tirsdag, mars 24, 2015

Hvis vi var et band

Rållså og jeg. Jeg og Rållså. Vi kommer fra to helt forskjellige familier. To totalt ulike regimer vil jeg nesten si, for hvor hun - som enebarn i en kunstnerisk akademikerfamilie - har blitt dyrka fram som verdens åttende vidunder, har jeg vokst opp i en ulveflokk, hvor det i perioder har vært alle mot alle. Og hver for seg selv. Med en myndig far - og en mor - som kanskje har overkompensert mot det harde - vært en vindstille havn når det blåste på det verste.
Vi kom oss igjennom barndommen, både Rållså og jeg - og igjennom ungdomstida - uten alt for store skader. Sånn noenlunde klar for 'livet', hvis det går an å si det sånn.

Det å ha unger sammen, med så ulikt erfaringsgrunnlag, det byr på utfordringer i den daglige drifta. Rållså er kjærlig og omstendelig og forståelsesfull og veldig vàr overfor hvordan de til enhver tid har det med seg selv. Jeg er ikke noe monster jeg heller, altså. Men jeg er mer kantete. Jeg blir sur hvis det blir alt for mye dill.
Jeg vil tro at alle parforhold igjennomgår et taktskifte når det kommer unger inn i bildet. Jeg er mer en sånn Vers/refreng/vers/bridge/refreng- type, mens Rållså kan være mer komplisert. Flerstemt, eller synkopert, eller snirklete. Og jeg skjønner meg dårlig på jazz.
Ungene - Ingrid er på slaget - klar og rein i lyden - forutsigbar i de fleste tilfeller - i måten hun spiller på. Er på. Endre er mer kronglete, full av småspill og intrikate soloer, med en voldsom vilje til å styre over seg selv.
Så hvis vi var et band, så ville det ha blitt ingrid på trommer, meg på bass, Rållså på gitar/vokal/hardingfele/piano, og muligens kastanjetter.
Endre på vokal/plystring/steelgitar/vræling/latter og alt innen lego og underfundigheter.
Sjangeren ville muligens være folkpønk - flerstemt - med  noen avsindige soloer - som bassisten himla med øynene til, mens han sleit for å holde følge.

Og drivet ville ligge i teksten og i friksjonen som oppstår når fire totalt forskjellige personligheter spiller sammen.


mandag, mars 23, 2015

Rållså full av kunnskap

Rållså og jeg har sånne lommer av kvalitetstid i helgene nå.
Når ungene er på Jørpeland, heller enn å være hjemme og kaste oss over husarbeidet, så går vi på kafè eller på museum og styrer tankebanene utenom den bobla som vi som småbarnsforeldre oppholder oss i mye av tiden.

Det er fint når det er sånn, bare oss to, som i går.  Jeg, søkkvåt av Mars-regnet, hun pakka inn i en diger jakke med nonnehette, på vei opp mot Stavanger Museum, hvor jeg ikke har satt mine føtter siden folkeskolen. Inn den svære døra, som knirker litt på hengslene, opp den mørkebrune trappa, inn på kafeen. Vi finner et bord i et hjørne, hvor det ligger en bunke Lørdagsaviser. Vi henger jakkene våre over stolene. Rållså går for å bestille, og jeg setter meg til å bla i Aftenbladet. Det er nesten ingen folk der.
Det passer godt for meg på en slik dag hvor jeg har våkna på ei fjellhylle over en mental avgrunn, som har gjort meg hul i hjertet og frynsete i kantene.
Vibbene glir av meg, og når Rållså kommer tilbake klarer jeg jeg å puste helt ned i magen.
Hun settter kaffekoppen foran meg, og plukker opp ei avis, hun også.
Hun sier at hun liker å bla i avisa, og jeg liker at hun liker å bla i avisa, og så sitter vi og snakker i halve setninger til hverandre, over hver vår avis.
På en måte er det som å bli kjent på ny - selv om vi kjenner hverandres bevegelser og reaksjonsmønstre og meninger - ned til minste detalj.
Det å gjøre andre ting enn de vanlige sammen, får fram sider hos oss som drukner i den daglige karusellen som er småbarnsforeldre-tilværelsen, for ofte - i den karusellen - den platespilleren, faller stiften ned i de samme rillene som den har vandret i tidligere, og bringer fram de samme tankene, ordene og assosiasjonene - nesten identisk fra gang til gang. Det er femti prosent trygt og femti prosent irriterende.

Jeg gjør ikke det motsatte av det som er vanlig, nei jeg gjør det motsatte av det igjen, og det motsatte av det motsatte av det som er vanlig, det er jo det vanlige igjen.
Jeg gjør det vanlige.

Egil, selveste 'Bare Egil Hegreberg'.





Etter at jeg har drukket opp kaffen min og spist den tørre toasten, og Rållså har satt til livs sin pai, finner vi den utstillingen som vi skal besøke, den som handler om Nablus på den okkuperte Vestbredden. Vi betaler nede i resepsjonen, hvor de også har en suveren suvernirbutikk. Det koster åtti spenn pr.hode, det er ingenting. Vi går opp trappa igjen, inn døra til venstre. Det første åpne rommet tar for seg rene fakta om Palestina-konflikten, helt siden før staten Israel ble oppretta. Det er ikke lystig lesing.
Rållså tar seg god tid, leser alt som står, på alle oppslagene. Jeg driver litt rundt. Skjønner fort at vi ikke har samme rytmen på museumsbesøk. Nå er det jeg som er Rållserten, og hun som er Haremor, jeg driver som ei litt rådvill bikkje, på jakt etter noe som kan gi meg noe ekstra, hun leser hvert ord, sakte og nøyaktig. Hun er tilstede, søker kjernen i informasjonen som blir oss til del.
Det får bare bli sånn, da - at jeg tar meg noen turer innover i lokalet, og så vender jeg tilbake for å sjekke at hun fortsatt er der. At hun ikke har tatt beina på nakken og blitt shanghaia av en akademiker eller noen andre som har mer dannelse enn meg. Noen som ser ut som George Clooney, eller har sjarmen til Hugh Grant. Gudene vet hva det er hun ser i meg.


Etter det første rommet følger en labyrint som er arrangert som ei markedsgate i Nablus. Jeg kjenner igjen atmosfæren fra Marrakech i Marokko. De har ordna det sånn at de har plassert bilder fra autentiske markedsboder, vegg i vegg, med mennesker som faktisk har dette som dagligliv, og så har de fylt opp med produkter i kasser og hyller på utsiden. Og så har de lyd som går i loop, mennesker som roper ut på arabisk. Det bidrar til å skape en atmosfære. Det funker for meg. Noen er skomakere. Noen selger godteri. Noen selger kjøkkendingser i metall. Han som selger leker har èn gravemaskin i plast, og et hav av maskingeværkopier og pistolkopier, og det gjør meg trist. De selger masse annet skrammel også, og så er det en slakter, og en som selger fugler i bur, og mye som jeg ikke husker, en instrumentbutikk. En snekkerbod.
Det finnes knapper vi kan trykke på, og så spilles det av en film, og så er det mennesker fra Nablus som snakker om hvem de er, og hvilken bakgrunn de har, og hvilket håp de har for framtida.
Alle krigene. Alle menneskene som har bodd i flyktningeleire hele livet, alle dem som har fått bomber i hodet, men reist seg, kosta støvet av seg og umiddelbart begynt å leite etter mursteiner og brukbare greier i ruinhaugene. Gravd fram døde og såra slektninger. Sørga. Du settes i fengsel, selv om du passerer start, får du IKKE 2000 kroner. Ever.
Det er ikke sinne de utstråler, de virker nøkterne i måten de uttaler seg på. Noen snakker om utdanning. Noen er bekymra for internettalderen. Det er oppegående mennesker. Men de er stolte. De lar seg ikke kue.
De sier forskjellige ting, men det ALLE sier er at de vet at de skal få sitt eget land en dag, at hvis ikke de får oppleve det selv, så vil deres barn få oppleve det, og hvis ikke de får oppleve det, så får barnebarna oppleve det, og det virker som de tror på det de sier. Og dette er ikke terrorister, dette er vanlige mennesker som blir lamma av det man kan kalle den Israelske statsterrorismen, den som de mest 'kristne' av oss støtter så blindt opp om. Og de mest Amerikanske.
Det står ikke noe sånt. Det er ingen av menneskene som sier noe sånt, for selve utstillinga er ikke politisk farga. Det er jeg som sier det.
Neste stasjon er en såpefabrikk, inne i et rom. Produksjon av noe, næring. Og den siste delen er eksempler på kunst fra de siste hundreåra, men da er jeg full, og egentlig klarer jeg ikke å ta inn mer, jeg setter meg i det store vinduet ved trappa og ser ut på regnet.


Jeg sjekker lokalet for Hugh Grant/George Clooney - kloninger en siste gang, men det er heldigvis ingen.
For der kommer Rållså full av kunnskap. Kjæresten min.







onsdag, mars 18, 2015

Tøys & Tull

Jeg er nesten helt ute av skrivinga om dagen.
Det vil si: Jeg skriver, men det er mest referater og sånn, og ting som skal være, eller ihvertfall oppfattes som saklig.
På generell basis vil jeg bare få sagt: Det kunne godt vært mye mer tullogtøys her i verden. Selv ville jeg helst hatt en jobb som var 80-90 prosent tøys og kanskje 10-20 prosent tull.

Når det er sagt, så er jo de fleste jobber tullejobber. De er liksom tannhjul i den store tulleogtøysete forbrukskarusellen, de går ut på å produsere og spre og selge mest mulig unødvendig drit. Det er mening i å jobbe, for det er sånn man oprettholder et levebrød. Smør på bordet og graut på veggen, samt følelsen av å bidra til fellesskapet.

De som jobber på sjukehus og i barnehager og i sosialtjenesten og på skolene har langt mer kredibilitet på dette området enn oss som selger kraftfôr og traktorer. Ja, jeg vet at bøndene også er viktige, for de lager maten vår, og så har jeg sikkert glemt noen, som også gjør noe viktig, det er bare det at jeg skriver fra hofta. Jeg danser rundt på min egen digitale danseplatting. Jeg er helt uten styring. Crazy er det. Helt crazy.

For oss som helst bare vil tulleogtøyse er det en velsignelse med unger, for unger vil også det. Egentlig. Mine vil at jeg skal fange dem og kaste dem opp i luften, og lage tøysestemmer på kosedyrene deres mens jeg later som om jeg skal spise dem opp.

Den ene hånddukka til Endre - foreksempel - han som heter 'Frosken'  er så ufattelig sulten hele tiden, at han en gang imellom spiser seg selv, og hvis han i tillegg kan bæsje seg utigjen, da står jubelen så høyt i taket hos oss, at jeg tipper at naboen over ikke har noensomhelst motforestillinger mot å fyre surroundanlegget sitt på volum 11 senere på kvelden.
Nåko for nåko.

Kiling er også populært, og hver gang ungene roper på plaster foreslår jeg at vi heller bare kan sage av den armen eller foten, så slipper vi det balet der, for den vokser jo ut igjen av seg selv. Det er noe alle vet.
Jeg elsker det surrealistiske universet vi deler. Og det gjør de også. Det at de er snart 6 år gamle, og jeg snart 45 det er hovedgrunnen til at jeg blir fortere trøtt enn dem, og vil stoppe før. I overført betydning kan man si at de liker høyere turtall over lengre tid enn meg.

Men nå har jeg hatt pausen min, så nå skal jeg tilbake til referatet fra Verneombudssamlingen på Sørlandet.

mandag, mars 09, 2015

Nåde te å teia

I går var det den internasjonale kvinnedagen.
Jeg tenker mye på det, at kvinner er oss menn overlegne på de aller fleste områder i livet. Bortsett fra topplederstillinger, høye lønninger og fysiske idretter.
De har et vanvittig overblikk, og hvis man ser på balansen i vår husholdning foreksempel, så er Endre og jeg for rene amatører å regne i forhold til Ingrid og Rållså.

Til tider vet ikke Endre og jeg hverken hvor vi er eller hvor vi har vært, og vi har sjelden noen forestillinger om hvor vi er på vei heller.
Vi er langt mer likestilt enn mennene i generasjonene før oss, det er jeg som vasker klær og støvsuger og ryddinga er vel ganske fifty-fifty, tenker jeg. Men det ER egentlig ikke det likevel.

I vår husholdning er damene langt mer opptatt av hvordan de tar seg ut enn oss andre. Endre og jeg er fornøyd om vi har på oss rene klær, så får det heller være om vi er litt rufsete ellers. Vi er ikke så nøye på hvordan vi ser ut på håret, eller om vi har like sokker på, eller om vi bruker den samme buksa eller genseren to dager på rad.
Jeg har tre par sko hvis jeg ikke regner med finskoa. Men da regner jeg med verneskoa som jeg bruker til og fra jobb. En rask opptelling viser at det er en tredjedel av hva Rållså har. Med jakker og kåper er forholdstallet omtrent det samme. Rållså er ikke noen jåle, jeg vet ikke hvordan det ser ut i klesskapene til andre damer, og Endre og jeg er vel mindre opptatt av hvordan vi ser ut enn mange andre gutter og menn. Han er jo bare 5 1/2 år gammel, så for hans del kan jo alt dette endre seg når han vokser til. Det vet man jo aldri.

