torsdag, april 30, 2015

Namsos i April.

På Tino's hotell driver de og pusser opp. I resepsjonen står et bittelite akvarium med noen ganske røslige fisker oppi. Det er en pizzarestaurant som deler skranke med resepsjonen. Jeg liker Namsos. Det er et slags sentrum her. Det er mer enn Sauda, men mindre enn Haugesund.
Vi har parkert bilen i en pytt på baksiden. Kjempepraktisk når kofferten og det andre skal bukseres ut av bagasjerommet. Det går byger med regn, men det er ingen tegn til snø.
Vi får to nøkkelkort til rommet, og går i en slags gåsegang - først opp ei trapp - så innover en halvt oppussa korridor. Det står en brusautomat rett overfor rommet vårt. Rommet er kalt opp etter et eller annet Italiensk distrikt Brescia ellerVenezia eller Toscana.
Rållså tar fram nøkkelkortet, og døra åpner seg med et lite klikk.


Det er et bra rom - mer som en suite - en sovesofa i soveposisjon - to trinn ned til ei dobbeltseng, badet er der nede, inn ei dør til høyre. Bra med gulvplass. Vi har vært på kjøpesenteret og handla LEGO som påskjønnelse for eksemplarisk oppførsel under reising igjennom en hel dag. Åtte timer.To unger. To voksne. Still alive and (sort of) kicking.


Ungene klorer legoen ut av eskene mens Rållså og jeg pakker ut det meste av klærne.
Vi har program - en middag i kveldinga. Inn i bilen igjen. Opp en bakke etter anvisning fra telefon-GPS'en til Rållså. Om hundre meter ankommer du reisemålet.
Kjøttsuppe. Lego ned fra et loft. Smoothie.
Tilbake til hotellet.
Og dagen har vært så lang, og mens Rållså prepper ungene for legging, styrer jeg mot butikken. Jeg snoper Bamsemums, sørlandschips og brus. Og når ungene har sovna setter vi på fjernsynet det digre og knasker snop, og jeg husker ingenting av hva vi har sett, så jeg må ha sovna fort.
Og jeg drømmer om runde åser og regn mot bilruter og våren som bare venter på å ta over verden. Og i morgen kommer Bestefar som har toga hele veien fra Stavanger.


Torsdagen er dagen for bryllupet og det var fint, men det vil jeg ikke skrive så mye om, for det føles feil å gjøre en slik seremoni til allemannseie på verdensveven.
Jeg våkner tidlig, som jeg har for vane, rundt 5, og etter hvert - i løpet av en drøy time - så blir det liv i de andre sengene også, og når klokka drar seg mot halv sju kommer Fantorangen som en reddende engel over fjernsynsskjermen.
Vi bytter avdeling. Ungene blir liggende i og rundt den utslåtte sovesofaen, og Rållså og jeg legger oss i den andre avdelingen. Jeg har kjøpt ei lita paperbackbok i bokhandelen på Sola - den er av en finsk forfatter som heter Arto Paasilinna og tittelen er En lykkelig mann, og jeg ligger og humrer over den driftige ingeniøren som tar rotta på en hel landsby. Den har oppdrift, og oppdrift er noe jeg ikke kan få nok av om dagen.
Jeg savner å dele det med Rållså, men hun snur seg vekk med armens myke bue som et skjold over øynene.



tirsdag, april 28, 2015

Ut på tur

Da vi kom fram til Steinkjer, etter en drøy time med fly, en snau time med venting, og to timer med lokaltog, sto det i første omgang ikke noen leiebil utenfor stasjonsbygget - ikke som vi kunne se. Men etter en kiten stund fikk rållså telefonkontakt med en som sto parkert like ved, med 'lei et vrak'-doningen vår.
Jeg slengte sekken på ryggen, og trilla kofferten bak meg i høyre hånd. Jeg husker ikke hvordan mannen så ut, og normalt ville ikke det ha noen betydning, men i denne sammenhengen har det betydning. Det kommer jeg tilbake til seinere. Jeg husker at han var kledd i sorte arbeidsklær, vernesko, en reklame for Automeisteren på ryggen. Han kom fullstendig i skyggen av bilen, som var en gammel kremgul Toyota Corolla, med matchende kremgule seter og dashbord, og et frekt nittitalls mønster i dørene.
Vi stua greiene våre i bagasjerommet, satte ungene fast på hver sin pute, og så satte mannen seg bak rattet, jeg i passasjersetet, og Rållså klemte seg ned mellom ungene i midten av baksetet, og så skulle vi kjøre til firmaets kontor for å fylle ut papirene.
Det var en fantastisk bil. den hadde kjørt mer enn 250 000, og bare det å sette seg inn i et slikt kjøretøy var som å reise 20 år tilbake i tid.
Vi kom fram til kontorlokalene, som lå i andre etasje i en klosse av dekorbetong. Jeg fulgte etter mannen, opp trappa, jeg hadde sertifikatet i lomma, og han viste meg meg inn på et kontor hvor det satt ei eldre dame, og det var hun som skulle ta seg av kontrakten. Og kontoret var møblert litt tilfeldig fra de siste 3 tiårene, og dama snakka og snakka, og jeg hadde savna trønderdialekten, så jeg svarte safe på det jeg forsto, og la meg i selen for å være så hyggelig som jeg bare kunne.
De skulle avvikle (slik jeg tolka det) - hadde solgt firmaet - som var et familieforetak - til Automeisteren. Hun snakka om knea sine, som hun skulle operere, og mannen sin, og om bobilen de hadde kjøpt, og nede i trappa hørte jeg omen av familien min, på vei opp, i sedvanlig høylydt stil, og plysjsnømannen til Endre - han som er fra filmen dere vet - som heter Olav, hadde skitna seg skikkelig til i kontakt med leiebilen vår, så de forsvant inn på et toalett for å skylle av det verste.
Dama tok kopi av sertifikatet mitt, og så skreiv jeg under, og da hun tok imot visakortet mitt, så hadde hun ikke noen terminal, men et eksemplar av det vi i hine bekymringsløse dager kalte 'fjøl', en planke med et slags blåpapir som printa over de utfelte detaljene på kortet, ned på tynne papirer i 3 deler. Det var like før jeg begynte å grine. Jeg var fortsatt på 90-tallet. Jeg fikk den gule lappen som kvittering, og før vi dro, avtalte vi at han som leverte bilen og kjørte oss, skulle hente bilen den påfølgende Lørdagen. Det var bare å ringe. Ekte trøndersk gjestfrihet og service. Jeg gikk ned trappa, ned til bilen, sneik meg til to trekk fra en Lucky Strike, men sneipa den da jeg hørte ungene i døra.

Og så satte vi oss inn og kjørte mot namsos. Det føltes som 90-tallet, det gjorde det. det var rett før jeg tente meg en røyk bak rattet, så autentisk var det, men det var fjøla som toppa det.

Jeg liker landskapet i Nord-Trøndelag - de mykt rundede høydedragene - åkrene fortsatt sovende etter vinteren - i fin veksling med granskog. Det ga meg en indre ro.
Vett du ka di kvide huså der hette? Spør jeg Ingrid som sitter like bak meg.
Nei. Svarer hun uinterressert. Jeg burde tatt hintet, men kjører på. Trønderlån sier jeg. Hun gidder ikke svare. Det KAN hende jeg dytter i dem for mye fakta, det kan det.

Det er en drøy times kjøring til Namsos, til Tino's hotel. Ungene krangler om hvem som er mest kvalm. Det er visst uutholdelig for dem begge. Det er jeg som kjører, og kjører jeg seinere nå, så kan vi likegodt GÅ den siste biten. Det snakkes så mye om å være kvalm at jeg blir kvalm jeg også, selv om jeg kjører i 35 på en tilnærma rett veg.
Ihvertfall i Ryfylkemålestokk.

torsdag, april 23, 2015

Omsorgstrilogien: Part 3 Fikseren

Et klapp på hodet her, et kjælenavn der. Lite klemming. Sjelden noen trøstende ord. Alt det der var mødrenes domene. All nærhet, kos, bleier. Alle tårer som blei tørka.
Alt det der tilfalt morsrollen.


I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan far praktiserte omsorg, og svaret er: Han ordna ting. Og i motsetning til meg, så likte han å ordne ting. Han hadde ei hånd på rattet i de fleste avgjørende valgene jeg gjorde (med unntak av i kjærleiken). Og trengte jeg hjelp til å pusse opp, så ordna han snekker, og skulle jeg kjøpe bil, så kjente han noen, og bidro med finansiering. Og trengte jeg jobb, så fiksa han det også. Det er vel bare èn jobb jeg har hatt som ikke han har distribuert, og det var den på Mongstad for 20 år siden. Ja, og de i England - for så langt strakk ikke nettverket hans seg - de jobbene hadde direkte tilknytning til øl og fotball.
Det får meg til å framstå ganske stusselig, dette her. Men jeg mener at han hadde glede av å hjelpe meg. Det viste jo at han tenkte på meg.
Samtidig som han nok gjorde det litt for behagelig for meg.
For der jeg så fjell så han vidder.
Der jeg så problemer, så han muligheter.
Der jeg begynte å mumle og kikke ned i bakken, var han klar i talen og intens i blikket.
Han var var stammen og jeg var et underlig eple som trilla bort i en shady avkrok av frukthagen.
De sa alltid at jeg var den minst planlagte av oss i søskenflokken. Og akkurat sånn har jeg følt meg. Lite planlagt. Det har ingenting med at jeg ikke har følt meg elska å gjøre For det har jeg, og det vet jeg at jeg er. Jeg har aldri mangla noe.
Men før jeg fant ut hvordan ting hang sammen hadde jeg liksom lengta etter å være en annen. En som ligna mer på han. Og mindre på meg.
Den setningen som han sa til svigerforeldrene mine i yttergangen den sommerdagen for fem år siden er den første gangen jeg har hørt at han har uttrykt noe som minner om anger. Og det snur ting litt på hodet. Kanskje han noen ganger ønska at han var en annen, han også.
Men jeg ville aldri ha bytta han bort med noen.

onsdag, april 22, 2015

Omsorgstrilogien del 2. Oss og dem.

Hva i allverden det var som fikk Far til å si noe sånt i en sånn setting, det forstår jeg ikke.
Det var kanskje noe sånt som han kunne si til Mor, men ikke til så mange andre.

På en måte så hadde han rett. For jeg er mer tilstede i mine unger sine liv enn hva han var i våre. Man kan muligens gjøre unntak for min bror Dagobert som vokste opp på den polstra verktøykassen inni førerhuset på Valmeten.
De delte et slags maskulint fellesskap. Og på de fleste måter må det ha vært på Fars premisser, jeg vil tro at broderen følte seg sett, kanskje tilogmed utvalgt, han var bratt i ryggen, veslevoksen, og genuint interressert i maskiner. Det var rørende det de hadde.
Men ellers så likte han ikke små unger så godt. Han forsto dem ikke. Dessuten hadde han en hel verden han skulle forandre.
Jeg vet ærlig talt ikke om det hadde vært noe annerledes hvis han hadde hatt pappapermisjon. Kanskje han hadde kjeda seg ihjel.
Jeg lukker øynene og prøver å se det for meg. Kanskje det autoritære, det harde hadde blitt mjukere hvis han hadde vært nødt til å engasjere seg litt mer.
Jeg er ikke noen fantastisk pappa selv. Jeg prøver, men jeg har ikke så stor tålmodighet alltid. Det hender at jeg glemmer hvor små de er. Det som gjør meg stressa er de gangene jeg føler at jeg ikke behersker noe, for da er jeg vàr for støy og irrasjonelle innfall.
Men jeg pleier å si unnskyld. Og noen ganger blir jeg nesten kvalt av dårlig samvittighet.
Jeg vet ikke om far ba meg om unnskyldning noen gang da jeg var barn. Jeg vet ikke om hans generasjon menn så på det som et svakhetstegn å innrømme feil.
Jeg har tenkt mye på hva slags funksjon fedre hadde i generasjonene før oss. De var familiens overhode. Administrativt og økonomisk. Gikk på jobb. Forsørga familien. Betalte regningene, og var riset bak speilet hvis ungene var 'umulige'.
Og de beskytta familien mot ytre trusler.
Men hvordan viste de omsorg?

