fredag, oktober 22, 2010

Stein

I går kveld/i natt var Lars Magnus og Lingling og Pål Øystein og jeg på Mattislaug hos Suli.

Det var som alltid helt superdupert. Selv om det ble litt mye av både det ene og det andre og kanskje særlig det andre, men i dag er vi på jobb igjen og rimelig trevne også.

På veien ut døra da vi skulle forlate Lars Magnus' residens fortalte jeg en gammel anekdote til Ragne - LM's frue.

Jeg har nok dratt den her før - det var om den gangen Sulis bror kastet en stein i hodet på Valslangen (etter en bøtte med erting) på trehundre meters avstand.

Overfor Ragne brukte jeg uttrykket 'god til å kaste stein' og det forstod hun slett ikke.

'GOD TIL Å KASTE STEIN? GÅR DET AN?'

Og ja, det gjør det. Som guttunger kastet vi stein på alt - hele tiden - vi siktet på flasker, på trestammer, autovern, i sjøen, glassruter(off the record), fugler (enda offere the record) og så videre. En gang kastet jeg stein etter Gamle Dvergbøyen også, selv om han har glemt det. Den eneste gangen vi ikke kastet stein var hvis det var snø - og da kastet vi snøball i stedet. Vel, noen ganger kastet vi inntørket sauebæsj på naboungene også. Eller mest jeg, egentlig.

Jeg tror ikke jeg noen gang har sett en småjente som kaster stein. Men jeg var ganske god til det. Men jeg hadde aldri kunnet treffe Valslangen i hodet på 3500 meters avstand.

onsdag, oktober 20, 2010

Gutten i bekken

Mange dager er nesten helt like og kommer i en strøm og blander seg sammen. Mange dager kan ikke skilles fra hverandre i annet enn nyanser. Særlig når man er så gammel som det jeg er, eller ihvertfall kjenner meg noen ganger.

Jeg var hjemme på krøkkje i sist uke. Det er fint der ute når høsten står på sitt mest glorete. Heter det høyhøst, forresten? Slik som det heter høysommer?

Stillheten er påtagelig og hyttebyasene har dratt for gardinene i hyttene sine og frest hjem i de store blanke BMW'ene sine. Og er lannasene riktig heldige så ser de ikke snurten av dem før påske.

Det som er enda mer merkverdig enn stillheten er kveldsmørket. På krøkkje er det eitrandes, kølandes mørkt nå i Oktober og da jeg var ute på plenen en kveld (enkelte kvelder går jeg ut for å nyte en sigarett for å få bekreftet at jeg ikke er avhengig av tobakk) da tenkte jeg at jeg hadde glemt hvor mørkt og stille det er der inne. Noen ganger ser man billys som liksom søker seg innover i skogen eller det øvrige landskapet. På vei til eller fra.

Da kom det andre ting jeg hadde glemt også. At jeg for noe som kjennes som tusen år siden fanget ørret med ruse i bekken som het paddebekkjen men som min driftige far har lagt i rør nå.

Jeg var tilknyttet noe som het settefiskelaget som drev og fanget ørret i overbefiskede vann og satte dem ut i fjellvann hvor det ikke bodde så mange fisk.

Jeg likte det. Jeg hadde en turkis ruse i plastikk-innsatt revenetting med en bred åpning fremst-som gradvis ble smalere slik at fisken ikke kunne komme seg ut igjen.

Denne plasserte jeg i bekken med åpningen nedover og så bygde jeg rundt den med steiner slik at rusa var den eneste veien fisken kunne svømme for å komme seg oppover for å hekke.

jeg var vel kanskje tolvtretten år da jeg begynte i den gesjeften og allerede i August pleide jeg å sette ut redskapen for å fange hver eneste liten ørret som vurderte en svømmetur oppover. Jeg fikk betalt mellom åtti øre og en drøy krone for hver fisk. De minste fikk jeg mest for - for de hadde størst sjans til å omstille seg og overleve i fjellet.

Jeg sjekket daglig. Hjem rett etter skolen og ned i bekken. I September begynte det å komme litt fisk. To-tre om dagen, kanskje. Det var fantastisk spennende. Sorte fiskekropper i kontrast til den turkise nettingen. Jeg tømte dem over i en oppsamlingsruse som jeg hadde plassert lenger oppe i bekken (slik at de ikke kunne sladre til sine medfisker på vei oppover). Slik kunne det gå i noen uker. 2-3 fisker om dagen, men så plutselig ville det komme masse regn og bekken ville gå stri og på èn natt kom det oppimot hundre fisker.

Det var helt absurd. Det var som om de kollektivt hadde bestemt seg for at i natt skjer det! Og fiskerusa mi var fylt til randen og hjertet banket hardt og fort. Og når jeg dro rusa på land var det såvidt jeg klarte å løfte den og de sprellet som besatt og luktet sterkt i den kalde høstlufta den korte stunda det tok å få tømt dem over i samleburet.

De neste nettene ville det bare komme noen få ørreter igjen. Og så ville det være helt slutt. Og jeg ringte til en mann som het Austivåg eller noe som hentet fisken min og tømte dem over i en tank på en biltilhenger og kjørte avgårde med dem.

Og det ville være et år til neste gang.

Men en gang fikk jeg en ål på sommeren og ble livredd.

fredag, oktober 08, 2010

En herre med bart

Tradisjon tro dro Lars Magnus og jeg til Trondheim på Trønderdegos-besøk med hver vår bart. Jeg er ikke helt sikker på hva bartemoten sier om dagen - dere vet - what's hot and what's not - men alle vi tre - Mattisfanatiske wannabe-trøndere satset på 'konemishandlervarianten'. Etter modell fra Motorhead-Lemmy - eller noe annet blodtøft fra syttitallet.

Jada. Det er rart hva en kan venne seg til. Degosen`s trøndervenner kåret min bart til den sløyeste på Fredagen. Jeg var høythøyt oppe og de andre to var tilsvarende skuffa. Da Trønderdegosen`s søskenbarn - så og si hans eget kjøtt og blod - gjorde det samme på Lørdagen (eller Lordagen som vi sier på Hjelleland) - og 'The double' var et faktum, da var jeg knapt til å snakke til.

På Mattisfronten gikk det ikke fullt så bra. To ganger FitteMattis og oppvask til straff var en skuffelse. Særlig med tanke på mine femten års erfaring på området.

Da vi kom hjem ble jeg på det sterkeste oppfordret av min gode - og definitivt penere halvdel (særlig nå) - om å barbere bort stasbarten. Ingenting hun har sagt eller gjort så langt har kunnet overtale meg til å gjøre akkurat det.

Jeg får en del rare blikk. Det gjør jeg. Det er ikke fullt så ille som da jeg lånte Perufuck-jakken til Arnstein for et par år siden. Men det ligner.

Jeg driter i det.

Det er ikke det at jeg ikke tenker på hvordan jeg tar meg ut. På Fredag Pøsregnet det. Da trødde jeg ombord på båten iført Ullfrakk og adidas-sko. Over hodet bar jeg en gjennomsiktig paraply med røde prikker. Over det rufsete hodet med hestehalen og konemishandlerbarten. Under armen bar jeg Dostojevskis 'Forbrytelse og straff'.

Hva kan jeg si? Jeg er en sammensatt person.