Vi er ikke så opptatt av komfort heller, vi stuper liksom ikke oppi joggebukser og kosedresser når vi kommer inn dørene. Vi skifter stort sett bare når vi er skitne eller fordi vi må. Det med kosebukser har jeg aldri forstått.
Jeg kjenner liksom ikke etter så mye.
Det å ikke være så opptatt av hvordan man tar seg ut har sine helt åpenbare fordeler: Man slipper å bruke så mye tid på stelling og dolling og sminking og hårfjerning og hudpleie og denslags. Jeg bruker mye av denne ekstra tiden til å ligge på sofaen og surfe på nettet eller lese i ei bok. Endre bygger lego, lager små scenarioer med tyvane. De er alltid på vei inn og ut av fengsel med politiet i hælene og sirenene på.
Når Snut er Ut er på rømmen, så kan man ikke ta hensyn til antrekk.

Ingrid er så opptatt av hva hun har på seg at forrige uke gikk hun fra konseptene da jeg ikke fant noe annet hun kunne sove i enn Liverpool-drakten til Endre. Det var ekte vræl, ekte tårer, ekte fortvilelse.

Men for HEKKAN, då! Du ska jo bare SOVA i an!
UHUHUUUÆÆÆÆH!
Heldigvis fant Rållså ei t-skjorte helt på bunnen av klesskapet.

Men jeg forstår det ikke. Ikke hvis jeg prøver engang.

Det oppstår ofte konflikter når jeg sier at hun ikke kan ha Solen på under regnbuksa, men ellers er hun familiens mest fornuftige og omgjengelige og kanskje tilogmed oppegående menneske, ihvertfall i forhold til alderen.

Når alle fire skal ut dørene på en gang, da drar Rållså nytte av at jeg ikke er forfengelig, for siden jeg ikke doller meg så mye, så blir det meg som finner fram klær til ungene, og ofte er det jeg som kler dem også, for det er alltid en buss vi skal prøve å nå, og albuene rett ut og et helvetes leven.

Men: Selv om jeg ikke doller meg, så regner jeg meg selv som såpass sensitiv at jeg ville skjønne hvis andre reagerte på at jeg var shabby.
Rållså legger ikke fingrene imellom, hun sier hva hun mener med klar og tydelig røst, og forleden ble det mer enn antydet at hun syntes jeg kunne stusse skjegget. Hun hadde et poeng, det kan man nok si. men jeg fikk ikke trimmeren til å virke, så jeg lot være å ta affære.
Så var det den Søndagen, etter at jeg hadde blitt kasta ut fra Piren, og hadde henta Mor og ungene på ferja, og da er forsyne meg mor frempå hun også, og sier ting om skjegget mitt, og hun kan selvsagt mene det hun vil hun også, og det gjør hun, og jeg biter det i meg, og så kjører vi ut til Bergljot hele gjengen, og så sitter jeg i sofaen i Bergljots stue, og så faller følgende replikk:
SEI MEG - STUSSE DU DET DER SKJEGGET DITT NÅGEN GONG?

Det rakner for meg, jeg brøler til henne: KA FAEN E DET MED DÅKKE KJERRINGAR? PASS DÅKKAS EGNE JÆVLA SAKER! EG LEGGE MEG NÅ FOR SATAN IKKJE OPP I KOSS DÅKKE SER UD, OG HVIS EG GJER DET, SÅ GÅR EG IKKJE RUNDT Å KOMMENTERE DET HEILE VEIEN!
Det blir helt stille i rommet, jeg ser at Bergljot blir lei seg, selv om jeg mener at jeg har rett. Når Frøken Frekkesen og familien hennes skal gå, så blunker hun til meg og sier:
Eg syns skjegget ditt e fint så det e, eg.
Men jeg tviler på om hun mener det.








onsdag, mars 04, 2015

Medbrakt

Tirsdag 17. Februar klokka kvart på ni ble jeg valgt til leder i AMU i bedriften.
Det var 5 timer etter at jeg hadde stått og spylt Ingrid i dusjen, og snaue femten timer etter at Pereivas og Trønderen og jeg hadde stått og ropt slagord mot pegidasene utenfor Burger King.

Å være møteleder er ikke noe veldig hokuspokus, men jeg lyver hvis jeg sier at det er en rolle som er utpreget komfortabel for meg. Det er litt som å ha på seg et plagg som ikke passer helt, ei t-skjorte som er litt kort, og som potensielt kan stille hele myntinnkastet til allmenn beskuelse.
Så da gjelder det å ikke bøye seg altfor mye framover. Eventuelt heise buksa litt lenger opp.

Det ble en underlig trilogi, dette her. Den korteste veien mellom tre punkter er rundtogrundt.

