Innlegg

Viser innlegg fra 2014

Silotrilogien del 3 : Siloslavar

Bilde
Eg vart vekka til frukost kring ni, og dei to første åra eg var med i siloslåtten, var Bergljot òg slave. Avløysaren bruka ete oppe hos oss, etter at han hadde jaga kyrne ut på beite, innetter vegen, til Nya Gjerdet, eller Gamla Gjerdet, eller Bakkadn, oppunder huset.
Lynnet til kyrne på Kåda har alltid vore avhengig av kven som var ansvarleg for stellet. Farfar - som var ein brå og høglydt mann - trong ofte både ein og to assistentar til å møta på dei, slik at dei ikkje la iveg i fullt firsprang innover Hovdamarkjå med halane til vèrs og jura gyngande frå side til side. Dyr er ikkje annleis enn folk på den måten - dei vert engstelige av stress og gauling og gaping - MØD DI! MØD DI! NEINEINEI! DÅKKE MÅ MØØDA DI!
Himmel og jord vart satt i bevegelse for å flytta fjorten kyr eit par hundre meter. Me har hatt forpaktarar som var stikk motsatt, som ikkje ein gong trong binda kyrne når dei kom på båsen, for der vart dei ståande likevel. Dei rusla innetter vegen, og stoppa rett som det var…

Før de går ut i havet og lyser for fiskene

Vi har fått spillejobb i England!
Ja, jeg vet det : Det burde kanskje ikke overraske meg så enormt mye - jeg har vært med på spillejobber utenlands før, men jeg ble kjempeglad.

En gang i tiden var det å synge i band en viktig del av identiteten min, en av de tingene som definerte meg og det jeg var. Da jeg overleverte stafettpinnen til Kjetil i mitt tidligere orkester, så var det ikke uten et visst vedmod. Selve valget var ikke så vanskelig å ta, og jeg har aldri angra på det etterpå. Hvis alternativene var å være bortreist 6-8-10 uker i året mens ungene mine vokste opp bak ryggen min - uten at jeg fikk bli kjent med dem - eller at bandet slakka tempoet ned til hva jeg var villig til å yte - egentlig så var det aldri aktuelt.
Likevel. Likevel er formidling en kraft i meg. Veien - den som blir til mens vi går, dere vet - den kan ikke gjøre det uten at jeg kommenterer den, for da blir trykket for stort. Det er derfor jeg skriver.

Det har blitt en ventil, som det å synge også kan være d…

Landmenn

Jeg begynte på noe om siloslåtten for en drøy uke siden.
De første årene jeg var med (det ble forresten mange år til sammen), var det i selve siloen jeg hadde oppgavene mine. Stive armer, træler i nevene, grønske på buksa, gras i støvlene.
Far kom kjørende med full henger, inn veien, ned innkjørsla mot løa, giret ned til første høygir i det han svingte inn på banen. Fôrluka var lagt ned, og den andre luka også. Den med en trapp under, som førte ned til første etasje med fjøs og silerom og gangen, hvor uttappinga til kraftfôrtankene var. Det var rydda plass slik at man kunne kjøre inn og rygge inntil åpningen på siloen uten alt for mye plunder. Han stoppa da han hadde kjørt helt fram, satte bremsene i lås ved å trø hardt på dem og vippe over en trekanta sak av metall som var anretta like over. Løfta det venstre beinet over girspakene og trådte ut, tok hydraulikkslangen som hang på tilhengeren og satte den inn i koblingen på Masseyen med et klikk. Gikk til baksiden av tilhengeren og åpn…

Slag i slag

Det er nesten to uker siden jeg har skrevet noe. det sammenfaller med at det er nesten to uker siden jeg har lest i ei bok, og på dette - ganske tynne grunnlaget - kan man fastslå at det er sammenheng mellom det jeg leser og det jeg skriver.
Det er travelt  harereiret, det er advent, det er legokalendere og klistremerkekalendere og Månetoppenkalendere, det er julepynt og sånne rakettblomster som ikke heter annemoner, men som står i vann og vokser sinnsykt fort og på ett eller annet tidspunkt vil de skyte ut i en vidunderlig, fargerik blomst, og på et annet tidspunkt vil den tilte over av vekta og bli liggende vannrett med halve rota i været.
Det er Rållså som pynter hos oss, men ungene og jeg var på nisseverksted i borettslaget på Søndag, i bomberommet, og der laga vi to julekorger, pakka inn to blomster i cellofan og limte sammen to papirlenker til ei. Og så spiste vi alle pepperkakene vi orka, og det likte særlig Endre, som var oppe i tosifra før min far (i min skikkelse) satte brem…

Hopalong Cassidy fra det ene til det andre

Jeg antar at Siloslåtten kanskje er litt smalt for noen av mine lesere. Jeg kunne skrive om min tid i pelsdyrbransjen, det er enda smalere. Og en dag vil jeg gjøre det, kanskje den dagen det blir forbudt, men det er visst ikke ennå. Selv om lampene blinker.

Folk har mer sympati med rever i bur enn de har med mennesker i bur. Folk har mer sympati med avliva bikkjer enn tiggere på gata.
Og dette er den verden vi prøver å oppdra ungene våre i. Det var kanskje noe av det jeg hadde grua meg mest til da jeg fikk unger, til å manøvrere med kløkt på den store elven som heter livet, langt oppe i den smale bekken av gull som kalles Overfloden.

Så langt har det gått greit, selv om Ingrid allerede i en alder av fem stiller spørsmål som jeg - i en alder av 44 1/2 - sliter med å gi tilfredsstillende svar på. Jeg har brukt store deler av mitt voksne liv på å se etter og forstå nyansene. Men det er ikke alle som kan forstås. For Overfloden er bare for dem som tenker mest på seg selv. Og noen har pad…

Slåttekarer

Bilde
Siden jeg er blitt byas ser jeg det som viktig å fortelle om min fortid som lannas. det er ren folkeopplysning i en tid der fôrhøsteren snart ikke er å se lenger, med sin svaneaktige hals mot sommerhimmelen.

Jeg var tolv første gang jeg var med i siloslåtten hjemme på Kåda. Det året var Bergljot også med. Hun var sterkere enn meg, og tøffere. Turte hoppe fra banen selv om det var firefem meter ned. Suget i magen, den myke landingen i det nyslåtte gresset.
Vi hadde avløser på den tiden, som mer eller mindre gjorde de oppgavene de ble satt til av Far. Stelte dyrene, hogg ved, fiksa på gjerdene, horva, kjørte kunstgjødsel og var med i slåtten.

I siloslåtten stilte vi alltid med fullt lag. Det gjaldt å nytte været. Var det mulig så var far i gang allerede før doggjå hadde gått ut av gresset, mens melkemaskinen ennå durte og gikk. Da kjørte han ut på egrå med Massey Ferguson-traktoren som var fra 1966. Han heiste kroken ned, satte tilhengeren fra seg, parkerte Masseyen og gikk bort til Jo…

Matt

Da jeg var barn lærte jeg mange spill.

Ludo
Monopol
Mattis
Amerikaneren
Idioten
Krig
Gris
Vri åtten
Yatzy
Kasino
Lygen
Whist
Stigespill
(Bridge)

Det er de jeg kommer på.  Bridge står i parentes fordi jeg egentlig ikke kunne det. Men spilte det gjorde jeg.

Felles for alle disse spillene er at det er noen som vinner og noen som taper. Dere ser kanskje at Sjakk ikke er på lista mi. Vi spilte ikke sjakk hjemme hos oss, og jeg vet ikke om det var fordi vi var bønder, men vi spilte jo ikke Bondesjakk heller, så det gir ingen forklaring.

Det er som Trond Viggo sier Hvis noen hadde fortalt meg i 1978 at i 2014, at folk ville sitte å se sjakk på fjernsynet, så hadde jeg ledd meg i hjæl.

Bjartis savner Derrick. Det gjør ikke jeg, men av to uendelig kjedelige ting som kan vises på fjernsyn, så vinner sjakk. Det er kjedeligst.
OK, så er han ene norsk, men det skjer jo ingenting. Sjakk er brettspillenes svar på Hurtigruta minutt for minutt. Time etter time med to dresskledde folk som flytter brik…

Med rødmen i kinnene

Jeg hadde tenkt at mitt neste blogg-innlegg skulle handle om skriving, om alle de årene da jeg gikk rundt med papirlapper i lommene og stanga imot en usynlig vegg. Som viste seg å være meg selv. Formidling er en kunst, det krever først og fremst at man har noe å si.

Jeg satt ute på IKEA i går, mens ungene lykkelig begravde hverandre i myke tøyballer i Småland, og Rållså jaget rundt i butikken, på jakt etter effekter som hun skulle bruke i jobben sin.
Jeg hadde glemt boka mi, så først surfa jeg formålsløst omkring på internett, uten å bryte overflaten en eneste gang.
Så rota jeg omkring i lommene på jakken, og der lå det ei notisblokk som jeg hadde skrevet handlelapp på da jeg hadde planleggingsdag med ungene.

Jeg begynte å skrive, om rarehuset og disse papirlappene og A4-arkene som lå og fløt med halve tekster og halvdårlige ideer på broken english, som etterhvert havna i ei skuffe eller eske, for så å finne veien til søpla, hvor de strengt tatt også hørte hjemme.

Men de fra i går lig…

The truth is out there

Jeg blir liksom ikke helt ferdig med UFO Rogaland. Jeg har brukt en stor del av uka til å sammenligne dem med andre konspirasjonsteoretikere og sekter og ekstremister.
Er de så mye verre enn foreksempel Jehovas Vitner? Eller IS? Eller de høyreekstreme? Eller de venstreekstreme?
Kan man sammenligne elitene i UFO-konspirasjonen med Satan i Kristendommen? Eller Jens Stoltenberg i Nassenes univers? Er den påståtte microchippingen ekvivalenten til det verdslige eller ugudelige eller vantro? Djevelens ord?
Jeg vil kanskje si at gjengen der borte på bydelshuset var langt mer harmløse enn andre ekstremister. De springer ikke ned dørene våre slik som Jehovas vitner gjør. De stjeler ikke våpen og gulper ned kommentarfeltene slik som de såkalte nasjonalistene gjør.

Det er lenge siden jeg har deltatt på noe kristent arrangement, men slik jeg opplevde det på den tiden, så var det et ganske tungt press på oss ungene, det som ble sagt ble presentert som sannheter , og slikt skal man ikke utsette un…

Jag er inte rasist, men..

Det ble pause, og siden vi satt bakerst var vi først til det som på foreningsspråket heter 'noko å bita i'.

Spacecookies var det skralt med, men rikelig med sjokolade og potetgull og kaffe og kaker, og vi tok godt for oss, og mens vi sto der kom det ei dame bort og lurte på 'om vi var interressert i sånnåge'. Og hvor vi hadde funnet informasjon om arrangementet.
Bygdadegosen så ned i golvet og ville ikke si noe, men jeg forklarte at jeg hadde sett en plakat på kulturhuset, og at vi bare var nysgjerrige.
Vi gikk ut og drakk opp kaffen vår der, og jeg røykte en sigarett mens vi snakka lavt sammen, og da vi kom inn i salen igjen, satt det en fyr inne i en krok og spilte gitar til Comfortably Numb av Pink Floyd. Oppå plata liksom, og det syntes jeg var stas, og etterpå dro han Tears in Heaven av Clapton, og var helt klart i flytsonen. Det var som om han spilte fra en av Mix-tapene mine fra 1992.
Bygdadegosen sprang ut etter mer sjokolade, og hun med de fantastiske konspir…

Paranoid Android

Det sies at man skal respektere folks tro, for det er personlig og alvorlig, og privat.

På Fredag skulle jeg egentlig ha vært i Alsvik og sunget inn en låt sammen med Timmy, men da han avlyste hadde jeg et annet arrangement i tankene.
Jeg kom nemlig over en plakat fra en organisasjon som kaller seg UFO Rogaland nede på kulturhuset sist Søndag. Om et åpent arrangement i Bekkefaret Bydelshus.
Riktignok var inngangspengene i stiveste laget - 200 kroner - men jeg fikk med meg Bygdadegosen, og sammen rusla vi ned til bydelshuset i den mørke Novemberkvelden, klare for å få en dose innsikt i hva som foregår på alternativfronten. Og det er visst en hel del.

Det var helt tomt i inngangspartiet til storsalen, men i kjelleren dundret bassen fra fritidsklubben, så det var tydelig at det var litt av hvert på gang i Rekkefaret denne Fredagskvelden. Lenger inne satt det en mann og tok inngangspenger. Vi betalte og gikk inn i salen - hvor de snaut hundre fremmøtte satt og kikka på et lite lerret. De…

Bit for bit. Bilde for bilde.

Jeg tenkte jeg bare  skulle begynne med en bokstav og se hvor det tok meg.

A A er den logiske plassen å begynne. Da har  jeg liksom ryggen  fri. Man kan  ikke bare begynne med B og ignorere A. A-oppgavene i matematikken var alltid de enkleste, og  de eneste jeg hadde noen reell sjanse til  å  løse.
Det er mange fine ord som begynner på A. Algebra, Alnabru, Antologi, Akilles . Albatross.
Det er  en fin og åpen bokstav å synge. Den første jeg lærte meg å skrive.
Før bokstavene ble til ord og setninger som skulle gi en eller  annen form  for mening.
Knut Arve og jeg. Syv år. Nakkene bøyd over bøkene. Høyre neve knytta. Håndbaken banket rytmisk mot pulten. Eg - hei-ter O-la. Eg - er - ein gut. Eg - har - ei - sil. Vi hadde ålreit dreis på lesinga, begge to, under Knut sitt myndige blikk. Noen ganger slo jeg hånda så hardt ned i pulten at den var helt øm etterpå. Det var fine år, der. De første på barneskolen. Det  gjorde liksom ikke noe at man var litt vimsete. Det var 70-tallet og grus…

Klepp Stasjon

Bilde
Nede på stasjonen, tidlig en morgen
står alle togene så fint på rad
mannen i lokomotivet sveiver på et håndtak
tsjtsjtsjtsj!  Toget går

Jeg står der jeg også, på stasjonen. Venter på Trønderdegosen - men han skal til Sandnes - jeg skal til Klepp Stasjon.
Og trønderdegosen kommer - med all sin verdensvante ekstravaganse - og jeg står over en automat for å kjøpe billett til Klepp. Stasjon.
Det har blitt lettere for oss retningsløse etter at GPS-en kom. Det er som å ha noen som dytter deg avgårde i riktig retning, eller som ihvertfall har en formening om hva riktig retning egentlig er.

Automaten ignorerer alle mine forsøk på å kjøpe billett til Klepp Stasjon. Så jeg kjøper til Klepp istedet.
Burde være grei skuring. Jeg har veibeskrivelse på en mail på telefonen også.

Jeg liker togperronger. Den lett hektiske stemningen, mennesker som haster til og fra. I Stavanger står damploket Hugin til pynt inne i avgangshallen. Det lukter pølse fra Narvesenkiosken. Det sitter noen mennesker på de hard…

Menneskje og Maktene

Mannen står ennå.
Kneisende over Rauma. Vaklende, skjelvende, dirrende med hele landets øyne retta mot seg.
De sier at Mannen har vært vanskelig å forstå seg på.
Men før eller siden. Før eller siden må han i kne.
For det er tyngdekraftens lov.

Jeg husker da jeg var barn. Bruddstykker av det å være barn. Luktene som var forholdsvis nye. Sol mot huden. Kaldt vann i gummistøvlene.

Det var en høst på åttitallet. Jeg googler Storflommen i Årdal og finner et årstall - 1983 - det var det året jeg begynte på ungdomsskolen. Det året jeg begynte å røyke rullings.
Det året jeg omsider forsto at jeg aldri kom til å bli den nye Ray Clemence, så jeg slutta med fotball. Det å bli valgt som en av de siste i gymtimene på plassen utenfor ungdomsskolen talte for seg. Det fins mangslags nederlag for en 13-åring, og selvinnsikt kommer gjennom slike. Man prøver. Og feiler. Og prøver igjen.
Det er noen flom-år som huskes bedre enn andre. Det var den som tok bedehuset hjelmelandsvågen, og altså denne her, s…

Tilfeldigvis

Jeg har stilt klokka både hit og dit, for det var nylig den helga på høsten, hvor man stiller klokka. Fram. Eller tilbake.
Vi har vært en del ute i helga. Sammen med ungene, sand og vann over alt. Søkkvåte fingervanter, røde kinn. Regnbukser som har blitt for korte.
Rållså og jeg har vært vel tidlige med ullklærne også, tatt i betraktning at det er 13-14 varmegrader ute
Når det er høst tenker jeg ofte på den høstdagen for fire år siden, da far akkurat hadde dødd. Den uvirkeligheten som preget tilværelsen. Alle bekymringene som sto som skjelvende, stupbratte fjellsider omkring oss. Hele verden som var blitt skeiv, rykka ut av balanse.
Vi satt i mors bil, hun og jeg. Hadde trilla ned bakken fra huset på Randøy, stoppa utenfor det gamle sauehuset, hvor søppeldunken i grå plast står plassert mot den røde veggen. Akkurat denne dagen var det oppholdsvær, en lav sol som la gården i et flatterende lys. Gresset som var grønt på begge sider.  Jeg gikk ut av bilen for å kaste en søppelpose i du…

Recording

I dag skal jeg til Alsvik for å spille inn vokal på en sang. Det er ei låt vi har holdt på med lenge, kanskje så mye som tre år.
Jeg er rusten. For å være ærlig så har jeg alltid vært rusten. Hvordan jeg presterer har alltid vært avhengig av feelgod.  Det er bra der i Timmy`s kjeller, med skjermene, datamaskinene som durer og går. Cult-plakatene på veggene. Gardina som skiller selve studioet fra øvingsrommet ved siden av. Døra ut som pleier å stå litt åpen før den må lukkes, hvor en selskapssyk katt alltid pleier å komme stormende når vi har pause. Gnurer liksom hele kroppen mot en mens den maler og purrer med halen rett til værs. En gang pissa jeg på den, men hva faen kan en forvente når katteskinnet gnurer seg mot foten mens en står der og veiver i halvmørket? Og kanskje er litt halvbrisen attpåtil. Det skulle ihvertfall ikke forundre meg.

EG TRUR EG PISSTE PÅ KATTEN DIN, TIMMY!
HAHAHA!

Kanskje vi sitter med hver vår kaffekopp, og jeg med en sigarett. Forteller anekdoter fra gamle ell…

Trouble

Mine to barn krangler om en leke. Det er ampert fordi de har vært inne hele dagen. Gått hverandre på nervene. Det er uunngåelig at det smeller.
Jeg står over grytene og lager middag.
Mitt ene barn roper: NEI, DEN E MIN OG BARE MIN! EG FEKK AN TE BURSDAGEN MIN!

Mitt andre barn svarer: NEI!

Mitt ene barn utdyper: JO! FOR DET HUSKE EG!

Svaret mitt andre barn (desperat i tonen) gir er ett for historiebøkene: NEI! INGEN HUSKE NÅGENTING!

Jeg snakka en gang med ei som var tvilling, og om den problematikken som lå i det å dele. At hun og søsteren liksom måtte dele på alt, og at hun opplevde det som blodig urettferdig, at det som var hennes var faen meg bare hennes, og drit i sosialdemokratiet og tanken om at alt er alle sitt. At vi eier det sammen.
Jeg ser jo disse tendensene hos mine unger også. Jeg oppfordrer dem til å låne hverandre leker, fordi det er en fin ting å kunne hjelpe noen, å kunne se andre sine behov, og ikke bare sine egne.

Men noen ting er selvsagt hellige: Ingrids tøykanin L…

Tilståelsen

Jeg vet ikke om jeg er samme mann i dag som for foreksempel 20 år siden. Til en viss grad, kanskje. Jeg har de samme vennene (stort sett), jeg sympatiserer med venstresiden, jeg liker rock og Bjørneboe og er skeptisk til religion av enhver art.
Jeg liker fest og basar. Jeg har mye av den samme usikkerheten som jeg hadde i 1994, den usikkerheten som ble skjult bak en usynlig vegg av skråsikkerhet.

Men Påskeharen i 2014 er i en annen livssituasjon. Livet har tatt flere vendinger. Det er livet som skjer. Far som ikke lever mer, ungene som utvikler seg.
Hva gjør selve livet med de vi er?  Er vi de samme hele livet? VIL vi være de samme? Strekker vi oss mot noe, eller kneler vi under vekten av ansvar og bekymringer?
Alt dette er ting som jeg tenker på, uten at jeg nødvendigvis blir noe klokere av den grunn.

Det jeg kan si. Det jeg kan si med ganske stor sikkerhet er at det er sider ved Påskeharen i 1994 som jeg ikke synes noe om i 2014. Det er først og fremst det bombastiske, min manglende…

Drømmen og hjulet

Jeg hadde familien med på hytta i høstferien. Den ligger i fjellet, i Slettedalen over Hellandsbygd.
Det er den andre familiehytta vi har hatt i Sauda, og over vedovnen i stua er det ei hylle, og i den hylla har hytteboka sin faste plass. Det er forresten to av dem. Ei rød og ei blå, den ene er helt utskrevet, og snart den andre også, og noe av det første jeg pleier å gjøre når jeg kommer opp på hytta (omtrent hvert tredje år), etter å ha tent opp i ovnen, sjekka at det er vann, dratt fra gardinene, låst opp utedassen, og pakka ut bagasjen er å sette meg til å bla i hytteboka.
Hytteboka er en logg, eller et referansepunkt eller familiekrøniker eller sakramenter. I hytta vår er det sånn.
Dato og år fylles sirlig inn. Klokkeslett for ankomst likeså. Det er vanlig å åpne med noen linjer om været, og om formålet med turen, hvem som har brukt hytta, og om det er foretatt noen utbedringer eller lignenede. Dersom man låner hytta, eller er gjest er det god skikk å lovprise bygget, beliggenhe…

Hestekastanjer

Frank Sinatra er en av de absolutt største mannlige vokalistene jeg vet om. Det er noe med måten han kombinerer på. Han er avslappa og autoritær på èn gang. Han synger som et blåseinstrument, har jeg ofte tenkt. Jeg skulle ønske jeg kunne synge sånn. Jeg kan forsåvidt styre meg for sjangeren storband, men Sinatra, altså - FOR en vokalist han var. Nick Cave synger som en Cello. Sinatra sang som en trompet, bare med mørkere klang.


Chestnuts roasting on an open fire
Jack Frost nipping at your nose
Yule-tide carols being sung by a choir
And folks dressed up like Eskimos


Det var disse ordene - i Sinatras avslappa-autoritære drakt - som sang i meg da Rållså foreslo at vi skulle spise kastanjene som ungene og jeg hadde plukka. Til kvelds. Hun fant ei oppskrift på nettet, la kastanjene på bakepapir oppå et brett og skjøv hele stasen inn i stekeovnen. Der lå de og putra og koste seg i en times tid. 
Det var et relativt sprekt tiltak, dette her.  Min kjennskap til nøtter er begrensa til hasselnøtter,…

Det er så mangt man ikke vet. Eller husker.

Vi var altså på vei nedover til Sjildn kjøpesenter, under kastanjetrærne, ungene og jeg. Vi skulle kjøpe bursdagspresang, men disse blanke, mørkebrune nøttene lå strødd langs veien. Vi plukket og plukket, i det halvhøye gresset og på den skinnende blanke asfalten. Vi fylte lommene, samlet slik som unger gjør når de er fem år. Kastanjenøtter i alle slags størrelser og fasonger, glatte mot håndflatene og lommefôret.

Se, Pappa! Her e ein te! Eg har mangare enn deg, Endre!

Vi holdt på sånn, helt fram til vi hadde passert Rekkefaret kirke, kikka over kanten til lekeområdet som tilhørte ungenes gamle barnehage, den de har lagt ned fordi kirken trenger lokalene til andre aktiviteter.

Eg huske nesten ikkje når me gjekk der, sier Endre.
Men jeg husker det godt, Jeg husker den første gangen vi var innom, når vi akkurat hadde flytta tilbake til byen, at det var en varm sommerdag, og at det satt en hel gjeng med unger med beina uti et plaskebasseng, og på den andre siden av veien stoppa det en ung…

Kastanjealleer

Favorittgata til Rållså og meg i Berlin heter Kastanienallee, oppe i Prenzelauerberg. Det er noe med stemninga der oppe, noe som er luftig og skakt på en gang. Jeg leser på google at det er en pretensiøs plass for hippe berlinere, men det er ikke sånn vi opplever det.
Jeg liker de skjeve fortauene, de høye grønne trærne og de nedtagga parkene.

I slaskamarka har vi vår egen Kastanjealle, det er en gang og sykkelsti som strekker seg forbi siffen, med sine kunstgressanlegg, lavblokkene på høyre hånd, under motorveien, forbi Ullandhaug skole, helt fram til Bekkefaret kirke.
Jeg er ikke helt sikker på om Europeere ville gå god for at gang og sykkelstien i Slaskamarkå og bekkefaret er en 'alle', duren fra motorveien, kildesorteringa ved prixen i bekkefaret med tilhørende herligheter, hvor hvit plast henger som frynser fra de øverste greinene - og ikke minst - den myteomspunnede kommunale høyblokka i Bekkefaret, det er fjernt fra den Berlinske alleen.
Det er skakt på en annen måte.
M…

Hard rain is gonna fall

Det er tungt å innrømme det: Jeg savner Luis Suarez.
Jada, jeg vet at jeg ønska han dit pepperen gror etter at han sutra til The Guardian i fjor: Buhuhu! Dere lovet meg at jeg skulle få gå! La meg slippe!

Og gudene skal vite over at jeg har skammet meg over deg, Louis - over bitegreiene dine - og rasismesaken med Patrice Evra. Patrice Evra er en jæ%%a kødd, men da kunne du vel for faen bare kalt han en kødd, og ikke en negrito. Det var ufint gjort av deg, Luis.

Mange av oss - mine medsupportere og jeg - vi kunne tilgi deg for filminga og trøyeholdinga og det enorme repertoaret av tjuvtriks som du var - og sannsynligvis er - i besittelse av.

Avogtil rødma vi i skam. Men tomrommet du etterlater deg er så stort! Super Mario er ikke så super at det gjør noe. Han jobber ikke sånn som deg, Luis. Han ligner mer på John Carew, og Sturridge er skada halve sesongen på grunn av han der forp... Roy Hodgson.

Føkk det der kvasi-idealistiske Barca og kom hjem igjen, Luis. For det er ikke noe gøy len…

I høyden en Huyndai

Det er en av de dagene hvor jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal skrive om, men satser på at det løsner, slik at det ene ordet tar det andre, og så gir totalpakken en akseptabel grad av underholdningsverdi.
Jeg drømte så rart i natt.
Ungene og jeg kjøpte sykkel til Rållså i bursdagspresang, og den disponerer jeg noen av dagene. Jeg fikk plenty sykling da jeg var barn. Det er alt for bratt i Ryfylke for å drive med sykling. Myrabakkjen, Saltkjeel, Sandongbakkjen, og ikke minst bakken opp til Ingvaldstad - der skytebanen ligger, forbi Børkja. De sitter fortsatt i beina. Fint nedover. Kjipt oppover.

