I am Ironman



Det er ikke blant mine favorittlåter av Black Sabbath.

Ozzy synger bare riffet i store deler av sangen, det er på grensen til å være fantasilöst, men det er egentlig ikke temaet her.


Tiden da jeg søkte utfordringer og mestring og tørstet etter å lære nye ting er forlengst forbi.

En del oppgaver har jeg endatil unnveket med stor omhu. Kunsten å stryke klær er en av disse.

Utfylling av selvangivelsen en annen.

På dager da slike gjøremål står for døra ligger jeg lavt i terrenget og er nesten mild i min omgang med rållså. Eller ihvertfall prøver jeg å være mer forsiktig enn ellers.

For jeg er helt hjelpeløs.

Og når hjelpeløsheten kopulerer med likegyldigheten. Da. Da har enhver form for læring trange kår.


Da jeg var atten hadde jeg mor. Til strykingen av permuniformen. Og til slipsknyting. Og denslags. Det gjorde hun gladelig, og det gjør iogforseg rållså også.


Men i dag - dagen da jeg skulle debutere som kirkesanger opprant - var rållså så travel at jeg måtte gjøre det selv. 'strykebrettet står på soverommet, strykejernet i skapet. Ikkje bruk for mye varme. Bruk vann. Stryk på innsiden'.


Jaha.

Jeg fant klærne. Å ikke stryke var ikke et alternativ. Skjorta var rein, men aldri i livet om jeg kunne slippe unna med å gjemme den under en jakke.


Hm.


Buksa var også skrukkete.

Jeg øvde meg på et laken. Dro strykejernet over. Ble det noe bedre, da? Tja. Kanskje litt.


Så forsøkte jeg meg på buksa. Joda. Skrukkene gikk vekk, men da jeg var ferdig hadde den ene foten et dobbeltpress så tydelig at det så ut som om jeg hadde påført den med vilje.


Skjorta var mye verre. Masse små stykker tøy sydd sammen på en måte som gjorde det umulig å å dem helt flate. Og hvordan i helvete kunne man stryke ermene på innsiden? Aha. Nå ser jeg at jeg burde ha vrengt hele stasen.

Men det gjorde jeg ikke da. Og da jeg var ferdig var resultatet bare marginalt bedre enn utgangspunktet.

Da jeg kom til kirka gikk det opp for meg at jeg skulle stå helt foran. Ikke på galleriet.


Og da ble jeg så nervøs at jeg glemte hele klærne.


Men jeg var sikkert litt av et syn. I 'dressen' som var en blanding av finplagg fra de siste tre tiårene og den ruglete skjorta og den dobbeltpressa dressbuksa, så vil jeg anta at det formelig vrælte utrangert dansebandstjerne lang vei.


Jeg var såpass rørt av seremonien at jeg fikk noen ufrivillige skjelvinger i stemmen, så det kan faktisk hende at jeg hørtes sånn ut også.

Men ikke som Ozzy i Ironman.


Kommentarer

Du så nå skikkelig fin ut da jeg traff deg på ferja, la ikke merke til en eneste skrukke jeg iallefall:).
paaskeharen sa…
Da var du kanskje så sjokka av å se meg i denslags klær at du ikke faktisk så resultatat av strykingen min. Men takk.
Bergljot sa…
Unnskyld meg, men nå flirer jeg...!

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta