fredag, august 29, 2014

Sort messe

Jeg merka at det var oljemesse i byen på Mandag. Så det med egne øyne da jeg gikk forbi scenen som var i ferd med å reise seg på torget. Kjente det på kroppen da jeg pressa meg fram mellom dresser og hvite skjorter, tungt dopa av etterbarberingsvann som hang som ei slags kveldståke over oljebyen. Mannfolk på min egen alder, bare blankere i lakken og tyngre på Wunderbaumen.

Jeg er ikke noen messemann, det er jeg ikke. Jeg er ikke opptatt av kjøp og salg eller de siste tekniske nyvinningene.
Gratis alkohol, sier du. Viser meg ølbongene dine.

Jaja, men til hvilken pris, svarer jeg.

Jeg vet ikke hvor mye jeg måtte ha tyllet i meg for å føle meg komfortabel i en slik situasjon. Det er ihvertfall mindre irriterende enn Sandvolleyballen. Og Gladmaden. Dessuten er det valgfritt om man vil henge i sentrum under disse begivenhetene. Det er ikke obligatorisk oppmøte.

Jeg var på ei messe en gang sammen med Rållserauå, jeg tror det var på Sola elller noe. Svær idrettshall med vakter i refleksvest som passa på at folk betalte parkeringsavgifta.
Heldigvis visste vi hvor vi skulle. Eller la meg omformulere det: Rållså visste hva vi skulle, så jeg inntok min faste rolle som ironisk tilhenger (to skritt bak og alltid like sur), men vi stoppa kun på standen til Garderobemannen, for vi pussa opp leiligheten i Rekkefaret, og trengte noen garderobegreier. Dører og skinner og andre spennende innretninger. Til sterkt nedsatte priser.
Det var ikke så smertefullt som man kunne forvente - jeg hadde målt - så det var bare å bestille, og da han så drakten min kunne vi snakke litt fotball også, og jeg skulle se Pool - Everton seinere på ettermiddagen, men det kunne ikke han, for Garderobemenn de lever av å fly rundt på sånne messer og selge ting til folk, til sterkt reduserte priser.
I bilen på vei inn til byen igjen var Rållså og jeg skjønt enige om at det å lage en reklamefilm for Garderobemannen ville ha vært bortimot toppen på lykke. Foreksempel en variant over den sketsjen om Kona, ektemannen, elskeren og skapet. Eller flere varianter. Jeg tror det finnes en Flisemann også. Jeg digger det.

Den første messa jeg var på var tilbake i 1983 eller 1984 og ble arrangert på Hjelmeland samfunnshus, og salen der var liksom delt inn i sånne båser, hvor næringslivet i Ryfylke var sterkt representert. Sr- Bank og Hjelmeland Sparebank delte ut gratis nøkleringer og kulepenner. Jeg likte best de fra Hjelmeland sparebank, for dem kunne man plukke fra hverandre og bygge om til en dings som man kunne skyte brennende fyrstikker med.
Jeg tror det var ganske mye folk der, både unger på min egen alder og eldre, det var jo en happening dette her.
Jeg husker godt at jeg kjøpte et sett med skrujern på standen til Hjelmeland Jern og Farge.  Det var skikkelig dårlig kvalitet, og det var vel derfor de var så billige. Men jeg hadde ikke begrep om kvalitet. Jeg var 13 år og dum som et brød, og 13-14 årsalderen var mine verste år.

Den standen som var den klart mest spennende var en fra et edb-firma som solgte Commodore-maskiner. Men de kosta treogethalvt tusen og var uoppnåelige, men jeg stoppa liksom flere ganger og kasta lange blikk etter dem.
Bergljot fikk en slik til jul det året, men jeg tror aldri hun fikk kassettspiller eller diskettstasjon til, så det gikk ikke an å spille på den, eller lagre noe. Bergljot satt avogtil foran fjernsynet og knotta. Skreiv hvite bokstaver på den blå skjermen.Men den havna fort i kottet, den var jo ubrukelig uten tilbehøret.
For alt jeg vet så ligger den i kottet ennå.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg skal samle sammen trådene i denne bloggposten.

Da jeg fulgte ungene i barnehagen i dag, så vi ei død rotte. Selv om Endre påstod at det var ei mus.



onsdag, august 27, 2014

The remains of the day

Det er ikke hele brannstasjonen som er knust, og jeg prøver å koble sammen de to seksjonene som er mest hele - uten å lykkes - og jeg blir litt varm i hodet, og Endre er fortsatt i fistel og jeg ber han være stille, en gang, to ganger, og så hever jeg stemmen. Jeg angrer med det samme.

