Innlegg

Viser innlegg fra desember, 2012

Flixflakserier

Rållså og jeg har fått netflix.

Det er ikke gratis, så vi har vel egentlig ikke fått det. Vi har tatt det i bruk.

En av de funksjonene som jeg virkelig liker i denne fjernsynsstreamingtjenesten er et program som foreslår serier eller filmer på bakgrunn av hva man allerede har sett.

Det kommer opp foreksempel :Påskeharen, vi tror du ville like Miss Marple - hvis man foreksempel har sett Poirot.

Men så hadde vi mor på besøk her - mor liker Westernfilmer - vi snurret Clint Eastwoods Pale Rider fra 1985.

Og så bestemte Rållså at vi skulle se The Reader like etterpå. Veldig fin, forresten, men helt aldeles forskjellig fra Pale Rider.

Jeg tenkte for meg selv at nå skal du få slite med å anbefale en film til meg, herr netflix.

Og vet dere hvilken film han fisket fram fra arkivet?

Brokeback Mountain.

Det er bare å legge seg flat.

Bønder av bondestand

En ting jeg glemte å skrive om gårsdagen var at jeg var innom en tante som er fars søster, med en blomsterdings. Som var til farmor.

Far pleide å ha en slik fast runde på julaften, da besøkte han tanter og kompiser med konfekt eller fenalår, men det viktigste var at han tok seg tid til dem, at han viste omsorg for dem.

Det faktum at han kunne holde seg unna det trykket som var på kjøkkenet og i området rundt var antagelig en ekstra bonus.

MIN bonus var å slippe unna gudstjenesten. gudløse menn trekkes ikke mot kirken selv om det er julaften og tindrende ljos og julekvad så glad så glad.

Jeg kjenner ikke tante så godt, jeg vat hun var svak for meg da jeg var en liten pjokk med myke bollekinn. begeistringen avtok selvsagt en del ettersom bollekinnene forsvant og hun fikk egne unger - tre stykker  i tallet.

De var mye yngre enn meg - og omtrent like uinteressante som alle andre unger - for meg.

I går fortalte hun om hvordan den yngste av hennes trodde det hang sammen med slekstkapet oss …

Overfloden

Selve julaften - den formelle delen - er over.

Jeg sitter med en iPad på fanget. Som vi har fått av svigers.

I hånda har jeg et glass rødvin. I munnvikene har jeg sjokoladekrem.

Ungene har gått bananas og flerret papiret av en uhorvelig mengde presanger.

Vi er på vår felles reise på elven Overfloden.

Jeg har vært hos Einstein og røykt sigaretter og tapt i FIFA.

Det er ei uke igjen av juleferien.

God jul til dere alle.

Neimen for Satan

Dommedag er avlyst.

Kom dere på jobb.

Selv kjører jeg  plan B - ut og kjøpe pakker likevel.

Støpeskjeen

Man ser mange foreldre som forsøker å gjøre ungene sine om til noe de ikke er.

Prinsesser, metalhoder, fotballfans, gothere, hippier. Jeg nevnte i fleng.

Jeg er ikke helt uten glasshus selv i denne sammenhengen. Ja. Jeg HAR lært ungene mine 'We love you Liverpool' og 'Fields of Anfield road'. Og min nevø Kostas fikk sin første drakt før han kunne gå.
Skyldig.
Frykten for Manchester United ble for stor.

Det er ingen tvil om at unger er lett påvirkelige. At man kan få dem til å si og gjøre hvasomhelst som de ikke forstår hverken omfanget eller rekkevidden av.

Man kan lære dem å tro på Jesus, foreksempel. Eller nissen. Eller Påskeharen.

Man burde kanskje lære dem kritisk sans. Men jeg klarer ikke å la være å synes at det er tøft å se en treåring i Slayer-t-skjorte.

Dette her syns jeg derimot er å gå litt for langt http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10847768

Kåmevei

Det hender jeg skriver ting på engelsk ennå.
Og noen ganger dukker det opp sangmelodier. Og da går jeg gjerne og nynner på dem, uten å ha noen større plan.
Her er to vers som jeg laget i vår eller i fjor vinter.

