fredag, desember 19, 2014

Silotrilogien del 3 : Siloslavar


Eg vart vekka til frukost kring ni, og dei to første åra eg var med i siloslåtten, var Bergljot òg slave. Avløysaren bruka ete oppe hos oss, etter at han hadde jaga kyrne ut på beite, innetter vegen, til Nya Gjerdet, eller Gamla Gjerdet, eller Bakkadn, oppunder huset.
Lynnet til kyrne på Kåda har alltid vore avhengig av kven som var ansvarleg for stellet. Farfar - som var ein brå og høglydt mann - trong ofte både ein og to assistentar til å møta på dei, slik at dei ikkje la iveg i fullt firsprang innover Hovdamarkjå med halane til vèrs og jura gyngande frå side til side. Dyr er ikkje annleis enn folk på den måten - dei vert engstelige av stress og gauling og gaping - MØD DI! MØD DI! NEINEINEI! DÅKKE MÅ MØØDA DI!
Himmel og jord vart satt i bevegelse for å flytta fjorten kyr eit par hundre meter. Me har hatt forpaktarar som var stikk motsatt, som ikkje ein gong trong binda kyrne når dei kom på båsen, for der vart dei ståande likevel. Dei rusla innetter vegen, og stoppa rett som det var for å ete gras som vaks i grøftene, og då dei kom fram til den opne grinda, gjekk dei inn, som om det var heilt utenkjeleg å fortsetja ein annan veg.
Då dette arbeidet var gjort, på den eine eller andre måten, og grinda stengt med streng, kom avløysaren inn til oss andre som sat kring bordet, hengde først av seg kjeledressen på spikeren ved trappa, og sette støvlane frå seg på utsida, vifta vekk flogene som kretsa kring hovudet hans, opna døra til grovkjøkenet, sette på springen, og bretta opp skjorteerma før han såpa inn og vaska nevane. Radioen sto på, og om det var reiseradioen eller nitimen.
Så langa me innpå med brødskiver, og far fortalde skrøner og småkjefta på oss ungane, og så var det ut - ut i siloslåtten for alvor.

Det låg eit tilhengarlass i siloen, far slengde 3 gaflar oppi, henta den lengste stigen, og fira han ned, slik at han vart ståande på skrå ut frå veggen. Så svinga han seg over kanten, og klatra med målretta steg ned til botnen. Etter han kom Bergljot, og til sist eg. Vi treiv kvar vår høygaffel. Far handterte reiskapen med suveren kraft og eleganse, han sleit store mengder gras utover frå haugen som låg i midten, ut mot kanten. Bergljot og eg freista å gjera som han, men vi var små, og urøynde. Det gjekk smått med oss der vi stod på kvar vår side og freista å ikkje gå i vegen for han sjølv. Det lukta friskt av gras og maursyre, og då graset var fordelt jamnt utover, visa han korleis ein skulle trø. Pakka graset langs kanten, han gjekk med halve skritt langs betongen, og la vekt på høgre fot medan han arbeidde seg rundt.
Og så klauv vi opp stigen. Og far drog han opp for å legga han på ein plass der han var ute av vegen før neste lass kom.
Avløysaren sette seg på traktoren, starta og løyste bremsa, medan far stilte seg på draget til tilhengaren, med armane ut til sida, kveila kring framkarmen på tilhengaren.
Bergljot og eg sette oss på utsida i solveggen, høyrde traktoren forsvinna innettter vegen, og snart starta John Driden opp med eit brøl.
Eg held føre meg at vi ikkje snakka så mykje saman på denne tida, Bergljot og eg, det var vel mest krangling om kven som skulle ha den nyaste høygaffelen, den med 3 heile tindar. Det var som regel ho som vann.
Når eg tenkjer tilbake på det i dag, så kan eg ikkje begripa korleis sjalusi og mistru så til dei grader kunne gjennomsyra ein syskenrelasjon. Den dag i dag er me ikkje så verst, nokon av oss. Om eg skal sei det sjølv.

Lyden av Masseyen då han gira opp i sjette gir og sleit lasset med seg, medan pulsen auka bittelitt. Og der såg me han. Det hadde vel teke eit snaut kvarter. Han svinga inn, gjekk av, og foretok det same ritualet som far hadde gjort. Me haldt oss godt ute av vegen til han forsvann ut porten igjen etter å tømt hengaren.
Me var som sagt berre 11-12 år gamle, og det var ikkje alltid me klarte å jabna ut alt graset før me høyrde traktoren koma på ny. Då måtte avløysaren hjelpa oss, det var me som var proppen i systemet, og maursyreeimen reiv i lungene og støvlane fylde seg med gras, og eg fekk vassblemmer inni hendene. Ein gong rende eg gaffelen inn i støvelen til Bergljot, bomma på tærne med ein halv centimeter. Ein annan gong øydela me den beste høygaffelen, braut av den eine tinden ved eit uhell, men me torte ikkje å fortelja det til avløysaren, me gøymde han heller unna og lata som ingenting. Og så var me livredde halve dagen. Livredde for å få kjeft. Han vart sint då han skjøna korleis ting hang saman.
Me sto slik i to-tre veker dei neste somrane, heilt til Bergljot fekk sleppa. Men eg aksepterte den lagnaden som vart lagt på skuldrene mine, beit tennene saman og sleit meg igjennom. Var eg heldig, så vanka det anerkjenning og skrøyd frå far.

Og siloslåtten eksisterer visst ikkje lenger. Det er rundballar som gjeld no, så dette får vera mitt vesle bidrag til kulturhistoria, og det er vel eit teikn på aldring når ein brukar såpass mykje tid til å kika i bakspeilet, men somme tider vert eg glad når eg ser ein traktor med fôrhaustar som arbeider seg rundt ei grøn egra.

tirsdag, desember 09, 2014

Før de går ut i havet og lyser for fiskene

Vi har fått spillejobb i England!
Ja, jeg vet det : Det burde kanskje ikke overraske meg så enormt mye - jeg har vært med på spillejobber utenlands før, men jeg ble kjempeglad.

En gang i tiden var det å synge i band en viktig del av identiteten min, en av de tingene som definerte meg og det jeg var. Da jeg overleverte stafettpinnen til Kjetil i mitt tidligere orkester, så var det ikke uten et visst vedmod. Selve valget var ikke så vanskelig å ta, og jeg har aldri angra på det etterpå. Hvis alternativene var å være bortreist 6-8-10 uker i året mens ungene mine vokste opp bak ryggen min - uten at jeg fikk bli kjent med dem - eller at bandet slakka tempoet ned til hva jeg var villig til å yte - egentlig så var det aldri aktuelt.
Likevel. Likevel er formidling en kraft i meg. Veien - den som blir til mens vi går, dere vet - den kan ikke gjøre det uten at jeg kommenterer den, for da blir trykket for stort. Det er derfor jeg skriver.

Det har blitt en ventil, som det å synge også kan være det. Og i den grad det er noen som leser det jeg skriver - eller hører på det jeg synger - så er det en bonus. Det er ikke målet i seg selv.

En som står meg uendelig nær sier at for henne handler musikk om å lete etter noe, og det synes jeg er godt sagt. Det å lese, eller lytte til musikk - det handler i stor grad om å åpne seg - å bli nådd. Å legge forbehold fra seg (uansett hvor pompøst det måtte høres ut).
Det er selvsagt umulig å gjøre det hele tiden, og smak er heldigvis forskjellig. Det som funker for noen trenger ikke funke for andre.
Og så finnes det musikk som treffer deg som en slegge der og da, som en fargerik eksplosjon i brystet, som en fest i øregangene, men som vaskes ut for hver gang du hører det, til det er ingenting igjen.
Og motsatsen, som gir motstand, kryper innpå deg og vokser for hver gjennomlytting, til den til slutt fyller deg, som en drøm eller en sein men fortjent og avgjørende scoring mot Basel i Champions League.
Kanskje det er bedre å sammenligne med raketter (selv om jeg egentlig ikke liker raketter). De som bråker og veiver og hyler, men fort slukner og etterlater seg sur kruttrøyk som river i nesen.

Og de som henger og henger og henger der oppe på himmelen før de går i havet og lyser for fiskene.

Men vi har fått spillejobb i England! Hurra!

torsdag, desember 04, 2014

Landmenn

Jeg begynte på noe om siloslåtten for en drøy uke siden.
De første årene jeg var med (det ble forresten mange år til sammen), var det i selve siloen jeg hadde oppgavene mine. Stive armer, træler i nevene, grønske på buksa, gras i støvlene.
Far kom kjørende med full henger, inn veien, ned innkjørsla mot løa, giret ned til første høygir i det han svingte inn på banen. Fôrluka var lagt ned, og den andre luka også. Den med en trapp under, som førte ned til første etasje med fjøs og silerom og gangen, hvor uttappinga til kraftfôrtankene var. Det var rydda plass slik at man kunne kjøre inn og rygge inntil åpningen på siloen uten alt for mye plunder. Han stoppa da han hadde kjørt helt fram, satte bremsene i lås ved å trø hardt på dem og vippe over en trekanta sak av metall som var anretta like over. Løfta det venstre beinet over girspakene og trådte ut, tok hydraulikkslangen som hang på tilhengeren og satte den inn i koblingen på Masseyen med et klikk. Gikk til baksiden av tilhengeren og åpna de to haspene som holdt lemmen på plass, så gikk han bort til siloen og kikka over kanten, justerte på 'bukken' som var en innretning av gulmalt stål som hang inn over siloen. Som en flyttbar akebakke for gras.  Med denne kunne vi styre lasset. Til høyre eller venstre. Eller rett bak.
Så satte han seg inn igjen, løste bremsene og satte traktoren i revers. Tunga ut munnviken igjen, capsen skjøvet bak på hodet. Det var ingen speil på traktoren, og dermed ingen klar sikt bak til stedet som var adressen for lasten i tilhengeren, så det var litt på gefühlen, se etter at de høye karmene ikke tok borti kraftfôrtankene på høyre side, eller taksperret på venstre. Gi passelig med gass, holde traktor og tilhenger så rett som mulig, for bare små bevegelser på rattet kunne gjøre store utslag på tilhengeren. Det viktigste var å ikke bli for djerv, eller la seg stresse hvis man bomma en gang eller to. Far ble hissig hvis han bomma for mange ganger.

Nei, HOEN òg!

Nei, FANKERTEN!

Men det hendte ikke så veldig ofte. Når hjula på hengeren traff den halvmeterhøye kanten i åpninga på siloen, var det å skyve hydraulikkspaken bak i 'High pressure position', og sylinderen ville reise seg og løfte hengeren opp, mens man trødde på gassen - for å få fortgang i sakene. Når hengeren sto i rundt 60 graders vinkel, da løsnet lasset, vekta pressa bak-karmen opp, og suste ut av tilhengeren og ned i siloen. Det pleide å bli et voldsomt lufttrykk, som rusket i håret, og hvis man sto ved kanten og kikka på, så fikk man et slags deilig sug i magen, ikke ulikt det man får når man hopper ned fra et tre, eller sykler fort ned en bratt bakke.
Når tilhengeren var tom, dro han hydraulikkspaken fram på 'Low pressure position', og olja sklei tilbake igjennom slangen, og hengeren senka seg, og da var det bare å kjøre fram, låse bremsene, koble fra slangen og stenge haspene på baklemmen. Og hadde man kjørt noen ganger, så visste man at hvis man tok en akkurat passe vid sving, så kunne man kjøre rett ut, bare man unngikk portene med framhjula og draget på tilhengeren med det venstre bakhjulet. Bomma man, måtte man rygge og rette opp før man smaug seg ut.

Nede på silerommet hørte han at avløseren hadde starta vaskinga av melkeanlegget. De tre organene sto oppi en oransje vask fra Alfa Laval. Han gikk ned på toppen av steinmuren for å være med på å møte på kyrne. Avløseren sveiv rundt med kalvebøttene. Han var kanskje fra Danmark og het Bent og hadde skjegg og røykte Blå Rose, men lynnet var nesten sydlandsk. Han tralla og sang så det ljomte i det ene øyeblikket, og bante så det lyste i det neste. Han var kompisen min. Alle drengene vi hadde var kompisene mine. Norvald, Bent, Frede, Magnus, Jostein og Lars, og Per. Og sikkert enda flere. Landmenn. Arbeidsfolk.
Vi var alltid på lag, jeg hjalp dem som best jeg kunne med det manuelle. De trodde vel at jeg skulle overta en dag. Det trodde vel de fleste.

onsdag, desember 03, 2014

Slag i slag

Det er nesten to uker siden jeg har skrevet noe. det sammenfaller med at det er nesten to uker siden jeg har lest i ei bok, og på dette - ganske tynne grunnlaget - kan man fastslå at det er sammenheng mellom det jeg leser og det jeg skriver.
Det er travelt  harereiret, det er advent, det er legokalendere og klistremerkekalendere og Månetoppenkalendere, det er julepynt og sånne rakettblomster som ikke heter annemoner, men som står i vann og vokser sinnsykt fort og på ett eller annet tidspunkt vil de skyte ut i en vidunderlig, fargerik blomst, og på et annet tidspunkt vil den tilte over av vekta og bli liggende vannrett med halve rota i været.
Det er Rållså som pynter hos oss, men ungene og jeg var på nisseverksted i borettslaget på Søndag, i bomberommet, og der laga vi to julekorger, pakka inn to blomster i cellofan og limte sammen to papirlenker til ei. Og så spiste vi alle pepperkakene vi orka, og det likte særlig Endre, som var oppe i tosifra før min far (i min skikkelse) satte bremsene på. Han ble observert med pepperkake i hånden senere også, så formaningene kan ikke ha gjort særlig inntrykk.

Jeg syns vi klarte oss bra.

Vi avslutta hele seansen med å gå rundt grana som står utenfor blokka, den som de har hengt lys i, og det var nesten høydepunktet, å holde Ingrid i den Ene hånda og Endre i den andre, med alle de andre deltakerene, i mørket og synge På låven sitter Nissen. Det ble med den ene sangen, og ungene fikk hver sin pose med smågodt i, som ble fortært med det samme vi kom inn døra hjemme

Rållså har høysesong i sin jobb, så henne ser vi ikke så mye til. Og så driver Timmy og jeg og spiller inn låter der borte i Alsvik, og i det hele tatt - dagene fosser avgårde - med skum for baugen.


Jeg spilte den ene låta for ungene mine, og Endre sang gitarlinjene på outroen etterpå.

Eg hørte det va du som sang, Pappa, og eg syns det va KJEMPEFINT, sier han og gir meg en klem. Du e snille du Endre, sier jeg, og så har vi et slags Alfred og Emil-øyeblikk i stua der, mellom duploklossene og legoen og puslespillene som ligger strødd utover golvet.

Ka vil dåkk ha te kvelds då? Spør jeg, og de vil ha havregryn med banan og syltetøy, og det kan jeg lage med øynene igjen, og så sitter vi der i slurpelydene og småpraten, og ute mørkner det, men jeg kan skimte grana der ute, den med lysene. Og jeg nyter å være sammen med ungene mine, og snart skal vi ta sanasol og tran og rydde av bordet og skifte til pysjamas og pusse tennene og tisse og lese noen sider i boka vår, og det er mitt største høydepunkt denne dagen. Ingrid på høyre arm og Endre på venstre, urolige først, men når vi er ferdige å lese vil de ligge helt stille.

Og så kan jeg legge meg på sofaen.

mandag, november 24, 2014

Hopalong Cassidy fra det ene til det andre

Jeg antar at Siloslåtten kanskje er litt smalt for noen av mine lesere. Jeg kunne skrive om min tid i pelsdyrbransjen, det er enda smalere. Og en dag vil jeg gjøre det, kanskje den dagen det blir forbudt, men det er visst ikke ennå. Selv om lampene blinker.

Folk har mer sympati med rever i bur enn de har med mennesker i bur. Folk har mer sympati med avliva bikkjer enn tiggere på gata.
Og dette er den verden vi prøver å oppdra ungene våre i. Det var kanskje noe av det jeg hadde grua meg mest til da jeg fikk unger, til å manøvrere med kløkt på den store elven som heter livet, langt oppe i den smale bekken av gull som kalles Overfloden.

Så langt har det gått greit, selv om Ingrid allerede i en alder av fem stiller spørsmål som jeg - i en alder av 44 1/2 - sliter med å gi tilfredsstillende svar på. Jeg har brukt store deler av mitt voksne liv på å se etter og forstå nyansene. Men det er ikke alle som kan forstås. For Overfloden er bare for dem som tenker mest på seg selv. Og noen har padla opp dit selv, mens andre - sånne som oss - har bare latt seg føre med av strømmen.
Jeg har brukt enda større deler av mitt voksne liv på å beherske fotballspillet FIFA - ihvertfall i målbare timer - og sånn sett har jeg vel ikke bidratt noe større til mer frihet eller likhet eller brorskap enn noen annen, for å si det sånn.
Det første FIFA-spillet mitt var FIFA 04, med Michael Owen på topp sammen med Emile Heskey. Jeg hadde bare ett angrepstrekk, men det virka til gjengjeld hver gang. Jeg bøtta inn med mål den sesongen der. Og det var Heskey som scora målene. Det gjorde vanligvis ikke originalen. Han føyer seg vel inn i rekka av utskjelte Liverpool-spillere, sammen med Fernando Morientes og Neil Mellor (som riktignok var local lad, og ble matchvinner på overtid mot Arsenal den sesongen der). Sånn sett så er jo ikke Mario 'Super Mario' Balotelli noe brudd i tradisjonen, bortsett fra alle hårsveisene og blingblingene og gullskoa og alle videoene på youtube, foreksempel den der han tilsynelatende ikke klarer å kle på seg en treningsvest.

I natt jobber jeg natta. Det er vindstille, Gandsfjorden ligger blank. Lossetårnene står og durer og rister og drar opp mais og Roepellets. Jeg sitter i lossetårnet og leser Kjartan Fløgstads Grand Manilla for andre gang. Den er fin, altså. Og jeg er litt sur på meg selv fordi jeg ikke fikk med meg den turneen han hadde sammen med Cathrine Sandnes i anledning at den var plukka ut til Hele Rogaland  leser - bok i høst.
Jeg er jo ikke noe utprega nattmenneske. Jeg jobba natta i går også, åtte timer med ei hakke nedi en tank. Surstoffmaske, sikringssele, fjernkontroll til stolheisen, walkie talkie. Jeg var hjemme klokka halv fire. Ryggen min er som ei fjellbjørk i dag, jeg har sår i nevene etter vannblemmene, men det gjør ikke så mye.
Det er verre at jeg ikke får den søvnen jeg trenger, at det liksom er en summetone som går som en streng igjennom kroppen. At alt vibrerer. Men hva gjør man vel ikke for litt ekstra penger?

Jeg tror dette er en slags personlig rekord i usammenhengende blogging. Men det meste er sant, og siden jeg er redaktør, så er det jeg som bestemmer hvor lavt lista kan ligge.

torsdag, november 20, 2014

Slåttekarer


Siden jeg er blitt byas ser jeg det som viktig å fortelle om min fortid som lannas. det er ren folkeopplysning i en tid der fôrhøsteren snart ikke er å se lenger, med sin svaneaktige hals mot sommerhimmelen.

Jeg var tolv første gang jeg var med i siloslåtten hjemme på Kåda. Det året var Bergljot også med. Hun var sterkere enn meg, og tøffere. Turte hoppe fra banen selv om det var firefem meter ned. Suget i magen, den myke landingen i det nyslåtte gresset.
Vi hadde avløser på den tiden, som mer eller mindre gjorde de oppgavene de ble satt til av Far. Stelte dyrene, hogg ved, fiksa på gjerdene, horva, kjørte kunstgjødsel og var med i slåtten.

I siloslåtten stilte vi alltid med fullt lag. Det gjaldt å nytte været. Var det mulig så var far i gang allerede før doggjå hadde gått ut av gresset, mens melkemaskinen ennå durte og gikk. Da kjørte han ut på egrå med Massey Ferguson-traktoren som var fra 1966. Han heiste kroken ned, satte tilhengeren fra seg, parkerte Masseyen og gikk bort til John Deere-traktoren, som var en 1630, og som var den første vi hadde med firehjulstrekk, men den var dårlig egna hos oss. Den var alt for tung, og sank igjennom de dyrka myrene hjemme rett som det var. Da far gikk til innkjøp av tvillinghjul gikk det litt bedre, men dem hadde andre hanidkap enn vekta, utvekslinga til firehjulstrekket satt på framakselen, og var en svær grønn klump, som betydde dårlig klaring hvis man skulle kjøre i ulendt terreng. Den tok nedi steiner og stubber rett som det var, og far ga den tilnavnet John Drid, og det sa igrunnen det meste. John Driden var den første og siste traktoren vi hadde av det merket.

Men i 1982 var det den som var hovedtraktoren, og festa til den var en rød fôrhøster av merket JF. Jeg tror han egentlig ville ha en Serigstad, men de var dyrere. Far vippa opp maursyrekanna som sto i et stativ av stål på JF'en, fra korken gikk det en slange, ned til ei lita rive foran på fôrhøsteren. Riva var fjærbelasta, og når han kjørte ut i graset, bøyde den seg bakover og tilsatte maursyre i graset. Han gikk over med fettpressa, satte munnstykket på smøreniplene. 3-4 pump i hver nippet. Flytta den systematisk fra nippel til nippel. De firkanta, grove arbeidsnevene hans ble seige av fett. Han hadde kanskje en twistdott til å tørke med i traktoren, men vanligvis ikke. Da tørka han seg på buksa.
Det var viktig å smøre skikkelig. Et havari medførte i verste fall flere dagers stans. Nærmeste delelager lå i Stavanger.
Når smøringa var gjort, satte han seg oppi traktoren, starta den og rygga bakover i dyp konsentrasjon, med tunga stikkende ut i munnviken, sikta seg inn på tilhengeren, som festa seg med et klikk. Så kobla han inn kraftuttaket og en kunne se at koblingen begynte å snurre under den gule beskyttelsen. Så økte han turtallet, knivene begynte å rotere i voldsom fart, han sikta stråla fra forhøsteren inn på tilhengeren og kjørte ut i det knehøye graset. Jeg har alltid likt synet av grønt gress som blir slynga i en grasiøs bue opp i tilhengeren, duren fra traktoren, lukta av gras og maursyre, de forunderlig gulhvite stubbene som åpenbarte seg etter at doningen hadde passert. Far begynte alltid å fôrhøste
helt inntil gjerdet, men med hjulene ut mot kanten, og høsteren vendt mot teigen.

I traktoren var det montert en joystick, og han satt med ene hånda på den, og den andre på rattet, og blikket flytta seg fra fôrhøsteren, bak til tilhengeren, og fram mot framhjulene. Det var viktig å få med seg alt gresset, både fordi hvert strå skulle nyttes, og fordi at naboene ikke skulle få det å si at han ikke kunne slå.
Når tilhengeren var full, rygga han den bak, satte den fra seg ved å dra i en tau, og kobla på den andre tilhengeren. Så fylte han den på samme måte som den første, kobla fra igjen, stoppa John Driden og kobla den ene tilhengeren fast på Massey Ferguson- traktoren. Så kjørte han hjem for å tømme i siloen.

tirsdag, november 18, 2014

Matt

Da jeg var barn lærte jeg mange spill.

Ludo
Monopol
Mattis
Amerikaneren
Idioten
Krig
Gris
Vri åtten
Yatzy
Kasino
Lygen
Whist
Stigespill
(Bridge)

Det er de jeg kommer på.  Bridge står i parentes fordi jeg egentlig ikke kunne det. Men spilte det gjorde jeg.

Felles for alle disse spillene er at det er noen som vinner og noen som taper. Dere ser kanskje at Sjakk ikke er på lista mi. Vi spilte ikke sjakk hjemme hos oss, og jeg vet ikke om det var fordi vi var bønder, men vi spilte jo ikke Bondesjakk heller, så det gir ingen forklaring.

Det er som Trond Viggo sier Hvis noen hadde fortalt meg i 1978 at i 2014, at folk ville sitte å se sjakk på fjernsynet, så hadde jeg ledd meg i hjæl.

Bjartis savner Derrick. Det gjør ikke jeg, men av to uendelig kjedelige ting som kan vises på fjernsyn, så vinner sjakk. Det er kjedeligst.
OK, så er han ene norsk, men det skjer jo ingenting. Sjakk er brettspillenes svar på Hurtigruta minutt for minutt. Time etter time med to dresskledde folk som flytter brikker rundt på et brett, hvor er spenningen? Hvor er progresjonen?
Og hvorfor er jeg nødt til å forholde meg til det?

Jeg har følgende forslag til hvordan dette gørrkjedelige spillet kan gjøres mer severdig:

1: Arranger en sånn innveiing som de har i boksing. Slik at partene kan stå og skubbe på hverandre og skrike fornærmelser til hverandre mens de roper ting som: EG SKA FAEN MEG KNUSA TRYNE DITT. DIN JÆVLA IDIOOOOT! Eller EG E GO Å DU E SÅ JÆVLA DRIIIIID!
Det ville ha tilført spillet litt sårt tiltrengt testosteron.

2: Når den ene spilleren 'tar' brikker fra den andre så burde det være lov å kaste dem i trynet på han. Det gjorde vi når vi spilte Yatzy hele tiden. En undervurdert handling i brettspill. Eventuelt burde det være lov å smadre dem med hammer.

3:La sjakkspillerne få anledning til å hause opp publikum - til å rope navnet deres taktfast - mens de står med hendene over hodet.

4: Eller slutt ihvertfall med de der dvaske håndtrykkene.  Det må da være lov å vise litt følelser?


