Innlegg

Viser innlegg fra 2015

noe om jula

Bilde

Julepresang

Det er snart jul, og ein mann som alltid er aktuell når denne høgtida kjem nærare, er Alf Prøysen. Om det er Snekker Andersen og julenissen ellerJulekveldsvisa, eller Bygda som glemte at det var jul, eller denne her, som er min personlege favoritt; den eg kjenner meg mest att i:
Og det var vesle Jensemann han strever dagen lang
Han snekrer på no spennende som snart skal bli presang
Nå er det bare kassebord, men gjett hva det skal bli?
Et sybor slik som mor vil ha med mange skuffer i

Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’
Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra.

Okei. Det er fem vers til. Alle over 40 kjenner den songen.

Då eg var ti, laga eg ein seglbåt i sløyden på barneskulen, under sløydlæraren si kyndige rettleiing. Sløydlæraren var dessutan òg skulestyrar, sjølvlært gymlærar, norsklærar, mattelærar, O-fagslærar , kristendomslærar, og så vidare.

I sløyd var han skitgod, og hadde han ikke vore det, så hadde det ikke blitt nokon båt, for å seia det på den måten. For …

Brennevinstjuven

Jeg kan vel ha vært 13 eller 14 år første gang jeg drakk whisky.
Mange av klassekompisene mine var godt i gang med å teste ut alkoholens mangfoldige virkninger på kropp og sjel. De hadde eldre bekjente som kjøpte til dem. 'Ein halve kasse øl', eller ei halve med vodka (som regel Koskenkorva eller Greenland).
Alkoholen ble prøvd ut i sosiale sammenhenger på Nessa, eller Samfunnshuset, eller ungdomshuset i Årdal.
Hain e fæmt'n år, konfirmert i vår,
med spisse boots å nyføna hår
Hain kjike på pian, dæm knise mot hain,
ja gutt'n e litt av ein verdensmainn.
Å lørdagskveill, å ungdomstid,
å trøndelag du slætte tid,
ei halv ei på lomma, å ein tier som hain bomma
hos hain bæstefar i går.


Selv ble jeg passa såpass godt på av foreldrene mine at jeg sjelden fikk muligheten til å ta den helt ut, selv om jeg lengta etter det. Avstandene i indre ryfylke er såpass store at det vanskeliggjorde ungdomsfylla i de tidlige tenårene. Når det er sagt, så har dette blitt kompensert for i ette…

I Desember er det fest

Jeg digger Prøysen, Norges ubestridt beste tekstforfatter igjennom tidene.
Rållså har vært i boden og funnet Prøysens Julefortellinger.
Man trenger bare åpne den boka for å kjenne lukta av granbar og høvelflis.
Vi leser oss igjennom den, ungene og jeg. Snekker Andersen, Bygda som glemte at det var jul, 3-4 historier om Teskjekjerringa, julesanger innimellom. Og så er det en hel del om nisser og drenger og mus, selvsagt.
Hos oss feirer vi jula. Hardt og lenge. Begynner i halvsekstiden om morgenen. Endre som kommer inn på soverommet mitt, lukker døra etter seg. Uro i den lille kroppen. Spør om det er tid for å åpne kalender.
-Men Ingrid sove.
Så setter han seg i fotenden på sofaen, hvor hun sover under  et pledd, med håret i en uregjerlig busk.  Han synger så høyt han kan. Det går ikke lenge før hun ikke sover lenger. De småløper ut på kjøkkenet for å åpne hver sin pakkekalender. Og hver sin legokalender.
Ute rundt vår innglassede veranda er det vikla ei ti meter lang lenke med julelys.…

Alt henger sammen med alt

Det var den dagen i året. Den dagen mot slutten av November da alle trærne utenfor slapp bladene sine kollektivt. Over bilene som sto parkert langs Luff Didriksensgate. Det sto en drosje der, som var helt dekka av brune blader. Over taket, panseret og frontruta.
Jeg vet ikke en gang hva slags trær det er. Kanskje Alm. Eller bøk. Jeg vet ikke forskjell på dem.
Men det var den dagen. Søndag før advent - jeg er sikker fordi Liverpool hadde smadra Manchester City på Ethiad dagen før. Fossa over dem.
Det er ikke sånt en ser så ofte. Det var tre minusgrader, sol og vindstille i Stavanger. Ikke akkurat normalen det heller.
Det kommer tre mennesker i refleksvest og joggeklær. Pusten deres går hvit i kveldsmørket. De etterlater bakluka i Audien på vidt gap. Løper opp den slake grusveien mot Vannassen som tre selvlysende varianter av Bukkene Bruse (bare at den ene var ei geit). Det var sånne treningsmennesker, og om det høres fordomsfullt ut, så får det stå sin prøve. De er ikke av det slaget s…

er du våken

Jeg har vært i Danmark. Kjørt igjennom Novemberregnet i en minibuss. 3 og en halv time til Kristiansand. Med 4 andre tause menn. Lyden av vindusviskerne. Lyden av dekkene som kastet overflatevann inn under skjermene og ut i natta. Lars Magnus og jeg bakerst ved hvert vårt vindu. De motherføkkings Hardyguttene på 41 og 45 år. Jeg er eldst, så det betyr at det er jeg som er Frank. Og Hegle er pappa Fenton Hardy. Jeg hadde våkna med et rykk klokka 3. 7 ubesvarte anrop på telefonen. 3 tekstmeldinger. Er du våken sto det på den ene. Det var vel å ta i. Jeg vaste rundt min egen akse mens jeg forsøkte å få på meg klærne og stappe alt jeg trengte oppi min bulkede trillekoffert.

Det er fortsatt mørkt ute. Jeg tenker på alle de turene jeg har hatt i slike minibusser. Søkklasta med gitarer og stæsj, på vei til til et hotell eller en flyplass eller en venue. 7-8 par øyne mysende ut vinduene. Lyden av en ølboks som blir åpna i mørket. Rytmen og rutinene. Ventinga.
Bilen svinger mot Colorline sin t…

Gråtoner

Det er så vanskelig å skrive om de store tingene.
Jeg blir nesten helt paralysert ved tanken, vet ikke hvor jeg skal begynne, vet ikke hvor det ender hvis jeg begynner.
Jeg liker dårlig dårlige nyheter. Store ting som terroristangrepet i Libanon, og det i Paris, 'Flyktningekrisen' og alt det grumset som blir virvlet opp i kjølvannet av galskapen.
Hva slags verden er det vi lever i? Hva slags verden er det vi ønsker at våre barn skal vokse opp i? Er det sånn at noen mennesker har 100% rett og er gode rett til bunns, mens andre er representanter og representonkler for ondskapen? Er løsningen å erklære krig mot det onde? Bombe flatt?
Hvorfor er det sånn at vi draperer facebook-profilbildene våre i det franske flagget når noe grusomt skjer i Paris, mens vi bare trekker likegyldig på skuldrene når tilsvarende grusomheter skjer i Libanon?
Hvorfor er verden plutselig sort og hvit igjen?
Hva sier historien? Hva er det som gjør at hatet mot vesten er så sterkt at noen vil gå i døden f…

Jeg og Rållså. Rållså og jeg

Vi hadde kommet oss ut i bilen. Pressa oss inn i den. Rållaså måtte ha hjelp til å få kjolen innenfor. Jeg hadde mista en av blomstene i knapphullsbuketten min et titalls ganger. Det var den som var rosa, som liksom skulle kontrastere de andre blomstene, de som var oransje og gule og motivet var høst, så jeg hadde stappa den oppi hver gang. Ska det ver så ska det ver.


Vi kjørte mot Vaffel og Falaffel, og var i rute. Lette eter parkeringsplass relativt forgjeves, helt til vi fant en ved tollboden. En privat sak som kosta 22 kroner timen 24/7. Jeg putta på 80, og oppover smugene gikk vi, vi lista oss liksom, slik at ingen gjester skulle se oss. Inn døra, musestille opp via festsalen, hvor Beelsebub og fru Beelsebubsen var (musikanter og gode venner), og Slangeleder (toastmaster og god venn), og de hadde pynta fint der oppe, og vigslerdama kom også, og Rållså hadde kjøpt tegnesaker til alle ungene, og vi fortsatte opp trappa for å holde oss ute av syne til vielsen skulle begynne vi hørte…

Eg såg du sat her

Mor døde den 26. Oktober.
Hun hadde vært syk en stund. Veldig syk de siste ukene.
Andres sykdomsforløp er ikke noe man deler på verdensveven, det er for privat. I motsetning til mine følelser. Min gjøren og laden.
Astrid Lindgren sa i et intervju en gang at hver gang hun snakka med søsteren i telefonen, så åpna de med replikken 'Døden døden'. 'Ja, huff. Døden døden'.
De var begge gamle damer. Og ved å rydde akkurat det temaet av veien først, så laga de rom for å snakke om noe annet. Noe som handla om livet.

Mor var i mange år det viktigste mennesket i livet mitt. Hun fikk meg til å føle meg elska, forsvarte meg overfor far og alle andre. Hun var kreativ og morsom. Snill og omsorgsfull. Ett av mine første barndomsminner er fra da jeg var tre eller fire år, og stemmen hennes over sprinkelsenga som sang balladen om Loch  Lomond.
Det blir sagt at jeg - i samme periode - grein foran et bilde av henne når hun ikke var hjemme, mens tårene trilla nedover kinnene : 'Det e m…

August. Sweden.

Det var noe. Noen som seig inn i synsfeltet mitt fra høyre. Det var på Gardermoen i sommer.
Først trodde jeg at dette noe var en utstillingsdukke, som på forunderlig vis var blitt vekket til live. Seinere minnet hun meg mest om en vadefugl. En stork eller flamingo. Alt for posh og stæsja til å bevege seg blant taxfreehyllene på Gardermoen.
Og så sa Rållså: Du så kem det va? Det va Sunnhild Gordalen. 
Vibbometeret mitt sto i sju steiner.
Noen ganger tar Fantomet på seg klær og går ut i gatene blant vanlige mennesker.
Men jeg tippa at hun ikke skulle sitte med  knærne mot hardplasten på Norwegians rute til Stockholm. SÅ vanlig er hun tross alt ikke.
Jeg liker ikke de rike. Det er noe med dørene som åpner seg for dem - de som er stengt for oss andre - og jeg ville ikke ha gått inn der uansett, det er ikke det, men overdådig rikdom gjør meg forbanna, og mennesker som bader i den likeså.

Jeg tror jeg liker Stockholm - basert på de 2 små dagene vi tilbrakte der på tampen av August i 2015.
S…

When they say 'prepare', i don't know what they mean

Det blei en sjeldent fin dag. Den starta rundt seks, slik alle dager gjør. Dressen hang på stua. Ny dress. Nytt slips. Ny skjorte. Nye sko. Nytt belte. Ny duk i brystlomma, nye sokker. Til og med ny ønnikk. Men samme gamle mannen under. Rållså skulle til frisøren for pampering og pynting.
Tonen oss i mellom var fin, men lett hektisk. Det er Rållså som har planlagt. Det er Rållså som står for detaljene. Hvis samlivet vårt - tilværelsen vår -var en forunderlig hage, så er det Rållså som er arkitekten. Jeg er han som slår plenen. Det er en svær plen. Det er Rållså som slår kantene. Som luker i bedene. Som står for mye av vanninga. Det er jeg som rydder bort lukeremediene. Spadene og grafsene og alt det andre. Vannslangen som er strekt over hele hagen, og som har knuter på seg over alt. Verktøyet.  Som ligger litt her. Og litt der.
Det er en hage med sjarm. Med særpreg. Den trenger hele tiden stell. For hvis ikke visner plantene. Eller plenen gror over. Jeg er langt ute.
Det var altså en …

det står ein friar uti gare, mor lilla hau hau

Det utenkelige har skjedd.
Det utenkelige som har vært i tankene mine - noen ganger langt bak - andre ganger fremst, vakende som en glitrende fisk, i overflaten på et skiftende, lunefullt hav.
Den første gangen jeg ytret høyt at jeg ville spørre Rållså om hun ville gifte seg med meg var i baren på et hotell i Aten i Mars 2008.
.
Det var Arnstein og jeg. Vi hadde gjort en forferdelig spillejobb kvelden i forveien. Visakortet mitt lå i baren på tredje døgnet. Vi hadde droppa sightseeingen i kjent Øystein og Arnstein- stil.
Eg trur eg vil spør Rållså om hu vil gifta seg med meg.
Jeg sa det bare til Arnstein, men Einstein satt ved siden av oss, og fikk med seg at noe var i gjære. Mest bekymret var han likevel for passet sitt, som han hadde rota vekk, men som Arnstein oppbevarte i lomma. Det syns eg du ska gjer, sa Arnstein lojalt.  Jeg gjorde han til forlover med det samme, uten bruk av nevneverdig tvang. På engelsk heter det 'best man' og det oppsummerer på mange måter hva Arnstei…

All tomorrow's parties

Det må ha vært på Fredagen at noen sa at festen var en todagers - og dermed skulle vare helt til Søndagen - det var en bonus som jeg ikke hadde sett komme.
De proffeste var allerede i gang med fase 2, lyden av bokser med forfriskninger som ble åpna spredde seg lystelig i lokalet. På kjøkkenet var Suli i full gang med frokost av det solide slaget egg, bacon, eggerøre, noe jeg mente var bønnespirer, ferskt brød. Det var høy klasse over forpleiningen, ikke noe grandiosa og franskeposer her i gården.
Franskepose er forøvrig et ord som blir brukt for lite.
Noen av Fredagens helter satte kursen hjemover, men nye deltakere strømmet til, og det var premiership-fotball på fjernsynet, sigaretter på verandaen, og leskedrikk i alle varianter overalt.
Og så vartet Slangeleder og Magnus opp med en quiz, tungt basert på stedsnavn knytta til Kenny Rodgers- tekster fra 80-tallet.
Premiekassen var fylt med en blanding av nips og obskur vinyl fra NMS gjenbruk på Tau, og brennevin fra de mørkeste kroken…

De 20+ mennene i mitt liv/ Klokkene ringer for meg

Selv om jeg har vært - og er - en særing, så har jeg aldri sett på meg selv som venneløs.
Om jeg egentlig er noen god venn kan nok diskuteres, og særlig hvis en i det begrepet legger å holde kontakten i det daglige, og være der når det røyner på.
Det er kanskje ikke så naturlig for meg å ta den telefonsamtalen og stå der som en man kan lene seg til, lyttende i motgang og heiende i medgang.
Alt i alt så tar jeg kanskje mer plass enn hva jeg gir.

På den annen side så krever jeg ikke så mye av folk, eller ihvertfall synes jeg ikke det selv. Det er ikke nødvendig å være perfekt i mitt selskap, for jeg liker mennesker som er litt skakke og snodige, jeg synes ikke at venner har så mye å bevise for hverandre. Jeg lar meg ikke imponere av gods eller gull eller titler eller vellykkethet , hvis dere forstår hva jeg mener.

Opp igjennom åra har jeg blitt kjent med mange, glad i mange folk i mange ulike sammenhenger.

Og så er det sånn at jeg snart skal giftes, og i forkant av sånne høydepunkt så b…

Comeback

Det er alt for lenge siden jeg blogga.
Og det er ikke fordi det ikke har vært noe å skrive om, men snarere det motsatte. Det er masse å skrive om, både på privaten og der ute fra den store verden. Og til slutt blir det slik som nå. Til slutt blir det som en stor ballong som blåser seg opp omkring meg. Til slutt presser den hodet mitt ned mot tastaturet, tvinger nakken og skuldrene ned slik at jeg får rutemønster i ansiktet, og den er sleip, denne ballongen. Hvis jeg ikke begynner å skrive snart, hvis jeg ikke får tømt den, så vil den enten presse meg helt flat, eller eksplodere i ansiktet mitt med et kjempedigert Kaploff.

Jeg tenker jeg begynne med en av de tingene som er bra: Jeg har fått en flik av identiteten min tilbake. Jeg er rockesanger igjen - en del av meg selv som jeg la på hylla for drøyt seks år siden - da jeg skulle bli pappa, og jeg så at jeg ikke kunne gjøre en god jobb med begge deler samtidig. Det er ikke et valg som jeg har angra på.
Men nå var liksom tiden moden for…

John Wayne finnes bare på film

Det var en gang I tiden jeg trodde at noen passa på meg. At det var ondskap som lurte inni skyggen, eller på dypet. Jeg husker godt at jeg pleide å ligge i båten og glo ned mot bunnen, og dypet var alltid på sitt mest skremmende mens den ennå kunne skimtes. Bare et par centimeter med glassfiber imellom oss, avgrunnen og meg.
De jeg så opp til var handlekraftige menn. Tause under stjernehimmelen.
Menn som kunne slå eller skyte seg ut av trøbbel. Lyset og mørket var motpoler, og ikke speilbilder av hverandre. Riktig og galt var logisk. det var gode mennesker og onde mennesker, og de onde hadde nesten utelukkende lite flatterende utseende. Man kunne liksom se det på utsiden hvordan man var innerst.
Jeg har ikke noe konkret øyeblikk for oppvåkningen. Øyeblikket hvor jeg har våkna og sett at det var bare bullshit. Alt du har tenkt og trodd er feil.
Det har vel mer vært som en gift som har spredd seg i kroppen, en tvil. Mange små dråper som har samla seg.
For hvem hadde makta? Egentlig? D…

Life - but how to live it?

Det ligger en begivenhetsrik høst foran meg og familien min.
Det skal giftes, og jeg skal på scenen som rockesanger igjen, og på Torsdag fyller ungene 6 år, med  tre ulike feiringer på rekke og rad, men allerede i går begynte de på SFO, og om noen uker på skolen på 'ordentlig'.
Det er mye ambivalens som ligger i dette med at de skal begynne på skolen. Jeg synes at det er deilig at de er blitt mer selvstendige, at de kan finne seg mat og kle på seg selv, og at vi kan slippe dem løs utenfor blokka uten å gå med en nagende frykt for at de skal slå seg halvt i hjel, eller bli påkjørt, eller bli kidnappa av en av raringene som driver i trekket igjennom slaskamarkå, på vei til prixen eller hvor det nå er de skal.
Gjerdet mot omverden - i direkte og overført betydning - blir liksom flytta litt etter litt. I et tempo som  alle parter forhåpentligvis er komfortable med.

Det er mye som er bra i omverden, det er mange riktig bra mennesker som vil bra ting, det er mye latter og tøys og …

Spyposesangen

Jeg fikk denne boka i posten på Onsdag. Eller det var Rållså som hadde bestilt den til fødselsdagen min, min 45., For.jeg hadde ønska meg den, og så hadde hun pakket den inn og lagt den på kjøkkenbordet, og der lå den da jeg kom hjem fra jobb.
Det er ei heller spesiell bok, som får meg til å tenke på spaserstokker med håndtak formet som ulvehoder og tunge whiskeyglass i krystall.
Chesterfieldmøbler i et privat bibliotek. Bøker fra tak til gulv. Mitt favorittrom på jorda.
En sort eske med tittelen på forsiden:
The SICK BAG Song.
Og selve boka inni, hvit med samme tittel prentet på bremmen.
Forfatteren heter Nick Cave, og er mest kjent som rockestjerne, mørkemann, artist, men så har han skrevet noen bøker og manus til filmer, og denne boka er satt sammen av brokker og tankerekker skrevet på spyposer da han var på turnè for et par år siden.
Men akkurat på Onsdag falt sønnen til Nick Cave ned fra noen klipper utenfor Brighton og døde.
Det er alle foreldres største mareritt.


Når man følge…

Fintenking i maktens korridorer

Det er stille i maktens korridorer.
Det er fordi nesten alle er på ferie, men iblant høres ekkoet av sko mot linoleum i målrettet trav mot kaffemaskinen.
Jeg har kontor på økonomi-gangen. Ironisk nok.
Jeg har fått visittkort med navn og mailadresse og telefonnummer. Et bilde av bedriftens produksjonsanlegg badet i høstsol  pryder baksiden.
Men så er det dette med rettskrivinga, da.
Der har de bomma. Hovedverneombud har blitt til Hovedvereombud , og selv om både saueværer og sommervær sikkert kunne hatt utbytte av å ha en ombudsperson som talte deres sak, så tror jeg ikke at jeg er rett person.
Da jeg gikk på skolen, for en halv mannsalder siden, ble  de fleste innleveringer i norsk behørig tilbakelevert med røde streker der hvor det forekom skrivefeil, og det gjorde det jo. Særlig kommafeil.
Og der det var direkte stavefeil måtte jeg skrive det riktige ordet tre ganger etter hverandre for å trene hjernen til å forstå hva som var rett og hva som var feil.
Det har oppstått en uopprettel…

Hallo Miniland - Adjø kredibilitet

Kjernen I familien Dvergbøy/Mige er tvillingene Ingrid og Endre. Så også når vi reiser på ferie til syden. Alt kretser omkring dem - at de har det 'kjekt', at de skal få bade, danse, leke, synge og le - for man ønsker at barndommen skal være et lyst og trivelig sted. Man legger til rette for det - for å gi trygghet - og liksom varsomt introdusere dem for livet og for verden, og ideelt sett skal de ha en slags buffer, eller et ankerfeste I bånn. Ett som hindrer dem I å blasé bort på havet det blå, tenker jeg, her jeg sitter og knoter.
Vi strekker oss langt for å få dette til, og noen ganger er viljen større enn evnen. Noen ganger, sier jeg dere - strekker vi oss så langt at det minner om selvutslettelse. Vi opphører å eksistere som individer, og omdannes til klumpete små morpoteter og farpoteter - med kun ett mål for øyet - å gjøre krapylet til lags.
Jeg vet ikke. Om det var første eller andre dagen på Mallorca at Rållså hadde bestilt besøk på rommet av Plysjsjiraffen Lollo (et…

Fråtsere og syndere (skal ingenlunde arve guds rike) for den som tror på slikt

Så er vi altså på Mallorca, denne brunsvidde ferieøya plassert på den 'riktige'  siden av Middelhavet. 4 blåhvite kropper rullet i solkrem faktor 30, i shortser og sommerkjoler og sandaler og t-skjorter, på vei mot frokostsalen i hotellet, som er halvt inne og halvt ute, med utsikt over havet.


Vi har plastikkarmbånd rundt håndleddene, de minner på alle måter om backstagepass fra back in the days - Artist - Access all areas. All inclusive Det er et konsept som gir tilgang i frysebokser og i restauranter og uteserveringer over hele Sun Wing (de som elsker ferie, du vet) sitt område. Uten at det koster noe ekstra. Utover det vi har betalt på forhånd.


Det er bare å hogge inn. For de har selvsagt alt - både tenkelig og utenkelig - i buffeten sin.  Pannekakene blir fort en hit hos ungene. For meg er Kaffe kapteinen på frokostbordet, men jeg lør på med egg og bacon og bønner og sopp og appelsinjuice og har det ganske så bra.


Det viser seg utover i oppholdet, når vi kommer til lunsjen…

For ingenting er vakrere enn dine egne unger når de sover

Flyet vårt taxet ut på rullebanen, som ei stor feit kråke med buken full av sydenturister, og snart forsvant Rogaland under skyene, og flyvertkvinnenne og flyvertmennene kunne starte sitt progressive salg av taxfreevarer. Man kunne kjøpe direkte, eller bestille slik at varene lå i setet til returen ei uke seinere. Kortterminalene gikk varme, så det var tydelig at dette var et populært tiltak.
Hun som satt tversover gangen for meg handla for attenhundre kroner. Sprit, snop, solbriller, sølv og sigaretter. Alle de 5 S'ene.
Og så kom drikkevarene, ungene fikk en boks brus hver, og Endre gomla muffins og jeg drakk pils, og vi var på stigende begge to. Igjen gløtta jeg tversover gangen, hvor mannen til den handleglade hadde fylt opp bordet sitt med to øl, sjampis, en whisky og to gin tonic. Rutinert.
Jeg tror aldri jeg har drukket så lite som en boks øl når jeg har flydd. Ikke til Oslo engang.
Men det er bare en ting jeg liker mindre enn berusede småbarnsforeldre, og det er forestillin…

Charterism / På vei mot føkkings Mallorca

Det var ei sånn uke der alt skjedde.
Noen uker er nesten identiske når man er 45, men denne var ikke en sånn.
Ungene har hatt sine siste dager i barnehagen, den ene markeringen har tatt den andre, og munnet ut i en fellestur for alle førskolekidsa i barnehagen, med overnatting, og det hadde Endre grua seg til - mens Ingrid hadde gleda seg. Men det ble en fest for dem begge. Selvsagt ble det det.
Endre datt riktignok i sjøen, men han hadde redningsvest, og syntes det var storveis å flyte i sjøen.

Da ungene kom tilbake på Fredagen, glade og trøtte, med hver sin trillekoffert, bar det rett hjem for å pakke om, og en time seinere satt de i drosjen, mens jeg dro ut bagasjen, og hvis dere lurer på hvor Rållså var, så var hun i dusjen, som vanlig litt sein, som om tiden var en slags elastisk hinne som det går an å dra i, og relativisere, og ikke en eksakt mekanisk vitenskap full av absolutter.

Jeg hadde ikke så mange meninger om charterlivet før vi dro. Jeg visste ikke hva jeg skulle forvent…

3 bra ting

Jeg har ikke slutta å skrive.
Jeg har holdt på med 'seriøs' skriving. Rapporter og leserinnlegg.
Men helst ville jeg ha blogga eller skrevet ei bok om å være sju år og sykle på en grusvei i en sommergrønn skog, mens fluene surrer rundt ørene. Og så skulle det være morgen, og kjølig i skyggen, men varmt i sola.
Men jeg er 44, og ute regner det, men inne er det lyst og tørt og ungene er inne i sin siste uke i barnehagen, og til tross for det blåblå vanstyret, så er det motkrefter som viser fint igjen, som motbeviser mistroen som infiserer tankemåten deres, og bare i går ble to myter avlivet.
Den ene er påstandene om at kyniske bakmenn styrer tiggerne, det er det blitt forska på, og det konkluderes med at sånn er det IKKE. Så de som ikke gir penger til tiggere av moralske grunner må komme opp med bedre argumenter. Det finnes mennesker som tigger fordi de er fattige. Men de er fremdeles mennesker.
http://www.vg.no/nyheter/meninger/tigging/sannheten-om-rumenske-tiggere/a/23472013/
D…

Vitnesbyrd frå ein ex-kriminell

Ei av dei største syndene eg har på cven er at eg har ei fortid som pelsdyroppdrettar. Det å nevna dette for nokon i sosiale samanhengar, når eg heng med venene mine - dei som er ektefødde byasar - og derfor har store og varme hjarta som bankar for alle dyr i kongeriket (og særleg dei som er fine å sjå på), det er ikkje noko eg brukar å gjera. For eg kjenner på ei skam, eller eit stigma, eller eg veit ikkje kva eg skulle ha sagt. Det bare blidde sånn. Eg har ein fot i kvar leir, og kjenner at eg kan forskreva meg.

