Idrettsnasjonalisme

I dag braker det løs igjen.
Det norske landslaget i fotball starter EM-kvaliken- Borte mot Ungarn.
La oss se fakta i øynene: Det norske fotballandslaget har alltid vært drit, bortsett fra en kamp i 1981- hvor de slo England på Ullevåll. Jeg husker godt den kampen, Keeperen som voktet Englands mål var selveste Ray Clemmence -min store helt- og han var ikke den eneste Liverpool-spilleren på laget. Jada..JEG HOLDT MED ENGLAND, foreldrene mine lo av meg, når jeg gråtende måtte innrømme at nederlaget var et faktum. Jeg var elleve år, og utrøstelig.
Og så gikk det noen år, og på begynnelsen av nittitallet ble en musikkhatende nisse fra Fredrikstad med gummistøvler og hornbriller nasjonalhelt, når han som trener klarte å ta det norske landslaget til VM-sluttspillet i USA.
Formelen var gjerrig, defensivt orientert fotball, med lange oppspill på Jostein Flau. (den såkalte 'Flau-pasningen').
Jeg skal ikke hetse Brillo, men jeg må innrømme at jeg ble forbauset over alle raringene som dukket opp i kjølvannet av suksessen. I plastikkhjelmer og 'We kill whales for fun'-t-skjorter. Jeg tror norsk idretts-nasjonalisme var på sitt mest ekstreme i 1994, og når 'Landsmoderen' kjørte på med denne juicy sloganen: 'det er typisk norsk å være god'. Og hver eneste landsbyidiot i det ganske land tok med seg det lille flagget sitt og kubjella si ut i løypene under lillehammer-OL. Jeg blir fortsatt litt kvalm når jeg tenker på det der. Den oppmerksomme leser har sikkert fått med seg at illustrasjon og tekst er litt sprikende på denne posten. Jeg syns det funker. Så det.