Så har det kanskje en framtid.

søndag, november 16, 2014

Med rødmen i kinnene

Jeg hadde tenkt at mitt neste blogg-innlegg skulle handle om skriving, om alle de årene da jeg gikk rundt med papirlapper i lommene og stanga imot en usynlig vegg. Som viste seg å være meg selv. Formidling er en kunst, det krever først og fremst at man har noe å si.

Jeg satt ute på IKEA i går, mens ungene lykkelig begravde hverandre i myke tøyballer i Småland, og Rållså jaget rundt i butikken, på jakt etter effekter som hun skulle bruke i jobben sin.
Jeg hadde glemt boka mi, så først surfa jeg formålsløst omkring på internett, uten å bryte overflaten en eneste gang.
Så rota jeg omkring i lommene på jakken, og der lå det ei notisblokk som jeg hadde skrevet handlelapp på da jeg hadde planleggingsdag med ungene.

Jeg begynte å skrive, om rarehuset og disse papirlappene og A4-arkene som lå og fløt med halve tekster og halvdårlige ideer på broken english, som etterhvert havna i ei skuffe eller eske, for så å finne veien til søpla, hvor de strengt tatt også hørte hjemme.

Men de fra i går ligger fortsatt i lommene, sammen med bussbilletter og ørepropper og ferjebilletter og tomme sigarettpakker og nøkler og legoklosser og refleksbrikker og en bankkortholder med påskriften Vårt Felleskjøp.
Inntil videre.
Det var dette jeg hadde bestemt meg for å skrive om. Men.

På kvelden hadde Bygdadegosen bestilt billetter til en forestilling på Stavangeren. Stavangeren er byens revyscene, et gammalt bedehus som har blitt verdslig på sine eldre dager.
Det er med en viss skam å melde at jeg hadde mitt første besøk på stedet i går kveld. Først var vi hos El Toro, som er Bygdadegosens bror, og der drakk vi juleøl og hørte på vinylskiver, og Toro bor veggivegg med backstagen til Stavangeren, så noen bedre plass å treffes finnes ikke.

Forestillingen skulle være en standup med to av mine absolutte favorittmennesker i norsk kulturliv. Trond Viggo Torgersen og Bjarte Tjøstheim.

Trond Viggo har betydd enormt mye for min generasjon, med sin varme, sin humor og sitt elskelige og inkluderende vesen. Og heller ikke neste generasjon Dvergbøy er uberørt av han. Vi har ei plate i bilen, og den er ei av de aller mest spilte, sammenn med Ludvigsens Hostesaft og Knudsen og Ludvigsen.
I vårt hus er Trond Viggo en helt. Han er folkekjær på en 'ikkeklam' måte.
Bjarte Tjøstheim har mye av den samme varmen som Torgersen, han er også veldig veldig morsom, og lite pompøs. De to der - de står høyt på lista over folk jeg kunne tenkt meg å gå på fest med - for å si det på den måten.
På forhånd så jeg ingen grunn til at showet på Stavangeren ikke skulle bli fantastisk. Jeg tenkte ikke en gang på Gladmatsiddisen. Jeg trodde han bare var der under Gladmatfestivalen og Sandvolleyen og andre arrangementer i byen som tiltrekker seg fulle, rike, bortskjemte og usmakelige Rogiser som er høye på seg selv, men lave på sosial intelligens. Se hva de jævla oljepengene kan gjøre med folk.

Man kan jo alltids skylde på julebordsesongen. Men det går dypere enn det.

Den begynte fint, forestillingen. Vi hadde funnet plassene våre på fjerde rad, det var kort vei til baren, det var sånne små bord foran setene, som man kunne sette glassene på. Og Trond Viggo kom på scenen først, mens han rappa HVORFOR DET A, som var kveldens tema. Publikum skulle spørre, og så skulle han og Tjøstheim svare på spørsmålene de fikk, men først fortalte han en kjempemorsom historie fra en flytur fra Bejing til København.

Og så forklarte de to der oppe konseptet. Det sto to unge menn med hver sin mikrofon, klare til å overlevere dem til folk i publikum som hadde noe å spørre om, og så skulle de på scenen svare på spørsmålene de fikk, leke litt rundt tematikken, for å si det sånn.

Jeg syns vel kanskje at spørringa starta litt skakkt, da Trond Viggo insisterte på at salens blygeste dame skulle si hva hun het og hva hun jobbet med. Hun satt rett foran oss, og hjertet stoppa nesten på meg da han sendte hele salens fokus mot (nesten) der vi satt. Jeg fikk ikke noe lyst til å spørre om noe, for å si det sånn.
Og så herma han etter dialekten til ei dame fra Varhaug, og det kan jo være fristende for noen og enhver, men det funker ikke så godt for meg, det bidrar ikke til å løfte stemninga. Og etter dette fikk jeg ihvertfall ikke lyst til å spørre om noe. Tenk om de skulle gjøre narr av navnet mitt?

Men salen - salen var en gjeng med idioter - uhøflige, underbuksesentrerte tullebukker. Det gjaldt ihvertfall de fleste som stilte spørsmål.

Æ DÆ GRÆIT AT ÆG GÅR PÅ DO NÅ?
KOFFÅR HAR DÅKK SÅ KJEDELIGE KLER?
KAN DU SYNGA DEN Å DEN SANGEN?

Men det absolutte lavmålet var da en som presenterte seg som økonomidirektør i statoil kom med et halvkveda personlig vendetta mot Bjarte Tjøstheim om et eller annet band i 1984, og ei kirke på tasta og noe med at faren til Tjøstheim var prest.

Det var ingen kjemi mellom scene og sal.
Det var en katastrofe. Og jeg savna Arnstein der, for Arnstein er alltid på, og jeg følte at han kunne ha løfta ting inn på rett spor igjen. Etter snaue halvannen time kasta de inn håndkleet, for det var ikke vits i å fortsette.

Degosen og jeg diskuterte forestillinga på vei nedover mot Martinique. Jeg var mer negativ enn han. Og på Martinique var det konsert, så vi gikk hver til vårt.

Piren var liksom ikke noe alternativ.

onsdag, november 12, 2014

The truth is out there

Jeg blir liksom ikke helt ferdig med UFO Rogaland. Jeg har brukt en stor del av uka til å sammenligne dem med andre konspirasjonsteoretikere og sekter og ekstremister.
Er de så mye verre enn foreksempel Jehovas Vitner? Eller IS? Eller de høyreekstreme? Eller de venstreekstreme?
Kan man sammenligne elitene i UFO-konspirasjonen med Satan i Kristendommen? Eller Jens Stoltenberg i Nassenes univers? Er den påståtte microchippingen ekvivalenten til det verdslige eller ugudelige eller vantro? Djevelens ord?
Jeg vil kanskje si at gjengen der borte på bydelshuset var langt mer harmløse enn andre ekstremister. De springer ikke ned dørene våre slik som Jehovas vitner gjør. De stjeler ikke våpen og gulper ned kommentarfeltene slik som de såkalte nasjonalistene gjør.

Det er lenge siden jeg har deltatt på noe kristent arrangement, men slik jeg opplevde det på den tiden, så var det et ganske tungt press på oss ungene, det som ble sagt ble presentert som sannheter , og slikt skal man ikke utsette unger for. Det blei vel ikke trua med helvete direkte, men det lå der likevel, for det var der de havna, de som ikke trodde.

Alt i alt er selve omfanget av ufogjengens' paranoia mye større enn det man finner hos de andre ekstremistene, men praksisen - eller innholdet - er akkurat like fjernt.

Ungene synger jo i kristent kor, og der blir de utsatt for kristendom, men jeg er helt åpen og tindrende klar på at jeg ikke tror på jesus eller gud, og at folk kan tro på hva de vil, og at det er greit hos oss.

De hadde besøk av ei venninne her i Sommer, og hun kom måpende bort til meg og sa, på en veldig intens måte:

OM DU IKKJE TROR PÅ JESUS Å GUD?

Ungene mine sto liksom bak henne og backa henne.

NØSJ!  Svarer jeg.

Hun spør enda en gang, ser på meg som om jeg er helt ånnas:

OM DU IKKJE TROR AT JESUS Å GUD SIDDE OPPI HIMMELEN?

Nei. Eg syns det e någe tull det der.

Hun går hoderystende ut av stua med mine øyenstener på slep.

tirsdag, november 11, 2014

Jag er inte rasist, men..

Det ble pause, og siden vi satt bakerst var vi først til det som på foreningsspråket heter 'noko å bita i'.

Spacecookies var det skralt med, men rikelig med sjokolade og potetgull og kaffe og kaker, og vi tok godt for oss, og mens vi sto der kom det ei dame bort og lurte på 'om vi var interressert i sånnåge'. Og hvor vi hadde funnet informasjon om arrangementet.
Bygdadegosen så ned i golvet og ville ikke si noe, men jeg forklarte at jeg hadde sett en plakat på kulturhuset, og at vi bare var nysgjerrige.
Vi gikk ut og drakk opp kaffen vår der, og jeg røykte en sigarett mens vi snakka lavt sammen, og da vi kom inn i salen igjen, satt det en fyr inne i en krok og spilte gitar til Comfortably Numb av Pink Floyd. Oppå plata liksom, og det syntes jeg var stas, og etterpå dro han Tears in Heaven av Clapton, og var helt klart i flytsonen. Det var som om han spilte fra en av Mix-tapene mine fra 1992.
Bygdadegosen sprang ut etter mer sjokolade, og hun med de fantastiske konspirasjonsteoriene entra talerstolen på ny.
Andre del av foredraget handla i stor grad om kvinners fortreffelighet når det gjaldt å kommunisere med vesener fra andre solsystemer, for disse vesenene stolte på kvinner, men var mistenksomme overfor folk fra millitæret og fra forskermiljøene. Og så fortalte hun om all trakasseringa fra elitene, alle innbruddene hun hadde hatt (900, bare de siste tre åra), og at så seint som samme dag, da hun satt på flyet, hadde de terrorisert henne: Hun hadde akkurat kjøpt seg et par nye, progressive briller til mer enn ti tusen kroner, og de hadde hun brukt på flyet, og så hadde hun putta dem i Brillefotterale' , og lagt dem i lommen på setet foran, men da hun skulle bruke dem senere, så var de borte: Det var bare den ene stanga som var igjen. Sånt skjedde med henne hele tiden, bare fordi hun ville fortelle sannheten.
Hun sa at elitene satt på forskning som gjorde at de var mellom 100 og 300 år foran den forskninga som er kjent i dag, og at de kunne gå tilbake og spørre foreksempel Einstein om hva han hadde ment med det og det.
Og så sa hun at Russerne var åpnere om de utenomjordiske enn Amerikanerne, at Medvedjev hadde to kofferter, èn med atomknappen, og èn med informasjon om de utenomjordiske, men nå er det vel Putin som sitter med de, tenker jeg.
Til slutt gikk hun langt i å antyde at Jødene hadde en finger med i spillet når det gjaldt elitene, og da var liksom sirkelen slutta.
Jag er inte rasist, men...

mandag, november 10, 2014

Paranoid Android


Det sies at man skal respektere folks tro, for det er personlig og alvorlig, og privat.

På Fredag skulle jeg egentlig ha vært i Alsvik og sunget inn en låt sammen med Timmy, men da han avlyste hadde jeg et annet arrangement i tankene.
Jeg kom nemlig over en plakat fra en organisasjon som kaller seg UFO Rogaland nede på kulturhuset sist Søndag. Om et åpent arrangement i Bekkefaret Bydelshus.
Riktignok var inngangspengene i stiveste laget - 200 kroner - men jeg fikk med meg Bygdadegosen, og sammen rusla vi ned til bydelshuset i den mørke Novemberkvelden, klare for å få en dose innsikt i hva som foregår på alternativfronten. Og det er visst en hel del.

Det var helt tomt i inngangspartiet til storsalen, men i kjelleren dundret bassen fra fritidsklubben, så det var tydelig at det var litt av hvert på gang i Rekkefaret denne Fredagskvelden. Lenger inne satt det en mann og tok inngangspenger. Vi betalte og gikk inn i salen - hvor de snaut hundre fremmøtte satt og kikka på et lite lerret. Det var en video fra internett. En mann som hevda han var ansatt i CIA på 60-tallet snakka om det han hadde opplevd da han jobba med utenomjordiske saker. At den amerikanske regjeringa benekta at det fantes noe slikt som liv på andre planeter, men at sannheten var en ganske annen. De førte befolkningen bak lyset, sa han. Med viten og vilje.

Bygdadegosen og jeg satte oss helt bakerst i det ene hjørnet, med to tomme benkerader mellom oss og de øvrige tilhørerne. I 'the ironic outskirts' som jeg liker å kalle det. Særlig Bygdadegosen, som har et visst ry å ta vare på, som akademiker og kritisk tenkende, hadde behov for å holde en viss avstand til menigheten, mens jeg ikke har noe akademisk omdømme å forsvare, men det var jo ei greie vi var sammen om, dette her.
De viste enda en filmsnutt fra nettet, med enda en tidligere CIA - fyr som ligna på Kenny Rodgers, bare at han hadde en fyldig, grå hestehale. Han sa omtrent det samme som han forrige, vi blir holdt for narr. Det finnes eliter som ikke har interresse av at vi får vite sannheten.

Når man betaler tohundre spenn for noe som skal handle om noe UFO-relatert, så forventer man kanskje litt effekter, litt sylskarpe bilder og surround-lyd, og kanskje plystringa fra X-files for å lage ei ramme rundt det hele, ei som liksom kan kaste galskapen mot oss, men dengang ei.
Det var noe underlig lowfi over hele opplegget.

Da kveldens hovedattraksjon entra podiet, så ble det enda klarere at en røykmaskin og litt strobe-lys ville ha kunnet fresha opp rammene. Hun het Dr. Raini-Leena Luukanen og kom fra Finland. Hun så ut som ei helt vanlig eldre dame. Jeg ville ha tippa henne til å være i midten av 70-årene. Hun måtte ha mer lys for å kunne se manuskriptet sitt, slik eldre damer gjerne må.

Det var såpass tett imellom gullkorna her, at det er vanskelig for meg å gjengi eksakt hva hun sa, uten å glemme noe. Hun begynte på engelsk, med en tjukk amerikansk aksent, men ble avbrutt fra salen, da det var noen som hadde ønske om at hun fremførte foredraget sitt på Svensk. Jeg antok at det var fordi de ikke kunne engelsk så godt, hun slo om til deilig finlandssvensk, snakka om hjernen som var nitti prosent vann, om hvor stort universet egentlig var, om det hvite hus som nekta å svare på spørsmål om utenomjordisk liv uten så og så mange tusen underskrifter. Og om alle bortforklaringene, og forfølgelsen av dem som ville ha svar. Dem som krevde å få vite.
Jeg ble ikke ordentlig sjokkert før hun sa at Barack Obama hadde vært på Mars tre ganger, og at det var bevist, og at det satt eliter på månen og på Mars og på Saturn også, som med viten og vilje holdt jordens befolkning for narr.
Det var minst fire typer utenomjordiske. Men de vil ikke ha kontakt med oss mennesker, for de synes vi er primitive: dera skjuter jo deres egna! Och djuren som er eras brødre och sytrar!
Hun hevda å ha bevis for det meste. At elitene microchippet oss under påskudd av at de ville vaksinere oss, slik at de kunne styre oss til å gjøre unevnelige handlinger. Dessuten skal de snart legge jorden øde. Drepe 85 prosent av oss.
Jeg  hører Rammstein dundre avgårde på indreøret
: DU, DU HAST..DU HAST MICH...
Men det er visst bare meg. Hun forteller om helikopter som henger i luften for å beame deg med negative tanker. Eller de sender jævelskapen sin fra naboleiligheten.
11. September er deres feil, 22. Juli står de visst også bak. Vi er marionetter som henger i trådene til den onde eliten. Vi må kjempe tilbake. Vi må verne barna slik at de ikke blir microchippet. Vaksineprogrammer er kun til for å kontrollere oss alle. Microchippe oss. Hun sier at alle kan snakke med våre avdøde slektninger. At kroppen vår bare er bilen. Vi lever videre, hun har selv tatt pulsen på, jeg  husker faen ikke hva det heter. Det som er den nye bilen, som var henne selv. Når hun var distriktslege i Lappland. Hun hadde bare 30 i puls.

Så var det pause.

onsdag, november 05, 2014

Bit for bit. Bilde for bilde.

Jeg tenkte jeg bare  skulle begynne med en bokstav og se hvor det tok meg.

A A er den logiske plassen å begynne. Da har  jeg liksom ryggen  fri. Man kan  ikke bare begynne med B og ignorere A. A-oppgavene i matematikken var alltid de enkleste, og  de eneste jeg hadde noen reell sjanse til  å  løse.
Det er mange fine ord som begynner på A. Algebra, Alnabru, Antologi, Akilles . Albatross.
Det er  en fin og åpen bokstav å synge. Den første jeg lærte meg å skrive.
Før bokstavene ble til ord og setninger som skulle gi en eller  annen form  for mening.
Knut Arve og jeg. Syv år. Nakkene bøyd over bøkene. Høyre neve knytta. Håndbaken banket rytmisk mot pulten. Eg - hei-ter O-la. Eg - er - ein gut. Eg - har - ei - sil. Vi hadde ålreit dreis på lesinga, begge to, under Knut sitt myndige blikk. Noen ganger slo jeg hånda så hardt ned i pulten at den var helt øm etterpå. Det var fine år, der. De første på barneskolen. Det  gjorde liksom ikke noe at man var litt vimsete. Det var 70-tallet og grusveier og korte karrierer i skolekorpset og 4H. Det var i 4H jeg røykte mine første sigaretter.
Jeg og noen eldre kompiser, bak en stein, bak skolen, glørne som lyste i høstmørket, de lave stemmene deres. Det var som om man var del av en hemmelig klubb, som dreiv med ulovlige ting. Jeg hadde aldri følt meg så tøff før.
Men A er en fin bokstav, altså. Hva er deres favorittord på A?

tirsdag, november 04, 2014

Klepp Stasjon


Nede på stasjonen, tidlig en morgen
står alle togene så fint på rad
mannen i lokomotivet sveiver på et håndtak
tsjtsjtsjtsj!  Toget går

Jeg står der jeg også, på stasjonen. Venter på Trønderdegosen - men han skal til Sandnes - jeg skal til Klepp Stasjon.
Og trønderdegosen kommer - med all sin verdensvante ekstravaganse - og jeg står over en automat for å kjøpe billett til Klepp. Stasjon.
Det har blitt lettere for oss retningsløse etter at GPS-en kom. Det er som å ha noen som dytter deg avgårde i riktig retning, eller som ihvertfall har en formening om hva riktig retning egentlig er.

Automaten ignorerer alle mine forsøk på å kjøpe billett til Klepp Stasjon. Så jeg kjøper til Klepp istedet.
Burde være grei skuring. Jeg har veibeskrivelse på en mail på telefonen også.

Jeg liker togperronger. Den lett hektiske stemningen, mennesker som haster til og fra. I Stavanger står damploket Hugin til pynt inne i avgangshallen. Det lukter pølse fra Narvesenkiosken. Det sitter noen mennesker på de harde trebenkene som vender mot Breiavannet. De fleste sitter med nesen ned i en skjerm. De yngste har hodetelefoner.

En stemme over høyttaleranlegget supplerer skjermene med informasjon om ankomster og avganger.
Det er ikke akkurat som Hamburg, dette her. Eller Paris. Det er fire spor. På en endestasjon. I en by som egentlig ikke har noen tradisjon for kollektivtransport.

De fleste jobber på Forus. Men toget går ikke dit. De sitter i hver sine biler og stanger til og fra.

Da jeg nylig var i Oslo, fikk jeg et flashback til det året jeg var i millitæret. Den åndssvake grønne permuniformen fra heimevernet. Det var horder av oss på Søndagskvelden nede på Oslo S. Unge gutter i førstegangstjeneste.
Det var en jeg snakka med som hata Blitz. Han ville angripe Blitz, sa han. Jevne Blitzhuset med jorda. Jeg visste ikke hva han snakka om. Jeg tenkte på jenter. Sammenhengende hele året. Mens jeg pussa sko, mens jeg strevde med sengestrekken, mens jeg fikk kjeft av befalet fordi jeg hadde glemt å låse inn geværet mitt. Mens jeg var på øvelse ute i de dype skogene rundt Kongsvinger.
Men særlig på Oslo S, som var så lada av gjensyn og adskillelse.
1988 var et år i lengselens tegn.

Vi går på toget, Laff og jeg. Han er en av mine nærmeste, kjenner jeg. Av dem som ikke har samme blod som meg. Vi er innstilt på samme kanal.
Han går av på Sandnes. Jeg rister videre. Det er ingen stasjon som heter Klepp Stasjon. Jeg går av på stasjonen som heter Klepp. Men det er visst feil. Jeg driter meg ut og må kjøre drosje for 120 spenn. Til Klepp Stasjon.
Stoppet mitt heter visst Øksnevadporten.

onsdag, oktober 29, 2014

Menneskje og Maktene

Mannen står ennå.
Kneisende over Rauma. Vaklende, skjelvende, dirrende med hele landets øyne retta mot seg.
De sier at Mannen har vært vanskelig å forstå seg på.
Men før eller siden. Før eller siden må han i kne.
For det er tyngdekraftens lov.

Jeg husker da jeg var barn. Bruddstykker av det å være barn. Luktene som var forholdsvis nye. Sol mot huden. Kaldt vann i gummistøvlene.

Det var en høst på åttitallet. Jeg googler Storflommen i Årdal og finner et årstall - 1983 - det var det året jeg begynte på ungdomsskolen. Det året jeg begynte å røyke rullings.
Det året jeg omsider forsto at jeg aldri kom til å bli den nye Ray Clemence, så jeg slutta med fotball. Det å bli valgt som en av de siste i gymtimene på plassen utenfor ungdomsskolen talte for seg. Det fins mangslags nederlag for en 13-åring, og selvinnsikt kommer gjennom slike. Man prøver. Og feiler. Og prøver igjen.
Det er noen flom-år som huskes bedre enn andre. Det var den som tok bedehuset hjelmelandsvågen, og altså denne her, som tok Svadbergs-brua i 83.
Slikt ekstremvær gjør noe med oss. Folk hutrer seg sammen i stuene sine. De som ikke må flytte fra stuene sine. Denne frykten for å miste noe. Eller noen. Og mannfolk står med hendene i lommene. Og ser. Spytter og rister på hodet.
Naturkatastrofer skaper samhold. Ikke en gang den mest innbitte Frp'er kan skylde flommen på innvandrerne eller feministene eller Jens Stoltenberg. Og vi raddiser kan ikke skylde det på Petter Stordalen eller Trygve Hegnar.

Men det kan ikke være tvil om at klimaendringene er menneskeskapte og må tas på alvor.

Denne flommen i 83 : Jeg hadde en kompis som bodde i Årdal. Han var en gesjeftig ung mann. Han laga en flåte som vi brukte til å seile på innsjøene med. De som dekka åkrene til faren hans. Det var fint. Det var en fin måte å reise på.
Selv om jeg fikk kaldt vann i gummistøvlene.

tirsdag, oktober 28, 2014

Tilfeldigvis

Jeg har stilt klokka både hit og dit, for det var nylig den helga på høsten, hvor man stiller klokka. Fram. Eller tilbake.
Vi har vært en del ute i helga. Sammen med ungene, sand og vann over alt. Søkkvåte fingervanter, røde kinn. Regnbukser som har blitt for korte.
Rållså og jeg har vært vel tidlige med ullklærne også, tatt i betraktning at det er 13-14 varmegrader ute
Når det er høst tenker jeg ofte på den høstdagen for fire år siden, da far akkurat hadde dødd. Den uvirkeligheten som preget tilværelsen. Alle bekymringene som sto som skjelvende, stupbratte fjellsider omkring oss. Hele verden som var blitt skeiv, rykka ut av balanse.
Vi satt i mors bil, hun og jeg. Hadde trilla ned bakken fra huset på Randøy, stoppa utenfor det gamle sauehuset, hvor søppeldunken i grå plast står plassert mot den røde veggen. Akkurat denne dagen var det oppholdsvær, en lav sol som la gården i et flatterende lys. Gresset som var grønt på begge sider.  Jeg gikk ut av bilen for å kaste en søppelpose i dunken, og i det jeg åpner lokket, så er det et vindkast som drar igjennom tunet, og plutselig løsner alle bladene på trærne i oppkjørselen. Alle bjørkene slipper lauvet samtidig, det legger seg som et mykt teppe over bilen, over hodet mitt og over veien, og alt er gult, og det rasler svakt og det er noe av det underligste jeg har vært med på, som om trærne hadde en felles bevissthet. De blir stående nakne igjen.

Har du sjett nåkka sånt før?  Sier mor forundret, og jeg må skru på vindusviskerne for å kunne se igjennom frontruta.

Nei. Det e det snodigaste.

Det er ikke usannsynlig at det er et naturfenomen som var årsaken, eller tilfeldigheter. Men jeg er glad for at jeg sto akkurat der jeg sto da det hendte.

Tilfeldigvis.

fredag, oktober 24, 2014

Recording

I dag skal jeg til Alsvik for å spille inn vokal på en sang. Det er ei låt vi har holdt på med lenge, kanskje så mye som tre år.
Jeg er rusten. For å være ærlig så har jeg alltid vært rusten. Hvordan jeg presterer har alltid vært avhengig av feelgod. 
Det er bra der i Timmy`s kjeller, med skjermene, datamaskinene som durer og går. Cult-plakatene på veggene. Gardina som skiller selve studioet fra øvingsrommet ved siden av.
Døra ut som pleier å stå litt åpen før den må lukkes, hvor en selskapssyk katt alltid pleier å komme stormende når vi har pause. Gnurer liksom hele kroppen mot en mens den maler og purrer med halen rett til værs. En gang pissa jeg på den, men hva faen kan en forvente når katteskinnet gnurer seg mot foten mens en står der og veiver i halvmørket? Og kanskje er litt halvbrisen attpåtil. Det skulle ihvertfall ikke forundre meg.


EG TRUR EG PISSTE PÅ KATTEN DIN, TIMMY!

HAHAHA!


Kanskje vi sitter med hver vår kaffekopp, og jeg med en sigarett. Forteller anekdoter fra gamle eller nye dager. Leiter etter grunntonen. Snakker om at det går litt seint med Morendoes-sangene. Skylder på de andre og frifinner oss selv.

Så er det inn igjen i det dunkle kjellermørket hvor skjermene lyser mot oss. Ta av skoene. Finne hodetelefonene, rette litt på mikrofonstativet, som alltid er litt for lavt stilt. Popfilteret lukter spytt, men det er slik det skal være.
Vi er klar igjen. Vi tar den fra toppen.

https://www.youtube.com/watch?v=ywkezavzOFM


onsdag, oktober 22, 2014

Trouble

Mine to barn krangler om en leke. Det er ampert fordi de har vært inne hele dagen. Gått hverandre på nervene. Det er uunngåelig at det smeller.
Jeg står over grytene og lager middag.
Mitt ene barn roper: NEI, DEN E MIN OG BARE MIN! EG FEKK AN TE BURSDAGEN MIN!

Mitt andre barn svarer: NEI!

Mitt ene barn utdyper: JO! FOR DET HUSKE EG!

Svaret mitt andre barn (desperat i tonen) gir er ett for historiebøkene: NEI! INGEN HUSKE NÅGENTING!

Jeg snakka en gang med ei som var tvilling, og om den problematikken som lå i det å dele. At hun og søsteren liksom måtte dele på alt, og at hun opplevde det som blodig urettferdig, at det som var hennes var faen meg bare hennes, og drit i sosialdemokratiet og tanken om at alt er alle sitt. At vi eier det sammen.
Jeg ser jo disse tendensene hos mine unger også. Jeg oppfordrer dem til å låne hverandre leker, fordi det er en fin ting å kunne hjelpe noen, å kunne se andre sine behov, og ikke bare sine egne.

Men noen ting er selvsagt hellige: Ingrids tøykanin Lulla, den er ikke til låns. Og ikke Endres brannbil Jupiter.

For det er å be om tløbbel.

mandag, oktober 20, 2014

Tilståelsen

Jeg vet ikke om jeg er samme mann i dag som for foreksempel 20 år siden. Til en viss grad, kanskje. Jeg har de samme vennene (stort sett), jeg sympatiserer med venstresiden, jeg liker rock og Bjørneboe og er skeptisk til religion av enhver art.
Jeg liker fest og basar. Jeg har mye av den samme usikkerheten som jeg hadde i 1994, den usikkerheten som ble skjult bak en usynlig vegg av skråsikkerhet.

Men Påskeharen i 2014 er i en annen livssituasjon. Livet har tatt flere vendinger. Det er livet som skjer. Far som ikke lever mer, ungene som utvikler seg.
Hva gjør selve livet med de vi er?  Er vi de samme hele livet? VIL vi være de samme? Strekker vi oss mot noe, eller kneler vi under vekten av ansvar og bekymringer?
Alt dette er ting som jeg tenker på, uten at jeg nødvendigvis blir noe klokere av den grunn.

Det jeg kan si. Det jeg kan si med ganske stor sikkerhet er at det er sider ved Påskeharen i 1994 som jeg ikke synes noe om i 2014. Det er først og fremst det bombastiske, min manglende evne (og vilje) til å se nyanser. Og å godta meninger og og argumenter fra folk som ikke mente akkurat det samme som meg selv.
Sort/hvitt-tenkning som i etterpåklokskapens lys ikke står tilbake for fundamentalisme eller ekstremisme. Ikke ulik den man finner i nynazisitiske miljøer eller kristenkarismatiske sekter.
Og det var jo ikke sånn at man satte seg inn i hva som lå bak meningsmotstandernes argumenter. Nei, istedenfor å lese seg opp, eller gå inn i tankegodset deres, så stemplet man alt sammen som noe forbannet tull, lærte seg noen fancy sitater og gjorde alt hva man kunne for å latterliggjøre og ydmyke dem.
Et eksempel er da U2 kom ut med Achtung Baby i 1993, da var det en som skrytte over den til meg, sa den var fantastisk, og heller enn å innrømme at jeg ikke hadde hørt den, og å være interressert i det han sa, så slaktet jeg den uforbeholdent. Uten å ha hørt en eneste jævla note. Jeg måtte jo bite det i meg på et senere tidspunkt, for plata er et mesterverk.

På et eller annet tidspunkt ble det negative - det man var uenig i eller ikke likte - viktigere enn det man faktisk likte. Det var viktigere å ta avstand fra de tinga man trodde man mislikte enn å promotere de tinga man likte.

Nå hadde jeg tenkt å komme med konkrete eksempler - når det gjaldt musikk - så jeg googla Billboard fra 1994, og den var toppa av Ace of Bace, fulgt av artister som Haddaway og Boyz to men, og da kjente jeg et voldsomt sinne våkne i meg, og plutselig forstår jeg hvorfor jeg var så sint. Det var jo søppel. Føkk folk flest. Hvordan kunne de høre på noe sånt Møl?

Nåja. Serenity now. Da får jeg ta et annet eksempel på noe jeg var imot. Idrett, foreksempel. Jeg mente at idrett all idrett var usunn, den skapte tapere og juksemakere, den var meningsløs og flat og sjarmløs, og korrupt, og alle som drev med eller likte idrett var noen forbannede idioter. Det fantes overhode ingen argumenter for at idrett hadde positive sider. Gi ungene ei flaske brennevin før idretten tar dem. Idrett var drit. Dritdritdrit. Skiløping var drit. Skøyter var drit. Fotball var meningsløst.

Dette kom fra mannen som har tatovert en Liverbird på skulderen.

La oss heller si det sånn, da: Jeg skulle ønske at jeg hadde brukt mindre tid på å svartmale og demonisere det jeg var imot. At jeg hadde vært åpnere og mer nysgjerrig og løftet himmelen, løftet diskusjonen istedenfor å torpedere den.
Og dette har fulgt meg helt fram til i dag. Det sorte og det hvite. Men i en alder av 44 (og et halvt), så er erkjennelsen at det grå feltet i midten - det som er imellom det sorte og det hvite - det er større og viktigere enn jeg en gang trodde.

Så i 2014 vil jeg ikke slakte plater eller bøker for å gjøre et poeng. Ikke uten å ha lest eller hørt dem først.
Med et relativt åpent sinn. Det er da vel en slags progresjon?

onsdag, oktober 15, 2014

Drømmen og hjulet

Jeg hadde familien med på hytta i høstferien. Den ligger i fjellet, i Slettedalen over Hellandsbygd.
Det er den andre familiehytta vi har hatt i Sauda, og over vedovnen i stua er det ei hylle, og i den hylla har hytteboka sin faste plass. Det er forresten to av dem. Ei rød og ei blå, den ene er helt utskrevet, og snart den andre også, og noe av det første jeg pleier å gjøre når jeg kommer opp på hytta (omtrent hvert tredje år), etter å ha tent opp i ovnen, sjekka at det er vann, dratt fra gardinene, låst opp utedassen, og pakka ut bagasjen er å sette meg til å bla i hytteboka.
Hytteboka er en logg, eller et referansepunkt eller familiekrøniker eller sakramenter. I hytta vår er det sånn.
Dato og år fylles sirlig inn. Klokkeslett for ankomst likeså. Det er vanlig å åpne med noen linjer om været, og om formålet med turen, hvem som har brukt hytta, og om det er foretatt noen utbedringer eller lignenede. Dersom man låner hytta, eller er gjest er det god skikk å lovprise bygget, beliggenheten, og vertskapet.
Da far levde, pleide han å skrive om han hadde sett sauer, hvor han hadde sett sauer, hvor mange sauer han hadde sett, og om de sto i 'feste' eller trengte tilsyn av noe slag.

Den første gangen jeg skreiv i hytteboka var i 1987, jeg var på påsketur med kompisene mine. Jeg hadde vært på tur med vinterlandbruksskolen til London samme år, og smugla med meg ei flaske blå Smirnoff i bagen. Det står ingenting om dette i hytteboka, ikke at jeg ropte på elgen igjennom soveromsvinduet eller at han ene kompisen min brukte Lacoste-deodoranten min til munnspray, eller at vi drakk opp hele skiten og mere til. What happens in Vegas stays in Vegas.

Da Frøken Frekkesen var barn, pleide hun å tegne hestehoder med blomster i fakset for å pynte, og et av de absolutt største høydepunktene i den eldste av hyttebøkene våre er Storesøster Bergljots parodi på Lillesøster Frekkesens hestetegninger. En tjukk, olmt utseende gamp med stive værhår stikkende ut fra mulen. Det er satire på høyt plan.

Ellers finnes det innlegg fra folk som ikke finnes i livene våre lenger. X er og Y er, og noen som ikke lever lenger. Og noen man ikke leker med lenger.

Når jeg tenker på det, så kan hyttebøker sammenlignes med blogging. De holder ting i live, samtidig som de speiler forandring.

De har en verdi i seg selv, og siden Ingrid og Endre hadde sin første tur opp til Sauda nå i høstferien, så er jeg sikker på at tegningene deres i hytteboka der oppe på peishylla vil vekke smilet hos både oss og andre fremtidige gjester.
Neste gang de åpnes.
Jeg vil gjerne høre deres historier, fra hyttebøker eller gjestebøker, eller hvilken praksis dere har med denne finfine tradisjonen.

mandag, oktober 13, 2014

Hestekastanjer

Frank Sinatra er en av de absolutt største mannlige vokalistene jeg vet om. Det er noe med måten han kombinerer på. Han er avslappa og autoritær på èn gang. Han synger som et blåseinstrument, har jeg ofte tenkt. Jeg skulle ønske jeg kunne synge sånn. Jeg kan forsåvidt styre meg for sjangeren storband, men Sinatra, altså - FOR en vokalist han var. Nick Cave synger som en Cello. Sinatra sang som en trompet, bare med mørkere klang.


Chestnuts roasting on an open fire
Jack Frost nipping at your nose
Yule-tide carols being sung by a choir
And folks dressed up like Eskimos


Det var disse ordene - i Sinatras avslappa-autoritære drakt - som sang i meg da Rållså foreslo at vi skulle spise kastanjene som ungene og jeg hadde plukka. Til kvelds. Hun fant ei oppskrift på nettet, la kastanjene på bakepapir oppå et brett og skjøv hele stasen inn i stekeovnen. Der lå de og putra og koste seg i en times tid. 
Det var et relativt sprekt tiltak, dette her.  Min kjennskap til nøtter er begrensa til hasselnøtter, som jeg plukka som gutt hjemme på Randøy, tygde skallet til det sprakk og spiste de søtlige kjernene med stort velbehag. Det hendte at jeg plukka eikenøtter også, men de smakte ikke så veldig godt, selv om de var fine å se på og gode å holde i.
Vi dekka på bordet, og satte brettet med kastanjene midt på. Og så satte vi oss til å spise.  Ungene spiste kanskje en hver, og jeg spiste to, men det smakte aldeles forferdelig.  Bittert, og ikke en gang rødvin hjalp.  Den forlenga bare den bitre smaken. Når Rållså hadde satt sin fjerde til livs, så jeg at det var noe hun stussa ved. Hun reiste seg fra bordet. Ungene og jeg gikk over til mer tradisjonell kvelds. Kavring med ost. Brødskiver med bringebærsyltetøy.


Å-oh!
Å-oh! 

Hun var bøyd over Ipaden. EG HAR FORGIFTA DÅKKE! ME HAR SPIST HESTEKASTANJER! DI E GIFTIGE!

Og på nettet sto det at  inntak av disse hestekastanjene kunne føre til lammelser og oppkast og diarè og en hel masse andre mindre festlige ting. Og så ringte hun giftinformasjonen og legevakten, og jeg kjørte til vaktapoteket ved Kannik for å kjøpe noe som heter medisinsk kull.
Jeg var litt kaotisk inni meg. Både psykisk og fysisk. Var jeg kvalm? Ja, jeg var visst det. Jeg vrengte bilen opp på fortauet utenfor apoteket (det er et helvete å parkere der borte, ihvertfall på lovlig vis). Jeg gikk inn og forklarte situasjonen for ei av de som jobber der, og så hamstra jeg medisinsk kull i både flytende og fast format, og da jeg rygga ut, må jeg ha vært nære ved å kjøre på et par skatekids som var på vei forbi. Jeg vet ikke om det var han som var foran bilen eller han som var bak jeg hadde vært nærmest, men han ene glodde på meg og viste meg langfingeren. Prøvende. På en sløy måte. Inni meg var det bare kaos.

Jah. Jeg skulle ha kjørt på en guttunge på fortauet også. Bare for å toppe det. Eller to.


Jeg kjørte hjem med hjertet i halsen.  Parkerte utenfor blokka og låste meg inn. Ungene hadde trøsta Rållså, gitt henne klemmer og sagt at det var greit. Det var ikke så farlig.  Det var jo ikke for vilje.

Flytende medisinsk kull er noe svineri. Helt sort på farge, men uten smak, og Ingrid og Endre tømte tappert i seg to beger hver. Væsken farget de små barnemunnene deres
svarte, som om de var med i en skrekkfilm eller en dokumentar om irsk tannhelse.
Rållså svelget to brett tabletter og jeg ett, og så gikk vi og la oss, og ingen av oss ble noe syke, utover litt vondt i magen. Men vi vil nok tenke oss om to ganger før vi raker kastanjene inn i varmen igjen.

Og ikke ta alt Ol' Blue Eyes synger bokstavlig. Det er ingen som kler seg opp som eskimoer. kanskje med unntak av eskimoene selv. Og ikke la Jack Frost nippe dere i nesen.




lørdag, oktober 11, 2014

Det er så mangt man ikke vet. Eller husker.

Vi var altså på vei nedover til Sjildn kjøpesenter, under kastanjetrærne, ungene og jeg. Vi skulle kjøpe bursdagspresang, men disse blanke, mørkebrune nøttene lå strødd langs veien. Vi plukket og plukket, i det halvhøye gresset og på den skinnende blanke asfalten. Vi fylte lommene, samlet slik som unger gjør når de er fem år. Kastanjenøtter i alle slags størrelser og fasonger, glatte mot håndflatene og lommefôret.

Se, Pappa! Her e ein te! Eg har mangare enn deg, Endre!

Vi holdt på sånn, helt fram til vi hadde passert Rekkefaret kirke, kikka over kanten til lekeområdet som tilhørte ungenes gamle barnehage, den de har lagt ned fordi kirken trenger lokalene til andre aktiviteter.

Eg huske nesten ikkje når me gjekk der, sier Endre.
Men jeg husker det godt, Jeg husker den første gangen vi var innom, når vi akkurat hadde flytta tilbake til byen, at det var en varm sommerdag, og at det satt en hel gjeng med unger med beina uti et plaskebasseng, og på den andre siden av veien stoppa det en ung fyr, en som var omkransa av glade unger med håver og bøtter og spader, på vei bort til buss-stoppet, de skulle ta 4-bussen til Emmaus, sa han. Han jobba i en barnehage like ved.  Det var lett som bare det å ta bussen. Og så forsvant de i en uryddig prosesjon nedover veien.

Jeg hilste på et par av de som jobba der, ungene ble invitert med, til å sitte med beina oppi plaskebassenget, det som ikke akkurat var Emmaus, og de var så små. Skjulte seg halvt, kikka fram bak hvert sitt bein. Jeg dro opp buksebeina og satte beina deres opp i det lunka vannet. Jeg husker de nysgjerrige blikkene fra de andre ungene, Det gikk fint, dette. De er så heldige som er to, tenkte jeg. Som slipper å være helt alene. Vi var der ikke så lenge denne første gangen. Jeg plukka opp noe litt oppgitt, noe resignert ved stemninga. Men kanskje det bare var dagen, eller varmen, eller kanskje vibbometeret mitt bare var på bærtur.
De hadde to fine år der borte, og personalet var varme og omsorgsfulle på den måten som gir barn trygghet.
Men nå sto det altså tomt, En eller annen Klolbjørn Kommune hadde stengt dørene for oss, èn etter èn. Vi søkte om flytting til andre bygg, for å holde personale og ungeflokk samla, bygg vi visste at sto tomme, og hadde blitt brukt til barnehage fram til ganske nylig, men det var nei over hele linja.
Den dag i dag synes jeg at Kolbjørn Kommune slapp for billig. Særlig siden det drives barnehage i de bygga jeg snakker om,
Men dette ble en kjempelang digresjon.

Vi gikk langs Svend Foyns, og det kom en veldig regnbyge, og vi hadde ikke regnklær. Jeg sa at vi kunne gå innom hos Flanellskjortemannen og Marina og de to døtrene deres, og etter at vi hadde banka på, hørte vi at de kom dundrende ned trappa, i de blankeste og fineste kjolene de hadde, og de skulle i bursdagsselskap, men det gjorde ikke noe, for det var ikke helt ennå, og de slapp oss inn, og opp trappene forsvant de, med Flanellskjortemannen og meg i hælene.
Der satt vi og snakka. Mest om voksenting. Det gjorde vi nesten aldri før. Den eldste dattera hans viste meg sin samling kastanjenøtter. Vi hadde tydeligvis ikke plukka alle likevel.

Vi gikk til Sjildn, til lekebutikken i første. Og ungene satte seg ned på hver sin stol og glante på en skjerm som viste tegnefilmer, og imens saumfor jeg hyllene på jakt etter noe egna til ei jente som fylte sju år. Jeg holdt forskjellige greier opp foran mine barn, og spurte dem om dette kanskje kunne være noe, og etter en stund fikk jeg godkjent det jeg hadde plukka ut. Det kan være vanskelig å rive seg løs fra de skjermene. Men det vet dere kanskje.

Jeg fikk greiene pakka inn, de klistra en grønn ballong til. Jeg betalte, og så gikk vi på butikken og kjøpte rundstykker.
Da vi kom hjem, putta ungene alle kastanjene oppi en stor bolle av glass, og fylte på med vann. Først ville de øse vann oppi med hver sin kopp, men jeg satte foten ned, og holdt bollen under springen før jeg satte den til pynt midt på spisebordet.
Det pynta bra opp, syntes vi.

mandag, oktober 06, 2014

Kastanjealleer

Favorittgata til Rållså og meg i Berlin heter Kastanienallee, oppe i Prenzelauerberg. Det er noe med stemninga der oppe, noe som er luftig og skakt på en gang. Jeg leser på google at det er en pretensiøs plass for hippe berlinere, men det er ikke sånn vi opplever det.
Jeg liker de skjeve fortauene, de høye grønne trærne og de nedtagga parkene.

I slaskamarka har vi vår egen Kastanjealle, det er en gang og sykkelsti som strekker seg forbi siffen, med sine kunstgressanlegg, lavblokkene på høyre hånd, under motorveien, forbi Ullandhaug skole, helt fram til Bekkefaret kirke.
Jeg er ikke helt sikker på om Europeere ville gå god for at gang og sykkelstien i Slaskamarkå og bekkefaret er en 'alle', duren fra motorveien, kildesorteringa ved prixen i bekkefaret med tilhørende herligheter, hvor hvit plast henger som frynser fra de øverste greinene - og ikke minst - den myteomspunnede kommunale høyblokka i Bekkefaret, det er fjernt fra den Berlinske alleen.
Det er skakt på en annen måte.
Men for ungene og meg og for Rållså, så er dette veien til barnehagen, Det er her de pleier å suse med sparkesyklene sine, noen ganger om kapp, andre ganger i sin egen verden, med bare blikket mitt som et usynlig tau festa om livet. Stemmen min som kaller dem til meg hvis de forsvinner ut av syne, som armer som drar dem tilbake under min kontroll.

Om våren og sommeren plukker de løvetann som de drar med seg hjem, skviser dem sammen i de små hendene sine. Denne har eg plokkt te deg, Mamma!  Denne begeistringen over de små tingene og de små prosjektene.
Når de første vindkulene kommer på høsten, blir kastanjene revet fra greinene og regner i store mengder ned på sykkelstien, noen av dem knuser til pulver mot asfalten, men de fleste åpner seg, og ut springer de vakre, blanke nøttene, og disse går vi og plukker på - ungene og jeg - fordi de er gode å ta på. Vi liker best hvis det er en kastanjenøtt som fortsatt henger igjen inni det grønne og piggete skallet, og vi kan dra nøtta ut av selve frukten. Jeg veit ikke hvorfor. Det er en undring der. Rare fru naturens.
På Lørdag var det veldig mange kastanjer å plukke, jeg tror vi brukte en time ned til Svend Foyns gate, og jeg har en slags syltynn tråd i dette. En slags handling med en dramatisk slutt, Som dere nesten må slenge innom senere hvis dere vil ha med dere.

torsdag, oktober 02, 2014

Hard rain is gonna fall

Det er tungt å innrømme det: Jeg savner Luis Suarez.
Jada, jeg vet at jeg ønska han dit pepperen gror etter at han sutra til The Guardian i fjor: Buhuhu! Dere lovet meg at jeg skulle få gå! La meg slippe!

Og gudene skal vite over at jeg har skammet meg over deg, Louis - over bitegreiene dine - og rasismesaken med Patrice Evra. Patrice Evra er en jæ%%a kødd, men da kunne du vel for faen bare kalt han en kødd, og ikke en negrito. Det var ufint gjort av deg, Luis.

Mange av oss - mine medsupportere og jeg - vi kunne tilgi deg for filminga og trøyeholdinga og det enorme repertoaret av tjuvtriks som du var - og sannsynligvis er - i besittelse av.

Avogtil rødma vi i skam. Men tomrommet du etterlater deg er så stort! Super Mario er ikke så super at det gjør noe. Han jobber ikke sånn som deg, Luis. Han ligner mer på John Carew, og Sturridge er skada halve sesongen på grunn av han der forp... Roy Hodgson.

Føkk det der kvasi-idealistiske Barca og kom hjem igjen, Luis. For det er ikke noe gøy lenger.

Hard rain is gonna fall.

onsdag, oktober 01, 2014

I høyden en Huyndai

Det er en av de dagene hvor jeg ikke har bestemt meg for hva jeg skal skrive om, men satser på at det løsner, slik at det ene ordet tar det andre, og så gir totalpakken en akseptabel grad av underholdningsverdi.
Jeg drømte så rart i natt.
Ungene og jeg kjøpte sykkel til Rållså i bursdagspresang, og den disponerer jeg noen av dagene. Jeg fikk plenty sykling da jeg var barn. Det er alt for bratt i Ryfylke for å drive med sykling. Myrabakkjen, Saltkjeel, Sandongbakkjen, og ikke minst bakken opp til Ingvaldstad - der skytebanen ligger, forbi Børkja. De sitter fortsatt i beina. Fint nedover. Kjipt oppover.

Men, altså - sykler i dag er ikke som de var før - de er lettere, mykere, snaisnere og mer fancy enn hva de pleide å være. De har tusenvis av gir og demping både her og der. Noen har batterier, tilogmed.
Den jeg kjøpte til Rållså (og meg selv) var ikke noen BMW, i høyden en Huyndai, men den har funka greit fram til nå. Skulle forresten bare mangle, den er ny og kosta seks tusen.
Men så har den en ny type ventil, som man må ha en spesiell type pumpe for å få luft inn i dekkene. Det er jo ikke kvantefysikk, dette her, men plutselig en dag sto bakdekket flatt etter at jeg hadde pumpa det dagen før.
Så drømmer jeg at dekka er flate da, begge to, og i det jeg våkner har støtta og håndtakene og skjermene og bagasjebrettet falt av, og jeg er kjempefrustrert.

Det er som om jeg vet mindre og mindre om hvordan ting virker. Og bittesmå problemer ruver som fjell foran meg og blir uoverstigelige.

Kanskje jeg har litt mye på tallerkenen om dagen. Men på Fredag skal jeg og trønderdegosen se Renberg og Knausgård og Tønes i konserthuset.
Og på Lørdag skal jeg på teateret med Rållså og svigers for å se Hamlet.


All kultur er som kjent dyrken.

mandag, september 29, 2014

Eple

Det var vel ei av de helgene.
Som filer på meg. Som om det er ei rundfil inni magen som filer på nervene, og på ryggmargen og tålmodigheten. Og mot tinningene.
Og jeg kjenner meg som et eple eller ei banan eller noe, filma i fast forward, som går i forråtnelse på et par små minutter.

Akkurat så kryptisk lar jeg ingressen være. Det er mye mulig at ingresset er grønnere på andre sider.

Vi snakker litt om bøker for tiden, Rållså og jeg Det er kanskje da vi er nærmest hverandre. Det var vel kanskje sånn vi fant hverandre.
Vi kan snakke om klang og rytme, og vi har mange av de samme preferansene. Ser de samme tingene. Vi utfyller hverandre da. Og hun løfter min himmel.
Og noen ganger løfter jeg hennes.

torsdag, september 25, 2014

Det Blennel på Blonwins Kafè


Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte. Da jeg så alle folka og barnevognene utenfor brannstasjonen. Jeg hadde vel håpet at vi var såpass tidlige at vi slapp det verste trøkket.
Vi stålsatte oss og gikk av utenfor Politikammeret. Ei varm lita hånd i hver av mine.

Jeg husker godt da politistasjonen lå på Nytorget. Det er noen år siden nå. Jeg bodde litt lenger oppe i bakken, i Kongsteinsgata sammen med Tvitten. Mang en strandbu som var for sein til siste ferja på lørdagskvelden benytta seg av politikammerets noe spartanske overnattingstilbud. Da jeg bodde i Årdal overnatta jeg en gang i telefonkiosken nede ved kaien. Jeg hadde aldri våga å legge meg inn hos politiet. Bak ei dør som jeg ikke hadde nøklene til selv. Hva om de ikke ville slippe meg ut igjen?