Men, altså - sykler i dag er ikke som de var før - de er lettere, mykere, snaisnere og mer fancy enn hva de pleide å være. De har tusenvis av gir og demping både her og der. Noen har batterier, tilogmed.
Den jeg kjøpte til Rållså (og meg selv) var ikke noen BMW, i høyden en Huyndai, men den har funka greit fram til nå. Skulle forresten bare mangle, den er ny og kosta seks tusen.
Men så …

Eple

Det var vel ei av de helgene.
Som filer på meg. Som om det er ei rundfil inni magen som filer på nervene, og på ryggmargen og tålmodigheten. Og mot tinningene.
Og jeg kjenner meg som et eple eller ei banan eller noe, filma i fast forward, som går i forråtnelse på et par små minutter.

Akkurat så kryptisk lar jeg ingressen være. Det er mye mulig at ingresset er grønnere på andre sider.

Vi snakker litt om bøker for tiden, Rållså og jeg Det er kanskje da vi er nærmest hverandre. Det var vel kanskje sånn vi fant hverandre.
Vi kan snakke om klang og rytme, og vi har mange av de samme preferansene. Ser de samme tingene. Vi utfyller hverandre da. Og hun løfter min himmel.
Og noen ganger løfter jeg hennes.

Det Blennel på Blonwins Kafè

Bilde
Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Da jeg så alle folka og barnevognene utenfor brannstasjonen. Jeg hadde vel håpet at vi var såpass tidlige at vi slapp det verste trøkket.
Vi stålsatte oss og gikk av utenfor Politikammeret. Ei varm lita hånd i hver av mine.

Jeg husker godt da politistasjonen lå på Nytorget. Det er noen år siden nå. Jeg bodde litt lenger oppe i bakken, i Kongsteinsgata sammen med Tvitten. Mang en strandbu som var for sein til siste ferja på lørdagskvelden benytta seg av politikammerets noe spartanske overnattingstilbud. Da jeg bodde i Årdal overnatta jeg en gang i telefonkiosken nede ved kaien. Jeg hadde aldri våga å legge meg inn hos politiet. Bak ei dør som jeg ikke hadde nøklene til selv. Hva om de ikke ville slippe meg ut igjen?

Selv om politikammeret ikke har ligget på Lagårdsveien i så forferdelig mange år, så er det allerede merka. Det har ei historie. Det var her gjengen til David Toska blokka utkjørselen med en lastebil som de satte fyr på. Jeg glemmer aldri …

Eg henge opp ner

Lørdagen kommer. En dieselmotor som starter utenfor. Jeg vet hvilken bil det er. En gul Nissan arbeidsbil.
Ungene våkner i rommet ved siden av. Jeg står opp, og Rållså forsvinner som en skygge ut på soverommet. Jeg retter fjernkontrolllen mot fjernsynet, og der reiser ungene inn i barne-tv's vidunderlige verden. De sitter under pleddet og holder rundt hverandre.
Søskenkjærlighet er fine greier.

Jeg går inn på kjøkkenet og fyller vann i vannkokeren, trykker den på, den suser hissig. Tar den ene presskannekoppen ut av oppvaskmaskinen og teller tre skjeer oppi.

Det går ikke lenge før det lukter kaffe i hele leiligheten. Jeg setter meg med dem i sofaen, finner ipaden. Ruller facebook, blogg og nettaviser mens kaffen trekker i koppen på stuebordet.

Jeg tenker at det er jammen ikke mange kommentarene jeg får her på bloggen. Selv om telleren viser mellom to og firehundre lesere i døgnet.

Med en kraftanstrengelse klarer jeg å legge brettet fra meg, rusker ungene i håret. Det er knøttekore…

Herr Samvittighetens

Det var ei sånn helg som var litt av alt.

Den begynte tidligere enn vanlig. Klokka ett på Fredagen var jeg innkalt til 'Kontrollkomiteen' i firmaet.
Jeg grua meg. Det hadde noe 'muntlig eksamensk' over seg. Og selv om Jobben som Hovedverneombud er noe som jeg ikke akkurat higa etter i utgangspunktet, så vil jeg jo gjøre en best mulig jobb. Si og gjøre de riktige tingene. Jeg kan ikke gi faen. Og vil ikke.
Herr Samvittighetens hadde tatt livet av meg.

Det gikk ganske greit. Ikke noe tredjegrads. Jeg blei lytta til. Adresserte noen problemstillinger.

Jeg følte at jeg hadde bestått da jeg gikk ut derfra. Leita etter veien ut. Fant til slutt den riktige døra. Den som gikk igjennom kantina og førte til trappene og utgangen i første etasje.

Og så kikka jeg på klokka, og jeg hadde bare vært inne i en drøy halvtime, og enda så slett moral jeg har, så syntes jeg ikke at jeg kunne gå hjem klokka fem over halv to.

Jeg tusla inn i bilen og kjørte ned igjen på jobben.