Me får plokka frå kvarandre heile skiten og begynna på begynnelsen, sier jeg. 

-Onnskyll for at eg kjefta på deg. Eg blei så stressa når du lagte så høge lyd mens eg prøvte å konsentrera meg.
-Det går greit det Pappa, sier han.

Det er han som trøster meg. Slik kjennes det.
Men derfra og utover formiddagen har vi fin flyt. Jeg finner klosser og peker på tegningene i bruksanvisningen og han gjør mesteparten av bygginga. Innimellom prøver jeg å lure i han litt mat, eller putter et papirlommetørkle under nesen hans, så han får snyte seg.
Opp fra ruinene vokser brannstasjonen på ny, og der hvor det mangler klosser, erstatter vi dem med med noe som ligner. Vi plasserer hele greia oppå et stort brett, og så bygger vi den ene bilen, og monterer helikopterlandingsplassen på toppen. Det ser dritbra ut.

Jeg må ha en pause. Spør om han er sulten, og så mekker jeg en omelett med ost, og han spiser godt av den, mens han lager en syngende lyd. Det har han gjort helt fra han var liten. Det er en godlyd. En av dem jeg kommer til å savne når han en dag blir så bevisst på seg selv at han bryr seg om hva andre mener om han.

Det regner ute. Vi ser et par episoder med Rodde og Kikkan på ipaden. Han ler seg halvt ihjel når husbandet Kyss jager Rodde rundt for å kysse ham. Jeg ler jeg også.

Så kler vi på oss for å hente Ingrid i barnehagen. Jeg tar på ham en lue under sykkelhjelmen. Han vil holde meg i hånda. Så jeg drar ham forsiktig med meg mens han står på sparkesykkelen med begge beina.
Tenk hvis eg og du va på lag, og Ingrid og Mamma va på lag, sier han. Ja, men någen ganger e du og Ingrid på lag mot meg, svarer jeg. Han ler.

Egentligt så e me på lag heile gjengen, sier jeg.

Ingrid er glad og rød i kinnene, hun kommer oss løpende i møte, viser meg puslespillet hun holder på med, spør om jeg vil være med. Jeg setter meg ned en stund. Endre setter seg rett ned med kompisen og bygger lego. Aldri nok lego.
Når vi skal gå, rasker kjeg med meg de klærne jeg kan finne, ennå ikke skikkelig kjent i lokalene, men Ingrid peker og forklarer. Så snart vi kommer ut porten, suser de avgårde på sparkesyklene, og Ingrid får et forsprang og så snart hun har kommet seg i enden av tunnelen, kaster hun sparkesykkelen fra seg og gir seg til å plukke blomster. Halvt visne greier i en skråning like ved. Drar dem opp med rot og alt. Vi har god tid, så jeg trenger ikke mase. Endre og jeg fortsetter oppover, og så kommer hun halsende etter.
Er det ikke et uttrykk som heter noe sånt som stop and smell the roses? Det har jammen ikke vært mitt motto de siste fem årene. Jeg tenker på hvor mange ganger jeg har mast ungene med meg på akkurat dette strekket. Men så har det vært noen blomster eller noen fine steiner, eller en frossen pytt eller kastanjer nede på bakken som ofte har påkalt deres oppmerksomhet og min irritasjon. Denne fordømte uroen i brystet. Skyndting. Hjem og lage middag, vaske klær, bade ungene. Kanskje handle først.
Men i dag har vi, som sagt god tid, og der kommer kompisen og mammaen hans syklende etter oss, og vi slår følge med dem rundt blokka, og sommeren har gått uten at jeg har lært ungene mine å sykle, og det er enda en av disse tingene som har lagt seg bak i samvittigheten min, den dårlige.

Vi vinker adjø til følget vårt og går inn. De setter sparkesyklene rett under skiltet fra borettslaget som sier :
IKKE LA BARNEVOGNER, SKO ELLER LIGNENDE STÅ I TRAPPEOPPGANGENE! Vi lar syklene stå, men tar skoene med oss inn.
Jeg lager ovnsbakt laks med hjemmelaget potetmos. Den obligatoriske brokkolien i ei gryte ved siden av. Ungene har forsvunnet inn i leken.
Vi spiser. Ingrid lemper innpå potetmos, som er det beste hun vet.

Så rydder vi av bordet og bygger Ingrids lego. Det er noe ganske annet når hun er med, for de skal jo liksom bygge litt hver, men hver gang Endre har bygd en liten stund, så spør hun om det ikke er hennes tur snart.
Sånn går resten av ettermiddagen. Jeg henger opp den siste maskinen med klesvask ute på altanen. Setter på barne-tv, lager kveldsmat etterpå. Og så er det tran og sanasol og pussing av tenner, og akkurat da jeg skal til å lese for dem roper Endre til meg:

PAPPA! ME SKO JO GJER RYGGØVELSANE DINE! ME SKO JO GJER DI SAMEN!  Han er kjempestolt over at han kom på det, og så legger vi oss ned på stuegulvet alle tre, og de har ansiktene sine helt inntil mitt, og hermer etter bevegelsene jeg tar, og jeg teller til femten for hver gang jeg krummer ryggen, og Ingrid begynner å le, for hun lurer på hvorfor jeg teller, og hun er så rar i ansiktet at jeg begynner å le, og Endre også, og så skal vi gjøre den øvelsen med å stå på ett kne og skyte hofta fram, og jeg bryter ut i latter på ny når jeg ser at Ingrid gjør sin egen versjon. Så skal vi til slutt liksom henge på armene igjennom døra, og det er såvidt at armene deres rekker over, og det er bare ei dør vi bruker, så de henger over hverandre, foran knærne mine. Det er den beste gymtimen jeg noengang har hatt.

Og så blir det lesing og legging og jeg venter utålmodig på Rållså, som endelig kommer i åttetiden, og jeg gir henne en klem og stikker på puben for å se fotball.


tirsdag, august 26, 2014

Morgenstemning av Grieg

I går var jeg hjemme med Endre, for han var sjuk, hadde hosta og snørra i over ei uke, og han hadde ingenting i mot å være med meg, for han hadde en brannstasjon i Lego som lå i ruiner etter fødselsdagsfeiringene.
Ingrid ville absolutt ikke være hjemme, så henne fulgte jeg bort til barnehagen i nitiden, lys og lett til sinns, susende avgårde på sparkesykkelen med hjelmen på snei.
For henne var det et eventyr å gå i barnehagen uten broren, for mens han (og jeg) misliker situasjoner som kaster oss ut på dypt vann, så elsker Ingrid alt som gir variasjon og viker fra rutinene.  Hun er høyt høyt oppe.

Fine tupsi.

Endre satt på knærne på gulvet på lekerommet da jeg kom inn døra. Rållså dreiv og føyk fram og tilbake og laga seg niste, småstressa mellom klokka og skjærebrettene og de små plastboksene, og jeg skulle jo spise jeg også, så da blir vi gående i veien for hverandre der inne på kjøkkenet. Helt utilsikta. Jeg tenker at vi er som to basketballspillere, hvor den ene spiller angrep, og den andre liksom følger etter med hele kroppen på de små flatene der inne på kjøkkenet. Stresset hennes fester seg i brystet mitt, men det får bare være.
Det er alltid ei ferje å nå hvis man jobber på den siden av fjorden. Alltid noen nøkler man ikke finner eller et ferjekort eller en perm eller noe som man hadde kontroll på før, men som er borte nå.

Jeg spiser i relativ stillhet. Endre synger Brannmann Sam- melodien i fistel. Han har bygga en båt, nei, to båter som i realiteten er to små, firkanta legobrett med en halv stige fra en legobrannbil festa på hver. Då kan de være landgangar, som han sier. Den ene har små politimenn som mannskap, mens den andre er bemanna av et par shady typer i stripete overdeler. Tyvane.

Jeg sorterer innholdet fra de tre skittentøyskurvene våre på stuegulvet, og velger den haugen som er størst. Stapper den oppi vaskemaskinen og vrir hjulet over på 40 grader. Den starter villig, jeg kan høre lyden av vann som tappes inn, trommelen som drar et par forsiktige omdreininger før den begynner på første etappe av dagens maraton.
Jeg legger sammen de klærne som er tørre, på mitt ikke altfor pertentlige vis. En bunke til hver.

Så må Rållså gå. Hun gir Endre en lang klem, og meg en litt kortere og fyker ut dørene, og bare lukten av parfymen hennes henger igjen etter henne. Fem minutter senere er hun inne igjen for å hente hva det nå er hun har glemt. Så strener hun ut døra igjen. Bilen starter opp der ute og triller ut fra parkeringsplassen.

Vi rydder av bordet, Endre og jeg. Vasker av den eplegrønne voksduken og plasserer restene av den smadrede brannstasjonen der. Så setter vi oss tett inntil hverandre og blar i bruksanvisningen.

