Innlegg

Viser innlegg fra mars, 2015

Hvis vi var et band

Rållså og jeg. Jeg og Rållså. Vi kommer fra to helt forskjellige familier. To totalt ulike regimer vil jeg nesten si, for hvor hun - som enebarn i en kunstnerisk akademikerfamilie - har blitt dyrka fram som verdens åttende vidunder, har jeg vokst opp i en ulveflokk, hvor det i perioder har vært alle mot alle. Og hver for seg selv. Med en myndig far - og en mor - som kanskje har overkompensert mot det harde - vært en vindstille havn når det blåste på det verste. Vi kom oss igjennom barndommen, både Rållså og jeg - og igjennom ungdomstida - uten alt for store skader. Sånn noenlunde klar for 'livet', hvis det går an å si det sånn. Det å ha unger sammen, med så ulikt erfaringsgrunnlag, det byr på utfordringer i den daglige drifta. Rållså er kjærlig og omstendelig og forståelsesfull og veldig vàr overfor hvordan de til enhver tid har det med seg selv. Jeg er ikke noe monster jeg heller, altså. Men jeg er mer kantete. Jeg blir sur hvis det blir alt for mye dill. Jeg vil tro at al

Rållså full av kunnskap

Rållså og jeg har sånne lommer av kvalitetstid i helgene nå. Når ungene er på Jørpeland, heller enn å være hjemme og kaste oss over husarbeidet, så går vi på kafè eller på museum og styrer tankebanene utenom den bobla som vi som småbarnsforeldre oppholder oss i mye av tiden. Det er fint når det er sånn, bare oss to, som i går.  Jeg, søkkvåt av Mars-regnet, hun pakka inn i en diger jakke med nonnehette, på vei opp mot Stavanger Museum, hvor jeg ikke har satt mine føtter siden folkeskolen. Inn den svære døra, som knirker litt på hengslene, opp den mørkebrune trappa, inn på kafeen. Vi finner et bord i et hjørne, hvor det ligger en bunke Lørdagsaviser. Vi henger jakkene våre over stolene. Rållså går for å bestille, og jeg setter meg til å bla i Aftenbladet. Det er nesten ingen folk der. Det passer godt for meg på en slik dag hvor jeg har våkna på ei fjellhylle over en mental avgrunn, som har gjort meg hul i hjertet og frynsete i kantene. Vibbene glir av meg, og når Rållså kommer tilba

Tøys & Tull

Jeg er nesten helt ute av skrivinga om dagen. Det vil si: Jeg skriver, men det er mest referater og sånn, og ting som skal være, eller ihvertfall oppfattes som saklig. På generell basis vil jeg bare få sagt: Det kunne godt vært mye mer tullogtøys her i verden. Selv ville jeg helst hatt en jobb som var 80-90 prosent tøys og kanskje 10-20 prosent tull. Når det er sagt, så er jo de fleste jobber tullejobber. De er liksom tannhjul i den store tulleogtøysete forbrukskarusellen, de går ut på å produsere og spre og selge mest mulig unødvendig drit. Det er mening i å jobbe, for det er sånn man oprettholder et levebrød. Smør på bordet og graut på veggen, samt følelsen av å bidra til fellesskapet. De som jobber på sjukehus og i barnehager og i sosialtjenesten og på skolene har langt mer kredibilitet på dette området enn oss som selger kraftfôr og traktorer. Ja, jeg vet at bøndene også er viktige, for de lager maten vår, og så har jeg sikkert glemt noen, som også gjør noe viktig, det er bar

Medbrakt

Tirsdag 17. Februar klokka kvart på ni ble jeg valgt til leder i AMU i bedriften. Det var 5 timer etter at jeg hadde stått og spylt Ingrid i dusjen, og snaue femten timer etter at Pereivas og Trønderen og jeg hadde stått og ropt slagord mot pegidasene utenfor Burger King. Å være møteleder er ikke noe veldig hokuspokus, men jeg lyver hvis jeg sier at det er en rolle som er utpreget komfortabel for meg. Det er litt som å ha på seg et plagg som ikke passer helt, ei t-skjorte som er litt kort, og som potensielt kan stille hele myntinnkastet til allmenn beskuelse. Så da gjelder det å ikke bøye seg altfor mye framover. Eventuelt heise buksa litt lenger opp. Det ble en underlig trilogi, dette her. Den korteste veien mellom tre punkter er rundtogrundt. Jeg hopper videre. Lørdag var jeg ute. Søndagen skulle jeg hente ungene og mor nede på Fiskepiren i totiden. Jeg tok bussen ned, forbannet meg selv for dårlig planlegging - det var Liverpool - Manchester City. Jeg hadde en kaffekopp i hå