tirsdag, desember 21, 2010

Gamle venners lag.

Man bare vet at det er på tide å skrive en blogpost når (jeg har håskeparen som startside) - ungene på 15 måneder sier 'heeei!' til det skumle bildet av Adolf Hitler hver gang jeg skal kjøpe meg litt fritid med nett-tv. Dette er pappas venn. Hva blir det neste? Sir Alex 'Oh, what a red nose I've got' Ferguson?

Treffprosenten later til å ha gått radikalt opp også. Kanskje ekle små kvisete nazi-spirer har vært innom her. Æsj. Eller Rex-fans. Nesten like skummelt.

Endre har nesten førti i feber. Eller hadde. Jeg ga ham en febernedsettende og nå sover han slik han gjorde da han var baby. På ryggen med armene ut og opp. Jeg kunne skrevet mye om hvordan det føles.

Jeg håper bare at det ikke er lungebetennelse.

Jeg merker meg at Norske skilegender slakter Spretten Norstugu Junior (igjen) fordi han blir sur når han ikke vinner. Gud fader vet hva de der gamle måsabjønnene av noen legender er laget av . Langrenn er verdens kjedeligste sport.

Hadde det ikke vært for Spretten så hadde ingen gidda å se på.

Jeg synes at Spjælie - og andre nittitallslegender burde holde godt kjeft - Er det god sportsånd å gå baklengs over målstreken? Og hva med å sitte i et jævla høydehus for å få flere - nja nå skal ikke jeg briefe med treningsinnsikt altså (for det KAN jeg ikke) - men ihvertfall var det noe med oksygenopptak og røde blodlegemer - som ga samme effekt som bloddoping.


La Spretten være i fred, sløkkaser.


Ps: Setter ikke inn bilde av frykt for at ungene skal begynne å like langrenn.

fredag, desember 17, 2010

Østerikske kjendiser

Adolf Hitler



Politihunden Rex

Tyske kjendiser

Adolf Hitler



Isbjørnen Knut



Den synske blekkspruten Paul




Den skjeløyde pungrotta Helen


onsdag, desember 15, 2010

Kjempenes fall

I mitt tidligere liv - før jeg ble tvillingpappa - ble en stor del av fritiden min brukt på å spille fotballspillet FIFA på playstationen min.

Hver sommer kom en ny utgave og da var det høytid i Pillevåg og jeg ga meg aldri før Liverpool var uslåelige i alle faser av spillet. Fifa 04 var det første jeg kjøpte. Og så var jeg hekta. I perioder hadde jeg vannblemmer på fingrene. Jeg deltok på fifa-kvelder med likesinnede. Vi spilte mot hverandre og drakk øl og brennevin til langt på natt.

Hvorfor leste jeg ikke bøker heller? Gikk på kino? Hvorfor lekte jeg ikke mer med vennene mine?

Fuglene vet.

Hver utgave er litt forandret fra den forrige. Hvert spill har sin egen rytme selv om mye ligner også. Det er evolusjon. Grafikken blir bedre, flerspillerdelen blir bedre, alt virker mer naturlig. Alt blir egentlig bedre bortsett fra meg. Som blir dårligere og dårligerere. Den siste utgaven jeg var noe tess i var fifa 09. Fifa 10 fikk jeg aldri tid til, og det har jeg så langt ikke fått til 11 heller.

Men plutselig blir Onsdagen dagen for fagbrev og overnatting hos Lars Magnus og jeg kjøpte fifa 11 i presang til LM og siden har vi egentlig hatt det gående noen Onsdager og jeg merker til min forskrekkelse at jeg suger. Jeg er helt elendig. vet ikke hvilken knapp jeg skifter spiller med engang, og etter timevis med spilling har jeg fortsattt til gode å sette en straffe. Alle de hundrevis og tusenvis av timene jeg har tilbrakt sammen med playstationen min har vært fånyttes.

Heldigvis er Lars Magnus like dårlig. Men jeg burde strengt tatt ha smadret ham.

Hvorvidt det er en trøst at jeg slo Einsteins sønn 1-0 kan diskuteres. Jeg måtte bite meg i tunga for ikke å juble når jeg omsider klarte å fomle ballen i mål. Men jeg prøvde å trøste lille Heine etter tapet. Faren hans liker heller ikke å tape.

Men Heine er bare fem år.

onsdag, desember 08, 2010

popstar

Da første 'Idol' rullet over skjermen for 5-6 år siden var det med brask og bram og bravur og alle var på fornavn med finalistene og både publikum og deltakere var overbevist om at dette var sværtsværtsvært. Seertallene føyk i været og deltakerne skulle bli popstjerner. Den og den fikk det klamme 'Idol' klebet til sitt navn - for alltid besudlet av sms-stemmer og kleine vurderinger av et 'ekspertpanel' som kunne kunsten med å bryte ned og bygge opp igjen.

Han som vant var med i verdensidol og fikk ei ambisiøs og oversminket runkesynge-dame fra amerika til å grine på direkten fordi verdensidoljuryen syntes han var flinkere til å synge enn henne. Da koste vi oss hjemme i de tusen og bar nisseluene våre med stolthet og vi tenkte på OL i 94 og GranPri i 86 og frigjøringsdagene i mai i 1945. Og de som likte langrenn tenkte på da Oddvar Brå brakk staven i 1982.

Selve konseptet bak idol er genialt som forretningsidè: Lov überambisiøse ungdommer platekontrakt - la dem konkurrere for åpent kamera(de uten talent også - SÆRLIG dem uten talent) - slakt dem eller ikke slakt dem - kommenter hvordan de ser ut - hvordan de høres ut - og få det norske folk og alle de 'seriøse' presseorganene som finnes til å tro at dette er viktig. Dette er fremtidens artister.

Jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke har ledd av de innledende rundene. Det er mye mangel på selvinnsikt ute og går.

Nåvel. Etter alle tårene og alle sms-stemmene og ekspertkommentarene og innledende og utladede runder står det en purung liten sullemikkel med armene hevet og dynket i konfetti tilbake som vinner.

Noen skriver en låt til ham (eller henne) med et skamløst fengende refreng. Det blir en singel som fjortisene betaler hundre millioner for å laste ned på ipoden sin. Noen skriver en hel plate som blir spilt inn på en uke og den blir forskriftsmessig slaktet i mediene fordi den mangler særpreg, sjel og originalitet. Det er et produkt. Glatt og ekkelt som en sleip liten fisk.

Idolet reiser på turnè. Og så går det tre måneder og ingen husker hva vedkommende heter lenger.

På skjermen begynner nye idol-lignende talentkonkurranser. Norske talenter, X-faktor og mer av samme smørja og nye køer hoper seg opp for å gjøre auditioner og jeg lurer på om det finnes en eneste tenåring som tror han(eller hun) kan synge en ren note som ikke har blitt vurdert av Jon Friedrich Karlstein og 'ekspertpanelet' hans.

Hurra for popbransjen.

tirsdag, november 30, 2010

Pusling

Da far var liten gutt ble han bundet i en sele med tau til en busk i hagen. På denne måten løste farmor og farfar problemet med å ha ham stabbende rundt beina og være en fare for seg selv eller sine omgivelser.

På 40-50 tallet var barn mest i veien. Fram til de kunne begynne å gjøre nytte for seg i 7-8 årsalderen.

Dette sier jeg mest for å trøste meg selv.

Det er ikke timer nok i døgnet til å få meg til å føle meg som mer enn en middels bra pappa. Jeg elsker barna mine. Jeg har valgt å gå ned i stilling for å kunne være hjemme med dem. For å lære å kjenne dem før institusjonene overtar dem og jeg bare får se dem et par timer om dagen. Muligens med unntak av i helgene. Og da må jeg kanskje slite gameboyen ut av hendene på dem for å få oppmerksomheten deres.

Jeg har nok allerede byttet flere bleier enn far rakk å gjøre i sitt 63 år korte liv. Jeg vet hva som gjør dem glad. Og hvordan jeg kan trøste dem når de er lei seg. Jeg vet hvordan de ligger i sengene sine etter at vi har lagt dem. Endre feil vei. Oppå dyna. Ingrid på siden. Som om hun sovnet i det jeg forlot rommet. Pusten hennes går helt stille.
Jeg pleier å sitte på gulvet med dem og bygge med klosser. Putte plastfigurer oppi bøtta. Det var den runde klossen. Hvor tror du den runde klossen passer? I det stjerneformede hullet? Jaja.
Jeg tror ikke at noe medlemskap i mensa er nært forestående. Hverken for meg eller dem. Men mensa er kanskje verdens dummeste og mest selvhøytidelige klubb, så det plager meg ikke.

De er koselige og glade barn og jeg er helt sikker på at den kjærligheten Rållså og jeg føler for våre små er gjensidig. Men dagene er korte og fylt med rutiner som gjør dem nesten like. Man får såvidt tid til å holde det noenlunde rent og ryddig. Vaske klær. Støvsuge. Bare å kle av og på dem er et halvtimesprosjekt nå på vinteren.
Jeg har brukt TIMER på å lete etter Ingrids tøfler.

Sånn går tiden.

fredag, november 26, 2010

Videre

Det har allerede gått en måned siden vi mistet far. Livet går sin skjeve gang for oss som er igjen.

Våre to små grøtdrevne snakker litt, skriker litt og ler mye. Tuller rundt på gulvet, gjemmer seg i krokene, soper med seg klær og ting de finner på bord og benker. Kaster ting i gulvet og roper BÆNG! De er i det hele tatt veldig trevne - som vi pleier å si på krøkkje - på bokmål kan det oversettes med å være i godt slag.

Selv er jeg litt opp og ned. Når jeg passer de små er det såpass travelt at det ikke er plass til så mye annet. Jeg har tatt av 15 kilo siden jeg ble pappa. Det sier vel det meste. Så lite har jeg ikke veid siden en gang på midten av åttitallet. Bror min er 115. Så fikk jeg sagt det også. Men han har jo ikke unger.

Jeg har etter mye om&men meldt meg på et fagbrevkurs. Og det at det skulle bli logistikkfaget som skulle lokke meg tilbake til skolebenken igjen er vel noe av en sensasjon. Det er èn kveld i uka fram til sommeren, så det er jo overkommelig. Det er mange hyggelige folk som deltar på kurset. Men ingenting av dette overskygger det faktum at det er et løkfag.

Sist Lørdag var jeg på den årlige bassefesten hos Ralf. Det var en fin gjeng. Mange bra folk som jeg ikke ser så ofte som jeg skulle ønske. Og fiskesuppen var veldig god. Jeg var innom hos Lars Magnus også - hvor det ble avholdt juleøl-smaking - og så reiste jeg hjem med elleveferja.

jeg lurer på om Jaggis ligger våken om nettene og angrer på at utdelingen av fjorårets fredspris gikk til Fitzgerald 'Oh, what a great change I'll make' Mobama. Det burde han gjøre, den sullemikkelen.

Rållså og jeg har solgt leiligheten og slettet gjelda. Ute er det kaldt. Og noen steder inne også.

onsdag, november 17, 2010

Kjære Far.

Jeg har ikke skrevet direkte til deg på over tjue år, og da var det for å be deg om
en tjeneste for å fikse noen permisjonsgreier da jeg var i militæret. Du svarte og fikset som den selvfølgeligste ting.

Jeg vet ikke om det går an å blogge til deg - om deg - for deg nå - uten at det blir sosialpornografisk. Men jeg kan aldri blogge mer hvis jeg ikke skriver om dette. det er for svært. Det ligger som et digert fjell midt i stien jeg går på.

Jeg kunne ikke fatte det da Rållså fortalte meg at du var død.

Det var som en vegg falt ut i meg. Du skulle ikke reise fra oss ennå. Du var bare 63 år. Du var så vital og levende. Det er faen ikke rettferdig.

Da jeg var liten var jeg redd deg. Du var ganske autoritær da. Alle ettermiddagene du satt og voktet meg for å få meg til å spise opp fisken som var lagt på tallerkenen min. Jeg som satt og brakk meg av fiskelukta. Mor som ba om at jeg måtte få slippe.

Du hatet juks og løgn og fanteri og sniking og luring og uærlighet. Og som barn og ungdom var jeg ganske snikete. Unnvikende. Feig. Jeg er vel ikke helt fri ennå.

Du hadde slik en voldsom kraft i deg. En kraft jeg ikke har sett i noe annet menneske. Du sparte deg aldri.

Uka fra du døde og frem til begravelsen var et vakum. Det var så mange tanker som surret i hodene våre. Mest av alt var det dette ubegripelige, bunnløse savnet. Det er der ennå.

I tillegg lurte vi på hva i all verden vi skulle gjøre med gården. Alle sauene. Da jeg la hodet på puta hjemme på Sørpeland hørte jeg breking og sauebjeller. Tanken på å måtte jage dyrene dine på slaktebilen var tung. Livsverket ditt.

Da jeg snakket med deg dagen før du døde sa du at I VINTER SKA EG HA 150 SAUER. Du var i strålende humør da. Du hadde gravemaskin på gården. DET E ALTSÅ EIN NYDELSE Å SJÅ AN SNU KVAR SKOFFA. Det kalles visst arbeidsglede og nydyrking var det kjekkeste du visste.

De fant deg i traktoren. Ved siden av veien. Med sauer i tilhengeren. Motoren i gang. Stella var med deg på den siste turen din. Trofast til det siste. Jeg innbiller meg at du ville foretrukket å reise på den måten. Men ikke nå. Ikke på lenge ennå.

Dagobert og Ninni vil overta gården. Jeg skulle ønske du kunne oppleve det. At du hørte dem si ordene. Da ville du blitt glad, far. Jeg vet du tenkte mye på det med gården. Om hvordan framtida ville bli. De er gode folk. Det blir nok bra. Mor pustet lettere etter at de fortalte det. Alle syntes at det var godt nytt. Alle vi søsknene og naboene. Alle som var glad i deg. Vi savner deg sånn.

Masse folk har sendt blomster og vært innom i huset deres. Folk har stått i kø for å hjelpe oss. Vi har opplevd det som nært og ekte. Telefonen har gått varm av tekstmeldinger og oppringninger.
Du var jo en sånn selv. Som var der for andre når de ble syke eller sleit med noe. Ringte og gikk på besøk til gamle onkler og tanter. Du gjorde det som om det skulle være en selvfølge.

Dagobert og jeg kjørte eskorte for deg bak bårebilen fra sykehuset. Jeg signerte for ringen og klokka di. Det veide så tungt i hånda mi.
Det stokk i meg da vi så kista di for første gang. Den var trehvit. Uten gullbeslag og plysj og ornamenter. Snobbefri. Du var aldri noen snobb.

Da vi kom fram til kapellet ventet familien der. Og vi fikk se deg oppi kista. Du hadde dressen på. Dressen med Lions-nåla. Det blei en del grining. Du var så kald på hendene og i ansiktet da jeg klemte deg. Det var tungt for oss. Men jeg følte meg litt bedre etterpå. Det var som om noe av din styrke hadde smittet over på meg. Som om du forventet at 'dette burde vi da fikse'.

Jeg så at du hadde reist. Du var ikke der lenger. Bare skallet ditt. Jeg hjalp til med å skru på lokket.

Vi grudde oss veldig til begravelsen. Visste at det kom mye folk for du engasjerte deg høyt og lavt hele livet.

Kirka var vakkert pyntet i sterke fager. I rødt og gult og oransje. Blomstene og sangene skulle speile deg. Den fargerike personligheten din. Jeg sang for full hals. Det var godt å synge selv om gråten snurpet stemmebåndene og gjorde noen av tonene skjeve.

Det var meldt så dårlig vær. Da vi bar kista di ut av kirka til outroen av 'jeg er en seiler på livets hav' og kirkedørene åpnet seg slo en voldsom byge imot oss. Jeg klarte ikke å løfte blikket da vi gikk igjennom kirka. Jeg så ingen mennesker utenom mor og søsknene mine. Men jeg følte dem som en stor og varm vegg av sympati og medfølelse.

Det er ikke så ofte det er begravelser på den vesle gravplassen over huset på Radøy. Vi kjørte den drøye mila bak bårebilen og da jeg så i speilet så jeg en kjempelang kolonne av biler som fulgte bak oss. Og en buss. Været ble litt bedre og 'finsk fjernsynsteater-faktoren' ble mindre enn vi hadde fryktet. Kista di som ble senket ned i jorda. Et hav av folk. Snufsing og spredt gråt. Det var jeg som skulle takke de fremmøtte på vegne av familien. Stemmen min ble tynn da.

Da jeg løftet blikket så jeg Runar, Arnstein, Einstein og Candy. De var der for meg. Det var dypt rørende og uventet. Jeg klemte dem hardt etter tur. På vei til minnestunden så jeg den brede ryggen til Reinert også. Senere fikk jeg vite at det var enda flere av 'mine' folk som var der.

I minnestunden sto vi fem søsknene sammen og talte til deg - om deg - for deg. Det var mindre krasst enn i sekstiårsdagen din for drøyt tre år siden. Det var bare fint. Det var mye fint å si.

Og de som fulgte på lista var også fulle av lovord om hvilken helstøpt, ærlig og kraftfull venn de hadde mistet. Vi delte deg med mange og de kjenner tomrommet de også.

Jeg kunne visst ha skrevet en bok om deg og meg. Og om forholdet oss imellom. Men det får bli en annen gang. Ingrid og Endre får aldri bli kjent med deg og det er forferdelig synd. Og jeg må prøve å tette igjen den veggen som mangler med noe provisorisk.

Og gå videre.

fredag, oktober 22, 2010

Stein

I går kveld/i natt var Lars Magnus og Lingling og Pål Øystein og jeg på Mattislaug hos Suli.

Det var som alltid helt superdupert. Selv om det ble litt mye av både det ene og det andre og kanskje særlig det andre, men i dag er vi på jobb igjen og rimelig trevne også.

På veien ut døra da vi skulle forlate Lars Magnus' residens fortalte jeg en gammel anekdote til Ragne - LM's frue.

Jeg har nok dratt den her før - det var om den gangen Sulis bror kastet en stein i hodet på Valslangen (etter en bøtte med erting) på trehundre meters avstand.

Overfor Ragne brukte jeg uttrykket 'god til å kaste stein' og det forstod hun slett ikke.

'GOD TIL Å KASTE STEIN? GÅR DET AN?'

Og ja, det gjør det. Som guttunger kastet vi stein på alt - hele tiden - vi siktet på flasker, på trestammer, autovern, i sjøen, glassruter(off the record), fugler (enda offere the record) og så videre. En gang kastet jeg stein etter Gamle Dvergbøyen også, selv om han har glemt det. Den eneste gangen vi ikke kastet stein var hvis det var snø - og da kastet vi snøball i stedet. Vel, noen ganger kastet vi inntørket sauebæsj på naboungene også. Eller mest jeg, egentlig.

Jeg tror ikke jeg noen gang har sett en småjente som kaster stein. Men jeg var ganske god til det. Men jeg hadde aldri kunnet treffe Valslangen i hodet på 3500 meters avstand.

onsdag, oktober 20, 2010

Gutten i bekken

Mange dager er nesten helt like og kommer i en strøm og blander seg sammen. Mange dager kan ikke skilles fra hverandre i annet enn nyanser. Særlig når man er så gammel som det jeg er, eller ihvertfall kjenner meg noen ganger.

Jeg var hjemme på krøkkje i sist uke. Det er fint der ute når høsten står på sitt mest glorete. Heter det høyhøst, forresten? Slik som det heter høysommer?

Stillheten er påtagelig og hyttebyasene har dratt for gardinene i hyttene sine og frest hjem i de store blanke BMW'ene sine. Og er lannasene riktig heldige så ser de ikke snurten av dem før påske.

Det som er enda mer merkverdig enn stillheten er kveldsmørket. På krøkkje er det eitrandes, kølandes mørkt nå i Oktober og da jeg var ute på plenen en kveld (enkelte kvelder går jeg ut for å nyte en sigarett for å få bekreftet at jeg ikke er avhengig av tobakk) da tenkte jeg at jeg hadde glemt hvor mørkt og stille det er der inne. Noen ganger ser man billys som liksom søker seg innover i skogen eller det øvrige landskapet. På vei til eller fra.

Da kom det andre ting jeg hadde glemt også. At jeg for noe som kjennes som tusen år siden fanget ørret med ruse i bekken som het paddebekkjen men som min driftige far har lagt i rør nå.

Jeg var tilknyttet noe som het settefiskelaget som drev og fanget ørret i overbefiskede vann og satte dem ut i fjellvann hvor det ikke bodde så mange fisk.

Jeg likte det. Jeg hadde en turkis ruse i plastikk-innsatt revenetting med en bred åpning fremst-som gradvis ble smalere slik at fisken ikke kunne komme seg ut igjen.

Denne plasserte jeg i bekken med åpningen nedover og så bygde jeg rundt den med steiner slik at rusa var den eneste veien fisken kunne svømme for å komme seg oppover for å hekke.

jeg var vel kanskje tolvtretten år da jeg begynte i den gesjeften og allerede i August pleide jeg å sette ut redskapen for å fange hver eneste liten ørret som vurderte en svømmetur oppover. Jeg fikk betalt mellom åtti øre og en drøy krone for hver fisk. De minste fikk jeg mest for - for de hadde størst sjans til å omstille seg og overleve i fjellet.

Jeg sjekket daglig. Hjem rett etter skolen og ned i bekken. I September begynte det å komme litt fisk. To-tre om dagen, kanskje. Det var fantastisk spennende. Sorte fiskekropper i kontrast til den turkise nettingen. Jeg tømte dem over i en oppsamlingsruse som jeg hadde plassert lenger oppe i bekken (slik at de ikke kunne sladre til sine medfisker på vei oppover). Slik kunne det gå i noen uker. 2-3 fisker om dagen, men så plutselig ville det komme masse regn og bekken ville gå stri og på èn natt kom det oppimot hundre fisker.

Det var helt absurd. Det var som om de kollektivt hadde bestemt seg for at i natt skjer det! Og fiskerusa mi var fylt til randen og hjertet banket hardt og fort. Og når jeg dro rusa på land var det såvidt jeg klarte å løfte den og de sprellet som besatt og luktet sterkt i den kalde høstlufta den korte stunda det tok å få tømt dem over i samleburet.

De neste nettene ville det bare komme noen få ørreter igjen. Og så ville det være helt slutt. Og jeg ringte til en mann som het Austivåg eller noe som hentet fisken min og tømte dem over i en tank på en biltilhenger og kjørte avgårde med dem.

Og det ville være et år til neste gang.

Men en gang fikk jeg en ål på sommeren og ble livredd.

fredag, oktober 08, 2010

En herre med bart

Tradisjon tro dro Lars Magnus og jeg til Trondheim på Trønderdegos-besøk med hver vår bart. Jeg er ikke helt sikker på hva bartemoten sier om dagen - dere vet - what's hot and what's not - men alle vi tre - Mattisfanatiske wannabe-trøndere satset på 'konemishandlervarianten'. Etter modell fra Motorhead-Lemmy - eller noe annet blodtøft fra syttitallet.

Jada. Det er rart hva en kan venne seg til. Degosen`s trøndervenner kåret min bart til den sløyeste på Fredagen. Jeg var høythøyt oppe og de andre to var tilsvarende skuffa. Da Trønderdegosen`s søskenbarn - så og si hans eget kjøtt og blod - gjorde det samme på Lørdagen (eller Lordagen som vi sier på Hjelleland) - og 'The double' var et faktum, da var jeg knapt til å snakke til.

På Mattisfronten gikk det ikke fullt så bra. To ganger FitteMattis og oppvask til straff var en skuffelse. Særlig med tanke på mine femten års erfaring på området.

Da vi kom hjem ble jeg på det sterkeste oppfordret av min gode - og definitivt penere halvdel (særlig nå) - om å barbere bort stasbarten. Ingenting hun har sagt eller gjort så langt har kunnet overtale meg til å gjøre akkurat det.

Jeg får en del rare blikk. Det gjør jeg. Det er ikke fullt så ille som da jeg lånte Perufuck-jakken til Arnstein for et par år siden. Men det ligner.

Jeg driter i det.

Det er ikke det at jeg ikke tenker på hvordan jeg tar meg ut. På Fredag Pøsregnet det. Da trødde jeg ombord på båten iført Ullfrakk og adidas-sko. Over hodet bar jeg en gjennomsiktig paraply med røde prikker. Over det rufsete hodet med hestehalen og konemishandlerbarten. Under armen bar jeg Dostojevskis 'Forbrytelse og straff'.

Hva kan jeg si? Jeg er en sammensatt person.

torsdag, september 30, 2010

Idiotsport

I dag ble jeg nesten syklet ned av en løk i selvlysende kondomdress.

Det bare bekrefter mine fordommer: idiotsport.

onsdag, september 29, 2010

The Stig 1&2

På Lørdag var det fest på Lokalet og tjo og hei og alle hjerter gledet seg. Det var en fin konsert og en fin fest med gamle og nye venner.

Bak scenen dukket det opp mennesker vi hadde spilt med og reist med samt annet kjentfolk etter showet.

Jeg hilste hjertelig på èn som plutselig sto foran meg:

HEI, STIG! JÆVLIG KULT Å SJÅ DEG! LENGE SIDEN, FORRESTEN! HAR DU KLYPPT DEG?


'STIG': ...... (Smiler bare, rister hånden jeg holder utstrakt og tusler videre).

