tirsdag, desember 26, 2006

Hagelangs


Jeg lurer noen ganger på om jeg var en uvanlig fjern unge.
Jeg må virkelig konsentrere meg for å huske noe som helst fra min egen barndom.
Og når jeg da hevder at jeg husker noe, så trenger det egentlig ikke være noe jeg husker selv.
Det kan like gjerne være noe som min mor har fortalt meg, eller noen andre, og at jeg har adoptert
det som sannheter, og GJORT det til mine egne minner.
Det kan jo selvsagt også være slik at barndommen min var så døll og kjedelig at den ikke
er verdt å huske.

Den eldste hendelsen jeg husker- som jeg er hundre prosent sikker på at stammer fra mitt eget minne
er min seksuelle debut. Jeg var fem- hun var seks og het Eva og det var i hagen bak huset til
foreldrene hennes- like ved siden av sandkassen. Tissen min sto rett opp, som en liten
blyantstump, og i samarbeid fikk vi den på plass inni hennes tiss, og alt var veldig fint helt til
foreldrene hennes oppdaget hva som var på ferde og jaget meg som en skjødehund bort derfra.
Jeg- og Eva også var alt for dumme til å forstå at vi hadde gjort noe galt, det hadde jo vært DEILIG!
Og tar jeg ikke mye feil, så gjorde jeg et forsøk til- et nytt forsøk på å date Eva- i hagen.
Eller "pule" som vi kalte det. Men nå var mammaen og pappaen hennes våkne- og bannlyste meg fra
eden. Etter dette nederlaget ga jeg opp. Hadde jeg da visst det jeg vet nå- at det skulle gå seksten lange år til neste gang
jeg skulle få sjansen til å ha sex med noen andre enn meg selv, så skulle jeg nok ikke ha gitt meg
etter det andre forsøket.
Men slikt kan man jo ikke vite akkurat der og da, og det er lett å være etterpåklok.
Jeg mener også å huske at denne akten ble kjent i barneflokken i nabolaget, og selvsagt plukket opp
av Bergljot- min ett år eldre søster. Som igjen sladret til mor.
Mor mente at dette var nonsens, og informanten ble ikke trodd.

Dette skjedde når vi bodde på Æs i Åkershus- i et grønt hus som etter sigende tilhørte NRL-
kjendisen John Ottar Jonansen.
Jeg har flere minner fra denne perioden. En episode fra en Søndagsmiddag hvor kjøttsuppe sto
på menyen- og kjøttet i suppen var seigt og vondt, og vi gjemte det under duken- under teppet-
under tallerkenen..
Min far var en streng far når jeg var barn. Jeg fryktet hans autoritet. Jeg tror at han la hele
sin prestisje i å ha lydige barn. Han slo oss aldri.
Jeg var da- som nå mye feigere enn min søster. Der hun trosset- bøyde jeg av.
MIN trass var noe innestengt. Noe uforløst. Og er det fortsatt.
Jeg husker mor- som hadde farget håret kobberrødt og hadde stor mage som inneholdt
nok en søster som skulle vise seg å bli helt forskjellig fra den jeg hadde fra før.
Jeg la om dialekten og snakket purt østlandsk: mamma- jeg må drite.

Mor var selv enebarn- og ønsket seg mange unger. Personlig ønsket jeg meg færre søsken- i mange år.
Men ikke nå lenger.
Og jeg vet ikke om andre søskenkull har det likedan.
Mens jeg sitter og skriver kommer det flere bilder-
slørete og usammenhengende fra en annen tid. Som er gjemt, og ligger bak meg.
Undres på om det er noen vits i å åpne den døra. Det er lenge siden.
Jeg er en annen nå.
Døren er spikret igjen. (spiikra ijænn:).
Jeg står utenfor med et kubein ihånda, det er rødt, i klo-enden og i den flate enden er malingen
flasset av. Jeg begynner- nølende først -å fjerne plankene. Det knirker skjærende og motvillig
i rustne spiker som blir jekket ut av dørkarmen.
Det siver en eim ut igjennom sprekkene i døra. lukten av innestengt barndom.

Det er rart at ens persepsjon av tid akselererer med alderen et år av barndommen kunne fortone seg
som et helt liv. Kanskje barn lever sterkere i nuet enn voksne. Intensere.
Jeg tror det. At unger har en evne til å bli begeistret som de fleste voksne mangler.
Den voksne hjernen er seig og tung- og ikke noe leken, ikke noe sugen på livet.
Med hederlige unntak.

onsdag, desember 20, 2006

RaiRAI


I går var undertegnede, Frk. Frekkesen og de andre familiemedlemmene i Frekkesen-klanen på hotell Victorious i byen for å feire mors sekstiårsdag. Det var ganske fint, synes jeg (i den grad finstæsj-family-gathering kan være fint for en som har slipsvegring). Med årene har jeg blitt rundere i kantene- og lært at jeg ikke er sentrum i universet. Og at andres syn på ting kan være like riktige som mine egne.
Det var uansett en kjekk fest, og jeg synes det er et bevis på klanens livskraft når vi midnatt mottar klage fra resepsjonen på at det bråker fra hotellrommet, og om vi kan dempe oss, for det er gjester som ikke får sove. Det er sansynlig at bråkebeltet er overrepresentert i vår familie, men det pleier vi å skylde på far- den eneste måten å komme til med sine argumenter på var å overdøve ham. Og det var ofte ikke så lett. Eller er.

Jeg synes det er så utrolig deilig å være sykemeldt, at dere vil knapt tro det. Kunne jeg velge, ville jeg gått i hi og sovet tre måneder hver vinter. Men da hadde jeg vel blitt HELT tullerusk, så det er kanskje like greit at jeg ikke bestemmer.

Det er rart å merke seg den voldsomme baby-boomen i omgangskretsen vår (det er koselig at folk forplanter seg- og jeg er sikker på at dere gjør/kommer til å gjøre fantastiske ting på foreldrefronten, i kraft av å være de dere er). Men en natt drømte jeg at dere kjørte barnevogner i karavane rundt mosvannet. Jorden dirret under hjulene.
Som vanlig klarer jeg å rote meg så langt bort i fra det temaet jeg hadde tenkt å blogge om som overhodet mulig. Livet går sin skjeve gang.

mandag, desember 18, 2006

Vinter og sne


Det er ikke bare negativt at den globale oppvarmingen slår til for fullt. Personlig syns jeg det er helt knall- ski og skøyter har totalt utspilt sin rolle som transportmiddel, og selv om det kan være riktig guffent når det regner mye og lenge, så er det ikke halvparten så gørr som snø.
TurboTom og hans likesinnede må dra lenger og lenger opp i alpene for hvert år, for å finne bakker med snø som de kan kjøre plankene sine på.
Jeg husker at farmor fortalte en gang at under krigen så var det så kaldt at man kunne gå på skeiser(skøyter) over pisterfjorden. Stalltipset er at det neppe kommer til å skje igjen med det første- husker dere sommeren, dere? Ville dere heller hatt en finbulsommer? Det var det jeg trodde.

torsdag, desember 14, 2006

Stuen



Dette er en hyllest til skjenkestuen, og den store mannen som var stedets ansikt- og hjerte.
Skjenkestuen var et sted hvor jeg kunne komme- litt tidlig på kvelden, og be om en bayer. Og da kunne innehaveren foreksempel si at: jo, det kunne jeg få, og den var god, for den hadde han smakt på. Og det var den alltid.
Det var en særegen atmosfære på stedet- man kunne lese en avis og kose seg med bayeren sin, uten å få ørene- og sjelen forpestet av 'Tore Pung' eller andre Stavangerhits. I ni av ti tilfeller var det laidback jazz på høytalerne- man kunne snakke til personen på som satt ved siden av en- uten å rope.
Skjenkestuen var stedet hvor omgangskretsen vår innførte tradisjonen 'søndagsbayer'. Det var høyt under taket på Stuen, og mange forskjellige mennesker følte tilhørighet.
Jeg er usikker på om skjenkestuen falt inn under begrepet 'brun' pub. Hva ER en brun pub?
Noen mener at sigarettrøyk er et av hovedkriteriene for en slik benevnelse, men etter at røykeloven ble innført i norge (takk til Lavbråten) ble jo innendørs røyking forbudt overalt. En annen ingrediens sies å være mennesker som drikker tett. Hvor mange alkoholikere må man ha som stamgjester for å kunne kalle seg en brun pub? Vanskelig å si.
Jeg er ikke engang sikker på om ordet er positivt ladet.
Det jeg er helt sikker på er at skjenkestuen har hatt verdens eldste- OG verdens fulleste dørvakt i sin tjeneste og det sier noe om hvor inkluderende det føltes for oss gjester.
Stuen er avviklet nå, og Odd er død. Og klientellet som frekventerte Stuen er spredd for alle vinder. Livet må fortsette å gå sin skjeve gang. Men savnet etter Stuen kommer til å sitte i oss lenge.
I meg ihvertfall.

onsdag, desember 13, 2006

Slakteren fra Egenæss


jeg var hos medisinmannen min i dag.
Med munn&klovsyken min.
For N'te gang.
Han hadde skåret med skalpell i stortåa mi tre ganger før han fant det for godt å sykemelde meg.
Men frisk har jeg ikke blitt. Jeg lurer litt på hva som har vært det viktigste for han: Har det vært å få betennelsen min vekk, eller har han vært mer opptatt av å statuere et eksempel som går ut på at man ikke skal la pasienter 'misbruke' sykemeldinger?
Men det er bare noe jeg sier til dere- til ham sier jeg at jeg helst ikke vil at han skal skjære i meg mer.
Au.

søndag, desember 10, 2006

Postfludium


Sist Søndag var jeg så bakfull etter tungt akkevitt-kjør- at jeg ikke maktet å stå opp før klokka fem på ettermiddagen.
Det var med andre ord bekmørkt, når jeg stavret mitt vinterbleke legeme ned trappen.¨
I går hadde vi møte i mitt gamle orkester, og vi skal lage plate. Det hadde jeg aldri trodd. Igjen ble det mye fludium, det ble en del kjefting- uten at jeg vil gå i detaljer. Det er uansett ikke poenget. Det viktigste er at vi skal lage plate.

I går var det også julebord på jobben min. Jeg sluttet å gå på arrangement i jobb-regi for en del år siden. Det var en båttur som inkluderte Vodka, høylydt sang, soving i matfatet, samt utskjelling av min gamle far.
Da jeg våknet dagen etter- hadde jeg rekeskall i håret.
Det hele toppet seg på jobb på Mandagen(trodde jeg) det ble en del mobbing, for å si det sånn.

Det toppet seg VIRKELIG når far fikk hjerteinfarkt uka etter- og det siste jeg hadde sagt til ham var at han skulle dra til helvete. Og det gjorde han nesten. Da jeg besøkte ham på sykehuset, og han lå der- diger og blåhvit med slanger inn i brystet- passet han på å minne meg på min oppførsel på båtturen.
Hva faen skulle jeg si? 'Sooorry- is aaall thaat iii can saaayy- wooords dooont coome eeasilyyy- like forgiivee me, forgive mee'.
Det var duket for full retrett.
Han vant. Det gjør han nesten alltid.
Jeg har som sagt sluttet å gå på arrangementer i jobb-regi.

fredag, desember 08, 2006

West of the river Pecos


Alle som en eller annen gang i løpet av sine liv har lest paperback-westerns har hørt uttrykket 'vest for Pecos'. For de av dere som ikke vet hva jeg snakker om: Pecos var en elv i det 'ville vesten' som skilte mellom 'det ville vesten' og det SPINNVILLE vesten.Hvor kruttrøyken hang blå og tjukk. Hvor menn var menn, og hester hester. Lovens bokstav var uten betydning på vestsiden av denne elven. So segjer soga.

