mandag, desember 30, 2013

Årskavalkade 2013 April - Juli

April var den måneden da Endre kasta bleiene.
Det var den måneden da Luis Suarez beit en Chelsea-stopper i armen og fikk 10 kampers karantene. Det var det året da våren lot vente på seg, beiter og gressplener lå i brun vinterdvale til langt ut i Mai.
Jeg rangerte Kanadiske artister. Neil Young vant. Endre ytra de udødelige ordene :når livet e ein fest får me bolla kver dag. 
Jeg var på konsert med Helldorado, bakte rundstykker med ungene og jeg blogga mye. Det er et tegn på at det har vært en bra måned, det at jeg har skrevet mye.

Mai I Mai fikk vi kuk i computeren, men Beelzebub kom til unnsetning. Jeg vurderte å gå i 1.Mai- tog, men droppa det. Liverpool endte på en svak syvendeplass i Premier league. Rednose vinner. Og trekker seg. Noko for noko.
Familien reiser til Hardanger på pinsenemaitur med familien Beelsebubsen, det blir en kjempetur. Rållså punkterer da vi kjører ombord på Utne-ferja. Vi blir redda av en ung fyr fra falken. Vi ser Hardanger fra planet på taubilen hans. Bilturen blir etterhvert en dobbeltside i Bondevennen. Jeg sier ja til bloggturne med Folkeakademiet.

Jeg setter opp en første-ellever med Rogaland's finest. Den blir som følger: Aslak Sira Myhre, Per Fugelli, Tønes, Frode Rønli, Frøken Frekkesen, Sven Egil Omdal, Bjarte Tjøstheim, Nina Ellen Ødegård, Per Inge Torkelsen, Arnstein, og Jan Egeland.

Ingrid forlanger at vi kjøpet en rosa bil. Resten et opp til meg.

Kjallas skulket dugnaden i borettslaget. Bayern München vinner Champions league.

Juni
James Gandolfini dør.
Noen knabber hodet til Tom Lund.
Rållså og jeg reiser på Norwegian Wood for å se Nick Cave. Han innfrir og vel så det. Vi bor på absurde Frogner.
Jeg blir Onkel. Hele klanen reiser til Mandal for å feire broderens 30-årsdag. Det er risky, men går såvidt. Vi feirer St.hans i pøsregn. Trubaduren burde ha kikka litt på publikummet sitt før han spilte de kåteste sangene han visste.
Noen jævlunger stjeler sykkelen min.
Det blir sommer.







lørdag, desember 28, 2013

Årskavalkade 2013 : Januar - April

Jeg vet ikke hvor dagene blir av, jeg. Eller årene.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle ta en liten oppsummering over det hersens år 2013. Hva var det som skjedde?


Januar: Jeg husker at vi hadde vært på en kjempefin nyttårsfest hos Mary og Ralf, Ingrid hadde sovna midt oppe i en haug med andre unger mens de så tegnefilm, mens Endre gjorde et imponerende comeback, og rundt midnatt surra han fortsatt rundt, fjern i blikket mens han beundra rakettene.
Rållså og jeg gikk hjem på natta, etter at den verste kruttrøyken hadde lagt seg. Jeg dytta vogna forbi vannassen, søkklasta med unger.

Dagen etter gjorde spysjuka sin inntreden. Suveren start på det nye året. Det kjentes som om jeg ble meid ned av en ljå. Jeg lå i tre dager.

Og så skada jeg en kollega på jobb. Jeg var skikkelig deppa etterpå. Vurderte å legge opp.

Vi feira Farmors 90-årsdag. Endre og jeg var de eneste som var friske fra vår gjeng. Det var en fin fest.
Det var tante som hadde regien. Fine tante.


Februar  Vi fikk lus. Jeg husker særlig at jeg sto over Rållså sitt alt for lange hår med den satans lusekammen klokka tolv på natta, og kjemma etter beste evne igjennom, og jeg var sur og trøtt og det var hun også. Og det var såpass ampert at hun valgte å gjøre det selv i stedet.
Den eneste positive bivirkninga av luseeventyret var at jeg fikk alle på jobb til å klø også. Til og med dem som strengt tatt ikke har noe hår å ha lus i. Paven legger opp. Rållsepave.
Det var en dårlig måned for blogging. Bare 4-5 poster. Ikke særlig bra heller.

Mars Jeg var på pub med Arnstein. Det var fint. jeg fikk dreng på jobb, og det var stas så lenge det varte. Jeg snakka mye om døden med ungene. Eller de med meg. Jeg skriver en bloggpost om skolemat som jeg kaller Smells like prim spirit. Selve posten er så som så, men tittelen er jeg storfornøyd med.

Jeg kommer plutselig tilbake med andre kvartal.



onsdag, desember 25, 2013

Et slags julekort

Jeg har skrevet om jula før. Om at jeg syns det blir for mye av alt.
Jeg vet at far også syntes det. Og ser man norsk jul i sammenheng med hvordan folk har det ellers i verden, så blir den alt annet enn vakker. Man forstår hvorfor englene dalte ned i skjul, for å si det sånn.
Og hvis norge er låven, og nissen er nordmannen med den digre grøtskåla, og utlendingene er representert ved rottene, da har vi et brukbart bilde på norsk innvandringspolitikk, syns jeg. Men nå endte jeg opp med å si stygge ting om nasjonen og jula istedenfor å si det jeg egentlig skulle.

Da far levde var han fullstendig fritatt for juleplikter.
Det var mor og mormor som hadde regien. Riktignok var juletrehenting en aktivitet som falt inn under hans departement, men det ble delegert bort til meg. (ett til oss og ett til farmor). 
Men hver eneste julaftens formiddag etter fjøstid og frokost, satte han seg inn i bilen og kjørte en runde for å besøke dem han brydde seg mest om eller hadde mest glede av hans selskap.
Tante Johanna, Onkel Øystein, Tante Anna, an Mikal i Viga, an Per på Øye.
Han tok seg god tid hver plass, drakk kaffe og pratet med dem, eller hva han nå gjorde. Fortalte den samme vitsen omigjen, kanskje. Mens radioen og tv en sto og surra og spilte julesanger i bakgrunnen. Og lukta av pinnekjøtt eller ribbe spredde seg i husene.
Far var en sånn som besøkte folk når de var på sykehuset også. Uten reservasjoner eller flyktige unnskyldninger.
Men den runden han tok på julaften, den var kanskje den beste tingen han kunne gjøre for noen. Det var kanskje kjernen.
Jeg prøvde meg på noe lignende i fjor. Skreiv noen personlige kort året før, men i år fikk jeg det ikke til.

Men det betyr ikke at jeg ikke bryr meg.

mandag, desember 23, 2013

Kaldsmed

Hvis det er sånn.
Hvis det er sånn at bilder sier mer enn tusen ord, da har jeg to konkrete fra helga.
Det ene er forestillinga av et bilde. Hentesituasjon i barnehagen. Det er siste dag før jul. Alle klærne må tas med hjem. Dresser, sokker, luer, votter, gensere, bukser. Jeg pakker alt i en ikeapose
Ingrid kommer av fri vilje.
Det er én av to.
Jeg kler henne først mens hun spør om den og den kan komme hjem til henne. Jeg lover og lyger.
Endre vil ikke bli med, og jeg må ty til det vanlige arsenalet av triks.
Det som eks-statsminister Stoltenberg kanskje ville kalt en verktøykasse. Problemet er at verktøyet (lokking, realitetsorientering og trusler av ulikt format) ikke virker noe særlig på skruen. Skruen er min sønn. Det passer ikke for han å gå. Ikke nå.
Han sitter i et hav av Lego. Ingrid og jeg har pakka alt. Hun står i fullt regntøy og er klar til å gå. Jeg tar frem den imaginære hammeren. Tar ungen under armen mens han protesterer høylydt. Hyler. Skriker. Jeg blir varm i hodet. Prøver å avlede ved å snakke om jul.
Kjenner på tålmodighet som er slitt frynsete i kantene.
Han roer seg når han kommer på fanget. Strømmen av tårer og snørr avtar.

Da vi kommer ut i gangen ser jeg det. Alle støvlene som henger oppned med navnelapper under. Og så tenker jeg at om noen måneder skal det fjernes, og gangen skal fylles med støv og håndtverkere fra Øst Europa, og alt det som sitter i veggene skal bort og bli til noe annet.

Hadde jeg vært fotograf skulle jeg tatt bilde av støvlene med navnelapper under, tenker jeg før vi kappspringer opp til porten.





fredag, desember 20, 2013

Bebope jula

Jeg er presangansvarlig i heimen.
Jeg er i tløbbel.
Da jeg takka ja (vel, jeg takka strengt tatt ikke, men jeg var vel eplekjekken så det holdt). Altså - da jeg takka ja hadde selvtilliten min fått en boost etter en bloggturné som hadde nådd ut til over 30 mennesker i distriktsnorge.
Kort sagt: jeg trodde jeg var uovervinnelig. Men nå ser jeg at Superharen har tatt påskeferie på ukjent adresse, og han slaskete fyren som er igjen, han har ikke det som skal til.
Dessuten har han ikke tid.
Eller oversikt.
Eller lyst.
Jeg skulle vel tatt fram 'The road to Istanbul' (det eneste konkrete beviset jeg har for at undrenes tid ikke er omme) for inspirasjon, men jeg orker ikke teknomusikken i bakgrunnen.
Så: la meg regne: i dag er det 20.
Rållså jobber, jeg skal på 'grøt og sprit' i kveld, i studio med Einstein i morgen, og så skal Rållså ut i morgen kveld, og så skal ungene i bursdag på Søndag..
..og SKAL jeg egentlig på jobb på Mandag? For hvis ikke har jeg kanskje en lomme av tid.
Men jeg tror jeg skal.
Og isåfall er altså lille julaftens kveld det eneste alternativet. Det lukter kjøpesenterpanikk lang vei.

Jeg skal kjøpe meg en svær Rød tollfri Edamerost, og den skal jeg hule ut, sette meg oppi og padle til et sted hvor forspillet til Jula ikke finnes.
Og så kommer jeg fram utpå våren. Sammen med superharen.

onsdag, desember 18, 2013

Fest og Basar Part 2: Fest

Jeg var i Farmors begravelse i går. Det var trist, men fint også, på en vemodig måte. På et vis føles det feil å skrive om rølp like etterpå. Som om ingenting hadde hendt, men siden jeg har sagt a så får jeg si b også.
Lørdag kveld:
Jeg gikk nedover mot byen.
Unnskyld skrev jeg til Rållså og trykte send. Da peip det i telefonen. Unnskyld sjøl. Og hadde jeg ikke fått det svaret, så kunne ikke kvelden ha blitt som den ble.

Jeg hadde en avtale med Luffe, hadde en avtale med Barte, gjorde en avtale med Einstein og med Erland. Og så ringte Svennedin og ville leke, og fyt for the pig for en bra gjeng.
Jeg fløt igjennom kvelden. I direkte og overført betydning, sammen med noen av de beste folka.
Kjente meg heldig som kjenner så mange fininger.
Det var Desember. Jul i svingen. Jul over spritsletta.
Og jeg hadde lagt av meg den gule reflelksvesten. Den som sitter litt skeivt utenpå klærne. Den som kjennes for stor for meg. Den det står 'ANSVAR' på. Med verdens største bokstaver.

Oppe på scenen sto Tristania. Mer finaser. Jeg hadde ønska meg litt mer folk. Men nissen gir og nissen tar. Det er rart å se dem spille uten meg. Det er alltid det.
Det er noe man venner seg til. Den siste plata var uten et ord eller en tone fra meg. Og som Einstein sa 'det er kanskje den beste'. Og det er jeg enig i.

De er ihvertfall et vel så bra Liveband som de var i mine dager. Masse rutine. Masse trøkk. Masse flyt. Og der sto Arnstein og hamra på gitaren sin og grovla som en gud, og det kan ikke bli feil.

Da det nærma seg min lille gjesteopptreden, mitt lille besøk på innsida av bobla, ble jeg vennlig geleida inn av Sørhus og så brølte jeg linjene mine og gikk av. Deilig.

Du har vært sintere før, sa Arnstein etterpå mens Whiskyen utvidet klarsynet mitt til det ugjenkjennelige. Det er sant det, Arnstein. Både på den ene og den andre måten.
Når man blir eldre så blir man mer sur, men mindre sint.

Men nå må jeg jobbe. Takk for en fin kveld, alle mine plommetjuver.


mandag, desember 16, 2013

Fest og basar Part 1: Basar

Det var så fint på Lørdag. Først hadde jeg hele dagen med ungene.
De har laget adventskalendere til hverandre (i regi av Rållså).
Bak hver luke er det et klistermerke, og når de har funnet tallene (E DET EIN FIRA, PAPPA?) så pleier de å kommentere hva det er (ETT JULATRE!), og så avslutter de seansen med å gi hverandre en klem.
Men så kommer de på at de på at de har en playmokalender også, og en Jul i svingen, og så skal det åpnes og kommenteres mens barnetv ruller i bakgrunnen.
Støvsugeren skal jo også ha litt ekstra nå som det snart er jul og alt.

