onsdag, april 22, 2015

Omsorgstrilogien del 2. Oss og dem.

Hva i allverden det var som fikk Far til å si noe sånt i en sånn setting, det forstår jeg ikke.
Det var kanskje noe sånt som han kunne si til Mor, men ikke til så mange andre.

På en måte så hadde han rett. For jeg er mer tilstede i mine unger sine liv enn hva han var i våre. Man kan muligens gjøre unntak for min bror Dagobert som vokste opp på den polstra verktøykassen inni førerhuset på Valmeten.
De delte et slags maskulint fellesskap. Og på de fleste måter må det ha vært på Fars premisser, jeg vil tro at broderen følte seg sett, kanskje tilogmed utvalgt, han var bratt i ryggen, veslevoksen, og genuint interressert i maskiner. Det var rørende det de hadde.
Men ellers så likte han ikke små unger så godt. Han forsto dem ikke. Dessuten hadde han en hel verden han skulle forandre.
Jeg vet ærlig talt ikke om det hadde vært noe annerledes hvis han hadde hatt pappapermisjon. Kanskje han hadde kjeda seg ihjel.
Jeg lukker øynene og prøver å se det for meg. Kanskje det autoritære, det harde hadde blitt mjukere hvis han hadde vært nødt til å engasjere seg litt mer.
Jeg er ikke noen fantastisk pappa selv. Jeg prøver, men jeg har ikke så stor tålmodighet alltid. Det hender at jeg glemmer hvor små de er. Det som gjør meg stressa er de gangene jeg føler at jeg ikke behersker noe, for da er jeg vàr for støy og irrasjonelle innfall.
Men jeg pleier å si unnskyld. Og noen ganger blir jeg nesten kvalt av dårlig samvittighet.
Jeg vet ikke om far ba meg om unnskyldning noen gang da jeg var barn. Jeg vet ikke om hans generasjon menn så på det som et svakhetstegn å innrømme feil.
Jeg har tenkt mye på hva slags funksjon fedre hadde i generasjonene før oss. De var familiens overhode. Administrativt og økonomisk. Gikk på jobb. Forsørga familien. Betalte regningene, og var riset bak speilet hvis ungene var 'umulige'.
Og de beskytta familien mot ytre trusler.
Men hvordan viste de omsorg?

tbc

Ingen kommentarer: