mandag, mars 23, 2015

Rållså full av kunnskap

Rållså og jeg har sånne lommer av kvalitetstid i helgene nå.
Når ungene er på Jørpeland, heller enn å være hjemme og kaste oss over husarbeidet, så går vi på kafè eller på museum og styrer tankebanene utenom den bobla som vi som småbarnsforeldre oppholder oss i mye av tiden.

Det er fint når det er sånn, bare oss to, som i går.  Jeg, søkkvåt av Mars-regnet, hun pakka inn i en diger jakke med nonnehette, på vei opp mot Stavanger Museum, hvor jeg ikke har satt mine føtter siden folkeskolen. Inn den svære døra, som knirker litt på hengslene, opp den mørkebrune trappa, inn på kafeen. Vi finner et bord i et hjørne, hvor det ligger en bunke Lørdagsaviser. Vi henger jakkene våre over stolene. Rållså går for å bestille, og jeg setter meg til å bla i Aftenbladet. Det er nesten ingen folk der.
Det passer godt for meg på en slik dag hvor jeg har våkna på ei fjellhylle over en mental avgrunn, som har gjort meg hul i hjertet og frynsete i kantene.
Vibbene glir av meg, og når Rållså kommer tilbake klarer jeg jeg å puste helt ned i magen.
Hun settter kaffekoppen foran meg, og plukker opp ei avis, hun også.
Hun sier at hun liker å bla i avisa, og jeg liker at hun liker å bla i avisa, og så sitter vi og snakker i halve setninger til hverandre, over hver vår avis.
På en måte er det som å bli kjent på ny - selv om vi kjenner hverandres bevegelser og reaksjonsmønstre og meninger - ned til minste detalj.
Det å gjøre andre ting enn de vanlige sammen, får fram sider hos oss som drukner i den daglige karusellen som er småbarnsforeldre-tilværelsen, for ofte - i den karusellen - den platespilleren, faller stiften ned i de samme rillene som den har vandret i tidligere, og bringer fram de samme tankene, ordene og assosiasjonene - nesten identisk fra gang til gang. Det er femti prosent trygt og femti prosent irriterende.

Jeg gjør ikke det motsatte av det som er vanlig, nei jeg gjør det motsatte av det igjen, og det motsatte av det motsatte av det som er vanlig, det er jo det vanlige igjen.
Jeg gjør det vanlige.

Egil, selveste 'Bare Egil Hegreberg'.





Etter at jeg har drukket opp kaffen min og spist den tørre toasten, og Rållså har satt til livs sin pai, finner vi den utstillingen som vi skal besøke, den som handler om Nablus på den okkuperte Vestbredden. Vi betaler nede i resepsjonen, hvor de også har en suveren suvernirbutikk. Det koster åtti spenn pr.hode, det er ingenting. Vi går opp trappa igjen, inn døra til venstre. Det første åpne rommet tar for seg rene fakta om Palestina-konflikten, helt siden før staten Israel ble oppretta. Det er ikke lystig lesing.
Rållså tar seg god tid, leser alt som står, på alle oppslagene. Jeg driver litt rundt. Skjønner fort at vi ikke har samme rytmen på museumsbesøk. Nå er det jeg som er Rållserten, og hun som er Haremor, jeg driver som ei litt rådvill bikkje, på jakt etter noe som kan gi meg noe ekstra, hun leser hvert ord, sakte og nøyaktig. Hun er tilstede, søker kjernen i informasjonen som blir oss til del.
Det får bare bli sånn, da - at jeg tar meg noen turer innover i lokalet, og så vender jeg tilbake for å sjekke at hun fortsatt er der. At hun ikke har tatt beina på nakken og blitt shanghaia av en akademiker eller noen andre som har mer dannelse enn meg. Noen som ser ut som George Clooney, eller har sjarmen til Hugh Grant. Gudene vet hva det er hun ser i meg.


Etter det første rommet følger en labyrint som er arrangert som ei markedsgate i Nablus. Jeg kjenner igjen atmosfæren fra Marrakech i Marokko. De har ordna det sånn at de har plassert bilder fra autentiske markedsboder, vegg i vegg, med mennesker som faktisk har dette som dagligliv, og så har de fylt opp med produkter i kasser og hyller på utsiden. Og så har de lyd som går i loop, mennesker som roper ut på arabisk. Det bidrar til å skape en atmosfære. Det funker for meg. Noen er skomakere. Noen selger godteri. Noen selger kjøkkendingser i metall. Han som selger leker har èn gravemaskin i plast, og et hav av maskingeværkopier og pistolkopier, og det gjør meg trist. De selger masse annet skrammel også, og så er det en slakter, og en som selger fugler i bur, og mye som jeg ikke husker, en instrumentbutikk. En snekkerbod.
Det finnes knapper vi kan trykke på, og så spilles det av en film, og så er det mennesker fra Nablus som snakker om hvem de er, og hvilken bakgrunn de har, og hvilket håp de har for framtida.
Alle krigene. Alle menneskene som har bodd i flyktningeleire hele livet, alle dem som har fått bomber i hodet, men reist seg, kosta støvet av seg og umiddelbart begynt å leite etter mursteiner og brukbare greier i ruinhaugene. Gravd fram døde og såra slektninger. Sørga. Du settes i fengsel, selv om du passerer start, får du IKKE 2000 kroner. Ever.
Det er ikke sinne de utstråler, de virker nøkterne i måten de uttaler seg på. Noen snakker om utdanning. Noen er bekymra for internettalderen. Det er oppegående mennesker. Men de er stolte. De lar seg ikke kue.
De sier forskjellige ting, men det ALLE sier er at de vet at de skal få sitt eget land en dag, at hvis ikke de får oppleve det selv, så vil deres barn få oppleve det, og hvis ikke de får oppleve det, så får barnebarna oppleve det, og det virker som de tror på det de sier. Og dette er ikke terrorister, dette er vanlige mennesker som blir lamma av det man kan kalle den Israelske statsterrorismen, den som de mest 'kristne' av oss støtter så blindt opp om. Og de mest Amerikanske.
Det står ikke noe sånt. Det er ingen av menneskene som sier noe sånt, for selve utstillinga er ikke politisk farga. Det er jeg som sier det.
Neste stasjon er en såpefabrikk, inne i et rom. Produksjon av noe, næring. Og den siste delen er eksempler på kunst fra de siste hundreåra, men da er jeg full, og egentlig klarer jeg ikke å ta inn mer, jeg setter meg i det store vinduet ved trappa og ser ut på regnet.


Jeg sjekker lokalet for Hugh Grant/George Clooney - kloninger en siste gang, men det er heldigvis ingen.
For der kommer Rållså full av kunnskap. Kjæresten min.







1 kommentar:

Anonym sa...

*
Gro