tirsdag, desember 21, 2010

Gamle venners lag.

Man bare vet at det er på tide å skrive en blogpost når (jeg har håskeparen som startside) - ungene på 15 måneder sier 'heeei!' til det skumle bildet av Adolf Hitler hver gang jeg skal kjøpe meg litt fritid med nett-tv. Dette er pappas venn. Hva blir det neste? Sir Alex 'Oh, what a red nose I've got' Ferguson?

Treffprosenten later til å ha gått radikalt opp også. Kanskje ekle små kvisete nazi-spirer har vært innom her. Æsj. Eller Rex-fans. Nesten like skummelt.

Endre har nesten førti i feber. Eller hadde. Jeg ga ham en febernedsettende og nå sover han slik han gjorde da han var baby. På ryggen med armene ut og opp. Jeg kunne skrevet mye om hvordan det føles.

Jeg håper bare at det ikke er lungebetennelse.

Jeg merker meg at Norske skilegender slakter Spretten Norstugu Junior (igjen) fordi han blir sur når han ikke vinner. Gud fader vet hva de der gamle måsabjønnene av noen legender er laget av . Langrenn er verdens kjedeligste sport.

Hadde det ikke vært for Spretten så hadde ingen gidda å se på.

Jeg synes at Spjælie - og andre nittitallslegender burde holde godt kjeft - Er det god sportsånd å gå baklengs over målstreken? Og hva med å sitte i et jævla høydehus for å få flere - nja nå skal ikke jeg briefe med treningsinnsikt altså (for det KAN jeg ikke) - men ihvertfall var det noe med oksygenopptak og røde blodlegemer - som ga samme effekt som bloddoping.


La Spretten være i fred, sløkkaser.


Ps: Setter ikke inn bilde av frykt for at ungene skal begynne å like langrenn.

fredag, desember 17, 2010

Østerikske kjendiser

Adolf Hitler



Politihunden Rex

Tyske kjendiser

Adolf Hitler



Isbjørnen Knut



Den synske blekkspruten Paul




Den skjeløyde pungrotta Helen


onsdag, desember 15, 2010

Kjempenes fall

I mitt tidligere liv - før jeg ble tvillingpappa - ble en stor del av fritiden min brukt på å spille fotballspillet FIFA på playstationen min.

Hver sommer kom en ny utgave og da var det høytid i Pillevåg og jeg ga meg aldri før Liverpool var uslåelige i alle faser av spillet. Fifa 04 var det første jeg kjøpte. Og så var jeg hekta. I perioder hadde jeg vannblemmer på fingrene. Jeg deltok på fifa-kvelder med likesinnede. Vi spilte mot hverandre og drakk øl og brennevin til langt på natt.

Hvorfor leste jeg ikke bøker heller? Gikk på kino? Hvorfor lekte jeg ikke mer med vennene mine?

Fuglene vet.

Hver utgave er litt forandret fra den forrige. Hvert spill har sin egen rytme selv om mye ligner også. Det er evolusjon. Grafikken blir bedre, flerspillerdelen blir bedre, alt virker mer naturlig. Alt blir egentlig bedre bortsett fra meg. Som blir dårligere og dårligerere. Den siste utgaven jeg var noe tess i var fifa 09. Fifa 10 fikk jeg aldri tid til, og det har jeg så langt ikke fått til 11 heller.

Men plutselig blir Onsdagen dagen for fagbrev og overnatting hos Lars Magnus og jeg kjøpte fifa 11 i presang til LM og siden har vi egentlig hatt det gående noen Onsdager og jeg merker til min forskrekkelse at jeg suger. Jeg er helt elendig. vet ikke hvilken knapp jeg skifter spiller med engang, og etter timevis med spilling har jeg fortsattt til gode å sette en straffe. Alle de hundrevis og tusenvis av timene jeg har tilbrakt sammen med playstationen min har vært fånyttes.

Heldigvis er Lars Magnus like dårlig. Men jeg burde strengt tatt ha smadret ham.

Hvorvidt det er en trøst at jeg slo Einsteins sønn 1-0 kan diskuteres. Jeg måtte bite meg i tunga for ikke å juble når jeg omsider klarte å fomle ballen i mål. Men jeg prøvde å trøste lille Heine etter tapet. Faren hans liker heller ikke å tape.

Men Heine er bare fem år.

onsdag, desember 08, 2010

popstar

Da første 'Idol' rullet over skjermen for 5-6 år siden var det med brask og bram og bravur og alle var på fornavn med finalistene og både publikum og deltakere var overbevist om at dette var sværtsværtsvært. Seertallene føyk i været og deltakerne skulle bli popstjerner. Den og den fikk det klamme 'Idol' klebet til sitt navn - for alltid besudlet av sms-stemmer og kleine vurderinger av et 'ekspertpanel' som kunne kunsten med å bryte ned og bygge opp igjen.

Han som vant var med i verdensidol og fikk ei ambisiøs og oversminket runkesynge-dame fra amerika til å grine på direkten fordi verdensidoljuryen syntes han var flinkere til å synge enn henne. Da koste vi oss hjemme i de tusen og bar nisseluene våre med stolthet og vi tenkte på OL i 94 og GranPri i 86 og frigjøringsdagene i mai i 1945. Og de som likte langrenn tenkte på da Oddvar Brå brakk staven i 1982.

Selve konseptet bak idol er genialt som forretningsidè: Lov überambisiøse ungdommer platekontrakt - la dem konkurrere for åpent kamera(de uten talent også - SÆRLIG dem uten talent) - slakt dem eller ikke slakt dem - kommenter hvordan de ser ut - hvordan de høres ut - og få det norske folk og alle de 'seriøse' presseorganene som finnes til å tro at dette er viktig. Dette er fremtidens artister.

Jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke har ledd av de innledende rundene. Det er mye mangel på selvinnsikt ute og går.

Nåvel. Etter alle tårene og alle sms-stemmene og ekspertkommentarene og innledende og utladede runder står det en purung liten sullemikkel med armene hevet og dynket i konfetti tilbake som vinner.

Noen skriver en låt til ham (eller henne) med et skamløst fengende refreng. Det blir en singel som fjortisene betaler hundre millioner for å laste ned på ipoden sin. Noen skriver en hel plate som blir spilt inn på en uke og den blir forskriftsmessig slaktet i mediene fordi den mangler særpreg, sjel og originalitet. Det er et produkt. Glatt og ekkelt som en sleip liten fisk.

Idolet reiser på turnè. Og så går det tre måneder og ingen husker hva vedkommende heter lenger.

På skjermen begynner nye idol-lignende talentkonkurranser. Norske talenter, X-faktor og mer av samme smørja og nye køer hoper seg opp for å gjøre auditioner og jeg lurer på om det finnes en eneste tenåring som tror han(eller hun) kan synge en ren note som ikke har blitt vurdert av Jon Friedrich Karlstein og 'ekspertpanelet' hans.

Hurra for popbransjen.