Innlegg

Viser innlegg fra november, 2006

Uflaks

Bilde
Det var Søndag formiddag.
Gunnar våknet opp i en fremmed seng- fra naborommet- som han antok var badet-hørte han et kvinnehyl, fulgt av stillhet.
'Stillhet er bra', tenkte Gunnar, og snudde seg over på den andre siden. Han sovnet igjen med det samme.
Neste gang han våknet lå han fortsatt i den samme fremmede sengen, han var naken under dyna. 'Jeg har pult!', tenkte Gunnar fornøyd, 'eller ihvertfall har jeg blitt med noen hjem. Men HVEM?' Hodet hans var tungt etter kjølvannnet av altfor mange drinker. Han måtte pisse. Tuslet ut i retning det han trodde var badet- hvite tær på kald parkett. Døra var halvt åpen, og lyset på.
Han åpnet døra. Foran toalettet lå en naken ung kvinne med hodet i en pøl av mørkerødt blod. Han kjente henne overhodet ikke igjen.
Like innenfor døra lå en liten dam med noe grålig som lignet på såpe. Den unge damen måtte ha sklidd i det, mistet balansen og knust bakhodet mot toalettet. Nå var hun død. Steindød.
Han bøyde seg ned og rørte ved den g…

Slegga og Krossen

Bilde
For omtrent tolv år siden meldte jeg meg ut av statskirken- skrev et brev til sognepresten i Hjelleland og sa det som det var: at jeg ikke ville være medlem av kyrkjelyden hans, av di jeg ikke trodde på hverken det ene eller andre som står i den store svarte boka.
Dette var på den tiden da jeg var en sint (og litt trist) ung mann, og jeg fant det urimelig at jeg måtte gjøre meg umake med å melde meg ut av en forordning jeg ikke hadde meldt meg inn i. Det mener jeg fortsatt, selv om jeg ikke er særlig hverken ung eller sint lenger.
Den norske kirke har en historie som ikke er særlig ærerik, den har vært styrt av gamle menn som har tolket bibelen bokstavelig, og systematisk undertrykket skilte (mange har blitt nektet å gifte seg i kirken hvis de har vært gift før), kvinner (kvinnen skal som kjent holde nebbet lukket i forsamlinger, og er dermed uegnet i preste-embedet), og ikke minst har de homofile vært offer for 'de skriftlærdes' fordommer og skitne fantasi.
Likevel har svartem…

Vårherre og havet

Bilde
Den dagen jeg kjøpte båt, begynte det å regne.
Vi snakker ikke duskregn. Det var som om regnet var oppspart i månedsvis der oppe. Med kun ett mål for øye: å teste tålmodigheten min.
Jeg er av seigt blod.
En lang, uavbrutt rekke med bønder og fiskere og gruvearbeidere. Med treller i hendene,og nakkene bøyde for vår herre, og forsynet.
Jeg vet hva det er å slite.
Riktignok har mine siste ti år i byen satt sine preg på meg.
Tv, Playstation og grøftefyll er ikke nødvendigvis gjøremål som bidrar til å skjerpe ur- instinktene.
På dette tidspunktet mente jeg likevel at jeg var i besittelse av såpass store mengder vestlandsk trass, at om det så var syndfloden som kom, så skulle jeg ta henne hjem.
Jeg slapp fortøyningene- baug først, og senere akter, og lot henne gli ut på fjorden.
Jeg elsker lukten av havet, hvordan det skifter farge og blir nesten sort når den blygrå himmelen legger seg over det. Som et teppe av vann på vann.
Og når solen speiler seg i det, og det ligger blankt og stille, som den sov…

Mornings

Bilde
Det er Tirsdag, og ute er det fortsatt mørkt når vi skriver kvart på åtte.
I helgen var jeg sammen med min kjære på Sørpeland, og bivånet en knall konsert med Steinfiskbrigaden, publikum var-omtrent som forventet-høyrøstede og ubehøvlede, men det var ingen som sloss, og ingen som spydde inne. Jeg skal jo være forsiktig med å kritisere publikummere som bråker på konsert, da det vil være som å kaste den berømmelige steinen i glasshuset. Men jeg kjenner at jeg lar meg provosere når jeg kjenner dem som står på scenen og liker musikken deres. Linedance-faktoren var derimot helt fraværende (selv om jeg hadde tilbudt medlemmer av fotball-vorspielet vårt hundre spenn for å dra i gang litt cowboydans).
Søndagen jobbet jeg natt sammen med Lars Magnus- i praksis betydde det at vi fikk sett nesten hele sesong 5 av The Simpsons, og halve del to av 'Riket'- med andre ord en bra natt på jobben.
Kjæresten min har et uttrykk som hun kaller 'nødblogging', og dette er nok en variant av det.…

Ikke ring meg- så ringer ikke jeg deg heller.

Bilde
Nei, jeg MENER det!
IKKE RING MEG!

Vi har alle opplevd det- så sant man er gammel nok- eller har nok likvide midler til å eie en telefon.
Telefonen ringer- på displayet står det 'ingen nummer'. Dere vet like godt som meg at denne 'ingen' mest sannsynlig er en selger av noe slag- en representant for en veldedig organisasjon- som vil selge deg lodd eller en frekk kalender til inntekt for kinamisjonen eller volkehelzen eller en annen forening som jobber for å gjøre verden til en bedre plass å leve i.
Jeg pleier aldri å ta telefonen når Ingen ringer- noen ganger skruer jeg telefonen over på 'lydløs' og lar den ringe ut. Andre ganger legger jeg på direkte.
Kjæresten min har prøvd å sperre oss begge i form av en eller annen funksjon i Brønnøyzundsregisteret, men de gir seg ikke- hyenene.
Min store synd er at jeg i fjor faktisk TOK telefonen når en representant fra Volkehelzen ringte, og jeg sa JAVEL DA til å kjøpe en av de stygge kalenderene deres, og jeg BETALTE forsyn…

Gult kort og tilsnakk

Bilde
Når ein er eldste son på ein gard, så vert ein tidleg presentert for mottoet ’arbeid adler mannen’. Ein vert tildelt plikter.
I ettertid har eg ofte tenkt på kva det var som gjorde meg betre skikka til gardsarbeid enn dei to systrene mine. Det einaste svaret eg kjem fram til er at eg må ha vore mindre smart enn dei. Dessutan mangla eg mot til å seie nei. Ein digresjon.

Den første faste arbeidsoppgåva eg vart tildelt var å telje, jage inn og skilje dei dyrebare spelsauene til far. Dette skulle skje før det vart mørkt på kvelden, men ikkje FOR tidleg, skal vite. Eg må vel ha vore kring ni år når eg byrja på mi vandring mot å verte ein ansvarleg samfunnsborgar. På vekedagane var ikkje saue-jaging noko nevneverdig problem, då eg ikkje var av sorten som hang over skulebøkene i tide og utide.
På Laurdagane var det verre.
Klokka fire kvar Laurdag var det tippekamp på NRK. Dette var noko eg prioriterte høgt i barndommen, og no kom det i direkte konflikt med det nye vervet mitt.
Det var vel omtrent…

Desemberkveld

Bilde
Han husket at sangheftene deres hadde sett ut som måker som fløy mens koret sang.
Ellers husket han svært lite av hele seansen.
Nåja, det var en dame som hadde agert ekko- gjentatt noen av linjene som sopranen hadde sunget.
Og hele domkirken hadde vært full av gråmankede mennesker.
Han prøvde virkelig å være åpen, han gjorde det.
Han forsøkte å riste av seg de like deler av ungdommelig arroganse og gammelmanns-fordommer som
drev ham til å uttale seg (oftest negativt) om anliggender han bare hadde skrapet overflaten av.
Fordommer er egentlig en uting vi er alle slaver av dem- i ulik grad, men vi lar oss styre.
Det er mye enklere å lire av seg fraser om at man ikke liker ting enn å innrømme at man
EGENTLIG ikke forstår dem.
Nåja, han hadde gitt Johann Sebastian Bachs`"juleoriatorie" en sjanse- mest for å glede henne.
Han ville gjøre hva som helst for å glede henne.
HUN elsket Bach.
Så hadde de gått igjennom desember-kvelden det korte stykket fra food-story hvor han hadde spist en
hamburger …

Klauvskjæring

Bilde
Dagens andre måltid består av følgende:
1 Diclocil (penicilintabelett mot betennelse)
1 IDO-FORMtabelett (mot penicilinen som gir løs mage)
1 Paracet (som ikke virker mot smertene alikevel)
1 Heineken fordi jeg fortjener det.

Når jeg vokste opp på denne holmen inne i fjorden hendte det at klauvene på kyrne vokste alt for lange, noe som ofte førte til at de langklauvede fikk et ufrivillig komisk gangelag- vaggende fra side til side.
Ble det riktig ille, bestilte min far 'klauvskjerar'- en mann som kom med Volvoen sin- på slep hadde han noe som lignet på et torturinstrument fra inkvisisjonen- en klauvboks.
Ku-manikyr foregår på følgende måte: en for en blir føttene surret opp, og høvlet med hammer og meisel- så blir de pusset med vinkelsliper. Og så blir kyrne friske og kan gå normalt igjen.

Hvorfor forteller jeg dere alt dette?
Saken er at jeg er født med stortånegler som peker rett opp. For et par måneder siden klippet jeg tåneglene etter skippertaksmetoden- alt for langt ned, og ett…

Som Julekvelden på Kjerringa

Bilde
Vi skriver November, og like sikkert som at vinden til slutt får has på de siste pjuskete bladene som klamrer seg fast på trærne, like sikkert som at kveldene blir mørkere og været kaldere- er det at butikker over det ganske land mesker seg i smakfulle julegevanter, bestående av reinsdyr, bomull, nisser, jesusbarn og glitter og fjas. De ivrigste kjøpmennene begynte å 'pynte' for flere uker siden.
Jeg er ikke blant dem som oftest frekventerer byens butikker og
kjøpesentre. Bare unntaksvis, og når jeg er absolutt nødt.
Grunnen er like opplagt som man skulle tro: Jeg liker ikke kjøpesentre. Nei, jeg vil nesten si at jeg ikke kan fordra dem.
Møljehandling...Jaaaa...

Noen kaller julen for FORVENTNINGENS tid- men hva er det egentlig vi venter på? Jesus? Jeg vedder tusen spenn på at originalen ikke dukker opp i år heller. Nei, vi venter på at nissen skal komme med sekken full av julepresanger.
Hurra.

Handelsstanden gnir seg i hendene, hvert år bruker vi mer på å kjøpe ting til hverandre- …

Rock around the clock

Bilde
Det har blitt litt lite tid for bloggings i det siste, det har vært så travelt med utenlandsbesøk og innenlandsbesøk og saltmat og søtmat og penger og gull, og opptil flere sjørøverfester og en sinnsyk fotballkamp som perfekt avslutning på det hele.

Jeg vil gjerne takke dere- alle dere som var på Folken på Fredag, og bidro til å gjøre det til en minneverdig aften. Tusen takk.
Jeg kjenner at jeg sitter med tårer i øynene nå (selv om jeg ikke er bakfull), og jeg vil gjerne få reformulere det jeg sa etter hagefesten i sommer: Dere er ikke bare kremen av Norsk ungdom- dere er kremen av ungdom worldwide. International Top Shelf. Det har vært en helg jeg kan leve lenge på.
Jeg lover hyppigere oppdateringer i tiden fremover.
Peace&love.