Så blir det frokost, og alle må få egg, selv om det er bare Ingrid og jeg som spiser det. Det er nok de hekla eggevarmerne som er årsaken. Rållså står opp og maler klovner med ungene. De er kjempefine.

Og så går vi ut, bort på en lekeplass. Endre argumenterer seg til å ta med inneleker ut. EG BESTEMME OVER MINE LEGER, sier han. Javel. Da så.
Det blir en seanse med skiting bak et tre. En klassiker. Og jeg kjenner at jeg gleder meg til Tristania på kvelden, og så ser jeg at Arnstein har meldt meg og spurt om jeg vil gjestebrøle litt.
Og det vil jeg veldig gjerne. Og så er det akkurat passe også. Ikke noe finsynging å grue seg til, bare litt kiling i magen. Men før den tid er det handling og middag og kjøp av juletre på programmet.
Vi velger verdens smaleste gran og finner et hjørne å kile den inn i.
Og så vil Rållså at vi skal gå rundt treet, og så må vi dra det ut på golvet og koble på noen kosedyr for å rekke helt rundt, og enda så koselig det er, så rykker rockefoten såpass at jeg ikke vil mer.
Det er vel omtrent midt i sang nummer to.
Og det blir feil, alt blir feil og det er min skyld.

torsdag, desember 12, 2013

Juling i barnehagen

I går var det julefest i barnehagen i regi av foreldreutvalget, og siden jeg er i foreldreutvalget så var jeg med på å arrangere.
Det gikk fint i fjor, og jeg husker at jeg hadde sagt ja til å lese Snekker Andersen og Julenissen, men så angra jeg meg ihjel, og grudde meg veldig.

Unger kan være et krevende publikum, men Rållså hadde ordna med Powerpoint-slik at de kunne se på bildene mens jeg leste, og det funka helt greit med selve lesinga.
Men da var ungene bare tre år, og særlig Endre var veldig forsiktig av seg, og han og Ingrid satt helt fremst, men da Endre reiste seg litt, kom det en femåring og sneik ræva si ned på stolen hans, noe som resulterte i at han med fortvila blikk prøvde å finne tilbake til plassen sin, men femåringen gjorde absolutt ingen miner til å flytte seg.
Jeg veit ikke om alle andre har det på den måten, men jeg kjenner fortvilelsen til ungene mine fysisk. Helt ned i hjerterota, men jeg var han koselige litt rare som leste  Snekker Andersen og julenissen, jeg kunne ikke stoppe opp lesingen for å ta den kampen. Ett øyeblikks nøling ville ha ført til at jeg hadde mista salen, og da hadde jeg aldri klart å vinne dem tilbake igjen.

Løsninga ble at Endre kom fram til meg, og så tok jeg ham opp på fanget mens jeg leste, men jeg kjente det  på ham. Han slappa ikke av, han ville ha stolen sin tilbake, men verken han eller jeg kunne gjøre noe med det.

Jeg er temmelig sikker på at Endre ikke ble skada på sjela. Unger utforsker makt og avmakt hver dag, og i går fikk jeg beviset på at han klarer seg greit, for mens jeg leste, satt han og kasta bomulls-stopp som han hadde dradd ut fra puta han satt på.
Han gjorde alt han kunne for å treffe han som leste.


tirsdag, desember 10, 2013

Call me by my real name

Da jeg var barn hadde jeg et vell av kallenavn.
Det var ofte far som stod for kallinga: 'vaseskit', 'trave', 'pottifar' etc. Bergljot var 'Futti'. Frekkesen 'Nutti'. Jeg tror ikke egentlig at jeg likte disse kallenavnene så godt.
Ihvertfall ikke de jeg selv fikk klistra på meg.
Det var vel sånn at de karikerte en side av deg som var ufullkommen. Noe som det var greit at alle andre lo av. På den annen side var de vel avvæpnende, for det å snakke om følelser var ikke noe vi drev med i tide og utide hjemme hos oss.
Kalte man Bergljot for 'Futti', så kunne man le av temperamentet hennes istedenfor å spørre henne om hva hun var sint for.
Det er mange ting man gjør eller sier som ikke er for vilje, som ungene pleier å si.
Intensjonen er ikke å såre, men så sårer man likevel.

I går ble jeg satt på plass av mine to fire år gamle barn.
Mamma e Rållså, Ingrid e Litla Rållså, eg e Store Rållsen og Endre e litle Rållserten. Sier jeg.

Det er kvelds. Ingrid spiser havregryn med syltetøy, Endre spiser kavring med ost. Jeg luffer rundt og henter slikt jeg har glemt. Neei! Ikke kall meg Rållserten! Eg lige ikke det! Sier Endre.
Nei, å eg lige ikke at du kalle meg SKREVGEIT! Følger Ingrid opp. Endre ramser opp enda noen kallenavn.

De har meg nå. Jeg blir satt på plass. Det er kanskje første gangen, og de har helt rett. I går kveld satte ungene mine ord på noe jeg selv sleit med. Kanskje i så mye som førti år. Bare at nå er det jeg som lager navnene.

Jeg legger meg flat. Hvis dåkke ikkje lige det, så ska eg slutta, sier jeg.

Eg love.


mandag, desember 09, 2013

Snø. Sne. Snow. Sny. Schnee. Osv.

Da jeg omsider kom meg ut med ungene og en av Bergljot's på Lørdag, ut i den uskyldshvite vinteren, traff jeg flere smilende, men småfrosne småbarnsfedre med kjelker og akebrett, blant annet min Serbiske nabo, som har en liten datter og som snakker Engelsk med en herlig Østeuropeisk aksent.

Zo dis iis the famous Norwegian winter zey have told me about, eh?

Yes, but tomorrow it will be gone.

Og i går VAR det faktisk mildvær, men akkurat nok snø igjen til å klaske sammen en snømann som ble døpt Ulrik. Men i dag er han redusert til en smal tinde av snø. Han ser litt malplassert ut på det grønne gresset.

søndag, desember 08, 2013

En stemme jeg kommer til å savne

Det er ikke så lenge siden jeg skreiv om Farmor.

I forgårs døde hun. Mor sa at hjertet hennes var utslitt og at Tante var med henne.

Hver gang noen dør så ser virkeligheten litt annerledes ut. Der det før var ansikter kommer skygger. Noe i den retning. Eller : Hvis man ser for seg at man synger i et digert svært kor- at alle man kjenner, og alle dem man ikke kjenner er med der, og at familie og venner står nærmest, så sto hun godt innenfor hørevidde, men litt bak, sammen med de andre gamle, og jeg hører stemmen hennes klart ennå, men egentlig er den forstumma, bare at det ikke har helt gått opp for meg ennå. Det pleier å komme når jeg ser kista. Eller ser sorgen i ansiktene til andre. Når det jævla orgelet begynner å spille så griner jeg på instinkt eller gammel vane.

Farmor ble over 90 år. Hun ble alene i 1979, og det er slik jeg husker henne. Alene i huset sitt på Kåda. Før det hadde hun vært gardakåna for Farfar. Slitt seg halvt ihjel både i huset - med 3 unger - i fjøset - med 15 kyr pluss kalver og griser og alskens annet. Og ute på enga med skaut på hodet og rive med oransje tinder mellom hendene. Det var viktig for Farmor å vise at hun fikset ting.
 Hun var et råskinn til å jobbe, sies det.
Men den vårdagen i April på slutten av 70-tallet la hun opp. Far fikk gården rett i fanget, selv om en diskusjon om overtakelse tidligere samme år hadde endt med garantier fra Farfar's munn: Du kan bare GLØYMA å øveta på MONGE år ennå.

Så gikk det noen uker, og så døde han av hjerteinfarkt. Og da tok Far tøylene og ordna alt, og dem holdt han fast i som om det var den største selvfølge. Helt til hans hjerte stoppa.
Nå ble det mye død her.

Farmor, du fortjener å hvile, og nå har kanskje elvemannen rodd deg over elva. Jeg ser det for meg at du ligger på aktertofta i båten, og du er lett som ei fjør, og du har helt nye krøller som rister lett når han ror, og når dere kommer over så åpner du øynene og smiler. Du reiser deg, og der står folka våre. De har venta på deg, de har hørt at du skal komme, og vi andre, vi får bare fortsette uten deg. Så godt vi kan.
Men jeg kommer til å savne deg i koret.
Fine Farmor.


fredag, desember 06, 2013

Når det det stormer


Det var ei dame med barnevogn som streva seg igjennom stormen i går. Hun hadde en tass på slep, han sakka akterut bak henne.
Jeg krylte meg sammen og gikk bort til dem.
Kan eg hjelpa dåkke? Spurte jeg. Jeg måtte gå helt inntil for å få stemmen min til å nå henne. Vogna var tom, så den var nok beregnet på han som hang etter. Jeg hørte tynn gråt.
Nei, det går fint, sa hun. Litt irritert. Som om jeg var den dustete mannen hennes eller noe.

Jeg fortsatte hjemover, og foran meg gikk det en flokk med unger i barneskolealder.
De gikk tett sammen, den ene jenta begynte å gråte. Jeg tror hun var redd.
Og da gikk to større gutter opp, en på hver sin side av henne. Trøsta henne mens vinden piska rundt dem.
Jeg syns det var så fint, de passa på hverandre. Fulgte de minste til døra. Hjalp hverandre hjem.

Og jeg tenkte at jammen må det være lov til å ha håp for neste generasjon. Og hvem bryr seg egentlig om Pisa-undersøkelser og konkurransementalitet?
Og i natt døde Nelson Mandela. Men de ungene der, de var helt i hans ånd.

torsdag, desember 05, 2013

Sløyd

Ungene har en favorittsang om dagen, den er veldig aktuell, og i motsetning til mange andre viser av Prøysen, som har fantastiske tekster med middelmådige melodier, så flyter sangen bra her.

Og det var vesle Jensemann han strever dagen lang
Han snekrer på no spennende som snart skal bli presang
Nå er det bare kassebord, men gjett hva det skal bli?
Et sybor slik som mor vil ha med mange skuffer i

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’
Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Okei. Det er fem vers til. Ble litt drøyt å poste hele.

Da jeg var ti laget jeg en seilbåt i sløyden på barneskolen, under sløydlærerens kyndige ledelse. Sløydlæreren var forøvrig også skulestyrar, selvlært gymlærer, norsklærer, mattelærer, O-fagslærer , kristendomslærer ogsåvidere.

I sløyd var han dritgod, og hadde han ikke vært det så hadde det ikke blitt noen båt, for å si det sånn. For jeg var godt under middels.
Jeg begynte tidlig på høsten, med å hule ut en svær kubbe av tre. Jeg sto med gummiklubbe og stemjern og styrte 2 timer i uka.
Jeg husker lukta av furu, og den ganske gode stemninga som var i sløydtimene. De fleste av guttene elsket sløyd, de sto ivrig bøyd over de forskjellige prosjektene sine med verktøy og klosser tredd i sandpapir. Høvelspon på gulvet. Og i et hjørne sto jeg og banka og var lei og tenkte på cowboyer og Indianere.
Kanskje jeg tenkte på Prøysen også. Jeg gjør ihvertfall det nå. På at det han har tilført jula er nettopp lukta av skog og høvelflis. Samt at han har tona ned jesus-faktoren og smørt på en god  dæsj hedmarksdialekt, og jeg syns det funker som bare fy.

Jeg styrte med denne båten hele høsten, hulte ut lange fliser, til hoggjernet sklei igjennom bunnen og inn i høvelbenken, og Knut måtte lime med et vidunderlim som het Aralditt , og som lukta helt forferdelig. Og så ble vi enige om at  vi måtte legge et dekk på båten, slik at ingen kunne se hvor dårlig håndtverk den egentlig var (så slapp jeg å pusse også. På innsiden.). Vi laga mast og sånn pinne i baugen, dekk med dekksluke i, og  Hanne hjalp meg med å tegne og sy seil, og som tiåring var jeg fryktelig stolt over resultatet.
Og så var det tett oppunder jul, og jeg ville gi den til Morfar.
Morfar med det gode fanget, som satt der i stolen sin med de mørke solbrillene sine og luktet skråtobakk og var åtti år gammel og blind etter ei gruveulykke.

Morfar hadde vært møbelsnekker og var visstnok ekstremt handy før han mista synet. Jeg har et bestemt inntrykk av at alle menn av hans generasjon var det.

Jeg kan se hendene hans som føler seg langs det glattpussa skroget, hører stemmen hans som sier på en trønderdialekt som var ganske tjukk: Henne va no fin båt henne.
Og jeg var så stolt. Svulma nesten. For jeg likte godt å få skryt.

Morfar døde to år seinere, men Mormor hang båten opp til pynt ute i gangen, slik at alle som kom på besøk kunne beundre den. Og der hang den til Mormor forlot oss i 2003.
Nå står den her på kjøkkenet i Slaskamarkå. Oppå et skap. Da jeg åpna dekksluka første gang, fikk jeg en bekreftelse på at det var lurt å ha dekk på.
Og oppi båten lå en til/fra-lapp fra Julen 1980 der det sto Til Morfar fra Øysil.
Det var fint.


tirsdag, desember 03, 2013

Kapow!

Rållså. Rållså kjenner meg på mange måter bedre enn jeg kjenner meg selv.
Hun har inngående kjennskap til reaksjonsmønsteret mitt. Hun vet at jeg blir irritabel når det dukker opp skjær i sjøen.
Og det gjør det jo fra tid til annen. Når man har unger i Øst og Vest og driver og flytte hele tiden.
Hun er så fin, Rållså.
Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne.
Jeg hadde kanskje lukka meg inne i et av de mørkeste rommene, hvor gardinene alltid er dratt for og Skyggemannen mumler i krokene.

Rållså kjenner de sidene av meg som er kreative også. Det var hun som fikk meg til å begynne å skrive, og i femseks år har hun sagt:

Du hadde elska å vèr på Facebook!

Jeg:  Nehei - det e bare masse sjøldiggarar der, som legge ud bilder av seg sjøl. Lage glansbilder av di små, patetiske livå sine. Skrøyde øve kor møje di trene, og kor reint di har det i huså sine. Eg hadde ikkje takla det.
Ein vakker dag hadde eg fyrt meg opp og skreve ka eg egentlig meinte, og så va det masse folk som hadde blitt lei seg.

Da jeg skulle på bloggturnè, foregikk planleggingen på ei gruppe på FB, og så blei jeg spurt om jeg kunne lage en midlertidig profil, og så ville jeg ikke framstå som vanskelig (eller teknisk tilbakestående). Og så laget Rållså en profil, og plutselig en dag trykket jeg på ansiktene til en haug med mennesker jeg kjenner og er glad i, og på mange måter eksploderte det i fjeset på meg, og jeg ble hekta.

Så: Unnskyld, Runar, Lars Magnus, Ollve, Bygdadegos og dere andre som jeg har svikta i fronten mot sosiale medier.

Men takk til Rållså.

Hilsen HitlerStalinQuislingJudasHaren.

Ex-Facebook-hater.

søndag, desember 01, 2013

Tysdalsstranda part 2

Jeg er ikke helt ferdig med Tysdalsstranda.
Kanskje man aldri blir ferdig med tysdalsstranda.
Det har vært for mye adrenalin, for mye grisekjøring, for mange nestenulykker. For mye bunnløs irritasjon over pølsetyskere i campingbiler i 30 kilometer i timen, midt i veien, over halvveis i livet, med en dritlang kø av Årdalsbuer og hjelmelandsbuer like bak. Full stopp og skrekkslagne blikk ved møtende trafikk. Det var faen ikke Hitler som bygget veien langs tysdalsstranda, men hadde nok vært fornøyd der nede i helvete, hvis han visste at etterkommerne hans skulle invadere oss en gang til 70 år seinere. Fra Lindesnes til Nordkapp, 4 måneder i året. I en endeløs, seig strøm.

En gang  smalt speilet på mors datsun inn i speilet på en møtende bil slik at vinduet på førersiden knuste.
Det var jeg som holdt i rattet. Jeg husker ikke hva jeg hørte på. La oss si at det var 'More' av Sisters. Some people get by....with a little understanding..duruduttuduttuduruduru...
Ruta ble forvandla til en million glassbiter. Og vintermørket kom nærmere. Det regna inn. Han jeg kræsja med fortsatte mot Tau uten å stoppe.
Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke snudde bilen. Kanskje fordi jeg først måtte ha kjørt til Tysdal for å snu, og så måtte jeg ha kasta meg på hjul, på leting etter en bil hvor det eneste jeg huska var sjåførens vidt oppsperra øyne da vi hogg inn i hverandre.
Jeg vil anta at eksen min hadde en formening om hva jeg burde gjøre. Hun satt i passasjersetet.
Jeg tipper at jeg røyka.

lørdag, november 30, 2013

Tysdalsstranda im memorian. Part 1

Det skulle et ras med fatal utgang til. Og en samferdselsminister fra Hjelmeland som  insisterte på ein Jønågång.
Jeg har ikke hatt noe kjærlig forhold til Tysdalsstranda, den smale veien som slynger seg langs Nedre Tysdalsvatnet. (Eller Øvre. Har alltid vært forvirra når det gjelder det der.)
Til det har veien vært for smal og for svingete. For ofte har jeg sittet med magesyra helt oppunder drøvelen, på vei til eller fra. Ofte med litt knapt med tid til en eller annen ferjeavgang. Andre ganger har hjertet befunnet seg i samme region.

Det er en sommerkveld i 1990.  Jeg har hatt besøk av kjæresten fra Jørpeland. Hun er 17 år. Jeg er 20. Jeg kjører Mors gamle Volvo 242. Kjører henne forsøksvis hjem. På stereoen går en eller annen sang av Roxette. It might have been love. Hun var fin og lukta godt og alt for snill til å være sammen med en sånn som meg
Snill eller ikke - Jeg var så trøtt, så jækla trøtt. Og så sovna jeg i et par sekunder. En plass etter Skreppeneset.
Det smeller.
Hun hyler.
Jeg våkner.
Det viser seg at høyre forhjul er flatt, og skjermen er litt bulka. Jeg begynner å rote rundt i bagasjerommet etter reservehjul og jekk og skrunøkkel og denslags remedier. Kjenner fortsatt skjelvinga i beina.
Så kommer det en bil motsatt vei. jeg er ikke sikker på om det var Magnars hvite Audi eller Øyvinds røde Ascona.
Inni sitter Fjells Angels. Tre av englene hopper ut og hjelper meg. En blir sittende i bilen. Det er han som går på bilmekanikerlinja. Det er Tvitten.

Jeg fikk hjul. Med skruer. Takka englene. Holdt meg våken resten av turen, lett. Faren hennes var rasende. Han syntes jeg var uansvarlig.
Han hadde rett som bare det.

fredag, november 29, 2013

Festing. Og flytting

Naboen varsler fest.
Vi rømmer bygget.
Best for alle parter.
Er det for seint å ha innflytningsfest to år etter at man har flytta inn?
Hypotetisk spørsmål.
Vi har jo akkurat fått opp gardiner.

torsdag, november 28, 2013

Begge tapte

Da jeg bodde i England  og tjente til livets opphold  med en pubjobb, og en håndmann-jobb på en byggeplass, da ringte far til meg en dag utpå forsommeren og spurte meg om hjelp. Forpakteren hans hadde sagt opp kontrakten  og han selv hadde full jobb og vel så det, og det var krise, for det var seksten melkekyr på bås og en nært forestående førsteslått, og alt det andre forefallende blodslitet som dukker opp på gårdene når vekstsesongen setter fart.

Eg lurte på om du konne komma heim og hjelpa meg.

Kor lenge tenkte du? Det var lenge siden jeg hadde gjort slikt arbeid, men det satt i ryggmargen min. Jeg kunne stelle dyra hjemme på gården med bind for øynene, tenkte jeg.

Hvis du kan hjelpa meg i ein måne, så har eg litt tid te å få på plass ei meir permanente ordning. 

Javel. Eg kjeme neste vega.

Jeg vet at han ble letta. Han nevnte det mange ganger etterpå. Jeg reiste hjem på landbruksferie. Det var verdens våteste Juni måned Kyrne gikk og skrevet med sorpa til langt opp på knærne. Men jeg likte dem likevel. Jeg liker kyr. Jeg liker den tunge, forutsigbare rytmen deres, den ettertenksomme drøvtygginga, de mørke øynene. Den roen de har.
Det gikk greit å jobbe for far nå som han var så takknemlig. Det var forresten bare oss, for mor var i Trøndelag for å rydde i mormors gamle hus. Mormor døde vinteren før. Fine mormor.

Det var ei ku som kalva den sommeren, og jeg sleit skikkelig med å få kalven til å drikke. Jeg prøvde alle triksa jeg kunne. Holdt fingrene inn i munnen på den for å få den til å patte, godsnakka, trygla og ba,
 snakka innbitt mellom tennene, men ingenting hjalp. Den vrengte på øynene og slengte med hodet og  snøfta foraktelig mens melka rant ut igjennom munnen og nesa, og det var liksom ganske så kjipt for oss begge. Den må ha fått i seg noe. Hvis ikke hadde den strøket med, men etter et par dager begynte den å få denne karakteristiske krumminga i ryggen som vitner om vantrivsel. Jeg var skikkelig bekymra. Helt på grininga.

Jeg sa det til far, at jeg var fortvila, men da bagatelliserte han det, og sa at kalven bare trengte litt tid, når han ble sulten nok så ville han drikke, men da begynte jeg å grine. For jeg trodde ikke det.  Jeg hadde stelt hundrevis av kalver, og denne lille jævelen var den første som så bastant nekta å drikke av tåteflaske.

Far lo først av grininga mi. Så blei han brydd. Og jeg hadde denne klumpen av utilstrekkelighet som satt som ei klo i brystet. Kanskje det hang sammen med noe annet, at jeg rakna på andre områder. Det vet jeg ikke.

Den påfølgende morgenen drakk kalven av flaska. Som om den aldri skulle ha gjort noe annet.

Men det jeg husket best er at da jeg skulle reise, og mor var kommet hjem, da sa far at vi hadde krangla bare en gang. Og da mor spurte om hvem som vant, svarte far:

Det blei null-null. Begge tapte.

Det er kanskje det sanneste han har sagt.

onsdag, november 27, 2013

Liking

Eg lige ikke deg, Pappa. Eg lige ikke deg i det HEILA TATT!

Det er Ingrid som snakker. Vi har ikke krangla, så hun sier det ikke i affekt, men det er tydeligvis noe hun har tenkt en del på.

EG LIGE BARE MAMMA!

Jeg veit ikke hva jeg skal svare til det. Jeg vil jo helst at alle skal like meg. Særlig mine egne. Og selv om hodet sier at dette er en fireåring som tenker mye, og som bruker de knaggene hun har rundt seg til å henge opp nye, til å utvide verden og skape seg et system, en sannhet som funker, selv om hodet sier alt dette, så er hjertet såra.
Jeg går i fella. Jeg begynner å argumentere for at hun skal like meg. Det er ikke særlig smart.

Lige du ikkje når eg lage Ostisar og Kakao te deg heller?

Ka me når eg e med deg på Klatre-legeplassen?

Når eg lese for deg?

Når eg tulle med deg?

EG LIGE MAMMA NÅR EG E MED MAMMA, OG PAPPA NÅR EG E MED PAPPA, sier min sønn, Diplomaten.

EG LIGE DEG NÅR DU GJØR DI TRI TINGÅ, MEN IKKE ELLERS! Sier hun.

Det trodle.

(Trodl = Troll).

tirsdag, november 26, 2013

Før jeg brenner ned

Det VAR feieluka i kjelleren som var grunnen.
Masse betongrester inni der. Skuffet det ut. Prøvde å fyre opp på ny, og nå brant ovnen fint.
Også med vinduene igjen.
Og det ble satt punktum for den andre aktiviteten også. Kan det virke som.
Og på vei til jobb i dag tenkte jeg at jeg er akkurat som den ovnen.
Ofte er det for dårlig trekk. Og så gulper jeg sur røyk. Ulmer med oransje flamme.
Det er rett og slett brannfirkanten som er på gyngende grunn.
Men jeg ble som sagt såpass revet med av engasjementet til disse damene sist uke, og så tok det plutselig fyr og jeg var uovervinnelig.
Omtrent som da jeg sang i Morendoes for over et tiår siden. Det var antagelig bare et blaff. Et pust av noe. Hva skulle det ellers være?

Fire (The Morendoes 1999)

Every day
Home from work
I sit down, TV on
Flashing pictures on the screeen
Everything's so unreal

Fire

We're just wheels
Wheels that turn
To feed the fire that burns

Fire


Tar jeg ikke mye feil så var dette den første teksten jeg skreiv som ble til en låt. På demoen synger jeg wheels that turns.
Men i dag vet jeg bedre.


mandag, november 25, 2013

Om å brenne

Da Rållså og jeg og Ingrid og Endre flytta til blokka i Slaskamarka for halvannet år siden, gjorde vi en rekke endringer på selve leiligheten. Eller - ikke vi, akkurat - Rållså hadde ønsker, og så betalte vi noen for å gjøre jobben.
En av disse endringene var å få satt inn vedovn. Banken sa ja, og så ville vi sette inn dør mellom kjøkkenet og stua, og så sa de ja til det også, og så lånte vi en haug med penger, og etter en del klatt var både døra og ovnen på plass.
Og sist uke skulle vi ta ovnen i bruk.
Merkelig valg av uke, kanskje.
Særlig med tanke på at det sammenfalt med 'tenne-på-i-blokka-uken' til noen.
Og kommeutavskapet-uken på det personlige planet.
Forøvrig også begynneårøykeigjen-uken.
Men jeg skulle skrive om ovnen. Jeg dro på butikken, kjøpte to sekker ved (jeg gjetta på Latvisk) og en sylinder tennbriketter.
Jeg satte dører og vinduer åpne for å gi god trekk, satte fyr og, tja, det brant jo. Det gjorde det, men hver gang jeg forsøkte å stenge igjen vinduet, sendte ovnen en sky av røyk inn i stua.

