søndag, desember 30, 2012

Flixflakserier

Rållså og jeg har fått netflix.

Det er ikke gratis, så vi har vel egentlig ikke fått det. Vi har tatt det i bruk.

En av de funksjonene som jeg virkelig liker i denne fjernsynsstreamingtjenesten er et program som foreslår serier eller filmer på bakgrunn av hva man allerede har sett.

Det kommer opp foreksempel :Påskeharen, vi tror du ville like Miss Marple - hvis man foreksempel har sett Poirot.

Men så hadde vi mor på besøk her - mor liker Westernfilmer - vi snurret Clint Eastwoods Pale Rider fra 1985.

Og så bestemte Rållså at vi skulle se The Reader like etterpå. Veldig fin, forresten, men helt aldeles forskjellig fra Pale Rider.

Jeg tenkte for meg selv at nå skal du få slite med å anbefale en film til meg, herr netflix.

Og vet dere hvilken film han fisket fram fra arkivet?

Brokeback Mountain.

Det er bare å legge seg flat.

tirsdag, desember 25, 2012

Bønder av bondestand

En ting jeg glemte å skrive om gårsdagen var at jeg var innom en tante som er fars søster, med en blomsterdings. Som var til farmor.

Far pleide å ha en slik fast runde på julaften, da besøkte han tanter og kompiser med konfekt eller fenalår, men det viktigste var at han tok seg tid til dem, at han viste omsorg for dem.

Det faktum at han kunne holde seg unna det trykket som var på kjøkkenet og i området rundt var antagelig en ekstra bonus.

MIN bonus var å slippe unna gudstjenesten. gudløse menn trekkes ikke mot kirken selv om det er julaften og tindrende ljos og julekvad så glad så glad.

Jeg kjenner ikke tante så godt, jeg vat hun var svak for meg da jeg var en liten pjokk med myke bollekinn. begeistringen avtok selvsagt en del ettersom bollekinnene forsvant og hun fikk egne unger - tre stykker  i tallet.

De var mye yngre enn meg - og omtrent like uinteressante som alle andre unger - for meg.

I går fortalte hun om hvordan den yngste av hennes trodde det hang sammen med slekstkapet oss imellom.

Han var blitt tenåring, og han fanget opp at tante nevnte meg som hans søskenbarn.

Og da svarte han i fullt alvor at han ikke trodde at vi var i slekt, men at jeg bare var en som jobbet på gården.

Jeg var drengen. Alfred.

Og sånn følte jeg meg ofte også.

mandag, desember 24, 2012

Overfloden

 Selve julaften - den formelle delen - er over.

Jeg sitter med en iPad på fanget. Som vi har fått av svigers.

I hånda har jeg et glass rødvin. I munnvikene har jeg sjokoladekrem.

Ungene har gått bananas og flerret papiret av en uhorvelig mengde presanger.

Vi er på vår felles reise på elven Overfloden.

Jeg har vært hos Einstein og røykt sigaretter og tapt i FIFA.

Det er ei uke igjen av juleferien.

God jul til dere alle.

fredag, desember 21, 2012

Neimen for Satan

Dommedag er avlyst.

Kom dere på jobb.

Selv kjører jeg  plan B - ut og kjøpe pakker likevel.

torsdag, desember 20, 2012

Støpeskjeen

Man ser mange foreldre som forsøker å gjøre ungene sine om til noe de ikke er.

Prinsesser, metalhoder, fotballfans, gothere, hippier. Jeg nevnte i fleng.

Jeg er ikke helt uten glasshus selv i denne sammenhengen. Ja. Jeg HAR lært ungene mine 'We love you Liverpool' og 'Fields of Anfield road'. Og min nevø Kostas fikk sin første drakt før han kunne gå.
Skyldig.
Frykten for Manchester United ble for stor.

Det er ingen tvil om at unger er lett påvirkelige. At man kan få dem til å si og gjøre hvasomhelst som de ikke forstår hverken omfanget eller rekkevidden av.

Man kan lære dem å tro på Jesus, foreksempel. Eller nissen. Eller Påskeharen.

Man burde kanskje lære dem kritisk sans. Men jeg klarer ikke å la være å synes at det er tøft å se en treåring i Slayer-t-skjorte.

Dette her syns jeg derimot er å gå litt for langt http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10847768

onsdag, desember 19, 2012

Kåmevei

Det hender jeg skriver ting på engelsk ennå.
Og noen ganger dukker det opp sangmelodier. Og da går jeg gjerne og nynner på dem, uten å ha noen større plan.
Her er to vers som jeg laget i vår eller i fjor vinter.

I fell through the treetops and into the new stuff, enjoying the breeze.
She 'd dance on the sidewalk, untocuhed by the smalltalk, looking so free.
Come away, Come away, come away.

Laughing like children - what would you do then, how would you plead?
Was it a feeling you could believe in, was it a dream?
Come away, come away, come away.

Teksten er ikke poenget her. I de dager jeg drev med å nynne på disse versene, og assad var landshøvding i Syria, da hadde ungene fortsatt en hvil i vogna midt på dagen, og da pleide jeg å trille dem i ei fast løype, mens jeg nynnet. På et punkt pleide jeg å tenne en sigarett.
Og en dag jeg tok denne runden, hørte jeg den lille stemmen til Ingrid synge fra dypet av dunposen: kåmevei kåmevei kåmevei.
Det var fint.


mandag, desember 17, 2012

Som man reder

Vi har flytta.
Det er riktignok et halvt år siden, men vi er ikke i mål.
I går skrudde jeg opp senga.
'Senga' er et monstrøst sponplate-opplegg fra Ikea.
Jeg brukte tre timer på å montere den.
Den dekker 90 prosent av gulvet på soverommet.

Da jeg var ferdig kunne jeg ikke finne de jævla trekkene.
Søkk borte var de.
Er de.

DÅ MÅ ME TA SENGÅ NER IGJEN sa Rållså.

IKKJE FAEN. DÅ FÅR DU GJER DET SJØL sa jeg.

Senga er oppkalt etter en halvstor by på Nordvestlandet, og selvfølgelig har den gått ut av produksjon.

Den er ikke så staselig uten trekk, det er den ikke. Hvitt, nuppete vattlignende kunststoff som går rundt hele skiten. Stifta fast til sponplatene.

Men den må da være et hakk opp fra madrasser på gulvet?




søndag, desember 16, 2012

Liverpool - Aston Villa

Det skulle være så enkelt. Det skulle være så easypeasy. AV hadde ikke scoret et  eneste mål på bortebane hele sesongen.

Det skulle være en tur i parken.

Vi var vel en 50-60 stykker samlet for å se kampen. Samlet foran èn enkelt skjerm som ikke virket så godt.

Det var to som holdt med Villa. Eller kanskje bare èn.

Hun ene var ei ung og usympatisk drittkjerring som gjorde så godt hun kunne for å spre dårlig stemning hun ropte hånlig ut hver gang en av pool-spillerne gjorde en feil. Høyt.

Jeg vet som sagt ikke helt om hun holdt med villa, eller hun bare antiholdt med Liverpool, for hun jublet ikke noe særlig når AV scoret.

Lokalet var langt og smalt, og da jeg måtte på do uti kampen (da lå vi under tre null) måtte jeg gå foran skjermen, der selv de mest optimistiske var i ferd med å gi opp.

Jeg tullet med at jeg ikke ville ødelegge spenningen. Og da jeg gikk forbi antifanen så hun på meg og ropte: SÅ STYGGE DRAKT DU HAR!

Hva skulle jeg ha svart henne?

fredag, desember 14, 2012

Hva gir man til alle dem som har alt?

Jeg var stor i kjeften her i Januar.

Rållså fortvilte over at jeg ikke tok ansvar i julepresangdepartementet. Med rette, selvsagt. Det var hun som kjøpte alle. Til både sin familie og min. Alle utenom den fra meg til henne.

EG KAN GODT FIKSA PRESANGAR NESTE ÅR, EG. DET E BARE AT NÅR DU TAR KONTROLL ØVE NÅGE, SÅ LEGGE IKKJE EG MEG OPPI DET ITTEPÅ.

Jeg satset på at hun hadde glemt det til neste gang. Dessuten var det lenge til jul. Kjempelenge.

Men dama har hukommelse, og jeg fikk mine egne uttalelser servert ordrett på et sølvfat i slutten av November, og nå - når vi skriver den fjortende Desember - har jeg fortsatt ikke kjøpt en eneste presang.

Det nytter ikke å si at man er prinsipiell motstander av julesirkuset. Selv om man ER det. Ikke når man har unger (og dessuten har lest 'Snekker Andersen og julenissen'  for alle ungene i barnehagen).

Hos oss er jula en fest som har starta for mange uker siden, med pakker hver dag, og pepperkaker og pynt og mandariner og ti gleder seg jerusalem.

Før var jeg en stein i det konforme maskineriet, som opponerte friskt (til tider VEL friskt) mot alt som var av høytider og 'festdager', som i bunn og grunn bare var der for at handelsstanden skulle bli enda feitere og rikere, og selge oss enda mere skit som vi på ingen måte har bruk for.

