mandag, november 26, 2012

Hva med dette?


Jeg gjør som Monstermamma: Kobler dere videre til dette innlegget. Helt ubetalelig.



http://tarapi.no/2012/11/men-musa-mi-far-de-aldri/#comment-1420

søndag, november 18, 2012

E DET ROMPEOST, PAPPA?

Det er bra underholdning å ha med to treåringer på butikken.

Det regna så tett i går at jeg et øyeblikk trodde at Vårherre dro en Noa, og hadde bestemt seg for å utslette oss alle asap.

Jeg var ute med ungene hele dagen. Rållså er temmelig oppdatert på barneklesfronten, så de (barna) kunne ha vært ute lenge. Tjukke gummierte dresser. Sydvester. Regntette votter (som de selvfølgelig absolutt skulle ha på seg, og som jeg brukte en evighet på å finne tommelen i. Forede støvler.

Mitt utstyr var derimot ikke egnet til noe langt outendørsopphold. En tynn regnjakke. Vernesko.

Butikken er heldigvis ikke så langt unna. Ungene var i storform, og med det samme vi hadde kommet inn, styrtet de bort i 'skalkemaskinen' for å finne brødskalker. Skalkemaskinen er en sånn brødskjæremaskin som kapper opp hele brød på en gang.

Ungene våre tror at det er en selvbetjent buffet. Og verken Rållså eller jeg har tatt oss bryet med å forklare dem at så ikke er tilfelle.

Panteautomaten er så høyt oppe på veggen at de to assistentene ikke når opp. Så da må jeg løfte ungen, slik at han kan løfte flaska opp i maskinen, og så må jeg gjøre det samme med den andre, for rett skal nå være rett.

Vi er jæskla høylydte. Ingrid klatret opp over kanten på ostedisken og roper så det gjaller i hele butikken: E DET ROMPEOST, PAPPA? Og Endre klatrer opp på siden av henne og roper enda høyere E DET ROMPEOST? Jeg må le, enda jeg er opptatt med å legge ting oppi korga.

EG TROR DEN DER E ROMPEOST, sier jeg, og peker på en pultost. MEN IKKJE DI ANDRE.

Handlingen går sin gang. Når vi skal betale, klatrer både Ingrid og Endre opp på plata i enden av kassen. Den gynger faretruende. Jeg pakker varene i poser og ungene i regnklær. Igjen de satans vottene. Vi går hjem. Endre vasser  i regnværsbekkene som renner stritt langs veien. Fjern i blikket. Han har alltid blitt sånn av vann.
Jeg jager ham opp på fortauet på ganske upedagogisk vis. IKKJE GÅ I VEIEN! BILANE KJØRE DER!

EG GÅR KJE I VEIEN, insisterer junior. DÅ MÅ DU PÅ SYGEHUSET! Sier Ingrid. EG VIL OG VÆR ME PÅ SYGHEUSET!

Vi slipper heldigvis å dra på sykehuset. Utenfor døra vår er det en diger regnpytt. Ungene avslutter ekskursjonen med en lykkelig PITT PYTT POTT (Fra fantorangen) og plasker med både hendene, føttene og rompa.

Så går vi inn.

lørdag, november 17, 2012

Hjeelp

Som noen kanskje har fått med seg, så har jeg blitt enstemmig valgt til foreldrerepresentant i barnehagen. Det med enstemmig er forresten ironisk. Det var ingen motkandidater.
Bare en pinlig pause og 'eg kan godt hvis det ikkje e någen som absolutt vil'.

Det har ikke vært så veldig krevende til nå. Men så var det et møte i uka, og så skal foreldreutvalget (FAU) Hva faen er det forresten med disse jævla forkortelsene overalt? Jeg er i SU også. SU er samarbeidsutvalget).

Det jeg prøvde å si før jeg avbrøt meg selv var at vi skal arrangere julefest for småtassene og slekta deres.

Alle som kjenner meg vet at jeg simpelthen ELSKER å orge ting og ta styringen ved slike arrangementer. Jeg vil nesten gå så langt som til å si at jeg er født til det.

Nei.

Jeg er ikke det.

Jeg sa ja til å lese. For å slippe det andre.

Det er førti unger pluss søsken. Pluss foreldre. Pluss besteforeldre.

Jeg kjenner en gryende uro ved tanken.

Hjeelp.

Å lese for førti unger pluss moms er relativt langt utenfor min komfortsone. Jeg må bare gasse på for å holde på oppmerksomheten deres.

Jeg vil likevel mye heller lese enn å være nisse.

fredag, november 16, 2012

Hest er best

Det er mange som har høge tankar om hesten.
Han er vakker å sjå på, og for mang ei ungjente er han eit symbol på romantikk og fridom og vind i håret.
Og før bilen kom, og traktoren, var hesten det ultimate transportmiddelet på våre kantar.

Hesten hadde forlengst vorte byta ut med ein Massey Ferguson 135 då far overtok garden i 1979.
Men hest kjøpte han likevel. Mest for kosen, men òg for å engasjere meg og systrene mine meir i dyrehaldet på garden.

Det med kosen kjem eg tilbake til seinare.

Far kjøpte ei ondskapsfull islandshoppe som bar namnet Frøya.
Eg hugsar godt Søndagar utanfor stallen då ho vart sala opp og gjort klar for riding.
Ho bruka legga øyrene bakover og slenga med hovudet i protest.
Me hadde med oss epler og brødskalkar og anna snadder for å freista å blidgjere henne.
Far måtte ri først, for han var den einaste som rådde med henne. Rett nok prøvde ho å slenga han av ôg, steila, slå bakover, og bråstoppa for å sende han i ein bane over hovudet sitt.
Men som oss andre måtte ho etter ei tid gje etter for far sin vilje. Det var ikkje eit særskilt vakkert syn. Til det var Hesten for liten og ryttaren for stor. Dessutan er ikkje tølt ein utprega estetisk gangart.

Då far hadde lagt lista, og samstundes varta opp med eit utval av gloser av det lokal fargerike, og mindre flatterande slaget, var det oss ungane som skulle freista lukka.
Etter ein del styr bruka eg koma meg opp i salen, far slapp taumane, og ho tok ut, ampert prustande i nasen, og då me var ute av syne for dei andre, skeina ho ut i grøfta og freista å skrape meg av mot gjerdepålane. Det var same taktikken kvar gong.
Eg klamra meg fast, og ein kan trygt seie at eg bruka vere redd. Eg likte indianerar og sølvpilen. Indianerar som galopperte fryktlause over den endelause prærien. Der hest og ryttar var eitt.
Og der satt eg og var så langt i frå prærien som eg kunne komme, og hesten var olm og vrengte med auene.
Og eg var ein bleik liten gut som var heilt utan herredøme over henne.

Ho bar preg av lite trim og litt for mykje svinegryn 3.
Det var ho som var sjefen. Og då ho meinte at nok fekk vera nok, snudde ho nasen heimover, og tok den brysame lasta si med seg.

Ho var fin då ho gjekk på beite om sommaren, Frøya. Då heldt ho lag med verane. Dei var liksom ein gjeng der dei gjekk og beita. Aldri langt frå kvarandre. Og så fekk ho eit føl som vart døypt Melissa.

Ho var lukkelegast når ho fekk vere i fred for alskens plagsame ungar. Ungar som hoppa frå garasjetaket til Farmor og rett opp på ryggen hennar, og sende henne på halsbrekkande ferd ned bakkane.

Vi vart aldri bestevener, eg og Frøya. Og ikkje nestbestevener heller. Men ho hadde fres, det hadde ho.

Sjølv om lynnet var så som så.