Jeg snur megt rundt - og der står forsyne meg Stig - og skaden har allerede skjedd, og det er da det går opp for meg at han jeg kalte Stig først het Anders og spilte synth, mens Stig spilte trommer. Og selv om det var ti år siden vi var på tur sammen så var det ganske pinlig.

Den andre Stigen håndhilste jeg bare på. Han kunne jo hete hva som helst.

fredag, september 24, 2010

Volvo Lastvagnar

Denne boka fikk jeg til jul av Farmor men jeg vet ikke helt om det var hun som hadde kjøpt den, eller om det var mor - som mer eller mindre tilfeldig - hadde plukket den ned fra en hylle i en bokhandel en plass og tenkt at dette kanskje kunne vær noe for påskeharen.

Jeg var aldri helt med på den naivismebølgen som skyllet over landet på...var det på nittitallet mon? Nåja, eller når det nå var.

Jeg kjente jo litt til Loe, detektor, naiv,super , tatt av kvinnen blabla.
Så når jeg først fikk den i hånda var det med et skuldertrekk. Og kanskje en liten geip også.

Jeg er en arrogant faen når det kommer til litteratur. Forfattere er drit inntil det motsatte er bevist og bevisbyrden ligger på dem. Musikk også. Mye samme greia.

Begynte å bla litt. Jeg lo høyt allerede etter et par sider og leste ut hele stasen på en formiddag på jobb.

Denne boka er en oppfølger til 'Doppler'. Mannen og elgen hans - og sønnen hans - har lagt på vandring til Sverige.
Her møter de en eldre dame som jeg ikke husker hva heter. Kanskje Sigrid. Eller kanskje ennå heller noe annet. Nåh. Denne eldre damen er dømt for undulatskjending og derfor får hun ikke lov til å ha undulater. Det eneste hun vil er å ha en undulat. Så hun stiller seg utenfor dyrebutikken hver dag og venter på at innehaveren skal bli syk slik at hun kan kjøpe fugl av noen som ikke kjenner til rullebladet hennes.
Men innehaveren er en seig jævel, så Sigrid blir hengende utenfor butikken i dager og uker og måneder. I denne gata er det flere som henger. Sigrid stifter betjentskap med en som dealer pot. Sigrid blir potrøyker for helsens skyld.

Boka er en pageturner og riktig fornøyelig lesing.

Ps: Han klamme lille fyren fra Fredrikstad eller Moss eller hvor han nå kommer fra - han som er inngiftet i kongehuset - kalte Loe for et 'furubord'. Dette vil jeg på det alleraller sterkeste bestride.

torsdag, september 23, 2010

Blodmeridianen

Det ble veldig mye barndom og tante Gertrude og minni mus her. Jeg er inne i en lesefase og det kunne kanskje vær en tanke å anmelde en av mine ferskere leseropplevelser. Mens jeg fortsatt har et visst minne om hva den handler om.

Cormac Mc Carthy er en forfatter som er veldig i vinden om dagen. Han var forholdsvis ukjent i Norge frem til to av bøkene hans ble filmatisert. 'Ikke et land for gamle menn' og 'Veien'. Førstnevnet er regissert av de legendariske Cohen-brødrene og rasket med seg en drøss med Oscar-statuetter for et par år siden. Jeg hadde forresten en slektning som het Oskar - men det er en annen historie. Kjente han aldri.

Nåvel. Bøkene til Mc Carthy har det til felles at de er ultravoldelige og beksvarte' og Blodmeridianen fra 1987 er ikke noe unntak.
Jeg fikk boka til 40årsdagen min av flanellskjortemannen, men er usikker på om 40 år er høy nok alder for å tåle innholdet.

Den handler om en gutt som slår seg sammen med en bande skalpejegere på grensen mellom juesei og mexico på midten av 1800-tallet.

Her drepes og lemlestes og voldtas og drikkes og flås og spys og skalperes det i et vanvittig tempo. Smerten, døden og forråtnelsen er alltid på lur.

Særlig karakteren til 'Dommer' Holden er skremmende: 'fuglene fornærmer meg med sin frihet' sier han et sted i boka.
Han er en kunnskapsrik og belest mann. Han beskrives som diger, naken og hårløs.

Boka er ytterst velskrevet. Et dommedagsritt. Det sies at forfatteren har basert både Holden og flere av karakterene på virkelige personer.

Mc Carthy overgår selv Bjørneboe i sin utforsking av menneskets mørke sider. Dette er nesten en 'Fluenes herre' med et voksent persongalleri.

Knapt nok noen gladbok, men veldig lesbar.

fredag, september 17, 2010

Donald Duck & co.

Mitt første egentlige litterære bekjentskap var den crazy gjengen i Donald Duck &co.
Jeg er usikker på om det kan kalles litteratur, forresten. Eller om 'lesestoff' er mer passende.

Mor abonnerte på tre blader - Norsk Ukeblad, Hjemmet og Donald. I hvor mange år er jeg ikke helt sikker på. I alle de år kan man nesten si. De første bladene kostet 3,50 og ble tilkjørt fra den lokale landhandelen hver Tirsdag sammen med andre varer. De var rullet sammen og holdt på plass av en strikk og de luktet ulikt alt annet.

Jeg var stor fan av DD. Inni bladet var det ofte klisteremerker som det sto SKYGG UNNA! eller HOPP I HAVET! på eller juksetatoveringer eller hus i papp som man kunne lage en julelandsby av. Hvis man bare klippet litt her og limte litt der. Og brettet. Dessuten var det kryssord og rebus med alskens flotte premier.

Siden jeg hadde søsken (og har) ble det som regel krangling om ekstrastæsjet i bladene. Særlig klistremerkene var det rift om. Hvem som skulle få lese først var også kilde til strid. Og hvorfor vedkommende gjors på å lese så seint.

Donald er en raring, dere. Og jeg likte best de historiene hvor han var hovedperson. Mikke Mus og Langbein likte jeg ikke så godt, bortsett fra når spøkelseskladden eller Svarte-Petter (og kumpanen hans som het 'Skaftetryne') eller Mikro Midas var med.

Det hender fortsatt at jeg blar i de gamle bladene når jeg er hjemme - de fleste er herpet - etter hardhendt behandling fra Frekkesen og lillebror - men de er ennå lesbare.

God bok.

torsdag, september 16, 2010

Hardyguttene

Det går ikke an å anmelde Hardyguttene uten at man først beskriver sitt forhold til dem. Jeg var åtte år. Kanskje ni. Maks ti år. Og i en eske kom jeg over noen bøker min far hadde hatt som gutt.

I denne esken lå èn bok som vr en fantastisk tegneserie/vanligbok-variant av Tsaren's kurèr. Èn het 'Otter tre to kaller', en var i serien GGG (Gyldenløfs Gufne Guttebøker)og bar tittelen 'Trekløveret på øya'. Og helt på bunnen lå det en Hardyguttene-bok, med svakt gulnede sider og den var skrevet av Franklin W Dixon, og jeg husker ikke hva den heter, men det gjør ingenting. Jeg husker ikke hva den handler om heller. Men det gjør heller ingenting.

Inni boken - inni alle bøkene - var det stemplet fars navn. Sikkert med et slikt stempelsett som han hadde fått til jul engang. Og bøkene hadde han nok fått til jul de også. Disse bøkene var nummerert, men han må engang hatt flere enn disse fem - Hardy-boka var nummer tre.

Det som nok undret meg mest var at far hadde vært gutt en gang. At han hadde sittet og putlet og stemplet navn og nummer sirlig inn i bøkene sine (en tradisjon jeg straks kopierte, men siden jeg ikke hadde stempelsett krotet jeg bokstaver og tegninger inn i mine), at kanskje han også hadde ledd av hobbyene til Chet Baker eller ønsket å være en av Hardyguttene og suse rundt i passbåten 'sporhund' og oppklare mysterier i øst og vest.

Haryguttene er ikke så bra lektyre. Ikke for barn heller tror jeg. Men alle barn vil enten bli dektektiv eller indianer eller cowboy eller pirat eller reserfører eller fotballspiller eller noe annet fancy, selv om nesten ingen blir det likevel. De fleste blir lærer eller industriarbeider eller Key Account Manager (hva nå det måtte være). Men det er lov å drømme både for barn og voksne. Og Hardyguttene fikk meg en gang til å drømme.

onsdag, september 15, 2010

Pskhrnanmldrbkrhnmnråhlstettrhkmmlsn

Jeg tenkte jeg skulle skrive noen bokanmeldelser. Fortrinnsvis fordomsfrie bokanmeldelser med en vri.

Nå er det sånn at i niavti tilfeller så forsvinner store deler av bokens univers i det jeg legger den fra meg. Jeg husker ikke navnene på sentrale personer og ofte ikke i hvilken rekkefølge handlingen utspiller seg.

Dette legger ikke noen demper på lesergleden - eller lysten - men det kan helt klart ses på som et handikap - særlig hvis man skal prøve å anbefale det man har lest til andre.

Bokanmelderi dreier seg jo om akkerat dette. Selv mener jeg at jeg har helt utmerket smak i litteratur. Jeg leser med hjertet og ikke med hodet. Blabla.

Så navnet på den nye anmelderspalten min er følgende - kort og snasent - PÅSKEHAREN ANMELDER BØKER HAN MENER Å HA LEST - ETTER HUKOMMELSEN.

Heng på i morgen dere. Vi starter med Hardy-guttene.

torsdag, september 09, 2010

Pendel

Jeg misunner danskene for uttrykket 'slukket'. Det må ikke forveksles med Bærgenske 'sløkkææt'.

Men her er alt avavav og når jeg er sliten er jeg helt av inni meg jeg også. Jeg vet ikke hvorfor jeg sier det. Av som i knekt bein.

I morges, da bussen kjørte igjennom Pillevåg i halvmørket så jeg at de snart hadde revet 'Bikubå'. I andre etasje sto en gravemaskin med metallkjeft og tygget i seg restene av svett danseskole og gammelt solarium. Det var ganske så vakkert. I skinnet fra et fosforaktig arbeidslys.

'Dette skulle jeg hatt bilde av' tenkte jeg.

onsdag, september 08, 2010

Smult

Det er lenge siden jeg blogget nå.
Man er som en gammel bokser - man står og svaier i ringen - og for hver gang man får seg en kilevink så er det tyngre å reise seg.

Jeg pendler nå. Jobber tre dager i uka og er hjemme med børnene to.

Det beste med å bo i grisgrendte strøk uten fjernsyn og internett er kanskje at: Når de små har fått sitt så er det fortsatt tid til å lese litt i en bok.

Den siste jeg leste var Markens Grøde av selveste Knut Hamsun. Riktig fin bok.

...


Haren våknede av at væggklokken slo kvart over fæm. Det var så tidlig på morgningen at begge hans børn sov - og også hans livs lys lå i dyp søvn i brisken ved hans side.

Haren listede sig ud på baderummet og skvættede litt vand i ansiktet. Han kledde sig og snek sig ned trappen og prøvde å undgå de trind der knirkede og knarkede.

Han kokte sig en kop kaffe som han hadde tænkt å medbringe og drikke på skyssbåten. Lommen på hans frak inneholdt en bok. Han hældte kaffen over i et plastbeger og plasserede det utenfor indgangsdøren mens han tok sine sko på. Det veltede straks og all kaffen rant som en liten bekk nedover indkiørselen.

Å, hvor han blev ærgerlig av dette syn! Det ville ingen kaffe bli før han kom på arbeide en time og nogle minutter senere. Men det var intet å gjøre.

Han gik nedover mot kaien hvor skyssbåten alt tok ombord passasjerer. Det var en temmelig stor flokk og de bar alle på en stillhet, som om de fremdeles hadde nattens søvn i kroppen og i hodet.
Haren satte sig ved et vindu og kikkede ud på den blikstille fjord. Da båten skjøt fart tok han frem sin bok og i den læste han i femogtyve minutter.

Ved ankomst i Stavanger sto han som en av de første, og i det landgangen ble heist ned peisede han avgårde op mod klubbgaten for å række sin buss. Se nu - løp han også - og han kunde såvidt skimte den grønne doninig der fremme - den svingte ut og forlot holdeplassen med et drøn.
Haren blev mægtigt forarget, og i forargelsen forbannet han både lændsmand og præst og endatil præstens hustru og deres hund Æsop.

Han ville blive for sen til sit arbeide

Han fortsatte op til skysstasjonen - langsommere nu - solen var i ferd med å stige op - og byen var i ferd med at vågne.

torsdag, august 05, 2010

Mitt skip er lastet med

Tidligere i sommer satt jeg sammen med Lars Magnus oppe på Fløien og drakk øl og nøt utsikten.
Det vanker mye turister på slike steder og vi var jo turister vi også. På en måte.

