tirsdag, oktober 30, 2012

Vanvittig frisk bris


Det er ekstremt friskt vær i amerika.

Vanvittig frisk bris.

Pressen kappes om å vise de mest ekstreme bildene fra begivenhetene.

Problemet er imedlertid at det ikke er ekstremt NOK.

Det rapporteres om 20-30 døde. Pluss branner, sammenbrudd i strømnettet og oversvømmelser.

Det er selvsagt heavy for dem som er midt oppi det.

Men jeg kan ikke annet enn å undres over hvor alle kameraene hvar da 1000 mennesker omkom i flom i Pakistan i 2010.

Men alt er jo mer fancy på Manhattan.

torsdag, oktober 25, 2012

Oktober rust



Jeg skrev en gang noe om at jeg liker å gå.

Jeg gjør det. Jeg liker best å gå om natta eller grytidlig på morgenen. Det kan være monotonien. Eller stillheten. Følelsen av å være for seg selv i omgivelser som vanligvis er fylt av mennesker og kjøretøyer. Mennesker I kjøretøyer.
Jeg liker siddisen best når han sover.
Da slipper jeg å forholde meg til ham.

For siddisen er den nye bergenseren, tror jeg.

Det er oljå sin feil.

Jeg har nesten ingen siddisvenner. Alle mine venner kommer fra småsteder innover i fyfylke.

Og i dag kom vinteren. Som vanlig før vi hadde fått lagt om til vinterdekk.

Og da jeg googllet 'danseband', kom jeg over et bilde av et norskpakistansk band som het 'Svartingarna'.

Det er kanskje det morsomste bandnavnet jeg har hørt.

tirsdag, oktober 23, 2012

Pappa er litt trøtt

Jeg var i festligheter på Lørdag. i anledning de nygifte.

Jeg holdt meg unna tungt brennevin og for mye av det andre, men det skulle ikke så mye til for å bli for sein til ferja som gikk midnatt, slik at 0200 ble alternativet.

0200 er relativt seint. Og særlig hvis man har vært oppe 0530 for å henge med en sønn som har 'valgt' meg som sin foretrukne kompis i gryinga.

Og 0200 er bare tidspunktet da ferja forlater kaien. Der går enda en time før man er på plass i urbanistan.

Jeg elsker fyfylke. På avstand. Ferja kan dere ha. Eller putte opp i ratata.

Hjemme hos oss har vi faste roller i et tilsynelatende evigvarende Brannmann Sam-rollespill.

Endre er Brannmann Sam, Ingrid er den smarte brannkonstabel Penny, Jeg er Den relativt kørka Brannmann Elivs, og Rållså er blitt tildelt rollen som Stasjonsmester Steele.

Denne leken blir lekt på volum 11, og mang en gang har jeg syntes synd på naboene som bor over oss, for vi er en støysone som savner sidestykke i borettslaget. Utstrakt bruk av hørselvern hos de små bidrar til at lyden holder seg der oppe, rungende i bygningen.

Søndag morgen klokka halv ni hadde skuespillet allerede forgått i totre timer (men uten Brannmannmann Elvis, som hadde plugget ørene i et forsøk på å få et par timer med søvn.)
Da jeg gikk inn i stua ringte Brannmann Sam med klokka på den lille brannstasjonen og kommanderte meg til umiddelbar utrykning.

Først èn gang, og da han ikke fikk den ønskede reaksjonen - èn gang til - bare enda mye høyere.

Jeg gjorde noe jeg aldri pleier å gjøre - jeg ignorerte ham. Gjorde mitt fornødne, og returnerte til sengen.

Pappa er litt trøtt i dag.

fredag, oktober 19, 2012

I am Ironman



Det er ikke blant mine favorittlåter av Black Sabbath.

Ozzy synger bare riffet i store deler av sangen, det er på grensen til å være fantasilöst, men det er egentlig ikke temaet her.


Tiden da jeg søkte utfordringer og mestring og tørstet etter å lære nye ting er forlengst forbi.

En del oppgaver har jeg endatil unnveket med stor omhu. Kunsten å stryke klær er en av disse.

Utfylling av selvangivelsen en annen.

På dager da slike gjøremål står for døra ligger jeg lavt i terrenget og er nesten mild i min omgang med rållså. Eller ihvertfall prøver jeg å være mer forsiktig enn ellers.

For jeg er helt hjelpeløs.

Og når hjelpeløsheten kopulerer med likegyldigheten. Da. Da har enhver form for læring trange kår.


Da jeg var atten hadde jeg mor. Til strykingen av permuniformen. Og til slipsknyting. Og denslags. Det gjorde hun gladelig, og det gjør iogforseg rållså også.


Men i dag - dagen da jeg skulle debutere som kirkesanger opprant - var rållså så travel at jeg måtte gjøre det selv. 'strykebrettet står på soverommet, strykejernet i skapet. Ikkje bruk for mye varme. Bruk vann. Stryk på innsiden'.


Jaha.

Jeg fant klærne. Å ikke stryke var ikke et alternativ. Skjorta var rein, men aldri i livet om jeg kunne slippe unna med å gjemme den under en jakke.


Hm.


Buksa var også skrukkete.

Jeg øvde meg på et laken. Dro strykejernet over. Ble det noe bedre, da? Tja. Kanskje litt.


Så forsøkte jeg meg på buksa. Joda. Skrukkene gikk vekk, men da jeg var ferdig hadde den ene foten et dobbeltpress så tydelig at det så ut som om jeg hadde påført den med vilje.


Skjorta var mye verre. Masse små stykker tøy sydd sammen på en måte som gjorde det umulig å å dem helt flate. Og hvordan i helvete kunne man stryke ermene på innsiden? Aha. Nå ser jeg at jeg burde ha vrengt hele stasen.

Men det gjorde jeg ikke da. Og da jeg var ferdig var resultatet bare marginalt bedre enn utgangspunktet.

Da jeg kom til kirka gikk det opp for meg at jeg skulle stå helt foran. Ikke på galleriet.


Og da ble jeg så nervøs at jeg glemte hele klærne.


Men jeg var sikkert litt av et syn. I 'dressen' som var en blanding av finplagg fra de siste tre tiårene og den ruglete skjorta og den dobbeltpressa dressbuksa, så vil jeg anta at det formelig vrælte utrangert dansebandstjerne lang vei.


Jeg var såpass rørt av seremonien at jeg fikk noen ufrivillige skjelvinger i stemmen, så det kan faktisk hende at jeg hørtes sånn ut også.

Men ikke som Ozzy i Ironman.


fredag, oktober 12, 2012

Peace in the valley

Jeg er ikke noen veldig aktiv deltaker i samfunnsdebatten.

Jeg er en sånn som følger det hele på en armlengdes avstand uten å egentlig engasjere meg. Uten å risikere noe.

Jeg brenner ikke så sterkt som jeg gjerne skulle ha gjort.

Jeg vet ikke så veldig mye om Nobels fredspris, de fleste som vinner den har jeg aldri hørt om i forkant. Ingen av de tre fra i fjor, foreksempel.

Jeg husker ikke navnene deres nå heller.

Obama, HAN har jeg hørt om, men han fikk visst fredsprisen fordi han ikke var George Bush junior.

Samtidig drev han to kriger. En riktig fredsfyrste. Han skulle selvfølgelig aldri fått den.

Man kan selvsagt diskutere om Norge skulle ha delt ut fredsprisen i det hele tatt. Vi eksporterer våpen i stor skala. Vi er medlemsland i Nato, vi samarbeider aktivt med Saudi Arabia, som er et av verdens mest kvinneundertrykkende regimer.

Vi fyller pengebingen med oljepenger, og har et monsterfond som blir brukt til å investere i noen bra selskaper - og noen dårlige - vi lever jævla godt igjennom den økonomiske krisen som rammer alle andre.

I år skal prisen tildeles EU. De var visst ikke kandidater til å vinne Nobelprisen i økonomi.

Hvis EU fortjrner fredsprisen, skulle ikke da Nobelkomiteens formann få prisen for mest strøkne muntlige Engelsk?

Det er nok en skivebom. Det siste året har mange av EU's medlemslands-regjeringer brukt vannkanoner og tåregass for å stagge protester fra sine egne borgere, de har arbeidet aktivt for å bygge opp en egen hær, de har gjort sitt ytterste for å tette grensene mot landene sør for middelhavet ytterligere.

Kunne de ikke ha gitt de jævla pengene til han der presten fra Mexico som kjempet mot narkobander og militære, og undertrykking av de homofile?
Han kan jeg heller ikke navnet på, forresten.

Men bra jobba, Jaggis. Neste år synes jeg du kan gi den til Obama igjen. Det er tross alt flere år siden sist.