Jeg dro hjem…

Auren i Paddebekkjen

Heime på Kåda, på farsgarden min, rann det ein bekk som bar namnet Paddebekkjen. Han rann på nedsida avTrøsjehuset, igjennom pjuskete furuskog og myrlendte beite og ned til Tjødnå. Eg skriv var fordi han vart lagt i røyr på eit seinare tidspunkt.
Det var ikkje mange far til son - aktivitetar vi dreiv med, far og eg. I alle høve ikkje av det slaget som var på mine premissar. Det var mest arbeid. Men då eg var ni eller ti år, fortalde han meg om auren i Paddebekkjen. Det var oktober, ein blank sundag, og bekken gjekk flaumstor. Seinare lærte eg at om hausten trekte fisjen opp i elvar og bekkar for å hekka eller gyta eller ha seg, eller kva ein vel å kalla det. Far laga ei felle av hønsenetting, synte meg korleis ein kunne demma opp med stein rundt på eit smalt punkt, og så kunne ein gå uti eller langsmed bekken med ein kjepp og jaga fisken nedover, til han hang i nettingen. Og så gjekk far, og eg sto igjen under fåretrenå. Dei spegla seg i bekken, som song mellom steinane. Eg sprang s…

Ikkje bare sånne sunne ting

Kan eg få is, Pappa?
Det er Tirsdag ettermiddag, klokka er kvart over fire. I ovnen putrer fiskegratengen - som jeg i min fantasiløshet har valgt til middag - fordi jeg vet at ungene spiser det. Og fordi fisk er sunt, selv om palmeolje visstnok ikke er det

Me har kje is, du kan få ei pera.

Åhr, nei - eg vil kje bare ha sånne sunne ting! Eg vil ha is!

Jeg liker det, at hun argumenterer.

Ja, men me har kje.

Hun åpner døra til fryseskapet og konkluderer med at jeg ikke har lurt henne denne gangen. Frosne erter, frosne bær. Frossen fisk. Ingen is.

Jeg syns det er ei mare å komme opp med matretter som ungene vil spise. Jeg har ikke skrekken for å lage mat lenger, men jeg har ikke gløden heller. Har aldri hatt den.

Mat er mer enn mat. Mat er relegion. Trosretninger. Veganere mot kjøttetere. Øko mot industri. Gluten mot antigluten. Pris mot kvalitet. Kortreist mot globetrotter. Og nå kan man faen ikke spise oppdrettslaks heller. Der røyk en av de fire faste middagene. De jeg kan lage med øyne…

Matblogg fra Sør Amerika

Vi var i 40-årsdagen til Polardegosen på Lørdag. En minneverdig fest.
Jeg sto der og svaia på kjøkkenet sammen med Valslangen mens de fulleste konkurrerte om å legge inn valgene sine på Spotify. Det var wifi og hifi i skjønn forening.

Det som eg syns e ei løyen anekdota om deg, Øysil - e at når du og Polardegosen drog te Peru i 98', så åd du Yoghurt før du fòr, for ikkje å ble ringe i magen.

Jeg hører hva han sier, men jeg forstår ikke hva som er så himla morsomt med det. Ja, men det e jo det sama som idoform, sier jeg. Og mener det jeg sier.
Valslangen gliser Jaja, det e jo det.

Jeg tenker tilbake på den turen, og så tenker jeg at jeg skulle ha laga en matblogg, men at når vi skriver 2014 så er det vel i seneste laget.

Den eneste gangen jeg var dårlig i magen var da vi hadde bestilt noe funky kyllingsuppe der oppe i en by i Andes, og vi satt der og pirka i hver vår skål, og jeg kjørte skeia ned mot bunnen, og det var noe som hang fast, og da jeg hadde fiska dette 'noe' ove…

Hjem til tua

Bilde
Søndagen kommer, og jeg merker på ungene at de er veldig godt kjent nå. Det gleder meg at de småkjekler litt med hverandre, de som ikke er søsken også.
Da er man liksom godt kjent, man ser andre sider med hverandre enn de som bare er champagnegalopp og fryd og tull og tøys.
Det utspiller seg et slags spill om makt og posisjonering i et mikrokosmos like under blikkene våre.
Men det går fint. Det er en fin balanse.
Det er definitivt mer latter enn tårer.
Det har slutta å regne. Etter frokost bestemmer vi oss for å ta med ungene ut i den berømte sørlandslufta.
Jeg føler at Rållså og Frekkesen og Bergljot finter meg og V ut, og plutselig ikke skal være med ut likevel.
Slik at de selv kan sitte inne og nyte freden.

Tar dåkke di me ud, då?

På med klær og støvler. Ut med ungene.  Igjen med døra.

Jeg kler ungene i regnbukser og støvler. Sola varmer fortsatt. Det glitrer i løvverket. Lufta er rein og klar.
Ungene holder hverandre i hendene i lang rekke. Ingrid vil ikke holde Endre i hånda,…