tbc

tirsdag, april 21, 2015

Omsorgstrilogien. Part 1: I etterdønningene av en fest

Jeg hadde en gang tenkt å skrive noe om maskulin omsorg, men lenge viste det seg at det var håpløst å finne en egna innfallsvinkel. Helt fram til nå, og på en måte er dette alt for intimt til å skrive om på et halvoffentlig forum som dette her.
Det ble utløst av en setning som ble ytra av min far. I navnedagsfesten til mine barn. Men det var til mine svigerforeldre, ikke til meg.
Det var idet festen var over og alle skulle gå hver til sitt. Min far kjente ikke svigerforeldrene mine så veldig godt. Det er vel mer presist å si at de kjente til hverandre. De møttes bare sporadisk i familiesammenhenger som dette. Far var en sånn som snakka mye og høyt ; i et slags korstog mot stillheten og de pinlige pausene.
Rållså sine foreldre er vel nesten motsatt. Eller: Svigerfar har vært en sånn som har dratt fram gitaren og sunget nydelige viser med stor innlevelse, og nådd fram på en måte som de (tilsynelatende) tusener av stemmene som smelter sammen ved større familieselskaper aldri kan.
Men i smalltalken ligner de på meg. Litt ukomfortable med konseptet. Litt letta når ting løser seg opp.
Mine vidunderlige onkelunger hadde fylt huset med liv i noen timer, det var sommer, og et mjukt lys lå over Jørpelandsvågen.
Det kan ha vært sånn, at Mor hadde gått ut for å sette seg i bilen, og Far sto igjen i inngangspartiet til det gule huset sammen med svigerforeldrene mine, at han han akkurat hadde kippa på seg finskoa sine, at programmet fra konserthuset lå halvt krølla i høyrelommen på dressjakka hans, sammen med et par bøyde spiker og noe ispapir. Jeg ser for meg at skjorta hang litt utenfor buksa, men det kunne man ikke se, siden han hadde jakken på seg.

Du vett, an Haren e ein bere far enn eg någengong har vore.

To be continued.

tast inn totalbeløpet

Det er Lørdag formiddag, klokka er omtrent fire på ettermiddagen. Rållså og ungene og jeg er på Værnes flyplass. Vi har reist en snau time i vår leiebil, som var en beige Toyota Corolla fra ca. 1992. Vi hadde levert bilen på Steinkjer, klemt all bagasjen inn i en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen. Og så hadde vi tilbrakt to timer med min barndomsvenn Carlos, hans kjæreste og de to yngste ungene deres. Det hadde vært en super avslutning på en veldig vellykka tur. Men da vi satte oss på toget, og ungene krangla innbitt over hvem som skulle sitte hvor, så kjente jeg veldig på at det skulle bli helt greit å komme hjem til slaskamarkå også. Togturen varte nesten to timer. Toget krenga og rista. Og tuta i nesten hver sving. Og jeg var letta da vi kunne pakke sammen alle klistrebøkene og tegnesakene og hoppe av.
Vi hadde sendt bagasjen inn på droppet, og skulle gå igjennom sikkerhetskontrollen, og jeg ble kladda ned av kontrolløren eller hva faen han var foran mine egne barn, og jeg holdt sarkasmen tilbake, men egentlig ville jeg ha gitt han en på kjeften. 'Stikk-kontroll' hadde han kalt det. Og det samme hadde han på Sola gjort da vi reiste oppover. Det var vel det skjegget mitt igjen, som jeg kunne takke for den ekstra oppmerksomheten. Men jeg slapp inn til slutt. Vi gikk for å spise på en sportsbar, og her kommer vi til det egentlige temaet i denne posten.
Denne sportsbaren var som mange andre av den sorten. 8-10 skjermen plassert under taket. Bilder av klubbemblemer fra amerikanske basket-lag og vimpler og portretter. Men tydeligvis serieprodusert. Vi tok med en meny hver, på vei mot et (inntil nå) fredelig hjørne av cafeen. De viste Everton på det ene settet med skjermer, og noe tippeliga-greier på det andre.  Vi satte oss til å bla i menyene våre. Ungene vil bare ha ei brus hver. Rållså går for noe med kylling. Jeg blinker meg ut en burger. Det er relativt stive priser. Et par hundre spenn. Jeg går bort i baren for å bestille av en fyldig person bak kassen. Midt i bestillingen må jeg stoppe, for hun begynner å snakke med en kollega. Jeg begynner på ny, og når jeg skal betale, så virker ikke kortet mitt. Jeg prøver  enda en gang. Må spørre henne i baren hva som er årsaken.