Fortsettelse i morgen. Eller i ettermiddag. Hvis jeg får tid.

torsdag, august 21, 2014

Sosialist, Anarkist - Bygdetulling.

Noen ganger - når jeg ikke får til å skrive noe nytt - så dykker jeg ned i arkivene og finner restene fra en idè - en som jeg hadde før.
Det er umulig å skrive blogg uten å gjenta seg selv.
Og ofte opplever jeg det som en frihet - at jeg kan skrive hva jeg vil - om hva jeg vil. At det ikke trenger å ha den fjerneste rot i virkeligheten, det jeg skriver om. Men jeg skriver ikke så mye om ting som ikke opptar meg.
Lærerstreiken, foreksempel - den opptar meg ikke - den rammer meg ikke. I utgangspunktet har jeg sympati med alle som streiker. Jeg har sympati med arbeidstakersiden, men sjelden med arbeidsgiversiden. Det er kommunisten i meg. han som hadde pin med Lenin på skinnvesten i store deler av ungdomstiden. Jeg hadde ei anarkiststjerne også, men den mista jeg i en vask på et hotellrom i Agadir for noe som må være bortimot hundre tusen år siden. Den er det fineste smykket jeg har hatt.

Jeg blir rød som en hummer i sola, og i Agadir er det mye sol. Alle skulle selge meg hasj i en eller annen form. Jeg hata det. Å være en potensiell kunde. Jeg ville ikke ha de jævla teppene eller keramikken eller det andre skrotet de solgte heller, i motsetning til min daværende - som ville prute på alt mulig - som var nysgjerrig på alt mulig. Jeg ville bare være i fred. En plass i skyggen.  Lese bok og drikke øl. Disse kremmerne som beit seg fast i siden på meg når vi var ute og gikk - som dro oss inn i sjappene sine og laget søt te i små blanke kanner - mens de viste fram produktene sine - jeg hadde dem langt opp i halsen.
Det var kanskje bygdetullingen i meg. Anarkisten grein over stjerna han hadde mista. Men vi traff da noen artige også. Han ene svindla meg for fire hundre spenn.

Men disse lærerne, altså - for eller imot?

tirsdag, august 19, 2014

Det som e i slanjen

Ja, du ser : Eg hadde alltid trudd at det lønte seg å spara, så eg sparte og sparte på dekkå på den bilen eg hadde, men så blei eg stoppa av politiet og fekk fira tusen i bot, så konklusjonen må ver: Det lønne seg ihvertfall ikkje å spara!

Dette var det store temaet på ein fest eg var på - ein gong på nittitalet - og i det høvet vart Øydeklubben starta. Mange av kompisane mine frå Årdal var medlemmer, og dei overgjekk kvarandre i kreativitet for å få betala mest muleg for minst muleg. Han eine insisterte på å betala dobbel pris når han køyrde drosje, for sparing var berre tull, det lønte seg ikkje. Det var jo bevist. Ein gong for alle.

Eg som gjekk på vidaregåande, kunne ikkje akkurat hiva meg på den karusellen. Eg levde på studielån og dei kronene eg klarte å hala inn på sommarjobb og avløysaroppdrag i helgene. Men eg var nok av dei som lo høgast.

Eg er ikkje så flink til å spara. Det syner seg at pengane renn fort nok ut, utan at eg treng å søkja medlemskap i ein klubb som har som motto å bruka mest muleg. Etter kvart har eg blitt ein av dei som køyrer ut til Forus og stiller meg i kø saman med alle dei andre som har kjellarar og loft fulle av ting dei ikkje treng eller har plass til. Og så står eg der og hiv fullt brukbare greier oppi konteinarane. Og har eg først tom hengar, så køyrer eg kanskje bort på Ikea og fyller han med flatplakka, folierte sponplater og tilhøyrande uforståelege bruksanvisningar.

Det er noko med forbruket vårt - øydinga - som er gått heilt av skaftet, og eg veit ikkje kvifor det har vorte slik. Kanskje det er reklamen. Det ringer ei bjølle eller to når ungane mine på 4 år plutseleg sit og syng på ein song - med ein melodi eg berre kjenner vagt. Eg spissar øyra og høyrer teksten: Ringo leker er kjempegøy - Ringo leker er for deg og meg!

Så kom eg til å tenkja på far sin gamle onkel. Han som dreiv butikk på Sandanger då eg var gut. Han hadde ein lyseblå Opel Kadett stasjonsvogn frå 70-talet. Han var stroken - og var sjeldan oppe i dei heilt store hastigheitene. Ola var ein forsiktig mann - og ikkje berre på gassen. Det vart sagt at han sjeldan heiv noko, og eg hadde sjølv sett at han bruka golvbelegg som innleggssolar i sliskene sine.