Samtalen kretset omkring temaer som ferier og reisemål og opplevelser og slikt som man kunne tenke seg og ikke tenke seg å være med på.

Norskekysten er forlokkende i så måte og Lars proklamerte at han definitivt kunne tenke seg å reise med Hurtigruta en gang. Oppleve nordnorge fra et skip.

Selv var jeg noe mer i tvil. Ikke om å se kysten, men selve konseptet 'Huttijuta' har alltid stått for meg som noenslags 'Cruise light' med høy snobbefaktor, stive priser i baren og trinne Tyskere og Amerikanere med rumpetasker vraltende rundt på dekk med fett og rester av sauerkraut hengende rundt munnen og videokamera rundt halsen. Jeg frykter for at medpassasjerer av denne typen ville ha spolert opplevelsen.

Det var da det kom for meg at hvis man hadde hatt et alternativ til Huttijuta som var litt mer - hvordan skal jeg uttrykke det - litt mer tilbakelent og billig og mindre pomp und prakt og mer rock og festligheter. Slik ville jeg ha funnet det langt mer givende å oppleve norskekysten.
Og så skulle vi ikke bare besøke sånne kvasinasjonalromantiske plasser som væstejålen og geiranger, men også skitne industriplasser som Odda, Sauda og Sørpeland. Og Pål Øystein skulle være kaptein og holde skuta på rett kjøl og den sosiale kodeksen skulle være løs i snippen. Og alle mine venner skulle være ombord.

Så dette har jeg gått og tenkt en del på i det siste, mellom pappeskene, rotet og ikea-hyllene.

fredag, juli 16, 2010

Noko for noko



I forgårs hadde vi en diskusjon på jobb som gikk over i en annen diskusjon og som til slutt endte i en slags konklu(sjon).

Det begynte vel med at Lars Magnus og jeg uttrykte irritasjon over populærmusikk fra åttitallet.
Lars Magnus mente at det var skandaløst at de prøvde og prøvde å dytte saksofon inn i alle sanger, det hylte og peip og skurret, men han hadde til gode å ha hørt èn eneste låt hvor det faktisk låt som en god idè. Jeg var hjertens enig og er av den oppfatning at Saksofonen tilnøds kan brukes i jazzens forstyrrende virvar av bebop og blippblopp og razzledazzle.

Ellers gjør den seg helt greit på veggen. Som et monument over noe som aldri burde vært oppfunnet.

SAKSOFONEN E LITT SOM ANANASEN , sier Lars Magnus. Og utdyper: DE PRØVE Å HA AN PÅ ALLSLAGS MAD, MEN AN SMAGE LIGA JÆVLIGT UANSETT.

Vi konkluderte med at salater er den eneste plassen hvor ananasen kan ha en funksjon utover å skape irritasjon.

Salaten er grønnsakenes jazz.

Hør på Cadillac Ranch med Bruce Springsteen mens dere nyter en pizza med ananas og pepperoni så skjønner dere hva jeg mener.

torsdag, juli 15, 2010

Landsbyidioten

Vi er nå på vei ut av limbo.

I natt sov vi for første gang alle fire i vårt nye hjem.
Det var alle glade for, men kanskje svigers mest av alt, for de har passet småtrolla i nesten en uke sammenhengende.

Selv tok jeg meg en runde i 'byen' i går og fikk en emmen følelse av å bli uglesett. Det var mange blikk men ingen hørbare 'UHU' fra the locals.

Vibbometeret syntes likevel å plukke opp et og annet neserynk. Tilfeldigvis fikk jeg et glimt av mitt eget speilbilde i et butikkvindu og da skjønte jeg hvorfor. Han i vinduet var et sørgelig syn. Han hadde flekkete sorte klær og bustete hestehale holdt sammen av en buksestrikk. Ansiktet var overgrodd med skjegg og barten vokste inn i munnen. Øynene var trette og han hadde et synlig sig i knærne. Sokker i sandalene hadde han visst også.

Jeg antar at jeg kunne forveksles med en rusmisbruker.

Kassamannen på coop må ha forandret mening da jeg hadde følgende produkter i armene da jeg nådde frem til kassen: Jifkjøkken, zalo, oppvaskbørste og oppvaskmaskinmiddel.

Til alt overmål dro jeg uoppfordret frem et coop-kort ved betaling.

Men da jeg kom ut på fortauet igjen var jeg visst fortsatt en tvilsom type.

Jeg vurderer å gjøre dette til et permanent image. Kanskje begynne å slepe på den ene foten og snakke høyt med meg selv. Så slipper jeg å snakke med andre også.

Alle tettsteder med respekt for seg selv har en landsbyidiot gående.

tirsdag, juli 13, 2010

Låter som beskriver flyttefasen


Rålllsings og jeg og Pirle og Perle er på flyttefot. I dag er min første dag som pendler. Istedenfor å syte over verkende armer og rygg har jeg rotet i det hjemlige arkiv (topplokket) etter låter eller album(titler) som kan beskrive situasjonen.


With a little help from my friends - the Beatles


reise reise - Rammstein



Living in a box - Living in a box


Du og jeg og vi to - Ukjent (Prøysen? eller Sandbekk?)


Å dra til Hælvete - Beranek


Kjekt å ha - Øystein Sunde


Manic Monday - The Bangles


The final Countdown - Europe


Enter Sandman - Metallica


Running up that Hill - Kate Bush


Pendlevise - Påskeharen.


Og så den der 'ikkje kjør ombord på fergo' med salhuskvintetten.

fredag, juli 09, 2010

Kvissen i reprise

BURSDAGSKVISS 26 JUNI

1. TIL HØSTEN KOMMER TRISTIANIA UT MED PLATE NUMMER SEKS SOM ER TITULERT 'RUBICON' - HVA VAR TITTELEN PÅ DEBUTALBUMET?


2. PÅ DET ENGELSKE FOTBALLANDSLAGET ER DET EN SPILLER SOM LIGNER VELDIG PÅ TEGNESERIEMONSTERET 'SHREK' - HVA HETER HAN?


3. TONY SOPRANO OG KONA CARMELA HAR TO BARN - HVA ER NAVNENE DERES?



4. HVA ER NAVNET PÅ BLÅSEDINGSEN SOM HAR VÆRT SÅ OMDISKUTERT UNDER FOTBALL- VM - OG HVA ER GALT MED TROMMER?



5. Svanhild Mjølsveitt Sleppa er samferdsleminister - MEN HUN HAR OGSÅ HATT ANDRE MINISTERPOSTER - NEVN ÈN.



6. HVA ER FAVORITTLAGET TIL 'JOKKE' I PONDUS?



7. HVA HETER STATSMINISTEREN I ENGLAND?


8. PÅ HVILKEN ADRESSE ER VEDKOMMENDE BOSATT?


9. HVA HETER BANDET BAK KANONHITTEN 'HOLIDAY IN CAMBODIA'?


10. HVA HETER FRONTFIGUREN I DEPECHE MODE?


11. HVILKET ÅR VAR HAREN PÅ ROSKILDE FOR FØRSTE GANG OG HVEM VAR I REISEFØLGET?


12. HVA VAR MARINAS DEBUT-ÅR PÅ ROSKILDEFESTIVALEN?


13. HVOR MANGE ÅR HAR FLANELLSKJORTEMANNEN OG MARINA VÆRT KJÆRESTER?


14. HVOR MANGE ÅR HAR HAREN OG RÅLLSÅ VÆRT SAMMEN?


15. I HVILKE TO KATEGORIER DELER ÅSBJØNN BRENNEVIN?


16. STAVANGERENSEMBLET ER KJENT FOR FOR FLERE SLAGERE - ÈN HETER 'KAN KJE FINNA FINNA FINGEN' - HVEM ER DET SOM HAR LAGET TEKSTEN?




17. HVA ER KALLENAVNET FOLK FRA HJELLELAND HAR PÅ FOLK FRA ORDAL?


18. HVA KALLER SUPPORTERE AV DET DANSKE LANDSLAGET SEG?


19. HVOR MANGE SØSKEN HAR HAREN OG MARINA - TILSAMMEN?


2O. HVIS EN DANSKER SIER AT HAN GJERNE VIL BOMME HALVFJERS KRONER AV DEG TIL EN MUGGE BAYER - HVOR MYE PENGER ER DET EGENTLIG HAN BER OM?

torsdag, juli 08, 2010

Oppdateres

En rask kikk på kalenderen bekrefter min mistanke om en laber bloggsommer.
Den samme kalenderen antyder også at den bebudede 40+30-årsdagen er avholdt og undertegnede - som er den eldste av de to jubilantene - har fylt og det er jo bare et tall. Et litt stort og rundt et.

Festen var kjempefin. Og det er som alltid gjestene som utgjør essensen. Det er muligens noen som vil sette spørsmålstegn ved utførelsen av kvissen generelt og kvissmasteren spesielt, men den kritikken er jeg dypt uenig i. Vel kunne han kanskje ha latt være å lese opp svarene på et par av spørsmålene og formaningen 'IKKE SNU ARKET!' var vel også unødvendig, men jeg kan ikke i mitt liv huske å ha sett en kvissmaster med så mye sjarm og stil.

Meningen med en slik kviss er at folk skal bli kjent med hverandre - ikke nødvendigvis at de skal - få vite om det de har svart er riktig eller galt.

Hvis det er ønskelig kan jeg legge ut både kvissen og svarene her. Hvis det fortsatt er noen som ramler innom. Men nå må jeg gå og jobbe litt, for dette var alt jeg fikk tid til. Men jeg lever altså. Selv om denne bloggen er koblet til en virituell respirator og aktiv dødshjelp er et alternativ som har vært vurdert.

fredag, juni 11, 2010

Tagging, Magnus og endelig VM

En dag jeg kom hjem fra jobb så jeg at noen hadde tagga på blokka vår.

Jeg ble ikke nevneverdig provosert. Men de hadde glemt igjen en halv halvflaske dawsons whisky oppå søppelcontaineren.
Jeg trodde taggere røykte hasj og hørte på Jay 'oh what a big bling I've got' Z.

Men det ene trenger jo som kjent ikke utelukke det andre. Eller tredje.

Kanskje narkotikaselgeren ikke hadde flere hasjsprøyter igjen og så ble det Dawsons istedet.

Fuglene vet.

I vår husstand har vi fått et nytt medlem. Han er en overpriset kosehund med en historie. Rållså kjøpte ham da Endre var på sykehuset med lungebetennelse. Han heter Magnus Hansen og han er en fredens apostel. Han har en liten sang som går slik som dette:

EG HETTE MAGNUS HANSEN
EG SVINGE MEG I DANSEN
EG SVINSE LITT PÅ SVINSEN
OG SVANSE LITT PÅ SVANSEN
FOR MAGNUS E SNILL MED ALLE

Magnus danser og svinser mens jeg synger sangen hans og deler ut klemmer til våre to små. Og da smiler de godt og jeg tenker at Magnus han har en ting og to å lære vekk til oss alle. Og han kommer til å få en rolle i oppdragelsen til Endre og Ingrid.

Magnus er en kosehund, altså lukter han ikke som en vanlig hund og har ikke en vanlig hunds uvaner. Ikke spiser han bæsj eller humper deg på leggen. Ikke må han luftes. Ikke røyter han eller jager katter opp i trær. Han er uten tvil verdens beste hund.

Og kryss i taket og klamp i traveret for endelig er VM her. Halleføkkinglujah. Han er uppstanden. Men disse publkummerne må slutte å blåse i lurene sine. Jeg blir helt ør i hodet.

onsdag, juni 02, 2010

Dagens høydepunkt (06:15 Onsdag morgen)

I dag sa Endre 'Pappa' for første gang. Til alt overmål smilte han når han sa det.

Det kom en liten tåre i øyekroken da.

Det var såpass stas at jeg følte at jeg måtte gi noe tilbake, så jeg ble sittende med ham på fanget og kom for sent på jobb og greier.

tirsdag, juni 01, 2010

Brainn

I dag har jeg vøri på brannkurs på jobben.
De er pliktet til å arrangere et slikt hvert andre år og alt som minner om kurs og møøte er potensielle innsovingstabeletter for undertegnede.

Temaet 'brann' er iogforseg både fengende og skremmende.

I motsetning til den middelmådige fotballklubben som bærer samme navn.

Kurslederen var av en type jeg hadde glemt at eksisterte. En autoritær trønder med snusleppe som begynte hver setning med FOLKÆÆNS...

Vibbometeret mitt sto i sju steiner.

Han tok oss på en reise i udugelighetsland. Visste vi hva abc betydde? Hva slags røykvarslere vi hadde? Hvor det var best å plassere dem? Hadde vi brannøvelser to ganger i året med familien? Og hvorfor ikke det? FOLKÆÆNS..Hadde vi billige skitapparater fra billige skitland? Visste vi ikke at det ikke fantes deler til disse? Snudde vi på brannslukningsapparatene våre fire ganger i året? Og hvorfor ikke det?