Far og eg kjøpte 10 sølvrevtisper i 1984. 5 av Norleiv og 5 av ein pelsdyrbonde på Tuntland. Me sette opp eit skur med utsikt over Tjødnå, langt frå folk, men ikkje lenger enn at det vanka klager på vond lukt allereie etter eit par veker. Det var min jobb å fôra om ettermiddagen, og to gonger i veka kom det fôr frå Sirevåg med ein liten oransj tankbil. Han pumpa ut 5 og 5 kilo igjennom ein brei slange, ein seig, brun graut som lukta fisk, og som eg kjørte ned til skuret i s…

Corolla

Jeg skreiv om denne bilen, denne beige Toyota Corollaen som liksom skrudde tiden tilbake 20 år.
Som var kjøretøyet vårt da vi - Familien Dvergbøy/Mige turnerte Trøndelag i April.
...
Jeg husker at han var kledd i sorte arbeidsklær, vernesko, en reklame for Automeisteren på ryggen. Han kom fullstendig i skyggen av bilen, som var en gammel kremgul Toyota Corolla, med matchende kremgule seter og dashbord, og et frekt nittitalls mønster i dørene.
Vi stua greiene våre i bagasjerommet, satte ungene fast på hver sin pute, og så satte mannen seg bak rattet, jeg i passasjersetet, og Rållså klemte seg ned mellom ungene i midten av baksetet, og så skulle vi kjøre til firmaets kontor for å fylle ut papirene.
Det var en fantastisk bil. den hadde kjørt mer enn 250 000, og bare det å sette seg inn i et slikt kjøretøy var som å reise 20 år tilbake i tid.


Jeg posta bilde av den på facebook. Og 'han' var i dette tilfellet en stille kar, som var kontaktpersonen vår hos Lei et Vrak.
Det var han vi …

Ukululeko

Noen ganger er det lett å blogge.
Særlig siden jeg ikke legger noen øvre eller nedre begrensning for hva jeg kan skrive om. En stein i skoen kan være like aktuelt som storpolitikk. En absurd situasjon på bussen kan være vel så bra som de store strømningene, snakkisene på nettet. Alt har potensiale, alt kan gå igjennom kverna og komme ut skakt og upresist i den andre enden.


Jeg har vel nevnt noen ganger at jeg har vært nødt til å rydde i historikken, ettersom det er tær som har blitt tråkka på, eller mennesker har følt seg hengt ut til tørk på det store intranettet. Noen ganger har det vært noe i det, andre ganger har det vært komplett uforståelig, for det meste blir anonymisert, så de eneste jeg egentlig har utlevert er meg selv og mine aller nærmeste.


Men likevel, altså: Det er krenkepotensiale i hvert sleivspark og hvert ord, og blablabla ytringsfrihet og blablabla trolling og blablabla sparke oppover, blablabla personvern og, ja: blablabla.


Så hvor mye hensyn skal man egentlig ta?

fordi hu elske meg så høgt

Jeg var på helsestasjonen med Endre i dag. Jeg vet ikke helt hva de kaller det 'seksårskontroll' eller 'førskoleundersøkelse', og hva de kaller det kan forresten være det samme.
Jeg hadde ei av de nettene igjen, sovna halv elleve. Våkna elleve. Gikk og la meg. Sovna halv tolv. Våkna to. Sovna halv tre. Våkna halv seks.
Og jeg var helt i ørska da jeg sto opp, og ikke særlig omgjengelig. Med en fot i søvnen og en (motvillig) fot i våken tilstand.
Jeg kjefta på Ingrid fordi lyden på ipaden var alt for høy. Og jeg fikk dårlig samvittighet med det samme, og tårene hennes trilla ned de myke kinnene hennes, og traff mine halvskjeggete, som en liten bekk. Unnskyld Ingrid. Unnskyld for at jeg kjefta på deg.
Det hører med til historien at Rållså kjefta på meg og slo med baderomsdøra fordi jeg var sur og hadde kjefta på Ingrid.
Jeg tok på meg den åndssvake sykkelhjelmen og skoene og trilla sykkelen ut på sykkelstien. Svingte foten over i en ikke alt for imponerende manøver.


Så va…

Multikutter

Det har vært ei av de ukene.
Og jeg har aldri vært noen multitasker.
Og om våren går jeg hudløs omkring, med dørene åpne helt inn.
Og jeg burde ha skrevet ferdig om trøndelagsturen vår, men da blir det en del av problemet, og ikke en del av løsningen. Alt det jeg skulle ha gjort eller burde ha gjort, eller det er en forventning til at jeg skal gjøre. Det er som å stå i siloen, under en sånn transportør som kaster vått raigras opp i en haug, og der står jeg med en høygaffel og fordeler det ut i sidene. Jeg må ta i, for hvis haugen blir for stor, vil transportøren dra graset med seg ned igjen på returen.
Og avlesservogna som står og velter graset oppi transportøren, den blir liksom aldri tom, og jeg puster tungt i maursyreosen, svetten renner ned i øynene, jeg har gras i støvlene og armene er stive, og nå har jeg brukt mye av tiden min, og av tiden din på å si det : Jeg har hatt det litt travelt i det siste. Men tilværelsen har ikke vært uten lyspunkter. Jeg har skrevet en tekst, et bil…

Namsos i April.