Og jeg tenkte faen og helvete, og at han med hornene var på gang igjen.
Rållså poengterte - helt riktig - at hvis vi måtte ha vinduene oppe - for å fyre med ved, så forsvant hensikten. Å fyre for å få det kaldere. Vi brant opp en sekk ved på den måten, og hele leiligheten lukta bål, og frøs gjorde vi, så vi slutta av. Med flere spørsmål enn svar.

Og så prøvde vi litt på Lørdagen også, og det gjorde også personen med svovelstikkene som styrte i kjelleren, og da var jeg ute for å se kamp, og ungene var heldigvis hos svigers.
Men det ble evakuert, og da utrykningspersonellet varslet rållså, åpna hun døra, og lukta av brent slo begge veier. DET E KJE EG SOM HAR SATT FYR, ALTSÅ! Sa hun. ME HAR NYE OMN OG FÅR AN IKKJE TE Å BRENNA. Da lo brannmann Sam, og sa at det var vanlig med nye ovner. Han anbefalte å sjekke feieluka i kjelleren for betong.

Jeg hadde tenkt å slutte av her, med noe heftig tekst om brenning. Jeg hadde tenkt å skrive mer også. Mye mer, men så blir det litt langt, så vi får lage en føljetong.





søndag, november 24, 2013

Besøk

For ikke lenge siden var jeg på besøk hos Farmor på Omsorgssenteret.
 Jeg hadde heldigvis litt tid, så jeg kjøpte blomster, satte meg i bilen, og kjørte opp bakken.
Forbi spar-butikken, som het Tomstad før, forbi hjelmeland sparebank - som alltid har hett hjelmeland sparebank.
Forbi lensmannen og presten. Øverst i skråninga lå et ganske stort bygg i to etasjer. Jeg presterte å kjøre feil. Havna på baksiden. Parkerte likevel. Døra var låst.
Det var mørkt og klart ute. Jeg gikk rundt bygget på utsiden, fant ei ny dør. Låst den også.
Jeg kikka inn vinduene, på let etter en inngang eller en resepsjon eller helst begge deler.
Skimta korridorer på innsiden. Dører med navneskilt. Til slutt fant jeg hva jeg lette etter og gikk inn. I hånda hang en papirpose med hank med blomsten oppi.

Som barn skydde jeg gamlehjem, den nedtrykte stemningen, de gamle menneskene med de skjeve, skrukkete ansiktene. Jeg var redd dem. Redd for at de skulle holde meg fast slik at jeg ikke kunne komme meg løs. Tvinge meg til å bli værende i all mistrøstigheten.

Jeg ble dirigert i retning matsalen, og der kunne jeg skimte henne, langt borte i korridoren. Sammen med en gammel venninne. De styrte etter hver sin rullator. Ryggene krummet seg, og armene ristet over håndtakene.

Da hun så meg ville hun at vi skulle snu og dra tilbake i den retningen hun var kommet fra, men jeg insisterte på at hun måtte spise. Jeg slo følge med henne til matsalen. Serveringa var godt igang. To hvitkledde damer steikte egg og tok i mot bestillinger fra seniorene. Vi satte oss ved et bord med to andre. Farmor ville bare ha ei lita skive med nøkkelost på. Jeg sleit med smalltalken. Spurte henne hvor lenge hun hadde vært der. Tippa på en måneds tid, men hun mente at det måtte ha vært årevis, for sånn kjentes det ihvertfall ut.
Så prøvde jeg å henvende meg til de andre rundt bordet. Kor mange e det så bur her? 
HAR KJE PEILING! Var det unisone svaret jeg fikk.
Så da ga jeg opp og satt i stillhet og lytta til gebisser mot brødskiver med speilegg.

Farmor insisterte på at jeg måtte ha et glass juice, men jeg ville ikke ha. Og så fyrte hun seg opp litt på betjeningen, jeg måtte da få et glass juice. Men jeg ville fortsatt ikke ha.

Hun fikk pillene sine i to små snapsglass, og svelget dem. Jeg fulgte henne bortover gangen. Det e lyst å fint her, sa hun. Og det var det virkelig. Og da vi kom fram til leiligheten hennes, ble inntrykket forsterka. Den var ikke ille i det hele tatt.
Den var romslig og ikke overpynta.
På et bord i et hjørne hadde hun et bilde av far.
Det var fint da vi var på tomannshånd. Snakka om slekta. Ungene. Om at hun lengta hjem. Men at tante pleide å ta henne med på Søndagene. Hjem til huset sitt. Fyre i ovnen og inviterte naboene på kaffe og kake.
Hun skrøt uhemmet av blomstene. Og den klemmen hun ga meg da jeg måtte gå. Jeg veit ikke om jeg vil fortelle om den.
Jeg kommer nok innom neste gang jeg er hjemme også.

fredag, november 22, 2013

Ut av skapet





Første og siste bildet av meg selv. Fingertegnene betyr *God Jul*



Vi er alle feminister (kanskje bortsett fra Solveig Horne)

Er forresten Solveig i slekt med Audrey?
Turneen er over. Det har ikke vært noen supersuksess hvis man regner på FRP-måten: Harde tall og grad av offentlig finansiering, men på de aller fleste andre områder har det vært givende.

Jeg er stum av beundring over de 3 damene jeg reiste med. Både over kunnskapen deres på sine respektive interessefelt, og det drivet de har. Dessuten sitter alle tre på en teknisk kompetanse når det gjelder intranettrelaterte dingser som knuser min egen.

Hun som er redaktør i nettmagasinet (som egentlig er en blogg) som heter underarbeid.com som heter Madeleine Schulz gjorde sterkt inntrykk på meg, fordi hun har skjønt noe som fåtallet av befolkningen i dette landet har skjønt: Hun har skjønt at de rettighetene som vi har ikke har kommet av seg selv. Det er noen som har kjempa dem fram, noen som har stått på barrikadene, og dersom man vil ha likestilling, og dersom man vil forandre og forbedre den verden man lever i, så har man et ansvar for å engasjere seg og ta kampen mot grumset og urettferdigheten.

Men, altså som firkløver med vidt forskjellige utgangspunkt og motivasjon for å skrive oppdateringer på nettet, så fungerte vi godt sammen. Og en ganske mange av dem som dukket opp på arrangementene virket som de var fornøyde med det de fikk servert.

Det betyr en del. Forøvrig er jeg ute av skapet nå, og navnet mitt er linka til det jeg skriver her inne. Ellers kan jeg si at jeg har en avtale med Bondevennen om å levere skriving en gang i måneden fra Januar av. Det gleder jeg meg til

Legger også ut linker til de andre to damene jeg reiste med: TonjeBoganes.com og http://www.astridterese.no/

Som dere ser hvis dere gidder å klikke, så har vi litt forskjellig fokus.

Hvis jeg får tid i løpet av helga, så skal jeg fortelle dere om da jeg besøkte Farmor på Omsorgssenteret i går, men nå trenger jeg litt tid med familien min. Og i morgen er det selveste Everton-Liverpool.

God helg.

torsdag, november 21, 2013

Dag 4 Hjelmeland

Eg har skrive så mykje om Hjelmeland i løpet av dei 7 åra eg har blogga, at det til saman kunne ha vorte ei heil bok.
Det ligg spreidd utover i arkivet her. Eg kan plukka fram nokre få, og så kan dei trykka på linkane, dei som vil.

Om Bankbokbussen :   http://paaskeharen.blogspot.no/2010/01/bankbokbussen.html


Om då Rockebandet FOAD blei sendt heim frå rusfritt arrangement:

 http://paaskeharen.blogspot.no/2008/12/rockjeband-heimsend.html


Om då eg song offentlig første gong:  http://paaskeharen.blogspot.no/2008/02/sing-me-song.html


Gler meg til i kveld!

onsdag, november 20, 2013

Dag 3 Finnøy (Finnøynå)

Først vil jeg takke de som tok turen for å delta på 'opplegget' vårt på Nærbø og på Jørpeland. Vi skulle gjerne ønska at det var flere, men de som har stilt har vært engasjerte og stilt spørsmål og lufta meninger om intranettet og EDB-alderen på en måte som har gjort det lett for oss. Spesielt vil jeg takke de som jobber på de to bibliotekene. Folkebibliotekene er ryggmargen i kulturnorge. Nå høres jeg ut som om jeg har fått en spellemannspris eller Oscar eller noe.

Mine tre kolleger har også vært strålende, jeg har stor respekt for dere. Jeg vil også takke produsenten min.

Nå sklir det litt ut, men det sier redaktøren er helt greit så lenge jeg ikke banner.

Men Finnøy, altså.
Jeg kjenner noen Finnøybuer. Venner. Det er fine folk.

Jeg har alltid tenkt på forholdet mellom Finnøy og Hjelmeland som KRF og Senterpartiet før de ble skilt. De har mye til felles og snakker nesten helt likt, men har bittelitt forskjellig fokus.

Finnøy har tomater og Hjelmeland har frukt og laks. Begge plasser er det mer hyttefolk enn majoriteten av de fastboende setter pris på. Begge plasser er det flere bedehus enn behovet tilsier i 2013. På Randøy er det tre stykker.

Jeg liker Finnøybuen. Selv om jeg nesten fikk pryl av en, på en utedans på åttitallet. Han hadde hockeyhår og skinnjakke med frynser og var fullere enn meg.

Jeg hadde forresten skinnjakke jeg også. Brun, men uten frynser.

tirsdag, november 19, 2013

Dag 2 Jørpeland

Jørpeland og Strand har hatt stor betydning for meg.
Det var hit vi reiste på åtti og nittitalet. Eg og plommetjuvane frå Årdal.

Utelivet i Ryfylkebyen trakk oss hit. Sjølv om jørpis berre kunne skilte med to uteplassar, så var det framleis to meir enn Hjelmeland og Årdal tilsaman. Ein halv time å køyre. 25 minutt dersom ein køyrde over Leite.
Dei tøffaste leita etter folk frå Tau eller Bygdå eller heiå som dei kunne slåst med.
Me andre freista å imponera dei lokale damene med dans og berusa smalltalk på Hermanns Hybel (seinare Ristaurante miralmar, willy knickersen, pearl harbour. I dag er det junkfood og bowling.) Det var som regel ikkje 'episk' som Pål Øystein brukar å seia.
Bygdisar frå Årdal og Randøy imponerte ikkje dei urbane Jørpisjentene.
Kvifor - det veit ikkje eg. Det kan ha vore dialekten, utsjånaden eller promilleinntaket eller slåstinga. Det får eg aldri vete.
Seinare byrja eg på Strand Videregåande. Fekk vener av begge kjønn. Ja, og etterkvart fann eg utav det der med jentene og. Kvinna i mitt liv er herfrå. Mitt livs lys og hjartets ledestjerne.
Ho seier at ho likar dei tjukke D- ane mine.
Alle band eg har spela i har hatt utspring her. Like frå Steamheads via morendoes og Tristania.

Eg har freista å bu her ôg. Eg budde i Vågen saman med Rållså og ungane i to år. Alt er temmeleg godt dokumentert i postane frå 2010 til 2012. Eg har vener her. Og verdas beste svigerforeldre/besteforeldre. Eg jobba åtti eller seksti prosent var heime med ungane to dager i veka.
Me var mykje ute og trilla med vogna, på Nordlys og i Barkavigå og på leikeplassen borte på Tungland, og rett som det var vitja me biblioteket her.
Eg er viss på at det fins dna frå mine ungar på Albert Åberg og Gubben Pettersen. For å seia det slik.

Strandbuen er venleg, omgjengeleg og over middels nyfiken. Det går ikkje an å gøyme seg her. Eg fornærma Bjerkreimsbuen før i dag. Vikeså er ikkje så vakkert arkitektonisk. Og sidan me først har vore innom temaet - det er ikkje Ryfylkebyen heller.
Skilnaden er at Jørpeland hadde eit fantastisk utgangspunkt med Vågen og Rosehagen, Verkshotellet og omegn, og ikkje veit eg kven som har ansvaret, men eg tykkjer det har vore forvalta på ein dårleg måte. Men eg har jo ingenting med det lenger. Alt i alt så tykte eg det var greit å bu her, men pendlinga var ingenting for meg.

Eg har høyrt rykte om at det har vorte annonsert tungt, dette arrangementet. Dessutan likte eg veldig godt rockestjerne-bildet i Strandbuen.
Eg håpar at det kjem litt folk, men det er ikkje ei forutsetning for at det skal bli bra.


Vikeså / Vidjesåå

Eg veit mykje meir om Vikeså enn om Nærbø.
Det hender framleis at eg stoppar på Essoen på tur opp-eller ned til Kristiansand.
Gamlekjerasten min kom herfrå. Ho budde oppi Svelabakken saman med foreldra sine og litlesyster si. Eg kjørte ofte hit i helgene. Eg trur eg var godt likt av heile huslyden - inkludert den viltre Cocker Spaniel-hunden hennar - han som heitte Nino Pavarotti, og som halte og drog i det bandet med ein iver som var uovertruffen. Han sprang etter kattar, gjødde på andre hundar, og var i det heile fullstendig utan grenser. Han sov i senga hennar og. Midt i, som om det var den mest sjølvsagte ting i verda. Og han hadde ånde som lukta av fanden og fandens fluer. Det var kan hende ikkje så rart hvis ein tenkjer på kor han vaska seg med den tunga. Han fekk ikkje slikka meg i andletet, for å seie det sånn.

Vi pleidde å gå tur med han. Gjennom ein røyr under E39, forbi Statoil og heradshuset og eit stykke innover, forbi FN-Parken, og ut gangvegen som går langs Svelavatnet.
Alltid med denne vegen, denne åra av støy og eksos, den som går utafor blokka vår og tusenvis av andre bygningar.
Det var ein eller annan som sa at Vikeså var kåra til landets styggaste kommunesentrum, og dersom ein ser på det, så kunne det sikkert ha vore kutta litt ned på betongen, men eg trur eg har sett verre. Eg  har budd på jørpeland. Ikkje akkurat noko Firenze det heller.

Eg synes å hugsa at Bjerkreim var den einaste kommunen i Rogaland som hadde eit større NEI-fleirtal under EU-valget i 94 enn hjelmeland.

Eit adelsteikn i mine auger.

Foredraget på Vikeså vart avlyst og det er litt bra. For då slepp vi å stå opp i otta og kjøre i morgonrushet i timevis. Men mest dumt, for medlemmer av panelet hadde kanskje hatt eit tips eller to som Kidsa kunne hatt nytte av.




mandag, november 18, 2013

Nærbø (Nibbe) Dag 1

Eg veit ikkje så mykje om Nærbø.
Men som Ryfylking misunnar eg dykk det fine lyset og havet, den vide, opne himmelen.
Han gjer meg ein slags fred.
Me ryfylkingar har frå gamalt av hatt  kompleksar for Jærbuar. Me tykkjer dei er bresne. Har så græævla store kjelve og traktorar, og ja. Tykkjer dei er betre enn oss. Dessutan snakkar dei rart. Men då tenkte me sikkert på folk frå Bryne. Eller Varhaug. Eller Klepp. Det er fort gjort å forveksla

Eg feira nyttår her ute ein gong. Med kjærasten min og to andre par. Det er kan hende ti år sida. Eg hugser det var mørkt og blæs og at eg ikkje såg ein einaste rakett. Eg hugser lyden fra havet og smaken av verdas torraste kalkun. At snøen låg i skitne fenner.
Eg hugsar at me køyrde i mors gamle Datsun Laurel. Heim igjen. At det var Rållså som styrte. At Arnstein og eg drakk restepils i baksetet på nyttårsdagen og at det var fint. Heilt til me var halvvegs på motorvegen. Halvvegs til byn, då vindusviskarane slutta å virka, midt i ei heftig haglbyge. Me stoppa på vegens skulder, som det heitte i sjåførboka. Venta til dei byrja å virka igjen eller byga var over.
Må pissa sa eg
Eg òg sa Arnstein
Det såg heilt sikkert kjempesmart ut. To langhåra plommetjuvar som sto og pissa ved motorvegen. Halvegs mellom ikea og auglendstunnellen. Det såg ut som det var det me hadde stoppa for.

Takk Gud for at smarttelefonen ikkje var funnen opp enno då.

Det vert fint å koma attende dit.. Fint at dei vil ha oss der. Til å snakka om blogging.
Det er der vi byrjar. Det er der vi ser om båten flyt.  
Og på Vikeså ungdomsskule i morgon får vi sjå om han tôler sjø.
 

fredag, november 15, 2013

Gåten Magnus Carlsen

Det er vanskelig å ikke bli berørt av sjakkfeberen som herjer nettavisene.
Selv holder jeg meg feberfri ved å scrolle forbi så fort jeg kan.
Jeg forstår ikke greia. Det er iogforseg ingenting sensasjonelt i det.
Ei heller i at nordmenn liker å heie på andre nordmenn som er gode til noe. Skøyter, landrenn, (dame)håndball, (dame)fotball.
Kommer ikke på mer.
Vår identitet som nordmenn er knyttet direkte til vikinger, nansen, amundsen, thor heyerdahl, og johan olav koss. Og nå altså, denne Carlsen. Som svinger seg med fotomodellene og filmstjernene som om det skulle være verdens største selvfølge.
Det er på mange måter nerdens ultimate hevn. For. Vel, jeg vet jo ikke.
Han virker jo ikke som om han er verdens mest utadvendte fyr, akkurat.
Men hvis man er god til noe kan man kles opp i en dress fra en eller annen superdesigner og bli 'gåtefull' eller 'mystisk'. Hvis man ikke lar kjeften løpe av med seg.
Det er lite som tyder på det siste i Carlsens tilfelle.
Men han snakker ihvertfall bedre engelsk enn Thor Heyerdahl.


onsdag, november 13, 2013

Om sjel

'Fremskrittspartiets sjel' er trua.
SJEL?
Hva er det for slags sjel?
Er det retten til å mistenkeliggjøre tiggere, fremmedkulturelle, arbeidsledige, fagorganiserte, homofile, bønder, kunstnere og kulturarbeidere?
Er det det som er trua?
Føkk FrP og den råtne, stupide sjela deres.
Hilsen Påskeharen.

Sommerugler i magen

Jeg driver og forbereder meg til bloggturnè neste uke. Forberedelsen går mye i å sitte i fosterstilling og vagge fra side til side og håpe at det går over av seg selv.
Det er tre kapable damer jeg skal reise med, så jeg håper og tror at vi skal dra det i land likevel.

Når det er sagt så har jeg funnet en slags tilnærming til møtet med de forskjellige stedene. Det viser seg at jeg har subjektive oppfatninger av dem alle. Og det er jo virkelig kjernen i det jeg skriver. Denne bloggen er et talerør for mine subjektive oppfatninger av tilværelsen.

Hver dag neste uke - fra Mandag til og med Torsdag - skriver jeg en bloggpost om stedet jeg besøker, og om forholdet jeg har til det.

Det blir mye Ryfylke og litt Jæren og Dalane.

Berlin og London får vente i denne omgang.

mandag, november 11, 2013

Litt smart og ganske så teit

Var på en veldig fin fest  Lørdag. Fineste samlingen med plommetjuver på årevis. Brant meg på strykejernet da jeg strøk Rållså sin kjole. De fleste ulykker skjer som kjent i hjemmet.

Men tilbake til festen: syns jeg klarte meg greit. Særlig siden jeg - i et øyeblikk av absolutt klarsyn - klarte å ta en avgjørelse om å ikke dra på nachspiel til Runar på morgenkvisten.
Den gjengen med rabbagaster som var klar for det nachspielet..Bare EI øl..Right.

Jeg sneik meg unna som ånd i en fillehaug. Rusla fornøyd over Storhaug med hodet susende av akevitt. Men da jeg sjekka lommene, forsvant gliset. Jeg hadde ikke nøkler, og så ville jeg ikke vekke Rållså, og så virka det som en god plan å legge seg i bilen, og så var klokka fem, og så prøvde jeg å få sove, men det var bare tre grader, så jeg frøys så tennene klapra og da starta jeg bilen, og satte varmeapparatet på full muring, og så tenkte jeg at nå mister jeg vel lappen for fyllekjøring, men det er bedre enn å fryse ihjel, og da ringte heldigvis Rållså og spurte hvor jeg blei av.

Så da kunne jeg køye.

Tore og Tønes

Fredag var jeg for første gang på besøk i det nye konserthuset i Stavanger. Det er et praktfullt bygg, der det ligger ved vågen.

Det var eksiltrønderdegosen som hadde kjøpt billetter. Tatt initiativ. Selv hadde jeg bare registrert et slikt arrangement. Helt ytterst - langt borte fra bevissthetens kjerne - og ingen av oss hadde sjekka ut hva det egentlig skulle handle om.
Det eneste vi visste var at de involverte var Frank 'Tønes' Tønnesen og Tore 'durracellkanin' Renberg.

Jeg er fan av han første og har respekt for han andre. Med seg hadde de en fyr på mandolin også. han haltet litt, men jeg husker ikke hva han heter.
Det er bare en haltepink jeg husker og det er ringeren fra Notre Dame og han hadde visst en pukkel i tillegg.

Vi satt langt bak på det ene galleriet. Det var ikke noe problem for meg, men eksiltrønderen sleit veldig med å få med seg teksten som etterhvert dukka opp på en skjerm framme på scenen.

Jeg har skrevet en del om kontakten mellom scene og sal ved flere tidligere anledninger. Hvis den ikke er der, så er det ingenting.
Renberg og Tønes er så høyt elsket i Stavanger at man kunne merke varmen som strømmet fra salen og opp på scenen, og føle at de der oppe ble løfta fram av det.
Særlig Tønes, som bare kunne dra litt på det - med den snodige dialekten sin - så ville folk liksom le seg i hjel.
Han andre snakka og snakka. Om hvordan han laget karakterene i bøkene sine. At han så for seg hva slags musikk de hørte på, og at det fikk den til å tre klarere fram, og så fyrte han avgårde standup-skriving - direkte livepå makken sin -mens haltepinken og Tønes klimpra på gitar og mandolin i bakgrunnen.

De hadde oversatt Nothing else matters (Metallica) til norsk, og den traff meg mye mer enn den originale versjonen. Renberg synger som ei kråke, men det gjør jo strengt tatt Hetfield også. Men Hetfield høres ut som han skal føde. Har det liksom så vondt mens han presser ordene ut. Det gjør ikke Renberg.
Tønes gjør alt til sitt. Gir det mening. Han er lett å bli glad i.

Igjennom de to 45-minutts-aktene - som i besto av 70 prosent Renberg-snakking og 40 prosent musikk - må jeg si at jeg koste meg. Det er inspirerende når kunstnere forteller om hva som inspirerer dem. Hvor de henter ting fra. Hva som er kilden.

Jeg trekker litt for publikum, som tørster slik etter å le at de breker av latter når det lille snev av alvor som finnes blir presentert.

Alt i alt en veldig fin opplevelse. En femmer.

PS: Et tips til de som skal på konsert en annen gang: ALDRI forlat salen før dere har fått klemt minst ett ekstranummer ut av musikerne på scenen. Hvis dere liker musikken. Og det virker det som om dere gjorde.

PPS: Det var høy kjendisfaktor på arrangementet, i følge Eksiltrønderen var det bare èn som hadde hatt - Hvem tror dere det var?


fredag, november 08, 2013

Uglå i Kådafjellet

Jeg skysset ungene i seng igjen i morges, for jeg trodde klokka var ti på halv fem.
De trippet fnisende på bare bein inn mot soverommet igjen.
Endre ombestemmer seg og er på døra igjen.

Pappa?

M?

I nått drømte eg om uglå i Kådafjellet.

Hu e snille, uglå i Kådafjellet sier jeg.

(Det var bare tull det jeg sa i går om at den var skummel) Typisk dårlig vuderingsevne fra min side.

Eg koste med sauen!

Nå er jeg ganske sikker på at det ikke har satt seg noen ugleangst i han.

Her er den offisielle fasiten på ugla:

Den er snill. Spiser mest mus. Er oppe om natta.
Andre dyr som er oppe om natta:

Ulv
Flaggermus
Meitemark
Rev
Pinnsvin

Ville dyr so i skogen bur
Flakkar på rov so vide
Ligg i hôler og holt på lur
Vakar ved nattetide
Deg skal dei no aldri nå
Far sit ved vogga og passar på
Vik ikkje frå di side

Hva den sauen som Endre hadde drømt at han koste med gjorde ute på denne tida, det vet jeg ikke. Den hadde kanskje sett feil på klokka, sånn som jeg. Den var halv sju. Og ikke halv fem.

(Diktet er fra Jakob Sande's Voggesong til Siri)


torsdag, november 07, 2013

5 brannfakler om korset

1 Relgiøse symboler har ingenting i en nyhetssending å gjøre.

2. Det er ikke muslimenes feil.

3. Du kan bruke det privat så mye du vil (til krampen tar deg)

4. Hvis den gjør det er det ikke muslimenes feil.

5. Herregud for en storm i et vannglass.

Kindergarten Cop

Det har seg slik at barnehagen som ungene går i skal legges ned fra høsten av. Det var rett og slett ikke rom for dem i herberget mer, og det har skapt hodebry for de ansatte og for foreldrene til tilsammen et drøyt tjuetalls barn.
Eller - noen hodebryr seg mer enn andre - det er ofte mødre fra øvre middelklasse. De er tydelige på hva de ønsker, og over gjennomsnittlig bekymret for hvordan det skal gå.

Å, hvor skal vi bo i natt?
Tanna her er sleip og glatt
Å, jeg er så sint så sint
at jeg nesten flyr i flint

Rållså og jeg tilhører forsåvidt den gruppen vi også (selv om jeg er industriarbeider). Vi vil ihvertfall ikke ha dem i den enorme barnehagemaskinen som ligger veggivegg som de fleste snakker drit om, men noen er kjempefornøyde med. Og så er det logistikken og framtidige skolekretser og trygge rammer og være sammen med unger de kjenner fra før, og så er jo neste år det siste året før skolen begynner, og så er det miljø ditt og miljø datt.
Aller helst skulle vi ønske at de kunne bli der de er det siste året, for vi er kjempefornøyd med personalet, og selv om hverken lokalitetene eller uteområdet er det beste, så er jo det tross alt det viktigste.