Jeg vokste som sagt opp på landet, og der blir det ofte sett imellom fingrene med en del lover og forskrifter som gjelder andre steder. Første gang jeg kjørte traktor var jeg ti år gammel- under oppsyn av min far- det var ment som en gulrot for å få meg til å syns at gårdsarbeid var kjekt. Virket gjorde det også. Følelsen av å sitte i den gamle Massey Ferguson 135- traktoren, og styre den- det var omtrent så nære lykken jeg hadde vært til da.
Man kan selvsagt si at den formen for barnearbeid som blir praktisert på en del gårder i utkantnorge også er i grenselandet av det lovlige. Selv om man lærer seg å jobbe og jædijædijæda.

Min kjødelige bror er tolv år yngre enn meg og motorfrelst. Det har han vært siden han var to år, og fikk sin første Valmet-kjeledress. Han har praktisk talt vokst opp i en traktor. Fra før han kunne gå- det var i traktoren han lærte seg å banne. På skolen tegnet han lastebiler og traktorer med gule lys på taket og 'Dan Ådnes transport' malt med sirlige bokstaver langs siden. Han var på fornavn med Melkebilsjåføren, Kraftforbilsjåføren, og alle dem som kjørte skolebussen. I dag er han trailersjåfør..
Jeg lar den henge litt. Dan Ådne kunne kjøre gravemaskin når han var tolv. Og det gjorde han også- så ofte han kunne. Og det kunne han ofte. Vest for Pecos.

Postludium.
Denne blogposten startet med en ide om lovløshet i bygdenorge, og endte med en liten epistel om min svært lovlydlige lillebror. (jeg tror trafikkrelaterte lovbrudd er de eneste han har foretatt seg. Og så kjenner han en 'engel'.)

onsdag, desember 06, 2006

Traum und Wirklischkeit


Jeg har tidligere i dette forumet bekjent min vandring innenfor korpsbevegelsen. Den var kort og- vel: temmelig uinteressant. Og jeg ble aldri noen Coltrane eller noen Louis Armstrong eller Ole Edvard Antonsen. Fair enough. Jeg har også skrevet om min interresse for fotball. 'Bare på TV og bare når vi vinner', sang Joachim Nilsen en gang i tiden. Det har ikke alltid vært sånn, en gang i tiden ville jeg gjøre virkelighet av drømmen om å bli Ray Clemences' etterfølger i Liverpool-buret. jeg var vel rundt elleve år. Far hadde kjøpt sykkel til meg- slik at han slapp å kjøre meg den drøye mila det var hver vei til Djelmeland hvor den stolte sportsklubben 'Hjelp' hadde sitt tilholdssted. Jeg var ikke fotballspiller-materiale, for å si det sånn. Ikke var jeg rask, ikke var jeg teknisk, og jeg var blottet for spill-forståelse, så jeg ble raskt veid og funnet for lett for smågutt-laget til 'Hjelp'. Sønnen til oppmannen- Sjettil Rævfossmo voktet buret, og jeg fikk aldri sjansen til å utfordre ham om keeperplassen. Og det faktum at jeg syklet to mil en gang hver uke for å gå på trening betydde ingenting når det gjaldt en plass i første-ellveren. Jeg tror jeg var for dum til å forstå hvor udugelig jeg var- men i et retroperspektiv, så burde jeg nok skjønt det. Samlet spilletid det ene året jeg var Hjelp-spiller var ti minutter-som innbytter på venstre-backen. Det kan være tungt for en pjokk å få følelsen at han ikke strekker til. Og Clemences' etterfølger ble Bruce Grobelaar, og ikke paaskeharen. Som la Adidas-skoene på hylla for alltid.

mandag, desember 04, 2006

I didn't fall asleep.....


Når man spiller i et poporkester som reiser utenlands fra tid til annen, så er det ikke til å unngå at man møter mennesker på sin vei som man liker. Langt på vei pleier jeg å mistro de fleste, men jeg har en svakhet for finner. Finner og nordmenn passer godt sammen (jeg har en teori om at både de og vi har vært styrt av våre mer herskesyke naboland i et historisk perspektiv, og at det gjør oss litt til 'nordens irer'). Det kan selvsagt hende at jeg tar feil, men uansett tilhører finnene et folk jeg diskriminerer positivt. Sjelden kost, med andre ord.

For noen år siden gjorde vi en seks uker lang turne med et svensk band som heter Therium, og blant de mindre prominente innleide musikerne i dette orkesteret var to Finske korister ved navn Juuri og Reppe. Therium hadde sin turbuss, og vi hadde vår- som vi delte med sørlandsbandet Treil of Queers(en temmelig rølpa bande, som vi fort fant oss til rette i selskap med).
Det var masse skit på denne turneen, uten at jeg vil gå i detaljer.

Juuri var den mest pratsomme av de to- han er faktisk- til dags dato den eneste pratsomme finnen jeg har truffet, og veldig underholdende også. Han fortalte blant annet om sin forkjærlighet for alternative rusmidler, og at han på bandets Turne' i Sør-Amerika hadde sendt en Colombianer avgårde med hundre dollar for å skaffe han denslags. Saken var at de skulle ut av Colombia allerede neste dag, og han oppsumerte problemstillingen på følgende måte: '....I HAD TO SNORT AND SMOKE LIKE A MOTHERFUCKER!..'
Reppe var av den mer rolige sorten, lun og sympatisk.
På hele turneen hadde vi bare en fridag, og dagen før var party-faktoren ekstremt høy. Det endte blant annet med at våre finske venner joinet oss på vår buss i et heidundranes fyllekalas. Juuri tok telling i firetiden, og vår turne'-ferske gitarist fra Søyda poserte over den slagne svirebroren. Schwein Tarja var på høgget, for å si det sånn. Dagen etter traff jeg Juuri, og minnet han på at han 'fell asleep yesterday'. Han blåste av påstanden: ....I DIDN'T FALL ASLEEP- I PASSED OUT. THAT IS TOTALLY DIFFERENT..' Og det måtte jeg jo gi han rett i.
Finland ruler.

onsdag, november 29, 2006

Uflaks


Det var Søndag formiddag.
Gunnar våknet opp i en fremmed seng- fra naborommet- som han antok var badet-hørte han et kvinnehyl, fulgt av stillhet.
'Stillhet er bra', tenkte Gunnar, og snudde seg over på den andre siden. Han sovnet igjen med det samme.
Neste gang han våknet lå han fortsatt i den samme fremmede sengen, han var naken under dyna. 'Jeg har pult!', tenkte Gunnar fornøyd, 'eller ihvertfall har jeg blitt med noen hjem. Men HVEM?' Hodet hans var tungt etter kjølvannnet av altfor mange drinker. Han måtte pisse. Tuslet ut i retning det han trodde var badet- hvite tær på kald parkett. Døra var halvt åpen, og lyset på.
Han åpnet døra. Foran toalettet lå en naken ung kvinne med hodet i en pøl av mørkerødt blod. Han kjente henne overhodet ikke igjen.
Like innenfor døra lå en liten dam med noe grålig som lignet på såpe. Den unge damen måtte ha sklidd i det, mistet balansen og knust bakhodet mot toalettet. Nå var hun død. Steindød.
Han bøyde seg ned og rørte ved den grålige væsken, og luktet på det.
Sæd.
Faen.
'Jeg HAR pult'.


Som dere kanskje har merket, så har innholdet i denne bloggen variert ganske mye- fra det veldig rølpa- til det nesten skjønnlitterære. Saken er at jeg sliter med å finne et uttrykk som jeg er komfortabel med. En stemme som fungerer.
Desuten har jeg tydeligvis mistet engasjement fra mine lesere. Det er et sykdomstegn. Vi får se.

mandag, november 27, 2006

Slegga og Krossen


For omtrent tolv år siden meldte jeg meg ut av statskirken- skrev et brev til sognepresten i Hjelleland og sa det som det var: at jeg ikke ville være medlem av kyrkjelyden hans, av di jeg ikke trodde på hverken det ene eller andre som står i den store svarte boka.
Dette var på den tiden da jeg var en sint (og litt trist) ung mann, og jeg fant det urimelig at jeg måtte gjøre meg umake med å melde meg ut av en forordning jeg ikke hadde meldt meg inn i. Det mener jeg fortsatt, selv om jeg ikke er særlig hverken ung eller sint lenger.
Den norske kirke har en historie som ikke er særlig ærerik, den har vært styrt av gamle menn som har tolket bibelen bokstavelig, og systematisk undertrykket skilte (mange har blitt nektet å gifte seg i kirken hvis de har vært gift før), kvinner (kvinnen skal som kjent holde nebbet lukket i forsamlinger, og er dermed uegnet i preste-embedet), og ikke minst har de homofile vært offer for 'de skriftlærdes' fordommer og skitne fantasi.
Likevel har svartemennene vært under en viss kontroll- nettopp på grunn av statskirkeordningen. Den politiske ledelsen i Norge har kunnet styre kirken i retning mot å være inkluderende, og holde en takhøyde som gjør at de som ønsker det-til en viss grad- har funnet sin plass blant de andre fårene. Nå raser debatten om statskirkens fremtid, hvor mange- både på høyresiden og venstresiden i det politiske Norge ønsker et skille mellom kirke og stat. Da de mener at det å ha en 'statsrelgion' i et land hvor det er trosfrihet er en uting. I prinsippet kan jeg forstå argumentet. Men TØR vi å overlate kirken i hendene på mørkemennene? (jeg har ikke noe stort 'eieforhold' til kirken, da jeg som sagt har valgt å stå utenfor). Jeg mener nei. jeg stoler ikke et sekund på mørkemennene. Jeg mener tvert i mot at vi må få en stats-MOSKE'-ordning også i Norge- slik at vi kan kontrollere fanatikerne, alle de tullete Mullaene som sprer gift i Allahs navn.
Jeg angriper ikke folks tro her, for folks tro er en veldig nær og personlig ting- jeg angriper maktmenneskene som bruker folks gudstro til å få makt over andre. Lenge leve statskirken! Og statsmoskeen! Til kamp mot mørkemenn og møkkaprester og møkkamullaer!

torsdag, november 23, 2006

Vårherre og havet


Den dagen jeg kjøpte båt, begynte det å regne.
Vi snakker ikke duskregn. Det var som om regnet var oppspart i månedsvis der oppe. Med kun ett mål for øye: å teste tålmodigheten min.
Jeg er av seigt blod.
En lang, uavbrutt rekke med bønder og fiskere og gruvearbeidere. Med treller i hendene,og nakkene bøyde for vår herre, og forsynet.
Jeg vet hva det er å slite.
Riktignok har mine siste ti år i byen satt sine preg på meg.
Tv, Playstation og grøftefyll er ikke nødvendigvis gjøremål som bidrar til å skjerpe ur- instinktene.
På dette tidspunktet mente jeg likevel at jeg var i besittelse av såpass store mengder vestlandsk trass, at om det så var syndfloden som kom, så skulle jeg ta henne hjem.
Jeg slapp fortøyningene- baug først, og senere akter, og lot henne gli ut på fjorden.
Jeg elsker lukten av havet, hvordan det skifter farge og blir nesten sort når den blygrå himmelen legger seg over det. Som et teppe av vann på vann.
Og når solen speiler seg i det, og det ligger blankt og stille, som den sovende kjempen det kan være.
Havet har fødd folket langs kysten siden tidenes morgen. Og krevd liv i pant.
Tankene mine trakk uvilkårlig mot det som hadde skjedd ute i havgapet her for ti år siden.
To gutter på fjorten år ble offer for høststormen og havet. Den ene ble funnet kort tid etterpå. Sugd tom for liv. Det var en jævla tragedie.
Den andre lette de etter i ukevis. Mellom holmene og skjærene , i fjæresteinene, til lands og til vanns. Til slutt ga de opp å finne liket, og hadde en begravelses-seremoni fra en båt. Det ble kastet kranser og blomster uti det mørke havet, og tårene til de etterlatte blanda seg med det salte vannet, og høstlukta var klar og rein rundt de røde ansiktene deres.
Det hadde gått ei uke. En sauebonde fra en av øyene i havgapet hadde lagt ut på en søndagstur langs den steinete fjæra.
Han hadde sett blomstene først, de sterke fargene fra roser og liljer og nelliker mot guttens blåhvite hud – ute på neset.
Bonden fortalte senere at øynene hans hadde vært lukket, og at det var som om han var blitt løftet opp av en gigantisk hånd. Som om havet hadde ombestemt seg, og levert tilbake hva det hadde krevd.
’Her har dere ham’.
Jeg kjente jeg ble svimmel ved tanken.
Tresnekka jeg hadde kjøpt tøffet gjennom den tunge sjøen, som et vesen fra en svunnet tid. Det er bare gamliser og entusiaster som kjøper trebåter nå til dags.
Det moderne, bemidlede mennesket kjøper hvite plastbåter, cabincruisere, skjærgårdsjeeper. Det brydde meg ikke lenger. Jeg syntes hun var vakker.

tirsdag, november 21, 2006

Mornings


Det er Tirsdag, og ute er det fortsatt mørkt når vi skriver kvart på åtte.
I helgen var jeg sammen med min kjære på Sørpeland, og bivånet en knall konsert med Steinfiskbrigaden, publikum var-omtrent som forventet-høyrøstede og ubehøvlede, men det var ingen som sloss, og ingen som spydde inne. Jeg skal jo være forsiktig med å kritisere publikummere som bråker på konsert, da det vil være som å kaste den berømmelige steinen i glasshuset. Men jeg kjenner at jeg lar meg provosere når jeg kjenner dem som står på scenen og liker musikken deres. Linedance-faktoren var derimot helt fraværende (selv om jeg hadde tilbudt medlemmer av fotball-vorspielet vårt hundre spenn for å dra i gang litt cowboydans).
Søndagen jobbet jeg natt sammen med Lars Magnus- i praksis betydde det at vi fikk sett nesten hele sesong 5 av The Simpsons, og halve del to av 'Riket'- med andre ord en bra natt på jobben.
Kjæresten min har et uttrykk som hun kaller 'nødblogging', og dette er nok en variant av det. Jeg har skrevet 93 blogposter av sterkt varierende kvalitet- Søndag la jeg faktisk ut noe veldig juicy personal stuff, men jeg tok det av igjen i går(da jeg angret). Det internettet, det internettet.

onsdag, november 15, 2006

Ikke ring meg- så ringer ikke jeg deg heller.




Nei, jeg MENER det!
IKKE RING MEG!

Vi har alle opplevd det- så sant man er gammel nok- eller har nok likvide midler til å eie en telefon.
Telefonen ringer- på displayet står det 'ingen nummer'. Dere vet like godt som meg at denne 'ingen' mest sannsynlig er en selger av noe slag- en representant for en veldedig organisasjon- som vil selge deg lodd eller en frekk kalender til inntekt for kinamisjonen eller volkehelzen eller en annen forening som jobber for å gjøre verden til en bedre plass å leve i.
Jeg pleier aldri å ta telefonen når Ingen ringer- noen ganger skruer jeg telefonen over på 'lydløs' og lar den ringe ut. Andre ganger legger jeg på direkte.
Kjæresten min har prøvd å sperre oss begge i form av en eller annen funksjon i Brønnøyzundsregisteret, men de gir seg ikke- hyenene.
Min store synd er at jeg i fjor faktisk TOK telefonen når en representant fra Volkehelzen ringte, og jeg sa JAVEL DA til å kjøpe en av de stygge kalenderene deres, og jeg BETALTE forsyne meg skiten også.
Jeg tenker på alle de eldre og uføre som sitter rundt omkring i de tusen hjem, og ALLTID tar telefonen- uansett om det er Ingen som ringer, og hvor mange av dem som lar seg snakke trill rundt, og hvor mange stygge kalendere og julekort og gudvethva de har kjøpt opp igjennom årene.
De som kjenner meg vet at jeg ikke er noen kjip person- jeg er absolutt for å dele på det vi har, og veldedige organisasjoner trenger definitivt midler til å drive med veldedigheten sin. Men telefonselgere burde avlives, de er en pest og en plage. La de spillegale betale.

mandag, november 13, 2006

Gult kort og tilsnakk


Når ein er eldste son på ein gard, så vert ein tidleg presentert for mottoet ’arbeid adler mannen’. Ein vert tildelt plikter.
I ettertid har eg ofte tenkt på kva det var som gjorde meg betre skikka til gardsarbeid enn dei to systrene mine. Det einaste svaret eg kjem fram til er at eg må ha vore mindre smart enn dei. Dessutan mangla eg mot til å seie nei. Ein digresjon.

Den første faste arbeidsoppgåva eg vart tildelt var å telje, jage inn og skilje dei dyrebare spelsauene til far. Dette skulle skje før det vart mørkt på kvelden, men ikkje FOR tidleg, skal vite. Eg må vel ha vore kring ni år når eg byrja på mi vandring mot å verte ein ansvarleg samfunnsborgar. På vekedagane var ikkje saue-jaging noko nevneverdig problem, då eg ikkje var av sorten som hang over skulebøkene i tide og utide.
På Laurdagane var det verre.
Klokka fire kvar Laurdag var det tippekamp på NRK. Dette var noko eg prioriterte høgt i barndommen, og no kom det i direkte konflikt med det nye vervet mitt.
Det var vel omtrent på denne tida eg fann ut at det ikkje var meg som var sjef i mitt liv, og det kom på mange måtar som eit sjokk på meg.
Eg trur sauene til far merka at eg var særskilt annig etter å få dei inn dørene i ein fei desse Laurdagane, og eg brukte kallenavn på dei som ikkje egner seg på trykk her. Dei oppheldt seg- utan unntak- så langt frå sauhuset som dei kunne komme. Det var eit mas å få lee dei med seg heimover. Når eg omsider hadde fått dei fram til sauhusdøra, var det ingen av dei som viste vilje til å gå inn. Eg var som sagt meir enn ivrig etter å få jobben gjort, slik at eg kunne få med meg andre omgang, som starta klokka fem. Men dei sto der og hang med trass i augene, tause og urørlege.

Etter å ha fått øydelagt tippekampen eit par Laurdagar på rad, utrusta eg meg med sprettert, og brukte den til å ta ut vingane for å få sauene inn dørene. Ein småstein i raua.
Dette fungerte heilt strålande, sauene skvatt til, og for inn døra, og eg nådde andre omgang.

Eg fortalte ikkje far om den nye taktikken min, for eg var vel innerst inne klar over at den låg i ei etisk gråsone. Men naboen må ha observert meg, uten å ha gitt seg til kjenne, og tipsa far om kva eg dreiv med.
Det vanka tilsnakk og gult kort, og eg måtte gå tilbake til å jage sauer på ’gamlemåten. I hvert fall dei Laurdagane eg visste at far var heime.

Eg har fått mange gule kort oppigjennom åra, og nokon raude og, men eg trur dette var det første.

lørdag, november 11, 2006

Desemberkveld


Han husket at sangheftene deres hadde sett ut som måker som fløy mens koret sang.
Ellers husket han svært lite av hele seansen.
Nåja, det var en dame som hadde agert ekko- gjentatt noen av linjene som sopranen hadde sunget.
Og hele domkirken hadde vært full av gråmankede mennesker.
Han prøvde virkelig å være åpen, han gjorde det.
Han forsøkte å riste av seg de like deler av ungdommelig arroganse og gammelmanns-fordommer som
drev ham til å uttale seg (oftest negativt) om anliggender han bare hadde skrapet overflaten av.
Fordommer er egentlig en uting vi er alle slaver av dem- i ulik grad, men vi lar oss styre.
Det er mye enklere å lire av seg fraser om at man ikke liker ting enn å innrømme at man
EGENTLIG ikke forstår dem.
Nåja, han hadde gitt Johann Sebastian Bachs`"juleoriatorie" en sjanse- mest for å glede henne.
Han ville gjøre hva som helst for å glede henne.
HUN elsket Bach.
Så hadde de gått igjennom desember-kvelden det korte stykket fra food-story hvor han hadde spist en
hamburger og hun hadde satt til livs en brent baguette med ost. Det hadde vært en ekstremt regnfull dag,
Selv for Stavanger-som er en regnfull by. De enorme regnskyllene var kun avvekslet av haglbyger- og
kastevind.
Domkirken er i sannhet en vakker bygning. Det var montert en stall utenfor-som denne fredagen tjente som ly
for russugne ungdommer. Jeus-barnet derimot-glimret med sitt fravær.
De fant setene sine. Han trodde han hadde sett en tåre i øyenkroken hennes når de første tonene ble spilt.
Og det rørte noe ved han, helt inn ved hjerterøttene.
Han hadde fått henne til å le uti fotestillingen en gang. Mens han bladde febrilsk i programmet for å finne
ut hvor langt de egentlig hadde kommet. Tekstene sto på tysk og oversatt til norsk og med gjentakelser
om en annen.
Så hadde han holdt papirheftet oppned
(han skjønte like mye da-eller like lite) o.g hun hadde merket det og ledd en ristende, lydløs latter.
Det var på mange måter de to høydepunktene for kvelden.
Tåren og latteren.

Han kjente en uro.
Han kjente alltid en uro. Med utspring i mageregionen. Han fomlet en del- klarte ikke å holde hendene i ro, og blikket hans vek
når han møtte andres. Og han klarte ikke ¨å skjule det. Ikke for henne ihvertfall.
Det var ikke noe poeng i å skjule det for henne heller. Når han tenkte seg om.
Hun var alt han kunne drømme om, og han var ellevilt forelsket i henne.
Før kvelden var omme ville han gråte i håret hennes.
Tunge tårer ville renne ned fra øynekrokene hans.
Og verden ville bli regnbuefarget.

fredag, november 10, 2006

Klauvskjæring


Dagens andre måltid består av følgende:
1 Diclocil (penicilintabelett mot betennelse)
1 IDO-FORMtabelett (mot penicilinen som gir løs mage)
1 Paracet (som ikke virker mot smertene alikevel)
1 Heineken fordi jeg fortjener det.

Når jeg vokste opp på denne holmen inne i fjorden hendte det at klauvene på kyrne vokste alt for lange, noe som ofte førte til at de langklauvede fikk et ufrivillig komisk gangelag- vaggende fra side til side.
Ble det riktig ille, bestilte min far 'klauvskjerar'- en mann som kom med Volvoen sin- på slep hadde han noe som lignet på et torturinstrument fra inkvisisjonen- en klauvboks.
Ku-manikyr foregår på følgende måte: en for en blir føttene surret opp, og høvlet med hammer og meisel- så blir de pusset med vinkelsliper. Og så blir kyrne friske og kan gå normalt igjen.

Hvorfor forteller jeg dere alt dette?
Saken er at jeg er født med stortånegler som peker rett opp. For et par måneder siden klippet jeg tåneglene etter skippertaksmetoden- alt for langt ned, og etterlot ufraværende en liten bit negl i en krok. Kort fortalt, så ble denne biten til en inngrodd tånegl- tåa hovnet opp og ble betent og jævlig. Og så utsatte jeg legebesøket i det lengste. Delvis på grunn av at jeg ofte utsetter det meste i det lengste, og delvis fordi at jeg ikke skulle halte på scenen på Fredagens konsert.

I dag opprant timen da helvetesmakta skulle fikses (kan det fikses?- klart det kan.) Doktoren tegnet og fortalte hvordan inngrepet skulle foregå- og spurte meg om det var greit at en kollega av ham ble vitne til seansen. Det var det, og i det han satte bedøvelsen sa han at han alltid tenkte på 'Verdens sprøeste bilrace', og han gale doktoren som forsyner seg av sin egen medisin når han satte sprøyter. Jeg tenkte på en film jeg også: 'Ni Liv', og scenen hvor Jack Fjeldstad amputerer en finger eller noe med en rusten tollekniv. Brrrr...
Bedøvelsen virket helt upåklagelig, og den kollegaen hans- ei trivelig dame fra Nordmøre- tilbød meg hånda si. Et tilbud jeg straks takket ja til. Og så dro jeg hetta på genseren over hodet, og han styrte på der, og var ferdig på en halvtimes tid.
Jeg var strålende fornøyd med å være ferdig, og at det ikke gjorde vondt i det hele tatt. Nå gjør det faktisk ufattelig vondt, men la oss håpe at det forsvinner. Snart.
møøø.

onsdag, november 08, 2006

Som Julekvelden på Kjerringa


Vi skriver November, og like sikkert som at vinden til slutt får has på de siste pjuskete bladene som klamrer seg fast på trærne, like sikkert som at kveldene blir mørkere og været kaldere- er det at butikker over det ganske land mesker seg i smakfulle julegevanter, bestående av reinsdyr, bomull, nisser, jesusbarn og glitter og fjas. De ivrigste kjøpmennene begynte å 'pynte' for flere uker siden.
Jeg er ikke blant dem som oftest frekventerer byens butikker og
kjøpesentre. Bare unntaksvis, og når jeg er absolutt nødt.
Grunnen er like opplagt som man skulle tro: Jeg liker ikke kjøpesentre. Nei, jeg vil nesten si at jeg ikke kan fordra dem.
Møljehandling...Jaaaa...

Noen kaller julen for FORVENTNINGENS tid- men hva er det egentlig vi venter på? Jesus? Jeg vedder tusen spenn på at originalen ikke dukker opp i år heller. Nei, vi venter på at nissen skal komme med sekken full av julepresanger.
Hurra.

Handelsstanden gnir seg i hendene, hvert år bruker vi mer på å kjøpe ting til hverandre- ting som vi i 90 prosent av tilfellene ikke har hverken bruk for- eller lyst på.
Og så skal vi spise og drikke så mye julemat og akevitt og kaker vi orker, i flere dager til ende.

Det eneste store plusset med julen er at familien blir samlet, og at jeg får treffe søsknene mine på en gang. Det pleier sjelden å gå lenge før familien frekkesen begynner å krangle, men det har liksom alltid vært vår måte å omgås på.
Juleøl er også snadder.
Mmm juleøl.

mandag, november 06, 2006

Rock around the clock


Det har blitt litt lite tid for bloggings i det siste, det har vært så travelt med utenlandsbesøk og innenlandsbesøk og saltmat og søtmat og penger og gull, og opptil flere sjørøverfester og en sinnsyk fotballkamp som perfekt avslutning på det hele.

Jeg vil gjerne takke dere- alle dere som var på Folken på Fredag, og bidro til å gjøre det til en minneverdig aften. Tusen takk.
Jeg kjenner at jeg sitter med tårer i øynene nå (selv om jeg ikke er bakfull), og jeg vil gjerne få reformulere det jeg sa etter hagefesten i sommer: Dere er ikke bare kremen av Norsk ungdom- dere er kremen av ungdom worldwide. International Top Shelf. Det har vært en helg jeg kan leve lenge på.
Jeg lover hyppigere oppdateringer i tiden fremover.
Peace&love.

mandag, oktober 30, 2006

Livets gang


Den kanskje mest opplagte forskjellen på å vokse opp
på landet og i byen (foruten fjøslukta) er muligens det tidlige møtet lannas-unger får med livets gang og tilhørende realiteter.
En vet at melken kommer fra juret på kua, og at egg faller ut i akterenden på hønene.
Jeg har selv lest mange utdrag fra stiler skrevet av byas-unger der de filosoferer over, eller rettere sagt spør seg om, hvor de forskjellige matvarene kommer fra.
Slagere ala': "Kua er snill, for den gir oss melk, men oksen er enda snillere, for den gir oss fløte". Samt en nærmest kollektiv oppfatning av at de FLESTE matvarer blir til i området rundt kjøledisken på rimmi.
Både barn og voksne skal skånes for fakta om at vi dreper griser for å lage koteletter og bacon.

Når jeg var seks år gammel var jeg for første gang med på hønseslakting på gamlemåten. Sammen med en jevngammel kamerat fikk jeg æren av å hente høner ut av et stort bur, og holde dem over hoggestabben for at naboens øks skulle komme susende og skille hodet fra kropp- med den uunngåelige døden til følge.
Vi var vitne til at de stusselige hønsekroppene sprang hodeløse avgårde før de ble liggende livløse.
Kameraten min - Knarve Mullhus syntes at det var veldig gøy å se på de hodeløse hønene- der de sprang i hjelpeløse klyv, men selv var jeg mer tilbakeholden i min begeistring.
For en tid tilbake, leste jeg i avisen at det var kraftige foreldre-reaksjoner når en skole i fyfylke la inn denne formen for hønseslakting i undervisningen. Foreldrene til enkelte elever mente at det var 'barbarisk', og traumatisk for ungene deres å ta del i denne typen aktivitet. Jeg skal ikke ta parti for den ene eller andre siden, men det KAN virke dobbeltmoralistisk at en tillater barna sine å spise kjøtt av ymse slag, men vil verne dem for sannheten om blod og slakting. Og jeg har ikke noen tro på at 'moderne' slakting av fjærkre er mer human- eller estetisk- enn det gamle giljotine-prinsippet.

Dobbeltmoral forekommer selvsagt på flere fronter, og og mange foreldre sine vegringer for å fortelle avkommet sitt om hvordan de ble til er nok en av de vanligste, og har skapt pinlige situasjoner rundt mange middagsbord opp igjennom årene.
De fleste lannas-unger- de som er mer enn gjennomsnittlig intelligente- regner seg fram til sammenhengen mellom værens korte(men hektiske) omgang med sauene på førjulsvinteren og lammingen i April.
Noen ganger er det greit å ha litt ballast.

fredag, oktober 27, 2006

Profeti og økonomi


Jeg er syk igjen- og hvis det er noen som har lagt merke til-eller irritert seg over at jeg blogger litt hardt for tiden, så skyldes det at jeg har masse å tenke på, og da kan jeg like gjerne tenke på noe annet.

Det finnes eksperter av mange slag.
Foreksempel innen meterologi(værmelding), politikk, og fotball.
Disse kvinnene og mennene(i omvendt rekkefølge, da det er flere menn enn kvinner som anser seg selv som eksperter) skal besitte spesielt gode kunnskaper på sine områder, og dermed være særlig egnet til å forstå og forutsi utviklingen og fremtiden.
Det finnes mange 'retninger' innen hvert fag- som misjonerer for- og proklamerer sine synspunkter med klare stemmer og faste blikk.

Det er hevet over enhver tvil at vi har behov for både kunnskap og eksperter- på alle tenkelige og utenkelige fagområder. Vi trenger noen til å gjete oss- veilede oss i jungelen.
Vi behøver noen som kan skue inn i krystallkula og forstå hva som foregår, og hvordan fremtiden vil bli.

Den tabloide dagspressen anvender et stort spekter av disse oraklene for å lage overskrifter og selge aviser.
Sette ting på dagsordenen, som det heter.

For noen år siden kjørte Gravbladet følgende overskrift på forsiden: BIND RENTA NÅ! Gravbladet hadde snakket med økonomiske 'eksperter' og rådgivere, og de var skjønt enige om at renta ikke kom til å synke mer, men stige høyt opp mot himmelen.
I tillegg til at jeg ikke er særlig smart, så er jeg ganske lat, og jeg vurderte aldri å følge oppfordringen. Finansgenier i min omgangskrets kastet seg derimot på bølgen, og gjorde sin dårligste økonomiske avgjørelse ever (bortsett fra å ha ignorert vinduskonvoluttene fra ranekassen over en periode).
Ekspertene tok feil. Renta falt som en stein, og disse vennene mine endte opp med å tape mange høvdinger.
Jeg må si at jeg har vært ganske provosert på deres vegne. Jeg mener at både gravbladet-redaksjonen, og ekspertene deres burde piskes, straffes økonomisk, og aldri få lov til å uttale seg i rentesaker igjen.

torsdag, oktober 26, 2006

Oktober Rust


Jeg liker høsten.
Den er kjempefin på postkort, og jeg liker lyden av vind, og regn som slår mot stuevinduene mine.
Jeg liker at det blir mørkt om kvelden. Det er fint å sitte inne når kjæresten min tenner stearinlys, og gass-ovnen min putrer med blå flamme. Lufta kjennes så klar og rein, og det kan kjennes som om tankene mine også klarner.

Kall meg gjerne en pudding, men jeg HATER å stå opp når det er mørkt ute, og jeg må forlate dyna, og sleppe mine skjeve og inngrodde tær ned på det iskalde gulvet. Jeg liker ikke følelsen av at jeg har sovet litt for lite eller drukket litt for mye kvelden før, eller begge deler. Jeg misliker at jeg ikke finner nøklene, eller mobilen, og når jeg åpner døra, blåser det kaldt regn i ansiktet mitt, og jeg fryser. Og jeg er litt sein.
Og dagen er allerede ødelagt- allerede før den har begynt.
Og slik er det ofte helt fram til mai. For vinteren er høst den også, og ofte må vi krøke oss sammen på vei til eller fra noe, hutrende og fasongløse, nedpakket i klær. Med tomme blikk.

Det ideelle hadde utvilsomt vært at høsten hadde vært en dvd som man kunne sette på, og så kunne man se på den en stund, og hvis man syntes at det ble for gørr, så kunne man ta den av, eller spole forbi det man ikke likte.
Eller noe.

onsdag, oktober 25, 2006

Om tyving



'Har du aldri drømt om å gjøre det store kuppet'?
Det var et av de siste temaene jeg diskuterte med Runar før han pakket sammen og flyttet ut.
Jeg har vel egentlig ikke det. Når jeg var en liten pjokk drømte jeg ofte om å finne en skatt(nedgravd eller ikke), men jeg tror ikke at det var selve ønsket om å bli rik som drev meg. Det var nok heller spenningen ved selve letingen. Jeg liker eventyr. Jeg liker å drømme meg vekk. Men selve pengesuget kjenner jeg ikke. Jeg tror ikke på lette penger. Gambler ikke. Tipper ikke lotto en gang.

En gang- i min radikale ungdom- satt jeg oppe en natt og drakk brennevin med en Høyremann. Diskusjonen gikk høylydt om hvorvidt det er riktig at de som har mye er forpliktet til å dele sin overflod med dem som har ingenting. Og hvis de ikke VIL dele med seg: er det ok at de eiendomsløse forsyner seg selv?
Er det greit å tyve fra en Milliardær? Hans 'nei' til dette var like soleklart som mitt 'ja'. Det ble en sen kveld. De senere år har jeg imidlertid moderert meg et hakk eller to.
I dette landet er vi alle lottomillionærer vi forbruker i bøtter og spann, vi TRENGER ikke å stjele mat fra søppeldunkene til de som er enda kvalmere og feitere enn oss, og som oppfordrer oss til moderasjon i hvert lønnsoppgjør, mens de stapper gåselever ned mellom de smellfeite leppene sine. Ønsker vi å bli som dem? NEI!
Men er det greit at det skal være andre regler for disse vemmelige menneskene enn oss andre? Nei, for FAEN. Det virker som om de tror det, men det skal de bli blå for.
Men jeg skulle ønske at det var litt mer idealisme i dette landet, at vi kunne ta fra de overstadig rike og gi til de som har ingenting. Bittelitt Robin Hood.
Det ville vært litt av et kupp.

mandag, oktober 23, 2006

Kar for sin kilt


Jeg kom tilbake fra Belgia i går. Orkesteret vårt har gjort en spillejobb i Wieze. Med på lasset var et utvalg av våre beste venner og svirebrødre.
Arnfinn, Rahald, Ronda og til sist, men slett ikke minst- en Pål Øystein i et modus som får de fleste ADHD- tilfeller til å virke kjedelige. Pål Øystein hadde investert i ny kilt. Vel og bra. At han- som ekte skotte-wannabe- også valgte å gå kommando (les: i bare pikkjen) er det heller ikke så mye å utsette på.
At han på død og liv skulle løfte på kilten for å VISE FRAM tissen sin må derimot regnes som en ren kuriositet. Personlig synes jeg ikke mannslem er særlig estetisk, det kan kanskje komme av at jeg er født med et selv? Men hvis noen skulle fortalt meg på forhånd at jeg i løpet av en helg beskue en ANNEN manns lem flere ganger enn mitt eget, så ville jeg sagt at det hadde rablet for ham. Det er i det hele tatt veldig uvanlig- særlig når det ikke er noe man oppsøker. Det skulle i det hele noe til at at det var mennesker backstage som hadde unngått å få et glimt av laksen til mannen.
Jeg har ledd mye, det har jeg- både av Pål Øystein og de andre. Særlig krangelen om hvem som hadde styggest klær synes jeg var morsom(Pål Øystein, det også).
Nåvel, jeg vil bare takke dere for en morsom helg. Og dere er velkomne til å delta igjen. Når som helst.

tirsdag, oktober 17, 2006

Lokalvalg på Gresk


Som noen av dere kanskje har fått med seg, så har akkurat kjæresten min og jeg returnert fra en ukes høstferie i Hellas- landet hvor demokratiet så sin spede begynnelse for noen århundrer siden.
Tilfeldigheten ville det slik at vårt opphold falt på samme tid som innspurten til lokalvalget i Halkidiki- provinsen.