I fell through the treetops and into the new stuff, enjoying the breeze.
She 'd dance on the sidewalk, untocuhed by the smalltalk, looking so free.
Come away, Come away, come away.

Laughing like children - what would you do then, how would you plead?
Was it a feeling you could believe in, was it a dream?
Come away, come away, come away.

Teksten er ikke poenget her. I de dager jeg drev med å nynne på disse versene, og assad var landshøvding i Syria, da hadde ungene fortsatt en hvil i vogna midt på dagen, og da pleide jeg å trille dem i ei fast løype, mens jeg nynnet. På et punkt pleide jeg å tenne en sigarett.
Og en dag jeg tok denne runden, hørte jeg den lille stemmen til Ingrid synge fra dypet av dunposen: kåmevei kåmevei kåmevei.
Det var fint.


Som man reder

Vi har flytta.
Det er riktignok et halvt år siden, men vi er ikke i mål.
I går skrudde jeg opp senga.
'Senga' er et monstrøst sponplate-opplegg fra Ikea.
Jeg brukte tre timer på å montere den.
Den dekker 90 prosent av gulvet på soverommet.

Da jeg var ferdig kunne jeg ikke finne de jævla trekkene.
Søkk borte var de.
Er de.

DÅ MÅ ME TA SENGÅ NER IGJEN sa Rållså.

IKKJE FAEN. DÅ FÅR DU GJER DET SJØL sa jeg.

Senga er oppkalt etter en halvstor by på Nordvestlandet, og selvfølgelig har den gått ut av produksjon.

Den er ikke så staselig uten trekk, det er den ikke. Hvitt, nuppete vattlignende kunststoff som går rundt hele skiten. Stifta fast til sponplatene.

Men den må da være et hakk opp fra madrasser på gulvet?




Liverpool - Aston Villa

Det skulle være så enkelt. Det skulle være så easypeasy. AV hadde ikke scoret et  eneste mål på bortebane hele sesongen.

Det skulle være en tur i parken.

Vi var vel en 50-60 stykker samlet for å se kampen. Samlet foran èn enkelt skjerm som ikke virket så godt.

Det var to som holdt med Villa. Eller kanskje bare èn.

Hun ene var ei ung og usympatisk drittkjerring som gjorde så godt hun kunne for å spre dårlig stemning hun ropte hånlig ut hver gang en av pool-spillerne gjorde en feil. Høyt.

Jeg vet som sagt ikke helt om hun holdt med villa, eller hun bare antiholdt med Liverpool, for hun jublet ikke noe særlig når AV scoret.

Lokalet var langt og smalt, og da jeg måtte på do uti kampen (da lå vi under tre null) måtte jeg gå foran skjermen, der selv de mest optimistiske var i ferd med å gi opp.

Jeg tullet med at jeg ikke ville ødelegge spenningen. Og da jeg gikk forbi antifanen så hun på meg og ropte: SÅ STYGGE DRAKT DU HAR!

Hva skulle jeg ha svart henne?

Hva gir man til alle dem som har alt?

Jeg var stor i kjeften her i Januar.

Rållså fortvilte over at jeg ikke tok ansvar i julepresangdepartementet. Med rette, selvsagt. Det var hun som kjøpte alle. Til både sin familie og min. Alle utenom den fra meg til henne.

EG KAN GODT FIKSA PRESANGAR NESTE ÅR, EG. DET E BARE AT NÅR DU TAR KONTROLL ØVE NÅGE, SÅ LEGGE IKKJE EG MEG OPPI DET ITTEPÅ.

Jeg satset på at hun hadde glemt det til neste gang. Dessuten var det lenge til jul. Kjempelenge.

Men dama har hukommelse, og jeg fikk mine egne uttalelser servert ordrett på et sølvfat i slutten av November, og nå - når vi skriver den fjortende Desember - har jeg fortsatt ikke kjøpt en eneste presang.

