Innlegg

Viser innlegg fra 2017

Status for 2017

Men hva skjedde ellers?
I 2017?
Det regna.
Og regna.
Og regna enda mer.
Liverpool blei nummer fire i ligaen og fikk karra seg til en plass i champions League. De gikk videre fra gruppespillet også.
Viking rykka ned til plumbers union etter en begredelig sesong. 15 års vanstyre og resignasjon over hele fjøla. Multimillionærene i styret syntes det var rimelig at skattebetalerne tok regninga, men sånn ble det ikke.
Bloggteknisk har det vært et år på det jevne. Pr. 23/12 har jeg publisert 67 innlegg, noe som er 20 flere enn 2016, men hele 149 færre enn i rekordåret 2013.
Jeg har mista ganske mange lesere, ifølge blogger, uten at det er noen krisestemning i redaksjonen av den grunn. Redaktøren sitter relativt trygt, og eierne tar ikke ut noe utbytte i år heller.
Jeg har skrevet 11 innlegg i Bondevennen også. Noen tekster på engelsk som ikke har blitt til noe.


Endre begynte på svømming nå i høst. Han og Rållså i svømmehallen der borte på Storhaug, samtidig som Ingrid og jeg var på Ridning,…

2017 første avsnitt

Hvert år - når det nærmer seg slutten - snurrer avisene og fjernsynskanalene oppsummeringer og lister over hvordan det foregående året har vært.
Jeg antar at det kan kalles closure.
Hvordan har været vært?
Hvem har gitt ut de beste platene?
Hva var de beste bøkene?
Hvem tapte og hvem vant?
Hvem er vi og hvor kommer vi fra og hvem har nachspiel?
Og så bortetter.


Storpolitisk har det kanskje vært et av de verste årene ever. Han over dammen med det oransje hentehåret og den ekstremt usympatiske personligheten har faktisk overgått alle forventninger. Det er så en må klype seg i armen.
De som styrer her på knatten følger fint opp. Men nå blei jeg deppa, og går litt nærmere navlestrengen. Kikker rundt meg og ser at 2017 så langt - på privaten -har vært et bra, og ganske innholdsrikt år.
Familien teller like mange som i fjor, men ganske ofte savner jeg dem som forlot oss. Og i det siste har jeg tenkt at livet er en slags stafett, hvor noen er mer kompetitive enn andre, og lengden på etappen…

Min indre råne

Bilde
Som oppvokst i utkanten - på ei lita øy - med ganske få fastboende, så er jeg ikke ukjent med glatte veier på vinteren.
Når det var is, og det kom mildvær, var det et par plasser man måtte ha enten Special skills, firehjulstrekker eller kjettinger for å komme opp.
Svingen ved Romsbotn og Saltkjelbakken var slike steder.
Men det å komme opp var bare en del av problemet, man skulle gjerne nedover også, eller man skulle rekke noe, og så trødde man litt for hardt på gassen, og så bar det ut i grøfta. De 2-3 første årene etter at jeg hadde fått sertifikatet, så seilte jeg gjerne av vegen en gang eller to i løpet av vinteren, og det var jeg på ingen måte alene om. Det kosta penger, og litt såra stolthet, og et par gange fikk jeg kjeft også, men da var det far sin bil som fikk lufta seg. Ellers så syntes jeg jo det var gøy med håndbrekksladding på åpne, islagte parkeringsplasser. Min indre råne syntes glattå var en fest. Min indre råne har avgått med døden, og det kan ha med alderen å gjøre…

Eit juleeventyr

Det byrja med ein slags ideologisk innfallsvinkel til forbrukarsamfunnet generelt og jula spesielt i fjor.
Kva med å gje ei oppleving i julepresang, heller enn ein haug med billig skit i plastikk?
Det er konsensus i hareheimen om at det er eit godt argument.
"Me" er onkel og tante til ein heil gjeng med flotte ungar i alderen 14 til 2 - sju i talet. Med våre eigne vert det 9 kids.
Me inviterte dei fire som er nokolunde i målgruppa på Putti plutti Pott, pluss overnatting.
Fru Harens var orgeminister.
I utgangspunktet var det òg ho som skulle vera med, men det hopa seg opp med arrangement på andre frontar òg.
Det var Steinerskulen sitt Julemarked, der alle foreldre er meir eller mindre engasjerte, og så var det ein førtiårsdag som kona var invitert i, og då vart det meg som måtte vera ansvarleg.
Draumen om eit par rolege halvlitrar og Southampton - Liverpool på Sportscafeen vart nedskoten før eg fekk sukk for meg.
Det regna tunge, kalde dropar; det var fem/seks grader og bles godt der …

Kort og godt

Det er jul om ei uke, og det hender at folk spør meg om jeg er i rute. og med det mener de nok med julepresanger, eller julekort eller innkjøp som er relatert til denne høytiden som har vært markert på de underligste måter siden dinosaurenes tid. Helt siden våre forfedre tok det radikale valget det tross alt er - det å forlate trærne - til fordel for et liv på bakken.
Det blir nok jul i år også.
Jeg skriver om jula hvert år - i fjor var det en hel føljetong om mormor og meg - og det kan være verdt å nevne at det er høy mimrefaktor når jeg skriver om jula, og det er nok bare ett av flere tegn på aldring, på klokka som kverner og går, og de små, men mange skrittene mot det å surne helt og gå ut på dato.
Gæmliser mimrer bakover, og de minste gleder seg fremover, og noen har et behov for å distansere seg fra hele greia, men få takker nei til fridagene eller kakene, det er tross alt ikke så vanskelig å finne noe som man liker ved jula.
I dag sitter vi og skriver julekort, og beklager til a…