Selv om politikammeret ikke har ligget på Lagårdsveien i så forferdelig mange år, så er det allerede merka. Det har ei historie. Det var her gjengen til David Toska blokka utkjørselen med en lastebil som de satte fyr på. Jeg glemmer aldri fjernsynsbildene fra den dagen. Røyken som steig opp over byen.
Uvirkeligheten i det som ble sagt.
Det var som et mini 11. September. Et traume kan man kanskje kalle det. En hel by som var under angrep.

Hvor lenge Brannstasjonen har ligget akkurat der, det vet jeg ikke. Så lenge jeg kan huske. Hele bygningen er gul, og det er et tårn der, som liksom rager over byen, og det har nok vært tanken også - da de bygde det - at de skulle sitte der med kikkert og holde byen under oppsikt, speide etter røyk, og så ringe med klokka hvis de oppdaga noe mistenkelig.

I garasjendelen står brannbilene tett - èn bak hver port - med nesene vendt mot Lagårdsveien. Vi skimter folkemengden der inne. Rundt bilene. Endre og jeg syntes brannbiler burde være røde. Slik at vi kan skille dem fra Politiet. Og sykebilene. De nyeste bilene har den der selvlysende gule fargen. Den som syklistene bruker. Den vi har på 'synlighetsklærne' våre på jobb.

Vi går inn i bakgården, der køen foran redningsliften allerede har rukket å bli 30 meter lang. En annen kø foran noen brannslanger. Spyle på blink.
Overalt er det folk som dulter borti oss, velmenende, oversminkede mødre med lange negler og glitrende mobiltelefoner som stinker parfyme. Fedre, som liksom blir litt breiale ved synet av brannbiler. Vil vise ungene sine at dette har de peil på. Jeg kunne vært Brannmann jeg - men oljå er bedre betalt.
Men her er vi alle like  mye verdt. Det finnes ikke noen VIP-kø. Det er turistklasse på oss alle.
Hurra for den sosialdemokratiske idè.

Veteranbrannbilen står like innenfor døra til venstre. Den som pleier å kjøre fremst i 17.Maitoget. Den er blank og fin. Jeg setter meg ned på huk sammem med ungene. Jeg synes synd på dem, som bare rekker en drøy meter over bakken. De vasser til over halsen i folk de ikke kjenner. De vil ha sånne røde hjelmer. Vi bruker en evighet for å finne ut hvor de har dem. Helt innerst i lokalet. Vi må gå ei slags løype med ti poster, jeg får to oppgaveark og en kulepenn. Vi finner ikke den første posten, men peiler oss greit inn på nummer to.
Hvorfor er det ikke lurt å ha vaskemaskinen på om natten?
Jeg spør ungene, men de blir forvirra av alternativene. De mener det er alternativ 2 som er riktig. Fordi det bråker sånn.
Det er meningen at vi skal lære av dette her. det er jo brannvernuke i barnehagen og greier, men de kaotiske omstendighetene tar fullstendig yven av meg, så jeg 'styrer' dem til riktig svar. På oppgave 3, 4, 5, 6, 7 og åtte. Vi har nesten brukt en time.
Jeg finner ikke ni og ti. Jeg fant ikke en heller. Jeg kikker over skuldera på en fyr som står og veiver med oppgavearket sitt. Jeg skriver av svarene hans. Far ville kalt det fjusk, men jeg gir faen. To enere og en X.  Vi stiller oss i køen for hjelmer og diplomer. Brannmann Elvis sjekker svarene våre mot en fasit. Vi har feil på oppgave 9, men vi får greiene våre, og det er stor stas.
Siden jeg ble pappa har jeg ofte ønska meg en arm eller to ekstra, og det gjelder denne Lørdagen også. To diplomer og to unger. To brus. To skamkokte Wienerpølser med ketchup. To servietter. Endre vil ikke ha skinnet på pølsa si, så jeg må liksom skrelle den for ham mens han tygger i seg innmaten. Skinnet er seigt som en gammal Hubbabubba. det er ingen plass å sette seg ned, egentlig. Men vi finner et slags hjørne. jeg setter meg på huk, og de setter seg på hvert sitt kne.

Da vi gikk var køen til heisebilen dobbelt så lang som da vi kom. Hjelmene blinker i dagslyset. Knøttekoret next.

onsdag, september 24, 2014

Eg henge opp ner

Lørdagen kommer. En dieselmotor som starter utenfor. Jeg vet hvilken bil det er. En gul Nissan arbeidsbil.
Ungene våkner i rommet ved siden av. Jeg står opp, og Rållså forsvinner som en skygge ut på soverommet. Jeg retter fjernkontrolllen mot fjernsynet, og der reiser ungene inn i barne-tv's vidunderlige verden. De sitter under pleddet og holder rundt hverandre.
Søskenkjærlighet er fine greier.

Jeg går inn på kjøkkenet og fyller vann i vannkokeren, trykker den på, den suser hissig. Tar den ene presskannekoppen ut av oppvaskmaskinen og teller tre skjeer oppi.

Det går ikke lenge før det lukter kaffe i hele leiligheten. Jeg setter meg med dem i sofaen, finner ipaden. Ruller facebook, blogg og nettaviser mens kaffen trekker i koppen på stuebordet.

Jeg tenker at det er jammen ikke mange kommentarene jeg får her på bloggen. Selv om telleren viser mellom to og firehundre lesere i døgnet.

Med en kraftanstrengelse klarer jeg å legge brettet fra meg, rusker ungene i håret. Det er knøttekoret i Domkirken. Og åpen dag på brannstasjonen. Med litt stram regi rekker vi begge deler.

Jeg koker havregrøt til ungene, rører i banan og syltetøy. Kanel, smørøye. Setter skålene på bordet. Fyller melk i glassene.
Klokka er halv ni. Endre slår motvillig fjernsynet av, og de kommer travende og setter seg på hver sin tripptrapp-stol. Ingrid kaster seg over grøten. Hun er alltid sulten om morgenen. Rører med skjeen ned i grøten på jakt etter syltetøyet. Endre spiser mer forsiktig.

Jeg finner fram klær. Ingrid er bekymra fordi ei av de andre i knøttekoret har så fine røde sko. Hun vil ha sjole. Drar ut trådkorga i skapet sitt og roter rundt til hun finner en hun mener passer. Rållså har stått opp og lirker og lurer for å få til et kompromiss.
Vi trør de oransje Knøttekor- skjortene utenpå.

Rållså og jeg hogger mot hverandre før jeg styrer mot døra. Ungene henger i dørhåndtakene.

Se på meg, Pappa! Eg henge opp ner!

Ja, men dørhåndtagå e kje klatrestativ!

Vi tar firebussen fra slaskamarkå. Skviser oss inn på handikapp-plassene like bak sjåføren. Det er fint. Fint å sitte tett inntil dem og glo ut bussvinduet.

Jeg spør om vi skal gå av ved Statens hus eller ved Politistasjonen. Ingrid insisterer på stoppet ved politistasjonen.
I det vi passerer Brannstasjonen ser jeg hvor fullt det er med folk allerede. Og en enorm ansamling av barnevogner like utenfor.

Og når jeg leser igjennom dette, så tenker jeg at jeg må slutte å skrive så Knausete.

Jeg trykker på 'Publiser' hos bloggadministrator og håper på færrest mulig graverende skrivefeil.

mandag, september 22, 2014

Herr Samvittighetens

Det var ei sånn helg som var litt av alt.

Den begynte tidligere enn vanlig. Klokka ett på Fredagen var jeg innkalt til 'Kontrollkomiteen' i firmaet.
Jeg grua meg. Det hadde noe 'muntlig eksamensk' over seg. Og selv om Jobben som Hovedverneombud er noe som jeg ikke akkurat higa etter i utgangspunktet, så vil jeg jo gjøre en best mulig jobb. Si og gjøre de riktige tingene. Jeg kan ikke gi faen. Og vil ikke.
Herr Samvittighetens hadde tatt livet av meg.

Det gikk ganske greit. Ikke noe tredjegrads. Jeg blei lytta til. Adresserte noen problemstillinger.

Jeg følte at jeg hadde bestått da jeg gikk ut derfra. Leita etter veien ut. Fant til slutt den riktige døra. Den som gikk igjennom kantina og førte til trappene og utgangen i første etasje.

Og så kikka jeg på klokka, og jeg hadde bare vært inne i en drøy halvtime, og enda så slett moral jeg har, så syntes jeg ikke at jeg kunne gå hjem klokka fem over halv to.

Jeg tusla inn i bilen og kjørte ned igjen på jobben.

Jeg dro hjemover igjen i tretiden. Opp Sandvikveien, forbi hovedkontoret og parkeringsplassen med Rarehuset på venstre hånd. Igjennom rundkjøringa ved Rimien. Nedover Hillevågsveien,  forbi Sjildn, opp Haugåsveien. Til Høyre mot Barnas Hus i Bekkefaret.

Jeg parkerte utenfor skolen og tusla mot barnehagen. Omen av glade unger overdøva støyen fra trafikken. Det var en av disse blanke dagene, kanskje det var den siste sommerdagen, hva vet vel jeg.

Jeg kikka mot ungenes avdeling og så at de ikke hadde kommet seg ut enda. Endre og kompisen bøyd over legoen i enden av langbordet. Jeg gikk inn døra, forbi knaggene og hyllene og skostativene som er merka med navn. Nikka til en fyr i Everton-drakt. Respekt.

Ingrid pusla et prinsessepuslespill, hun smilte da hun så meg. Junior lata som han ikke hadde sett meg. Det passa ikke at jeg kom. Ikke mens han holdt på med legoen.
Det er i det hele tatt sjelden at det passer når jeg kommer.
Det nytter ikke å bare avslutte. Han trenger tid til å gjøre seg ferdig. Jeg setter meg ned ved siden av ham. Bygger et stupebrett. Med et hemmelig rom. Kompisen hans hjelper meg med trappene.

Pelle tar allti dei klossane så eg ska ha, sier Endre. Ja, men sånn e det jo. Det e barnehagen sine klossar. Då må dåkke dela.

Han strever med å forstå det. Det er ikke mange som er født som Sosialist.

Klaffen på bordet faller ned i den andre enden. Noen fingre blir klemt, men det er ikke alvorlig. Sjokket og behovet for trøst utløser tårene. Slik som jeg ser det. Trøst får hun.

Jeg prøver å pumpe ungene for hva de har gjort den dagen, men det er til slutt de voksne som forteller meg. At de har holdt på med vann, for å se sammenhengen mellom mye og lite. Hvordan en liter er mye i et litermål, men ser ut som nesten ingenting i ei tiliters bøtte.


Ka ska me gjer i mårå, då? Spør Ingrid når vi har satt oss i bilen. Jeg stryker henne over håret etter å ha festa selen hennes.
Dåkk ska synga med Knøttekoret.

Jeg sier ingenting om at det er åpen dag på Brannstasjonen på Lørdagen. Jeg kjører vinduene deres helt ned.
Vi kjører hjem til Rållså med vind i håret.

fredag, september 19, 2014

Auren i Paddebekkjen

Heime på Kåda, på farsgarden min, rann det ein bekk som bar namnet Paddebekkjen. Han rann på nedsida avTrøsjehuset, igjennom pjuskete furuskog og myrlendte beite og ned til Tjødnå.
Eg skriv var fordi han vart lagt i røyr på eit seinare tidspunkt.
Det var ikkje mange far til son - aktivitetar vi dreiv med, far og eg. I alle høve ikkje av det slaget som var på mine premissar. Det var mest arbeid. Men då eg var ni eller ti år, fortalde han meg om auren i Paddebekkjen. Det var oktober, ein blank sundag, og bekken gjekk flaumstor. Seinare lærte eg at om hausten trekte fisjen opp i elvar og bekkar for å hekka eller gyta eller ha seg, eller kva ein vel å kalla det. Far laga ei felle av hønsenetting, synte meg korleis ein kunne demma opp med stein rundt på eit smalt punkt, og så kunne ein gå uti eller langsmed bekken med ein kjepp og jaga fisken nedover, til han hang i nettingen. Og så gjekk far, og eg sto igjen under fåretrenå. Dei spegla seg i bekken, som song mellom steinane.
Eg sprang som ein galen nedover, med kjeppen uti vatnet, og jaga mørke skuggar som sumde mellom steinane. Det var jaktrus, og hjarta truga med å sprengja brystet, då den første auren sprella i rusa. Han var ikkje stor, og han var brunleg då han kom opp i ljoset. Eg torde ikkje ta i han, så eg tømde han ut på ein stor, flat stein, og så dengde eg han med kjeppen til han slutta å sprella. Han berre låg der, livlaus, med open munn, og eg vart overmanna av dårleg samvit. Blikket hans var tomt og utan skuldingar. Eg skulle vel ha ønska at eg slapp å drepa han. Men korleis skulle eg elles kunne visa fram fangsten min når eg kom heim? Eg håpa eg slapp å ete han sjølv. Det lukta sterkt av fisk i den klåre haustlufta. Eg fanga to til på same måten, og drap dei på like desperat vis som den fyrste. Full av anger, og tjukk i brystet av skuld.

