av dei eldre elevane.
Særleg eit par av damene, som behandla meg som ein litt irriterande veslebror.
i samband med skulen vart det - på slutten av skuleåret - arrangert kurs som ikkje var obligatoriske: mellom anna hadde organisasjonen 'Aktivt Skogbruk' to kurs der det eine heitte 'stell og vedlikehald av motorsaga'. Kurset handla om akkurat det som tittelen indikerte - reingjering, filing - bytte av sverd og kjede. Dei arrangerte eit kurs i hogstteknikk òg.
Eg tok med far si motorsag . ei gul Partner-sag, men ein kjapp kontroll frå kurshaldaren si side avslørte at kjedebremsen var øydelagt - brent fast.
Eg fekk låne ei sag av naboen.
Det var stort fokus på bruk av vern…

Et rom med utsikt

En av de mange tingene jeg definitivt ikke savner ved å ha små unger er alle de elendige barne-tv-programmene vi ble eksponert for: Jeg sier vi fordi at selv om man ikke nødvendigvis var tilstede sånn mentalt - i handlingen - så ble man torturert av usannsynlig irriterende melodier, med ditto - unnskyld uttrykket - Åndssvake tekster. Disse ble repetert til de laget irritasjonsspor inne i selve hjernebarken.
En av de aller verste i så måte er Daniel Tiger - en relativt uskyldig tigerunge - med en i overkant snusfornuftig far - som synger løsninger på moralske dilemma på trønderdialekt.
https://tv.nrk.no/serie/her-bor-daniel-tiger Jeg legger ved en link, men dere åpner på eget ansvar.


En strålende dag i nabolaget, her får du møte en nabo
I Daniel Tigers nabolag!
Noe sånt. bare mer og verre.
Grunnen til at dette kommer snikende nå - i all sin gru - er at jeg har tenkt en del på nabolag i det siste. På hvordan man ønsker de skal være, og på hvem man vil ha som nabo, ideelt sett.
Videre på hv…