Butikken gjekk trått om vinteren, men om sommaren var det ganske bra tilsig av båtfolk og hyttefolk som kjøpte is og bensin og aftenbladet, og i hyllene sine hadde han òg fiskeslukar, harper, spikar, knivar og slike ting. Eg hadde både moped og påhengsmotor, så eg fylte bensin hjå han, rett som det var.

Eg ringde på oppe, og så kom han ut - han var ein stor mann - nærast tønneforma, men ikkje blaut, slik som mange er i dag. Han hadde bukseselar som heldt terylenebuksa oppe, og ei lys skjorte. Han bruka å smatta litt på gulltanna, henta nyklane til garasjen, og så gjekk me bort - eg med bensintanken i handa, han plystrande - alltid klar for å selja bensin.

Onkel Olemann, som far kalla han, var Old School. Bensinpumpa var manuell. Ho hang på garasjeveggen og bestod av ein todelt sylinder i glas, med ein gummislange i kvar ende. Kvar del tok fem liter. På midten var det eit handtak av tre som han drog fram og attende for å pumpa bensinen opp frå eit fat. Han pumpa, og den raudlege væska steig opp til streken, som viste 5 liter - og då stoppa han og slo over ein ventil, slik at bensinen rann ut igjennom ein 2 meter lang slange, med munnstykke i metall, plassert i bensintanken eller kanna, eller kva det no var ein hadde med seg for å bunkra i. Medan dei første litrane rann ut, kunne han pumpa opp bensin i den andre sylinderen, dersom ein skulle ha meir enn fem liter.

Å fylla bensin hos onkel Olemann var ein heil seremoni, og det var særleg eingong eg skulle ha bensin til påhengsen eg hugsar godt. Eg hadde fått femten liter - tappa ut av sylinderen 3 gonger - og trudde eg hadde fått det eg skulle ha, men då eg gjorde mine til å fjerna slangen, fekk han eit stressa uttrykk i andletet. Han smatta på gulltanna og peika på ein liten knekk på slangen, kikka på meg med eit skrått blikk og spurte: SKA DU KJE HA DET SOM E I SLANJEN? Eg trekte på skuldrene, og han løfta varsamt i bensinslangen, slik at dei siste dropane fann vegen til bensintanken. Så blunka han til meg, smilte, og sa: DER VA DET BENSIN FOR HONDRE METER, og så smatta han igjen.
Det er ingen som driv butikk på Sandangerkaien lenger, det er ikkje nokon som sel bensin eller is eller aviser til båtfolket der nede. Då onkel Olemann døydde, arva far ein del pengar. Dei investerte han i ein traktor som fekk namnet Olemann.
Øydeklubben er vel større i dag enn nokon gong. Men eg kjenner ofte eit drag mot det manuelle, slikt som ein kan mala eller byta ein del på, og så fungerer det i femti år til: Platespelarar og trebåtar og skrivemaskinar og handdrivne bensinpumper, og sjølve tanken på å få med det som er i ”slanjen”.

mandag, august 18, 2014

Et enklere liv

Etter fire og en halv feiring av femårsdagene til Ingrid og Endre, må vi si oss godt fornøyde med festligheter for en stund.
Vi har fortsatt 10-12 poser med lego som vi ikke har bygd opp - og en hel del vrakgods - som må bygges opp på ny. Det er umulig å trø noen plass uten å få legoklosser under føttene.

Jeg er smått imponert over ungene sin evne til å forstå bruksanvisninger. Det er ikke lenge til de kan montere Ikea-møbler helt på egenhånd.

En kjip ting som har skjedd er at oppvaskmaskinen vår bestemte seg for å slutte å virke rett før feiringene starta. Oppvaskmaskinen ligger helt øverst på rankingen over viktige elektriske apparater i heimen. Lista ser for tiden sånn ut:


1. Oppvaskmaskin.
2. Vaskemaskin.
3. Støvsuger
4. Stavmikser.
5. Blender.
6. Juicemaskin.
7. Brødbakemaskin.

Årsaken til at brødbakemaskinen har jumboplassen på lista er prisen - og erkjennelsen - av at den aldri blir brukt.
Jeg tror Rållså har brukt den to ganger på tre år. Den kosta tre tusen kroner, så da får vi følgende regnestykke:

1 stk brødbakemaskin

kr 3000
    /2 brød
---------------------
= kr 1500 pr. brød.

