Innlegg

Viser innlegg fra desember, 2016

Om å køyra buss i mørkret

Om å venta
Om vind mot andletet
Om kan hende å høyra han før du kunne sjå han
Bussen
Om lysa som skjer seg igjennom mørkret

Om å halde ut armen
Om når han stoggar
Om å kjenne varmen frå - kupeen?
Om det korte nikket frå sjåføren
Hei
Om å ta seg bakover med hendene på seteryggane
Om armane som liksom går først og føtene etter
Augene til sjåføren i spegelen
Den litt brå oppstarten
Om å ta av  seg sekken før ein set seg. Setje han mellom beina.
Om duren frå motoren.
Om det raude lyset i masta på Lauvåsen-sendaren
Som ein draum
Og panna mot ruta
Og svevnen i augene
Om reisa til
Eller frå

Englar og snøen

Det er julaftan 2014. Dagen startar som vanleg kring 0600. Men me merkar ikkje så mykje til den berømte julefreden. Ikkje enno. Først skal me igjennom det obligatoriske stresset om morgonen, som alltid når me skal nå noko, mens to par barneauge sit halvt hypnotiserte av Julemorgon på fjernsynet: Finkleda som ikkje er strokne enno. Utveksling av gåver med søskena mine; klemmar i all hast. Til- og frålappar som manglar. Baggar og bereposar plassert ved utgangsdøra. Eit tidsskjema som berre held, dersom eg held trykket på. Eg vart nemleg fødd ti minutt for tidleg. Min andre og betre halvdel vart fødd fem minutt for seint. Det er ein uslåeleg cocktail, kvar gong me skal ut døra: Småspringa mot bussen, med slipset vrengt over aksla. Bussen, som kanskje er på tida.  Frå bussen til ferja, som er full av andre menneske i meir eller mindre tilsvarande situasjon, som skal feira jul i Ryfylke. Ein eim av parfyme og barbervatn. Klapring av høge hælar mot linoleum. På Tau ventar svigerfar, pappa…

Pyntegrønt

Mormor var veldig lite fotogen, noe hun selv var klar over. På de fleste bildene vi har av henne er hun på vei ut av fotografiet, gjerne med en grimase som sier det meste.
Jeg tror jeg kan telle på en hånd de bildene jeg har sett hvor hun ser bra ut.
Det var noe med måten hun vrei ansiktet på. Kanskje hun hadde angst for å bli fotografert, og  det ville i så fall være fullstendig legitimt.
Men hun likte å pynte seg, med ringer på fingrene, armbånd om håndleddene, og store smykker om halsen.
Hun hadde langt, tjukt, grått hår som hun pleide ha i satt opp i en dult i nakken.
Hun gikk alltid i skjørt. Jeg syntes hun var ei flott dame.
Da jeg var i ferd med å bli en ung mann, innledet Mormor og jeg vår egen førjulstradisjon. Hun var i ferd med å bli en gammel dame, eller ei gammel kjerringa, som hun selv sa.
Hun hoppet nok ikke så høyt lenger, men replikken var like kjapp som den alltid må ha vært.
Vi hadde en ettermiddag sammen - hvor vi gikk ut og fant grønt til julepynt - på Kåda vokser…

Drageid

Det som gjorde mormor spesiell i sin generasjon var at hun var så frittalende. I Ryfylke er det ikke så vanlig å snakke fritt, og jeg tror mange folk derfra lot seg fortrylle eller forskrekke av den kjappe og friske replikken hennes. Hvis de i det hele tatt forsto den brede trønderdialekten. Men hun lo mye, og det er jo også universelt, men heller ikke så vanlig på disse kanter.
Vi ungene høsta anerkjennelse blant vennene våre for å ha en så kul dame til mormor. Hun kunne tulle med alt, og si ting som ingen andre besteforeldre ville drømme om.
Evnen til å bli fornærmet var også framtredende, selv om det kanskje bare var vi nærmeste som opplevde henne sånn.
Hun kunne bli så fornærma at hun ikke snakka til folk på flere dager, men det gjaldt ikke for oss som var barnebarn.
Hun var overbevist arbeiderpartist, og i hennes øyne kunne ikke GHB (Gro Harlem Brundtland) si eller gjøre noe feil, og ingen av dem før henne heller, Gerhardsen og gjengen.
Mormor gifta seg med morfar da hun var veld…

Romrom

For de fleste unger som vokser opp i dette landet er Desember en spesiell måned, mørk og pynta, og med en tung forventning om ukristelige mengder julepresanger i den andre enden.
De sier det handler om Jesus, men alle vet at det er Mammon som er i sentrum.
Da jeg var barn var også Desember spesiell.
2-3 uker før jul pleide mormor å komme og bo hos oss, helt til  over nyttår.
Mor planla Desember ned til minste detalj - med løkkeskrift skreiv hun ned hver dags gjøremål: kakebaking, husvask, pynting ølbrygging og sying av kjøttrull.
Det var vel særlig de siste to punktene der som var mormors spesialfelt. Pluss krumkaker.
Vi ungene elska å ha mormor på besøk. Vi elska at hun tøyste og tulla med oss, at hun var med oss og spilte kort, at hun satt sammen med mor og  røyka og drakk kaffe og snakka på brei trønderdialekt om folk i Trøndelag. Folk som jeg stort sett ikke hadde noe ansikt på - av Lovise, Å'n Kalbon. Å'n Gustavsn å dæm.
Mormor var ei fantastisk dame.