Nå er jeg bare et usmurt tannhjul som motvillig knirker med i karusellen. Og ulveflokken min er redusert til noen enkle streifdyr. Men jeg kan høre dem ule.

Grunnen til at jeg ikke har kjøpt noe er at ikke basert på prinsipper. Jeg har bare ikke kommet så langt.

Men det er fortsatt tid.

torsdag, desember 13, 2012

Som en rakett

Sist Fredag ble ungene friskmeldt igjen.

På Lørdagen tok jeg dem med i bilen og reiste ut til en kollega og kjøpte to kjelker med ratt til den nette pris av 100 kroner stykk, og så bar det ut i akebakken.
Først var det helt magisk å se den gleden de utstrålte da jeg sendte dem utfor en slak bakke, vi gjorde det en trefire ganger, men så ble det kjedelig, og jeg tenkte at det er jo en litt brattere bakke også - litt lenger borte.

De er jo bare tre og et halvt år gamle, ungene mine. Så jeg turde ikke å sende dem alene utfor. Derfor stablet jeg begge inn på den samme kjelken. Endre og Ingrid byttet på å være styrmann in spe, og jeg var kaptein med det overordnede ansvaret for kurs og hastighet og sikkerhet.

De to første turene gikk kjempefint. Endre og Ingrid hylte av fryd - jeg anslo vekten på kjelken til å være - rundt hundre og tredve kilo med last.. Vi fosset av gårde. Som en rakett.

Den tredje turen ble imidlertid fatal. Det begynte med at jeg droppet bremsinga i den slake svingen midt i bakken.  Da jeg bremste var det alt for sent - vi kjørte oppi ei dump - og velta på trynet ut over en asfaltert gangsti ved foten av bakken. Jeg ser fortsatt fallet i sakte kino - begge ungene mine som daler med de små ansiktene sine mot asfalten. Og jeg som grabber tak i dem begge etterpå og trykker dem inn mot kroppen. De hylskriker. Ingrid har skrubbsår på haka, nesa, og i pannen. Endre har skraper i tinningen og et skrubbsår på den ene hånden. De har snø i munnen og i ørene. Luene ligger i snøen.

Og mens jeg forsikrer dem om at alt dette var min feil. (noe jeg mistenker dem for å ha funnet ut helt selv),
stilner gråten. Jeg kjenner meg som verdens dårligste pappa.


Jeg setter dem oppå kjelken og så aker vi ikke mer denne Lørdagen. Vi går hjem og hjelper Rållså med å pynte pepperkakehuset.

tirsdag, desember 04, 2012

Alle Nordlendinger er late...(og Dorthe Skappel er ei geit slik som jeg ser det)

Det at far hadde jobb utenfor gården gjorde at han allerede fra slutten av syttitallet var avhengig av heltidsavløser for å stelle dyra og gjøre forefallende gårdsarbeid på hjemmebane.

Far var en relativt krevende arbeidsgiver. Særlig overfor meg som var hans eget kjøtt og blod, men også for andre.
Han hadde mange ting han ønsket å få gjort, men det var ikke alle av de han hadde i jobb som hadde ambisjoner som var på linje med hans egne.

Det var særlig én nordlending som var ansatt i et års tid som ikke levde opp til forventningene.

De fleste av drengene til far var mine medsammensvorne. Jeg hadde plikter som foreksempel å måke i fjøset eller heise opp silo, eller gi kalvene melk. Eller jage inn sauene. kveldsstellet var ofte et fellesprosjekt. På Lørdagene jobbet vi også sammen, jeg så opp til de fleste av dem.

Hainn Magnar var rekruttert fra nordnorge, og han hadde kone og to unger da han kom til bruket under åsen, i en volvo..
Han var litt sein, men snill. Jeg likte ham godt. Dessuten kunne han overtales til å handle pils til meg. Noe jeg benyttet meg av ved flere anledninger. Pluss i boka.
I papirene til hainn Magnar sto det at han hadde spesialutdannelse i skogbruk, og vi hadde skog nok. Det var vinter og skogsarbeid er primært vinterarbeid på våre kanter.
Far satte ham til å hogge på dagtid.
Hver ettermiddag da han kom hjem, vrei han hodet mot det stedet hvor hainn Magnar skulle hogge. Men samme hvor mye han glodde og myste og så, så kunne han ikke se noen fremgang, og etter at det hadde gått en uke, måtte han spørre skogsarbeideren hvordan han lå an. 'JO, Æ HAR NO VORRI Å SJETT PÅ DET' sa hainn Magnar. 'DU HAR NO MYTJI FIN SKOG'.

Jeg har bare fars versjon av denne ordvekslingen, og den var som alltid farget av hans subjektive opplevelse. Det skal ha manglet verneutstyr (HMS eksisterte ikke hos oss i de dager). Og det er forsåvidt gyldig grunn til å ikke springe på skogen med motorsag. Hainn Magnar hadde ikke gjort arbeidsgiveren oppmerksom på dette, men heller valgt sofaen, kaffekoppen og rødmiksen mellom morgenstellet og kveldsstellet.

Far skal ha eksplodert i sinne og gjort drengen oppmerksom på at han ikke var betalt for å gå tur i skogen.

Dette var selvfølgelig et dårlig utgangspunkt for videre samarbeid. Hainn Magnar besvarte all frustrasjon og alt sinne han ble møtt med med stoisk ro, og det ble ganske mange slike konfrontasjoner.

Favorittsitatet mitt er : Æ KAINN NO BÆRRE FORTÆL DÆ DET AT E HAR IKKJE VORRI NÅN ARBEIDSKAR I DAG. En uhørt provokasjon i fars ører.

Etter et års tid ble Hainn Magnar sagt opp.

Den dagen oppsigelsestiden skulle gå ut, og far gjorde seg klar til morgenstellet, hørte han melkemaskinen starte som vanlig.

Han skjente ned bakken, og i fjøset var Hainn Magnar igang med melkinga.

Far: EG TRUDDE EG HADDE GITT DEG SPARKEN?

HM: Æ TRUDDE NO IKKJE AT DU MEINTE SÅNN PÅ DAGEN.

HM ble gående i halv stilling som fjøsmester i noen måneder til.

Han var en fin fyr og lot seg ikke stresse av noe.


søndag, desember 02, 2012

Alle vet at åttitallet varte helt til 1995

Jeg er ikke død, altså.
Jeg er bare i en slags dvale.
Når klokka blir halv fire i småbarnsbobla, så kjenner jeg at den strammer over pannen og tinningene.
Rållså  pynter til jul.
Borettslagets strø-og-brøyteservice fant det naudsynt å kjøre ut grus klokka tre i morges.
Ungene har selvsagt forkjølelse og snørr og feber, siden det er snø og alt.

Det er ikke bare negativt med innsyn i leiligheten. Det er innsyn fra alle himmelretninger. Godt innsyn=særdeles godt utsyn. I dag var det en på sommerdekk som ikke klarte å kjøre opp den slake bakken utenfor huset. Underholdningsverdien var upåklagelig. Han hadde tydeligvis ikke kjørt så mye på glattå før heller, for han trødde gassen i bånn og ble stående og spinne.
Rållså spurte om jeg ikke skulle gå ut og hjelpe ham, men det skulle jeg absolutt ikke.
Til slutt fikk han ei dame i femtiårene til å dytte.

De totre rånergenene jeg har pleier å våkne når det blir glatt. Jeg gripes av en uimotståelig trang til å håndbrekksladde og seile avgårde rundtogrundtogrundt.

I min ungdom kræsja jeg relativt ofte på glatta. Vinteren 1990 kræsja jeg fars Datsun Laurel i en fjellvegg. Jeg likte så godt den bilen, den hadde en stor diselmotor som brummet og gikk. Og poppy på dashbordet. Men den var bakhjulsdrevet og drit på glattå. Sjåføren var ung og dum.

Dette var vel første gang jeg virkelig gjorde meg nytte av en mobiltelefon. I denne bilen var det fastmontert en svær Ericsson med tjukk, krøllete ledning. Det må ha vært romjula og det var mørkt og seint på kvelden, og jeg kom fra en jente jeg likte som hadde gjort det klart at hun ikke likte meg, men jeg tok opp telefonen og fant tallene på ryggen. De kom til syne i lysegrønt i et display oppe i nakken. Så løftet jeg bryteren med tommelen og ventet på at den skulle ringe.
Far må ha hatt en telefonkatalog i bilen, for jeg fant nummeret til en bonde jeg kjente som bodde i området. Han kom med traktor og kjettinger og vinsj og dro meg opp av grøfta, og det sto frostrøyk ut av munnen hans i lyset fra kjøretøyene. Og han hadde en skinnlue med klaffer på hodet.

Jeg tror det var mor som viderebragte nyheten til eieren om at jeg hadde knagget fars bil, for han var bortreist, og jeg betalte en lokal bilmekaniker et middels beløp for å gjøre en middels god jobb med å rette ut og lakkere den høyre framskjermen.
Det er mulig at han gjorde en under middels god jobb også, for jeg visste fint lite om lakkering.