Det er i dyreste laget syns jeg, så da forslaget om å investere i en juicemaskin kom opp, var jeg lite villig.
(Jeg er uansett litt gubbe når det gjelder å kjøpe så masse greier, det får jeg bare innrømme).

Men uansett hvor mye jeg striker så blir det som regel Rållså som får viljen sin. Juicemaskinen er i gang hver dag, og er ifølge Rållså genial, da den brukes til å lure i ungene og meg masse sunne greier som vi ellers er skeptiske til å spise.
Ære være Rållserauå for det.

Det eneste elektriske produktet jeg har kjøpt på disse årene er en Robomopp fra Claes Olsson til trehundre kroner. En fiasko, men dritmorsom å slippe løs under senga, der den spant avgårde og kom ut igjen med en hybelkanin på 200 gram.
Problemet var at den bare suste avgårde helt vilkårlig, uten mål og mening. Det blei ikke reint.

Så da havna den i EL-avfallet.


fredag, august 15, 2014

splinten i min egen avgrunn

Det har vært mye snakk om angst og depresjoner denne uken.
Det er Robin Williams`tragiske bortgang som er årsaken. Det er lett for dem som ikke har kjent på depresjon å kritisere ham for det desperate valget han tok. De største idiotene har allerede gjort det.

Jeg vil ikke gjøre det. Det er ingen som er like. Ingen kan kjenne andre menneskers avgrunn. Og de som er kjent - er det ikke sånn at man mener man kjenner dem? - Er det ikke sånn at man tror man vet hvordan de føler og tenker? Basert på idiotiske og overfladiske kjendisreportasjer i regi av sånne som Dorthe Skappel? Og ditto idiotiske og overfladiske nettaviser og glossy magasiner?

Jeg antar det er prisen man må betale for berømmelse. Men i mine øyne er den alt for høy.

Jeg vet ikke om det er angst det som jeg kjenner på. Noen ganger.

Jeg ligger på ryggen på en liten flåte. Med armene ut og opp, over hodet, slik som babyer ligger. Jeg faller rett nedover, med hodet først. Og så begynner jeg å spinne. Rundt og rundt, som om jeg er Karius eller Baktus på full fart ned en vask eller et stryk eller en malstrøm og jeg er svimmel og det hogger i brystet, og jeg klamrer meg fast til det slipper taket.

Omtrent sånn. Jeg tror det er mange som har det sånn. Uten at det er noe jeg pleier å diskutere med noen.

onsdag, august 13, 2014

Jeg hater å vaske opp

Jeg leser Knausgård.
Det er ekstremt inspirerende.
I del 2 av 'Min Kamp' åpner han med å kle av de hippe kulturfolka i Stockholm. Han er hjemmeværende pappa. Bruker dagene på å kjede seg og trille barnevogna rundt i byen. Observere magre småbarnsmødre i designerklær med små barn i designerklær i parkene, drikke kaffe på kafeene, få glassene med babymat varmet opp av motvillige ansatte.
Han kler av omgivelsene, skriver om hvordan han egentlig bare vil sitte for seg selv og lese, og så kjenner han på denne dårlige samvittigheten man får når det nære ikke er nok.

Det er en sekvens der han skriver om da han var på babysang med datteren som jeg har bladd tilbake og lest flere ganger. Det er det morsomste jeg har lest siden  Volvo Lastvagnar av Erlend Loe.

...det er sånn Helvete må være - varmt og mykt - og fylt med andre folks babyer.

Ellers går dagene som før. Vi har feira nesten ferdig. Ungene har begynt så smått i ny barnehage. Skattepengene har kommet.
Jeg har gått til behandling for ryggen i sommer, og det har vært en blanda fornøyelse, for jeg har jo gått omkring som ei fjellbjørk i årevis, og når disse naprapatene begynner å elte på en plass, så flytter muskelknutene seg opp og ned og ut i skuldrene og armene, og flere ganger har jeg vært inne på tanken på å gi opp, men nå er jeg tålig bra.

Det er særlig ett grep hun behandlerdama har tatt som får meg til å føle meg ukomfortabel. Jeg ligger på behandlingsbenken med hodet ned, og så løfter hun hodet med hånden under haken min og ber meg slappe av. Så brekker hun nakken til siden, og det kommer et hørbart knekk. Og så til den andre siden, hele tiden mens jeg forsøker å slappe av.
Sist jeg var der spurte jeg henne om hun hadde sett en film som heter The long kiss goodnight med Gina Davies.
Det hadde hun ikke. Jeg beskriver scenen hvor rollekarakteren dreper en påkjørt hjort ved å knekke nakken på den. Ute i snøføyka. Og jeg er liksom hjorten da. Slik føler jeg meg.