Jeg kjente på en blanding av irritasjon og dårlig samvittighet.

Men når vedkommende forklarte at HAN hadde brainnøvelse to ganger i året med SIN familie og at da måtte kona ha en hette på hodet, og at han holdt en hylende røykvarsler i hånda for å 'stresse dem' - som han sa - da var det bare såvidt at jeg klarte å holde latteren tilbake. Og da tenkte jeg at han her har nok vært befal i det kongelige norske forsvar. Og i hodet sitt er han nok det ennå.

fredag, mai 21, 2010

Var han full?


Om bare noen uker flytter jeg og mine kjære til Sørpeland i Fyfylke.

Fyfylke er kjent for sin storslagne natur, sin tilfeldige arkitektur og sine mer enn gjennomsnitts nysgjerrige innbyggere.

Videre kjennes man på polariseringen mellom verdslige og ikkeverdslige (les:andelege) krefter.

Langs den andelege aksen går avholdssak, uforbeholden og ukritisk støtte til Israeel, gudstro, misjon.

Den verdslige leiren er skeptisk til disse såkalte verdiene. Tradisjonelt sett mingler man ikke med hverandre.

Jeg har i grunnen vent meg til tanken om å flytte. Det blir sikkert bra det har jeg tenkt, men årets syttendemaitaler (dette sto å lese i avisen) kom med et forslag som satte en støkk i meg.

Han ville tenke stort og visjonært. Og lanserte følgende forslag: HVA OM VI REISER EN FEMTI METER HØY JESUSFIGUR PÅ ET HØYDEDRAG OVER SØRPELAND? KANSKJE VILLE TURISTENE KOMME HIT ISTEDENFOR BARE TIL BREKESTOLEN?

Ja, for det kommer jo så mange turister til Rio. Og Rio og Sørpis har jo masse annet til felles også - sånn som........og......ja, og så......

Men hvorfor stoppe der? Hva med å bygge en tro kopi av den hellige stad Jerusaleem? I dekorbetong og fliser fra Europris?

onsdag, mai 19, 2010

Drill


Det er et ubestridelig faktum at likestillingen i norgenasjonen har kommet ganske langt. Til glede for mange og til irritasjon for andre.
I Høyre mener man foreksempel at den har gått så langt at nå går den videre helt av seg selv. Derfor har de vedtatt å avskaffe pappakvoten i foreldrepermisjonen.

Min generasjon menn er flinkere til å gjøre husting enn min fars generasjon og min elskedes generasjon kvinner utfører i dag mange oppgaver som tidligere var reservert oss med med utovertiss. Som seg hør og bør.

Likevel vil jeg si at interresseområdene i vårt tilfelle er temmelig tradisjonelle. Ihvertfall fram til nå.

Rållsis drikker helst vin og ser kjolefilmer. Jeg foretrekker øl og fotball. Men jeg er ikke så god til å ordne praktiske ting som jeg (og flere med meg) gjerne skulle ønske at jeg var.

Utenom helt basic-greier. Bære tunge ting. Denslags.

Forleden spurte jeg min trolovede hva hun ønsket seg til bursdagen som er like om hjørnet.

'DRILL! EG ØNSKE MEG EIN SKIKKELIGE DRILL!'

Jeg måtte spørre en gang til for å være sikker på at jeg hørte riktig.

Drill?

Det må være det minst romantiske ønsket ever. Men det var i det minste veldig konkret.

Og i overkant likestilt.

tirsdag, mai 11, 2010

fashion

Det blir påstått at klær skaper mannen - et utsagn jeg på ingen måte støtter - 'same shit - new wrapping' ligger nærmere min praksis.

Nå er det i midlertid sånn at jeg har gått en hel del kilo ned i vekt etter at jeg ble pappa, så særlig buksene blir litt side og myntinnkastet blir stilt til beskuelse i tide&utide. Jeg er jo ikke så mye ute blant folk lenger så jeg tviler på at det sjenerer så veldig mange. Babyene bryr seg ikke og Rållsis sier ikke så mye.

Likevel er det 'fint å føle seg fin' som Rållså sier og dessuten er det mer behagelig å ha på seg klær som faktisk passer.

Garderoben min er alt annet enn rikholdig. Før var det mye t-skjorter med rockemotiver i fargene sort og charcoal. Nå er det også enheldel Liverpool-relaterte effekter.

Da Rållså her om dagen foreslo at vi begge burde freshe opp våre respektive garderober gikk jeg sporenstreks inn på Liverpool.no og bestilte en nydelig sort t-skjorte med Shankly's skikkelse med armene hevet i triumf og påskriften SUPPORT AND BELIEVE. Da føler jeg meg rustet til å møte våren med splitters ny bekledning. Om dette praktplagget rekker langt nok ned til å skjule myntinnkastet er vel heller tvilsomt, men pytt. Det kan jo hende jeg legger på meg igjen.

onsdag, mai 05, 2010

The number of the beast


Alle som kjenner meg vet at jeg har et diffust forhold til tall. Disse krinkelkrokete tegnene med plusser og minuser og komma og brudden brøk og dividere og multiplisere og analysere og distrahere.
Men de styrer livene våre. Enten vi vil det eller ei.
Sekundene blir til minutter og minuttene blir til halvtimer, trekvarter, timer, dager, uker, måneder, år. Plutselig er man snart førti og klokka sprengtikker inn i den halvdelen av livet som skal bli den siste.

Om to måneder er jeg førti år gammel.

Det kjennes som om det var i går at jeg lot 30-årsdagen min forbigå i den ytterste stillhet. Eller i forgårs.

Denne gangen vil Marina (snart tretti) og jeg slå på stortromma/subsidiært golvtammen og ha fest med dere venner og bekjente som liker slikt. Med andre ord: en syttiårsdag.

Dette har akkurat blitt bestemt, så detaljer om tid og sted følger senere. Eller tid blir vel helga rundt den tredje Juli.

For min del blir det spennende å se om jeg fortsatt har venner. jeg håper og tror det. Beelzebub og jeg spiller til dans med vårt nye prosjekt og alle andre som vil bidra på underholdningsfronten oppfordres herved til det. Men ikke med leker og ihvertfall ikke leker med apppelsiner eller andre grønnsaker. Appelsinleker er djevelen.

Men sett av den helga. For det kan fort bli gøy.

onsdag, april 21, 2010

Avmakt

Trøndelagsdegosen sa en gang at han ikke syntes det var noe gøy å lese om ting som omhandlet det å være småbarnspappa.
Det gjør på mange måter bloggingen til et dilemma, for mine barn er for tiden 90 prosent av livet mitt. Siden jeg holder på å gå litt tom for anekdoter og ikke føler at jeg har noe sosialt liv som er mye å skrive hjem om. Så da blir det litt pappablogg likevel. For å få av trykket.

Lille Endre er syk. Han har lungebetennelse. I helga hadde han over førti i feber. Den lille kroppen hans var glovarm, han hostet og ville bare sitte på fanget. Der satt han med et ynkelig blikk og hjertet mitt var blytungt og det eneste som betydde noe for Rållså og meg var at han måtte bli frisk igjen og vi ga ham febernedsettende og våket over han om natta. Kjente etter om han var for varm eller for kald, lyttet til pusten hans. Natt til Søndag var åndedrettet hans bare små stønn og vi pakket ham inn og satte ham i bilstolen og jeg skyndet meg ned i bilen med ham. Og så måtte jeg skrape ruta selv om jeg ikke hadde tid. Rållså hadde snakket med dem på legevakten og vi fikk komme inn med èn gang og jeg visste ikke at det gikk an å bli så bekymret. Men Endre lot seg lytte på og undersøke. Han satt på fanget mitt og så alvorlig på legen og hun sa han hadde lungebetennelse og så ringte hun på sykehuset og securytassen fulgte oss til avdelingen som het 3 e eller noe. jeg prøvde å gi ham noe melk og han drakk grådig. Han var så tørst, stakkar. Han kastet opp alt sammen etterpå. De tok blodprøver i de små runde fingrene hans og utpå morgenen fikk vi omsider komme på røntgen. Og det svimlet for meg og sykehuspanikken fra i sommer kom sigende inn over meg.
Han fikk hjelp, luftbehandling og pencilin og da pustet han lettere og vi prøvde å få sove. Han i sin metallbarneseng som jeg dro helt inntil min seng og vi lå og holdt hverandre i hendene igjennom gitteret. Etter en stund gikk feberen litt ned og jeg fikk i han litt væske og så kom Rållså og Ingrid innom for å løse meg av. Ingrid ble med meg hjem og Rogaland parkering hadde gitt meg parkeringsbot.
Rållså og Endre kom hjem senere på dagen og nå er han på bedring og er tilbake til sitt sedvanlige krevende jeg. Heldigvis.

lørdag, april 17, 2010

Cash

Det verste Tony Soprano vet er lette konvolutter.

Med de lette konvoluttene kommer unnskyldningene og løftene:

'IT'S BEEN A BIT SLOW THIS WEEK, BUT I'LL MAKE IT UP TO YOU, `TON.'

Promises,promises. Tony vet at det kommer til å ende med grining. Han må ut og knekke fingre og knuse kneskåler for å få de pengene som han har krav på.


Fikk selv en konvolutt i går som var litt lett. Oppi der lå det tolv tusen som oppgjør for den gamle bilen vår. (Den vi har hatt rundt 50 i verkstedutgifter på).

Men tolv tusen er bedre enn ingen tusen. Og det å få dem i en konvolutt, overlevert av min gamle far var en bonus.

tirsdag, april 13, 2010

titt-titt

Man vet man er småbarnspappa når man kikker inn i kjøleskapet- inn i en innnekapslet sixpack - ser at det er tre øl igjen - og smiler og sier: 'TITT-TITT!'.
Men gårsdagen var mer stressende enn vanlig også.

Det å kjøre tvillingvogn er litt som å kjøre Harley - man hilser på andre som kjører samme type doning - men ikke på dem som kjører riskokere(japanske sykler/enkeltvogner).

Dessuten er vikepliktsreglene omtrent som på sjøen - det store kjøretøyet har forkjørsrett - det lille må endre kurs.

Ellers har jeg ikke så mye å fortelle. Det går fint og sånn. Den ene uka skyller inn over den andre.

Og snart kommer sommeren.

torsdag, april 01, 2010

kjærligheten er vakker

I dag sto jeg og ventet på bussen ved suupen i rekkefaret.
Jeg sto der og røykte (en 25 år gammel uvane jeg ikke helt har klart å legge av meg).

Ved samme holdeplass dukker det opp et par - jeg anslår dem til å være i tenårene - de sliter med å finne ut av bussrutene, så jeg forklarer at på skjærtorsdag er det Søndagsruter som gjelder.

Så overhører jeg følgende samtale:

Jenta: så ka E du i form te då - udenom å pula?

Gutten: egentlig ingenting.

fredag, mars 26, 2010

Folkeskjela - trykk 'bra' hvis du er enig.


Med internettet kom muligheten for at hvermannsen kunne ytre seg i det offentlige rom. Uten å sende brev til lokalavisa, uten å være nødt til å oppgi hvem han er (jeg er nesten helt sikker på at hvermannsen er en mann). Uten fare for å måtte stå til ansvar for hva han sier.

Denne bloggen er jo forsåvidt et eksempel på en slik kanal. Her er de fleste av oss anonymne eller semianonyme.

Kommentarfeltene i nettavisene er et annet. Her kan man gulpe og spy og 'provosere' og mene akkurat hva man måtte ønske. På toppen av det hele kan man trykke på en knapp (dagbladet er noen resere på dette) hvis noen mener det samme som en selv: TRYKK 'BRA' HVIS DU ER ENIG MED MEG. Jo flere braer, jo braere er kommentaren.

Det er 99 prosent synsing - overskriftene fra avisene er ofte tendensiøse - og debatten har tilsynelatende ikke noe lavmål i det hele tatt. The ground is not the limit.

'Avstemninger' på internettet er et annet fenomen som folk later til å synes er givende. Her har vår ellers så seriøse lokalavis kastet seg på bølgen, og hver dag har man en avstemining om mer eller mindre interessante tema: BØR TUTTETREET FÅ PUSTE?, BØR FLYKTNINGER FÅ BEDRE BOFORHOLD? (Her mente 85% av siddisene at nei, de hadde det mer enn godt nok).

Jeg må innrømme at jeg noen ganger ikke klarer å motstå 'trykk her-knappen'. Som regel ender jeg på den siden som får 10-15%. Vel - imorges - imorges bladde jeg igjennom avisa i mitt lille morgenrituale, og fant ut at i går hadde man hatt avstemning på denne problemstillingen:

ER DET GREIT AT BERGENSERNE BETALER DOBBELT SÅ MYE BOMPENGER SOM OSS?

