tirsdag, juni 30, 2015

For ingenting er vakrere enn dine egne unger når de sover

Flyet vårt taxet ut på rullebanen, som ei stor feit kråke med buken full av sydenturister, og snart forsvant Rogaland under skyene, og flyvertkvinnenne og flyvertmennene kunne starte sitt progressive salg av taxfreevarer. Man kunne kjøpe direkte, eller bestille slik at varene lå i setet til returen ei uke seinere. Kortterminalene gikk varme, så det var tydelig at dette var et populært tiltak.
Hun som satt tversover gangen for meg handla for attenhundre kroner. Sprit, snop, solbriller, sølv og sigaretter. Alle de 5 S'ene.
Og så kom drikkevarene, ungene fikk en boks brus hver, og Endre gomla muffins og jeg drakk pils, og vi var på stigende begge to. Igjen gløtta jeg tversover gangen, hvor mannen til den handleglade hadde fylt opp bordet sitt med to øl, sjampis, en whisky og to gin tonic. Rutinert.
Jeg tror aldri jeg har drukket så lite som en boks øl når jeg har flydd. Ikke til Oslo engang.
Men det er bare en ting jeg liker mindre enn berusede småbarnsforeldre, og det er forestillingen om at jeg skulle være en av dem. Det holdt med den ene.
Det fremstår fortsatt litt uklart for meg det der med at vi skulle hjelpe Thomas Cook med å redde verden. Kanskje de ga prosenter av overskuddet fra spritsalget til regnskogfondet.
Selve flyturen gikk fint, takket være ipaden og tegnebøkene. Med jevne mellomrom måtte jeg ned på dørken og sokne etter klosser og fargeblyanter. Med vekslende hell, får man si.
Kråka vår dalte dovent inn over den brunsvidde ferieøya, og flyplassen som heter Palma.
Da var det å pakke sammen alle remediene, forklare smellet fra hjulene som ble kjørt ut under understellet, vente på plinget som indikerer at man kan løsne setebeltene, og stå og trykke en stund før man forlot flyet i en kladeis av siddiser og jærbuer.


Flyplassen var mye større enn jeg hadde sett for meg, med uendelige korridorer og rullefortau, og vi hadde to tissepauser, og omsider kom vi inn på området hvor bagasjen skulle komme ut, og vi fant to traller, heiv to kofferter og en unge oppå hver, og kryssa nothing to declare med god samvittighet, og så var det å følge skiltene med Sun Wing, til riktig buss, og det var fløyelskveld og Ingrid drømte om å klatre i palmene, og da bagasjen vår var avlevert til sjåføren, klatra vi opp i andre etasje, og fant seter et stykke bak. Det var en jærbu som var pottesur og skjelte ut kone og unger fordi de ikke hadde gjort sånn som han sa, og denslags er det jo sjarmerende å bevitne i sin umiddelbare intimsone.
Guiden var ei blid, svensk dame, som ønsket oss velkommen til det ultimate ferieparadiser, og Sun Wing hadde en drøm om å få oss til å elske ferie like mye som de gjorde det, og det lukta mugg fra airconditionanlegget, og da vi hadde trilla i ti minutter sovna Endre med hodet i fanget mitt, og jeg strøyk ham over pannen, og da jeg kikka på Rållså, så hadde Ingrid sovna i hennes fang også, og vi smilte til hverandre, for ingenting er vakrere enn dine egne unger når de sover.

søndag, juni 28, 2015

Charterism / På vei mot føkkings Mallorca

Det var ei sånn uke der alt skjedde.
Noen uker er nesten identiske når man er 45, men denne var ikke en sånn.
Ungene har hatt sine siste dager i barnehagen, den ene markeringen har tatt den andre, og munnet ut i en fellestur for alle førskolekidsa i barnehagen, med overnatting, og det hadde Endre grua seg til - mens Ingrid hadde gleda seg. Men det ble en fest for dem begge. Selvsagt ble det det.
Endre datt riktignok i sjøen, men han hadde redningsvest, og syntes det var storveis å flyte i sjøen.

