onsdag, mars 30, 2016

jeger dvergbøy og staden gud gløymde 3

Dei første vekene på Maukstadmoen er det mykje tid som går med til å venta, og stå i kø. Få utdelt utstyr. Helsetrøyer og magasintasker og AG3 og vinter under lang og feltbukser og jakkar og denslags.
Og så er kvardagen mykje basert på å bretta desse effektane fint nok i skåpet - med teljekant - slik at det ser sjebeleg ut når ein skal melda av rommet for inspeksjon om morgonen.
Kvar morgon er det oppstilling utafor kaserna i åttetida. Tropp for tropp etter rang - alltid med dei grøne automatriflene på aksla.
Alle dialektane Nordlendingar, Trønderar, me var tre rogalendingar, to frå sunnmøre. Jæger Jænsen frå Hammerfest.Mange frå austlandet.
Ein frå Sandefjord som fekk sopp på 'kølla' som han sa på ein øvelse. Ingen ville ha då han baud rundt på sjokolade. Sopp på kølla, vettu, har det vettu, helt jævli, vettu.
Eg er i beste fall ein midellmådig soldat. For mykje av ein drøymar, for lite av ein atlet, for klønete, for umogen. Eg veit ikkje eingong kven eg var den gongen.
I Desember kjem snøen for fullt. Kler indre Troms i kvitt. Me vert tildelt ski og truger og kvite kamuflasjeklede. Skia er av tre og går under tilnamnet Natoplank, med bindingar som ein set militærstøvlane rett oppi, med ei lang metallfjør som strekk seg rundt hælen, med ei spenne til å låsa av med heilt framme.
Eg hadde mistankar frå før om at eg ikkje var nokon stor skiløpar. Ingen av oss Rogalendingar var det, men eg var i særstilling den minst gode.
Eg lerar å hata vinteren og alt som har med ski å gjera. Dårlege ski, dårleg balanse, dårleg humør.
Eg får tilnamnet Sondre Nordheim.

tirsdag, mars 29, 2016

jeger dvergbøy og staden gud gløymde 2

På ein vegg i kantinebygget i Maukstadmoen leir, i Øverbygd, Skjold garnison i indre Troms sto det ein tagg i sprittusj på døra i den innste WC- båsen.
Stedet gud glemte, djevelen forlot og forsvaret overtok. 
Det var nok krota ned av ein filosofisk soldat som ønska at han kunne vera alle andre stader. Berre Ikkje her.
Maukstadmoen romma drøyt 800 soldatar, fordelt på eit titals kasernebygg i mur. 4 etasjar. I fasong minna dei om hotella i dei gamle Monopol-spela.
I røynda (røynda er mitt favorittord på nynorsk) var det alt anna enn hotell.
Det var eit helveteshol i midten av ingenting.
Folk eg snakkar med mimrar attende til tida i forsvaret som ei fin tid, med forbrødring og fine turar i skog og hei.
Eg kjem attende med vinklingar på den saka. Fortlaupande.
Kaserna som skulle vera heimen til Stabskompaniet heitte 'Sannan' - etter rekruttleiren på Steinkjersannan. Ei anna heitte Heistad etter (ja, du har kan hende gjetta det alt) Heistadmoen.
Stabskompaniet består av kokkar, stabspersonell, sjåførar, sambandsfolk, og oss i jegertroppen.
I jegertroppen finst ei salig blanding av motiverte og umotiverte soldatar. Nokre har freista å verta fallskjermjegerar, men vorte vogne og funne for lette. Andre (som meg) har vorte hivne ut frå heimevernets utskrivne sersjantkurs på Kongsvinger. Me bur 6 mann på kvart rom. Ei køye og eit jernskåp kvar. Sekkar med beredskapsutstyr på toppen. Eit respatexbord. 6 stolar i børsta stål med plastikksete.
Ein radio med kassettspelar i glaskarmen.
Eit rundt askebeger i stål.

mandag, mars 28, 2016

jeger dvergbøy og staden gud gløymde. 1

Det er 1988.
Eg sit i eit Herkules troppetransport-fly.
Det er September eller Oktober. Me har mellomlanda på Andøya. Eg sit med ryggen mot flyets yttervegg. Vendt mot midten av flyet
 Rundt meg, og mot meg i heile flyet - i dei hengekøye-aktige seta - sit slike som meg. Soldatar i uniform.
Meir eller mindre motiverte for å verne konge og fedreland mot sovjetunionen.
Rykta vil ha det til at Ivan i aust kan utrydda oss alle med ein einaste lang gjesp.
Eg ser Ikkje før me landar på Bardufoss flystasjon at snøen har farga fjelltoppane kvite. Det tek tid å tømma flyet. Me er hundrevis av grøne. Det tek tid å finna bagasjen sin. Ein stor blå bag (eg har bore oppimot 2 kassar øl i den bagen - på ein gong). Han har oransje bagasjelapp - surra fast med forsvarets standardiserte taustump på nøyaktig 15 centimeter.
Eg er betenkt.
Med rette, skal det visa seg.

torsdag, mars 17, 2016

Go before it's too late

Det er Mars. Jeg er ikke død, tvert om er jeg mer levende enn på lenge.
Vi har gitt ut EP, jeg har vært på Hjelmeland og holdt kåseri, jeg har blitt styremedlem i Folkeakademiet Rogaland, vi har holdt releasekonsert på Checkpoint Charlie.
Jeg har vært med på å arranger 4 verneombudssamlinger, fra Kristiansand i sør til Etne i nord.


