onsdag, november 29, 2006

Uflaks


Det var Søndag formiddag.
Gunnar våknet opp i en fremmed seng- fra naborommet- som han antok var badet-hørte han et kvinnehyl, fulgt av stillhet.
'Stillhet er bra', tenkte Gunnar, og snudde seg over på den andre siden. Han sovnet igjen med det samme.
Neste gang han våknet lå han fortsatt i den samme fremmede sengen, han var naken under dyna. 'Jeg har pult!', tenkte Gunnar fornøyd, 'eller ihvertfall har jeg blitt med noen hjem. Men HVEM?' Hodet hans var tungt etter kjølvannnet av altfor mange drinker. Han måtte pisse. Tuslet ut i retning det han trodde var badet- hvite tær på kald parkett. Døra var halvt åpen, og lyset på.
Han åpnet døra. Foran toalettet lå en naken ung kvinne med hodet i en pøl av mørkerødt blod. Han kjente henne overhodet ikke igjen.
Like innenfor døra lå en liten dam med noe grålig som lignet på såpe. Den unge damen måtte ha sklidd i det, mistet balansen og knust bakhodet mot toalettet. Nå var hun død. Steindød.
Han bøyde seg ned og rørte ved den grålige væsken, og luktet på det.
Sæd.
Faen.
'Jeg HAR pult'.


Som dere kanskje har merket, så har innholdet i denne bloggen variert ganske mye- fra det veldig rølpa- til det nesten skjønnlitterære. Saken er at jeg sliter med å finne et uttrykk som jeg er komfortabel med. En stemme som fungerer.
Desuten har jeg tydeligvis mistet engasjement fra mine lesere. Det er et sykdomstegn. Vi får se.

mandag, november 27, 2006

Slegga og Krossen


For omtrent tolv år siden meldte jeg meg ut av statskirken- skrev et brev til sognepresten i Hjelleland og sa det som det var: at jeg ikke ville være medlem av kyrkjelyden hans, av di jeg ikke trodde på hverken det ene eller andre som står i den store svarte boka.
Dette var på den tiden da jeg var en sint (og litt trist) ung mann, og jeg fant det urimelig at jeg måtte gjøre meg umake med å melde meg ut av en forordning jeg ikke hadde meldt meg inn i. Det mener jeg fortsatt, selv om jeg ikke er særlig hverken ung eller sint lenger.
Den norske kirke har en historie som ikke er særlig ærerik, den har vært styrt av gamle menn som har tolket bibelen bokstavelig, og systematisk undertrykket skilte (mange har blitt nektet å gifte seg i kirken hvis de har vært gift før), kvinner (kvinnen skal som kjent holde nebbet lukket i forsamlinger, og er dermed uegnet i preste-embedet), og ikke minst har de homofile vært offer for 'de skriftlærdes' fordommer og skitne fantasi.
Likevel har svartemennene vært under en viss kontroll- nettopp på grunn av statskirkeordningen. Den politiske ledelsen i Norge har kunnet styre kirken i retning mot å være inkluderende, og holde en takhøyde som gjør at de som ønsker det-til en viss grad- har funnet sin plass blant de andre fårene. Nå raser debatten om statskirkens fremtid, hvor mange- både på høyresiden og venstresiden i det politiske Norge ønsker et skille mellom kirke og stat. Da de mener at det å ha en 'statsrelgion' i et land hvor det er trosfrihet er en uting. I prinsippet kan jeg forstå argumentet. Men TØR vi å overlate kirken i hendene på mørkemennene? (jeg har ikke noe stort 'eieforhold' til kirken, da jeg som sagt har valgt å stå utenfor). Jeg mener nei. jeg stoler ikke et sekund på mørkemennene. Jeg mener tvert i mot at vi må få en stats-MOSKE'-ordning også i Norge- slik at vi kan kontrollere fanatikerne, alle de tullete Mullaene som sprer gift i Allahs navn.
Jeg angriper ikke folks tro her, for folks tro er en veldig nær og personlig ting- jeg angriper maktmenneskene som bruker folks gudstro til å få makt over andre. Lenge leve statskirken! Og statsmoskeen! Til kamp mot mørkemenn og møkkaprester og møkkamullaer!

