søndag, desember 27, 2015

torsdag, desember 17, 2015

Julepresang

Det er snart jul, og ein mann som alltid er aktuell når denne høgtida kjem nærare, er Alf Prøysen. Om det er Snekker Andersen og julenissen ellerJulekveldsvisa, eller Bygda som glemte at det var jul, eller denne her, som er min personlege favoritt; den eg kjenner meg mest att i:

Og det var vesle Jensemann han strever dagen lang
Han snekrer på no spennende som snart skal bli presang
Nå er det bare kassebord, men gjett hva det skal bli?
Et sybor slik som mor vil ha med mange skuffer i

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’
Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Okei. Det er fem vers til. Alle over 40 kjenner den songen.

Då eg var ti, laga eg ein seglbåt i sløyden på barneskulen, under sløydlæraren si kyndige 
rettleiing. Sløydlæraren var dessutan òg skulestyrar, sjølvlært gymlærar, norsklærar, mattelærar, O-fagslærar , kristendomslærar, og så vidare.

I sløyd var han skitgod, og hadde han ikke vore det, så hadde det ikke blitt nokon båt, for å seia det på den måten. For eg var godt under middels. 
Eg begynte tidleg på hausten med å hòla ut ein svær kubbe av tre. Eg sto med gummiklubbe og stemjern og styrte på, så flisene fauk, to timar i veka.



Eg hugsar lukta av furu, og den ganske gode stemninga som var i sløydtimane. Dei fleste av gutane elska sløyd. Dei sto ivrig bøygde over dei forskjellige prosjekta sine, med verktøy og klossar tredd i sandpapir; høvelspon på golvet. Og i eit hjørne sto eg og banka og var lei og tenkte på cowboyar og indianarar.

Kanskje tenkte eg på Prøysen òg. Eg gjer i alle høve det no: På at det han har tilført jula, nettopp er lukta av skog og høvelflis. Samt at han tona ned Jesus-faktoren og smurde på ein god dose Hedmarksdialekt; det tykkjer eg funkar som berre fy.

Eg styrte med denne båten heile hausten, og hòla ut lange fliser, til hoggjernet sklei igjennom botnen og inn i høvelbenken, og Knut måtte lima med e
it vidunderlim som heitte Aralditt, som lukta heilt forferdeleg. Og så vart vi einige om at vi måtte leggja eit dekk på båten, slik at ingen kunne sjå kor dårleg handverk det eigentleg var. ( Og så slapp eg å pussa på innsida òg.). Me laga mast og ein slik pinne i baugen, dekk med dekksluke i, og rorpinne som vart festa i akterenden. Hanne (handarbeidslærarinna) hjelpte meg med å teikna og sy segl. Som tiåring var eg frykteleg stolt over resultatet.

Og så var det tett oppunder jul, og eg ville g
je han til morfar. Morfar med det gode fanget, som sat der i stolen sin med dei mørke solbrillene sine og lukta skråtobakk og var åtti år gammal og blind etter ei gruveulykke. Morfar hadde vore møbelsnikkar og var visstnok ekstremt handy før han mista synet. Eg har eit bestemt inntrykk av at alle menn i hans generasjon var det.
Eg kan s hendene hans som kjenner seg fram langs det glattpussa skroget, høyre røysta hans som seier på ein trønderdialekt som var ganske tjukk: Henne va no fin båt henne. Og eg var så stolt. Svulma mest. For eg likte godt å få skryt.

Morfar dø
ydde to år seinare, men mormor hengde båten opp til pynt ute i gangen, slik at alle som kom på besøk, kunne beundra han. Og der hang han til mormor forlot oss i 2003. No står han her på kjøkkenet i Slaskamarkå. Oppå eit skap.  Då eg opna dekksluka første gong, fekk eg stadfesta at det var lurt å ha dekk på. 

Og oppi båten lå
g ein til/frå-lapp frå jula 1980 der det sto: Til morfar fra Østen.

Det var fint
.

mandag, desember 14, 2015

Brennevinstjuven

Jeg kan vel ha vært 13 eller 14 år første gang jeg drakk whisky.
Mange av klassekompisene mine var godt i gang med å teste ut alkoholens mangfoldige virkninger på kropp og sjel. De hadde eldre bekjente som kjøpte til dem. 'Ein halve kasse øl', eller ei halve med vodka (som regel Koskenkorva eller Greenland).
Alkoholen ble prøvd ut i sosiale sammenhenger på Nessa, eller Samfunnshuset, eller ungdomshuset i Årdal.
Hain e fæmt'n år, konfirmert i vår,
med spisse boots å nyføna hår
Hain kjike på pian, dæm knise mot hain,
ja gutt'n e litt av ein verdensmainn.
Å lørdagskveill, å ungdomstid,
å trøndelag du slætte tid,
ei halv ei på lomma, å ein tier som hain bomma
hos hain bæstefar i går.


Selv ble jeg passa såpass godt på av foreldrene mine at jeg sjelden fikk muligheten til å ta den helt ut, selv om jeg lengta etter det. Avstandene i indre ryfylke er såpass store at det vanskeliggjorde ungdomsfylla i de tidlige tenårene. Når det er sagt, så har dette blitt kompensert for i ettertid, så jeg føler ikke noen bitterhet fordi jeg har gått glipp av noe. Det må dere bare ikke tro.


Men denne whiskyen - det var ei flaske som jeg fant i skapet på tømmerstua hjemme. Den var av merket Glenlivet. Det var ikke sånn hjemme at det det fløt med brennevinsflasker overalt, så jeg vet ikke hva som gjorde at jeg trodde jeg kunne ta flaska, bare konfiskere den og tro at jeg ville slippe unna med det. Rosiner og kokesjokolade var en ting, men maltwhisky fra barskapet noe helt annet.
Alle cowboyheltene mine drakk whisky som om det skulle vært vann, så jeg hadde god tro på at dette var noe for meg.
Det lukta riktignok litt kvasst, så jeg halvblanda en fjerdedel av innholdet med champagnebrus, og det smakte så forferdelig vondt at jeg brakk meg etter et par slurker. Og så slutta jeg av hele prosjektet. Så satte jeg flaska tilbake i skapet på tømmerstua og lata som ingenting.
Det jeg ikke visste var at far hadde hatt en større leteaksjon i hele huset - og til slutt hadde han gitt opp å finne den igjen - så han sperra øynene opp når den plutselig sto i skapet.
Og da var jeg for første gang i søkelyset som brennevinstjuv (men ikke siste).
Jeg nekta for alt, og forhørene var ikke hardere enn at jeg til slutt slapp unna på grunn av bevisets stilling.
Jeg kjøpte ei flaske Glenlivet i taxfreebutikken på danskebåten i høst. Jeg synes fortsat at den lukter litt stramt, men smaken er som fløyel.
Men blanda den med champagnebrus fra Nordstjernen har jeg ikke.

onsdag, desember 09, 2015

I Desember er det fest

Jeg digger Prøysen, Norges ubestridt beste tekstforfatter igjennom tidene.
Rållså har vært i boden og funnet Prøysens Julefortellinger.
Man trenger bare åpne den boka for å kjenne lukta av granbar og høvelflis.
Vi leser oss igjennom den, ungene og jeg. Snekker Andersen, Bygda som glemte at det var jul, 3-4 historier om Teskjekjerringa, julesanger innimellom. Og så er det en hel del om nisser og drenger og mus, selvsagt.
Hos oss feirer vi jula. Hardt og lenge. Begynner i halvsekstiden om morgenen. Endre som kommer inn på soverommet mitt, lukker døra etter seg. Uro i den lille kroppen. Spør om det er tid for å åpne kalender.
-Men Ingrid sove.
Så setter han seg i fotenden på sofaen, hvor hun sover under  et pledd, med håret i en uregjerlig busk.  Han synger så høyt han kan. Det går ikke lenge før hun ikke sover lenger. De småløper ut på kjøkkenet for å åpne hver sin pakkekalender. Og hver sin legokalender.
Ute rundt vår innglassede veranda er det vikla ei ti meter lang lenke med julelys. Det henger adventsstjerner mot Nord og mot vest. I Desember er det fest hver dag.
Han har fått ei trone i legokalenderen. Julenissen sin stol. Hun har fått en skiløper.
De er tålelig fornøyd. Diskuterer hvem sin tur det er til å tenne lyset på Søndag.

Ingid gjør seg morsom. Han ler en boblende latter som fyller hele leiligheten. Jeg drikker kaffe og prøver å overtale dem til å kle seg. Ull innerst. Fleece. Ullsokker.
De lurer på om ikke jeg skal åpne min julekalender snart. Jeg fikk nemlig en til farsdagen. Type snopekalender. Den blir åpna når det passer meg. Til nå har jeg bare åpna luke nummer fem. De fikk en smaksprøve hver. To små seige godtedingser Den henger så høyt at de ikke kan nå den med de små kleptomanpølsene sine. Oppå toppen på den øverste bokhylla.
Vi spiser frokost og pusser tenner. Kler oss i regnklær og går ut i den fuktige Desember-morgenen.
Jeg sover ikke så godt for tiden.
Det blir liksom litt for mye av alt. Men vi rusler mot skolen, og Ingrid forteller noe fra noe barne-tv Deidalos eller labyrinten eller hva det heter. Noe med slim.
Imre tar hånda mi med si lille varme. De trenger meg ennå. Men jeg trenger dem også.

mandag, november 30, 2015

Alt henger sammen med alt

Det var den dagen i året. Den dagen mot slutten av November da alle trærne utenfor slapp bladene sine kollektivt. Over bilene som sto parkert langs Luff Didriksensgate. Det sto en drosje der, som var helt dekka av brune blader. Over taket, panseret og frontruta.
Jeg vet ikke en gang hva slags trær det er. Kanskje Alm. Eller bøk. Jeg vet ikke forskjell på dem.
Men det var den dagen. Søndag før advent - jeg er sikker fordi Liverpool hadde smadra Manchester City på Ethiad dagen før. Fossa over dem.
Det er ikke sånt en ser så ofte. Det var tre minusgrader, sol og vindstille i Stavanger. Ikke akkurat normalen det heller.
Det kommer tre mennesker i refleksvest og joggeklær. Pusten deres går hvit i kveldsmørket. De etterlater bakluka i Audien på vidt gap. Løper opp den slake grusveien mot Vannassen som tre selvlysende varianter av Bukkene Bruse (bare at den ene var ei geit). Det var sånne treningsmennesker, og om det høres fordomsfullt ut, så får det stå sin prøve. De er ikke av det slaget som lunter rundt Mosvannet hver Søndag med håp om å plutselig bli dritslanke og fornøyde med sin egen kropp. Jeg sier håp og ikke tro.
I skuffen hjemme er det bamsemums.
Disse tre er av et annet slag. Jeg lukker bakluka deres likevel. Under tvil.
Hvis det var meg som hadde parkert Audien min ved Kristianlyst skole for å ta meg en treningstur i den kalde Novemberkvelden - sammen med treningsvennene mine - og hadde glemt å lukke bakluka. Da hadde jeg helst sett at noen lukka den. Selv om det var en ironisk og fordomsfull og temmelig ubarbert 45-åring. Heller enn at noen stjal den eller det det de måtte finne av verdi inni.
Jeg begynner visst å bli bløthjertet.



I kjelleren til Timmy tar Ep'en vår form. 5 låter (eller 4+1). Og siden vokalen legges på til slutt så har jeg vært på utsiden fram til nå. Eller ikke på utsiden, for jeg har vært med på tråden på Facebook, og har tilgang på mappa i dropbox, hvor diskusjonen mellom Timmy og Arne går. Jeg aner konturen av sangene.
Det er denne bittelille tonen av usikkerhet som piper i meg. Alt jeg har gjort til nå har vært uten press, det har vært lunt - og sangen har på underlig vis lagt seg oppå låtene - vokst seg inn i dem som et resultat av de gode vibbene som har bredt seg.
Denne gangen har vi gitt oss selv en tidsfrist. Det kan bli annerledes, for jeg er ikke akkurat Mr. Cool i møte med store forventninger.
Og dette året - som har vært det villeste av dem alle - som har bydd på jublende glede og bunnløs sorg, på musikk og scene, støy og ettertenksom stillhet. Ennå er det ikke over.
På fem låter skal vi oppsummere det.
Og så skal vi løfte blikket og dundre inn i 2016.



lørdag, november 28, 2015

er du våken

Jeg har vært i Danmark. Kjørt igjennom Novemberregnet i en minibuss. 3 og en halv time til Kristiansand. Med 4 andre tause menn. Lyden av vindusviskerne. Lyden av dekkene som kastet overflatevann inn under skjermene og ut i natta. Lars Magnus og jeg bakerst ved hvert vårt vindu. De motherføkkings Hardyguttene på 41 og 45 år. Jeg er eldst, så det betyr at det er jeg som er Frank. Og Hegle er pappa Fenton Hardy. Jeg hadde våkna med et rykk klokka 3. 7 ubesvarte anrop på telefonen. 3 tekstmeldinger. Er du våken sto det på den ene. Det var vel å ta i. Jeg vaste rundt min egen akse mens jeg forsøkte å få på meg klærne og stappe alt jeg trengte oppi min bulkede trillekoffert.

Det er fortsatt mørkt ute. Jeg tenker på alle de turene jeg har hatt i slike minibusser. Søkklasta med gitarer og stæsj, på vei til til et hotell eller en flyplass eller en venue. 7-8 par øyne mysende ut vinduene. Lyden av en ølboks som blir åpna i mørket. Rytmen og rutinene. Ventinga.
Bilen svinger mot Colorline sin terminal i Kristiansand. Klokka har kanskje blitt sju eller halv åtte Tirsdag morgen.
Jeg forsøker å kvotere inn litt Høyrehumor for å tilfredsstille Kringkastingsrådet. Noe om taxfreekvoter, kanskje? Eller den med atombomba over Pakistan og alle pakkisene som bor på Horhaug? Eller kanskje jeg bare skal tenke på informasjonsfilmen til justisministeren? Den er komisk, men satirisk er den ikke.
Jeg ruller en røyk av Hegle. Han, Lars Magnus og jeg røyker mens de oppmalte feltene langsomt fylles opp av biler som skal sørover med ferja.

fredag, november 20, 2015

Gråtoner

Det er så vanskelig å skrive om de store tingene.
Jeg blir nesten helt paralysert ved tanken, vet ikke hvor jeg skal begynne, vet ikke hvor det ender hvis jeg begynner.
Jeg liker dårlig dårlige nyheter. Store ting som terroristangrepet i Libanon, og det i Paris, 'Flyktningekrisen' og alt det grumset som blir virvlet opp i kjølvannet av galskapen.
Hva slags verden er det vi lever i? Hva slags verden er det vi ønsker at våre barn skal vokse opp i? Er det sånn at noen mennesker har 100% rett og er gode rett til bunns, mens andre er representanter og representonkler for ondskapen? Er løsningen å erklære krig mot det onde? Bombe flatt?
Hvorfor er det sånn at vi draperer facebook-profilbildene våre i det franske flagget når noe grusomt skjer i Paris, mens vi bare trekker likegyldig på skuldrene når tilsvarende grusomheter skjer i Libanon?
Hvorfor er verden plutselig sort og hvit igjen?
Hva sier historien? Hva er det som gjør at hatet mot vesten er så sterkt at noen vil gå i døden for å utslette 'oss'? Jeg forstår det ikke.
Det at jeg ikke forstår ting har aldri hindret meg i å uttale meg om dem før.
Jeg synes vi skal prøve dialog, for ofte har vi mennesker mer til felles enn vi tror.
Jeg synes vi skal forsøke å finne årsaksforhold.
Jeg synes vi skal hjelpe mennesker som er på flukt.
Jeg synes ikke vi skal stemple alle muslimer som terrorister.
Jeg synes ikke at vi ukritisk skal støtte opp om bruk av militærmakt, uansett hvor på kloden det måtte være.
Jeg blir rasende forbannet hver gang jeg ser en FRP-er på fjernsynet, for det er bare møkk som renner ut av kjeften på dem. Jeg er usikker på om det hjelper med dialog med dem. Men vi har ikke noe valg.
Det finnes ikke sort og hvitt. Det finnes bare gråtoner.

mandag, november 16, 2015

Jeg og Rållså. Rållså og jeg

Vi hadde kommet oss ut i bilen. Pressa oss inn i den. Rållaså måtte ha hjelp til å få kjolen innenfor. Jeg hadde mista en av blomstene i knapphullsbuketten min et titalls ganger. Det var den som var rosa, som liksom skulle kontrastere de andre blomstene, de som var oransje og gule og motivet var høst, så jeg hadde stappa den oppi hver gang. Ska det ver så ska det ver.


Vi kjørte mot Vaffel og Falaffel, og var i rute. Lette eter parkeringsplass relativt forgjeves, helt til vi fant en ved tollboden. En privat sak som kosta 22 kroner timen 24/7. Jeg putta på 80, og oppover smugene gikk vi, vi lista oss liksom, slik at ingen gjester skulle se oss. Inn døra, musestille opp via festsalen, hvor Beelsebub og fru Beelsebubsen var (musikanter og gode venner), og Slangeleder (toastmaster og god venn), og de hadde pynta fint der oppe, og vigslerdama kom også, og Rållså hadde kjøpt tegnesaker til alle ungene, og vi fortsatte opp trappa for å holde oss ute av syne til vielsen skulle begynne vi hørte omen av gjestene våre, venta der oppe i trappa til alt var på plass. Og alle.
Og så starta musikken, og Ingrid og jeg gikk først inn, jeg holdt den vesle hånda hennes i min, og bak oss kom Rållså og Endre, Jeg har sett hele seansen på film. Vel å merke er det mye av bakhodet til fotografen vår i bildet, men bare i begynnelsen.
Og alle gjestene våre hadde reist seg, og noen var blanke i øynene. Vi går opp på scenen, og ungene setter seg ved siden av forloverne våre, mens Rållså og jeg blir stående mot hverandre, med vigslerdama i midten.
Jeg liker at hun har Hauglandsdialekt. Jeg liker at hun ikke er en prest også. Jeg er litt smånervøs, men mest fordi jeg skal ønske velkommen seinere. Jeg er helt avklart i forhold til giftingen.
Har vært det lenge. Jeg er ikke noen tjueåring som gifter seg fordi jeg må.
Når jeg sier ja, smeller Endre med ringeska så det gjaller i salen. Det er så fint og vi trer ringene på hverandre, og nå er ringen liksom slutta. Og vi går ut sammen, og nå er det den firkanta neven til Endre som ligger i min, og festen kan begynne. Vi må bare ta noen bilder bilder først.


onsdag, november 11, 2015

Eg såg du sat her

Mor døde den 26. Oktober.
Hun hadde vært syk en stund. Veldig syk de siste ukene.
Andres sykdomsforløp er ikke noe man deler på verdensveven, det er for privat. I motsetning til mine følelser. Min gjøren og laden.
Astrid Lindgren sa i et intervju en gang at hver gang hun snakka med søsteren i telefonen, så åpna de med replikken 'Døden døden'. 'Ja, huff. Døden døden'.
De var begge gamle damer. Og ved å rydde akkurat det temaet av veien først, så laga de rom for å snakke om noe annet. Noe som handla om livet.

Mor var i mange år det viktigste mennesket i livet mitt. Hun fikk meg til å føle meg elska, forsvarte meg overfor far og alle andre. Hun var kreativ og morsom. Snill og omsorgsfull. Ett av mine første barndomsminner er fra da jeg var tre eller fire år, og stemmen hennes over sprinkelsenga som sang balladen om Loch  Lomond.
Det blir sagt at jeg - i samme periode - grein foran et bilde av henne når hun ikke var hjemme, mens tårene trilla nedover kinnene : 'Det e mamma mi, det'. Det siste der finnes det ikke sikre kilder til lenger. Det er i det hele tatt noe litt  ullent når barndomsminner blander seg med anekdoter. Noen ganger kan man ikke skille dem fra hverandre.
De fleste av oss går lei av å høre småbarnshistorier om oss selv i 12-13 årsalderen, men det hindra aldri mor i å gjentafra vår barndom. Til vi var langt inn i middelalderen. Ofte til både rødming og himling med øynene, til protester og demonstrativ slamring med dørene.
Jeg tror jeg fortalte alt til mor fram til jeg var 13. Eller kanskje ikke alt. Ikke det som stilte meg selv i et dårlig lys. Det holdt jeg for meg selv. Men jeg hadde observante søstre som mer enn gjerne delte ugunstige sider ved min oppførsel. Mor tok meg i forsvar ni av ti ganger.

Det er rart. Alle de åra en bruker på å gjøre seg fri fra foreldrene sine. Sikkert energi nok til å varme opp et middels stort byggefelt. Holdt det med lys såvel inne som ute. Bare for å finne ut at man har gått i en bue. Man har fornekta ting, blåst av tradisjoner og ledd åpenlyst av verdier. Og når de nå er borte, foreldrene mine, så ser jeg dem i et annet lys. Jeg har gått i bue og endt opp forbløffende nær der hvor de sto. Fars kraft og rettferdighetssans. Mors åpenhet og uuttømmelige kjærlighet til dem som var henne nærmest. Det er sånt jeg setter høyt. Det har forma meg.
Blant mange andre ting.

Det er 27. Oktober.  Jeg sitter i et blått buss-skur i Randøykrysset. Jeg venter på Rållså som kommer med buss via Fister. Det er klarvær og sola skinner igjennom gulnet løvverk. Jeg røyker. Bilen står med motoren i gang. Jeg er helt fylt opp av det som har skjedd. Av det som var. Av det som skal skje. Det kjører en bil forbi. Svinger mot Randøy. Stopper og rygger tilbake inn på busslommen. 'Eg såg du sat her', sier han og tar hånda mi. 'Ja'.
Jeg ser på skotuppene mine. Kjenner trykket i brystet. Det er mitt første møte med noen etter at mor døde. Utenom familien og korridorenglene.
Han kjente henne godt. Snakker om ting han husker fra da det var bra. Han setter seg inn I bilen igjen og kjører. Jeg griner. Røyker videre. Hører motordur og tenker at det må være bussen, men det er enda en bil som svinger av, stanser og rygger tilbake. Han kommer ut. Tar rundt meg og gir meg en bamseklem. 'Eg såg du sat her'. Det er ikke så lett å si noe.
'Det gjekk så fort på slutten'.
'Ja'.

søndag, november 01, 2015

August. Sweden.

Det var noe. Noen som seig inn i synsfeltet mitt fra høyre. Det var på Gardermoen i sommer.
Først trodde jeg at dette noe var en utstillingsdukke, som på forunderlig vis var blitt vekket til live. Seinere minnet hun meg mest om en vadefugl. En stork eller flamingo. Alt for posh og stæsja til å bevege seg blant taxfreehyllene på Gardermoen.
Og så sa Rållså: Du så kem det va? Det va Sunnhild Gordalen. 
Vibbometeret mitt sto i sju steiner.
Noen ganger tar Fantomet på seg klær og går ut i gatene blant vanlige mennesker.
Men jeg tippa at hun ikke skulle sitte med  knærne mot hardplasten på Norwegians rute til Stockholm. SÅ vanlig er hun tross alt ikke.
Jeg liker ikke de rike. Det er noe med dørene som åpner seg for dem - de som er stengt for oss andre - og jeg ville ikke ha gått inn der uansett, det er ikke det, men overdådig rikdom gjør meg forbanna, og mennesker som bader i den likeså.

Jeg tror jeg liker Stockholm - basert på de 2 små dagene vi tilbrakte der på tampen av August i 2015.
Skarpnack - i enden på et t-banespor - 20 minutter fra sentrum. En hel bydel bygd i rød murstein etter en full plan. ABC: Arbeta - Bo - City. Ikke som norske byer, som er mye mer tilfeldige. Som om man har hatt en plan, men blitt distrahert, og begynt på å planlegge noe annet, noe motsatt.

onsdag, oktober 14, 2015

When they say 'prepare', i don't know what they mean

Det blei en sjeldent fin dag. Den starta rundt seks, slik alle dager gjør. Dressen hang på stua. Ny dress. Nytt slips. Ny skjorte. Nye sko. Nytt belte. Ny duk i brystlomma, nye sokker. Til og med ny ønnikk. Men samme gamle mannen under. Rållså skulle til frisøren for pampering og pynting.
Tonen oss i mellom var fin, men lett hektisk. Det er Rållså som har planlagt. Det er Rållså som står for detaljene. Hvis samlivet vårt - tilværelsen vår -var en forunderlig hage, så er det Rållså som er arkitekten. Jeg er han som slår plenen. Det er en svær plen. Det er Rållså som slår kantene. Som luker i bedene. Som står for mye av vanninga. Det er jeg som rydder bort lukeremediene. Spadene og grafsene og alt det andre. Vannslangen som er strekt over hele hagen, og som har knuter på seg over alt. Verktøyet.  Som ligger litt her. Og litt der.
Det er en hage med sjarm. Med særpreg. Den trenger hele tiden stell. For hvis ikke visner plantene. Eller plenen gror over. Jeg er langt ute.
Det var altså en helt spesiell dag. Jeg kjørte Rållså til frisørens. Jeg mottok mye instrukser underveis. Det var klokkeslett og klærne til ungene og skoene og pakke en bag med klær som de skulle ha til overnatting. Og smøre brødskiver så de ikke ble sultne. Og alt dette skumpet rundt oppi hodet mitt. Ikke som på en liste med en foretrukket rekkefølge og prioritering, men som heliumsballonger på vei igjennom en smal passasje i toppen. På en gang.

Ungene hadde fram til da sittet foran fjernsynet og sett på feer som sloss mot mørkets krefter i timevis. Takket være Randi Elisabeth - en av Rållså sine gode venninner - klarte vi å gjøre alt det som sto på programmet i denne innledende fasen. Hun har blant annet en aldeles fabelaktig evne til å forstå bruksanvisninger for slipsknuter på internett. Og sånne tørklær til å ha i brystlommen. Og har godt lag med unger. Og så er hun bra å røyke sammen med. Og lets face it: Det kunne blitt vanskelig å få gjort alt uten mye kjefting og styring og stressing. Endre og jeg er spesielt vare for stress.

Vi ankom salongen i riktig tid. Og hadde hele plassen for oss selv. Rållså blei dulla med foran det ene speilet. Sminka og stelt på håret. Hun var fin. Enda finere enn vanlig. Ungene fikk en slikkepinne hver som de sutta på. Prøvde å ikke bli klissete på hendene. En selvmotsigelse. En motselvsigelse. Det ble Ingrid sin tur til å pyntes, og så kom Trønderdegosen med mat, for Rållså har tenkt på alt, og så hadde han med seg bankkortet som han liksom skulle ha betalt blomstene med, men som det ikke var nok penger på, men det at han har betalt dem med sitt eget kommer ikke fram før Mandagen etter. Han ville ikke stresse oss unødig, sa han.

Og når ungene er ferdig pynta, Endre med klut i lommen og voks i håret, samt knapphullsblomster like mine egne, Ingrid med flette i nakken med blomster i, og en liten bukett i høstfarger, Rållså var en åpenbaring i brudekjolen sin. Vakker og passelig upraktisk med slep som subbet nedi bakken hvis man ikke var påpasselig med å løfte på det. Og skoa mine var så blanke at det var helt usannsynlig at de kunne være mine.
Da kjører vi ned mot teateret for å ta bilder. Alle fire med Randi Elisabeth i ermet, som en blå joker som kunne brukes til alt.
Det var ikke veldig forskjellig fra å ta bandbilder. Stå litt sånn..litt lenger frem..litt til..kan dere se i kameraet? Ungene som var mer tålmodige enn jeg hadde forventa på forhånd. Armen min rundt livet hennes. Endre som ble rastløs og begynte å tulle. RE, som tok ansvar og laget ansikter og fikk oss alle til å le.
Det var så fint lys under bladverket, det tok halvannen time. Det nærma seg bryllup.

mandag, oktober 12, 2015

det står ein friar uti gare, mor lilla hau hau

Det utenkelige har skjedd.
Det utenkelige som har vært i tankene mine - noen ganger langt bak - andre ganger fremst, vakende som en glitrende fisk, i overflaten på et skiftende, lunefullt hav.
Den første gangen jeg ytret høyt at jeg ville spørre Rållså om hun ville gifte seg med meg var i baren på et hotell i Aten i Mars 2008.
.
Det var Arnstein og jeg. Vi hadde gjort en forferdelig spillejobb kvelden i forveien. Visakortet mitt lå i baren på tredje døgnet. Vi hadde droppa sightseeingen i kjent Øystein og Arnstein- stil.
Eg trur eg vil spør Rållså om hu vil gifta seg med meg.
Jeg sa det bare til Arnstein, men Einstein satt ved siden av oss, og fikk med seg at noe var i gjære. Mest bekymret var han likevel for passet sitt, som han hadde rota vekk, men som Arnstein oppbevarte i lomma. Det syns eg du ska gjer, sa Arnstein lojalt.  Jeg gjorde han til forlover med det samme, uten bruk av nevneverdig tvang. På engelsk heter det 'best man' og det oppsummerer på mange måter hva Arnstein er for meg. Beste mann.
Det gikk noe lenger før jeg spurte Rållså. Vi var i leiligheten i Rekkefaret, det lukta sparkel og maling og stemningen var ikke den beste.  Jeg lå i et hjørne på gulvet med en rull maskeringsteip, mens jeg leita etter ordene. (Ikke banneord, for de kommer helt av seg selv når jeg bedriver denslags). Rållså langet ut mot meg, kjente vel på seg at det var noe jeg holdt inne med,  Ja, sei det då! Ka e det du ikkje har fortalt meg? Sei det, då!
Det var ikke sånn jeg hadde sett det for meg at det skulle foregå, ikke etter planen, men på en måte hadde hun jo rett. Det VAR noe jeg ikke hadde fortalt henne, så til slutt sprakk jeg og sa det som det var.
Eg hadde faktisk tenkt å spør om du ville gifta deg me meg, hvis du absolutt må veda det.
Så da var katten behørig ute av sekken. Og hva skulle den vel oppi der å gjøre?
Det er rundt 7 år siden. Og det. To ganger har vi avlyst, for livet kom i veien. Og døden.
Og masse andre greier. Det var på ingen måte noen selvfølge at vi skulle komme dit hvor vi er nå. Det er i grunnen få ting som er selvfølgelige i livet.
Men det kjennes hundre prosent rett å være her. Fint som bare det.

mandag, oktober 05, 2015

All tomorrow's parties


Det må ha vært på Fredagen at noen sa at festen var en todagers - og dermed skulle vare helt til Søndagen - det var en bonus som jeg ikke hadde sett komme.
De proffeste var allerede i gang med fase 2, lyden av bokser med forfriskninger som ble åpna spredde seg lystelig i lokalet. På kjøkkenet var Suli i full gang med frokost av det solide slaget egg, bacon, eggerøre, noe jeg mente var bønnespirer, ferskt brød. Det var høy klasse over forpleiningen, ikke noe grandiosa og franskeposer her i gården.
Franskepose er forøvrig et ord som blir brukt for lite.
Noen av Fredagens helter satte kursen hjemover, men nye deltakere strømmet til, og det var premiership-fotball på fjernsynet, sigaretter på verandaen, og leskedrikk i alle varianter overalt.
Og så vartet Slangeleder og Magnus opp med en quiz, tungt basert på stedsnavn knytta til Kenny Rodgers- tekster fra 80-tallet.
Premiekassen var fylt med en blanding av nips og obskur vinyl fra NMS gjenbruk på Tau, og brennevin fra de mørkeste krokene av et barskap i sandbygda. Det ble sagt at den flaska med Ballentines whisky som jeg vant var 40 år gammel. Det blir ikke mer eksklusivt enn det. Quizens progressive framføring og høye premiering må ha mye av æren for at den ikke drukna i støyen fra festen.
Det var rett og slett veldig gøy. Sagt om fløtemugga med rosene på , som jeg også vant: Eg e glad for at akkurat DU vant den!
Den fikk ikke stå i stua, men pryder kjøkkenet på en utmerket måte.
Ute på terrassen hadde Svennedin og jeg en diskusjon om hvem det egentlig var som hadde skylda for at jeg fikk sparken i Morendoes i 1998. Svennedin spilte forøvrig så mye Maiden og Helloween det siste døgnet der, at det var deilig de gangene noen skar igjennom og satte på noe annet.
Runar hadde hengt opp klesvasken sin på rekkverket rundt altanen i andre, og etter at Suli hadde stått inni en sky av os og grilla Idsøe-pølser like under i en time, så tenker jeg at de var klare for en ny runde i vaskemaskinen. Og vel så det. Tungrøykt Messi med et tydelig hint av pølse.

Jeg vant ikke akkurat festen, men det er ordentlig fint å være omgitt av bare gode folk. Og hvis det var noe jeg skulle angra på, så var det at jeg ikke tok turen rundt og snakka skikkelig med alle, eller reiste meg og holdt en tale for å si hvor mye denne festen betydde for meg, og hvor takknemlig jeg var for alt sammen. Men det hadde bare blitt grining. For når jeg åpner opp så flommer det fort over.
Men takk til alle sammen som drakk meg ut på en så fin måte.
Lots of love.
På Søndagen var det oppbrudd og opprydding og mange mange skjeggekoser mellom middelaldrende menn på motvillig vei inn i sentrifugen. Bygdadegosen hadde mista bilnøkkelen sin. Typisk ugunstig på ei øy to timer fra byen, men den fant jeg mellom putene i sofaen.
Til gledesutbrudd og lettelsens sukk.
Vi pakka i båtene. Candy og Timmy i den ene. Einstein og Bjartis og jeg i den andre. Rånni og Runo og Svenna i den tredje.
Fjorden glitra av sol da vi la fra land. Jeg kjente på denne helt unike frihetsfølelsen man får i båt. Vi vinka til dem inne på land. Det ble et perfekt punktum for ei fantastisk fin helg.
Da Einstein og Bjartis og jeg hadde parkert båten, sa Einstein til meg: Det KAN henda me har et problem når me kjeme heim. 
Problemet kunne være militærpolitiet, som visstnok jakta på dem som ikke hadde stilt opp til Heimevernsøvelse klokka 0900 samme dag.
Hvis di står på tråppå, så kjøre du bare forbi. Di kan kje ta meg hvis eg har kommt innføre dørå.
Jeg beundrer roen hans. Jeg hadde vært pisseredd hvis det var meg, men det var ingen der, og jeg vi utveksla helgens siste skjeggekos , og jeg kjørte og stilte meg i en ferjekø som snart fylte alle filene på kaien og vel så det.
Jeg er en heldig mann, som kjenner så mange bra folk.

onsdag, september 30, 2015

De 20+ mennene i mitt liv/ Klokkene ringer for meg

Selv om jeg har vært - og er - en særing, så har jeg aldri sett på meg selv som venneløs.
Om jeg egentlig er noen god venn kan nok diskuteres, og særlig hvis en i det begrepet legger å holde kontakten i det daglige, og være der når det røyner på.
Det er kanskje ikke så naturlig for meg å ta den telefonsamtalen og stå der som en man kan lene seg til, lyttende i motgang og heiende i medgang.
Alt i alt så tar jeg kanskje mer plass enn hva jeg gir.

På den annen side så krever jeg ikke så mye av folk, eller ihvertfall synes jeg ikke det selv. Det er ikke nødvendig å være perfekt i mitt selskap, for jeg liker mennesker som er litt skakke og snodige, jeg synes ikke at venner har så mye å bevise for hverandre. Jeg lar meg ikke imponere av gods eller gull eller titler eller vellykkethet , hvis dere forstår hva jeg mener.

Opp igjennom åra har jeg blitt kjent med mange, glad i mange folk i mange ulike sammenhenger.

Og så er det sånn at jeg snart skal giftes, og i forkant av sånne høydepunkt så blir det gjerne arrangert utdrikningslag, der venner gjør stas på brudgommen på den ene eller andre måten. Markerer overgangen til de voksnes rekker. Og dette gjelder uansett om man er 22 eller 45. Mine forlovere er 2 av dem som har stått meg nærmest de siste 20 årene, det er Arnstein og Bygdadegosen, to av dem jeg ville stole blindt på uansett, uten forbehold. De er like nær meg som mine egne brødre og søstre. Kjenner meg kanskje bedre også.

Det var en Fredag for rundt 2 uker siden. Jeg hadde fått forespørsel fra Einstein om jeg ville komme til han og gjøre noe musikk eller spille FIFA og drikke øl og gå tur med hunden hans P'Tau, og jeg hadde sagt ja, så jeg svingte mors bil opp bakken og parkerte utenfor garasjen hans, og så kom han hjem selv også, og begynte å styre og fyke fram og tilbake mellom stua og kjøkkenet og pakke og rydde ting, mens han tilsynelatende fokuserte veldig på å ikke møte blikket mitt og den ørlille klokka i bakhodet ringte, først forsiktig, men da han putta ei kald Heineken i hånda mi, tiltok ringinga i styrke.
Vi skulle bare ned på Rema en tur og kjøpe noe mer øl, og da vi hadde vært der så svingte han mot småbåthavna, og jeg spurte om vi ikke kjørte feil vei, og han sa nei.
Og jeg sa nei vel og smilte for meg selv. Nå ringte klokka for fullt..

Jeg skal ikke legge skjul på at den siste måneden har vært en bergogdalbane i livet mitt. Med stigninger og stup og halsbrekkende svinger og mye grubling på generell basis. Men dette er bare bakteppe for å forklare psyken min. Det er mye som gynger og trekker meg i forskjellige retninger.

Einstein parkerte bilen utenfor et naust, tok ut trillekofferten sin (den samme som han glemte igjen på Fiskepirterminalen i Mars i 2008, men det er en annen historie), og til meg slengte han min egen vintage Liverpool-bag i ekte skai.
Han låste opp, og der inne lå det fortøyd en 15 fots askeladden med en 50 hesters påhengs på. Vi slengte greiene våre oppi og trakk hver vår redningsvest over hodet, Einstein satte seg bak spakene, og jeg ved hans side. Vi kom vel akkurat utenfor fyrlykta da jeg spurte han: ska me te Hidle?
Ja.
Det var fint å få det bekrefta. Det var litt sjø, og et helt stykke å gå, og det var ikke så lenge til skumringa, men Einstein hadde kartplotter på telefonen, og det var fint å krysse sånn over fjorden, mens det mørkna rundt oss, vi la inn noen røykepauser, og Einstein senior (jeg tror det var han), ringte et par ganger for å forsikre seg om at vi var på rett vei, og ikke hadde støtt på et skjær eller en holme eller et fremmedlegeme som lå og venta i vannskorpa. Eller en hai, eller nei, forresten. Ikke en hai.
Jeg veit ikke hva klokka kan ha vært da vi svingte inn i Hidlesundet. Jeg tipper rett over åtte. Det er en fredens plett der inne. Vi seig inn mot brygga, og ut fra buskene kom en hel bøling med plommetjuver av aller fineste sort.
Selv om jeg hadde pilsa, så leda jeg på ingen måte festen. Det ble mange klemmer og keitete ord. Noen sang. Det var tydelig at selskapet var på stigende. Sammen gikk vi oppover stien. Vinden suste forsiktig i løvverket, og stemmene blanda seg med hverandre. Noen putta et vinglass i hånda mi, og fylte det helt opp, og etterpå sa jeg ja til alt som ble budt meg, i et slags nyttårsafteneuforia, med det resultat at det gikk meg både til kroppen og til hodet, og en liten stund der, så lå jeg oppe og vaka med dem som var kommet lengst. Og Arnstein hadde laga en Øystein-quiz med 20 spørsmål, men måtte gi tapt etter det femte. For festen var på tøylesløs, vill ferd over stokk og stein. Det var lenge siden sist jeg var på en sånn fest. Kanskje tiår, men det er rart å tenke på at noen ting ikke forandrer seg. Det er de samme folka som vil spille på stereoanlegget. Preferanser som dulter borti hverandre, og volumet som øker i takt med rusen. Til en ugjenkjennelig grøt. Før var det CD. Nå er det Spotify. Men det er bare gode vibber. Det er bare gode folk, og (så vidt jeg kan se) ingen konfrontasjoner som utarter seg i retning håndgemeng.
Det er vel når TMSRM holder sin dommedagsdrevne comeback-konsert - for første gang med trekkspill - at jeg går helt til topps, og Beelsebub deler ut underbergere fra ei skål, og Child Slaughter svir ørene på kakerakettene som freser bak ørene hans, og hele stua er bada i blå røyk, og latteren runger, og jeg styrter mot jorden som om den mentale tyngdekraften tar meg i besittelse, og jeg er utenfor redning. Jeg tar telling. Jeg sovner til slutt i ei seng på et rom, men våkner som vanlig klokka halv seks. Og de hardeste fester fortsatt. Og jeg ligger midt oppi alle tankene mine til klokka er ni, og jeg kjenner lukta av kaffe fra et sted nede i første.
De gode vibbene fra Fredagen lever fortsatt. Jeg minnes vagt at jeg var bekymra for at ikke alle hadde funnet seg til rette. Men det viste seg å være ubegrunnet.
Folk har funnet hverandre på kryss og tvers. Ingen kanter som jeg kan se.
Og når jeg får tid, så skal jeg fortelle mer.

onsdag, september 16, 2015

Comeback

Det er alt for lenge siden jeg blogga.
Og det er ikke fordi det ikke har vært noe å skrive om, men snarere det motsatte. Det er masse å skrive om, både på privaten og der ute fra den store verden. Og til slutt blir det slik som nå. Til slutt blir det som en stor ballong som blåser seg opp omkring meg. Til slutt presser den hodet mitt ned mot tastaturet, tvinger nakken og skuldrene ned slik at jeg får rutemønster i ansiktet, og den er sleip, denne ballongen. Hvis jeg ikke begynner å skrive snart, hvis jeg ikke får tømt den, så vil den enten presse meg helt flat, eller eksplodere i ansiktet mitt med et kjempedigert Kaploff.

Jeg tenker jeg begynne med en av de tingene som er bra: Jeg har fått en flik av identiteten min tilbake. Jeg er rockesanger igjen - en del av meg selv som jeg la på hylla for drøyt seks år siden - da jeg skulle bli pappa, og jeg så at jeg ikke kunne gjøre en god jobb med begge deler samtidig. Det er ikke et valg som jeg har angra på.
Men nå var liksom tiden moden for et comeback. De rette folka og de rette melodiene. Den riktige settingen.

Det å være vokalist i et band er ulikt alt annet. Man er en del av noe som er større en selv. Man er en formidler, en slags predikant, en spydspiss, og særlig i en livesituasjon så er man helt naken, synlig for alle. Hørbar for alle. Stemme og framtoning skal være krydderet på puddingen. For meg, som aldri har tatt meg bryet med å lære å spille noe instrument, så er det ikke noe å gjemme seg bak, bare det forbaska mikrofonstativet, og det skjuler ingenting.

Noen mennesker er født til å stå på scenen. De elsker oppmerksomheten, øynene som lyser mot dem, applausen fra salen. De elsker å snakke med folk etterpå, svinger seg blant publikum, høye på sirkuset og manesjen og settingen, og det enorme løftet som kan komme etter en vel gjennomført konsert.
For meg er det ikke sånn. Og denne gangen var det definitivt ikke sånn. I forkant vokste det opp en angst i meg, en angst for å ikke takle presset, en angst for å gjøre feil. Som om det var livet det sto om. Jeg var ikke særlig omgjengelig da - i forkant av denne spillejobben - for mens Timmi og Arne sklei rundt og hilste på folk og rållsa og lo, drakk Smirnoff Ice og gleda seg, så satt jeg aleine backstage og pusta helt ned i magen, mens jeg gikk igjennom låtene i hodet. Jeg hørte stemmene der ute, kjente igjen noen av dem, berusede og høylydte.
Store mengder alkohol kan ta av noe av presset for en nervøs sanger. Men det har en del sideeffekter som ikke er så bra. Man blir slurvete, og dømmekraften blir svekka. Har man drukket riktig mye kan det gi utslag i så mange ting. Foreksempel dansing, klatring i lysriggen, synging på feil steder, annonsering av feil låter, ja: Kort fortalt: Fallhøyden er enorm, og avstanden fra karismatisk rockestjerne til forfylla klovn er kortere enn man kanskje skulle tro. Jeg er takknemlig for at smarttelefonen ikke eksisterte i 2001.

Så jeg drakk tre pils, mens sommerfuglene festa i magen min. Kledde på meg sceneklærne. Venta, mens jeg kjente et slags sug av forventning bre seg i lokalet vegg i vegg.

Venner og bekjente hadde stilt opp, og det gjorde meg glad. Rållså, selvsagt. Alle søsknene mine var der. Dagobert hadde reist fra Mandal. Og mange av dem jeg har sunget med opp igjennom årene var møtt opp.
Det er kjekt å spille for folk som er positive, og som vil deg vel.

Vi gikk på. Me e Long Night fra Tau!, Kauket jeg. Og vi var på gang, og da jeg traff inngangen på den første sangen, så tenkte jeg at vi flyter, vi flyter og dette er slett ikke verst. Og Beelzebub og Arnstein og Einstein ble stående igjennom hele settet, og det tolka jeg som en anerkjennelse, og ikke bare en gest.
Og da vi var ferdige var jeg helt tom. Som en utlada Nissan Leaf, og egentlig ville jeg bare gå hjem, men jeg hadde denne fine susen i kroppen, og jeg snakka med en del folk, og alle skrøt, og egentlig er jeg ikke så flink til å takle komplimenter, men det fineste jeg fikk var fra Einstein.
Vett du ka, Østen? Når du sto oppå der i dag, så va det MESTE så eg fekk lyst te å begynna å laga musikk igjen.
Og da ble jeg glad.

tirsdag, august 11, 2015

John Wayne finnes bare på film

Det var en gang I tiden jeg trodde at noen passa på meg. At det var ondskap som lurte inni skyggen, eller på dypet. Jeg husker godt at jeg pleide å ligge i båten og glo ned mot bunnen, og dypet var alltid på sitt mest skremmende mens den ennå kunne skimtes. Bare et par centimeter med glassfiber imellom oss, avgrunnen og meg.
De jeg så opp til var handlekraftige menn. Tause under stjernehimmelen.
Menn som kunne slå eller skyte seg ut av trøbbel. Lyset og mørket var motpoler, og ikke speilbilder av hverandre. Riktig og galt var logisk. det var gode mennesker og onde mennesker, og de onde hadde nesten utelukkende lite flatterende utseende. Man kunne liksom se det på utsiden hvordan man var innerst.
Jeg har ikke noe konkret øyeblikk for oppvåkningen. Øyeblikket hvor jeg har våkna og sett at det var bare bullshit. Alt du har tenkt og trodd er feil.
Det har vel mer vært som en gift som har spredd seg i kroppen, en tvil. Mange små dråper som har samla seg.
For hvem hadde makta? Egentlig? Det var de pene, de vellykka, de populære. Det var de som var kjipest. Det var de som mobba, som om kulhetsfaktoren deres ga dem en rett til å behandle andre dårlig. Og de som var annerledes, da: De som lukta litt rart eller hadde bolleklipp, eller kom fra en relgiøs familie, eller hadde noen kilo for mye, eller utstrålte usikkerhet eller sjenanse: Mange av dem aksepterte bare sin egen skjebne. Lot seg bli hersa med. Bøyde nakken og lot det skje.
Jeg vil ikke påstå at jeg ble mobba. Jeg var vel litt på utsiden, jeg sa og gjorde en del rare ting. Men jeg lengta etter å være der - blant de populære. Og jeg gjorde ingenting for å gjøre tilværelsen lettere for dem som ble hakka på. Jeg ville bare ikke assosieres med dem.
Hvis jeg kan gi ungene mine så mye styrke at de tør å si fra hvis de ser noen blir stengt ute. Da har jeg nådd fram med noe.
Dette tenker jeg denne Tirsdagen, uka før ungene  begynner på skolen.
John Wayne finnes bare på film.





onsdag, august 05, 2015

Life - but how to live it?

Det ligger en begivenhetsrik høst foran meg og familien min.
Det skal giftes, og jeg skal på scenen som rockesanger igjen, og på Torsdag fyller ungene 6 år, med  tre ulike feiringer på rekke og rad, men allerede i går begynte de på SFO, og om noen uker på skolen på 'ordentlig'.
Det er mye ambivalens som ligger i dette med at de skal begynne på skolen. Jeg synes at det er deilig at de er blitt mer selvstendige, at de kan finne seg mat og kle på seg selv, og at vi kan slippe dem løs utenfor blokka uten å gå med en nagende frykt for at de skal slå seg halvt i hjel, eller bli påkjørt, eller bli kidnappa av en av raringene som driver i trekket igjennom slaskamarkå, på vei til prixen eller hvor det nå er de skal.
Gjerdet mot omverden - i direkte og overført betydning - blir liksom flytta litt etter litt. I et tempo som  alle parter forhåpentligvis er komfortable med.

Det er mye som er bra i omverden, det er mange riktig bra mennesker som vil bra ting, det er mye latter og tøys og tull og hekkan. Snurrige situasjoner. Men så er det ganske mye faenskap også. Og faenskapet, det må man forholde seg til når man møter det. Dritfolka. Kjipingene. Maktmenneskene. De er der.
Det beste bildet på at ungene mine er avhengige av meg er når vi er ute og går, og de griper hånda mi. Holder den fast. På instinkt eller innfall eller av gammel vane.
Og så innbiller jeg meg at trikset er å holde akkurat passe hardt fast. Ikke holde så hardt at knokene blir hvite, eller det blir umulig å komme seg løs. Ikke holde så veikt at det ikke gir trygghet, at begge parter kan kjenne på et samhold eller en styrke.
Jeg er her, jeg. Jeg har deg.

Jeg tror mange av oss som er foreldre har en slags urealistisk forestilling om at ungene våre skal bli bedre mennesker enn oss selv. At de skal bli snillere, mer hensynsfulle, smartere, morsommere, ha bedre arbeidsmoral, og lenger enn hva vi har gjort.
Vi gjør ikke dette bevisst, men ubevisst. Selv om jeg er en slabbedask, så vil jeg at du skal bli et arbeidsjern, min sønn.
Gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør.
Vi ligger liksom og flikker og filer bort det vi mener er uvaner, det som irriterer oss, eller kan bli oppfatta av andre som noe negativt.
En del ting må man jo gjerne jobbe med, ting som går på personlig hygiene eller mas og grining i kombinasjon, eller sånt som går på hvordan man behandler andre.

Det er et minefelt. Men man får bare gjøre så godt man kan.

fredag, juli 17, 2015

Spyposesangen

Jeg fikk denne boka i posten på Onsdag. Eller det var Rållså som hadde bestilt den til fødselsdagen min, min 45., For.jeg hadde ønska meg den, og så hadde hun pakket den inn og lagt den på kjøkkenbordet, og der lå den da jeg kom hjem fra jobb.
Det er ei heller spesiell bok, som får meg til å tenke på spaserstokker med håndtak formet som ulvehoder og tunge whiskeyglass i krystall.
Chesterfieldmøbler i et privat bibliotek. Bøker fra tak til gulv. Mitt favorittrom på jorda.
En sort eske med tittelen på forsiden:
The SICK BAG Song.
Og selve boka inni, hvit med samme tittel prentet på bremmen.
Forfatteren heter Nick Cave, og er mest kjent som rockestjerne, mørkemann, artist, men så har han skrevet noen bøker og manus til filmer, og denne boka er satt sammen av brokker og tankerekker skrevet på spyposer da han var på turnè for et par år siden.
Men akkurat på Onsdag falt sønnen til Nick Cave ned fra noen klipper utenfor Brighton og døde.
Det er alle foreldres største mareritt.


Når man følger en artist, eller en kjent person tett, leser tekstene deres eller får et forhold til musikken deres, så blir universet deres en del av ens eget. Ihvertfall det kunstneriske universet. Det private er privat, men det er mange som ikke ser skillene.
Jeg er med i en facebookgruppe som er over gjennomsnittlig opptatt av Cave, og der er det enkelte av medlemmene som går langt i å leve seg inn i den personlige sorgen som mennesket Nick Cave, og hans familie må gå igjennom akkurat nå. De sørger med han.
Jeg liker ikke så godt dette kollektivt emosjonelle som liksom bygger seg opp som en veldig bølge, som består av antagelser og sladder og snikfotografering og stalking, og drøm, og selvsagt - kjærlighet - eller forelskelse.
Galskap.
Tabloidpressen på nett - de er ofte mest opptatt av det som er privat - det som er opprivende - utroskap, tap, kjærlighet og død. Det er som om de ikke kan komme nær nok. Alt for å samle klikk på den gigantiske verdensveven.


Kjendiseri, altså. Det er jævlig ubehagelig.


onsdag, juli 08, 2015

Fintenking i maktens korridorer

Det er stille i maktens korridorer.
Det er fordi nesten alle er på ferie, men iblant høres ekkoet av sko mot linoleum i målrettet trav mot kaffemaskinen.
Jeg har kontor på økonomi-gangen. Ironisk nok.
Jeg har fått visittkort med navn og mailadresse og telefonnummer. Et bilde av bedriftens produksjonsanlegg badet i høstsol  pryder baksiden.
Men så er det dette med rettskrivinga, da.
Der har de bomma. Hovedverneombud har blitt til Hovedvereombud , og selv om både saueværer og sommervær sikkert kunne hatt utbytte av å ha en ombudsperson som talte deres sak, så tror jeg ikke at jeg er rett person.
Da jeg gikk på skolen, for en halv mannsalder siden, ble  de fleste innleveringer i norsk behørig tilbakelevert med røde streker der hvor det forekom skrivefeil, og det gjorde det jo. Særlig kommafeil.
Og der det var direkte stavefeil måtte jeg skrive det riktige ordet tre ganger etter hverandre for å trene hjernen til å forstå hva som var rett og hva som var feil.
Det har oppstått en uopprettelig feil i korrekturen, så nå sitter jeg og funderer på hva jeg skal gjøre med de 250 ubrukelige visittkortene mine. Ikke er jeg netthendt heller, så origami driver jeg ikke med. Hadde jeg vært yngre - og opptatt av høy lyd på sykkelen - så kunne jeg ha satt noen av dem fast i ramma på sykkelen og fått bråkelyd. Tøffeste gutten i Slaskamarkå.
Men pappen er litt for tynn.

Kanskje jeg skal lage en mosaikk istedet. Her borte på skrivebordet.

tirsdag, juli 07, 2015

Hallo Miniland - Adjø kredibilitet

Kjernen I familien Dvergbøy/Mige er tvillingene Ingrid og Endre. Så også når vi reiser på ferie til syden. Alt kretser omkring dem - at de har det 'kjekt', at de skal få bade, danse, leke, synge og le - for man ønsker at barndommen skal være et lyst og trivelig sted. Man legger til rette for det - for å gi trygghet - og liksom varsomt introdusere dem for livet og for verden, og ideelt sett skal de ha en slags buffer, eller et ankerfeste I bånn. Ett som hindrer dem I å blasé bort på havet det blå, tenker jeg, her jeg sitter og knoter.
Vi strekker oss langt for å få dette til, og noen ganger er viljen større enn evnen. Noen ganger, sier jeg dere - strekker vi oss så langt at det minner om selvutslettelse. Vi opphører å eksistere som individer, og omdannes til klumpete små morpoteter og farpoteter - med kun ett mål for øyet - å gjøre krapylet til lags.
Jeg vet ikke. Om det var første eller andre dagen på Mallorca at Rållså hadde bestilt besøk på rommet av Plysjsjiraffen Lollo (ett av to kosedyr som liksom var maskoter på denne feriefabrikken). Det kosta nok en hel del ekstra - slik som roomservice gjerne gjør. Hvor mye vet ikke jeg, og det vil jeg ikke vite heller, men dette besøket har etterlatt et arr på sjelen min.
Vi sitter på hotellrommet, spist en overdådig frokost og smurt oss med solkrem. Jeg ligger på senga og leser Min Kamp. Jeg har kommet til femte bind, der hvor unge ulykkelige Knaus treffer Tore Renberg, og endelig - til slutt - får sving på forfatterkarrieren sin og gir ut debutromanen som heter 'ute av verden'.
Det bankes på døra. Oooh! Kem kan det ver?
Døra åpnes, og inn kommer et enormt vesen, et menneske I et sjiraffkostyme. Og bak kommer et menneske til, en ung svensk kvinne med solskjerm, shorts og hvit t-skjorte. I hånden har hun en liten CD-spiller, hun skal stå for snakkinga, siden Lollo er stum.
Lollo bøyer seg inn under dørkarmen og stormer bort til meg og beginner å kile meg under tærne. Ungene ler I skrekkblanda fryd. NÅÅÅH! LOLLO TYCKER DET ER KUL AT KILA PAPPA UNDER FØTTERNA! Sier svenskedama. Heldigvis lunter Lollo avgårde for å rote igjennom lekene som ungene har med, hele tiden fulgt av hun som snakker. NÅÅÅH! VA ER DET HER? ER DET LEGO? GILLAR NI AT BYGGA LEGO? Ungene nikker storøyd. LOLLO GILLAR OCHSÅ AT BYGGA LEGO!
VET NI VA LOLLO OCHSÅ GILLAR? AT SJUNGA OCH DANSA!

Hun snakker høyt, og sjirafffen Lollo har ungene i sin hule hånd. Da hun avslutter med Lollo & Bernie-sangen, det er da det skjer, Lollo byr meg opp til dans, og alt i meg striker :

VI ER BESTA VENNER, OCH VI BOR I MINILAND... SEJ, HVEM KAN DET VARA? LOLLO! OCH BERNIE!
Ydmykelsen er total, jeg kan ikke bakke ut. Jeg hermer bevegelsene til plysjdyret. Av alle ting jeg har gjort for mine barn er dette det verste. Og Rållså filmer hele seansen med mobiltelefonen sin, og når besøket vårt forlater oss, så føler jeg meg misbrukt. Totalt utmanøvrert. Påskeharen 16, 20, 25, 30, 35 og 40 år hadde fnyst av dette synet. Denne mannen på snart 45, kritthvite knær under shortsen. Og det finnes på film, og jeg har ikke sett filmen. Men det er ikke bra. Det er ikke bra i det hele tatt.
Og jeg som alltid har sagt at den eneste sangen jeg danser til er 'The Beautiful people' av Marilyn Manson

torsdag, juli 02, 2015

Fråtsere og syndere (skal ingenlunde arve guds rike) for den som tror på slikt

Så er vi altså på Mallorca, denne brunsvidde ferieøya plassert på den 'riktige'  siden av Middelhavet. 4 blåhvite kropper rullet i solkrem faktor 30, i shortser og sommerkjoler og sandaler og t-skjorter, på vei mot frokostsalen i hotellet, som er halvt inne og halvt ute, med utsikt over havet.


Vi har plastikkarmbånd rundt håndleddene, de minner på alle måter om backstagepass fra back in the days - Artist - Access all areas. All inclusive Det er et konsept som gir tilgang i frysebokser og i restauranter og uteserveringer over hele Sun Wing (de som elsker ferie, du vet) sitt område. Uten at det koster noe ekstra. Utover det vi har betalt på forhånd.


Det er bare å hogge inn. For de har selvsagt alt - både tenkelig og utenkelig - i buffeten sin.  Pannekakene blir fort en hit hos ungene. For meg er Kaffe kapteinen på frokostbordet, men jeg lør på med egg og bacon og bønner og sopp og appelsinjuice og har det ganske så bra.


Det viser seg utover i oppholdet, når vi kommer til lunsjen - som også er overdådig - og middagen - som er i samme gate - at all inclusive-konseptet har sine klare negasjoner. Det er rett og slett for mye. Ungene (og særlig Ingrid) vil ha tallerkenen stappfull, spiser halvparten, og så vil hun heller ha noe annet. Og vanligvis - hjemme hos oss - hvor utvalget er vesentlig mer begrenset - er ikke det noe problem. For alt går i grisen (meg). Stort sett. Hvis det ikke er alt for grapsete. Men på tur orker jeg simpelthen ikke å spise opp alt, så vi må sette igjen mat. Hvert eneste måltid. Som igjen kastes, og det plager meg. Og når jeg snur meg  rundt i lokalet, så gjør alle akkurat det samme. Hvis man heller vil ha noe annet, så kan man man bare hente seg en ny tallerken, for det koster ikke noe ekstra likevel.


Av alle de syv dødssyndene er fråtseri den mest motbydelige. Jeg synes det er helt forferdelig å kaste mat. Særlig med tanke på at folk sulter, og jeg lurer på hva de kjempehyggelige servitørene og kelnerne tenker om oss - der vi velter oss i vår overflod av mat og drikke. Vi kommer til helvete hele gjengen. mens lukta av svidd bacon pirrer nesegangene.
Jeg er det motsatte av en livsnyter. Jeg er en jævla puritaner, for jeg VIL faktisk at alle skal spise tallerkenen sin tom. Jeg vil at de skal takke for maten. Jeg vil at de skal rydde av etter seg. Og jeg vet ikke om det er Hans Nilsen Hauge eller Øystein Dvergbøy eller hvem faen det kan være som har planta det frøet i meg. Men det vokser, og er en del av ryggraden min. Av den jeg er.
Thomas Kuk skal redde verden, Sun Wing elsker ferie, og om ikke lenge skal jeg danse med plysjsjiraffen 'Lollo'. Mens Rållså filmer og ungene ler.



tirsdag, juni 30, 2015

For ingenting er vakrere enn dine egne unger når de sover

Flyet vårt taxet ut på rullebanen, som ei stor feit kråke med buken full av sydenturister, og snart forsvant Rogaland under skyene, og flyvertkvinnenne og flyvertmennene kunne starte sitt progressive salg av taxfreevarer. Man kunne kjøpe direkte, eller bestille slik at varene lå i setet til returen ei uke seinere. Kortterminalene gikk varme, så det var tydelig at dette var et populært tiltak.
Hun som satt tversover gangen for meg handla for attenhundre kroner. Sprit, snop, solbriller, sølv og sigaretter. Alle de 5 S'ene.
Og så kom drikkevarene, ungene fikk en boks brus hver, og Endre gomla muffins og jeg drakk pils, og vi var på stigende begge to. Igjen gløtta jeg tversover gangen, hvor mannen til den handleglade hadde fylt opp bordet sitt med to øl, sjampis, en whisky og to gin tonic. Rutinert.
Jeg tror aldri jeg har drukket så lite som en boks øl når jeg har flydd. Ikke til Oslo engang.
Men det er bare en ting jeg liker mindre enn berusede småbarnsforeldre, og det er forestillingen om at jeg skulle være en av dem. Det holdt med den ene.
Det fremstår fortsatt litt uklart for meg det der med at vi skulle hjelpe Thomas Cook med å redde verden. Kanskje de ga prosenter av overskuddet fra spritsalget til regnskogfondet.
Selve flyturen gikk fint, takket være ipaden og tegnebøkene. Med jevne mellomrom måtte jeg ned på dørken og sokne etter klosser og fargeblyanter. Med vekslende hell, får man si.
Kråka vår dalte dovent inn over den brunsvidde ferieøya, og flyplassen som heter Palma.
Da var det å pakke sammen alle remediene, forklare smellet fra hjulene som ble kjørt ut under understellet, vente på plinget som indikerer at man kan løsne setebeltene, og stå og trykke en stund før man forlot flyet i en kladeis av siddiser og jærbuer.


Flyplassen var mye større enn jeg hadde sett for meg, med uendelige korridorer og rullefortau, og vi hadde to tissepauser, og omsider kom vi inn på området hvor bagasjen skulle komme ut, og vi fant to traller, heiv to kofferter og en unge oppå hver, og kryssa nothing to declare med god samvittighet, og så var det å følge skiltene med Sun Wing, til riktig buss, og det var fløyelskveld og Ingrid drømte om å klatre i palmene, og da bagasjen vår var avlevert til sjåføren, klatra vi opp i andre etasje, og fant seter et stykke bak. Det var en jærbu som var pottesur og skjelte ut kone og unger fordi de ikke hadde gjort sånn som han sa, og denslags er det jo sjarmerende å bevitne i sin umiddelbare intimsone.
Guiden var ei blid, svensk dame, som ønsket oss velkommen til det ultimate ferieparadiser, og Sun Wing hadde en drøm om å få oss til å elske ferie like mye som de gjorde det, og det lukta mugg fra airconditionanlegget, og da vi hadde trilla i ti minutter sovna Endre med hodet i fanget mitt, og jeg strøyk ham over pannen, og da jeg kikka på Rållså, så hadde Ingrid sovna i hennes fang også, og vi smilte til hverandre, for ingenting er vakrere enn dine egne unger når de sover.

søndag, juni 28, 2015

Charterism / På vei mot føkkings Mallorca

Det var ei sånn uke der alt skjedde.
Noen uker er nesten identiske når man er 45, men denne var ikke en sånn.
Ungene har hatt sine siste dager i barnehagen, den ene markeringen har tatt den andre, og munnet ut i en fellestur for alle førskolekidsa i barnehagen, med overnatting, og det hadde Endre grua seg til - mens Ingrid hadde gleda seg. Men det ble en fest for dem begge. Selvsagt ble det det.
Endre datt riktignok i sjøen, men han hadde redningsvest, og syntes det var storveis å flyte i sjøen.

Da ungene kom tilbake på Fredagen, glade og trøtte, med hver sin trillekoffert, bar det rett hjem for å pakke om, og en time seinere satt de i drosjen, mens jeg dro ut bagasjen, og hvis dere lurer på hvor Rållså var, så var hun i dusjen, som vanlig litt sein, som om tiden var en slags elastisk hinne som det går an å dra i, og relativisere, og ikke en eksakt mekanisk vitenskap full av absolutter.

Jeg hadde ikke så mange meninger om charterlivet før vi dro. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvente meg. Det er lenge siden jeg anså meg selv for å være så spesiell at jeg ikke kunne være på samme sted som 'vanlige' folk. Det finnes bra folk alle steder og idioter overalt.

Ingen liker å stå i kø, og ingen liker det mindre enn min sønn, og 90 minutter kan ta på tålmodigheten til noen og enhver. Det var noe med bagasjen, og køen som var anretta i en slange, og det var unger overalt og kofferter og bagasjetraller og gamle er gamle og unge er unge, og det gikk så seint, og jeg var sulten, men jeg hadde ingen andre å skylde enn meg selv. Ingrid satt på kofferten min og hylte av fryd hver gang jeg flytta den 70 centimeter lenger fram.
Det blåste en iskald vind over Sola flyplass, og det er liksom det man rømmer fra når man reiser til dette sydens land, men jeg blir vel så sur i 35+ som i åtte grader og regn.
Rållså måtte proviantere pølse til ungene mens vi sto i køen, og da strekkodemaskinen, eller hva faen de kaller den - leseren? Endelig hadde bipa inn klistredingsene på koffertene, kunne vi ta rulletrappa opp til sikkerhetskontrollen i andre etasje. Ungene med ketchup rundt munnen og vi med håndbagasje, med bøker og tegnesaker og lego, telefoner, ipad, pass, bankkort og ombordstigningskort og ei farris som vi styrta før securitate tok den.
For èn gangs skyld ble jeg ikke kladde ned av securitasvakten - en solid pluss i margen til frisøren som klippa av meg ragget ei uke tidligere.
Vi må hoppe over bommen for å komme inn i taxfreebutikken - eller 'International departures', som det står på skiltet. Det er så jækla glamma det området der. Alt er blankt og stinker parfyme.
Det står Boarding på flyet vårt, vi drar fram billettene og bipes inn, og går ned korridorene mot flyet vårt, som er merka Thomas Cook. Det var et svært fly, en airbus ett eller annet, det skal stappes fullt med over 400 passasjerer. Vi skal sitte i en firer i midten av flyet, Rållså og jeg på hver vår ving, og ungene i midten. De begynte nesten umiddelbart å nebbe mot hverandre: DU GJOR SÅÅNN! Nei! Det gjorde eg IKKE! 
Han foran meg legger setet ned. Ryggsøyla hans mot kneskålene mine. Grrr..
Det varer og rekker før vi kan lette. Det er bagasjen igjen, men det er ikke Thomas Kuk sin feil, opplyses det. Det er antagelig Avinor, men selv legger jeg mesteparten av skylden på Kjetil Solvik Olsen personlig. Alle sier han er så bra samferdselsminister, men det er bare fordi han minner om en høyremann, og ikke en frper. Og hva gjør liksom han for å få flyet vårt avgårde? Hæ? Men nå sklir jeg ut av form og innhold.
Ungene spretter hver sin pakke med lego. Bygger ivrig. Endres hender blar i bruksanvisningen, finner de riktige klossene. Blikket er konsentrert. Han plystrer halvfalsk. Jeg tømmer klossene over i capsen hans, slik at de ikke skal falle på gulvet. Noe de gjør likevel. Det er undergangen. Og flyet står like forpult stille. Jeg tilbyr junior Ingrids reserveklosser, men det gjør ham bare sintere. Han griner seg inn i en totoners tilstand av fortvilelse. Jeg er hjelpeløs. Helt til vi kommer på ipaden. Det går seg til igjen. Thomas Cooks glade svenske representant ber oss hjelpe dem å redde verden, noe som er jækla ironisk, med tanke på at vi sitter i et fly sammen med firehundre andre feite, rike nordmenn, søkklasta med bagasje, på vei mot føkkings Mallorca.

onsdag, juni 17, 2015

3 bra ting

Jeg har ikke slutta å skrive.
Jeg har holdt på med 'seriøs' skriving. Rapporter og leserinnlegg.
Men helst ville jeg ha blogga eller skrevet ei bok om å være sju år og sykle på en grusvei i en sommergrønn skog, mens fluene surrer rundt ørene. Og så skulle det være morgen, og kjølig i skyggen, men varmt i sola.
Men jeg er 44, og ute regner det, men inne er det lyst og tørt og ungene er inne i sin siste uke i barnehagen, og til tross for det blåblå vanstyret, så er det motkrefter som viser fint igjen, som motbeviser mistroen som infiserer tankemåten deres, og bare i går ble to myter avlivet.
Den ene er påstandene om at kyniske bakmenn styrer tiggerne, det er det blitt forska på, og det konkluderes med at sånn er det IKKE. Så de som ikke gir penger til tiggere av moralske grunner må komme opp med bedre argumenter. Det finnes mennesker som tigger fordi de er fattige. Men de er fremdeles mennesker.
http://www.vg.no/nyheter/meninger/tigging/sannheten-om-rumenske-tiggere/a/23472013/
Den andre myten er den som går på at alle Østeuropeerne som kommer til Norge (for å jobbe) gjør det fordi de vil nyte godt av de norske trygdeordningene. Trygdeeksport kalles det, men så viser det seg at mesteparten av trygdepengene som eksporteres går til Norske pensjonister i Sverige og Spania. Og der treffer man vel kjernevelgerne til fremskrittspartiet i døra. Det er fint. Så nå håper jeg at trollene finner noe annet å trolle om, men det gjør de nok, så det er jeg ikke så bekymret for.

http://www.nettavisen.no/nyheter/innenriks/forsker-kun-to-prosent-av-trygdepengene-gar-til-utlandet/3422800632.html
Sånn.
Og så hadde jeg tenkt å skrive om en annen ting jeg synes er fint, nemlig at Stavanger politikammer har sluppet til street art - kunstnere til å dekorere glattcellene sine.
Jeg har aldri vært på glattcelle selv, men hver gang jeg ser en fjernsynsreportasje som viser hvordan de ser ut, så blir jeg grepet av ubehag. Det er noe med det sterile, de glatte veggene, lyden som kastes mellom dem når noen snakker, dassen i børsta stål, borte i et hjørne. Det er nesten så en kan kjenne desperasjonen til dem som har overnatta. Angsten og usikkerheten når promillen renner ut og erstattes av anger, skam, sinne, eller fortvilelse.
Det kan være greit å han noe annet å se på. Utover. Istedenfor innover mot sjelens mørke avgrunn.
Og så tenker jeg med meg selv at kunst faktisk kan brukes til sånt, og at det er fantastisk. Gi trøst og oppmuntring, løfte blikket og fylle tilværelsen med mening, glimt av håp, humor, eller underfundigheter.
Pluss i margen til politiet. Selv om det sikkert ikke var deres idè.
Det er nesten så en vurderer å sjekke ut fasilitetene.
Men bare nesten.


Her er linken: http://www.nrk.no/rogaland/gatekunst-pryder-glattcella-i-stavanger-1.12410782


fredag, juni 05, 2015

Vitnesbyrd frå ein ex-kriminell




Ei av dei største syndene eg har på cven er at eg har ei fortid som pelsdyroppdrettar. Det å nevna dette for nokon i sosiale samanhengar, når eg heng med venene mine - dei som er ektefødde byasar - og derfor har store og varme hjarta som bankar for alle dyr i kongeriket (og særleg dei som er fine å sjå på), det er ikkje noko eg brukar å gjera. For eg kjenner på ei skam, eller eit stigma, eller eg veit ikkje kva eg skulle ha sagt. Det bare blidde sånn. Eg har ein fot i kvar leir, og kjenner at eg kan forskreva meg.

Far og eg kjøpte 10 sølvrevtisper i 1984. 5 av Norleiv og 5 av ein pelsdyrbonde på Tuntland. Me sette opp eit skur med utsikt over Tjødnå, langt frå folk, men ikkje lenger enn at det vanka klager på vond lukt allereie etter eit par veker. Det var min jobb å fôra om ettermiddagen, og to gonger i veka kom det fôr frå Sirevåg med ein liten oransj tankbil. Han pumpa ut 5 og 5 kilo igjennom ein brei slange, ein seig, brun graut som lukta fisk, og som eg kjørte ned til skuret i skuffa på Masseyen, saman med vatn. Eg var jo vand med dyr frå før, men desse svarte, smygande skapningane som glodde mistenksamt på meg med brune auger frå bura sine, dei var heilt annleis enn dei andre. Dei var liksom innhylla i ein mystisk aura.

Det var lite arbeid med revane, det var berre å skrapa vekk matrestar frå førre malted, og leggja ei ny skei med brun guffe opp i eta, og fylla vatn i drikkekara, og så var det å gå heim igjen.
Når det nærma seg kvelping var det annleis, me sette kvelpekassar oppi bura, og der låg revetispene med nasen ut, og hvis det peip inni, så var det komne kvelpar, og etter som tida gjekk, kom dei ut av kassane, og dei labba på ustøe føter rundt i bura, og var noko av det finaste eg nokongong hadde sett.


Eg tenkte I grunnen aldri tanken på at me var dyremishandlerar, at dei hadde det trongt - særleg når dei vart store nok til å stå ein og ein - det kunne eg jo sjå, men dei sto ikkje trongare enn - tildømes slaktegris eller høns, eller sauene i lemming.


For sjøl om dei var annleis, så var dei produksjonsdyr. Hadde dei vorte torturerte eller svelte ut, så hadde dei ikkje fått kvelpar.
Første gong eg tok livet av ein rev - før pelsinga - det var vel relativt traumatisk for meg. Ein pigg inn i raua, nasen borti ein boks, kroppen som spende seg i ein boge når kortslutninga var eit faktum. Dei varme revekroppane som vart lagde i ein haug etterpå. Var det mishandling? Eg veit ikkje. Det eg veit er at ingen av dei pelsdyrfarmarane som var i miljøet den gongen var sadistar eller dyremishandlerar. Det var folk som livnæra seg på fullt lovleg, og ærleg vis. Ofte var det dei frå dei mindre gardane, der det ikkje var vidder som gjorde det mogleg å leve av konvensjonelt jordbruk aleine. Eg kjenner meg ikkje igjen i beskrivelsar som vert lagde fram I media, desse enorme farmane, der enkeltindividet druknar i mengden. Dei samarbeidde godt, og hjelpte kvarandre i pelsinga. Det er klart det ser grotesk ut med reveskrottar lødd oppå ein annan i tønner. Det tykte eg då, og det tykkjer eg no. Og me kan diskutere det med plassen og kor naturleg det er å bu i bur. Men det som er fakta er at menneskja alltid har livnæra seg av dyr. Ete kjøtet deira, og brukt skinnet deira som klede. Og så har me avla. Halde til fange. Slakta. Og kunnskapen og fokuset på dyrevelferd har auka. Og det er sjølsagt på sin plass, men debatten er altfor kjenslestyrt, og når dyrevernerar er blinde og døve for motargument, for målet er å forby pelsdyravl.
Og vel eg å ta opp tråden på fest, så er det visst eg som veit minst. For referanserammene til dei varmhjarta er ein dokumentar, som ikkje er ein dokumentar, men ein propagandafilm laga av politiske aktivistar. Klyppa og limt saman igjennom eit år. Dersom eg hadde vorte filma igjennom eit heilt år, til dømes i høve til korleis eg har det saman med ungane - luka ut alle dei gode stundene - og filma når eg var streng og oppgidd og nådelaus og urimeleg, så hadde det ikkje vorte noko vakkert syn.
Kanskje hadde eg havna i fengsel, eller blitt fråteke omsorga.
Kanskje nokon ville argumentera for at eg skulle avviklas.

fredag, mai 29, 2015

Corolla


Jeg skreiv om denne bilen, denne beige Toyota Corollaen som liksom skrudde tiden tilbake 20 år.
Som var kjøretøyet vårt da vi - Familien Dvergbøy/Mige turnerte Trøndelag i April.
...
Jeg husker at han var kledd i sorte arbeidsklær, vernesko, en reklame for Automeisteren på ryggen. Han kom fullstendig i skyggen av bilen, som var en gammel kremgul Toyota Corolla, med matchende kremgule seter og dashbord, og et frekt nittitalls mønster i dørene.
Vi stua greiene våre i bagasjerommet, satte ungene fast på hver sin pute, og så satte mannen seg bak rattet, jeg i passasjersetet, og Rållså klemte seg ned mellom ungene i midten av baksetet, og så skulle vi kjøre til firmaets kontor for å fylle ut papirene.
Det var en fantastisk bil. den hadde kjørt mer enn 250 000, og bare det å sette seg inn i et slikt kjøretøy var som å reise 20 år tilbake i tid.


Jeg posta bilde av den på facebook. Og 'han' var i dette tilfellet en stille kar, som var kontaktpersonen vår hos Lei et Vrak.
Det var han vi ringte til da vi kom til Steinkjer på Lørdagen, og bar alle greiene våre ut av bilen, og stappa dem inn i en oppbevaringsboks i venterommet på jernbanestasjonen.
Og da den trilla avgårde, bilen, med mannen oppi, da tenkte jeg at den vil jeg fanden meg leie neste gang vi reiser til Trøndelag også.


Vi kom oss fint hjem og sånn. Kronglete men fint. Litt krangling om et sete på toget. Litt styr i  sikkerhetskontrollen på flyplassen. Men brukbar stemning og fin gjeng.


Det gikk ei uke, vi var hjemme på Randøy, og mor hadde snakka med si venninne - hun som vi bodde hos på Malm - og på den måten fikk jeg vite at han som henta bilen hadde kjørt seg ihjel med den dagen etter.
Det lå en link på adressa.no, og der var bilen - det kunne ikke være noen annen - totalt smadra etter å ha svingt over i motsatt kjørefelt - inn i fronten på et vogntog.
Og jeg blei helt skjelven da jeg så det. For det kunne ikke misforstås. På den ene eller andre måten. Jeg blir fortsatt skjelven når jeg tenker på det.
Det er noe med balansen. Ungene i bilsetene i den bilen. Den milde utstrålinga til mannen, men bak der må det ha vært en dyp fortvilelse som jeg ikke merka.


Og jeg vet at det er en klisjè å si at biler har personlighet, for det har de ikke. De er transportmidler i stål og plast og glass og gummi.
Men denne kommer jeg ikke til å glemme med det første.

mandag, mai 25, 2015

Ukululeko

Noen ganger er det lett å blogge.
Særlig siden jeg ikke legger noen øvre eller nedre begrensning for hva jeg kan skrive om. En stein i skoen kan være like aktuelt som storpolitikk. En absurd situasjon på bussen kan være vel så bra som de store strømningene, snakkisene på nettet. Alt har potensiale, alt kan gå igjennom kverna og komme ut skakt og upresist i den andre enden.


Jeg har vel nevnt noen ganger at jeg har vært nødt til å rydde i historikken, ettersom det er tær som har blitt tråkka på, eller mennesker har følt seg hengt ut til tørk på det store intranettet. Noen ganger har det vært noe i det, andre ganger har det vært komplett uforståelig, for det meste blir anonymisert, så de eneste jeg egentlig har utlevert er meg selv og mine aller nærmeste.


Men likevel, altså: Det er krenkepotensiale i hvert sleivspark og hvert ord, og blablabla ytringsfrihet og blablabla trolling og blablabla sparke oppover, blablabla personvern og, ja: blablabla.


Så hvor mye hensyn skal man egentlig ta?
Jeg er jo en sånn som ikke utstår tanken på at noen misliker meg, så noen ganger (temmelig ofte) når jeg har spissformulert meg - og utbasunert noe jeg mente - har jeg bedt om unnskyldning etterpå. Til og med trukket det tilbake, selv om jeg har ment hvert ord. Jeg er hul ved. Eller halv. Jeg har en kjøttetende bakterie inni samvittigheten som spiser meg opp innvendig. Jeg kan være ei skikkelig pingle.
Med årene har jeg blitt mindre bombastisk, og mindre lemfeldig i min omgang med alkohol. Det er foreksempel mange år siden jeg prøvde å drikke ei heil tequila på styrten, eller sov ut rusen i grøftekantene i midtre Ryfylke.


Saken er at jeg er en temmelig hensynsfull fyr. Kanskje for mye, tilogmed.


Dette til tross for at forbildene mine er Jens Bjørneboe, Jim Morrison og Kristopher Schau. Johnny Rotten, Aslak Sira Myhre og Gamle Dvergbøyen.


Så jeg skal fortsette med å styre så varsomt jeg kan. Og de som har ømme tær: Til dere anbefaler jeg hørselvern, og vernesko eller rett og slett: Gå og heng på en annen blogg enn min.


Så er dette en unnskyldning? Kanskje litt. Og litt ikke.



tirsdag, mai 12, 2015

fordi hu elske meg så høgt

Jeg var på helsestasjonen med Endre i dag. Jeg vet ikke helt hva de kaller det 'seksårskontroll' eller 'førskoleundersøkelse', og hva de kaller det kan forresten være det samme.
Jeg hadde ei av de nettene igjen, sovna halv elleve. Våkna elleve. Gikk og la meg. Sovna halv tolv. Våkna to. Sovna halv tre. Våkna halv seks.
Og jeg var helt i ørska da jeg sto opp, og ikke særlig omgjengelig. Med en fot i søvnen og en (motvillig) fot i våken tilstand.
Jeg kjefta på Ingrid fordi lyden på ipaden var alt for høy. Og jeg fikk dårlig samvittighet med det samme, og tårene hennes trilla ned de myke kinnene hennes, og traff mine halvskjeggete, som en liten bekk. Unnskyld Ingrid. Unnskyld for at jeg kjefta på deg.
Det hører med til historien at Rållså kjefta på meg og slo med baderomsdøra fordi jeg var sur og hadde kjefta på Ingrid.
Jeg tok på meg den åndssvake sykkelhjelmen og skoene og trilla sykkelen ut på sykkelstien. Svingte foten over i en ikke alt for imponerende manøver.


Så var jeg på jobb i en drøy time, før Endre og jeg skulle på helsestasjonen.


Vi var der hver uke da ungene var babyer. Det hadde ikke forandra seg mye på de årene. Jeg minnes vagt at de lå der og sprella og gulpa, og at jeg tok dem ut av vogna, skrella av dem fire lag med klær, bytta bleier, og så målte vi dem og vög dem, og så skreiv vi det i et kort. Og det var alltid et styr med spising og soving, og èn gang var jeg på sånn barselsgruppe her, sammen med en haug med relativt unge damer med en unge hver. Og så meg. En mann på 40 - med to. En fisk på land. Jeg tror det blei med den ene gangen for min del. Men jeg kan ta feil. Det er ikke så mye jeg husker fra den tiden


Vi var ti minutter seine i dag, for det kan være litt omstendelig når hjelmen kommer på snei, eller lua under hjelmen kommer ned i øynene og noen voksne maser på deg fordi klokka har blitt mer enn halv ni og det enda er et par hundre meter igjen.
Men han sykler helt selv nå, mens han plystrer. Det er fint.


Jeg digger de folka som jobber på helsestasjonen. De oppsummerer alt som er bra med landet vårt. Det koster ingen penger. Det er ikke noe privat pretensiøst drit. Det er for alle som har unger, og det er ikke noen pekefinger eller kjefting. Bare smil og brosjyrer og varsom rettledning.


Det er ikke noe i veien med Endre, heldigvis. Men det visste jeg vel egentlig på forhånd. Han svarte klart og fint på spørsmålene han fikk, og så tegna han et tre, en bil med en liten gutt inni, og et menneske som viste seg å være Mamma, med tusen hjerter rundt fordi hu elske meg så høgt, som han sa. Og det er ikke akkurat noen overdrivelse.
Og så hinka han på en fot. Og så hinka han på den andre. Og så kappsprang vi bort til knaggene, og så gikk vi på Rema og kjøpte rundstykker og sjokolademelk. Vi gikk en runde mens han spiste. Bort til trollet utenfor Sjildn. Jeg fortalte han om min fortid som juletreselger mens vi kikka ut over Hillevåg torg, og så var vi klar til å sykle til barnehagen, og den boblende latteren hans, den som kommer fra langt nede i magen, den retta opp dagen min. Den som hadde begynt så skakt.

søndag, mai 10, 2015

Multikutter

Det har vært ei av de ukene.
Og jeg har aldri vært noen multitasker.
Og om våren går jeg hudløs omkring, med dørene åpne helt inn.
Og jeg burde ha skrevet ferdig om trøndelagsturen vår, men da blir det en del av problemet, og ikke en del av løsningen. Alt det jeg skulle ha gjort eller burde ha gjort, eller det er en forventning til at jeg skal gjøre. Det er som å stå i siloen, under en sånn transportør som kaster vått raigras opp i en haug, og der står jeg med en høygaffel og fordeler det ut i sidene. Jeg må ta i, for hvis haugen blir for stor, vil transportøren dra graset med seg ned igjen på returen.
Og avlesservogna som står og velter graset oppi transportøren, den blir liksom aldri tom, og jeg puster tungt i maursyreosen, svetten renner ned i øynene, jeg har gras i støvlene og armene er stive, og nå har jeg brukt mye av tiden min, og av tiden din på å si det : Jeg har hatt det litt travelt i det siste. Men tilværelsen har ikke vært uten lyspunkter. Jeg har skrevet en tekst, et bilde jeg fikk, for det er ikke bare negative sider ved å ha dørene åpne. For bildet har blitt til en sang, og det er en sånn deilig doors-lignende sang som Timmy har laga med teksten som utgangspunkt.

On a little Snowy field at the edge of sanity
You were crossing for the woods
Like a refugee.
I had tried to let You go
I'd pretend I didn't know
But the beast, the beast awoke
I chased you through the snow

On a little snowy field
Me the hunter, you the deer
You increased the speed
And the moon was peeking out
Through a passing cloud
Your hooded cloak against the white
You ran, I followed close behind.

On a little snowy field
Me the wolf and you the prey
And the trees stood tall and dark
A shelter close - but yet so far


Det er ikke hele, bare det jeg husker. Men, altså: den blir fin og det er den første sangteksten jeg har skrevet på årevis.







torsdag, april 30, 2015

Namsos i April.

På Tino's hotell driver de og pusser opp. I resepsjonen står et bittelite akvarium med noen ganske røslige fisker oppi. Det er en pizzarestaurant som deler skranke med resepsjonen. Jeg liker Namsos. Det er et slags sentrum her. Det er mer enn Sauda, men mindre enn Haugesund.
Vi har parkert bilen i en pytt på baksiden. Kjempepraktisk når kofferten og det andre skal bukseres ut av bagasjerommet. Det går byger med regn, men det er ingen tegn til snø.
Vi får to nøkkelkort til rommet, og går i en slags gåsegang - først opp ei trapp - så innover en halvt oppussa korridor. Det står en brusautomat rett overfor rommet vårt. Rommet er kalt opp etter et eller annet Italiensk distrikt Brescia ellerVenezia eller Toscana.
Rållså tar fram nøkkelkortet, og døra åpner seg med et lite klikk.


Det er et bra rom - mer som en suite - en sovesofa i soveposisjon - to trinn ned til ei dobbeltseng, badet er der nede, inn ei dør til høyre. Bra med gulvplass. Vi har vært på kjøpesenteret og handla LEGO som påskjønnelse for eksemplarisk oppførsel under reising igjennom en hel dag. Åtte timer.To unger. To voksne. Still alive and (sort of) kicking.


Ungene klorer legoen ut av eskene mens Rållså og jeg pakker ut det meste av klærne.
Vi har program - en middag i kveldinga. Inn i bilen igjen. Opp en bakke etter anvisning fra telefon-GPS'en til Rållså. Om hundre meter ankommer du reisemålet.
Kjøttsuppe. Lego ned fra et loft. Smoothie.
Tilbake til hotellet.
Og dagen har vært så lang, og mens Rållså prepper ungene for legging, styrer jeg mot butikken. Jeg snoper Bamsemums, sørlandschips og brus. Og når ungene har sovna setter vi på fjernsynet det digre og knasker snop, og jeg husker ingenting av hva vi har sett, så jeg må ha sovna fort.
Og jeg drømmer om runde åser og regn mot bilruter og våren som bare venter på å ta over verden. Og i morgen kommer Bestefar som har toga hele veien fra Stavanger.


Torsdagen er dagen for bryllupet og det var fint, men det vil jeg ikke skrive så mye om, for det føles feil å gjøre en slik seremoni til allemannseie på verdensveven.
Jeg våkner tidlig, som jeg har for vane, rundt 5, og etter hvert - i løpet av en drøy time - så blir det liv i de andre sengene også, og når klokka drar seg mot halv sju kommer Fantorangen som en reddende engel over fjernsynsskjermen.
Vi bytter avdeling. Ungene blir liggende i og rundt den utslåtte sovesofaen, og Rållså og jeg legger oss i den andre avdelingen. Jeg har kjøpt ei lita paperbackbok i bokhandelen på Sola - den er av en finsk forfatter som heter Arto Paasilinna og tittelen er En lykkelig mann, og jeg ligger og humrer over den driftige ingeniøren som tar rotta på en hel landsby. Den har oppdrift, og oppdrift er noe jeg ikke kan få nok av om dagen.
Jeg savner å dele det med Rållså, men hun snur seg vekk med armens myke bue som et skjold over øynene.



tirsdag, april 28, 2015

Ut på tur

Da vi kom fram til Steinkjer, etter en drøy time med fly, en snau time med venting, og to timer med lokaltog, sto det i første omgang ikke noen leiebil utenfor stasjonsbygget - ikke som vi kunne se. Men etter en kiten stund fikk rållså telefonkontakt med en som sto parkert like ved, med 'lei et vrak'-doningen vår.
Jeg slengte sekken på ryggen, og trilla kofferten bak meg i høyre hånd. Jeg husker ikke hvordan mannen så ut, og normalt ville ikke det ha noen betydning, men i denne sammenhengen har det betydning. Det kommer jeg tilbake til seinere. Jeg husker at han var kledd i sorte arbeidsklær, vernesko, en reklame for Automeisteren på ryggen. Han kom fullstendig i skyggen av bilen, som var en gammel kremgul Toyota Corolla, med matchende kremgule seter og dashbord, og et frekt nittitalls mønster i dørene.
Vi stua greiene våre i bagasjerommet, satte ungene fast på hver sin pute, og så satte mannen seg bak rattet, jeg i passasjersetet, og Rållså klemte seg ned mellom ungene i midten av baksetet, og så skulle vi kjøre til firmaets kontor for å fylle ut papirene.
Det var en fantastisk bil. den hadde kjørt mer enn 250 000, og bare det å sette seg inn i et slikt kjøretøy var som å reise 20 år tilbake i tid.
Vi kom fram til kontorlokalene, som lå i andre etasje i en klosse av dekorbetong. Jeg fulgte etter mannen, opp trappa, jeg hadde sertifikatet i lomma, og han viste meg meg inn på et kontor hvor det satt ei eldre dame, og det var hun som skulle ta seg av kontrakten. Og kontoret var møblert litt tilfeldig fra de siste 3 tiårene, og dama snakka og snakka, og jeg hadde savna trønderdialekten, så jeg svarte safe på det jeg forsto, og la meg i selen for å være så hyggelig som jeg bare kunne.
De skulle avvikle (slik jeg tolka det) - hadde solgt firmaet - som var et familieforetak - til Automeisteren. Hun snakka om knea sine, som hun skulle operere, og mannen sin, og om bobilen de hadde kjøpt, og nede i trappa hørte jeg omen av familien min, på vei opp, i sedvanlig høylydt stil, og plysjsnømannen til Endre - han som er fra filmen dere vet - som heter Olav, hadde skitna seg skikkelig til i kontakt med leiebilen vår, så de forsvant inn på et toalett for å skylle av det verste.
Dama tok kopi av sertifikatet mitt, og så skreiv jeg under, og da hun tok imot visakortet mitt, så hadde hun ikke noen terminal, men et eksemplar av det vi i hine bekymringsløse dager kalte 'fjøl', en planke med et slags blåpapir som printa over de utfelte detaljene på kortet, ned på tynne papirer i 3 deler. Det var like før jeg begynte å grine. Jeg var fortsatt på 90-tallet. Jeg fikk den gule lappen som kvittering, og før vi dro, avtalte vi at han som leverte bilen og kjørte oss, skulle hente bilen den påfølgende Lørdagen. Det var bare å ringe. Ekte trøndersk gjestfrihet og service. Jeg gikk ned trappa, ned til bilen, sneik meg til to trekk fra en Lucky Strike, men sneipa den da jeg hørte ungene i døra.

Og så satte vi oss inn og kjørte mot namsos. Det føltes som 90-tallet, det gjorde det. det var rett før jeg tente meg en røyk bak rattet, så autentisk var det, men det var fjøla som toppa det.

Jeg liker landskapet i Nord-Trøndelag - de mykt rundede høydedragene - åkrene fortsatt sovende etter vinteren - i fin veksling med granskog. Det ga meg en indre ro.
Vett du ka di kvide huså der hette? Spør jeg Ingrid som sitter like bak meg.
Nei. Svarer hun uinterressert. Jeg burde tatt hintet, men kjører på. Trønderlån sier jeg. Hun gidder ikke svare. Det KAN hende jeg dytter i dem for mye fakta, det kan det.

Det er en drøy times kjøring til Namsos, til Tino's hotel. Ungene krangler om hvem som er mest kvalm. Det er visst uutholdelig for dem begge. Det er jeg som kjører, og kjører jeg seinere nå, så kan vi likegodt GÅ den siste biten. Det snakkes så mye om å være kvalm at jeg blir kvalm jeg også, selv om jeg kjører i 35 på en tilnærma rett veg.
Ihvertfall i Ryfylkemålestokk.

torsdag, april 23, 2015

Omsorgstrilogien: Part 3 Fikseren

Et klapp på hodet her, et kjælenavn der. Lite klemming. Sjelden noen trøstende ord. Alt det der var mødrenes domene. All nærhet, kos, bleier. Alle tårer som blei tørka.
Alt det der tilfalt morsrollen.


I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan far praktiserte omsorg, og svaret er: Han ordna ting. Og i motsetning til meg, så likte han å ordne ting. Han hadde ei hånd på rattet i de fleste avgjørende valgene jeg gjorde (med unntak av i kjærleiken). Og trengte jeg hjelp til å pusse opp, så ordna han snekker, og skulle jeg kjøpe bil, så kjente han noen, og bidro med finansiering. Og trengte jeg jobb, så fiksa han det også. Det er vel bare èn jobb jeg har hatt som ikke han har distribuert, og det var den på Mongstad for 20 år siden. Ja, og de i England - for så langt strakk ikke nettverket hans seg - de jobbene hadde direkte tilknytning til øl og fotball.
Det får meg til å framstå ganske stusselig, dette her. Men jeg mener at han hadde glede av å hjelpe meg. Det viste jo at han tenkte på meg.
Samtidig som han nok gjorde det litt for behagelig for meg.
For der jeg så fjell så han vidder.
Der jeg så problemer, så han muligheter.
Der jeg begynte å mumle og kikke ned i bakken, var han klar i talen og intens i blikket.
Han var var stammen og jeg var et underlig eple som trilla bort i en shady avkrok av frukthagen.
De sa alltid at jeg var den minst planlagte av oss i søskenflokken. Og akkurat sånn har jeg følt meg. Lite planlagt. Det har ingenting med at jeg ikke har følt meg elska å gjøre For det har jeg, og det vet jeg at jeg er. Jeg har aldri mangla noe.
Men før jeg fant ut hvordan ting hang sammen hadde jeg liksom lengta etter å være en annen. En som ligna mer på han. Og mindre på meg.
Den setningen som han sa til svigerforeldrene mine i yttergangen den sommerdagen for fem år siden er den første gangen jeg har hørt at han har uttrykt noe som minner om anger. Og det snur ting litt på hodet. Kanskje han noen ganger ønska at han var en annen, han også.
Men jeg ville aldri ha bytta han bort med noen.

onsdag, april 22, 2015

Omsorgstrilogien del 2. Oss og dem.

Hva i allverden det var som fikk Far til å si noe sånt i en sånn setting, det forstår jeg ikke.
Det var kanskje noe sånt som han kunne si til Mor, men ikke til så mange andre.

På en måte så hadde han rett. For jeg er mer tilstede i mine unger sine liv enn hva han var i våre. Man kan muligens gjøre unntak for min bror Dagobert som vokste opp på den polstra verktøykassen inni førerhuset på Valmeten.
De delte et slags maskulint fellesskap. Og på de fleste måter må det ha vært på Fars premisser, jeg vil tro at broderen følte seg sett, kanskje tilogmed utvalgt, han var bratt i ryggen, veslevoksen, og genuint interressert i maskiner. Det var rørende det de hadde.
Men ellers så likte han ikke små unger så godt. Han forsto dem ikke. Dessuten hadde han en hel verden han skulle forandre.
Jeg vet ærlig talt ikke om det hadde vært noe annerledes hvis han hadde hatt pappapermisjon. Kanskje han hadde kjeda seg ihjel.
Jeg lukker øynene og prøver å se det for meg. Kanskje det autoritære, det harde hadde blitt mjukere hvis han hadde vært nødt til å engasjere seg litt mer.
Jeg er ikke noen fantastisk pappa selv. Jeg prøver, men jeg har ikke så stor tålmodighet alltid. Det hender at jeg glemmer hvor små de er. Det som gjør meg stressa er de gangene jeg føler at jeg ikke behersker noe, for da er jeg vàr for støy og irrasjonelle innfall.
Men jeg pleier å si unnskyld. Og noen ganger blir jeg nesten kvalt av dårlig samvittighet.
Jeg vet ikke om far ba meg om unnskyldning noen gang da jeg var barn. Jeg vet ikke om hans generasjon menn så på det som et svakhetstegn å innrømme feil.
Jeg har tenkt mye på hva slags funksjon fedre hadde i generasjonene før oss. De var familiens overhode. Administrativt og økonomisk. Gikk på jobb. Forsørga familien. Betalte regningene, og var riset bak speilet hvis ungene var 'umulige'.
Og de beskytta familien mot ytre trusler.
Men hvordan viste de omsorg?

tbc