'TAST INN TOTALBELØPET', siet hun. Jeg føler meg som et jævla gissel. Hva er det de forventer tips for? Er det den fantastiske servicen eller den deilige maten? Den som vi ikke har fått ennå? Er det for at brusen (den de selger kun i halvliterglass) er så eksepsjonelt god?
Hva er det for en forpult drittkultur som er lagt opp på en slik måte at man forventes å tipse på forhånd? Jeg er klar over at i yankeedoodelidoo så er tips en vesentlig del av lønna, for restaurantnæringa vil ikke betale sine ansatte skikkelig. Men slik er det da ikke her?  På Sportscafeen - hvor jeg følger Liverpool sammen med likesinnede - har de samme opplegget. Jeg kjenner at jeg blir sur. Tipser åtte kroner til den usjarmerende servitøren. Slik at hun slipper å sulte. Det er nesten ingen folk her. Vi venter en snau time på maten. Jeg håper de ikke har spytta under sylteagurken.
Jeg kan ikke vinne krigen mot tipskulturen den tvungne uten å framstå som en gammal gnier. Jeg er egentlig ikke så kjip, men jeg må si at jeg foretrekker at ting koster det som det står på prislappen.  Og klokka på mobiltelefonen viser 05:47, men nå har jeg skåret et lite bumerke i dagen med tollekniven min. Og jeg håper at dere alle får en fin dag.

tirsdag, april 14, 2015

På gjengrodde stier

Vi skal ut og fly med kjernefamilien i morgen.
Vi har et bryllup på programmet, og et besøk på Malm, stedet hvor Mor vokste opp, og jeg tilbrakte de fineste av min barndoms somre, sammen med Mormor som skjemte meg bort betingelsesløst. Is hver dag, Sølvpilen på Onsdagen, ostesmørbrød og kakao foran fjernsynet.
Jeg hadde en kassettspiller som jeg spilte kassettene mine på. På soverommet hvor fryseboksen sto. I bokhylla på kortveggen sto ungdomsbøker og cowboybøker fra 60-tallet.
Det grønne huset med det røde taket og den store hagen. Ripsbuskene som vi strakk nett over for at 'sjura' ikke skulle spise opp bærene. Uthuset som lukta en blanding av bensin fra plenklipperen og tørrfisk, og der sto rattkjelken til mor.
Men nå har jeg ikke vært der siden Mormor døde for tretten år siden, og det var i begravelsen hennes. Og det var vinter og jeg huska at kista var så tung å bære. Og jeg grein som en liten unge. Og brystet mitt var helt tilsnurpa av sorg, blanda med dårlig samvittighet, og jeg skulle sånn ønske at jeg hadde ringt henne litt oftere, for det er det minste man kan gjøre når noen elsker en betingelsesløst.

Og da vi heiste kista ned i den bånnfrosne jorda, var det såvidt at jeg klarte å holde tauen på min side, og jeg tenkte ånei! Jeg mister henne! Men jeg hadde jo mista henne allerede.

Det verste var igrunnen etterpå, hele den der kondolanse-sesjonen. Masse gamle menn og damer som var blanke i øynene, og klemte oss og tok oss i handa og sa Kondolere' på trøndersk. Og jeg visste ikke hvor jeg skulle plassere blikket mitt, og ikke visste jeg hva de het heller. Bare noen få av dem.

Det rare er at Mormor selv hadde et ekstremt pragmatisk forhold til døden. Hun ga vekk på ting, allerede da vi var små unger Nei- den henne kainn du få når æ dør, for æ e berre ei gammel kjerring.

Og jeg husker at vi var helt forferda da hun sa det, men hun bare blåste og flirte av det, mens mor himla med øynene.
Jeg vet ikke hvordan det blir å komme opp dit, til grava og til huset og alt det andre. Men det er en slags trøst i det å se mor og mine svigerforeldre og den betingelsesløse kjærligheten som skinner i øynene deres hver gang de ser på mine barn.
Og så håper jeg at mine unger blir flinkere til å holde kontakten når de vokser til, og ikke blir så fulle av seg selv som det jeg var.

fredag, april 10, 2015

Generelt fra Generalforsamlingen

Jeg er valgt inn i styret til borettslaget.
Det vil være en overdrivelse å si at det var rift om jobben.
Man kan vel kanskje si at det var Kjallas som tok meg på senga. Etter at han og kjæresten hans hadde vært hos Rållså og meg på middag. Til kaffikoppen etterpå.
Og så klarte jeg ikke å si nei.
Svaake meennske, jai sieeer: Du svaake mennske...
Jeg har jo blitt mer ansvarsbevisst med årene. Jeg var i styret i Senterungdommen da jeg var 19, og da gjemte jeg meg under sofaen. Da ville jeg heller henge med min daværende, men jeg ble bøsta som de sier.