På Tino's hotell driver de og pusser opp. I resepsjonen står et bittelite akvarium med noen ganske røslige fisker oppi. Det er en pizzarestaurant som deler skranke med resepsjonen. Jeg liker Namsos. Det er et slags sentrum her. Det er mer enn Sauda, men mindre enn Haugesund.
Vi har parkert bilen i en pytt på baksiden. Kjempepraktisk når kofferten og det andre skal bukseres ut av bagasjerommet. Det går byger med regn, men det er ingen tegn til snø.
Vi får to nøkkelkort til rommet, og går i en slags gåsegang - først opp ei trapp - så innover en halvt oppussa korridor. Det står en brusautomat rett overfor rommet vårt. Rommet er kalt opp etter et eller annet Italiensk distrikt Brescia ellerVenezia eller Toscana.
Rållså tar fram nøkkelkortet, og døra åpner seg med et lite klikk.


Det er et bra rom - mer som en suite - en sovesofa i soveposisjon - to trinn ned til ei dobbeltseng, badet er der nede, inn ei dør til høyre. Bra med gulvplass. Vi har vært på kjøpesenteret og handla LEGO som p…

Ut på tur

Da vi kom fram til Steinkjer, etter en drøy time med fly, en snau time med venting, og to timer med lokaltog, sto det i første omgang ikke noen leiebil utenfor stasjonsbygget - ikke som vi kunne se. Men etter en kiten stund fikk rållså telefonkontakt med en som sto parkert like ved, med 'lei et vrak'-doningen vår.
Jeg slengte sekken på ryggen, og trilla kofferten bak meg i høyre hånd. Jeg husker ikke hvordan mannen så ut, og normalt ville ikke det ha noen betydning, men i denne sammenhengen har det betydning. Det kommer jeg tilbake til seinere. Jeg husker at han var kledd i sorte arbeidsklær, vernesko, en reklame for Automeisteren på ryggen. Han kom fullstendig i skyggen av bilen, som var en gammel kremgul Toyota Corolla, med matchende kremgule seter og dashbord, og et frekt nittitalls mønster i dørene.
Vi stua greiene våre i bagasjerommet, satte ungene fast på hver sin pute, og så satte mannen seg bak rattet, jeg i passasjersetet, og Rållså klemte seg ned mellom ungene i midt…

Omsorgstrilogien: Part 3 Fikseren

Et klapp på hodet her, et kjælenavn der. Lite klemming. Sjelden noen trøstende ord. Alt det der var mødrenes domene. All nærhet, kos, bleier. Alle tårer som blei tørka.
Alt det der tilfalt morsrollen.


I ettertid har jeg tenkt mye på hvordan far praktiserte omsorg, og svaret er: Han ordna ting. Og i motsetning til meg, så likte han å ordne ting. Han hadde ei hånd på rattet i de fleste avgjørende valgene jeg gjorde (med unntak av i kjærleiken). Og trengte jeg hjelp til å pusse opp, så ordna han snekker, og skulle jeg kjøpe bil, så kjente han noen, og bidro med finansiering. Og trengte jeg jobb, så fiksa han det også. Det er vel bare èn jobb jeg har hatt som ikke han har distribuert, og det var den på Mongstad for 20 år siden. Ja, og de i England - for så langt strakk ikke nettverket hans seg - de jobbene hadde direkte tilknytning til øl og fotball.
Det får meg til å framstå ganske stusselig, dette her. Men jeg mener at han hadde glede av å hjelpe meg. Det viste jo at han tenkte på meg.

Omsorgstrilogien del 2. Oss og dem.

Hva i allverden det var som fikk Far til å si noe sånt i en sånn setting, det forstår jeg ikke.
Det var kanskje noe sånt som han kunne si til Mor, men ikke til så mange andre.

På en måte så hadde han rett. For jeg er mer tilstede i mine unger sine liv enn hva han var i våre. Man kan muligens gjøre unntak for min bror Dagobert som vokste opp på den polstra verktøykassen inni førerhuset på Valmeten.
De delte et slags maskulint fellesskap. Og på de fleste måter må det ha vært på Fars premisser, jeg vil tro at broderen følte seg sett, kanskje tilogmed utvalgt, han var bratt i ryggen, veslevoksen, og genuint interressert i maskiner. Det var rørende det de hadde.
Men ellers så likte han ikke små unger så godt. Han forsto dem ikke. Dessuten hadde han en hel verden han skulle forandre.
Jeg vet ærlig talt ikke om det hadde vært noe annerledes hvis han hadde hatt pappapermisjon. Kanskje han hadde kjeda seg ihjel.
Jeg lukker øynene og prøver å se det for meg. Kanskje det autoritære, det harde ha…