Det nytter ikke å si at man er prinsipiell motstander av julesirkuset. Selv om man ER det. Ikke når man har unger (og dessuten har lest 'Snekker Andersen og julenissen'  for alle ungene i barnehagen).

Hos oss er jula en fest som har starta for mange uker siden, med pakker hver dag, og pepperkaker og pynt og mandariner og ti gleder seg j…

Som en rakett

Sist Fredag ble ungene friskmeldt igjen.

På Lørdagen tok jeg dem med i bilen og reiste ut til en kollega og kjøpte to kjelker med ratt til den nette pris av 100 kroner stykk, og så bar det ut i akebakken.
Først var det helt magisk å se den gleden de utstrålte da jeg sendte dem utfor en slak bakke, vi gjorde det en trefire ganger, men så ble det kjedelig, og jeg tenkte at det er jo en litt brattere bakke også - litt lenger borte.

De er jo bare tre og et halvt år gamle, ungene mine. Så jeg turde ikke å sende dem alene utfor. Derfor stablet jeg begge inn på den samme kjelken. Endre og Ingrid byttet på å være styrmann in spe, og jeg var kaptein med det overordnede ansvaret for kurs og hastighet og sikkerhet.

De to første turene gikk kjempefint. Endre og Ingrid hylte av fryd - jeg anslo vekten på kjelken til å være - rundt hundre og tredve kilo med last.. Vi fosset av gårde. Som en rakett.

Den tredje turen ble imidlertid fatal. Det begynte med at jeg droppet bremsinga i den slake svingen m…

Alle Nordlendinger er late...(og Dorthe Skappel er ei geit slik som jeg ser det)

Det at far hadde jobb utenfor gården gjorde at han allerede fra slutten av syttitallet var avhengig av heltidsavløser for å stelle dyra og gjøre forefallende gårdsarbeid på hjemmebane.

Far var en relativt krevende arbeidsgiver. Særlig overfor meg som var hans eget kjøtt og blod, men også for andre.
Han hadde mange ting han ønsket å få gjort, men det var ikke alle av de han hadde i jobb som hadde ambisjoner som var på linje med hans egne.

Det var særlig én nordlending som var ansatt i et års tid som ikke levde opp til forventningene.

De fleste av drengene til far var mine medsammensvorne. Jeg hadde plikter som foreksempel å måke i fjøset eller heise opp silo, eller gi kalvene melk. Eller jage inn sauene. kveldsstellet var ofte et fellesprosjekt. På Lørdagene jobbet vi også sammen, jeg så opp til de fleste av dem.

Hainn Magnar var rekruttert fra nordnorge, og han hadde kone og to unger da han kom til bruket under åsen, i en volvo..
Han var litt sein, men snill. Jeg likte ham godt. …

Alle vet at åttitallet varte helt til 1995

Jeg er ikke død, altså.
Jeg er bare i en slags dvale.
Når klokka blir halv fire i småbarnsbobla, så kjenner jeg at den strammer over pannen og tinningene.
Rållså  pynter til jul.
Borettslagets strø-og-brøyteservice fant det naudsynt å kjøre ut grus klokka tre i morges.
Ungene har selvsagt forkjølelse og snørr og feber, siden det er snø og alt.

Det er ikke bare negativt med innsyn i leiligheten. Det er innsyn fra alle himmelretninger. Godt innsyn=særdeles godt utsyn. I dag var det en på sommerdekk som ikke klarte å kjøre opp den slake bakken utenfor huset. Underholdningsverdien var upåklagelig. Han hadde tydeligvis ikke kjørt så mye på glattå før heller, for han trødde gassen i bånn og ble stående og spinne.
Rållså spurte om jeg ikke skulle gå ut og hjelpe ham, men det skulle jeg absolutt ikke.
Til slutt fikk han ei dame i femtiårene til å dytte.

De totre rånergenene jeg har pleier å våkne når det blir glatt. Jeg gripes av en uimotståelig trang til å håndbrekksladde og seile avgårde ru…