I går, altså. Da måtte jeg stille på generalforsamling i bomberommet, sammen med en broket flokk beboere og naboer og, ja - dette er jo sosialdemokrati på grasrotplan - det minna litt om 'klassens time' på ungdomsskolen, minus volleyballen på slutten.
De som snakker mest er ofte de som burde snakke minst, og saker som :Dørå vår står åppe heila tiå, å me går å lokke na òg, men di bare åbne na igjen, folk kan jo bare gå rett inn, og så trekke det òg, nå på vinteren.
Jeg vil ikke akkurat si at de uviktige sakene dominerte, men de var hjertelig tilstede, og jeg himla med øynene for meg selv der jeg satt.

Jeg hadde kikka i saksdokumentene før møtet, og på den siden som handla om valgkomitèens innstilling sto det at jeg skulle velges for to år, og resten av styret for ett. En åpenbar felle, som jeg lirka meg ut av på et ikke altfor elegant vis.

Og etter at jeg var valgt hadde vi vårt første møte, og det er dugnad den 9. Mai, og da må vi ha et møte først, og det ble på tirsdag, og det var akkurat den dagen Kjallas og jeg skulle ut og se Champions League. For S##AN.


Jeg kunne skrevet en egen blogg om borettslagets indre liv, for jeg får tilgang på mye snadder fremover, men jeg må vel holde litt igjen, tenker jeg. God helg til alle mine lesere!

onsdag, april 08, 2015

Sykehuset ved tunnellen

Jeg leser videre fra regnskapsboka.
Kutter siden som handla om å hoppe med småbåt med påhengs i bølgene fra Westamaranen.

Det har gått nesten 5 år siden far døde, og det å komme hjem på våren uten at han står der, med ei tutteflaske på baklommen og ei halv båre silo parkert foran en av de mange avdelingene han hadde sauer i, det er fortsatt uvant.
Det er som lillebror Dagobert sier: Det e jo lenge si, men det kjennes ikkje lenge si.
Akkurat sånn er det for meg også. Og fraværet av han og hans er særlig merkbart på våren.
Hans favoritt-tid på året
Vi passerer bybrua og Grasholmen, og jeg skal av. På vei ut fra båten, som losses på babord side, er det en som står og dytter i bagen min for å komme forbi. Jeg unnlater å gi han ei vinge, men vurderer sterkt å spørre om han vil sjå Fiskapiren i frå loftå.
Jeg har busskort, men det har jeg selvfølgelig ikke med meg, så jeg må innom minibanken på Narvesen for å ta ut penger. Det er tjukt med folk der inne, men heldigvis ingen foran bankterminalen. Jeg får ut 200 kroner - ikke verst ei drøy uke før lønn.
Jeg putter seddelen i lomma og lunter oppover, forbi Magasin Blå, og benken der byens fluktfugler pleier å sitte og leske seg når været er bra, og Magasin Blå er stengt nå, og de fleste av den gjengen der har nok ikke noe børst igjen på en helligdag som dette. Men de satt nok der i går, tenker jeg, og krysser fotgjengerovergangen på hjørnet av Aftenbladbygget, og det i munningen på Klubbgata.
Jeg skimter 4-bussen, og den starter, det ser jeg på baklysene, så jeg begynner å småspringe mot den. Jeg når den såvidt. Hopper inn døra på midten - går fram til sjåføren med 200-lappen min, får billett, en hundrelapp, og en stabel av mynter plassert i hånda, takker og setter meg ved vinduet nest fremst - hvor det er fire tomme setter vendt mot hverandre.
Vi humper og skurer og dirrer og rister over brosteinene mot buss-stasjonen. Bussen holder grei fart, forbi Politistasjonen, Brannstasjonen, og Statens Hus, som ligger vegg i vegg med Skatt Vest, og begge er relativt nye, kontorbygg i glass og betong, og en gang jeg sto på plassen midt imellom der, sang jeg noen linjer inn på diktafonen på Nokiaen min, en liten snutt som skulle begynne med Midt mellom Skatt Vest og Statens Hus - og så skulle noe noe skje der da - omtrent som når Thåstrøm synger om Axel Lundqvist Plass, eller Lillebjørn Nilsen synger om Alexander Kiellands plass.
Men min låt er bare ikke så kjent ennå.
Min låt er er ikke en låt heller ennå.
Men mellom disse nybyggene kan en skimte Hillevågsvannet og Paradis. Paradis er strengt tatt bare den mer snobbete delen av Storhaug. Men rett på nedsida - på Lagårds-sida av jernbanesporet - ligger visst noe som kalles 'Rusbrakkene', hvor noen av byens slitneste har tilhold. Visstnok under kummerlige forhold. Jeg har aldri vært der. Bare sett bilder i Rogalands Avis.
Men i denne låten - som ikke er en låt ennå - så kunne det være noen av fluktfuglene da - fra brakkene på Lagårdsveien, som sto på plassen mellom Skatt Vest og Statens Hus og kjente seg fremmedgjort. Eller kanskje de bare hadde lyst på en Pokal eller ti i sola - røyke rullings og få kroppen til å slutte å skjelve så fælt.
Men nok om låta - som strengt tatt ikke er noe annet enn en idè.
Vi nærmer oss Strømsbrua. Dama i høyttaleren roper Neste stopp....Strømsbrua.
Jeg tror det var Rållså som en gang sa at det hadde vært mye koseligere hvis de hadde bytta ut kjerringstemmen med en barnestemme eller flere, som kanskje ville få folk til å smile litt, når de foreksempel ropte Sykehuset ved Tunnellen, og det syntes jeg var en kjempegod plan.

