onsdag, desember 23, 2009

Det rareste året

Hver morgen før jeg går på jobb går jeg inn til Ingrid og Endre og snakker litt med dem. De ligger under hver sin sengehimmel og smiler fantastiske smil og spreller med armene og beina og lager babylyder og det er såvidt jeg klarer å rive meg løs fra dem.


For akkurat ett år siden var Rållså og jeg på ultralyd for første gang.


Det var da gynekolog Bjerg med tørr stemme sa at :'dere skal ha to barn' som om det var det naturligste i verden men det var det vel egentlig ikke. Og jeg ble så satt ut at jeg mistet talens makt i noe som føltes som flere dager og jeg begynte umiddelbart å bekymre meg for hvordan ialle dager dette skulle gå.

Vi skulle ha dratt og ordnet noe, men vi måtte dra hjem og sette oss ned og universet var helt forandret og det var som om vi var slynget med voldsom kraft ut i noe ukjent noe. Jeg prøvde å forestille meg men jeg klarte ikke.

Vi gledet oss til å fortelle foreldrene våre. Men jeg grudde meg til å informere Arnstein. To babyer kan ikke kombineres med rockeliv og jeg tenkte at jeg hadde stått skulder ved skulder med Arnstein helt siden jeg ble involvert og det hadde vært oppturer og nedturer og endringer i besetningen hele tiden. Og jeg kunne ikke annet enn å føle at jeg sviktet.

Hvis jeg skal snu meg og se tilbake på totusenogni så må jeg si at det har vært det rareste, raskeste og mest vidunderlige året i mitt halvlange liv.

At de små klumpene på drøye fire måneder allerede har gitt oss så mange gleder er utrolig. Det er som om hjertet sprenges i brystet.

Og det blir kjekkere for hver dag som går. Selv om hver enkelt føles som om den bare er en time lang.

fredag, desember 18, 2009

Før var det morsomt med snø

Men det er en hel stund siden. Snøen besitter en hel mengde unike kvaliteter. Den er nesten alltid hvit og alltid kald og noen ganger våt. Man kan gli og skli og renna, men når den er kram kan man lage snøballer som man kan kaste i nakken på folk.

Snøvasking er den eldste formen for flørt. På barne-og ungdomsskolen sjarmerte jeg en rekke jenter i senk (bokstavelig talt) ved å brekke dem ned og dytte boblejakkene deres fulle med snø.

Det var det nærmeste jeg kom dem. Men jeg husker at jeg syntes de luktet godt og det syns jeg fortsatt. Men jeg syntes ofte at de var finere før jeg hadde snøvasket dem enn etterpå. Før brillene til dem som hadde briller ble stappet fulle av snø og ble til dugg og ansiktene deres ble røde og oppkavede og noen ganger ble de ganske sinte eller lei seg og jeg rødmet fordi jeg ikke hadde ment å få noen til å gråte. Jeg forble ukyssa til jeg var minst femten. Tenk det.

I militæret lærte jeg å hate snøen og hadde sikkert like mange navn på den som eskimoene sies å ha.

I voksen alder så er forholdet fortsatt kjølig. I skrivende stund kan jeg såvidt skimte bilen inni ei snøfonn. Og jeg har kun tøysko med meg til sørpis men til gjengjeld både flapselue og hansker og svigerfars ytterdør ble akkurat vrengt av hengslene i et vindkast.


Jeg nynner på denne sangen mens jeg sitter og klumser èn og èn finger ned på tastaturet på svigermors datamaskin:


Det gjør sånn snø - tiddelibom
Det gjør det gjør - tiddelibom
Nå gjør det enda mer sånn snø
Tiddelibom
og huttemegtu

tirsdag, desember 15, 2009

Chubbypunks på tur

For 3-4 år siden - på den tiden gladjazz-ensemblet mitt øvde på Tæv - ble det arrangert konserter i samme bygget.

Jeg var der to ganger og den ene var med Magnet og det jeg husker best fra den er at det var noen drittings sørpisberter som danset linjedans til en av låtene. Og da kjente jeg at jeg ble rød i kinnene og tenkte at her skal jeg aldrialdri bo.

Den andre konserten var med Helldorado. Tøff, hard ørkenrock fremført på en prima måte.

Jeg sto med en pils i den ene hånden og Rufserålls ved den andre og foran våre øyne utspilte det seg et merkelig scenario. Helt framme ved scenen - der det vanligvis ikke er folk i det hele tatt - danset en blautfeit skinhead en slags type vulgærerotisk dans sammen en venninne. De så ut som om de pulte med klærne på. Og det ble villere og villere, de vrikket og vrei seg, gnei seg mot hverandre og kastet seg ut mot halvsirkelen av ikkedansende publikummere lenger bak.

Til slutt ble Arnstein så provosert over oppførselen at han tok fart og skubbet kjøttlars fra seg med strake armer. Det var da hele lokalet eksploderte i et møljeslagsmål. I løpet av et lite sekund var det snauskaller og sympatisører som kastet seg over Arnstein, Beelsebub og.. vel ikke meg. Jeg sto utenfor stormens øye.

Det var skikkelig roadhouse-stemning, for Helldorado fortsatte å spille ufortrødent og laget det perfekte lydsporet til opptrinnet. Men det var over på et blunk og så kom Fissy og forklarte alle hvor skapet skulle stå.

Han som tok kvelertak på Arnstein ble spak og spurte om det gikk 'greit'. NEI! sa Arnstein. NEI, DET GÅR FAEN KJE GREIT.

Det ble ikke noe mer etter det. Ingen hytting med neven eller eg ska faen banka deg eller noen som ventet utenfor for å 'ta' noen etterpå.

Det var som om bukseselekameratene hadde framprovosert hendelsen for å se om de kunne fyre opp noen lannaser og banke dem etterpå.

mandag, desember 14, 2009

Hound dog


Jeg har ved tre anledninger i mitt 'voksne' liv delt bopæl med storsøster Bergljot. Ingen av gangene har vært særlig vellykede for hverken den ene eller den andre av oss, tror jeg.

Den siste gangen var her i byen - hun hadde katt og motorsykkel - og jeg var russ på tiende året i strekk.

Mot slutten på dette bofellesskapets eksistens hadde Bergljot en venn av det enkle og jordnære slaget som het omtrent Sigbjørn.

Jeg har alltid hatt Bergljot mistenkt for å være sammen med omtrent Sigbjørn fordi han kunne skrue sykkel og hun ikke kunne men det er ikke det som er saken i denne historien. Det er heller en sak i saken.

Nåvel. Jeg nevnte at Bergljot hadde katt - han het Tabasco og han ble avlivet for en uke siden - og det synes jeg var trist. Han var en fin katt.

Dessuten var han helt på linje med meg da Bergljot annonserte at hun skulle skaffe seg hund. Jeg sa som sant var at vi skulle faen ikke ha noen hund for de var sodomitter og bæsjespisere og det var vel noe alle visste. Og det ER vel noe alle vet?

Bergljot satte opp sitt strieste og furtneste fjes og sa at hun hadde bestemt seg, men da var vi to som hadde akkurat det.

Noen tid senere kom jeg hjem og på gulvteppet sto en gammel, skeiv buhund og gjødde kjempehøyt. Men den sto ikke beint mot meg slik en seende hund ville ha gjort. Den sto litt på skrå og gjødde ut i den løseste lufta.

Vi hadde fått kjøter av typen eldgammel omplassert døvblind buhund. Et kupp fra foreningen for omplasserte dyr.

Jeg var mer enn irritert over å måtte forholde meg til denne hunden. Omtrent Sigbjørn derimot - han steppet inn og tok det stakkars kreket med seg på turer i skog og mark - han var snill, Omtrent.

Men så var det denne gangen at han hadde Topsy med seg og fikk denne strålende idèen om at hunden sikkert ville like å løpe litt uten bånd, så han løsnet lenka og det var det siste han så til Topsy.

Man kan i etterpåklokskapens navn si at det kanskje ikke var så veldig smart å slippe en hund som ikke kunne se løs i bushen. Og det gjorde ikke saken så mye enklere at den ikke kunne høre. Prøv å rope og plystre til deg en døv hund. Det er vanskeligere enn man skulle tro.

Stakkars Omtrent Sigbjørn måtte fortelle Bergljot at han hadde mistet hunden hennes. Og det var trist for dem men ikke så veldig for Tabasco og meg.

Etter dette var jeg sikker på at Bergljot hadde lagt av seg lengselen etter å bli hundeeier.

Omtrent sluttet å vanke i vårt hjem (en bonus - for han var ganske tung å snakke med - og tyngre å ignorere).

Etter noen tid ble jeg igjen møtt med VUFFVUFF da jeg fomlet med nøklene utenfor mitt eget hjem. Bergljot hadde på ny anskaffet seg en slags hund. Og da ble jeg rasende og sa at hun kunne ta og flytte til helvete ut og ta kjøteren med seg. Den nye var til alt overmål en Greyhound. I mine øyne var den svær og stygg og vel fresk i frasparket og ikke noe innedyr i det heletatt. Et slikt vesen har toppfart på rundt seksti kmt og hodet er så smalt at det ikke er plass til noen hjerne der. Det er med andre ord ikke så mye personlighet ute og går.