Då mørkret kom sigande, tredde eg dei på ein hank av hesjestreng og sykla heim; skritta over singelen og drog støvlane av mot trappa. Eg var blaut og kald på føtene, vrei ullsokkane og hengde dei over skaftet på støvlane. Så gjekk eg inn og la fangsten min i vasken på grovkjøkkenet. Det var ingen som ville ha aure til kvelds. Ingen utanom katten.
Året etter kom det eit par karar frå Hjelmeland Setjefiskelag. Dei køyrde ein firehjulstrekkar med tilhengar bakpå, og oppå tilhengaren sto det eit svært kar som var fylt med vatn. Den eine karen tok på seg støvlar som rekte han til heilt oppunder halsen, og då han trødde ut i bekken, hadde han eit batteri på ryggen og ein leidning hengande etter seg. Framfor seg heldt han eit slags langt skaft som likna på ein metalldetektor, som han førte ned i det kalde vatnet. Først skjedde det ingenting, men så flaut det opp fisk i alle slags storleikar, med buken i vêret - titals - hundretals - som den andre karen varsamt fanga opp i ein stor håv og sleppte oppi karet på tilhengaren.
Eg var mållaus. At det kunne vera så mykje fisk i den litle bekken! Setjefiskelaget dreiv med dette på hausten. Flytta fisk frå vatn i låglandet, for å setje han ut i vassdrag som var råka av kraftutbygginga. Fisken vakna til live i karet - sto og svaia med halen i botnen - tett i tett.
Eg vart tilsett av desse karane. Dei sette igjen to ruser til meg; ei med opning nede, som smalna inn mot midten, og ei som var til lagring. Den var meir som eit slags bur; begge turkise på farge.
Dei neste haustane var dette attåtnæringa mi. Eller hobbyen. Eg fekk betalt for kvar enkelt fisk eg greidde å fanga, og eg slapp å slå han i hel. Og heilt på slutten av året, pla eg å få tilsendt oppgjer og ein rapport der det vart ført rekneskap med kor mange fisk som var fanga i kvart enkelt vatn, og eg pla vel å liggja på ein plass mellom hundre og tre hundre aurar. Ikkje tonnevis akkurat, men det er fint å tenkja på at det kan finnast fisk i fjellvatna i Rogaland som er avkom etter auren i Paddebekkjen, og at dei vert avliva på ein betre måte enn det eg gjorde.
Og at dei kanskje vert etne av nokon andre enn katten.
 

Ikkje bare sånne sunne ting

Kan eg få is, Pappa?
Det er Tirsdag ettermiddag, klokka er kvart over fire. I ovnen putrer fiskegratengen - som jeg i min fantasiløshet har valgt til middag - fordi jeg vet at ungene spiser det. Og fordi fisk er sunt, selv om palmeolje visstnok ikke er det

Me har kje is, du kan få ei pera.

Åhr, nei - eg vil kje bare ha sånne sunne ting! Eg vil ha is!

Jeg liker det, at hun argumenterer.

Ja, men me har kje.

Hun åpner døra til fryseskapet og konkluderer med at jeg ikke har lurt henne denne gangen. Frosne erter, frosne bær. Frossen fisk. Ingen is.

Jeg syns det er ei mare å komme opp med matretter som ungene vil spise. Jeg har ikke skrekken for å lage mat lenger, men jeg har ikke gløden heller. Har aldri hatt den.

Mat er mer enn mat. Mat er relegion. Trosretninger. Veganere mot kjøttetere. Øko mot industri. Gluten mot antigluten. Pris mot kvalitet. Kortreist mot globetrotter. Og nå kan man faen ikke spise oppdrettslaks heller. Der røyk en av de fire faste middagene. De jeg kan lage med øynene igjen, uten å stå med snytebrynet ned i Ipaden eller Ingrid Espelids Kokebok. Og så har vi alle disse programmene på fjernsynet. Det kokes og bakes og smattes og smakes, og c-kjendiser og artister med grusa karrierer stiller villig opp.
Superfood-ekstremistene ble heldigvis avkledd på NRK for et par uker siden.

Men man vil jo så gjerne. Gjøre de rette tingene.
Rållså er ernæringsminister hos oss. Lager smoothie som er proppa med vitaminer. Grønne, Rosa, Lyseblå.
Hun er fin, Rållså. Omsorgsfull.

Matglede for meg er når ungene spiser av hjertets lyst. Og Endre sitter og nynner og småsynger. Endre er opptatt av form og konsistens.  Du blander ikke potetene med fiskegratengen, for da blir det trøbbel. Grønnsakene har sin faste plass, og spises sist.

Men egentlig vil jeg bare ha is, jeg også. Og ikke bare sånne sunne ting.

torsdag, september 18, 2014

Matblogg fra Sør Amerika

Vi var i 40-årsdagen til Polardegosen på Lørdag. En minneverdig fest.
Jeg sto der og svaia på kjøkkenet sammen med Valslangen mens de fulleste konkurrerte om å legge inn valgene sine på Spotify. Det var wifi og hifi i skjønn forening.

Det som eg syns e ei løyen anekdota om deg, Øysil - e at når du og Polardegosen drog te Peru i 98', så åd du Yoghurt før du fòr, for ikkje å ble ringe i magen.

Jeg hører hva han sier, men jeg forstår ikke hva som er så himla morsomt med det. Ja, men det e jo det sama som idoform, sier jeg. Og mener det jeg sier.
Valslangen gliser Jaja, det e jo det.

Jeg tenker tilbake på den turen, og så tenker jeg at jeg skulle ha laga en matblogg, men at når vi skriver 2014 så er det vel i seneste laget.

Den eneste gangen jeg var dårlig i magen var da vi hadde bestilt noe funky kyllingsuppe der oppe i en by i Andes, og vi satt der og pirka i hver vår skål, og jeg kjørte skeia ned mot bunnen, og det var noe som hang fast, og da jeg hadde fiska dette 'noe' over overflaten, så var det en hønsefot. En hel en.
Jeg blir fortsatt kvalm av å tenke på det.

Det er jo vanskelig å få tak i Grandis i Sør Amerika (og det var hjørnesteinen i kostholdet mitt på den tiden), så noen utfordringer ble det jo.
Degosen prøvde seg på nasjonalretten - en hamster - med pommes frites. Jeg styrte unna. Vi var på et marked - der disse ble solgt levende - hundrevis av gnagere som spant rundt inne i et nett. Det ble litt mye. Selv for en gammal revefarmer som meg. Torghandleren solgte dem levende eller nyslakta. Han hadde en hammer til å ekspedere dem med.

Jeg var kanskje forsiktig med maten, men jeg drakk ganske mye Pisco - det lokale brennevinet - og det smakte som fløyel.
Og så var det ei fantastisk matbule i Cusco, hvor vi åt frokost hver dag. Nypressa juice og egg og kaffe. Og kanskje en milliard sigaretter.

Men det jeg husker best fra turen er ei amerikansk dame som står og tuter under et bøgeblikkstak mens regnet pøser ned. Mannen prøver å trøste henne. Det er kanskje fjorten timer igjen å gå til Macchu picchu. Sherpaen deres jogger opp stien med en diger plasttrukket bylt på ryggen. Kopper og kar og tepper.
Degosen og jeg står i hver vår fjellrevenjakke i regnet. Han bærer teltet. For han er yngst.

fredag, september 12, 2014

Hjem til tua


Søndagen kommer, og jeg merker på ungene at de er veldig godt kjent nå. Det gleder meg at de småkjekler litt med hverandre, de som ikke er søsken også.
Da er man liksom godt kjent, man ser andre sider med hverandre enn de som bare er champagnegalopp og fryd og tull og tøys.
Det utspiller seg et slags spill om makt og posisjonering i et mikrokosmos like under blikkene våre.
Men det går fint. Det er en fin balanse.
Det er definitivt mer latter enn tårer.
Det har slutta å regne. Etter frokost bestemmer vi oss for å ta med ungene ut i den berømte sørlandslufta.
Jeg føler at Rållså og Frekkesen og Bergljot finter meg og V ut, og plutselig ikke skal være med ut likevel.
Slik at de selv kan sitte inne og nyte freden.

Tar dåkke di me ud, då?

På med klær og støvler. Ut med ungene.  Igjen med døra.

Jeg kler ungene i regnbukser og støvler. Sola varmer fortsatt. Det glitrer i løvverket. Lufta er rein og klar.
Ungene holder hverandre i hendene i lang rekke. Ingrid vil ikke holde Endre i hånda, og han blir kjempelei seg og tror det er fordi det er han, men det er det ikke. Det er fordi at når hun holder han i hånda, så glir den ene stroppen på regnbuksa hennes ned over skulderen, slik at hun må stoppe og heise på den for hvert femte skritt. Det er fryktelig irriterende i lengden
Jeg forklarer han det, hvorfor, strammer selene på begge regnbuksene og flytter ham til venstre i rekka. Det går fint nå.
Unger er så bra.

Så går vi nedover og nedover mot der vi tror at sjøen er, kommer til en sandvolleyballbane.
Og nå er det så varmt at jeg gir ungene lov til å ta av seg regnbuksene. Ingrid vil gå barbeint også, men jeg setter ned foten.
Ja, men Pingu går barbeinte!
Pingu får ta på seg skonå hu og!
Jeg hater å kommandere på andres unger. Men hun gjør som jeg sier. Etter å ha spurt koffår då? en tre fire ganger.
Kostas finner en ball, og så er det duket for en av de mer bisarre sandvolleyball-kamper historien har sett. Det er mildest talt blandede lag. I alder, kjønn og antall.
Det blir Kostas og meg mot resten. For de som er noenlunde like gamle vil være sammen. Bortsett fra Endre, som er mest opptatt av tauet som holder nettet oppe. V blir kaptein på det laget med flest spillere.

Ferdighetsnivået er ganske så varierende. Både hos de små og de store. Noen kan slå ballen over nettet, noen kan kaste den. De eldste ungene er veldig fokusert på poeng, men jeg og V teller etter Even Steven - metoden. Det ender uavgjort. For å si det sånn. Og mot slutten av gamet kommer Rållså.  Og da vil ikke Endre spille mer. Og så kommer Dagobert med vesletupsa i meis på ryggen.

Eg gjekk itte lyden - sånn som du sa. Han smiler. Hun smiler hun bakpå ryggen hans også.

Vi bestemmer oss for å gå mot sjøen. Rållså samler sammen regnklærne i armene og går den bratte kneika mot hytta. For det er jo så fint vær. Så slipper vi å dra på dem også.

De største ungene vil være med Rållså opp igjen. De minste må være med oss. Det går fem minutter, og så siger det ei svart sky inn over oss. Den tømmer seg i hodene på oss. Det er ikke kaldt, så det ikke noen krise. Det er bare veldig veldig vått. Det er ingen plass å gjemme seg for regnet, så det lille følget vårt haster opp bakkene mot hytta.
Jeg tar Ingrid på skuldrene, og halvt drar Endre etter meg. Alle blir våte til skinnet, og midt oppi alt sammen hersker det en litt oppkavet, men likevel frydefull stemning.
Dette er noe vi deler. Og ikke vil glemme med det første.

På terassen - under halvtaket - står bekymrede mødre med tørre skift i hendene. Ungene kappes i å fortelle om hvor våte de er.

Inne er pølsene og potetmosen klar.

Avreisedager fortoner seg ofte helt annerledes enn andre dager når man er på tur. Jeg merker det innenfra - i form av at jeg er småstressa - tenker på alt jeg må huske på å få med meg - alle de små tingene som må gjøres. Pakke sammen, ta av sengeklær, lese av strømmåleren, lukke og låse. Bobleplasten skal trekkes over bassenget. Må vi rense boblebadet? Vi har jo ikke brukt det. Bare tappa vann i en evighet. For at det skulle renne ut igjen av seg selv.Nei, vi driter i det. Det henger våte håndklær og badeklær i svømmebassengområdet. Ungenes baderinger må tømmes for luft. Dagoberts krokodille har punktert, så den har tømt seg selv.

Har vi huska alt?
Har vi huska alt?
Har vi huska alt.

Jeg merker det utenfra også. Ser det i blikket til Bergljot, som reiser alene med tre unger. I en liten rød Mazda.
Hvem tar med søpla? Hvem har best plass? Er det en container en plass?
Ingen vil egentlig ta med søpla. Men V tar ansvar.

De voksnes stress smitter på sett og vis over på ungene også, særlig de minste, kanskje.

Vi pakker i bilene og utveksler klemmer. Hiver nøklene i postkassen. I det vi svinger ut på E 39 kikker jeg meg rundt, de i baksetet sover. Hun i passasjersetet sover også.
Det er fint.

Jeg siger hjemover mot Stavanger. Sammen med en million andre pissemaurer.

Hjem til tua.