mandag, april 06, 2015

På hjemvei

I all den tid jeg har vært et skrivende menneske, har jeg krota på papirlapper og servietter og i bøker og kladdebøker, inni sigarettpakker, på ferjebilletter - og - ja, hvor det enn måtte finnes plass til det.
Dette er første gang jeg skriver i en regnskapsbok.
Dvs- Jeg hadde regnskap som fag på vinterlandbruksskolen i 1987, men da var det mest tall det gikk i, debet - kredit - denslags. Faglig landa jeg vel på en nokså tynn treer, jeg var ikke venn med tallene, jeg trivdes ikke i deres selskap.
Jeg fant denne regnskapsboka i bokhylla på Bergljots gamle rom på Randøy, la den oppi bagen sammen med to pakker hjemmelaga syltetøy, noen klær, og en pocketversjon av Jack Kerouacs 'Big Sur' på Engelsk. Det var meningen at jeg skulle lese den i påsken, men i det vi skreiv første påskedag hadde jeg bare kommet til side 16. Distraksjoner som skjermer av ulike typer byr på, og hyggelig samvær med mennesker fra den virkelige verden har nok mesteparten av skylda, men det ekstremt ladede språket, de små bokstavene, og de tettpakka linjene har også gitt prosjektet en motstand som min manglende konsentrasjonsevne ikke har klart å trenge igjennom. Jeg har ikke fått den nødvendige flyten. Men den har funka helt fint som sovemiddel - 3 - 4 linjer - en halv side - og Ole Lukkøye har dratt rullegardina ned foran øynene mine, og sendt meg inn i søvnen på en flåte, med en setning fra Kerouac som en mild vind i seilet, eller kanskje bare en halv setning, for en setning strekker seg ofte over en side eller mer.
Jeg satt på hurtigbåten. På Sør- Bokn, båten fyltes langsomt med påsketurister i alle aldre og fasonger, men til min overraskelse gikk de fleste av på Judaberg, for der hadde de visst parkert bilene sine, slik at de kunne kjøre hjem til husene sine på Tasta og Madla (didla dadla) og Sunde, og hvor det nå var de bodde.
Båten var nesten helt ny, den glei stille og elegant over vannet. Den hadde behagelige seter i beige og brunt skai eller skinn. Det var et mjukt lys over Ryfylke, trærne står nakne ennå, men innimellom kan en skimte grønne flater av gras, mose, grå stein, svadberg, og siden det var overskya i går, var sjøen også mørkegrå, og jeg liker så godt de jordfargene som definerer våren i sin aller tidligste fase.