Da ungene kom tilbake på Fredagen, glade og trøtte, med hver sin trillekoffert, bar det rett hjem for å pakke om, og en time seinere satt de i drosjen, mens jeg dro ut bagasjen, og hvis dere lurer på hvor Rållså var, så var hun i dusjen, som vanlig litt sein, som om tiden var en slags elastisk hinne som det går an å dra i, og relativisere, og ikke en eksakt mekanisk vitenskap full av absolutter.

Jeg hadde ikke så mange meninger om charterlivet før vi dro. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente meg. Det er lenge siden jeg anså meg selv for å være så spesiell at jeg ikke kunne være på samme sted som 'vanlige' folk. Det finnes bra folk alle steder og idioter overalt.

Ingen liker å stå i kø, og ingen liker det mindre enn min sønn, og 90 minutter kan ta på tålmodigheten til noen og enhver. Det var noe med bagasjen, og køen som var anretta i en slange, og det var unger overalt og kofferter og bagasjetraller og gamle er gamle og unge er unge, og det gikk så seint, og jeg var sulten, men jeg hadde ingen andre å skylde enn meg selv. Ingrid satt på kofferten min og hylte av fryd hver gang jeg flytta den 70 centimeter lenger fram.
Det blåste en iskald vind over Sola flyplass, og det er liksom det man rømmer fra når man reiser til dette sydens land, men jeg blir vel så sur i 35+ som i åtte grader og regn.
Rållså måtte proviantere pølse til ungene mens vi sto i køen, og da strekkodemaskinen, eller hva faen de kaller den - leseren? Endelig hadde bipa inn klistredingsene på koffertene, kunne vi ta rulletrappa opp til sikkerhetskontrollen i andre etasje. Ungene med ketchup rundt munnen og vi med håndbagasje, med bøker og tegnesaker og lego, telefoner, ipad, pass, bankkort og ombordstigningskort og ei farris som vi styrta før securitate tok den.
For èn gangs skyld ble jeg ikke kladde ned av securitasvakten - en solid pluss i margen til frisøren som klippa av meg ragget ei uke tidligere.
Vi må hoppe over bommen for å komme inn i taxfreebutikken - eller 'International departures', som det står på skiltet. Det er så jækla glamma det området der. Alt er blankt og stinker parfyme.
Det står Boarding på flyet vårt, vi drar fram billettene og bipes inn, og går ned korridorene mot flyet vårt, som er merka Thomas Cook. Det var et svært fly, en airbus ett eller annet, det skal stappes fullt med over 400 passasjerer. Vi skal sitte i en firer i midten av flyet, Rållså og jeg på hver vår ving, og ungene i midten. De begynte nesten umiddelbart å nebbe mot hverandre: DU GJOR SÅÅNN! Nei! Det gjorde eg IKKE! 
Han foran meg legger setet ned. Ryggsøyla hans mot kneskålene mine. Grrr..
Det varer og rekker før vi kan lette. Det er bagasjen igjen, men det er ikke Thomas Kuk sin feil, opplyses det. Det er antagelig Avinor, men selv legger jeg mesteparten av skylden på Kjetil Solvik Olsen personlig. Alle sier han er så bra samferdselsminister, men det er bare fordi han minner om en høyremann, og ikke en frper. Og hva gjør liksom han for å få flyet vårt avgårde? Hæ? Men nå sklir jeg ut av form og innhold.
Ungene spretter hver sin pakke med lego. Bygger ivrig. Endres hender blar i bruksanvisningen, finner de riktige klossene. Blikket er konsentrert. Han plystrer halvfalsk. Jeg tømmer klossene over i capsen hans, slik at de ikke skal falle på gulvet. Noe de gjør likevel. Det er undergangen. Og flyet står like forpult stille. Jeg tilbyr junior Ingrids reserveklosser, men det gjør ham bare sintere. Han griner seg inn i en totoners tilstand av fortvilelse. Jeg er hjelpeløs. Helt til vi kommer på ipaden. Det går seg til igjen. Thomas Cooks glade svenske representant ber oss hjelpe dem å redde verden, noe som er jækla ironisk, med tanke på at vi sitter i et fly sammen med firehundre andre feite, rike nordmenn, søkklasta med bagasje, på vei mot føkkings Mallorca.

