Fløydekaga

Et tilbakevendende tema her inne på bloggen er dette med alder og forfall og ubehaget ved det å innse at - om ikke skiltene akkurat skal leveres inn ennå - så er det ikke alle funksjoner som er like skarpe som i sin såkalte 'glansperiode'.
Det å få barn seint i livet setter ikke ned farten på forfallet - det kan jeg bare avkrefte her og nu - heller tvert i mot, vil jeg si.
Farmor ble 91 år, og det er mange ting jeg husker at hun satte pris på, men ingenting var mer stas enn når folk skrøt av hvor ung og sprek hun så ut. Og det gjorde hun virkelig også, helt til det siste.
De fleste av oss menn er (i hvert fall offisielt) litt mer likegyldige, men det er ikke alle som synes det er rasende festlig når håret faller av og tennene løsner i munnen.
Ett typisk tegn på aldring er at man stønner når man reiser seg eller setter seg. Folk under 35 gjør ikke det. At man blir overdrevet ivrig etter å fortelle anekdoter fra egen barndom (gjerne med en god porsjon overdrivelse) er et annet syndrom. Hvis man i tillegg mener på ramme alvor at alt - alt - var mye bedre før, så er man ille ute.
Det kan godt hende at jeg går i flere av disse fellene, og bare det at jeg skriver om det gang på gang er en indikasjon på at jeg er hekta av.
Det er ikke sånn at det er udelt negativt å være hekta av. Det betyr ikke at jeg er i en fase der jeg ikke kan brukes til noe, eller at jeg ikke er i stand til å lære nye ting, eller ha livskvalitet eller fortsatt evner å omgås andre mennesker.
Jeg tror i hvert fall ikke det.
Men jeg nærmer meg lesebriller. Jeg klarer ikke å lese på vaskelappene i klærne lenger. Jeg må ta i bruk moderne teknologi. Jeg tar bilde med mobiltelefonen og zoomer til jeg klarer å lese hva som står. Så lenge jeg ser lappen, så er det håp.
Jeg så forresten ei jente som sminka seg ved hjelp av mobilen.
Men dit kommer jeg nok aldri.
God Onsdag!

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke