fredag, desember 30, 2016

Om å køyra buss i mørkret

Om å venta
Om vind mot andletet
Om kan hende å høyra han før du kunne sjå han
Bussen
Om lysa som skjer seg igjennom mørkret

Om å halde ut armen
Om når han stoggar
Om å kjenne varmen frå - kupeen?
Om det korte nikket frå sjåføren
Hei
Om å ta seg bakover med hendene på seteryggane
Om armane som liksom går først og føtene etter
Augene til sjåføren i spegelen
Den litt brå oppstarten
Om å ta av  seg sekken før ein set seg. Setje han mellom beina.
Om duren frå motoren.
Om det raude lyset i masta på Lauvåsen-sendaren
Som ein draum
Og panna mot ruta
Og svevnen i augene
Om reisa til
Eller frå

fredag, desember 23, 2016

Englar og snøen

Det er julaftan 2014. Dagen startar som vanleg kring 0600. Men me merkar ikkje så mykje til den berømte julefreden. Ikkje enno. Først skal me igjennom det obligatoriske stresset om morgonen, som alltid når me skal nå noko, mens to par barneauge sit halvt hypnotiserte av Julemorgon på fjernsynet: Finkleda som ikkje er strokne enno. Utveksling av gåver med søskena mine; klemmar i all hast. Til- og frålappar som manglar. Baggar og bereposar plassert ved utgangsdøra. Eit tidsskjema som berre held, dersom eg held trykket på. Eg vart nemleg fødd ti minutt for tidleg. Min andre og betre halvdel vart fødd fem minutt for seint. Det er ein uslåeleg cocktail, kvar gong me skal ut døra: Småspringa mot bussen, med slipset vrengt over aksla. Bussen, som kanskje er på tida.  Frå bussen til ferja, som er full av andre menneske i meir eller mindre tilsvarande situasjon, som skal feira jul i Ryfylke. Ein eim av parfyme og barbervatn. Klapring av høge hælar mot linoleum.
På Tau ventar svigerfar, pappa, privatsjåføren, julenissen, og ikkje minst: Bestefaren med stor B. Det er forventning i lufta, og høge, ivrige barnestemmer. Og på Jørpeland ventar svigermor, mamma, kjøkkensjef, omsorgssjef, planleggingsminister og Mommo med stor M.
Dei skal i kyrkja, men ikkje eg. 
Eg skal hente mor på Randøy.  Eg køyrer litt kvassare enn det som er lovleg, mest av gamal vane. Det er lite trafikk. Svingar opp bakken på Kåda. Køyrer rolegare på vegen tilbake. Høgre framhjul på den kvite stripa. Mor snakkar om far. Eg seier ikkje så mykje.
Det vart jul, det vart pinnekjøt og riskrem og onkel Asle, som hadde kjøpt altfor dyre presangar til ungane, og papir som flaut, medan me åt kake og drakk kaffe. Og eg kunne ikkje fått pressa ned ein einaste bit til. Og ein son som sat i fire timar i strekk med legoen, og ei dotter som dansa over golvet med den nye Frost-kjolen, med draum i blikket.
Det verkelege høgdepunktet kom då eg køyrte mor heim igjen i åttetida, og det byrja å snø store snøfiller, akkurat då me kom til Vatne. Snart sto snøen kring bilen, som om me var i eit hemmeleg rom. Og på bilradioen spela dei Jussi Bjørlings O helga natt. Eg skrudde opp lyden, og me var inni det tette, kvite snødrevet, som i ein David Lynch-film: Aleine i verda, i eit hemmeleg rom, eller i ei snøkule som hadde vore rista kraftig i ein magisk dimensjon. Og musikken fylte meg heilt i julekvelden. Og på Jørpeland låg ungane og sov, mjukt mot kvar si pute. Og garden heime låg som eit julekort. Og på gravplassen over huset blafra lyktene under Randåsen.

Eg bar mor sine gåver inn, ga henne ein klem og køyrte tilbake mot Jørpeland for andre gong, og i Bjørheimsbygd var det ungar ute og hadde snøballkrig og laga snømenn. Og englar i snøen.
Med dette ønsker eg alle ei god jul.
Juleharen

torsdag, desember 22, 2016

Pyntegrønt

Mormor var veldig lite fotogen, noe hun selv var klar over. På de fleste bildene vi har av henne er hun på vei ut av fotografiet, gjerne med en grimase som sier det meste.
Jeg tror jeg kan telle på en hånd de bildene jeg har sett hvor hun ser bra ut.
Det var noe med måten hun vrei ansiktet på. Kanskje hun hadde angst for å bli fotografert, og  det ville i så fall være fullstendig legitimt.
Men hun likte å pynte seg, med ringer på fingrene, armbånd om håndleddene, og store smykker om halsen.
Hun hadde langt, tjukt, grått hår som hun pleide ha i satt opp i en dult i nakken.
Hun gikk alltid i skjørt. Jeg syntes hun var ei flott dame.
Da jeg var i ferd med å bli en ung mann, innledet Mormor og jeg vår egen førjulstradisjon. Hun var i ferd med å bli en gammel dame, eller ei gammel kjerringa, som hun selv sa.
Hun hoppet nok ikke så høyt lenger, men replikken var like kjapp som den alltid må ha vært.
Vi hadde en ettermiddag sammen - hvor vi gikk ut og fant grønt til julepynt - på Kåda vokser det alskens vekster innunder fjellet.
Barlind, kristtorn, edelgran, furu, einer (Braje), nypebusker og så videre.
Jeg hadde en kniv i beltet (hvis jeg fant en, hvis ikke hadde jeg en halvsløv kjøkkenkniv), begge hadde støvler på, hun hadde lånt en allværsjakke av mor elle far, og hadde et skaut om hodet.
Hun snakka og snakka, og spurte meg om ting og jeg svarte, men ofte trakk hun sine egne slutninger før jeg egentlig hadde svart. Hvis det først hadde skjedd, så var det ingen vits i å korrigere henne.
Vi gikk over beitene, og der det var ulendt bød jeg henne armen min, eller hånda, og det kjente jeg at hun satte veldig pris på, og antagelig syntes hun at jeg var en ekte gentleman.
Jeg opererte som kutte-og kappe-ansvarlig, og var han som bar. Og hun var den som pekte på hva vi skulle ha.
Vi fant alltid rikelig av det vi trengte, og bakken lukta visnende løv, og de avkappa grinene lukta granbar, og jeg vet ikke om vi pleide å hente til Farmor også, men jeg tror ikke det, og når vi var ferdige var det begynt å mørkne, og sauene ville stå dørgende stille foran den enslige lyspæra som lyste på veggen, taust ventende på at døra ville bli åpna slik at de kunne komme inn.
I løa ville man høre noen som gikk ned trappa, og kyrne ville begynne å raute, og et menneske som kanskje var far ville skru på lyset - vri over den sorte bryteren, først på siden opp mot veien, og så den mot tjødnå, og så ville han renske fôrbrettet - først med en høygaffel, lempe det inn til kvigene som sto innerst, og så ville han gå over med kosten, før han kunne trille ut kraftfôr til ivrige kyr som sto og rugga på de store hodene sine.
Men Mormor og jeg ville gå sakte opp bakken mot huset og legge pyntegrøntet på trappa, og der ville jeg hjelpe henne av med støvlene.
No ska det smak godt me ein kopp kaffe, ville Mormor si.
Og det gjorde det alltid.

onsdag, desember 21, 2016

Drageid

Det som gjorde mormor spesiell i sin generasjon var at hun var så frittalende. I Ryfylke er det ikke så vanlig å snakke fritt, og jeg tror mange folk derfra lot seg fortrylle eller forskrekke av den kjappe og friske replikken hennes. Hvis de i det hele tatt forsto den brede trønderdialekten. Men hun lo mye, og det er jo også universelt, men heller ikke så vanlig på disse kanter.
Vi ungene høsta anerkjennelse blant vennene våre for å ha en så kul dame til mormor. Hun kunne tulle med alt, og si ting som ingen andre besteforeldre ville drømme om.
Evnen til å bli fornærmet var også framtredende, selv om det kanskje bare var vi nærmeste som opplevde henne sånn.
Hun kunne bli så fornærma at hun ikke snakka til folk på flere dager, men det gjaldt ikke for oss som var barnebarn.
Hun var overbevist arbeiderpartist, og i hennes øyne kunne ikke GHB (Gro Harlem Brundtland) si eller gjøre noe feil, og ingen av dem før henne heller, Gerhardsen og gjengen.
Mormor gifta seg med morfar da hun var veldig ung, og han var nylig blitt blind i ei gruveulykke. Jeg tror det var 25 år i aldersforskjell, og dette til tross, så var det hun som var ubestridt kaptein på skuta hjemme på Malm.
Vi mennesker er alle kuler i dette gigantiske flipperspillet som er livet.
Vi blir prega av tiden vi vokser opp i, av valgene vi tar, og alle disse tilfeldighetene som går på hvem man møter, og hvilke dører som åpner eller stenger seg, og hvor veien svinger, og  om den sædcella eller den finner veien til  det egget, eller bommer med en hundredels millimeter. Eller et tusendels sekund.
Mormor var arbeiderklasse, og bar etternavnet Drageid før hun blei en Sætran en gang på 40-tallet.
Jeg elsker etternavnet Drageid. Det er liksom noe mytisk og urtids med det. Som det også var med mormor.
Jeg har i ettertid vært lei meg for at jeg ikke hørte bedre etter når Mor og Mormor fortalte om slekta oppi Flatanger. Jeg klarte aldri å skille mellom alle navnene, mellom naboer og slektninger og venner, jeg hørte det bare i lukta av kaffe og sigaretter på kjøkkenet oppunder jul, mens regnet spilte mot ruta, omtrent som i dag.

tirsdag, desember 20, 2016

Romrom

For de fleste unger som vokser opp i dette landet er Desember en spesiell måned, mørk og pynta, og med en tung forventning om ukristelige mengder julepresanger i den andre enden.
De sier det handler om Jesus, men alle vet at det er Mammon som er i sentrum.
Da jeg var barn var også Desember spesiell.
2-3 uker før jul pleide mormor å komme og bo hos oss, helt til  over nyttår.
Mor planla Desember ned til minste detalj - med løkkeskrift skreiv hun ned hver dags gjøremål: kakebaking, husvask, pynting ølbrygging og sying av kjøttrull.
Det var vel særlig de siste to punktene der som var mormors spesialfelt. Pluss krumkaker.
Vi ungene elska å ha mormor på besøk. Vi elska at hun tøyste og tulla med oss, at hun var med oss og spilte kort, at hun satt sammen med mor og  røyka og drakk kaffe og snakka på brei trønderdialekt om folk i Trøndelag. Folk som jeg stort sett ikke hadde noe ansikt på - av Lovise, Å'n Kalbon. Å'n Gustavsn å dæm.
Mormor var ei fantastisk dame.