Hver kveld var det valgmøte på torget i den lille fiskerlandsbyen som huset oss, og vi oppdaget ganske fort at det brukes helt andre virkemidler i den greske lokalvalgkampen enn det gjør i den norske.
Det første vi merket var 'promoteringsbilene'- små biler med megafoner på taket- noen slags 'politiske isbiler' som kjørte rundt i landsbyene-i hver eneste krink og krok- og serverte korpsmusikk og deilig gresk valgflesk på volum 11. Panseret på promokjøretøyene er dekorert med en plakat
hvor kandidaten er avbildet. 'Kandidatene' er -uten unntak- menn i femtiårene. Langs de smale veiene hang det digre boards som også besto av bilder og politiske slogans.

Det er likevel selve valgmøtene på torget som er mest spektakulære. Her er det mye å hente for norske kommunepolitikere. Stikkordene for disse happeningsene er 'show', og 'lydvolum', og kanskje en dæsj 'basar'.
Vi overvar aldri et helt slikt show (vi forstår ikke gresk uansett), men vi stoppet et par ganger for å bivåne deler av seansen. Det åpnet gjerne med høy korpsmusikk, avløst av politikerens inntog på talerstolen.
Tonefallet var nærmest religiøst, og etter hvert politiske poeng hørtes et tutekor fra gasstrompeter som var delt ut blant tilhengerne. Når talen fortsatte- stadig økende i intensitet- foran en engasjert forsamling på et hundretalls mennesker, brukte man en pyrotekniker, som fyrte opp raketter. Det var virkelig spektakulært. En kveld når vi gikk over torget vasset vi i konfetti, og vi tenkte at sannelig sparer de ikke på kruttet, disse grekerne.
Gamle Platon ville vært stolt.

søndag, oktober 15, 2006

Tagging


"Hvis du syns at tagging er så jævla tøft, kan du faen meg ta og tagge deg sjæl i rævva- ja, i rævva. Hvis du syns at tagging er så jævla tøft, kan du ta og tagge deg sjæl i rasshølet- ja, i rasshølet".

Harde ord fra Egil 'Bare Egil' Hegreberg.


Egil kan ha rett i at tagging ikke er så jævla tøft.
JEG synes ikke at det er noe særlig estetisk heller.
Likevel vil jeg si til taggernes forsvar, at det er mange ting som er uestetiske som ikke blir møtt med 'nulltoleranse', og blir rammet av straffeloven. Jeg nevner i fleng: Kamuflasjemønstrede klær, joggedresser, det meste innen moderne sykkelbekledning i alle varianter, bensinstasjoner og busser overmalt med reklame for lavpris butikk-kjeder.
Det kan synes som om det er greit at ting er stygge (og ihvertfall ikke straffbart) hvis det er noen som tjener penger på det.
Hvorfor er det slik, at når det er ungdommer- eller RAMP! Som Åge Aleksandersen så glitrende titulerte det på syttitallet - setter bumerket sitt en plass, så er det en trussel mot samfunnet og grunnloven, og vår kristne tro, og alt hva fedrene har kjempet og mødrene har grett?

Jeg må si, at jeg kan ha vansker med å forstå MOTIVASJONEN bak tagging- det kan muligens være nettopp spenningen ved å få stempel på seg som folkefiende nummer en?
Jeg ser for meg at 'gjennomsnitts-taggeren' er av hankjønn, og har bukser som er side i skittfallet, sliter med uren hud, dårlig selvtillit og liker norsk rap.
Og så lusker de rundt etter mørkets frembrudd, med sprayboksene sine- for å skvette noe uleselig i maling på offentlige transportmidler og bygninger. Det er ikke ulikt- i mitt hode- hannhunder som skvetter og markerer og styrer noe aldeles voldsomt.
Jeg kjenner at jeg henger meg litt opp i det med at det som skrives er uleselig- hvorfor ikke tagge noe meningsfullt og politisk? Som foreksempel 'Nazipunks Fuck off!'? Eller: 'Hei Nasse- håper bussen kjører over deg!' Nåvel.

Jeg var vel i trettenårs-alderen den ene gangen jeg tagget noe av nevneverdig betydning.
I garasjen fant jeg en boks lakk (type mazda-blå). Jeg var veldig forelsket i en jente i paralellklassen, men jeg var en raring- uten gaven det er å kunne kommunisere med jenter- når man er i puberteten.
Jeg gikk ut på et sauebeite og sprayet initialene hennes på hver eneste stein i en radius av hundre meter.

Nå burde det kanskje ha ringt en bitteliten bjelle i bakhodet mitt- hvis det gjorde det kan jeg uansett ikke ha hørt den.
Far ble selvsagt rasende over dette skadeverket, og som hovedmistenkt ble jeg avtvunget tilståelse og tildelt en diger bøtte kjeft.
Den dag i dag kan jeg ikke skjønne at noen mazdablå steiner med hjerter på er noe å ta på vei for. Kanskje det var fordi at ANDRE kunne se det fra veien, og at det dermed satte generalen selv i et dårlig lys.
Steinene fikk da tilbake sine respektive gråfarger- etter noen år.

"Men ikke kom og tagg på beitet mitt, for det beitet skal jeg se på, ikke sant, og det er ikke så jævla kjekt å se på et beite som er fullt av TAGGING!"

onsdag, oktober 11, 2006

Hei paa seg!

Paaskeharen og Raallserau er paa feri i et land uten aa og oe paa tastatuert. Og ikke ae heller. Og naa har vi ett minutt igjen av internettkafetiden vaar.

torsdag, oktober 05, 2006

Osjloråkk


Jeg har truffet så mange glætte folk fra Oslo og omegn.
Folk som er selvhøytidelige og navlebeskuende, som er flinke til å vasse rundt på grunna. Til å promotere sine egne fortreffeligheter. Jeg vet ikke om det er tilfeldig at så mange av dem kommer fra hovedstaden. Kanskje det er noe i svevestøvet som gjør det. Særlig musikermiljøene i tigerstaden later til å lide av dette narsississtiske syndromet. Og alt de gjør er bare 'så jævli'kult, og så dritfett' at det ikke er måte på. Det er lite ydmykhet å hente, det er INGEN selvironi, og forholdsvis uinterressante band som Sartyricon, nylig nedlagte Gufsifer, og Gossminister presterer de mest utrolige uttalelser både til musikerkolleger og presse. Form går foran innhold, og personlig driter jeg i hvor mye sæd ministeren trenger for å få hanekammen sin til å stå rett opp (nå må jeg få presisere at dette ikke gjelder ALLE oslo-band). Slipp ned skuldrene, og slutt å være så jævla overfladiske. For satan.

onsdag, oktober 04, 2006

Dyrene i Enge-land og alt de har å gjøre


For noen år tilbake hadde jeg bopæl i en stygg liten by i sør-England. Jeg hadde mitt første møte med det britiske arbeidslivet etter at en fellow Liverpool-supporter jeg traff på puben ga meg kortet sitt, og ba meg ringe ham for jobb.
Mannen-en alkoholisert waliser i slutten av femtiårene var formann på en byggeplass. Firmaet han representerte hadde spesialisert seg på å etter-isolere gamle, trekkfulle, kommunalt eide blokker- kalt 'council flats'. Livet på byggeplassen var mer som en zoolgisk hage, full av britiske machodyr med rar aksent og lav moral, og tatoveringer på underarmene. Formannen selv hadde en tatovering på armen som han hadde pådratt seg når han var i Hennes Majestets væpnede styrker i Tyskland. Den var grønn og besto av den rørende inskripsjonen: 'Mum and Dad'.
Fraværet på byggeplassen var enormt høyt, og særlig på Fredager og Mandager. Formannen hadde- med rette mistanke om at det var pubene som holdt folk borte fra jobb, og hver uke ga han noen sparken. Alle på arbeidsplassen var dop-hoder, bortsett fra waliserne som var drankere. Selv var jeg en løk fra Norge som var takknemlig for å endelig ha en jobb. Det var en drittjobb, og sammen med Stuart og Andy- to lokale lads hadde jeg jobb som håndtlanger for håndverkerne. 'Labourer' på engelsk- 'slave' på norsk. Rydding på stilasene, rengjøring, og bæring av materialer. Emrys (formannen) overvåket plassen med argusøyne, og passet på at ingen lurte seg av. Særlig Stu og Andy, og meg. Stu og Andy var hyggelige typer, selv om de helst ikke ville jobbe. De ville aller helst snakke om rusmidler og puling, og tekste med kjærestene sine på mobilen. Jeg holdt en lav profil, og jeg tror at de andre på byggeplassen trodde at jeg var litt 'kort'.
Det er rart det der: man tror gjerne at folk som ikke snakker språket flytende er litt tilbakestående.
Jeg pleide å sitte på med Andy og Stuart inn til byen hver dag etter jobb, og en Fredag var vi de tre siste som forlot byggeplassen. ' Austin - come here!' Andy og Stuart hadde røykt 'spliff' på jobb, og var i strålende humør. Vi satte oss inn i bilen,kjørte- og plutselig tok Andy en U-sving og sendte makkeren sin tilbake til brakka- under brakka plundret han ut to ruller med bly, mens begge to lo kjempehøyt. 'That's beermoney for tonight, mate', sa Stuart lykkelig. De solgte dem til skraphandleren for tjue pund.
Disse to karene var ikke de eneste som stjal greier på jobben. Emrys selv stjal brostein som han tok med seg i varebilen sin og kjørte hjem til Wales.

Alt har en årsak. I England har klassesystemet vært så tydelig, og arbeiderklassen har blitt behandlet som dyr i flere hundre år.
Hvis folk blir behandlet som dyr, så oppfører de seg som dyr. Hvis folk blir holdt nede, så tar de hva de vil ha. Minstelønna er under fem pund(60 kroner)en pint koster 2,50 pund. Regnestykket er enkelt.
Jeg tror ikke det var tilfeldig at pønken oppstod i England, for å si det sånn. Det finnes en slags rå energi, et sinne som jeg ikke har sett noen annen plass.

tirsdag, oktober 03, 2006

Bombom, Harry.


Noen ganger er det altså helt maksimalt å jobbe 'på gølvet'.
Ikke fordi at jobben min er det helt store- den er helt grei, men langt fra det optimale.
Jeg elsker å provosere, og når man ser hva slags saker den jevne mann og kvinne er opptatt av, og lar se irritere av, så kan man ikke klage.
For ørten år siden boret vegvesenet et hull i fjellet under fjorden, og gav Rennesøybuen veiforbindelse. Og så har de betalt noen kroner, da- i bompenger for å ha fått dette privilegiet. Vel å merke har ALLE som har reist nordover langs kyststamveien- til haugesund, og de som skulle ta ferje til andre øyer i boknafjorden betalt penger i bomstasjonene.
I sommer skulle forbindelsen være nedbetalt, og det var den også, men vegvesenet bestemte seg for å la bommene stå noen uker lenger, for å betale litt på en fastlandsforbindelse for naboøyene.
Sjelden har noen tatt så aldeles på vei for en slik bagatell.
Folket på Rennesøy har brukt sommeren til å grine og klage, og sutre og banne, og kjøre traktorene sine så seint de kan for å blokkere trafikken i tunellene, fordi det var så urettferdig, og lovstridig. Og det ene med det andre. Det ble tilogmed sendt en klage til EU-domstolen.
Det kreves ikke penger i rennfast-sambandet mer. Men nå er det foreslått å verne den ene bomstasjonen for fire og en halv million kroner, og nå er de sinte igjen på Rennesøy. 'Hiv sjiden på sjøn'!- fjern helvedesmaktå'!
Som mange allerede vil ha gjettet seg til så er jeg ekstremt for verning av bomstasjonen, den er et monument over rennesøybuens smålighet. Jeg er dessuten for å tette igjen hele rennfast, for makan. Så dumme mennesker fortjener ikke fastlandsforbindelse.
Det blir mye diskusjoner på jobben, som sagt. Bompenger er alltid en slager.

ps: det ser ut til at verningen blir nedstemt.

søndag, oktober 01, 2006

Fly me to the moon


I helga har rållserauå og jeg vært i hovedstaden. Vi reiste med fly begge veier, og fly er egentlig helt greit når det dreier seg om turer som er kortere enn en time.