Men våre unger er jo tvillingser, så de vil uansett ha hverandre.

Skulle ha avslutta med noe snappy, men sparer det til en seinere anledning.


( Lenger oppe har jeg brukt utdrag fra Thorbjørn Egner's Karius og Baktus)

onsdag, november 06, 2013

Emja og emja

Jeg må si at fra hofta- diktning var en forfriskende måte å blogge på.
Nå har jeg satt det sammen og, tja - det har ikke Jakob Sandes malmfulle klang, Olav H Hauges stupmørke livsanskuelse, eller Alf Prøysens varme ettertenksomhet.
Men disse diktningens mestere var jo nettopp diktere. Ikke bryggesjauere og hobbybloggere.
En slurvete Svein Tang Wa på en dårlig dag. Omtrent der ligger nivået.
Nåh. Får jeg 'ånnå' så utelukker jeg ikke at jeg vil gjøre noe lignende igjen.


Dette er det mer sus i:


Det er den draumen


Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg
at hjarta skal opna seg
at dører skal opna seg
at berget skal opna seg
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ein morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Olav H. Hauge

Dråpar i austavind, 1966



Sånn. Ferdig pusla

Ittemiddagen e blanke, det e Mandag men ka gjer vel det?
Eg skjenke kje Tirsdag ein tanke
For det e så lenge te.
Her ude skinne solå, hu blinke i vågen så fint
Og eg har så hippe briller så sidde på nasen min

Bare et par te
Ei øl elle to
Bare et par te
Så beint heim te mor.

Her kjeme silkebrisen
eg har ikkje sorg eller sut
Eg svinge på glaset og smile
Eg går alt for sjeldent ut
Me snakke så djupt at eg svimle
og nå går visst solå ner
Nå ska eg snart heim å køya, ska bare ha ei te

Ei elle to.

Beverly vinke
Sleng øve ei øl!
Se koss seg danse og byr på meg sjøl!
Nåttå e korte, å dagen e lang
Nå brøle eg med te Tore Tang.


Nå sklir det visst ud her
Nå e det for seint
Eg tenke kje klart, og eg går ikkje beint
Men nachspiel det e ein go plan
Nå tar me ein taxi for fan

Eg sko visst ha ringt eller skreve heim
Sagt kor eg va, men så kom det ein stein
Sagt eg va gla, men nå e det for seint

...

Nå kan du kje nå meg med syd eller klag
Nå kan du kje nå meg med spark eller slag
For telefonen e av.

Di små timar blir mindre
To lunka pils på bordet
Eg sidde og drikke med Sindre
Eg snakke mens Sindre har ordet
Forbi kvarandre
Musikken går
Eg sovne og verten sovne han òg
Og ude slås grålyset på


Ud i det gråa lyset
Eg tilte nok litt i mod Aust
I tynne jakke, eg fryse
Kalde og våde haust


Eg vakle mod shellen på Haugåsveien
Ein oase med snob og bensin
I dørå står ein pøs med roser
Di farge dagen så fint


Eg kjøbe bensinstasjonsroser og skrur telefonen på
Satse på at det holde
Så tenne eg siggen og går.

tirsdag, november 05, 2013

Finale

Da blir dette de siste versene i diktføljetongen. Etterpå blir det evaluering.

Di små timar blir mindre
To lunka pils på bordet
Eg sidde og drikke med Sindre
Eg snakke mens Sindre har ordet
Forbi kvarandre
Musikken går
Eg sovne og verten sovne han òg
Og ude slås grålyset på


Ud i det gråa lyset
Eg tilte nok litt i mod Aust
I tynne jakke, eg fryse
Kalde og våde haust

Eg vakle mod shellen på Haugåsveien
Ein oase med snob og bensin
I dørå står ein pøs med roser
Di farge dagen så fint

Eg kjøbe bensinstasjonsroser og skrur telefonen på
Satse på at det holde
Så tenne eg siggen og går.

mandag, november 04, 2013

Hotmail and I

Jeg skulle ha gjort ferdig diktføljetongen min, men så kom denne tittelen seilende, og da må jeg gripe den med begge hender, for hvis ikke fyker den bare forbi.

Nå gjenstår det bare å fylle den med innhold av en eller annen art.

Jeg fikk min første (men langt fra siste) mailadresse en gang på slutten av nittitallet. Jeg tipper at det var i 1998.
Det var Jærdegosen som satte meg i gang. Hen var allerede da en erfaren globetrotter, og på sine reiser hadde han lært at internettet generelt, og hotmail spesielt var en god måte å holde eventuelle bekymrede familiemedlemmer og venner orientert om hvordan tilværelsen artet seg, eller først og fremst love at alt var bra.
Vi satt vel i en internettcafè i Lima. Fant på en adresse. Fant på et passord. Det var et lokale med 10-15 maskiner, hvor cirka halvparten virket, og så betalte du noen løgnaser til noen løgnaser i depositum, og så logga du deg på. Lokalet lå i en kjeller i et smug, og jeg sleit med alle utlendingene og med spansken, og jeg forstår fortsatt ikke hvorfor ikke alle bare kan snakke norsk slik som oss andre.

Mye av det samme som mange Nordmenn i utlandet tenker, men bare Carl Ivar Hagen er dum nok til å si. Eller kanskje jeg mente frekk. Frekk og dum er en fæl kombo.

(For the record - jeg var ironisk da det gjaldt meg selv og utenlandsk - jeg kan brife med spansk-kunnskapene mine - se bare : Una maleta grande - Una maleta blanco - Una cerveza, Por Favor - Huevos Fritas .... Sånn: det var vel det jeg kan. Halvparten har jeg lært på NRK, resten lærte jeg på èn måned i Peru med Jærdegosen).

Jeg veit ikke om NSA overvåka all traffikken på nettet på den tida, det er vel ikke usannsynlig å tro det. Amerikanernes historie med Sør-Amerika er alt annet enn stolt. Det var uansett ikke så mye å ta meg på. Jeg skreiv ned noen inntrykk Hva vi hadde tenkt å gjøre. Hvor forskjellig alt var fra hvordan jeg hadde forestilt meg på forhånd. Jeg skreiv til de gamle og til min daværende.

Det viste seg fort at hotmail faktisk var en veldig praktisk måte å holde kontakten på. Og billig. Og kjapp. Og tusen ganger bedre enn alternativet - som realistisk sett - hadde vært den absoluta tysstnad.

Snailmail kommer nok alltid til å være min favoritt, fordi man har det fysikske aspektet, som ikke kan overses.

Men intranettet er kommet for å bli.

søndag, november 03, 2013

Ein slags bondeanger

Eg sko visst ha ringt eller skreve heim
Sagt kor eg va, men så kom det ein stein
Sagt eg va gla, men nå e det for seint

...

Nå kan du kje nå meg med syd eller klag
Nå kan du kje nå meg med spark eller slag

For telefonen e av.

Spiel

Nå sklir det visst ud her
Nå e det for seint
Eg tenke kje klart, og eg går ikkje beint
Men nachspiel det e ein go plan
Nå tar me ein taxi for fan

lørdag, november 02, 2013

Bru

Her komme bridgen:

Beverly vinke
Sleng øve ei øl!
Se koss seg danse og byr på meg sjøl!
Nåttå e korte, å dagen e lang
Nå brøle eg med te Tore Tang.

fredag, november 01, 2013

Andre vers av Bensinstasjonsroser

Her kjeme silkebrisen
eg har ikkje sorg eller sut
Eg svinge på glaset og smile
Eg går alt for sjeldent ut
Me snakke så djupt at eg svimle,
og nå går visst solå ner
Nå ska eg snart heim å køya, ska bare ha ei te
Ei elle to.

Nye takter

Okei.
Nye takter.
Drypper det første verset fra Bensinstasjonsroser.

Ittemiddagen e blanke, det e Mandag men ka gjer vel det?
Eg skjenke kje Tirsdag ein tanke
For det e så lenge te.
Her ude skinne solå, hu blinke i vågen så fint
Å eg har så hippe briller så sidde på nasen min

Bare et par te
Ei øl elle to
Bare et par te
Så beint heim te mor.

onsdag, oktober 30, 2013

Bensinstasjonsroser

Eg styrer mot Pillevåg. Til fots. I min sjølvlysande jakke.
Ho er halv sju under gatelyktene. Trafikken er i ferd med å ta seg opp.
Der kjem han store med trillekofferten. Eg nikkar. Han går vidare utan å ensa meg. Lagar tydelige elglydar. Øøørf!
Eg går vidare. Kryssar framfor Shellen, og då ser eg han. Ein mann i tjueåra i tynn jakke.
Han stoppar opp, lener seg bak på hælane og tenner ein røyk med overtydelege bevegelsar. Mysar over gloa.  Han er dritings.
Kan hende han berre skulle ta ei øl med kameratar etter jobb, men så var det så kjekt og så vart det så seint.
Kan hende han tilogmed vart med på nachspiel ute på Kristianlyst eller noko. To mann og ein sixpack. rusa røyster over stereoen. Og så sovna dei til slutt. Over kvar sin halvtomme ølboks. Medan spotify spela Miley Cyrus The fox på repeat. Men så vakna han, frysen og fæl. Sjekka klokka på mobilen og faenihelvete. Stavra seg ut i entréen, fann skoa og jakken og styrte seg ned mot Shellen for å kjøpa røyk først.
Dersom du har nokon som ventar heime, tenkte eg, så bør du kanhende kjøpa med deg nokre bensinstasjonsroser.
Bensinstasjonsroser - det kunne vera ein god tittel på ein song. Eg var glad eg skulle på jobb, og ikkje til tørk.

tirsdag, oktober 29, 2013

Lars Monsen - stikk å piss - part 2

Han var som forvandlet, Endre. Dro pinnen etter seg. Kilte meg med den, jaget meg som en gammal stut innover skogsveien. Snakka og snakka. Alt han så, alt han tenkte boblet ut av munnen hans.

Når han ble lei av pinnen var det ei kongle eller en stein. Som han kunne få til å flyte eller lage ringer i vannet. Noen ganger kom toget plystrende forbi. Tuut tuut! Sa Mona i vogna.
Og så var det så varmt at Bubba forsøkte å overtale henne til å ta av seg den tjukke bamsedressen, men det kom ikke på tale. Det var mye vilje i den lille kroppen.

Siden alt skulle kommenteres, testes eller kjennes på, gikk det ganske seint sørover mot Egersund.
Men veien var super, slett og tørr. Og traséen var akkurat passe kupert. Ikke altfor bratt, men den svingte seg inn mellom knatter og små tjern og høstlig lauvskog på innbydende vis.
Og Endre og jeg sprang i forveien og gjemte oss bak en stein, og hoppet fram for å skremme de andre to, og da sa Beelzebub at han blei så redd at han tisset på seg, og da lo Endre så voldsomt at han han holdt på å falle om, og ville seinere gjemme seg bak hver en stein og hvert et tre for å gjenskape øyeblikket.
Rundt halveis stoppa vi for å spise.
Det var Endre som bestemte hvor. Kakao, sjeva, sjokolade, vann. Mat smaker ekstra godt ute i friluft. Jeg veit ikke hvorfor.
Han klaga ikke, Junior. Men snakket mer og mer om det toget vi skulle nå i Eigersund. Og så tulla Beelzebub med at trollet hadde gjemt seg en plass, og Endre konstruerte scenarioer om hvor, og selv da Bubba tok grep for å få av Mona den alt for tjukke dressen - til ville protester - selv da, økte han bare volumet. Me må springa! TROLLET komme! Jeg måtte be ham holde igjen.

Han tok motvillig tegninga. Og så måtte han tisse, og da støttet jeg han der han sto og tisset i en lang bue gjennom gjerdet og ned mot et tjern.
Det var den eneste gangen at andre turgåere rynket på nesa av oss. Men det brydde vi oss ingenting om.

Den siste delen av turen ble litt drøy for junior, så jeg tilbød meg å bære ham på skuldrene, og det likte han godt, og da jeg slapp ham av på Statoil i Egersund, der den mye diskuterte isen befant seg, hadde han så vondt i låra på grunn av blodsirkulasjonen at han krøp på alle fire bort til frysedisken. 'Sanvissh' er favorittisen, og den hadde han ærlig fortjent. Vi skrøt over hvor flink han var til å gå, og han nøt det, den lille finingen.
Så var det en kort togtur, og inn i bilen og 44 rett hjem. Og knib til Mona og Beelzebub for selskapet og turen.

Det viser seg at indianeren snublefot har avlet et friluftsmenneske. Hvem skulle tro der?

mandag, oktober 28, 2013

Lars Monsen - stikk å piss - Del 1

Da jeg var barn var jeg intet friluftsmenneske, jeg ivret ikke etter å gå i fjellet eller springe i skogen. Jeg direkte mislikte utendørs vinteraktiviteter. Dette hadde naturligvis sammenheng med de manglende ferdighetene jeg hadde.

Kort sagt så var jeg en stuegris. Vi var vel ikke noen typisk friskusfamilie heller. Far hadde så mye han skulle vinne over på andre områder.

De gangene vi gikk tur så var det for å hente hjem sauer som sto fast på den høyeste topp, eller hadde gjemt seg i de fjerneste avkroker av Ryfylkeheiene. Til tross for at far var en røslig kar, så var han en sattan til å gå, som vi sier på våre kanter, men som sagt så måtte det være et formål med turen. Koseluffing for luffingens skyld var aldri et alternativ.

Dermed gikk det som det måtte. Far danset som en over middels spenstig geitebukk over myr og tue og lyng og hump og hei, og bak kom jeg indianeren snublefot, småsnublende og pesende med gråten i halsen.
Det er ikke akkurat noe optimalt grunnlag for de store naturopplevelelsne senere i livet. .

Vår lille familie, vi springer ikke på skogen i tide og utide vi heller. Men avogtil. Sammen med familien Beelzebubsen.

For noen uker siden fikk jeg en tekstmelding fra nettopp Beelsebub, der han foreslo at vi skulle gå tur fra Hellvik til Eigersund.

Det var en sånn utrolig blank Søndag.

Jeg skulle ta med Endre og Bubba skulle ta med sin to år gamle datter, og så skulle vi gå den gamle jernbanevegen.

Jeg laget kakao, smurte niste, fant fram klær, og brukte resten av morgenen på å overtale Endre.
Han hadde fått det for seg at det var mye kjekkere å være med Rållså og rydde.

Han nektet. Hele den lille kroppen protesterte. Gråt, snørr og tårer, tenners gnissel.
Det er vanskelig å se på forhånd hvordan ting skal bli.
Enda vanskeligere for en fireåring enn en førtitreåring.
Det var med en viss bismak førtitreåringen tvang sin vilje igjennom. Endre tok resignert hånda mi og vi tuslet sammen ut døra.
Hver vår sekk på ryggen, bort til butikken.. Beelzebub var som vanlig litt sein. Da han dukka opp, satte jeg Endre i det ledige barnesetet og meg selv i passasjersetet og på stereoen var det barnesanger og generelt god stemning.
Mona og Endre satt og kikka på hverandre i baksetet. Sa lite. Jeg liker så godt å se hvordan Endre kan gli inn i en stemning når vi kjører bil, at blikket hans blir fjernt og blankt der han sitter og skuer ut vinduet. Jeg fant den lille neven hans. Strøyk den.
Vi suste avgårde ned 44, mellom gårdene på jæren. Mellom storfe og småfe som fortsatt gikk ute. Mellom store mengder rundballer og driftsbygninger, under den vidunderlig klare og åpne jær-himmelen.

Det er vanskelig å beskrive høsten uten å gå seg vill i klisjèene. Beelzebub og jeg prøvde. Vi kikka i speilet, og der hadde begge ungene sovna, og da kunne vi skru av barneplata, og vi spilte ballen fint mellom oss. Fine, rolige pasninger rett på foten: tenk så jævla vindstilt der e.
Ja, og så fine temperatur.
Ja.
Der e grævla fint her ude.
Eg tenke - me e vel framme om et kvarter.
Nei, Eigersund tar ein drøye time.
(Dette visste jeg KUN fordi lillesøster Frekkesen bor der)

Slik gikk den siste halvtimen, mens jærlandskapet gradvis forandret seg til knauser og knatter og vi fløyt liksom inn i dalane, mens havet lå som et absurd, mørkeblått teppe til høyre for oss.

Vi svingte inn og parkerte ved jernbanestasjonen på Hellvik.
Åpna dørene bak, for å la de minste få en forsiktig oppvåkning.
Bubbs tok ut vogna. Vi fant sekkene.
Jeg hadde en pakke kjeks strategisk plassert i sidelomma, og da Endre begynte å våkne til, løsnet jeg forsiktig beltet hans og løftet han ut. Putta et par kjeks i hånda hans. Bød turkameratene våre. Vi ruslet avgårde. Mona i vogna.

Bubba sjekket på nettet hvor langt det var å gå. 8,2 kilometer. Det er langt for korte bein. Men vi hadde
liksom bestemt oss.

Endre fikk en pinne, og pinnens makt kan man ikke kimse av.


To be continued

fredag, oktober 25, 2013

Se hvem som blogger igjen!

Jeg er litt tom i dag, men det gjør ingen verdens ting - se hvem som blogger igjen - selveste www.monstermamma.com

Beste jeg har lest på lenge!

torsdag, oktober 24, 2013

Vi som elsket Amerika. Den første gangen hjertet mitt knuste.

I hele min oppvekst og store deler av min ungdom hadde jeg et platonisk forhold til jenter. Det var ikke fordi jeg ikke ville komme nærmere, lukte på dem, stryke dem over håret, men fordi jeg var flau og trodde ingen likte meg og ikke visste helt hvordan man gikk fram.
Jeg var ikke akkurat noen hotshot på ungdomsskolen. Jeg var han som ble valgt sist når vi spilte fotball i gymmen. En av dem som ikke ble invitert på nyttårsfest. Som forelsket meg i de mest populære jentene, de som jeg aldri kunne få.
Og hvis det var noen jeg kunne få, så jeg dem ikke. Det var jo uansett ikke dem jeg ville ha.

Men sommeren jeg fylte 16 skjedde det noe. Jeg var i fullt arbeid denne sommeren . Som alle somre.. Melket kyr, ga kalver, slo tistel, sprøytet ugras og prøvde å få til mest mulig traktorkjøring. Jeg jobbet både hos far og hos naboen Lars, jeg røykte Petterøes nr 3. Syklet til skytebanen på Onsdagene. Hørte på køntrimusikk, Rick Springfield, Pet Shop Boys, Peter Gabriel. Men størst av allle var Kenny Rogers. Leste kioskromaner type western Bill &; Ben, Louis Masterson, Zane Gray.

Plutselig - ihvertfall for meg - kom det en jente fra USA og skulle bo hos oss hele sommeren. Noe utvekslingsgreier.
Ei 17 år gammel jente som hadde gyllent hår og øyelokk som var tunge av mascara. Hun var åpen og positiv og lo mye og jeg tror hele familien falt for henne.

Dog ingen så dypt som meg.

I begynnelsen likte jeg bare å være nær henne, hun gjorde meg glad. Jeg gjorde ingen tilnærmelser. Hun var tross alt i en annen liga. Bergljot hadde en alvorlig samtale med meg, der hun ba meg holde meg unna, men det var ikke nødvendig.
For Meredith var major league cheerleader from Beaumont, Texas, Usa, og jeg var bare en lousy redneck farmer fra Ryfylke.

Så var det en kveld at hun kom inn på rommet mitt før jeg skulle legge meg. Lukket døra etter seg, satte seg ned på senga mi og kysset meg på munnen. Forsiktig, med myke lepper, sendte meg i en pastellfarget bane rundt jorda.

Og der fløy jeg den sommeren. Vi gikk turer med bikkjene. Klinte. Snakka sammen. Holdt rundt hverandre. Klinte. Hørte på Kenny Rogers og ja,..kyssa.
Hun var så myk. Luktet så godt, og smilet hennes løftet meg over bakken. Opphevet tyngdekraften. Hun likte meg. Og jeg kunne ikke begripe hvorfor.

Hun var riktignok Baptist. Jeg hadde gitt Jesus på båten i tolvårsalderen, og var beinhard antikristen. En kveld vi lå side om side på plenen og holdt hverandre i hendene, snakka vi om Jesus og jeg var urokkelig, og da gikk hun inn verandadøra med sørgmodige skritt. Uten at vi klinte først.

Sommeren jeg fylte 16 var den sommeren jeg aldri ville at skulle ta slutt. Hun var så fin. Fylte meg med lys. Men da hun dro,  grein hun.Og da hun hadde dratt, grein jeg.

Det var som å få hjertet sitt knust med en hammer. Jeg lengta, grein. Skreiv lange brev, grein og grein, begynte å jogge (!). Skreiv flere brev på broken English. Putta oppi Kenny Rogers-kassetten,  spurte om hun ville gifte seg med meg. Omtalte Jesus i positive ordelag (!). Men borte var hun, og borte ble hun. Jeg vokta postkassen, og oppunder jul, da jeg nesten hadde gitt opp helt, lå det to lange konvolutter, air mail, fra juesei, og den ene var adressert til meg med den løse løkkeskrifta hennes.

Jeg skalv på hendene, og oppi var det bare overfladiske ting om homecoming parader. Ingenting hjertesmerte, ikke lengsel, og hun hadde nok moved on, mens jeg var stuck in the past.

Så gikk det et par år, og vi fikk invitasjon ti bryllup, og alle forhåpninger brast vel egentlig der. Ved postkassen en gang i 1988..

onsdag, oktober 23, 2013

The long way home

Vi er tilbake i køen på plattformen på Liverpool street station en dag i Desember 2004.
Klokka er kanskje åtte. Jeg står fremst ved den gule linja. I mengden med en stor grå Samsonite-koffert som rommer det jeg eier og har i livet. Inkludert et større antall cd-plater. Klær. Bøker.
Det er slutten på et tolv måneder langt opphold i en av Englands minst spennende byer. Slutten på et punktert samliv.
Det var faen meg så langt unna Love Actually som overhode mulig. Jeg etterlot meg også en pubjobb som ga 5 pund timen i teorien. I praksis dekket den ikke inn det jeg drakk for. Det var derfor Dawn og Martin som dreiv plassen likte meg, trodde jeg. Offisielt skulle jeg bare hjem på juleferie. Jeg tror Dawn så det på meg at jeg ikke kom tilbake. Kanskje det var noe med blikket mitt. Det er ofte det.

Men jeg tenkte ikke på det. Ikke der jeg sto inni menneskemassen. Jeg tenkte vel mest på om jeg var på rett perrong. Og om jeg klarte å buksere koffertjævelen inn igjennom dørene uten å kveste noen av mine medreisende.
Det gikk greit. Det var en nesten to timers togtur ut til Stansted. Folkemassen avtok for hver stasjon etterhvert som vi forlot sentrum.
Det lukta surt av tog.
Jeg ville hjem.
Eg er trøytt. Eg er lei av landet. Eg er lei både folk og land.
Eg vil bort frå det lærde standet. Heim til bønder av bondestand.
Som Jakob Sande sa det så malmfullt.
Eller: It was just like playing in another country.
Som Ian Rush forklarte sitt mislykkede Juventus-opphold med.

Jeg hadde visst lenge at denne dagen ville komme, men nå som den endelig var her, så visste jeg ikke hva jeg skulle bruke den til, bortsett fra å dra skiten min opp til Stansted og videre ombord på Ryanairs rutefly til Haugesund. Og kystbussen videre til Stavangår.
Flyet kosta tjue pund. Overvekta av mr Samsonite kosta hundreogfemti. Jeg kunne reist fra Heathrow med sas. Rett til Sola. Og spart penger på å kaste returbilletten i søpla. Det er dyrt å reise billig.

Jeg krangla ikke med dama i skranken. Rista bare oppgitt på hodet og dro kortet.

Jeg veit ikke om jeg leste noe på turen. Om jeg hørte på musikk. Eller om støyen fra mine egne tanker var nok.
Haugalandet lå mørkt og vått mot bussen. Som en kald vott. Jeg kunne skimte ei og annen gran dandert med lyspærer utenfor ett og annet hus. For å få opp forventningene hos kidsa. Det var snart jul.

Da bussen trilla inn ved byterminalen hadde Arnstein arrangert fest med plommetjuvene. Fine Arnstein. Jeg var egentlig ikke så festen.


tirsdag, oktober 22, 2013

Sol og vind

Det er en morgen en dag forrige uke. Jeg løfter Endre opp og holder ham inntil meg.

Du e varme som solå du, Pappa.
Å Mamma e kalde som vinden.

Veldig fine bilder fra en fire år gammel gutt.

mandag, oktober 21, 2013

Øye for øye

Jeg ser ut som om jeg har slåss med Mike Tyson.
Det vil si: Ørene er inntakt, men det ene øyet har forsvunnet bak et hovent øyelokk.

Jeg har prøvd den mest opplagte taktikken: Late som ingenting og satse på at det går over av seg selv, men da jeg så meg i speilet i dag morges innså jeg at fornektelse ikke fungerte lenger. Plan B er lækjaren som åpner klokka 0800.

Jeg så ut som lillebroren til Oddvar Nordli.

Det har jo sine åpenbare fordeler, det å ikke måtte være på jobb til klokka sju. Henge med ungene, som - i likhet med meg selv - er A-mennesker, og vanligvis i godt humør i seks-sjutiden. Jeg har tid til å drikke kaffe med Rållså. Skumme nettavisene.
Tok et bilde av trynet mitt og sendte til formann Mao.