Jeg har unger som snåtter og hoster og rållser og springer inn og ut dørene i vårsola.
Til min forbauselse liker jeg å ha det travel.
Da setter man mer pris på hvileskjærene som oppstår innimellom.


Men det blir litt for lite lesing og skriving, for alt sånt er en kontinuerlig prossess, et hjul som går, og i det øyeblikket man slutter å sveive, så vil det sakne farten, for til slutt å stoppe helt opp, og da kreves det kraft for å sveive det igang igjen.


Det er rart med lyset, at når vi får lys på oss, så letner det liksom i hodet også. Jeg griper meg selv i å myse i undring opp mot den der glitrende saken der oppe. For en kraft den har!


I gamle dager, i mitt gamle liv hadde jeg en kjæreste som var opptatt av arkeologi. Jeg dingla liksom bare etter og så på fornminner og steinalderboplasser og mosekledde borger og rester etter utgravinger, uten å være så veldig engasjert, men alltid med en ironisk kommentar på lur.
(det går en slags logisk rød tråd igjennom dette, bare hold ut).


Selskapet jeg jobber i fylte hundre år, og i den anledning fikk alle ansatte et gavekort på noen tusen (jeg tror det var 5 - temmelig raust, forresten).
Jeg stilte hos Kilroy Travels i sentrum av Stavanger og ville ha flybilletter til Dublin. Jeg var vel helt i begynnelsen av 30-åra, og sjelden har jeg følt meg så gammelmodig og utdatert som da jeg satt i kø nede på kontoret der og kikka meg rundt.
Go before it's too late! Det sto på en kjempestor reklameplakat som hang på den ene veggen. Og så var det en variant av den tegningen som liksom viser utviklinga menneskeheten har hatt fra primater til mennesker, bare at det sto årstall under, og 29-åringen ble fremstilt som en olding med stav. Det var ekstremt fremmedgjørende.
Kilroy travels henvender seg for det meste til et ungt publikum, det visste jeg da også, til hippe backpackere som vil til Thailand for å feste og kn#lle med hverandre, og ligge på stranda og røyke rev, eller 'oppleve nye kulturer' som det også kalles.
Jeg er ikke helt rettferdig nå, for det er mange som reiser andre steder også. det er bra for unge folk å reise, bra å se seg om, det fører til økt forståelse for hvordan ting henger sammen.
Men det er bra for dem over 29 også.
Opplevelsen av fremmedgjøring ble komplett da det blonde 20-åringen med rastafletter nekta å ta gavekortet mitt som betaling, og jeg sto og kjente på en slags skam for at jeg jobba i Felleskjøpet og at jeg var over 30 år gammel, og jeg matte styre ganske mye for å få gavekortet godkjent som betalingsmiddel. Men det var den første og siste turen jeg kjøpte av Kilroy travels.
Og er det ihvertfall too late anyway.
Men til slutt fikk jeg da flybillettene mine, og reiste til Irland hvor vi leide en stygg liten bil og tok ei uke på B&B- ferie. Kjørte rundt på kryss og tvers og booka oss inn hvor det passa oss. Jeg kunne skrevet mye om Bed & Breakfast- ordningen i Irland. Det var mest middelaldrende damer som leide ut rom i husene sine, de serverte te i sine egne stuer, stuer som svært ofte var overfylt med nips - små katter og hekladuker og familiefotografier, og korsstingsbroderier på veggene. Jesus var som regel også representert, sørgmodig hengende på korset sitt, til skrekk og advarsel eller trøst eller ihvertfall en påminnelse om at han hadde en plass der.
Om morgenen var det Irish breakfast, som var til forveksling lik English breakfast, te med masse sukker og melk fra store krus.
Det var på høstparten, dette her. Det var ikke så mange turister, og det passa bra. Været i Irland skremmer ikke vestlendinger. Vi vet hva regn og vind er.
En av de første dagene besøkte vi en famøs steinalder-plass som het Newgrange.
Det er et enormt byggverk i stein, med en diger stein med kruseduller utenfor, det er mer enn fire tusen år gammelt, visstnok eldre enn pyramidene, det er massivt, og har en korridor av stein, som ender i ei slags urne i hjertet av byggverket.
'So what?' Tenker kanskje du da, men det som er eiendommelig (sett bort fra byggeteknikk og bruken av stein som ikke fantes i denne delen av Irland, samt det avsindige arbeidet det må ha vært for å få det til) - det som er eiendommelig merksnodig underlig og rart er:
Hvert år ved vintersolverv skinner den oppgående solen direkte inn langs en lang gang til det indre kammeret, og lyser opp kammergulvet i rundt 17 minutter.Denne justeringen og oppsamlingen av lys er altfor presis for å ha skjedd tilfeldig.


Våre primitive forfedre hadde et avansert og bevisst forhold til sola. Ønsker alle en deilig dag. Nyt våren!