torsdag, november 23, 2006

Vårherre og havet


Den dagen jeg kjøpte båt, begynte det å regne.
Vi snakker ikke duskregn. Det var som om regnet var oppspart i månedsvis der oppe. Med kun ett mål for øye: å teste tålmodigheten min.
Jeg er av seigt blod.
En lang, uavbrutt rekke med bønder og fiskere og gruvearbeidere. Med treller i hendene,og nakkene bøyde for vår herre, og forsynet.
Jeg vet hva det er å slite.
Riktignok har mine siste ti år i byen satt sine preg på meg.
Tv, Playstation og grøftefyll er ikke nødvendigvis gjøremål som bidrar til å skjerpe ur- instinktene.
På dette tidspunktet mente jeg likevel at jeg var i besittelse av såpass store mengder vestlandsk trass, at om det så var syndfloden som kom, så skulle jeg ta henne hjem.
Jeg slapp fortøyningene- baug først, og senere akter, og lot henne gli ut på fjorden.
Jeg elsker lukten av havet, hvordan det skifter farge og blir nesten sort når den blygrå himmelen legger seg over det. Som et teppe av vann på vann.
Og når solen speiler seg i det, og det ligger blankt og stille, som den sovende kjempen det kan være.
Havet har fødd folket langs kysten siden tidenes morgen. Og krevd liv i pant.
Tankene mine trakk uvilkårlig mot det som hadde skjedd ute i havgapet her for ti år siden.
To gutter på fjorten år ble offer for høststormen og havet. Den ene ble funnet kort tid etterpå. Sugd tom for liv. Det var en jævla tragedie.
Den andre lette de etter i ukevis. Mellom holmene og skjærene , i fjæresteinene, til lands og til vanns. Til slutt ga de opp å finne liket, og hadde en begravelses-seremoni fra en båt. Det ble kastet kranser og blomster uti det mørke havet, og tårene til de etterlatte blanda seg med det salte vannet, og høstlukta var klar og rein rundt de røde ansiktene deres.
Det hadde gått ei uke. En sauebonde fra en av øyene i havgapet hadde lagt ut på en søndagstur langs den steinete fjæra.
Han hadde sett blomstene først, de sterke fargene fra roser og liljer og nelliker mot guttens blåhvite hud – ute på neset.
Bonden fortalte senere at øynene hans hadde vært lukket, og at det var som om han var blitt løftet opp av en gigantisk hånd. Som om havet hadde ombestemt seg, og levert tilbake hva det hadde krevd.
’Her har dere ham’.
Jeg kjente jeg ble svimmel ved tanken.
Tresnekka jeg hadde kjøpt tøffet gjennom den tunge sjøen, som et vesen fra en svunnet tid. Det er bare gamliser og entusiaster som kjøper trebåter nå til dags.
Det moderne, bemidlede mennesket kjøper hvite plastbåter, cabincruisere, skjærgårdsjeeper. Det brydde meg ikke lenger. Jeg syntes hun var vakker.

tirsdag, november 21, 2006

Mornings


Det er Tirsdag, og ute er det fortsatt mørkt når vi skriver kvart på åtte.
I helgen var jeg sammen med min kjære på Sørpeland, og bivånet en knall konsert med Steinfiskbrigaden, publikum var-omtrent som forventet-høyrøstede og ubehøvlede, men det var ingen som sloss, og ingen som spydde inne. Jeg skal jo være forsiktig med å kritisere publikummere som bråker på konsert, da det vil være som å kaste den berømmelige steinen i glasshuset. Men jeg kjenner at jeg lar meg provosere når jeg kjenner dem som står på scenen og liker musikken deres. Linedance-faktoren var derimot helt fraværende (selv om jeg hadde tilbudt medlemmer av fotball-vorspielet vårt hundre spenn for å dra i gang litt cowboydans).
Søndagen jobbet jeg natt sammen med Lars Magnus- i praksis betydde det at vi fikk sett nesten hele sesong 5 av The Simpsons, og halve del to av 'Riket'- med andre ord en bra natt på jobben.
Kjæresten min har et uttrykk som hun kaller 'nødblogging', og dette er nok en variant av det. Jeg har skrevet 93 blogposter av sterkt varierende kvalitet- Søndag la jeg faktisk ut noe veldig juicy personal stuff, men jeg tok det av igjen i går(da jeg angret). Det internettet, det internettet.

onsdag, november 15, 2006

Ikke ring meg- så ringer ikke jeg deg heller.




Nei, jeg MENER det!
IKKE RING MEG!

Vi har alle opplevd det- så sant man er gammel nok- eller har nok likvide midler til å eie en telefon.
Telefonen ringer- på displayet står det 'ingen nummer'. Dere vet like godt som meg at denne 'ingen' mest sannsynlig er en selger av noe slag- en representant for en veldedig organisasjon- som vil selge deg lodd eller en frekk kalender til inntekt for kinamisjonen eller volkehelzen eller en annen forening som jobber for å gjøre verden til en bedre plass å leve i.
Jeg pleier aldri å ta telefonen når Ingen ringer- noen ganger skruer jeg telefonen over på 'lydløs' og lar den ringe ut. Andre ganger legger jeg på direkte.
Kjæresten min har prøvd å sperre oss begge i form av en eller annen funksjon i Brønnøyzundsregisteret, men de gir seg ikke- hyenene.
Min store synd er at jeg i fjor faktisk TOK telefonen når en representant fra Volkehelzen ringte, og jeg sa JAVEL DA til å kjøpe en av de stygge kalenderene deres, og jeg BETALTE forsyne meg skiten også.
Jeg tenker på alle de eldre og uføre som sitter rundt omkring i de tusen hjem, og ALLTID tar telefonen- uansett om det er Ingen som ringer, og hvor mange av dem som lar seg snakke trill rundt, og hvor mange stygge kalendere og julekort og gudvethva de har kjøpt opp igjennom årene.
De som kjenner meg vet at jeg ikke er noen kjip person- jeg er absolutt for å dele på det vi har, og veldedige organisasjoner trenger definitivt midler til å drive med veldedigheten sin. Men telefonselgere burde avlives, de er en pest og en plage. La de spillegale betale.

mandag, november 13, 2006

Gult kort og tilsnakk


Når ein er eldste son på ein gard, så vert ein tidleg presentert for mottoet ’arbeid adler mannen’. Ein vert tildelt plikter.
I ettertid har eg ofte tenkt på kva det var som gjorde meg betre skikka til gardsarbeid enn dei to systrene mine. Det einaste svaret eg kjem fram til er at eg må ha vore mindre smart enn dei. Dessutan mangla eg mot til å seie nei. Ein digresjon.

Den første faste arbeidsoppgåva eg vart tildelt var å telje, jage inn og skilje dei dyrebare spelsauene til far. Dette skulle skje før det vart mørkt på kvelden, men ikkje FOR tidleg, skal vite. Eg må vel ha vore kring ni år når eg byrja på mi vandring mot å verte ein ansvarleg samfunnsborgar. På vekedagane var ikkje saue-jaging noko nevneverdig problem, då eg ikkje var av sorten som hang over skulebøkene i tide og utide.
På Laurdagane var det verre.
Klokka fire kvar Laurdag var det tippekamp på NRK. Dette var noko eg prioriterte høgt i barndommen, og no kom det i direkte konflikt med det nye vervet mitt.
Det var vel omtrent på denne tida eg fann ut at det ikkje var meg som var sjef i mitt liv, og det kom på mange måtar som eit sjokk på meg.
Eg trur sauene til far merka at eg var særskilt annig etter å få dei inn dørene i ein fei desse Laurdagane, og eg brukte kallenavn på dei som ikkje egner seg på trykk her. Dei oppheldt seg- utan unntak- så langt frå sauhuset som dei kunne komme. Det var eit mas å få lee dei med seg heimover. Når eg omsider hadde fått dei fram til sauhusdøra, var det ingen av dei som viste vilje til å gå inn. Eg var som sagt meir enn ivrig etter å få jobben gjort, slik at eg kunne få med meg andre omgang, som starta klokka fem. Men dei sto der og hang med trass i augene, tause og urørlege.

Etter å ha fått øydelagt tippekampen eit par Laurdagar på rad, utrusta eg meg med sprettert, og brukte den til å ta ut vingane for å få sauene inn dørene. Ein småstein i raua.
Dette fungerte heilt strålande, sauene skvatt til, og for inn døra, og eg nådde andre omgang.

Eg fortalte ikkje far om den nye taktikken min, for eg var vel innerst inne klar over at den låg i ei etisk gråsone. Men naboen må ha observert meg, uten å ha gitt seg til kjenne, og tipsa far om kva eg dreiv med.
Det vanka tilsnakk og gult kort, og eg måtte gå tilbake til å jage sauer på ’gamlemåten. I hvert fall dei Laurdagane eg visste at far var heime.

Eg har fått mange gule kort oppigjennom åra, og nokon raude og, men eg trur dette var det første.

lørdag, november 11, 2006

Desemberkveld


Han husket at sangheftene deres hadde sett ut som måker som fløy mens koret sang.
Ellers husket han svært lite av hele seansen.
Nåja, det var en dame som hadde agert ekko- gjentatt noen av linjene som sopranen hadde sunget.
Og hele domkirken hadde vært full av gråmankede mennesker.
Han prøvde virkelig å være åpen, han gjorde det.
Han forsøkte å riste av seg de like deler av ungdommelig arroganse og gammelmanns-fordommer som
drev ham til å uttale seg (oftest negativt) om anliggender han bare hadde skrapet overflaten av.
Fordommer er egentlig en uting vi er alle slaver av dem- i ulik grad, men vi lar oss styre.
Det er mye enklere å lire av seg fraser om at man ikke liker ting enn å innrømme at man
EGENTLIG ikke forstår dem.
Nåja, han hadde gitt Johann Sebastian Bachs`"juleoriatorie" en sjanse- mest for å glede henne.
Han ville gjøre hva som helst for å glede henne.
HUN elsket Bach.
Så hadde de gått igjennom desember-kvelden det korte stykket fra food-story hvor han hadde spist en
hamburger og hun hadde satt til livs en brent baguette med ost. Det hadde vært en ekstremt regnfull dag,
Selv for Stavanger-som er en regnfull by. De enorme regnskyllene var kun avvekslet av haglbyger- og
kastevind.
Domkirken er i sannhet en vakker bygning. Det var montert en stall utenfor-som denne fredagen tjente som ly
for russugne ungdommer. Jeus-barnet derimot-glimret med sitt fravær.
De fant setene sine. Han trodde han hadde sett en tåre i øyenkroken hennes når de første tonene ble spilt.
Og det rørte noe ved han, helt inn ved hjerterøttene.
Han hadde fått henne til å le uti fotestillingen en gang. Mens han bladde febrilsk i programmet for å finne
ut hvor langt de egentlig hadde kommet. Tekstene sto på tysk og oversatt til norsk og med gjentakelser
om en annen.
Så hadde han holdt papirheftet oppned
(han skjønte like mye da-eller like lite) o.g hun hadde merket det og ledd en ristende, lydløs latter.
Det var på mange måter de to høydepunktene for kvelden.
Tåren og latteren.

Han kjente en uro.
Han kjente alltid en uro. Med utspring i mageregionen. Han fomlet en del- klarte ikke å holde hendene i ro, og blikket hans vek
når han møtte andres. Og han klarte ikke ¨å skjule det. Ikke for henne ihvertfall.
Det var ikke noe poeng i å skjule det for henne heller. Når han tenkte seg om.
Hun var alt han kunne drømme om, og han var ellevilt forelsket i henne.
Før kvelden var omme ville han gråte i håret hennes.
Tunge tårer ville renne ned fra øynekrokene hans.
Og verden ville bli regnbuefarget.

fredag, november 10, 2006

Klauvskjæring


Dagens andre måltid består av følgende:
1 Diclocil (penicilintabelett mot betennelse)
1 IDO-FORMtabelett (mot penicilinen som gir løs mage)
1 Paracet (som ikke virker mot smertene alikevel)
1 Heineken fordi jeg fortjener det.

Når jeg vokste opp på denne holmen inne i fjorden hendte det at klauvene på kyrne vokste alt for lange, noe som ofte førte til at de langklauvede fikk et ufrivillig komisk gangelag- vaggende fra side til side.
Ble det riktig ille, bestilte min far 'klauvskjerar'- en mann som kom med Volvoen sin- på slep hadde han noe som lignet på et torturinstrument fra inkvisisjonen- en klauvboks.
Ku-manikyr foregår på følgende måte: en for en blir føttene surret opp, og høvlet med hammer og meisel- så blir de pusset med vinkelsliper. Og så blir kyrne friske og kan gå normalt igjen.