Jeg har reist mye med fly de siste årene, både kort og langt, og ofte i embedts medfør, da poporkesteret vårt spiller en hel del utenlands. Ti timers flyturer på turistklasse er noe helvetes drit. Ihvertfall hvis man er over halvannen meter lang. Filmene er alltid av luguber kvalitet, og har ofte Julia Roberts i hovedrollen, Mr. Bean er et annet forslitt og fast innslag på disse maraton-flightene. Beina begynner å hovne etter en times tid, flyet lukter rumpesvette etter to. Etter at man har bommet flyvertinnene for 3-4 pils, og en drink eller to, blir de bekymret for at man skal bli for full, og sier at de ikke har mer igjen. Da er det godt å reise med Arnstein, som er like øltørst som meg selv. Det var Arnstein som lærte meg trikset at man kunne rusle videre til neste kjøkken, og høflig spørre om de har noen øl, og det har de alltid. Og når DE igjen blir tomme, er det bare å tusle videre til neste. Når man er litt full, er det litt mer utholdelig å fly turist. God flymat er like sjelden som julaften-snø i ytre Ryfylke, selv pleier jeg som regel å bli uggen i magen av det.

Det er mange som er redde for å fly, for at hele stasen skal falle ned, eller eksplodere oppe i lufta. Selv er jeg ikke blant dem, det er liksom ikke noe man kan gjøre fra eller til. Det er ute av passasjerenes hender likevel.
Har man virkelig uflaks får man en eller flere nabo-passasjerer som er usympatiske. Det er helmaks- ti timer på siden av noen som ikke kan fordra trynet ditt. Jeg glemmer aldri den gangen Arnstein, Valborg og jeg skulle fly hjem fra Brasil, og Arnstein skulle prøve å legge setet sitt tilbake, men så merker han knær i ryggen, og snur seg for å se hva som skjer, og så er det jammen en NONNE, en diger nonne, som sitter og presser setet hans fram for å hindre han i å legge seg bakover. Hahaha! Nådens søstre flyr igjen.
Neste uke reiser vi til Grekenland, det er vel fem timer. Fem timer i rumpesvettehelvete.

fredag, september 29, 2006

Den e fin!


Det er en hel del ting jeg går og irriterer meg på.
Jeg ergrer meg foreksempel over folk som må gå og spytte på fortauene hele tiden, og ikke minst på folk som bare slipper søppel i fra seg på gata. Det er en jævla uting. Ta med dere dritten deres og kast den i et søppelspann. For satan.

Når jeg leser igjennom det første avsnittet jeg har skrevet, så ser jeg at det til forveksling ligner et leserinnlegg i hvilken som helst avis. Men det var bare ment som en innledning til en historie. Historien om en pragmatisk innstilt lensmannsbetjent, og hans noe tvilsomme tolkninger av lovens bokstav.

På stedet hvor jeg kommer fra bor det bare tre-fire tusen mennesker. Det gjør at ting blir temmelig oversiktlige for alle nysgjerrig-Perer og nysgjerrig-petraer. Og det er nærmest å regne som en folkesport med sladder. Dessuten vil 'det kriminelle miljøet' være forholdsvis lett å holde under oppsikt (all den tid det sjelden dreier seg om mange banditter på en slik liten plass. I nabokommunen vår er det visstnok EN mann som går under kallenavnet 'Mini Marve' som står for rundt seksti prosent av kriminaliteten. En digresjon.

'Vaglen' var lensmannsbetjent i Hjelleland på sytti og åttitallet, foruten sheriff-jobben drev han en ganske respektabel gård i Ordal. Han var en svær brande av en mann, og sterk som en stut. Det gikk gjetord om den fysiske styrken hans, og hans evne til konfliktløsning var viden kjent langt utenfor kommunegrensene.
Dessuten var han tunghørt, og snakket derfor MED VELDIG HØY STEMME. DEN E FIN! var det uttrykket folk husker ham mest for.
Jeg har selv blitt stoppet av Vaglen i promillekontroll, og det foregikk på følgende måte: Plutselig står en svær mann i politi-uniform og vinker meg inn til veiens skulder med et politiskilt. jeg stanser og sveiver ned vinduet- Vaglen bøyer det store hodet sitt inn i bilen- snur øret mot meg og sier: PUSTA PÅ MEG! Jeg blåser litt luft på han, hvoretter han repliserer: DEN E FIN, DU! Og vinker meg videre.

Det sies at Vaglen har straffet fyllekjørere på sin egen, og helt spesielle måte. En skal han ha tatt med seg hjem til gården sin og latt han dra slipesteinen i to-tre timer- til vedkommende var edru nok til å kjøre videre (og Vaglen hadde fått kvesset kniver og ljåer). Uten flere etterspill, eller inndragelse av sertifikat. DEN E GO!
En annen skal ha blitt brukt som gratishjelp i siloen - i slåtten.
Hans evner som muskelmann skal også ha vært ønsket i opprørspolitiet i hovedstaden, ettersom han egenhendig kunne røske med seg tre-fire demonstranter i slengen, uten å bruke skjold eller kølle. (Blitzere er uansett ikke kjent for sin fysiske styrke, i motsetning til denne landsens sheriff). Det er vel unødvendig å si at denne fysikken kom til nytte på mang en bygdedans også, hvor ting ofte kunne utarte seg.

Jeg selv er ikke noen tilhenger av at folk tar loven i sine egne hender, og jeg har heller ikke noe særlig til overs for fysisk avstraffelse, men jeg vil anta at Vaglen sin noe uortodokse måte å hanskes med fyllekjørere på hadde flere positive sider. Den preventive effekten ved slipesteins-valsen er en. Det er svintungt å dra slipesteinen, men de fleste av oss ville likevel foretrekke en slik straff foran beslaglagt førerkort. Dessuten er det noe som man ikke glemmer så lett. At sheriffen på denne måten begunstiget seg selv med billig arbeidskraft er selvsagt det mest negative aspektet.
Det jeg lurer på nå er: hvis jeg ser en drittunge som spytter på fortauet- har det noen hensikt å ta ham i nakkeskinnet- dra han med meg hjem- og tvinge ham til å ta oppvasken min?

tirsdag, september 26, 2006

Sint gammel mann


Ting jeg ser frem til å gjøre når jeg blir en sint gammel mann.

Det blir vel mye av det samme som nå, tenker jeg- sitte og kjefte til fjernsynet og bruke uttrykket 'fittetryne' så ofte jeg kan.
Og så har jeg lyst til å pryle en syklist eller to med staven min - hvis de plinger på meg med ringeklokka.
men jeg skal være snill med kjæresten- og kompisene (hvis jeg kjenner dem igjen).

mandag, september 25, 2006

Selvransakelse

Ingen vet- som tidligere nevnt- hvor påskeharen hopper.
En stor del av tiden vet han det ikke selv en gang. Eller ihvertfall ikke hvor han HAR hoppet.
Jeg lurer meg på om jeg holder på å utvikle en tidlig form for Alzheimer, eller demens eller hva de kaller det. Eller om jeg bare glemmer stuff fordi jeg ikke hører etter når folk snakker til meg. Er det fordi jeg er så selvopptatt at andres meninger og opplysninger ikke betyr noe for meg? Jeg håper ikke det. For mine nærmeste kan det nok være et betydelig irritasjonsmoment- det kan være veldig respektløst å ikke lytte til hva andre sier.
På Fredag var jeg i teateret med kjæresten min. Snille kjæresten hadde bestilt billetter til flere av de forestillingene som går på Rogaland teater. Jeg syns det er helt knall med teater- det er en egen magi over bra teater. En magi som ikke kan gjenskapes på lerret eller skjerm. Men det var ikke det som var temaet. Jeg ankom teateret fem minutter før kjæresten min, så jeg hentet billettene. Av en eller annen grunn var jeg overbevist om at vi skulle se Ibsens 'Villanden'. Jeg har ikke noe veldig sterkt forhold til Ibsens diktning, jeg har kun lest Peer Gynt og 'Et dukkehjem', sist vinter så vi 'Naar vi døde vaagner', og det var helt fantastisk. Men nå roter jeg meg ut igjen. Jeg har altså hentet billettene, og kjæresten min kommer, og vi har tid til et glass hvitvin før forestillingen begynner. Jeg kjenner ikke 'Villanden' fra før, men jeg har altså fått med meg at det er en skadet and som blir holdt av en ung pike, og at foreldrene hennes skiller seg eller noe.Og at det går under benevnelsen 'mesterens mesterverk'. Vi slippes inn, og setter oss på første rad. Det er helt fullt i salen. Masse damer med grått hår, og menn med grått hår og fotformsko. Stykket begynner, og det er et par som krangler på scenen, og etterhvert går hver enkelt scene tilbake i tid, og jeg kjenner at jeg blir veldig trøtt, men det er bra teater. (Det er uansett fryktelig uhøflig å sove på teateret, og særlig hvis man sitter på første rad- kloss oppi skuespillerne). Etter omtrent en time aner jeg ugler i mosen. Hvor er anden? Hvor er den lille jenta? Hva er dette?
Etter at vi har klappet og forlatt salen spør jeg kjæresten min:'Var DETTE Villanden'? Nei, det var det selvfølgelig ikke. Dette var 'Bedrag' av Harold Pinter. Jeg hadde rett og slett ikke fått med meg hvilket stykke vi skulle se. Nå lurer jeg litt på om jeg har hentet feil billetter også og gitt dem til feil billettdame.
Når jeg er full glemmer jeg enda mer enn når jeg er edru, og jeg har den uvanen at jeg gjerne gjentar meg selv. Heldigvis er jeg ikke så ofte full.Ehem.. Jeg vil gjerne be om unnskyldning til de av dere som har vært offer for glemskheten min. Det er ikke med vilje.

Runar sier at jeg kommer til å bli en sint gammel mann. Jeg håper at han tar feil. Men jeg kommer garantert til å bli en glemsk gammel mann. Jeg ligger foran skjema.

onsdag, september 20, 2006

Perufuck-jakken


Det er visst delte meninger om hvor ofte man bør oppdatere bloggen sin, og det gjenspeiler seg også i oppdaterings-frekvensen som praktiseres i de enkelte bloggene jeg pleier å besøke. Det er ikke alltid man har så mye på hjertet.

Jeg har prestert å pådra meg TREDJEGANGS kuk i computeren på under et halvt år, noe som er ny personlig rekord, og som medfører begrensninger i bloggingen min.

Jeg fikk veldig fin respons på innlegget jeg hadde om kamuflasjeklær, og derfor (blant annet) skal også dagens post handle om klær.

På roskilde festivalen i sommer gikk min kjære venn og svirebror Arnstein bananas i festivalens klestelt, han kjøpte blant annet en jakke som bokstavelig talt var i alle regnbuens farger. Temaet i Arnsteins kolleksjon var 'uestetisk' (eller stygt, som det gjerne kalles), og jakken fikk fort tilnavnet Perufuck-jakken- på grunn av det fargerike mønsteret, som minnet mye om de klærne som Søramerikas indianere kler seg i. Pen var den ikke, men den var praktisk, for i folkehavet var Arnstein lett å finne, og sikte på- når man trodde at man hadde mistet han. Dessuten var den varm, og individualistisk på sitt brutalt skjærende vis. Nåvel. Arnstein tok plagget med seg hjem, og forrige Søndag havnet det i min besittelse. Jeg bestemte meg for å hedre plagget og dets eier. Derfor tok jeg den på meg når jeg reiste til øvingslokalet. Jeg må si at effekten dette plagget hadde på folk oversteg enhver forventning. Når jeg gikk på bussen ble jeg møtt av høylydte gisp og latter, og i all min glorete prakt fikk jeg mer oppmerksomhet, enn jeg hadde drømt om. Jada, visst rødmet jeg, og varmt var det også, så jeg svettet under hammen min. Jeg gikk og nynnet på Knutsen og Ludvigsens 'dum og deilig', og jeg tenkte på eventyret om keiserens nye klær. Jeg må innrømme at jeg var lettet når jeg kunne henge den av meg, og overlevere den til dens rettmessige eier. Takk for lånet.

fredag, september 15, 2006

Ord for helgen


I dag går jeg og nynner på følgende tekstlinjer:

Deet einaste hu ønska seg, det va' ei motorsag
skyfri himmel.
Ein problemfri time i-
gamle menners laag.

Det e' kje' for møkje å ønska seg det.

onsdag, september 13, 2006

Big train a-comin'


Tog er et transportmiddel jeg alltid har hatt stor sans for. Når man toger slipper man å bli bilsyk og spy i hver sving. Toget har sin egen rytme, og sin egen ro.
Dessverre er det ikke så ofte jeg har muligheten til å velge toget foran noe annet, men hvis jeg kunne så ville jeg- garantert.

For omtrent to år og noen måneder siden drev poporkesteret jeg er medlem i med plate-innspilling på Hadeland- langt der øst. Og så var det en fredag , at Valborg og meg selv skulle ta toget via hovedstaden til nevnte destinasjon. For å gjøre våre bidrag til det nye albumet.
For to år og noen måneder siden eksisterte det fortsatt noen røyke-kupe'-lignende anretninger på norske statsbaner. En liten bås på hvert tog- med fem-seks seter og et digert askebeger plassert strategisk i midten. Dette ble fort base for Valborg og meg, jeg la inn visakortet mitt i serveringsvognen, og hentet ut pils til 65 kroner boksen ved behov.(et akselererende behov) Det er rart det der med å være røyker- det ligger en veldig identitet i det- det blir liksom 'oss mot resten', man kommer ofte i snakk med mennesker man deler uvane med, og denne turen med signaturtoget mot øst var intet unntak. Allerede når vi satte oss inn- rett etter Sandnes, om jeg ikke husker feil- satt det en raring inne i buret, og snakket til ei dame i førtiårene om at han spilte i et blackmetal band, og at han og 'karene' akkurat var vendt hjem fra en lengre turne' i Sør-Amerika, hvor de hadde forflyttet seg fra land til land i noe som hadde fortont seg som den reneste triumf-ferd. Et korstog i svartmetallens navn. Selv er jeg ikke noen stor tilhenger av denne musikksjangeren, men siden vårt eget band ved flere anledninger hadde turnert i Sør Amerika , spisset jeg fort ører, og lyttet oppmerksomt.
Damen forsvant, og Valborg og jeg gjorde oss til kjenne, og presenterte oss for 'Nattefrosk', som var artistnavnet hans (det egentlige navnet var ikke fullt så skummel, for å si det sånn). Jeg rev i pils fra kiosken, og han takket ja- dette til tross for at han ikke burde drikke. (da han gikk på tunge smertestillende medikamenter på grunn av et kragebeinsbrudd under Sør Amerika-turen deres. Det gikk forholdsvis fort opp for meg at mannen var riv, ruskende gal. Men jeg likte ham veldig godt. I bagen hadde Nattefrosk hodeskaller av mennesker, som han hadde fått i gave fra Colombianske fans- disse hadde vært en del av håndbagasjen hans på flyet hjem. Forøvrig fortalte han ivrig at han hadde samplet lyder fra henholdsvis 'pissing, spying, og driding' og brukt i musikken sin. Toget fortsatte på sin tur mot Kristiansand- med oss ombord og det var latter, utveksling av sjørøver-historier. Det ble sigaretter i flere former, og mange flere pils. På et punkt- det kan ha vært mellom Kristiansand og Oslo - dukket det opp enda en figur som sluttet seg til trekløveret vårt. Dette viste seg til alt hell å være en barnebok-forfatter som het Tom. Tom drakk også pils, og leste høyt fra ting han hadde skrevet. Og slik gikk nå timene, og Nattefrosk var sur fordi det ikke var andefløyte i Donald-bladet hans. Firerbanden vår gikk på pub når vi ankom Oslo, Valborg og jeg misset toget til Hadeland. Men heldigvis fikk jeg tak i min gode venn Fjordadegosen, og etter å ha titulert en av kompisene hans for 'Nebblars' på en av hovedstadens puber, fikk vi overnatte på hybelen hans. Tom har jeg hatt sporadisk kontakt med på sms- men det begynner å bli en stund siden. Det siste jeg hørte om Nattefrosk var at han (med vilje) spydde på mikrofonen sin under en konsert på en stor , tysk metalfestival. Men det var den beste togturen ever. Og en av de heftigste visa-regningene.

søndag, september 10, 2006

Camoflage


De fleste som kjenner meg vet at jeg knapt er noen moteløve.
De siste femten årene har basis-antrekket vært dongeribukser og mørke t-skjorter. Men jeg har da øyne i hodet, og selv om jeg ikke akkurat er oljebyens svar på Piffi Sørum, så vil jeg påstå at jeg er meningsberettiget.
Det er mulig at jeg vil etterlate meg noen ømme tær på min vei, i dette korstoget mot mote som er både stygg og umoralsk.
Hva er det i veien med dere- alle dere som frivillig kler dere i klær med kamuflasjemønster? Av ting som kan rettferdiggjøre valg av denne type klær, kommer jeg i farten bare på tre.

1) Dere har akkurat kommet tilbake fra Soldat-tjeneste i Irak, eller Afghanistan- og har ikke hatt tid til å skifte til sivile plagg i mellomtiden.

2) Alle de andre klærne deres har blitt spist opp av sjelden tibetansk møll, og dere er på vei for å kjøpe ordentlige klær i butikken.

3) Dere har fått dem av kjæresten- og har ikke hjerte til å si det som det er- at de kamofargede gevantene ser helt forjævlige ut.

Det er ikke bare fjortiser som kler seg som soldater i det daglige, men også mennesker som er tilsynelatende oppegående på andre fronter. Gjør dere selv og andre en tjeneste- kle dere i noe annet. Takk for oppmerksomheten.

onsdag, september 06, 2006

Amfibium


I dag fikk jeg post fra Mastercard- de kunne fortelle meg at jeg hadde rølpet for 17600 Norske kroner i August måned, noe som er et anseelig beløp- selv til meg å være. Av disse 17600 kronene var 450 uttaksgebyr. Jeg er en sann økonom- det skal jeg jammen ha.


'Krokodillemannen er død'- står det å lese i alle nettaviser i hele verden. Verden er i sorg. Krokodillemannen var en sann australsk kjernekar som reiste rundt og gjorde tøffe ting med ville dyr, og da særlig krokodiller. En slags zoologiens Houdini.
Jeg må si at jeg er forundret over at denne mannen har oppnådd så stor popularitet. Helt siden jeg som niåring fikk kastet en padde ned i nakken på skjorta mi har jeg avskydd amfibier. Det er stress å ha paddeskrekk når man vokser opp i et område hvor det kryr av dem. Jeg skal være den første til å innrømme at det er et stykke fra en feit,brun rogalandspadde til en Australsk Krokodille på mange meter. Blant annet er tanngarden noe mer imponerende på krokoen, og det igjen gjør den farligere. Jeg har prøvd flere ganger- på å mobilisere sympati for denne 'Crocodille Dundee'en', men jeg ender opp med det samme hver gang. Hvis du leker med skumle dyr tar du en kalkulert risiko- du VET at det er farlig. Ironisk nok var det en fisk som bokstavelig talt fikk siste stikk i dette tilfellet. Så nå må TV-Norge fylle sendeflaten med repriser. Eller noe annet ræl.

tirsdag, september 05, 2006

Om lediggang


I går var jeg hos doktoren med den vonde ryggen min.
Han sa at jeg hadde 'prolaps' (eller 'en utposning', som unektelig høres ganske mye eklere ut). Og så ga han meg Brexodin, og en ukes sykemelding. Jeg fikk beskjed om å ikke ligge strekk ut og purke, og se på TV, men gjerne bevege meg litt. Egentlig trives jeg ikke noe godt i mitt eget selskap, og når jeg plutselig får dumpet en stor haug med tid i fanget, så er jeg ikke særlig flink til å bruke den til noe konstruktivt. Tankene blir ofte litt for mange, og litt for destruktive. I går så jeg Sopranos- sesong 2 på DVD,og spilte Fifa på Playstationen. Og var på min første visning på hus- inne i sentrum.
Det gamle og klisje'-fylte uttrykket om at 'lediggang er roten til alt vondt' stemmer veldig godt i tilfellet påskeharen. Og man kan si at det gir meg ny innsikt i hva som kan ha ligget bak de tomme blikkene til leieboerne mine i vinter.
Søndagens post handler mye om det samme- redselen for å stivne- gro fast. Redselen for å ha brukt opp livet sitt i det blå lyset fra Fjernsynsruta.
Jaja- se der er klokka halv tolv snart- på tide å stå opp.

søndag, september 03, 2006

Støv



Siden det er Søndag, og siden jeg er litt friskere enn jeg har vært tidligere i uka- her er litt egenkomponert mørk lyrikk. From all of me to all of you.





Støv

Det er dag,
det er høglys dag, men eg får ikkje ro.
Bilder brende inn på netthinna,
ein eim av røyk og jord.
Det riv i meg, og sveitten driv av meg,
det flimrer blått frå stover, kaldt i kjemisk
augedop.
Livet er ein annan stad,
og døden er ein annan stad.

Dagar vart til år, og på eit punkt
vart liv til apati.
Og bruene som var der før-
vi brann dei ikkje.
Dei smuldra opp og vart til støv.

lørdag, september 02, 2006

Idrettsnasjonalisme


I dag braker det løs igjen.
Det norske landslaget i fotball starter EM-kvaliken- Borte mot Ungarn.
La oss se fakta i øynene: Det norske fotballandslaget har alltid vært drit, bortsett fra en kamp i 1981- hvor de slo England på Ullevåll. Jeg husker godt den kampen, Keeperen som voktet Englands mål var selveste Ray Clemmence -min store helt- og han var ikke den eneste Liverpool-spilleren på laget. Jada..JEG HOLDT MED ENGLAND, foreldrene mine lo av meg, når jeg gråtende måtte innrømme at nederlaget var et faktum. Jeg var elleve år, og utrøstelig.
Og så gikk det noen år, og på begynnelsen av nittitallet ble en musikkhatende nisse fra Fredrikstad med gummistøvler og hornbriller nasjonalhelt, når han som trener klarte å ta det norske landslaget til VM-sluttspillet i USA.
Formelen var gjerrig, defensivt orientert fotball, med lange oppspill på Jostein Flau. (den såkalte 'Flau-pasningen').
Jeg skal ikke hetse Brillo, men jeg må innrømme at jeg ble forbauset over alle raringene som dukket opp i kjølvannet av suksessen. I plastikkhjelmer og 'We kill whales for fun'-t-skjorter. Jeg tror norsk idretts-nasjonalisme var på sitt mest ekstreme i 1994, og når 'Landsmoderen' kjørte på med denne juicy sloganen: 'det er typisk norsk å være god'. Og hver eneste landsbyidiot i det ganske land tok med seg det lille flagget sitt og kubjella si ut i løypene under lillehammer-OL. Jeg blir fortsatt litt kvalm når jeg tenker på det der. Den oppmerksomme leser har sikkert fått med seg at illustrasjon og tekst er litt sprikende på denne posten. Jeg syns det funker. Så det.

torsdag, august 31, 2006

Norhybrid


Jeg har en dårlig dag igjen, og i den anledning skal jeg hente fram noe morbid fra min tid som gårdsarbeider.
Jeg vil anta at det er allment akseptert at man blir formet av de omgivelsene man- til en hver tid befinner seg i, vokser man opp på en gård som har pelsdyroppdrett blir man vant til å se dyr i bur, etter noen ganger blir man herdet, og hverdagen blir 'normalen'(slik har det alltid vøri, og slik vil det alltid bli). Når man får ting mer på avstand- vil man gjerne se litt anderledes på dem. Jeg har alltid vært glad i dyr, jeg synes de har en renhet- en uskyld i seg som vi mennesker mangler.