Sytti prosent mente at det var HELT i tråd med rettferdighetssansen deres. Og for èn gang skyld var jeg enig.

Men jeg har en mistanke om at de som mener mest og får flest braer er akkurat de samme som satt og 'provoserte' i klasserommet på ungdomsskolen. Det kan man ofte se på skriveferdighetene de presenterer.

onsdag, mars 03, 2010

Jump


I hovedstaden har de et skianlegg - Homlekomla - som er mer enn et skianlegg. Det er et skianlegg som har røtter tilbake til da den første Norske kongen - som egentlig var en dansk, medium innavlet prins - subbet rundt med ski på beina. Ivrig etter å adoptere skikker som lå den norske folkesjela nært.

Homlekomla er et nasjonalsymbol. Det var her Soddvar Grå brakk staven i 1982. Det var tider det. Og folk kom i hopetall for å se trøndere og Brummundøler og alskens skikonger og dronninger og vifte med det vakre norske flagget og rope heia og synge javielsker og spise pølse og vise verden at vi var svingode på ski. Med 'verden' mentes finner, svensker og sovjetrussere.

Nå har de endelig pussa opp anlegget foran det forestående skiveem neste år. Og det er så stas atte. Det kosta noen mill'joner mer enn man først hadde sagt, men det er det absolutt verdt.

Hoppbakken er selve juvelen i krona, splitter spjonke ny og diskusjonen har gått høyt og lavt om hvem som burde få æren av å være den første til å hoppe.

Nå er det allerede bestemt at damehopperen Anikke Skagen skal være først, men jeg har noen kandidater til hvem som kan være nummer to. Eller hoppe 'ant' som man sier.

Stiv Mensen er min soleklare favoritt. Hun er norsk, blond og for folk flest og mot hijab og muslimer og fremmedkulturelle på et generelt grunnlag. Dessuten er hun mot skatt og avgifter og mot å stjele skattebetalernes penger.
Men hvorfor stoppe der, egentlig?
Hele styret i det velmenende partiet hennes burde fått anledning til å sette utfor kanten.
En pølse i hånda og Stiv og kumpanene hennes i fritt fall. Stort bedre kan det knapt bli.

Det var èn som foreslo Rullah Knekar som førstemann. Et godt forslag selv om han ikke nådde helt opp på min liste.

Heia Norge, dere!

tirsdag, mars 02, 2010

This and that


Som jeg satt med en dobbel porsjon babygrøt og forsøkte å fordele den jevnt mellom mine to små gikk det flere tanker igjennom hodet samtidig.

Den første var at Ingrid og Endre sannelig ikke er så verst til å spise grøt - sin unge alder tatt i betraktning. Og så kjente jeg en økende respekt for alenemødre som fikser jobb og unger hver dag twentyfourseven. Etterhvert som jeg kom lenger ned i skålen modererte jeg lovprisningen vedrørende spiseteknikk noe.
Annenhver skje var ikke optimalt for noen parter. Endre ble sur fordi det ikke gikk fort nok og Ingrid ble fjern fordi det tok for lang tid mellom hver gang skjeen fant veien mot henne. Da hadde jeg en baby som sutret og en som satt og vred seg og konsentrerte seg om helt andre ting enn å spise. Da måtte jeg bruke enda mer tid på å få henne til å gape og Endre måtte vente enda litt lenger før det ble hans tur og det likte han dårlig. Og så fant begge ut at det var jo tid nok til å putte hendene i munnen og så gni dem i fjeset og da sved det nok litt i øynene. Jeg skulle gjerne hatt et par ekstra armer under matingen.

Jeg er som en fuglepappa tenkte jeg. En fuglepappa med insekt i nebbet. Og èn unge som skriker mye høyere enn den andre og når de skal ut av redet er den dobbelt så stor som den andre fordi den har fått mer mat. Stor og rund men knapt nok flyvedyktig. Jeg lager en strek midt på grøten for å dele mest mulig rettferdig.

Og så tenkte jeg mer på det der å dele og vente på tur.

Èn gang tidlig i russetiden (omtrent 1993) satt jeg i midten i et baksete i en bil på vei til byen. En halvannenliters plastflaske med suspekt hjemmelaget vin ble sendt fram og tilbake mellom oss tre der bak og jeg drakk hver gang den ble gitt meg.

Jeg ble fullere en jeg pleide. På min triumfreise gjennom Stavangers natteliv presterte jeg å få juling av en større gruppe sossegutter etter å ha sagt dem noen sannhetens ord. Senere på kvelden spydde jeg i et smug. Hjemmelaga vin er skumle saker.
To dager etter var jeg på forsiden av en lokal avis. Sittende bakfull på enden av ei brygge. Man måtte kjenne meg for å se at det var meg. Overskriften var noe om at våren var kommet.

fredag, februar 26, 2010

Påskeharen blir litt sentimental

På Mandag begynner jeg på pappapermisjonen min.

Det blir fint, tror jeg.

Det er drit å trille tvillingvogn på umåkte fortau, men vinteren må jo ta slutt en gang. Og da kan jo Endre og Ingrid få komme ut av eskimoposene og kikke på våren.

Våren som blir deres første.

Jeg har tenkt mye på hvordan det kan være å være helt ny i verden. Før man vet at det kreves noe av en.
Å se ting for første gang. Alt som skal læres og forsøksvis forstås. Og hele tiden er det noe nytt. Nye ansikter, smaker og lukter, nye stemmer og nye opplevelser.

Jeg elsker ungene mine. De går helt til bunns i meg. Jeg vil at de skal være glade og trygge.

Jeg håper at jeg ikke vil skuffe dem.

onsdag, februar 24, 2010

Kjøttlim

Det er 16 år siden forrige EU-kamp.

For de fleste av mine lesere er det unødvendig å opplyse om hvilken side jeg sto på, men ifall det skulle komme noen slengere fra søster Bergljots mammablogg så kan jeg røpe at jeg var på Nei-siden.

Jeg var overbevist på den tiden om at ideen om medlemskap i en europeisk union ikke gagnet et søkkrikt og skrint befolket land som norge.

Det var det flere enn meg som mente og selv om jeg ikke var veldig kry av argumentasjonen til en del av mine meningsfeller, så var det deilig å være på den seirende siden.

På en dag som i dag, med Grekenland på kanten av stupet kan det være fristende å si :'hva var det jeg sa'. Men jeg har aldri sagt det. Jeg har aldri vært særlig opptatt av Gresk økonomi.

Når det er sagt kunne nok de fleste av oss fint levd som medlemmer av EU uten å merke den store forskjellen.

Vi i Norge er nemlig flinkere enn alle EU- landene til å føye oss etter regler og direktiver vedtatt i Brüssel.

Det siste produktet vi er pålagt å tillate er kjøttlim. Umiddelbart får jeg bilder i hodet av små asiater som sitter med en tube karlsons-kjøttlim og lager indrefilet av biffsnadderet.

Dessuten er kjöttlim et supert navn for et pønkeband.

tirsdag, februar 23, 2010

Drømmen og St.Bernhardshunden

Det er bare unntaksvis at jeg husker drømmer. Det kan gå år mellom hver gang.
Da jeg våknet i morges, av avisbudets gange i oppgangen hadde jeg et vagt minne av to drømmer.

I den ene drømmen jaget jeg noe. Jakten tok meg til fots gjennom gater og smug og inn i en kinosal. Det var en rar kinosal. Den var helt mørk og setene var vendt mot hverandre mot en slags midtgang. Det var vanskelig å komme seg fram og plutselig kom jeg på at jeg måtte ta av meg sekken jeg hadde på ryggen. Jeg la den i midtgangen og begynte å løpe mot lerretet. Det likte de engelske soldatene dårlig. Det var vel fire-fem av dem og de slo meg rett ned.

Det er ikke umulig at jeg hadde slengt med leppa i forkant. Briter er jo så hårsåre.

i den andre drømmen var Rållså og jeg ute på tur med babyene våre. Det var en vårdag. Gresset var grønt og himmelen blå. Av en eller annen grunn hadde vi plassert Endre og Ingrid i en bæresele på ryggen til en St.Bernhardshund. Mye mulig at det var min idè. Vi gikk ned en ganske bratt bakke i en eikeskog som ennå ikke hadde blitt sommergrønn. Bare greiner som strakk seg og tegnet seg som vakre silhouetter mot himmelen. Jeg må ha kommentert lyset. Jeg gjør alltid det.
Det var da St.Bernhardshunden stakk fra oss. Og vi løp etter den og ropte, men den kom ikke tilbake.

Under et tre fant vi seletøyet. Men bikkja og babyene var søkk vekke.

mandag, februar 22, 2010

Monday morning 5 am

I dag våknet jeg før klokka ringte og den var stilt på kvartoverfem.

Jeg tenkte at det er så stille i leiligheten når Kjæresten min og barna mine ikke er hjemme. Selv om de alle sammen sover stillere enn meg.

Jeg krøp tilbake under dyna og forsøkte å sove. Uten angsten jeg ofte har når jeg våkner slik.

I går flagget de på skolen ved blokka vår.

'Hvorfor flagger de?' Spurte jeg Rållsis.

'Jeg vet ikke'svarte hun.

Kanskje det var Fn-dagen. Eller kanskje de flagget fordi det var Søndag og ikke mandag klokka fem.

Eller kanskje de tilogmed hadde glemt å ta ned flagget. Det er visst noe av det verste man kan utsette et flagg for. Jeg tror at det var Farmor som en gang sa at hvis man ikke tok inn flagget før det var mørkt så flagget man for 'horedn'. Horedn er det samme som de prostituerte. Jeg tenkte at horedn sannelig ikke alltid har det så lett og hvis litt flagging på natta kunne gjøre det lettere for dem så var det absolutt verdt det.

Som gammel flaggbrenner er jeg likevel i tvil.

Siden vi er inne på det der med flagg så vil jeg gratulere søster Bergljot med sin kommende seks år lange verneplikt i syttendemai-komiteen. Det blir sikkert gøy.

Jeg kledde på meg, gikk fram og tilbake over gulvet og lette etter forskjellige ting som jeg trodde jeg hadde glemt før jeg lukket døra bak meg.

Det luktet sigarettrøyk i oppgangen. Mmm.. sigaretter..

Ute dalte snøfnuggene ubesværet mot bakken og jeg tenkte at hvorfor kan man ikke sende snøen ut av landet hvis den ikke kan oppføre seg. Og så hadde noen lagt en hvit plastpose oppå isen utenfor og så sklei jeg på den og var meget nærme å gå på trynet.
Hvis isen ikke kan akseptere våre verdier så bør den også sendes ut.

Jeg liker stillheten jeg opplever når jeg går til jobb tidlig og har god tid.

Det er en fin måte å starte uka på.

tirsdag, februar 16, 2010

Den mistenkte


Forsyne meg om man ikke har fått med seg en fantomtegning av den mistenkte også.

Den nesa hadde jeg kjent igjen hvorsomhelst.

Fantomet sover aldri


Hadde jeg vært vitne til noe kriminelt og innkalt av foreksempel politiet til å forklare hva jeg hadde sett så burde man nok ikke feste videre lit til hva jeg sa.

I Påskehare-filteret forsvinner det konkrete for å bli erstattet med opplevelsen. Den egosentriske opplevelsen.

Jeg ser detaljer. Men glemmer dem like fort.

Det er betryggende at politiet har fantomtegnere som kan hjelpe en til å huske ting.

I dagens VG viser man eksempel på en fantomtegning av en bil.

Jeg tok meg den frihet å rippe bildet.

Ville dere kjent igjen denne?

lørdag, februar 13, 2010

Krenkelser over en lav sko

Jeg er blitt utfordret av noen jeg tror må være Runo til å si hva jeg 'egentlig syns om muslimer'.

Jeg må få presisere at jeg ikke kjenner noen muslimer. De nærmeste er de som bor her i blokka og dem har jeg ingenting å utsette på.

De er vel to voksne og tre barn og de smiler og sier hei og han minste gutten pleier å holde døra åpen for meg hvis han ser jeg har mye å bære på.

Men han sitter sikkert og hekler på et bombebelte i skjul.

Ellers er det vel mest taxisjåfører og de kjører meg dit jeg skal - som regel hjem - uten å true med verken æresdrap eller voldtekt.

Jeg vet ikke om det er fordomsfullt å si at noen av dem lukter litt rart, men det gjelder i høyeste grad de norske sjåførene også.


Jeg ser jo avogtil at det er noen sinte på TV som mener at ytringsfrihet ikke skal gå på bekostning av å krenke medmenneskers relgiøse følelser. Tja.

Om man tegner profeten som hund eller jesus som gris er meg revnende likegyldig. Jeg lar meg rett og slett ikke krenke.

Jeg forstår det ikke.