Hvorfor forteller jeg dere alt dette?
Saken er at jeg er født med stortånegler som peker rett opp. For et par måneder siden klippet jeg tåneglene etter skippertaksmetoden- alt for langt ned, og etterlot ufraværende en liten bit negl i en krok. Kort fortalt, så ble denne biten til en inngrodd tånegl- tåa hovnet opp og ble betent og jævlig. Og så utsatte jeg legebesøket i det lengste. Delvis på grunn av at jeg ofte utsetter det meste i det lengste, og delvis fordi at jeg ikke skulle halte på scenen på Fredagens konsert.

I dag opprant timen da helvetesmakta skulle fikses (kan det fikses?- klart det kan.) Doktoren tegnet og fortalte hvordan inngrepet skulle foregå- og spurte meg om det var greit at en kollega av ham ble vitne til seansen. Det var det, og i det han satte bedøvelsen sa han at han alltid tenkte på 'Verdens sprøeste bilrace', og han gale doktoren som forsyner seg av sin egen medisin når han satte sprøyter. Jeg tenkte på en film jeg også: 'Ni Liv', og scenen hvor Jack Fjeldstad amputerer en finger eller noe med en rusten tollekniv. Brrrr...
Bedøvelsen virket helt upåklagelig, og den kollegaen hans- ei trivelig dame fra Nordmøre- tilbød meg hånda si. Et tilbud jeg straks takket ja til. Og så dro jeg hetta på genseren over hodet, og han styrte på der, og var ferdig på en halvtimes tid.
Jeg var strålende fornøyd med å være ferdig, og at det ikke gjorde vondt i det hele tatt. Nå gjør det faktisk ufattelig vondt, men la oss håpe at det forsvinner. Snart.
møøø.

onsdag, november 08, 2006

Som Julekvelden på Kjerringa


Vi skriver November, og like sikkert som at vinden til slutt får has på de siste pjuskete bladene som klamrer seg fast på trærne, like sikkert som at kveldene blir mørkere og været kaldere- er det at butikker over det ganske land mesker seg i smakfulle julegevanter, bestående av reinsdyr, bomull, nisser, jesusbarn og glitter og fjas. De ivrigste kjøpmennene begynte å 'pynte' for flere uker siden.
Jeg er ikke blant dem som oftest frekventerer byens butikker og
kjøpesentre. Bare unntaksvis, og når jeg er absolutt nødt.
Grunnen er like opplagt som man skulle tro: Jeg liker ikke kjøpesentre. Nei, jeg vil nesten si at jeg ikke kan fordra dem.
Møljehandling...Jaaaa...

Noen kaller julen for FORVENTNINGENS tid- men hva er det egentlig vi venter på? Jesus? Jeg vedder tusen spenn på at originalen ikke dukker opp i år heller. Nei, vi venter på at nissen skal komme med sekken full av julepresanger.
Hurra.

Handelsstanden gnir seg i hendene, hvert år bruker vi mer på å kjøpe ting til hverandre- ting som vi i 90 prosent av tilfellene ikke har hverken bruk for- eller lyst på.
Og så skal vi spise og drikke så mye julemat og akevitt og kaker vi orker, i flere dager til ende.

Det eneste store plusset med julen er at familien blir samlet, og at jeg får treffe søsknene mine på en gang. Det pleier sjelden å gå lenge før familien frekkesen begynner å krangle, men det har liksom alltid vært vår måte å omgås på.
Juleøl er også snadder.
Mmm juleøl.

mandag, november 06, 2006

Rock around the clock


Det har blitt litt lite tid for bloggings i det siste, det har vært så travelt med utenlandsbesøk og innenlandsbesøk og saltmat og søtmat og penger og gull, og opptil flere sjørøverfester og en sinnsyk fotballkamp som perfekt avslutning på det hele.

Jeg vil gjerne takke dere- alle dere som var på Folken på Fredag, og bidro til å gjøre det til en minneverdig aften. Tusen takk.
Jeg kjenner at jeg sitter med tårer i øynene nå (selv om jeg ikke er bakfull), og jeg vil gjerne få reformulere det jeg sa etter hagefesten i sommer: Dere er ikke bare kremen av Norsk ungdom- dere er kremen av ungdom worldwide. International Top Shelf. Det har vært en helg jeg kan leve lenge på.
Jeg lover hyppigere oppdateringer i tiden fremover.
Peace&love.