Bergljot flyttet faktisk ut og tok dyrene sine med seg og hun ble samboer med Vaniljedeigen og i dag er de gift og har 3 unger. Så alt gikk bra til slutt.

Det å motta dyr fra foreningen for omplasserte er tegn på et godt hjerte og jeg fikk litt dårlig samvittighet når jeg leste igjennom dette her. Men jeg vet at Bergljot tåler det.

torsdag, desember 10, 2009

Post'n Pat


Så ble det bil likevel.

tirsdag, desember 08, 2009

Hits for kids part 2


Da jeg var barn hadde jeg tilgang til mine foreldres kassettsamling - LP-plater tror jeg mor ga opp tidlig på syttitallet - og far hadde bare èn vinylsingel og det var Ola var fra Sandefjord med Jonnyband. Selv har jeg også bare eid èn vinylsingel og det var 'In the Navy' med Village People og den kjøpte jeg fordi ett av medlemmene hadde indianerfjærpryd på hodet. De opplysningene gir ikke mye kred i musikerkretser i dag.

Jeg kan aldri huske at vi har hatt noen platespiller i drift. Og derfor måtte jeg til Onkel Sjell for å spille singelen min over på kassett.

Kassetter hadde vi derimot vitterlig flusst av. Det var det formatet som gjaldt og etterhvert som jeg gikk lei av Village People og årene gikk så fyltes skuffa i stereobenken opp med alskens perler fra 60, 70, 80 og 90-tallet. De fleste lå og fløt uten omslagscover og det var vel en slags femtifemti med opptakskassetter og orginale.

Det var ikke bare kassettskuffen som fyltes - i Juni 1983 fikk jeg en lillebror som vi kalte Dagobert - jeg var bare måtelig begeistret. Jeg syntes ikke akkurat at jeg hadde vært så heldig med de søstrene jeg hadde fått tildelt, men jeg hadde ikke stemmerett på dette området heller, så hva kunne jeg gjøre?

Lillebroren min oppdaget også kassettskuffen og en gang han hadde besøk av en jevngammel fetter rotet de rundt oppi der og fant en riktig klassiker. Der lå det nemlig en hitparade fra Vestlandsfanden. Det skulle bli min brors favoritt og opplevelsen av de to pjokkene som klemte til og sang med på '....BRENN ALLE BRUER OG TA VARE PÅ DEG SJØL, DU KAN ALDRI FINNA TRØSTÅ I EI HALL FLASKA ØØØØL! ' var simpelthen ubetalelig. Jeg husker ikke hvor gamle de var men de var gamle nok til å skjønne at øøøl var noe som var enten ulovlig eller ihvertfall en tanke provoserende.

Det sterkt undervurderte musikkformatet MC (music cassette) er for lengst erstattet av CD og den igjen har blitt erstattet av MP3, men hjemme på Radøy ligger det fortsatt ei skattekiste i stereobenken. Eller det tror jeg ihvertfall.

mandag, desember 07, 2009

Forbrytelse og straff.

Som barn var jeg forholdsvis medgjørlig.
Det lille opprøret som fantes i meg ble effektivt kvalt av fars naturlige autoritet. Som regel holdt det med et strengt blikk og en bøtte kjeft. Bergljot var eldst (og er det fortsatt) og hun var langt striere enn meg (og er det også fortsatt).
Selv om far var av den gamle skolen i barneoppdragelsessammenheng brukte han ikke fysisk tukt. Selv ble jeg truet med ris èn gang. Det foregikk omtrent på denne måten:

Vi hadde Lørdagsbesøk av noen folk som far kjente fra Hjelleland. I den anledning var de på befaring i skiferbruddet som ligger i forholdsvis bratt terreng over gården hjemme. Jeg tror de skulle kjøpe noe stein til å mure med eller noe. Jeg husker at vi gikk og luffet rundt der oppe og da vi hadde gjort det en stund gjemte jeg meg bak et tre og der lå jeg musestille og fniste for meg selv. Resten av følget oppdaget at jeg var borte da vi skulle gå hjem. Da begynte de å lete og rope navnet mitt men jeg ga meg fortsatt ikke til kjenne og jeg tror at særlig far ble veldig redd for at jeg kunne ha falt utfor et stup, og hvor lenge jeg gjemte meg før jeg dukket fram vet jeg ikke. Men jeg husker at far var rasende sint. Sintere enn jeg noensinne hadde sett ham før.

Jeg var jo ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen, og forsto ikke rekkevidden av den lille gjemmeleken min.

På veien hjem fikk jeg i oppdrag å plukke mitt eget bjørkeris. Og når vi kom hjem skulle jeg få ris.

Jeg gikk og gråt og knakk av bjørkekvister og grudde meg til oppgjørets time. Tanken på å få ris var aldeles uutholdelig. Det var ydmykende og sikkert jækla vondt.

Jeg mener at Bergljot flere ganger minte meg på dette med at jeg skulle få ris - med en viss skadefryd - men helt sikker er jeg ikke. Det kan godt være at jeg tar feil for vi var ikke akkurat perlevenner på den tiden.

Det drøyde og rakk etter at vi kom hjem og mine handlinger ble fordømt på det aller sterkeste - selv mor som i de fleste tilfeller sympatiserte med meg - støttet opp om at straff måtte til.

Omsider skulle dommen fullbyrdes. Det skulle skje på badet. Der sto jeg og ventet. Han kom inn og det ble ikke noe ris, men jeg måtte love å aldrialdri foreta noe slikt stunt igjen. Det var lett å love det og selv om jeg var lettet så hadde jeg en tung klump i brystet i lang tid etterpå.

Jeg vet ikke hvor gammel jeg kan ha vært. Kanskje et sted mellom syv og tolv år. Og etter det var ikke gjemmeleken gøy lenger.

fredag, desember 04, 2009

Malstrøm

Jeg har vært tungt forkjøla hele uka og derfor har jeg tilbragt den hjemme med kjæresten og babyene. De har alle sammen ekstremt gode immunforsvarsverk men mitt er skralt og gebrekkelig og systematisk ødelagt igjennom en årrekke.

Jeg kan aldri være hjemme fra jobb uten å få dårlig samvittighet. Selv om jeg er dødssyk og hodet vet det - at jeg er i min fulle rett - så klarer hodet aldri å vinne over den dårlige samvittigheten.

Med den følger en malstrøm av negative tanker som: 'ånei, nå har jeg sikkert brukt opp alle egenmeldingene mine og så blir jeg sikkert sperret for et halvt år og det gjelder sikkert for de dagene jeg har på babyene også'. Og så følger enda flere om jobbofonen som jeg mistet for en måned siden, som jeg var helt sikker på at jeg bare hadde glemt i en lomme, men som aldri dukket oppigjen og som jeg ikke sperret før det var gått to uker. Da jeg ringte til den ringte den fortsatt og det kan tyde på at en eller annen jævla fjortis har gått bananas i to uker med jobboen min og det var min feil at den ikke ble sperret før og nå skylder jeg hundre tusen i tulleringing og sextelefonering. Når jeg roter i slike tankebaner blir jeg ekstremt passivisert. Jeg tåler rett og slett ikke å være alene for lenge av gangen. Jeg har begynt å skrive litt mer i jobbsammenheng, men der er det også bråstopp etter at jeg ble gjort oppmerksom på en amatørfeil jeg hadde gjort. Da går liksom all lufta ut av meg og noe som i utgangspunktet var en ganske god plan har blitt redusert til en temmelig dårlig en. Tilogmed blogginga som har vært et slags fristed for meg blir et ork. Og så skammer jeg meg over at jeg først roper Bygdadegosens navn ut i internettjungelen og får et fyldig svar og unnskyldning - for så å møte det med en firdagers øredøvende stillhet. Men det skyldes altså alt dette andre. Unnskyld.

Det er selvfølgelig fint å være sammen med kjæreste og babyer. De smiler og ler masse. De er fantastisk godt selskap. Og så har jeg kjent på at jeg trenger noe å bruke de kreative sidene av meg selv på. Noe som er helt og ekte og uten kompromisser. Jeg skal jo ikke være en dunkel metalstjerne som blinker livstrøtt på stjernehimmelen lenger. Jeg har tenkt på at det må være noe på norsk. At det nesten ikke finnes noen artister i dette landet som vil si noe som gir mening. Og i det man trodde at det ikke kunne bli noe verre så smøres det opp et nytt realitykonsept og opp popper det nye vakre unge mennesker som ikke bryr seg så mye om hva de sier, men som kan bli popstjerner i et kvarters tid hvis dere stemmer på dem med mobiltelefonene deres. Eller jobbofonen min. Men nå er den jo sperret så skaden er vel skjedd.