Men i dag da Endre og jeg skulle ut med vogna sto det to unge mennesker og ringte på nede ved inngangen. Jeg skulle til å slippe dem inn da jeg oppdaget at den ene bar på et eksemplar av 'vakttårnet'. Da gikk vi forbi uten å åpne.

'Det va någen galne kristnasar' hvisket jeg inn i øret til Endre. 'Da-da-da!' sa han. Jeg tolket det som 'jeg er enig med deg, pappa'.

torsdag, februar 11, 2010

Wanker

Det er ikke så mange ting jeg er flink til.

Jeg er derimot halvflink til ganske mye og middelmådig til enda mer.

Èn egenskap vil jeg likevel framheve som rimelig velutviklet:

Jeg er en reser til å be om unnskyldning.

Det er en egenskap jeg har bruk for daglig for jeg kan være både brautete og urimelig. Og enkelte ganger direkte ufin.
Det er selvsagt mange som overgår meg på det feltet, men for meg er det viktig at alle skal ha det bra. Og enda viktigere er det at de ikke skal ha det ubra på grunn av noe jeg har sagt eller gjort.

Skylden ligger latent som et dårlig narkotikum i sentralnervesystemet mitt.

I går var jeg ute og så mitt kjære Liverpool tape knepent for Arsenal. Det var fryktelig bittert og etter kampslutt kom jeg i skade for å kalle en halvgammel, fyldig Arsenalsupporter for en 'Wanker' da han jublet hemningsløst ved sidebordet.

Skjellsordet ble understreket med den klassiske 'Britiske' håndbevegelsen.

Jeg liker ham ikke noe særlig. For å si det sånn. Men jeg ba ham om unnskyldning etterpå. For hans nattesøvn. Men like mye for min.

onsdag, februar 03, 2010

Ol-studio

I går så jeg en 'teaser' før sportssendingen på enerkå teve. Det ble lokket med at senere i sendingen skulle Bjarne Skeie juble over OL-sangen til de norske skihopperne. Jeg kastet meg over fjernkontrollen og hoppet selv. Hoppet videre til en annen kanal. For Bjarne Skeie er et orakel. En legende på fotball og hopp. Engelsk fotball i alle divisjoner. Men hadde det vært musikk han kunne så hadde han nok vært i stand til å ramse opp orginalbesetningen i samtlige band på samtlige plateutgivelser begått av nordmenn herfra til evigheten. Men han er sportskommentator. Han jobber faen ikke i lydverket. Han synes sikkert 'alt for nårge' og 'jentene med godt humør' er store musikalske bragder på høyde. På høyde med det beste i utlandet. Og innlandet. Og jeg tenkte at hvem var det som kom opp med ideen om at utøvere av idrett skal spille inn video og mime/subsidiert synge surt i kor? Hver gang det er et større idrettsarrangement under oppseiling? Har det noen gang vært laget en bra cupfinalesang? Vil jeg høre hoppesangen? Nei og atter nei. Som om ikke vinter-OL i uker og måneder ikke er ille nok.

La oss gjøre en avtale: Bjarne kommenterer - idrettsutøverne svetter og sikler og snørrer og gjør sitt beste med flagget på brystet og vi andre slipper å høre dem mene noe om musikk. Thank you. Thank you and goodnite.

tirsdag, februar 02, 2010

Helt på det jevne

Her om dagen meldte jeg meg inn i Transportarbeiderforbundet. Jeg har vært medlem før, men meldte meg ut i sinne etter å ha fått en lokal tillitsvalgt i vranga.

Den lokale avdelingen av NTF er strengt tatt ikke noen vital fagforening. De røde fanene vaier ikke akkurat over bedriften.

Det er selvsagt et tegn på at man har det såpass ok at man ikke gidder å engasjere seg.

Man har det såpass ok at ord som 'solidaritet' og 'likelønn' ikke blir tatt i med ildtang.

Det hevdes at fagforeningene har utspilt sin rolle. Det er dem som ikke ser at fagforeningene har HATT en rolle heller og det er gjerne sånne som har en svakhet for lettkjøpt argumentasjon og sursøte smil fra Frk. Mensen og Fremskrittspartiet.

I mangel på brennende engasjerte fagforeningsmedlemmer er jeg foreslått til et verv i styret. Det er galskap. Ta den mest distrè, usystematiske, møtehatende mannen du kjenner og stem ham fram til et styreverv i en fagforening.

Det kalles ris til egen ræv.

søndag, januar 31, 2010

Bankbokbussen


Det er ingen som går i banken lenger.
Bortsett fra dem som skal snakke med en kundeveileder eller en konsulent eller spekulant fordi de skal sette seg i mer eller mindre bunnløs gjeld.
Sist jeg var i banken var det fordi kodedingsen hadde sluttet å virke og da måtte jeg ha en ny og siden jeg ikke hadde med den gamle kostet den nye seksti spenn.

Men det er nesten ingen som går i banken for å sette inn eller ta ut penger lenger. Jeg antar at det slenger en del pensjonister som ikke orker å sitte med skjelvende fingre og taste koder og milelange kidnummer inn på en datamaskin de kanskje ikke en gang har.

Jeg savner ikke å gå i banken. Men da jeg var barn var det noe som het bankbokbussen og det var en stor blå og hvit varebillignende sak og den reiste rundt i hjelleland og når man åpnet den doble bakdøra så var det hyller med bøker langs begge langsidene og på den ene kortsiden satt en koselig mann som het Trygve som kunne stemple i de bøkene man ville låne. Det var bare helt knall. Den sto parkert utenfor barneskolen vår på Tirsdager og Torsdager i matfriminuttet. Jeg var en flittig leser av alt som var kåbbåi og indianer-relatert og Trygve var ikke kjip med bøkene han rådde over.

Den eneste gangen jeg gjorde noe bankrelatert var en gang jeg kjøpte en stor, blank minnemynt som hadde bilde av Kong Olav og kostet astronomiske hundre kroner. Hundre kroner! To hundre bugg for en peng med bildet av en skallet mann på.

Da jeg googlet bankbokbuss fikk jeg ingen treff. Men bokbuss var visst vanlig i andre utkanter også. For alt jeg vet er det fortsatt vanlig. Jeg håper det.

onsdag, januar 27, 2010

Svimmel

Rållserau er en fantastisk mor.

Hun mater og koser og pakker inn og duller og tuller og SER våre to snart seks måneder gamle babyer med ektefølt kjærlighet. Og de elsker henne tilbake. Det kan jeg se. Det skulle bare mangle.

For meg er det litt som å hoppe etter Wirkola. Selv om jeg ikke har begrep om hvorfor det var verre å hoppe etter Wirkola enn etter foreksempel Amund Sjøbrend eller Pål Gunnar Mikkelsplass. Eller Tor Røstefossen for den saks skyld.

Men det sies at det å hoppe etter Wirkis i sin tid var et helvete.

På Søndag skulle jeg for èn gangs skyld ta morgen-økta alene slik at Rållså kunne sove et par timer.

Ingrid og Endre er veldig koselige på morgenen. Jeg plasserte dem i hver sin vippestol og ga dem grøt. Annenhver skje fra samme bolle. Og da smatter de og koser seg, men for Endre kan det aldri gå fort nok. Blir han riktig ivrig griper han omkring min hånd med begge sine. Spreller med beina og lager smågrislyder.

Ingrid er roligere. Blikket følger skjeen. Tungespissen stikker ut av munnen. Og det er grøt over alt. I ansiktene, hendene, stolene, på gulvet osv.

Ingrid spreller også med beina og vifter ukontrollert med armene.

Imellom grøtskjeene fylles på med melk. Seansen tar fort en times tid. Det gjorde det på Søndag også og etterpå var det morgenstell og bleieskift og av med pysjamasen og på med body og strømpebukse.

Endre's utålmodige natur gjør det nødvendig å stelle han først. Jeg plasserte Ingrid i vippestolen slik at jeg kunne ha henne under oppsikt mens jeg vasket og tørket og byttet på og dullet med min lille sønn. Smørte stussen med sinksalve og de runde kinnene med A-krem. Kilte han under armene. Men jeg så at han begynte å bli litt trøtt, litt gnurkete.

Jeg byttet babyer. Satte min nystelte og svakt misfornøyde sønn i stolen og la min nydelige kritthvite datter på stellebordet. Hun var blid og fornøyd. Hun er stort sett det, Ingrid. Men før jeg var kommet halvveis - før jeg hadde fått byttet på henne klær - signaliserte junior sin misnøye på høylydt vis. Og ikke lot han seg blidgjøre heller. Ikke med tutt eller leker eller 'We love you Liverpool'. Jeg måtte altså avbryte stellet av Ingrid - legge henne i lekegrinda halvt påkledd - og pakke Endre i lue, ulljakke, lodder og votter som jeg først ikke fant, men så fant jeg noen andre. Alt under høylydt klaging fra junior. Men da jeg puttet ham i posen gryntet han takknemlig og lukket øynene. Fine lille pjokken min.

Da fikk jeg god tid til å dulle med Ingrid også. Det er jammen ikke mye hun krever.

Det er full jobb å ha to babyer og Rållså utfører den som om hun aldri skulle ha gjort annet.

Og da Ingrid også var pakket inn og lagt for formiddagsluren sin tenkte jeg på hvor heldig jeg er. Jeg blir helt svimmel.

tirsdag, januar 26, 2010

Påskeharen blogger om noe og ender opp med å blogge om noe annet heller

Bergljot ble nominert av et mammablogg-kartell til 'årets mest originale' eller noe i 2009. Frk Figen ble opprørt over at hun hadde fulgt en mammablogg i lengre tid. Uten å bli advart først.
jeg har stemt på Bergljot med alle tilgjengelige maskiner.

Kjenner jeg etter så er jeg bittelitt misunnelig på Bergljot. Ikke fordi hun er nominert fordi hun er flink til å skrive. Bergljot har alltid vært flink til ting. Begljot har vært den flinke og jeg har vært den koselige. Ikke at Bergljot ikke er koselig. Og ikke at jeg ikke er flink. Rollene oss imellom har bare vært sånn, og siden det bare er femten måneder i aldersforskjell imellom oss så har vi liksom konkurrert på noenlunde den samme arenaen. Eller hun har konkurrert. Jeg har vært misunnelig.

Da Frekkesen kom til verden ble hun den koselige. Og da var det bare misunnelsen igjen til meg. Så jeg ble den misunnelige og snikete som levde mest inni sitt eget hode.

Bergljot kunne lesing og skriving. Jeg kunne smile meg ut av ting. Det kan jeg forsåvidt ennå. Men i langt mindre grad enn den gang.

Hvorvidt det egentlig er en hedersbetegnelse å bli tagget som mammablogg kan selvsagt diskuteres, men selve nominasjonen er utvilsomt en hær i fjatten. Man skriver kanskje ikke så mye om fyll og hor når man skriver mammablogg, men Bergljot har ikke blogget så mye om det uansett. Litt om puling har hun riktignok skrevet, men pakket det godt inn.

Min blogg er omtrent 20 prosent fyll så noen pappablogg kan det aldri bli. Livet mitt var vel omtrent 20 prosent fyll også i et par tiår, men ikke nå lenger. Så nå om dagen er det mer pappablogg enn fylleblogg.

Mest av alt er den et skjevt speil på hva som skjer. I livet mitt og i hodet mitt. Og fordundre meg om ikke dette også ble en bloggpost om hva man skal bloggposte om.

mandag, januar 25, 2010

Padde-i-hòlet.

I løpet av det snaue året jeg bodde i England brukte jeg mye av min tid på å eksperimentere med kulinariske lekkerbiskener fra det verdensberømte Engelske kjøkken. Det beste av det beste brakte jeg med meg tilbake til gamlelandet og dann og vann bruker jeg disse fantastiske oppskriftene til å varte opp mine kjære og kjente.


Dette er selvsagt ren løgn.


I UK laget jeg så å si ikke mat. Ikke er jeg særlig begeistret for engelsk mat heller. Hvis det engelske kjøkken er kjent for noe så er det mengder av fett. Og manglende hygiene.

I går vartet jeg riktignok opp med en Engelsk rett, men mest fordi den så ut til å være lett å lage. Og dessuten hadde jeg alle ingrediensene tilgjengelige

Jeg fant den i avisa.

Det sto å lese at på folkemunne i øyriket ble denne retten kalt 'toad-in-the-hole'.

Ingrediensene er pølser og rødløk bakt inn i en pannekake.

Det høres ikke særlig godt ut og det er det ikke heller. Hele retten er en dårlig idè.

En kulinarisk kentaur bestående av middagens kropp og dessertens hode.

Styr unna.

torsdag, januar 21, 2010

Verdens verste?


I går hørte jeg på rogalandssendinga på vei til jobb.

Utover høyttalerne strømmet en Bjørn Afzelius-sviske fra seint på åttitallet.