På åttitallet ble det i norge avlet fram en type gris som gikk under navnet 'Norhybrid', den var spesialdesignet for å gi mest mulig- og magrest mulig kjøtt. Det geniene fra svineavlslaget ikke hadde tenkt noe særlig på, var hvordan beinstrukturen til denne grisetypen taklet de kalde betong-gulvene i Norske grisehus(de få månedene den skulle leve). Resultatet var at en forholdsvis stor prosent av disse slaktegrisene ble lamme rundt slakteferdig størrelse, beina klarte ikke å bære kroppen. Først ble de sittende på rompa, og da tapte de fort kampen om matfatet med sine artsfrender. Det er veldig sjelden at norske bønder tilkaller veterinær for syke slaktegriser, det er rett og slett for dyrt- å betale tusen kroner i veterinær for en gris man i utgangspunktet ikke kunne tjene mer enn åtte-nihundre kroner på er dårlig butikk.
Noen bønder har et lite lager penicilin, og forsøker å behandle pasientene sine selv, men de fleste slaktegriser som ender på rompa vil aldri klare å reise seg igjen.
Når jeg var omtrent tyve år- hadde vi en gris som var blitt lam på hjemgården min. Vi hadde skilt den fra de andre - latt den ligge i en binge for seg selv. Prøvd å gi den mat og vann, men til slutt ble den bare liggende på siden, og kunne ikke reise seg. Hadde min far vært hardere - hadde han avlivet den selv. Til slutt orket jeg ikke se den lide lenger, så jeg slo den ihjel med en øksehammer. Det var meningen at det skulle gå fort, men den stakkars grisen hylte og hylte,i frykt og smerte. Og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg slo øksehammeren i hodet på den før den døde. Det var helt grusomt, og jeg tenker fortsatt på det. Angrer og angrer ikke. Bebreider far for at han ikke tok ansvar. For det var hans ansvar. Når jeg fortalte ham at jeg hadde avlivet den var det anklagelse i blikket hans. Når han mumlet: 'Det trodde jeg ikke at du hadde klart'.

onsdag, august 30, 2006

Gavetips


Det finnes mange historier om min gode venn Tvitt, langt fra alle er sanne. Noen har blitt slipt og formet til det ugjennkjennelige av tidens tann, eller vridd og grodd ut av en hver proposjon eller sammenheng. Jeg føler likevel ikke at vi skal la det- ELLER sannheten skygge for den gode historien.

Jeg antar at jeg ikke er den eneste som ofte sliter med å finne egnede jule- og fødselsdagspresanger til mine nærmeste. Det kan være vrient av flere årsaker. En er gjerne at de 'har alt'(eller at de ihvertfall har penger til å kjøpe seg det de måtte ha lyst på), en annen kan være at man ikke kjenner dem så godt at man vet hva de trenger eller ønsker seg. Jeg pleide å være ganske god til å kjøpe presanger når jeg var yngre, men senere kan man nok si at jeg har mistet 'gaven'.
Barn løser gjerne problemet med å lage noe selv, under mottoet 'det er tanken som teller'. Og dermed slipper de ofte unna med et skjærebrett eller en dorull-nisse.
det er ikke utenkelig at det var dette mottoet som var utgangspunktet for unge Tvitt når han en jul en gang i slutten av tenårene strikket en presang til sin far.
Dialogen må ha gått omtrent som følger: Tvitt Jr: 'God Jul, Far'. Senior:'takk- dette va spennande'.(pakker opp pakken- drar ut en liten strikkedings i ull) Senior:'Å jysses- ka e det her for någe?'. Junior: 'Ser du kje' det? Det e' ein pikkvarmar!'.(jeg har tenkt på denne episoden mange ganger oppover årene, og jeg skulle gitt ganske mye for å se seniors ansiktsuttrykk i det han blir overrakt gaven.)
La dette gå ut som et gavetips til alle dere der ute- når dere neste gang sliter med å finne presanger til deres respektive fedre- eller andre mannlige familiemedlemmer. Jeg er overbevist om at Tvitten har spart på oppskriften.

tirsdag, august 29, 2006

Bråkebeltet on tour


Jeg vet ikke hvor mange av mine lesere som var P3-lyttere på den tiden det legendariske radioprogrammet Karate- anført av brødrene Schau og Kyrre Holm johannesen gikk på lufta. Undertegnede var stor fan av programmet, og særlig av det mildt sagt fargerike galleriet av gjester som ble presentert. Av de mest minneverdige karakterene var brødrene Kim og Jim Enoksen fra bråkebeltet- Schau-gutta hadde nemlig en teori om at det gikk et geografisk belte over hele landet, som var veldig smalt- og de som bodde innenfor dette beltet brølte og bråkte og laget et helvetes leven hele tiden.

Saken er at når mange jeg kjenner inntar spiritus i mengder over anbefalt nivå (som er minst mulig), stiger støynivået, og ikke minst øker volumet i stemmen. Jeg faller selv inn under nevnte kategori, det samme gjør Pål Øystein, Åsbjønn, og ikke minst Runar. De som føler seg utelatt må gjerne skrive seg på lista.

For omtrent tre år siden, skulle undertegnede og Pål Øystein en tur på Folken for å bivåne et orkester ved navn Cowboy Junkies. Jeg visste ikke stort om bandet, og det tror jeg ikke Pål Øystein heller gjorde - bare at de sto bak en fin coverversjon av Velvet Undergrounds' Sweet Jane. Vel, vi møttes uansett i baren på SAS-hotellet, hvor vi konsumerte drinker i et forholdsvis høyt tempo. Formen ble etter hvert veldig bra, og vi skjenet lykkelige over gata til Folken- hvor konserten var godt i gang alt. Når vi kom opp i storsalen fikk vi se et snodig syn- det var satt ut stoler til publikum, og bandet på scenen satt forsyne meg de også. Det tok ikke lang tid før vi forsto at vi var uønsket, det ble mye hysjing, og særlig etter at undertegnede hadde uttrykt at preikingen mellom sangene absolutt var å foretrekke foran sangene i seg selv- besvart av en høy og hjertelig latter fra min svirebror.
Da kom det en vakt bort, og ba oss om å forlate lokalet. Det gjorde vi med den største fornøyelse- og forsvant tilbake til basen- baren på SAS-hotellet. Det er ikke så mye mer jeg kan erindre fra selve kvelden, men når jeg leste konsertanmeldelsen i Byens største avis, var det viet oppmerksomhet til noen som hadde oppført seg støyende, og dermed forstyrret de sarte sjelene på scenen og i salen. Hm. Det toppet seg når det viste seg at vi var tema i gjesteboka til bandet på internett også. Jeg er ikke særlig stolt over å ha ødelagt andre menneskers konsertopplevelser, men når det er sagt- synes jeg at både publikum og bandet var en slapp og blodfattig affære. Jeg forteller vel egentlig denne historien- først og fremst for å illustrere hvordan det kan gå hvis man i bråkebelte-modus havner på 'feil' sted.

mandag, august 28, 2006

Sauekurs for flanellskjortemenn



Kjære flanellskjortemannen- sauer blir ikke geiter når de blir gamle.
Det øverste bildet viser ei geit - det nederste en sau.
Som du kan se er forskjellene ganske store- en opplagt forskjell er 'skjegget' geitene er utrustet med. At sauen har ull, mens geita har ragg vil være en annen. Dessuten er det ikke uvanlig at geiter får små horn- noe som er veldig uvanlig hos sauen. Det som kommer ut bak må ikke forveksles med rosiner i noen av tilfellene. Lykke til med den kommende sauepasser-jobben på Haukali.

søndag, august 27, 2006

Hells Bælls


Jeg har sittet hele natta sammen en en ansamling av mine beste venner og pratet skit og spilt Buzz. Det var fint.
Men ikke alle venner jeg har hatt opp igjennom årene har vært av en slik kvalitet som de jeg omgås nå.
Da jeg var i slutten av tenårene ,hadde jeg en bestekompis som het Leif morten. Vi pleide å leke mye med hverandre, dra på bryggedanser, smugrøyke sigaretter og drikke øl.
I 1989 dukket det opp en ny figur i nabolaget vårt som gikk under kallenavnet 'Bælls', han var en ekstremt rølpa, ekstremt tynn, men tidvis veldig underholdende trønder med bart. Jeg tror han hadde fått tilnavnet sitt fordi han lignet på en Bergen-Bellsen fange.
Han kom fra en belastet familie, hvis man kan si det sånn, den ene lillebroren hans satt i ungdomsfengsel, det kom etterhvert fram at Bælls hadde en kriminell fortid- han også. Men Leif Morten og jeg var naive bondegutter, og vi ble fort kamerater med fyren. En gang hadde jeg 'fest' hjemme i huset til foreldrene mine(festen hadde kun tre deltakere: Bælls, Stolfrid(som var kjæresten til Bælls) og Bællsen selv. Det var veldig høy brennevinsfaktor, og jeg våknet fyllesyk som et fly dagen derpå. Når jeg så meg i speilet, oppdaget jeg at jeg hadde blødd nesblod, og jeg hadde blått øye. Det ringte på døra i det samme, og jeg gikk ned og åpnet, og der står Bællsen: 'Onnsjyll at æ banka dæ opp i går'. 'Gjorde du det?' 'Mm', ingen av oss kunne huske det eksakte hendelsesforløpet, men vi ble enige om å slå en strek over hele greia. Det ble etterhvert mange tilfeller av vold i spritfylla for trønderen vår. Han hadde sine demoner, og når han drakk slo de ut i full blomst. En syttende mai totalvraket han bilen min. Selv hadde jeg vært i byen og feiret dagen, og jeg husker at jeg hadde nølt når han spurte om å få låne bilen, men som så mange ganger- både før og senere- klarte jeg ikke å si nei.
Resultatet var en ex-bil, og et lån på førti tusen kroner som han nektet å betale noe av. Etter dette forsvant Bælls ut av livet mitt. Jeg er glad jeg ikke var med på bryggedans til Bombo hvor han nesten slo ihjel en ung gutt på sytten år, og hvor hevngjerrige Bombobuer oppsøkte huset til hans mor i hevn, og slo ham helseløs med hver sin vedski. Vold er noe drit, og jeg håper at mitt bekjentskap med Bælls lærte meg å velge mine venner med litt mer omhu.

lørdag, august 26, 2006

Indianarane kjem!


Jeg har ved flere anledninger hørt hasjrøykere titulere se selv som 'indianere'(ikke ALLE som liker eventyrblanding, bare de mest selvhøytidelige). Jeg antar at det er 'fredspipa' som er linken her, for ellers kan jeg ikke se et eneste likhetstrekk mellom gjennomsnitts-hasjrøykeren og indianere.
Den Amerikanske ur-innvåneren skal-i sine velmaktsdager ha vært stolte og frilufts-interreserte, og jaktet store dyr med pil og bue, de skal ha vært høyreiste og senesterke og alvorlige. Average hasjrøykeren framstår for meg som kritthvit, lutrygget, fnisende, og med en sterk forkjærlighet for søte saker og playstation. Jadajada, selvfølgelig er ikke alle like, men å kalle seg indianere? Våkn opp og kjenn lukta av det sure pipevannet.