Jeg har fått en del øvelser som jeg kan gjøre hjemme, men har vel ikke gått 110 prosent inn for det. Prøver å få det til en gang for dagen, selv om jeg har fått beskjed om to. Jeg har aldri klart å motivere meg for hjemmelekser.

Utenom disse tingene skjer det ikke så allverdens i livet mitt. Oppvaskmaskinen har gått til helvete. Rett før eller etter at garantitiden er ute.
Jeg hater å vaske opp.


mandag, august 11, 2014

Vær snill mot dyra

Da jeg var gutt likte jeg godt dyr. Hunder, katter, sauer, kyr & kalver, hester, geiter og så videre. Jeg likte selskapet fra hundene, deres bunnløse hengivenhet og jevnt over gode humør. De kjefta ikke, klaga ikke, de kom smygende med en fuktig snute når jeg satte meg ned. Det var trøst i dem. Trøst.
Jeg gikk turer med bikkjene når jeg var forelska i noen som ikke ville ha meg, på skogsveier og sauebeiter mens jeg smugrøykte Prince og Petterøes 3.

Jeg var med i 4H i et par år. Det endte med offentlig ydmykelse, men det var aldri tvil om hva jeg skulle ha i oppgave. Det måtte bli dyr. Sau eller kalv. Aldri sløyd eller geologi eller elektro eller hekling.
Jeg hadde en grønn verktøykasse Fylt med kassetter og pynta med et klistremerke. På klistremerket sto det Vær snill mot dyra.
Det var et mantra jeg levde opp til.
Jeg felte mang en tåre i ti-elleveårsalderen da utrangerte melkekyr ble slept ombord i AGRO-bilen for å få sin siste reise inn til slakteriet på Forus.
Jeg husker noen av navnene ennå Hilda, Arna, Stjerna, Lykke, Netta. Jeg var tett innpå dem hver dag,  og jeg innbiller meg at jeg innbilte meg at de hadde personlighet, at jeg så på dem som individer som hadde verdi i seg selv.
Jeg vet ikke hvor vanlig den oppfatningen var blant bønder flest, og ihvertfall ikke hvor vanlig den er i dag. Det er liksom et skille mellom kjæledyr og det som kalles Produksjonsdyr. Produksjonsdyr er sånne som eksisterer for å gi oss mat.
Det kan ikke være sunt å knytte seg for nært til de dyrene du en dag skal sende i døden. Da får du ikke sove om natta.
Likevel må de ha godt stell. Jeg tror og håper at bønder flest er snill mot dyra.

Hunder og katter han en enda høyere status, men akkurat hvor høy gikk vel ikke til fulle opp for meg før for en ukes tid siden.
HUNDEDRAPET PÅ HELLESTØ ble saken kalt. Jeg er ikke så opptatt av detaljene i saken, og siden det - helt åpenbart eksisterer minst 2 forskjellige versjoner av hendelsesforløpet, så er det vanskelig å si for en utenforstående hva som egentlig har skjedd.
Men det som er fakta er at en hund ble skutt av en grunneier eller representant for grunneier fordi den ikke var i bånd.
Hundeeiere - særlig de fra byen - de har relativt lite peiling på dyr. De tror de har kontroll - de sier de har kontroll, men i realiteten har de det ikke. For bikkjer springer etter sauer. For det ligger i instinktene deres. De er dumme som brød. Og det er ikke noe i veien med dem - det er DERE - hundeeierne det er noe i veien med, og det fikk dere bevist til fulle da dere deltok på MINNESTUND for en hund - tusen stykker av dere. Dere burde faen meg miste retten til å ytre dere for alltid (noe kommentarfeltene i aftenbladet understreker behovet for. Drapstrusler? Har det klikka helt for dere?).

Beklager den siste utblåsningen der. Det finnes mange bra folk som har hund. Men Måsabjønnen Lars Monsen benytter også anledningen til å angripe sauebøndene - fordi sauene driter på hyttetomtene til folk.