Jeg hopper videre. Lørdag var jeg ute. Søndagen skulle jeg hente ungene og mor nede på Fiskepiren i totiden. Jeg tok bussen ned, forbannet meg selv for dårlig planlegging - det var Liverpool - Manchester City. Jeg hadde en kaffekopp i hånda, en sånn presskannetermos i rustfritt stål, og så oppdaga jeg at Piren Pub viste kampen, og at jeg kunne rekke de siste 12-13 minuttene av første omgang. Fint som bare det.
Jeg stiller meg rett innafor døra med utsikt til skjermen. Det står 1-1. Drikker litt kaffe av koppen. Da kommer hun som jobber bak baren bort til meg:

DU MÅ GÅ, FOR DU HAR DROKKE MEDBRAGT, sier hun og peker på koppen min. Jeg forstår ingenting, hodet er ikke helt på, så jeg svarer. Men hvis eg kjøbe ei brus av deg, då?

Hun glor meg olmt inn i fjeset og sier NEI, FOR DU HAR DROKKE MEDBRAGT, OG SÅNN E REGLENE, OG DET VETT DU!

Jeg trekker på skuldrene og gir opp. Jeg har levd lenge nok til å vite når argumentasjon ikke nytter. Jeg trodde ikke det var så alvorlig med medbragt kaffe. I ettertid har jeg tenkt at hun sikkert må ha trodd at jeg hadde noe annet enn kaffe i koppen, men jeg var så satt ut av sinnet hennes, av den nedlatende klangen i stemmen, den som tok det for gitt at jeg tilhørte den delen av klientellet som ikke var ønska på Piren, at jeg liksom måtte tilsnakkes, fordi jeg var umulig, og måtte holdes i ørene. Det er mye mulig at skjegget jeg har latt gro i det siste ikke gjør meg noen tjenester på servicefronten. Jeg forlot stedet uten protester. Ja, jeg syns hun var ei drittkjerring.

Jeg gikk mot ferjeterminalen og følte meg urettferdig behandla. Det regna og blåste ennå. Jeg gikk på narvesen og kjøpte sigaretter, stilte meg under halvtaket og røyka. Det sto to karer der fra før, de hutra seg i vinden. Han ene kom bort til meg, han kunne kanskje være på min egen alder.

EXCUSE ME, IS ZIS WHERE THE FERRY FOR TAU IS LEAVING FROM?   Jeg nikker, peker og forklarer. Sier at den kommer om ti minutter. Han forklarer at han og kompisen er fra Slovakia, at de jobber på tunnellen, og jeg tenker at han må mene Solbakktunnellen, den som skal komme opp på Hundvåg og gjøre Ryfylke landfast. Kompisen hans er kledd i kamuflasjeklær, de snakker sammen på Slovakisk eller hva det nå heter, og jeg er nysgjerrig og spør om det er OK å jobbe i Norge. YES! NORWAY AND SUISSE IS VERY GOOD! Han forklarer at han vært i Langesund på en annen tunnell i vinter, og skal videre til Troms i April.

I det samme kommer det ei dame i 30-åra med kurs mot terminalbygget hun går litt skeivt, tilter litt til den ene siden, huker seg framover, jeg tenker at hun har en skavank, men det kan liksågodt være bagen hun bærer på som gjør det. Hun plumper med den ene småskoen sin rett oppi en pytt med regnvann.
Hun kommer bort til meg, sukker irritert og begynner å snakke til meg som om vi var gamle kjente, noe jeg ikke tror vi er, forteller om hvor lenge det er til båten hennes går, at hun nok kunne ringe til gamlekjæresten, for han 'er glad i henne ennå', at hun har vært på besøk hos bestevenninna si, og så går hun på Narvesen for å kjøpe boller og skifte.

Slovaken og jeg diskuterer været, og han forteleller om bikkjene sine og hvor mye snø det er der han kommer fra, at når de er ute så kan han bare se haletippene over snøen.
Så kommer dama tilbake, hun fortsetter å snakke om gamlekjæresten mens hun gir duene små biter av bollene sine, de slåss så fjæra fyker, og så kommer ferja sigende og jeg stiller meg opp for å overta rattet, etter å ha sagt hadet til Slovakene og plumpedama.
I mors bil er varmeapparatet på fullt, ungene sitter i baksetet med melkesjokolade rundt munnen, på radioen er det 5-mila. Jeg skrur ned radioen. Mor skrur opp. Jeg skrur ned. Og jeg lurer fælt på hvordan det ligger an mellom Liverpool og Manchester City.