onsdag, juni 17, 2015

3 bra ting

Jeg har ikke slutta å skrive.
Jeg har holdt på med 'seriøs' skriving. Rapporter og leserinnlegg.
Men helst ville jeg ha blogga eller skrevet ei bok om å være sju år og sykle på en grusvei i en sommergrønn skog, mens fluene surrer rundt ørene. Og så skulle det være morgen, og kjølig i skyggen, men varmt i sola.
Men jeg er 44, og ute regner det, men inne er det lyst og tørt og ungene er inne i sin siste uke i barnehagen, og til tross for det blåblå vanstyret, så er det motkrefter som viser fint igjen, som motbeviser mistroen som infiserer tankemåten deres, og bare i går ble to myter avlivet.
Den ene er påstandene om at kyniske bakmenn styrer tiggerne, det er det blitt forska på, og det konkluderes med at sånn er det IKKE. Så de som ikke gir penger til tiggere av moralske grunner må komme opp med bedre argumenter. Det finnes mennesker som tigger fordi de er fattige. Men de er fremdeles mennesker.
http://www.vg.no/nyheter/meninger/tigging/sannheten-om-rumenske-tiggere/a/23472013/
Den andre myten er den som går på at alle Østeuropeerne som kommer til Norge (for å jobbe) gjør det fordi de vil nyte godt av de norske trygdeordningene. Trygdeeksport kalles det, men så viser det seg at mesteparten av trygdepengene som eksporteres går til Norske pensjonister i Sverige og Spania. Og der treffer man vel kjernevelgerne til fremskrittspartiet i døra. Det er fint. Så nå håper jeg at trollene finner noe annet å trolle om, men det gjør de nok, så det er jeg ikke så bekymret for.

http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/forsker-kun-to-prosent-av-trygdepengene-gar-til-utlandet/3422800632.html
Sånn.
Og så hadde jeg tenkt å skrive om en annen ting jeg synes er fint, nemlig at Stavanger politikammer har sluppet til street art - kunstnere til å dekorere glattcellene sine.
Jeg har aldri vært på glattcelle selv, men hver gang jeg ser en fjernsynsreportasje som viser hvordan de ser ut, så blir jeg grepet av ubehag. Det er noe med det sterile, de glatte veggene, lyden som kastes mellom dem når noen snakker, dassen i børsta stål, borte i et hjørne. Det er nesten så en kan kjenne desperasjonen til dem som har overnatta. Angsten og usikkerheten når promillen renner ut og erstattes av anger, skam, sinne, eller fortvilelse.
Det kan være greit å han noe annet å se på. Utover. Istedenfor innover mot sjelens mørke avgrunn.
Og så tenker jeg med meg selv at kunst faktisk kan brukes til sånt, og at det er fantastisk. Gi trøst og oppmuntring, løfte blikket og fylle tilværelsen med mening, glimt av håp, humor, eller underfundigheter.
Pluss i margen til politiet. Selv om det sikkert ikke var deres idè.
Det er nesten så en vurderer å sjekke ut fasilitetene.
Men bare nesten.


Her er linken: http://www.nrk.no/rogaland/gatekunst-pryder-glattcella-i-stavanger-1.12410782


fredag, juni 05, 2015

Vitnesbyrd frå ein ex-kriminell




Ei av dei største syndene eg har på cven er at eg har ei fortid som pelsdyroppdrettar. Det å nevna dette for nokon i sosiale samanhengar, når eg heng med venene mine - dei som er ektefødde byasar - og derfor har store og varme hjarta som bankar for alle dyr i kongeriket (og særleg dei som er fine å sjå på), det er ikkje noko eg brukar å gjera. For eg kjenner på ei skam, eller eit stigma, eller eg veit ikkje kva eg skulle ha sagt. Det bare blidde sånn. Eg har ein fot i kvar leir, og kjenner at eg kan forskreva meg.

