onsdag, april 30, 2008

Gufs fra fortiden.

Jeg er glad for at jeg ikke remjer viser i fylla lenger.
Viser jeg HAR skrålet i fylla:

'Byebye Johnnie Byebye' av Return

'When I was a littlebitybaby' av en eller annen køntrilegende. Den heter vel forresten 'cotton fields'.


'Sing me a song' av Return.

Jeg må ha vært inni helvetes harry i en periode av min ungdom.

lørdag, april 26, 2008

Du skal ikke stjele.

Det var en gang en klok og tyvaktig person som sa at 'eg stjele ikkje, men ser eg någe eg har lyst på, så tege eg det'.
Selv har jeg vel noen svin på skogen, men min generelle mening er at såsant man ikke er i ferd med å sulte ihjel, så bør man betale for seg.

Under mitt opphold i England ble jeg flere ganger vitne til en ganske annen mentalitet. I de fleste dagligvarebutikker i øyriket regner man et svinn på rundt ti prosent for akseptabelt. De ansatte i butikkene så at de ble bestjålet men de lot det i stor grad skje uten å forsøke å stanse dem som stjal. Hvorfor skulle man risikere liv og lemmer for en timelønn på £4.60 i timen?
Jeg kjente på denne tiden en Ungarer som het Attila, han var student og spedde på det magre stipendet sitt med å jobbe på COOP hver Lørdag.
Kollegenes holdninger til å sitte og la seg ribbe uten motstand stred mot hans meget godt utviklede rettferdighetssans.
En dag han var på jobb så han en fyr som puttet to sixpacker inni jakken, gikk ut - for så å komme inn igjen og forsyne seg med to nye. Når han så kom inn i butikken og for tredje gang fylte jakken med ølbokser, hadde Attila fått nok. Han gikk bort til fyren og på sin gebrokne engelsk sa han : 'Can help you with anything, or are you too busy - STEALING?'. Det hører med til historien at tyven stormet ut av butikken med Attila i hælene - uten å ville levere tilbake sixpackene han hadde ervervet seg.
It's a wonderful world.

fredag, april 25, 2008

Mrsmt.

Det sies i et ordspråk at 'det er av barn og fulle folk man får høre sannheten'.
Etter alle de årene jeg har pleid omgang med berusede mennesker må jeg dermed ha fått høre min rikelige del sannhet. Det kan tilogmed hende at jeg har sagt noen sannhetens ord selv.
Barn har jeg derimot ikke, og ikke jobber jeg med unger heller og derfor kan jeg ikke med sikkerhet uttale meg om den generelle sannhetsgehalten i hva de sier og gjør.
Men i går hørte jeg en historie fra virkeligheten på Tævferja: Påskeferien var over og ungene i barnehagen hadde samling, og en av 'tantene' spurte om det var noen som visste hvorfor man feiret påske. Etter en stund var det én som kunne fortelle at det var fordi jesus hadde dødd på korset. Da svarte en av de andre 'NÆI? HAR 'KJE FÅTT ME MEG DET EG - HAR VORE PÅ HYTTÅ HEILA HELGÅ'

torsdag, april 24, 2008

tirsdag, april 22, 2008

To av tre nordmenn.


Det nærmer seg 17.mai - det ringler i bunadssøljer - korps av ymse kvalitet og uniformering er ute og marsjerer i gatene.
Faner og flagg klargjøres til det store toget.

I år debatteres det heftig om hvorvidt noen andre flagg enn det norske har noen plass i feiringen av den store dagen. En spørreundersøkelse konkluderer med at 2/3 av det norske folk er motstandere av en slik besudling.

Overrasket? Egentlig ikke.

Hva ville det neste være? PALMER som erstattet bjørkeløv på talerstolene?
En NEGERKONGE på slottsbalkongen?
BONGOTROMMER som overdøver javielskerdettelandet?

Jeg tror jammen jeg skal invitere Jane Fonda for å ta opp igjen vår gamle tradisjon med å brenne den norske vimpelen på nasjonaldagen. Og så skal vi erstatte den med unionsflagget fra 1905.
Til slutt skal jeg tisse på en Frp-velger.

mandag, april 21, 2008

Slangens fødselsdag.

Eller Slangens bryllup, egentlig.
På Fredag traff jeg Kjittl Smalslange og hans viv for første gang siden bryllupet deres, og så tenkte jeg litt på at 'hei som tiden går' og når jeg kom hjem fant jeg en liten tale som jeg hadde skrevet i anledning bryllupet, men som jeg hadde feiget ut på å holde av diverse årsaker.
Den ene årsaken kan være at jeg allerede hadde samtykket i å bidra med sang og dans og kinesisk skyggeteater, og derfor syntes jeg at jeg igrunnen hadde stukket meg nok fram. I ettertid har jeg angret litt, for selv om mye ble sagt - særlig av en ekstremt hensynsfull og veltalende forlover, så lå det et potensiale i det usagte.
Så her har dere harens tale til Smalslangen: i redigert og oppdatert utgave.

Kjære Kjittl og alle sammen.

Jeg ble først kjent med slangen på slutten av åttitallet, igjennom Magnus Røvjaland mens slangen var lærling på Sårstø og jeg var avløser hos Smutten.
Jeg likte han ikke noe særlig godt med det samme, i likhet med Tvitten syntes jeg han hadde noe 'cocky' over seg. Jeg tror ikke hans førsteinntrykk av meg var det helt store heller.
Men frontene mellom Ordal og Hjelleland var hardere den gangen enn de er i dag, og nå har de heldigvis fått lagt ned ungdomsskolen i Ordal også, så nå er sikkert alle vel forlikte.
Motvillig måtte jeg innrømme at førsteinntrykket mitt var feil. Kjittl har en ekstremt særegen humor og er en fyr som folk (meg selv inkludert) liker godt å være sammen med.
Han viser en ekte omsorg for folk rundt seg i alle livets kurver og bølgedaler, en omsorg som er sjelden - og som kanskje er verdens fineste egenskap.
I vår ungdom inne i Ordal var rølpefaktoren temmelig høy og når vi kom ut blant folk, kunne det bli riktig ille. Jeg husker særlig èn gang - når Smalslangen bodde i Bjørgvin, og noen av oss kom på helgebesøk. Åsbjønn, Jonas og jeg(og helt sikkert noen flere) hadde lesket oss på hurtigbåten og var rairai når vi skjenet nedover landgangen på Fredagskvelden. Da så jeg et umiskjennelig glimt av forferdelse i slangens øyne, og utover kvelden skulle det bli betydelig verre. Jeg tror navnet på egenskapen på folkemunne kalles 'ved te å skjemmast', som Kjittl hadde mye av, og vi andre: tilnærmet ingenting.

Slangen er sammen med kjæresten min, Pål Øystein, Jane Fonda og Fru Frekkesen hovedansvarlig for at jeg fortsatt skriver blogg. Jeg setter umåtelig pris på deg, jeg håper at du har det fint og at vi kan fortsette å ha kontakt i framtiden også.
Skål.

fredag, april 18, 2008

Hælvete.


Jeg er for tredje gang på tur igjennom Sopranos-universet og favorittsekvensen fra sesong to er når Tony's nevø Christopher Moltesanti ligger på intensiven på sykehuset etter en skuddveksling. Han har vært klinisk død i et minutt, men mirakuløst nok overlever han.
Han beretter for Tony og Paulie at han har sett sin far i helvete. Helvete i form av en Irsk pub hvor det er St. Patrick's day hver dag.

Jeg tror ikke - hverken på himmel eller helvete. Men denne sekvensen fikk meg til å undres: Hvis noen skulle gjøre mitt eventuelle neste liv så forjævlig som mulig - hvordan ville det da utarte seg? Mitt helvete ser jeg for meg som et uendelig stort kjøpesenter med hovedfokus på klesbutikker. Jeg er kledd i tjukke klær, og innetempen er opp i mot 40 grader. Jeg svetter som en gris. Jeg har en lang liste av klær jeg skal kjøpe, og den slicke butikkansatte som skal hjelpe meg er en breial Bergenser i Manchester United-drakt. Inne i butikken står sentralstyret i FrP, med Siw Mensen i spissen og snakker høyt om skattebetalernes penger. På stereoen spilles en mixed tape bestående av Craig David, Jamiriquai, celine Dion, Mariah Carey m.m.
Kassakøen er utrolig lang. Det er ingen vei ut. Når jeg omsider kommer fram til kassen, virker ikke visakortet mitt. Neste dag er akkurat lik. Fyttigrisen.

onsdag, april 16, 2008

fredag, april 11, 2008

Eksotisk.


Kråkeflokken kom flaksende i retning stuevinduene våre i skumringen. Kråker har store kropper og korte vinger, og det gjør at de må bevege vingene veldig fort opp og ned for å holde seg i luften.
Man ser aldri en kråke ligge og seile på vinden.
Jeg tenkte at det var fint å få slike naturopplevelser uten å måtte forlate sofaen. Når den sofaen er utslitt kommer det til være en grop akkurat der jeg pleier å sitte. Sitte og råtne mens fuglene sirkler meg inn. Blindt og håpefullt i det blå lyset fra fjernsynsapparatet.

torsdag, april 10, 2008

Save us, you naughty irish Messiah.


Til sommeren skal kina arrangere OL i Bejing og det er et arrangement som formelig oser av prestisje. Kina med sin kommunist-fortid og sine 1,3 milliarder innbyggere.
Her er det så mye å gripe fatt i at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. IOC er en organisasjon jeg har liten sans for men akkurat i dag skal jeg la være å disse dem.

De som har fulgt bittelitt med har kanskje fått med seg at Kineserne med makt har slått ned en serie demonstrasjoner i Tibet. Dette har igjen nøret opp under aktivister i Europa og usa som demonstrerer i tusentall til støtte for tibetanernes sak.
Fakkelstafetten med den olympiske ild har vært utsatt for demonstranters vrede i en ukes tid. Fakkelen som skal symbolisere den olympiske ånd har vært slukket og forsøkt slukket og nå sist ble den stjålet.
Det er interressant å se den voldsomme rettferdige harmen som blusser opp i folk på andres vegne. Politikere og kjendiser av ulikt format står i kø for å fordømme Kina og det snakkes om boikott av åpningssermonien og alskens andre virkemidler.

Et republikansk kongress-medlem fra Texas gikk til det skritt å sammenligne situasjonen i Tibet med holocaust. Film-lettvekter Richard Gere har hyttet med risbollen sin i harme, og nå venter jeg bare på Bono slik at han kan komme og frelse verden for den urett Kina har påført oss.

Så får Tsjetjenia være Tsjetjenia, Irak Irak og Israhell Israhell.

onsdag, april 09, 2008

'...Å vi må slit me rægninga å reinta..'

Heihei alle sammen.
Først vil jeg rette en medlidende tanke til de av mine lesere som IKKE bryr seg om fotball: I går gikk dere glipp av noe helt spesielt når Liverpool sendte Arsenal ut av Champions League i en fotballkamp det luktet svidd av. Seks scoringer og vanvittig trøkk. Og hvis jeg har lesere med Arsenal-sympatier: HAHAHA! SUCKERS!

Men det var ikke fotball jeg hadde tenkt å blogge om i dag.
For trefire år siden anskaffet jeg meg et kredittkort. Tanken var å ha det i bakhånd hvis det knep og jeg trengte å hoste opp et større pengebeløp hvis jeg ble klemt opp i et hjørne. Og tanken var ikke så veldig dum, EGENTLIG. I begynnelsen brukte jeg det lite. Etter en stund oppdaget jeg at det kostet en snau femtilapp hver gang jeg tok ut penger i minibank, men til alt hell slo jeg koden feil tre ganger, slik at den funksjonen ble sperret.
Jeg har stort sett brukt kortet fornuftig (hvis man ser bort i fra et hav av taxi-turer og regninger fra barer og skjenkesteder i inn og utland). Jeg har endatil cashet ut en bilreperasjon på mer enn tjue tusen mens jeg sa til mekanikeren :'DET 'E BARE MONOPOLPENGER ALIGAVEL'. Og det står jeg fast ved: Når man ikke ser pengene fysisk så er det bare et tøysetall på en lapp som man lar være å forholde seg til - til man får giroen i posten.
Hvis man har noenlunde oversikt trenger ikke et kredittkort være verdens undergang.
Etter at Rullserålls og jeg kjøpte leilighet i fjor har jeg hatt en slags oversikt. Gjeldsspøkelset som sikler meg i nakken har jeg holdt på avstand ved å jobbe ekstremt mye overtid, men de gangene jeg har jobbet mindre enn 30 timer en måned, blir det fort litt stramt. Og da er det mye lettere å ty til mastercard enn å kutte ned på forbruket. Det genuine problemet med kredittkort er at man bruker penger på forskudd. Penger man egentlig ikke har. Og så kan man bruke det overalt utenom i matvarebutikker og på polet. I det øyeblikket man IKKE klarer å betale tilbake det man har brukt - se da er det de VIRKELIGE problemene begynner. Rentene på slik gjeld er heavy nok til å knekke nakken på noen og enhver.

torsdag, april 03, 2008

Fytti.

I morges våknet jeg til dansebandsvisj og Christer Sjögren.
I mitt eget Blue Hawaii.

tirsdag, april 01, 2008

Den Gamle Dylan.


Stavanger er blitt kulturby 2008 og i den anledning kom jeg over en sjanger i naftabladet som heter 'samtidsdans'. Det høres umåtelig spennende ut.
Grenen 'Rock' er den som engasjerer meg mest selv om jeg også verdsetter andre former for kultur.
Man bør verdsette alle initiativ som blir tatt i retning konserter og arrangementer og derfor har jeg bittelitt dårlig samvittighet når jeg nå er i ferd med å slakte årts valg av stadion-artist i byen, men pytt - jeg mener det så sterkt at jeg rett og slett ikke orker å la være.

Bob Dylan er en legende på høyde med Neil Young, Willie Nelson, Cohen og David Bowie. Mannen definerte i sin tid flowerpower-generasjonen med sine samfunnsengasjerte, intelligente tekster og særegne røst.
I motsetning til Nelson og Bowie har han utspilt sin rolle og hvis 2008-utgaven av fyren er noe i nærheten så blodfattig som 2006-utgaven var, så synes jeg synd på dere som har ligget i sovepose for å skaffe dere biletter.
Sist jeg så han i aksjon sto han som en saltstøtte og sammen med et baktungt gamlis-orkester radbrekte han sine egne hits i nær 90 minutter. Kjæresten min og jeg hadde fått nok etter en snau time. Mannen burde tenke på sitt ettermæle og slutte å turnere. Han burde i det minste slutte å gjøre stadion-konserter for det er et konsept han ikke fikser lenger. Vokalen hans minner aller mest om en moped på litt for høyt turtall.
Dette fyrverkeriet kommer altså til Viking Stadion. Skjeler man til Bergen, ser man at der skal man arrangere konsert med Foo Fighters - og Queens of the Stoneage som SUPPORT! Det er med andre ord hundre null til Bergen.
Så kos dere på stadion, folkens. Og ikke si at dere ikke har blitt advart.