splinten i min egen avgrunn
Det har vært mye snakk om angst og depresjoner denne uken.
Det er Robin Williams`tragiske bortgang som er årsaken. Det er lett for dem som ikke har kjent på depresjon å kritisere ham for det desperate valget han tok. De største idiotene har allerede gjort det.
Jeg vil ikke gjøre det. Det er ingen som er like. Ingen kan kjenne andre menneskers avgrunn. Og de som er kjent - er det ikke sånn at man mener man kjenner dem? - Er det ikke sånn at man tror man vet hvordan de føler og tenker? Basert på idiotiske og overfladiske kjendisreportasjer i regi av sånne som Dorthe Skappel? Og ditto idiotiske og overfladiske nettaviser og glossy magasiner?
Jeg antar det er prisen man må betale for berømmelse. Men i mine øyne er den alt for høy.
Jeg vet ikke om det er angst det som jeg kjenner på. Noen ganger.
Jeg ligger på ryggen på en liten flåte. Med armene ut og opp, over hodet, slik som babyer ligger. Jeg faller rett nedover, med hodet først. Og så begynner jeg å spinne. Rundt og rundt, som om jeg er Karius eller Baktus på full fart ned en vask eller et stryk eller en malstrøm og jeg er svimmel og det hogger i brystet, og jeg klamrer meg fast til det slipper taket.
Omtrent sånn. Jeg tror det er mange som har det sånn. Uten at det er noe jeg pleier å diskutere med noen.
Det er Robin Williams`tragiske bortgang som er årsaken. Det er lett for dem som ikke har kjent på depresjon å kritisere ham for det desperate valget han tok. De største idiotene har allerede gjort det.
Jeg vil ikke gjøre det. Det er ingen som er like. Ingen kan kjenne andre menneskers avgrunn. Og de som er kjent - er det ikke sånn at man mener man kjenner dem? - Er det ikke sånn at man tror man vet hvordan de føler og tenker? Basert på idiotiske og overfladiske kjendisreportasjer i regi av sånne som Dorthe Skappel? Og ditto idiotiske og overfladiske nettaviser og glossy magasiner?
Jeg antar det er prisen man må betale for berømmelse. Men i mine øyne er den alt for høy.
Jeg vet ikke om det er angst det som jeg kjenner på. Noen ganger.
Jeg ligger på ryggen på en liten flåte. Med armene ut og opp, over hodet, slik som babyer ligger. Jeg faller rett nedover, med hodet først. Og så begynner jeg å spinne. Rundt og rundt, som om jeg er Karius eller Baktus på full fart ned en vask eller et stryk eller en malstrøm og jeg er svimmel og det hogger i brystet, og jeg klamrer meg fast til det slipper taket.
Omtrent sånn. Jeg tror det er mange som har det sånn. Uten at det er noe jeg pleier å diskutere med noen.
Kommentarer