...ALLTING KAN GÅ I TUUU, MEN MITT HJERTA KAN GÅ I TUUUSEN BITAR - SEIER DU ATT DU ER MIN VENN, SÅ ER DU SÄCKERT DET...

NANANANA-NAAAAA...

Djevelen ta.

På et eller annet punkt har jeg likt denne låten. Og ikke nok med det. Tar jeg ikke feil så har jeg faktisk sunget den også.

Det er noen synth-trommer - et kort mellomspill - som kommer og skal liksom sprite opp refrenget de siste 2-3 gangene som går og som tar kaka. Er det mulig?

Det er godt mulig at dette er en kandidat til verdens verste låt.

søndag, januar 17, 2010

Jeg gikk en tur på stien/min barndoms grønne dal

Det var en mann som flyttet med sin familie fra oslo til grisgrendte strøk.

Han sa at: 'Å bo i byen er som å ha en kjøkkenvifte gående hele tiden. Man merker det ikke før den er slått av.'

Det synes jeg er en god beskrivelse. Mine barn lulles i søvn av duren fra motorveien.

Hjemme på krøkkje er stillheten påtagelig. Særlig på denne tiden av året. Hyttefolket er i byen og Dvergbøyens sauer er i sauehuset.

Vinterens lyd på krøkkje kan være den insisterende lyden fra motorsaga og stillheten etterpå. Lukta av hugd furu. Bensinos.

Våren kunne være sauebreking på beite. Sauer og lam i kakafoni på evig leting etter hverandre. Hvorerduhvorerduhvorerdu? BÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ? HÆÆÆÆR-BÆHÆHÆR! Og nypløyd jord. Lukta av nypløyd jord.

Sommeren. Grønt gras. Maursyre. Den fjerne duren av av tyve påhengsmotorer festet bak på små båter som går rundtogrundtogrundt og hopper i hverandres bølger. Båtfolk. Hyttefolk. Salt sjø.

Hvis høsten har noen lukt der inne så har den nok noe med vann å gjøre. Våte ullsokker. Regn mot takvinduet på loftet.

Og lyden av fars tunge skritt mot knasende singel. Men det er mer som en helårsaffære.

torsdag, januar 14, 2010

Misery

Det er en tung dag for oss som følger Liverpool etter gårsdagens lite ærerike exit fra FA-cupen.
Flere enn meg hadde tårer i øynene og vi må erkjenne at klubbens 2010-årgang ikke er kapabel til å vinne noe.

Mens jeg skriver ser jeg en grå gardin synke ned foran Rållsing's øyne i det hun leser dette.

Taxisjåføren toppet det hele med å spille en sukkerspunnet panfløyteversjon av 'Ai will ålveis låve ju'. I en imaginær verden tipset jeg han med en hundrelapp og ba han gjøre noe radikalt med platesamlingen sin.

I virkeligheten tipset jeg han førti spenn og holdt kjeft. Han sa ikke takk engang.

onsdag, januar 13, 2010

Gøy på jobben-blogg

Jeg har ved tidligere anledninger beskrevet deler av kollegiet på arbeidsplassen min i lite smigrende ordelag. Ikke uten grunn selvsagt, men det har vel ikke kommet fram at det egentlig er ganske fin stemning her nede. Det meste kan spøkes med og hvis det ikke kan det så blir det gjort likevel.

Det er riktignok ikke alle her jeg kunne omgitt meg med på privaten, men vi er jo heldigvis ikke like heller. Mangfold er en bra ting.

Det er en sannhet at terskelen for å skrive noe når jeg er misfornøyd er adskillig lavere enn hvis ting er bra. En rask opptelling av 'gøy på jobben-blogger' de tre siste årene viser at det ikke finnes noen slike. Aint no such thing. Dette til tross for at en veldig høy prosent av innleggene er skrevet på jobb. Over halvparten. Nærmere helparten vil jeg tro..

Man er vel som andre Nordbaggar - man tar det som irriterer først - der skoen trykker og omegn. Det å skrive om at skoen ikke trykker er ikke et aktuelt. Takking og gladblogging kan kristnasene ta seg av.

mandag, januar 11, 2010

Love is all around


Det var vel i 1997 at Fjordatrønderen og jeg var på ryggsekktur i Peru. Det ble en hel del bussturer i Andesfjellenes svimlende høyder sammen med små innfødte med knytter og hatter og rare klær.

Den ene natta husker jeg spesielt godt for vi ble invitert fram til sjåførgjengen helt framme - der satt tre svartsmuskede, vennlige menn og smilte og snakket spansk til oss. Og vi for vår del forsto lite av hva de sa, men vi nikket og smilte og bød på sigaretter. Bussen var gammel og humpet og ristet og i frontruta hang jesus og jomfru maria og andre relgiøse symboler for å beskytte oss mot trafikkdøden.

Sjåføren og crewet hans hadde et veldig lowfi kassettbasert stereoanlegg som tryllet ut den vakreste popmusikk. Mariah Carey og Whitney Houston og Roxette. It must have been love.

'EL MUSICO ROMANTICA!' Sa sjåføren begeistret. Flere ganger etterhverandre. Og jo, det kunne vi på ingen måte motstride. Dette var de ekte sakene. Rett fra hjerte til hjertesmerte.

Latinomenn er nok en hel del mer romantiske enn oss nordmenn og selv har jeg gjort noen feilskjær her og der. Det hender at jeg blir keitete og tuller ting vekk. Èn gang sa jeg til Rållså at vi kunne gifte oss hvis hun absolutt MÅTTE. Det var en uheldig formulering.

Jeg har likevel møtt min overmann i min gamle bandkompis Roger som var på besøk med sin frue Ranveig på Lørdag som var.
Det var lenge siden vi hadde sett hverandre og da Ranveig så ringene våre lurte hun på om dette var noe som hadde skjedd nylig og så sa hun til Roger: 'Å DU DU VILLE JO KJE HA RING EIN GONG - DU VILLE JO BARE HA DEN DER JÆVLA UTSTOPPA MINKEN - EG MÅTTE KJØBA MIN SJØL'.

Og så fortalte de historien om at før de bestemte seg for å tre inn i ektestanden hadde diskutert det der med ringene. Ranveig ville gjerne at de skulle ha ringer mens Roger sto på sitt - han kunne ikke gå med ring for det ga han klaus - og det var ikke vits i og de kunne ikke bli enige.

Midt oppi dette fant Roger en død mink utenfor fiskeforedlingsbedriften han jobbet for og denne tok han med seg hjem etter jobb og plasserte den i fryseboksen.
Så gikk han til sin hjertens kjær. 'KOM.. KOM!' Sa han. 'KOM SÅ SKA EG VISA DEG NÅGE!' Ranveig smilte nysgjerrig og tenkte at nå hadde han kanskje kommet på andre tanker vedrørende gifteringer.
Hun klarte ikke å skjule sin skuffelse ved synet av den døde minken.

Og så ble det sånn at de dro til Stavanger og hun kjøpte seg ring og han leverte inn minken til utstopping og det kostet omtrent det samme. Og dermed så ble det en giftering til henne og en giftemink til han. Jeg spurte han om han i det minste hadde kalt opp krabaten etter henne. Det hadde han ikke.

søndag, januar 10, 2010

Avatar


På Fredag var jeg på kino med Einstein og venner.

Det var Einstein som hadde valgt film og den het Avatar og jeg var skeptisk for jeg ER skeptisk til scifisjangeren. Dessuten er jeg skeptisk til å se film med 3D-briller på - eller jeg var - for denne måten å se film på åpner en helt ny dimensjon for kinogjengere.

Dessuten dekket de fantastiske bildene og den superbe lyden over tidenes tynneste manuskript og tro meg - det trengtes - for handlingen var kokt sammen over en snedig krysning av Danser med ulver og The Matrix. Men det var ikke så plagsomt som man skulle tro.

I lowfi-fjernsyn/PS2-løsningen som Rållsis og jeg har hadde jeg nok neppe giddet å se den ferdig. Men forvokste smurfer som rir på drageøgler klarer seg helt brukbart i 3D.

Men traileren til Alice in Wonderland (i 3D den også) tok kaka. Der har man en film å glede seg til.

fredag, januar 08, 2010

I'd rather wear fur than go naked


I min ungdom var jeg pelsdyroppdretter.
Dette er den rene og pure sannhet og ikke noe jeg har kokt sammen for å provosere hjernedøde fjortiser eller forvirrede supermodeller eller andre folk fra urbanistan. Folk som ikke evner å se den åpenbare sannheten i at menneskets eksistens og vår vestlige levestandard er tuftet på dyr i fangenskap. På den ene siden klager man på hvor dyrt det er med mat og over hvordan bønder suger penger i milliardvis ut av statskassa. Og så er alle bønder generelt og pelsdyroppdrettere spesielt dyremishandlere av verste sort.

Lipgloss = minkpenis på tube.

Det å forsvare pelsdyroppdrett er i dag mer provoserende enn å være kirkebrenner, være barnemorder eller karikaturtegner med profeten Muhammed som spesialområde. Det er verre enn å pushe heroin, verre enn å livnære seg av å denge og rane eldre og uføre. Litt verre enn å fange hval tilogmed. Men bare litt.

Mascara = kvernet lever fra sølvreven.

Jeg vet det for jeg har en fortid i bransjen.

Hadde jeg vært ung og lovende skulle jeg startet et musikalsk prosjekt som hyllet pelsdyrbransjen og dens fortreffeligheter. Og jeg skulle stikke nåler i små kosedyr på scenen. Og det skulle bryte ut slåsskamper blant publikum og alle skulle være sinte utenom meg. Som skulle spytte ut mitt pelsdyroppdrettsforherligende budskap - ispedd blasfemi - og selfangsthyllester.

Men det er jeg ikke lenger. Om jeg noengang var det. Men jeg vil gjerne si dette omigjen. Jeg var pelsdyroppdretter som ung og jeg skammer meg ikke. De aller fleste norske pelsdyr har det kjipt men okei. De lider ikke nevneverdig. Noen veldig få gjør det kanskje. Jeg foreslår at dere fokuserer litt mer på MENNESKERS lidelser. Der skulle det være en hel del å ta tak i.

Mmm..lipgloss.

torsdag, januar 07, 2010

Du grønne glitrende tre farvel

Det er over trettende dag hjul og langt påvei de fleste juletre-entusiaster har pakket ned pynten og sendt treet på dør.

Juletreet er en av disse absurde innretningene som inngår i julepynt-konseptet. Det blir Desember. Man henter en busk og setter den i stua. Man pynter den med lys og flagg og stjerne og glitter og kuler og bukker og flettede kurver og lenker i kulørt papir. Under busken legger man pakkesanger. Eller så kommer nissen med dem.

I den tiden jeg var lannas hentet man treet fra egen skog. Man hentet også andre pyntegrønt-artikler kristtorn, barlind, einer ogsåbortetter.

Det har kommet meg for øre at Dvergbøyen i lettvinthetens navn har gått over til kjøpebusk. (Nå så det ut som om jeg mente noe annet enn juletrebusk, men det gjorde jeg ikke. Det andre er dessuten forbudt og umoralsk og forkastelig bare så det er sagt).

Rållsis og jeg hadde juletre i fjor. Det kostet 450 spenn og var litt over middels fint og av en eller annen edelgranvalør. Det var 'hogd i går' som det heter på juletreselgerspråket og som betyr rett rundt St.Hans. Jeg har vært juletreselger så jeg vet hva det er. Å selge juletrær er minst like suspekt som å selge hjemmebrent eller narkotika eller det andre, selv om det er lovlig. Det er løgn og under bordet og dirty tricks all the way.

Jeg vil herved ta avstand fra min fortid som juletreselger.

Nå i julen hadde vi ikke tre. Det var ikke plass. For det var lekegrind og treningsmatte og babygym og vippestoler og alskens utstyr man trenger når man har to små. Over hele stua og omegn.


Det skulle være unødvendig å si at vårt forhenværende tre la fra seg et tett teppe av nåler på gulvet.

Det er vanskelig å klage på julepynt uten å framstå som grinebiter og gledesdreper. For det vil man jo ikke. Særlig ikke når man har to små barn. Derfor nøyer jeg meg med å lansere et forslag som burde tifredsstille alle parter. Muligens med unntak av bandittene som selger tre.

Hva om man bare laster inn et juletre på fjernsynet/flatskjermen? Man kan tilogmed ha flere. Man kan ha fast eller skiftende bilde og der kan det stå og skinne for seg selv og dem som måtte være tilstede. Mulighetene er nærmest ubegrensede. Det vil kanskje bli tricky å gå rundt om en enebærbusk, men for dem som absolutt må gjøre noe sånt, så kan man holde hverandre i luffene og gå fremogtilbake foran skjermen. Og svinge seg i kretsen og neie. Og bukke. Mye bedre enn plastikktre.