Far og eg kjøpte 10 sølvrevtisper i 1984. 5 av Norleiv og 5 av ein pelsdyrbonde på Tuntland. Me sette opp eit skur med utsikt over Tjødnå, langt frå folk, men ikkje lenger enn at det vanka klager på vond lukt allereie etter eit par veker. Det var min jobb å fôra om ettermiddagen, og to gonger i veka kom det fôr frå Sirevåg med ein liten oransj tankbil. Han pumpa ut 5 og 5 kilo igjennom ein brei slange, ein seig, brun graut som lukta fisk, og som eg kjørte ned til skuret i skuffa på Masseyen, saman med vatn. Eg var jo vand med dyr frå før, men desse svarte, smygande skapningane som glodde mistenksamt på meg med brune auger frå bura sine, dei var heilt annleis enn dei andre. Dei var liksom innhylla i ein mystisk aura.

Det var lite arbeid med revane, det var berre å skrapa vekk matrestar frå førre malted, og leggja ei ny skei med brun guffe opp i eta, og fylla vatn i drikkekara, og så var det å gå heim igjen.
Når det nærma seg kvelping var det annleis, me sette kvelpekassar oppi bura, og der låg revetispene med nasen ut, og hvis det peip inni, så var det komne kvelpar, og etter som tida gjekk, kom dei ut av kassane, og dei labba på ustøe føter rundt i bura, og var noko av det finaste eg nokongong hadde sett.


Eg tenkte I grunnen aldri tanken på at me var dyremishandlerar, at dei hadde det trongt - særleg når dei vart store nok til å stå ein og ein - det kunne eg jo sjå, men dei sto ikkje trongare enn - tildømes slaktegris eller høns, eller sauene i lemming.


For sjøl om dei var annleis, så var dei produksjonsdyr. Hadde dei vorte torturerte eller svelte ut, så hadde dei ikkje fått kvelpar.
Første gong eg tok livet av ein rev - før pelsinga - det var vel relativt traumatisk for meg. Ein pigg inn i raua, nasen borti ein boks, kroppen som spende seg i ein boge når kortslutninga var eit faktum. Dei varme revekroppane som vart lagde i ein haug etterpå. Var det mishandling? Eg veit ikkje. Det eg veit er at ingen av dei pelsdyrfarmarane som var i miljøet den gongen var sadistar eller dyremishandlerar. Det var folk som livnæra seg på fullt lovleg, og ærleg vis. Ofte var det dei frå dei mindre gardane, der det ikkje var vidder som gjorde det mogleg å leve av konvensjonelt jordbruk aleine. Eg kjenner meg ikkje igjen i beskrivelsar som vert lagde fram I media, desse enorme farmane, der enkeltindividet druknar i mengden. Dei samarbeidde godt, og hjelpte kvarandre i pelsinga. Det er klart det ser grotesk ut med reveskrottar lødd oppå ein annan i tønner. Det tykte eg då, og det tykkjer eg no. Og me kan diskutere det med plassen og kor naturleg det er å bu i bur. Men det som er fakta er at menneskja alltid har livnæra seg av dyr. Ete kjøtet deira, og brukt skinnet deira som klede. Og så har me avla. Halde til fange. Slakta. Og kunnskapen og fokuset på dyrevelferd har auka. Og det er sjølsagt på sin plass, men debatten er altfor kjenslestyrt, og når dyrevernerar er blinde og døve for motargument, for målet er å forby pelsdyravl.
Og vel eg å ta opp tråden på fest, så er det visst eg som veit minst. For referanserammene til dei varmhjarta er ein dokumentar, som ikkje er ein dokumentar, men ein propagandafilm laga av politiske aktivistar. Klyppa og limt saman igjennom eit år. Dersom eg hadde vorte filma igjennom eit heilt år, til dømes i høve til korleis eg har det saman med ungane - luka ut alle dei gode stundene - og filma når eg var streng og oppgidd og nådelaus og urimeleg, så hadde det ikkje vorte noko vakkert syn.
Kanskje hadde eg havna i fengsel, eller blitt fråteke omsorga.
Kanskje nokon ville argumentera for at eg skulle avviklas.