Her er liten huskeliste til slutt : Musene i Askepott kan ikke snakke. Det er en tegnefilm. Heldiggrisen Babe er mange forskjellige griser (de kan forresten heller ikke snakke).
Hundene deres spiser avføring hvis de får sjansen.
Lykke til med kampen.







torsdag, august 07, 2014

Highs and Lows

Det er dobbelt femårsdag og fest og glede i heimen.
I fjor feira vi på bydelshuset med absolutt alle ungene vi i familien Mige/Dvergbøy kjente på gjestelista.
Jeg tror det var rundt 25 til slutt. I dag kommer det 17, og vi skal ha festen hjemme. Det byr på utfordringer - først og fremst siden det er skralt med plass - og antogfremst fordi supersommeren har bestemt seg for å ta en heidundrende pause akkurat i dag.
Det første tordenskrallet lød over slaskamarkå rundt midnatt, og siden har det hølja og blitsa ustanselig.
Planleggingsministeren hadde planer om å bruke de fine utearealene, og så kjøpte hun en sånn paviljong, eller partytelt, eller hva de nå kaller det. I tilfelle det skulle komme regn.

Vi hadde et bittelite prøveselskap i går, med noen slektninger, og det gikk fint, men vi var ikke ferdige før i åttetiden, så klokka var vel nærmere ni da jeg bar pappesken med teltet ut på plenen for å montere.
Knotten beit ivrig rundt ørene, og jeg pakka ut, og røykte, og da jeg hadde fått et overblikk, så gikk det opp for meg at dette ikke var et vanlig partytelt, det var tre ganger så stort, og jeg hadde vært til behandling for ein vindskeiv rygg tidligere på dagen, og jeg talte rundt femti stenger og ti plasthjørner og finurlige koblinger, pluss duk, plugger og line. Og jeg ga opp etter en halvtime. Skulle jeg ha gjort et alvorlig forsøk kunne det ha gått riktig ille. Klokka ville tikka over på natta, og alle naboene ville ha blitt vitne til en meget agressiv mann i midten av førtiåra som brølte tabuord som var langt over det akseptable. Selv i Slaskamarka, hvor takhøyden er stor, og så ville jeg ha kasta hele dritten i søppelcontaineren. Sirkustelt utgår.

Vi fester innendørs. Svigers kommer oh hjelper til. Det blir så bra atte.

Men altså, det fineste jeg så i går var en ung mann som satt med noen papirer og en kassagitar og skreiv en sang under trærne. Helt inne i sin egen verden, og det gir meg helt ubegrensa tro på framtiden. Han minna om en ung Arnstein eller Ivan eller Beelzebub (selv om sistnevnte aldri har spilt gitar). Det er noe med ønsket om å skape noe, trykket i brystet som må ut. Ut via fingrene og ned på papiret.
Det er noe av det fineste jeg vet om.

tirsdag, august 05, 2014

Rockin in the free world er Neil Youngs Smoke on the water

Det har gått noen dager.
Jeg har vært i Bergen med Arnstein. Baksetepils og rålls langs Æ39.
Neil Young som var bekymret for hvem som skulle redde Mother Earth, og som gjorde en 15 minutters versjon av Rockin' in the Free World.

Rocking in the Free World e Neil Young sin Blowin in the Wind, sa Arnstein på turen hjem.

Det var enighet om det. Disse sangene som har blitt hits, og som alle kjenner og som noen bare venter på, for å kunne synge  Keep on rockin in the free world, eller Shes a Hoooonkytonk WOMAN! Sammen med bandet, og føle seg som en del av noe større, og ikke utenfor.
Det er derfor de har betalt billetten sin.
Det kompromisses på alle kanter.
Men 15 minutter, Neil?  Alt for lenge.
Keep on Rocking in the Free World e Neil Young sin Tore Tang, sier jeg og høster latter

Vi kjører buss hjem igjen, den er helt full, så vi blir sittende hver for oss. Den har dype, behagelige seter, aircondition og internett. Sjåføren er fra Jæren og har et stykke å gå før han er utlært i Engelsk.
Men Jærsken hans er flytende, og han velger å ikke høre det rungende PSSSJTET fra en ølboks som på forsøksvis diskret manèr blir åpna bak i bussen et sted.

Jeg har kjøpt et gatemagasin inne i Bergen. Jeg blar i det, leser om dem som strever med å holde seg flytende. De som går de virkelig tunge bakkene.

Telefonen piper, det er bilder av Ingrid og Endre, jeg kjenner igjen det grå gulvet på Gardermoen, de ser så glade ut. Fulle av sommer og klare for sin første flytur.

De sitter og klistrer klistermerker i bøker når jeg kommer inn døra i Slaskamarkå.

I Oslo kjørte bussane OPPÅ trikkeskinnene, er det første Endre sier. Jeg klemmer ham inntil meg. Og Ingrid. Og Rållså.
Det er fint å være hjemme.