Og så tenkte jeg at jeg skulle busse ned til Legekontoret. Stilte meg ved busstoppet. Det seig på med folk, og da bussen kom var den stappfull. Minte meg om da jeg flytta hjem fra England og sto nede på perrongen på Liverpool Street. Som en del av en stor, biologisk deig av menneskemasse. Som griser på vei inn i en dyretrtansport.
Men det er en annen historie. Som jeg kanskje kan fortelle og kanskje ikke.

På 4-bussen gjennom Slaskamarkå måtte man skvise seg inn, og alle studentene og skoleelevene hadde dusja og så freshe ut, men jeg - i min selvlysende jakke som lukta halvsurt - jeg trivdes ikke noe særlig. Dama som kjørte bussen var av Østeuropeisk opphav, og bryskt kommanderte hun de stående passasjerene bakover i bussen. Ettersom vi rugga nedover mot sentrum, ble bussen så full at hun ikke åpna døra framme i det hele tatt.
Jeg fikk en gang et slags panikkangst-anfall på en Nine Inch Nails-konsert i Oslo. Og denne bussturen var litt sånn, bortsett fra at her nytta det ikke å stille seg bakerst, for trengselen var like stor over hele kjøretøyet. Og den eneste lyden jeg hørte var støyen fra mine egne tanker.
Ikke Trent Reznors industri-inferno.

søndag, oktober 20, 2013

Walk of shame

I vår gikk jeg hardt ut mot Kjallas og alle verdens dugnadssnikere og hevdet at det finnes et eget - og særskilt ubehagelig - hjørne av helvete reservert for dem. Vel, Kjallas - det er bare å rydde plass ved bordet.
Våkna rundt ti i går - av motoriserte hageredskaper på høyt turtall - lista meg bort til vinduet og kikka ut. Der var en håndfull av mennene i borettslaget i full sving med river og rydningssager. De peiste på med et pågangsmot som var beundringsverdig .
Kjallas trakterte riva med dødsforakt. Jeg huket meg ned og håpet at ingen hadde sett meg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å delta, men så skulle ungene synge i domkirken klokka tolv, og så var det Liverpool-Newcastle klokka kvart på to.
Tida strakk ikke til.
 Den åpenbare ulempen med å bo i første etasje er graden av innsyn. Og særlig på slike dager da alle anstendige mennesker er ute og sjauer.
Dessuten måtte vi forbi dem for å komme til bilen. Jeg tok Endre i hånda og lusket med senket blikk forbi tre damer som drev og stappet rusk og rask oppi bioavfallscontaineren. Rållså fulgte like bak sammen med Ingrid.
Det var ingen vits i å prøve å forklare. Vi var ferska.

See you later, alle geiter.

Stappa ungene i bilen og forsvant ut i den grå dagen. Jeg fikk formaninger av Rållså om at det var en gudstjeneste vi skulle på. Himling med øynene, hoderisting eller annen demonstrativ oppførsel ville ikke bli tolerert. Det var meg hun snakka til.
Jeg lovet å gjøre mitt beste. Jeg kunne vel trenge litt forbønn, nå som jeg skulle til helvete og alt.

Jeg er jo ingen kirkegjenger. Jeg går bare når jeg må, og det er stort sett i forbindelse med bryllup og begravelser.
Dette var en slags høsttakkegudstjeneste, noe som jeg synes er en ganske god ting. Takke for grøden.
Høsttakkefesten er på mange måter en av de fineste tradisjonene juesei har kommet opp med. (Mye bedre enn å snikmyrde og torturere potensielle muslimer i andre land, i hvert fall, og Valentinsdagen.).

Domkirken var dekorert med konfirmanter og grønnsaker for anledningen. Og ungene - de små i knøttaskoret - og noen større i Harry Potter-kapper (de skulle vise seg å være et kor de også), kom i prosesjon opp midtgangen. Presten gikk først og foran seg holdt hun en mørkebrun pinne som var formet som et kors, og så veldig gammel ut.

Ungene hadde fått hver sin grønnsak å bære på. Gulrøtter for det meste, ett og annet eple. Tomater. Da de kom fram til alteret la de dem oppi noen korger. Hva i Helgoland det gresskaret hadde der oppe å gjøre, det vet ikke jeg. Men det var jo ikke jeg som sto for scenografien.

Da dette knøttaskoret skulle fram og synge - femten tyve unger i Orange t-skjorter - da ble jeg tatt fullstendig på senga.
Jeg snufset igjennom Hvem har skapt alle fuglene og da Ingrid og Endre sto der og prøvde å følge med på koreografien, sleit jeg med å holde tårene tilbake.

En gammel satanrocker som sipper når ungene synger hvem har skapt alle fuglene. Herregud så patetisk.





fredag, oktober 18, 2013

Slaskamarkå Fredag 6:10 am

Klokka er ti over seks.
4 år gamle Endre legger seg til rette på armen. Det er fint. Tidlig men fint. Han har ikke drømt om noenting, sier han.
Så hører jeg Ingrid på fire år rope noe inne fra mørket i stua eller soverommet.
Ingrid e vågen sier Endre. Merker den lille kroppen blir rastløs. Ja, sier jeg. Gå ud å hørr ka hu seie.

Han er ikke tung å be. Beina på gulvet tasstasstass over stuegulvet. Mumling. Mer tassing. Jeg hører dørklinka bli trykket ned. Ser omrisset av ham. Hu seie hu vil ha snacksagurk.
Rållså bryter ut i en høy latter ved siden av meg. Jeg elsker den latteren. Kunne kjent den igjen blant en million. Då må hu få det, sier jeg.
Går på kjøkkenet. Åpner kjøleskapet. Roter rundt litt. Finner en åpnet pakke korte agurker. Skyller en i springen. Hun åler seg i sofaen på stua. Hun tar imot. Jeg hører henne knaske i mørket.

Så er det disse andre kjente lydene i blokka. Vekkerklokka til de i andre. Kjellerdøra som smeller igjen. En bil som starter.
Og den uendelige duren fra motorveien.
Jeg finner klær til ungene og megselv. Ber ungene kle seg selv, men de vet at hvis de later som ingenting, så blir de kledd på av meg eller Rållså. Så også i dag. Denne har eg drømt om lenge, sier Endre og viser meg en liten hvit legodings. M Sier jeg. DENNE HAR EG DRØMT OM LENGE! Roper han til Rållså.

Jeg må gå. Rållså dusjer. Det lukter kaffe. Jeg får kos. Går ut døra. Det er kaldere i dag. Jeg må skrape bilen. Det er morgen i Slaskamarkå. Ugjenkallelig.



torsdag, oktober 17, 2013

Blåtrollene kommer

Og da mener jeg ikke smurfene. Og faktisk ikke regjeringskortstokken til Erna Solberg heller. Selv om jeg ønsker begge parter dit pepperen gror.

Jeg mener de som er anonyme i kommentarfeltene i nettavisene, og som får hundre tusen likes hvis de skriver noe negativt om innvandrere eller om kommunister. Og det gjør de hele tiden.

Jeg undres på hvordan de har blitt så fryktelig sinte. Er det fordi de har blitt akterutseilt av tiden? Er det bommene?

Hvis jeg skulle slumpe til å få noen blåtroll inn hit: Her er et lite dikt til dere.

Til ettertanke.


Lykke (Inger Hagerup)


Hva lykke er?

- Gå på en gressgrodd setervei

i tynne, tynne sommerklær,

klø sine ferske myggestikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet.





Å få et florlett spindelvev

som kjærtegn over munn og kinn

og tenke litt på vær og vind.

Kan hende vente på et brev.

Be prestekravene om råd,

og kanskje ja - og kanskje nei -

han elsker - elsker ikke meg.





Men ennå ikke kjenne deg.

tirsdag, oktober 15, 2013

Innspel?

Eg noterer at eg har fått Senterpartiet som følgjar på Twitter, kanskje dei prøvar å jaga meg tilbake i flokken etter alle desse åra.
Eg driv og førebur meg på turnè. Eg har vorten plukka ut til å delta på ein Bloggturnè saman med 3 andre skribentar, og om dykk lurer på kva det eigentleg går ut på, så skal eg freista å forklara: Me skal ut på ein slags foredragsturnè i regi av Folkeakademiet Rogaland for å diskutera problemstillingar og erfaringar rundt det å skriva blogg på verdsveven.

Dersom nokon skulle vera interresserte, så kan eg publisera datoane og meir informasjon, og dersom dykk ikkje er det, så er det greit det òg.

Eg skal mellom anna presentera bloggen min, og tilhøva rundt han. Eg har forsåvidt skrive ned noko òg, men eg vil gjerne at dykk som les (på meir eller mindre fast basis) deler dykkar synspunkt. Kva slags blogg er det eigentleg eg skriv - slik dykk opplever det? Kva er det som gjer at dykk gidd? Kun på jakt etter sladder? Sjøl les eg berre 3 bloggar på fast basis, og den eine (monstermamma.com) har ikkje vorte oppdatert på 2 månader.
Eg er òg fan av frøken figen (http://frkfigenschou.blogspot.no/) og storesyster Bergljot  (http://bergljot-fjas.blogspot.no/), det hender at eg sklir innom andre òg, men relativt sjeldan.

Alle innspel er velkomne.

Det er ein funksjon heilt øverst på sida her som heiter neste blogg, og det å trykkja på den er som å dykka ned i alt det som er meiningslaust i verda. Ei medvekt til det meiningslause.

lørdag, oktober 12, 2013

The new shit. Påskeharen testar the new Piren.


I den tida eg song i orkester og me hadde øvingslokale på Tau - ein ferjetur på førti minutt frå Stavanger - hende det nokon gonger at Arnstein, Vibstein, Carlstein og eg kom for seint til ferja og vart sitjande på upretensiøse Piren Pub og fjasa og drikka øl frå store glas i ein haug med gitarar, koffertar med ledningar, og bagar med musikkutsyr. Det kunne hende at me kom for seint til neste ferje og. Sjølv om det er berre femti meter å gå.
 
Piren si målgruppe (hvis dei hadde tenkt på noko slikt) var kanskje ikkje dei hippaste epla i korga. Veggane var i motibrystet-fargar, Indaren i baren fekk tyn av stamkundane når dei hadde fått for mykje å drikka, men han tok det med stoisk ro.
Dei brukte pengane sine på hans øl.
Han tenkte vel at det ikkje kom noko utav å forklara desse fortapte sjelene skilnaden på Indar og 'Pakkis (det var det dei kalla han)'.
Creedence, Abba, roxette på cd. Trubadurar på Laurdagskveldane. Slik har det vore i 20 år.
 
Men så gjekk eg forbi for eit par veker sidan og igjennom vindauga såg eg ein ENORM skjerm. Femtitusen tommar megahd. Fotballpub? Javisst. så vart det sagt. Runar kunne bekrefta at det var nye eigarar.
 
I går skulle eg treffa Trønderdegosen for å sjå landskamp. Eller. Mest for å snakka skit, eigentleg. Sidan Piren var vorten fotballpub og eg er grunnleggjande skeptisk til lysløypa downtown oljebyen på kveldstid, avtalte me å møtast der.
Kampen byrja kvart på ni, og då eg dansa inn i åttetida, dundra Shania Twain ut frå stereoen og klientellet (som likna mistenkeleg på dei som var der før) var i super stemning. Song med That dont impress me much.
Eg fekk ein Whisky, men eg måtte hatt mange fleire for å verta verande. Kan hende valium. I ei bøtte.
Multimegaskjermen var dessutan skrudd av.
 
Eg sette meg i ein krok og kika rundt meg. Dei hadda måla veggane kvite. Hengt opp skjerf. United, Wales, Sandnes Ulf. Eit bilete av Ryan Giggs frå før han vart skalla. Ein Oilers-drakt stifta fast ved monsterskjermen. Eg tenkte at det skal meir til enn ein svær skjerm, eit strøk maling og eit bilete av Ryan Giggs for å gjere Piren til ein fotballpub.
Dei kunne jo til dømes starta med å visa landskampar.
Og sjå no for helvete til å brenna dei jævla Shania Twain-platene. For satan.

Fann denne lenkja for dei som måtte vera EKSTRA interresserte.

http://erlingjensen.net/Restauranter/Piren.htm

torsdag, oktober 10, 2013

Turistar = Idiotar

Då familien Påskeharens var i Hardanger i Mai, vitja me ein turistattraksjon. Ein foss med sti under. I sanning eit mektig syn. På utsida av stien gjekk det eit lågt gjerde som skulle hindra dei mindre intelligente av turistane i å trø for langt ut på det sleipe fjellet på utsida.

Freistinga vart likevel for stor for mange - dei hoppa over gjerdet - og stillte seg til å posera for medturistane sine ute på kanten.
Dei ville vel ha nokon spektakulære bilete å visa fram på facebook-profilane sine. Rein gissing frå mi side, sjølvsagt.

På bakgrunn av dette OG Spanjolen som gjekk over kanten på Preikestolen i går, vil eg leggja ned følgande påstand:

Turistar = Idiotar.

Har du vengjer? Nei.

Då er det overhengande fare for at du ikkje kan fly heller. I alle høve ikkje meir enn ein gong.