Velkommen til fiskedammen

Dei fleste som har vore i befatning med fødselsdagselskap for born har vore med på ein eller annan variant av fiskedammen.
Kort innføring: du treng: ungar, egna fiskeutstyr, egna fiskestad (gjerne ned ei trapp eller over ein halvhøg vegg), og ikkje minst så treng du rett tal påsar med nøyaktig like mengder snop oppi.
Fisking foregår gjerne i selskapet sin siste fase, slik at deltakarane kan få i seg mest mulig sukker før dei skal heim og ete kvelds og legge seg.
Steinerskulen sin julemarknadsfiskedam er ein forseggjort variant, og framstår som ein av marknadens mest populære aktivitetar.
Me satsa på totalopplevinga, og det vart lagt ned ein heil del innsats - både i førebuingsfasen, i sjølve gjennomføringa, og i ryddinga etterpå.
Væpna med ein oransj drill  (drrt-drrt!) og ein brukbar porsjon innsatsvilje joina eg 5-6 av dei andre foreldra på Fredagskvelden. Haglbygene tømde seg med jamne mellomrom over skuleplassen, og i alle rom i alle bygningar var det hektisk aktivitet i samband m…

Attende til høvleruvleravlebenkjen

Igjen har det vore avvikla julemarked på steinerskulen i Stavanger.
Det fordrar litt meir frå foreldra dersom ein har ungar på denne skulen, meir i form av eigeninnsats og engasjement.
Foreldregruppa til den klassen som våre ungar går i er ein veldig fin gjeng, der mange har bakgrunn frå  Steinerskulerørsla, anten i form av å ha vore elevar sjølve, eller hatt foreldre som  har vore lærarar. Resten (som underteikna) har kanskje ikkje hatt noko som helst med systemet å gjera - før me skulle ta valet - og det er ikkje noko som me har angra på, sånn sett.
Men dette er ikkje meint til å vera eit forsvarsskrift for systemet, eller ei grunngjeving av dei valga som me har teke.
Det er mange foreldre som legg ned mange timar i dugnad for skulen, og det er inspirerande å ta del i noko som er så løysingsorientert i botn, at det er noko grunnleggjande positivt der, som ein ryfylking kanhende ikkje er så kjent med frå før, og som i alle høve ikkje speglar tida eller samfunnet rundt oss.
I år har m…

Hale på grisen

Det var vel nede på Sportscafeen - for et par uker siden - at Olaf og jeg kom opp med en selskapslek til TV2's julebord; hvem mangler i sportsredaksjonen? Og hvem er grisen? Eller grisene? I følge Alexander Schau er det mer enn en, og de skjelver nok i buksene der borte i Bergen eller hvor de nå holder til.
Jeg blir overraska over omfanget av maktmisbruk og kvinnefiendtlige handlinger som har kommet fram i kjølvannet av # Metoo - kampanjen på internett. Kjølvannet har blitt en flodbølge, og det bør komme konkrete handlinger på bordet for å få vekk svineriet.
Det er ikke greit å sikle i utringningen til servitrisene, det er ikke greit å tafse på damer på byen, eller å gnukke seg inntil dem på bussen. Det er ikke lov til å presse dem til verken det ene eller andre, og alle former for vold er forbudt i dette landet, og alle andre land også.
Hva er det som feiler folk? Alle patetiske forsøk på å relativisere overgrep og maktmisbruk, eller komme med uttalelser som: Dette gjelder jo men…

Svart Fredag

Dei fleste må forhalda seg til høgtider på eitt eller anna vis. Det er ingen som takkar nei til fri på dei raude dagane, sjølv om dei kan hende ikkje veit kvifor dei vert feira. Eller har planar om å ta del i dei.
Markeringane kjem tett, og særleg på våren ligg dei raude dagane som perler på ei snor.
Arbeidarane sin dag 1. mai – Pinsti, himlaspretten og nasjonaldagen.
Det er bra greier, det er me alle einige om.
Eg kjenner ikkje mange som helst vil jobba i jula og i påska heller. Så noko kan me takka kristendommen for, me som er skeptiske til innhaldet og utføringa òg.
Det finst òg markeringar som ikkje kvalifiserer til å vera raude, som mange likevel markerer: fødselsdagar, bryllaupsdagar, morsdagar, farsdagar, St. Patricks dag, Valentinsdagen, karneval, kvinnedagen, FN-dagen, Black Friday, St. Hans og Halloween.
Eg las ein stad at det var gjort forsking på kva for ei høgtid norske ungar likte best. Det viste seg at jula og syttande mai måtte sjå seg knust av Halloween.
Ingenting sl…

Trav og di.

Torsdagen jeg skrev om sist, den er for lengst blitt erstatta av flere dager, av rutiner og lanternefester og nye byggemøter og lagedager og andre møter og bilturer og problemstillinger rundt jallalading av elektronisk bil. Og ironien i at da skattepengene endelig kom, så dekker de nesten på krona det beløpet det koster for en ordentlig ladestasjon, den er beisk og sur som magesyre.
Men man bør ikke klage. Man krummer nakken mot vinden og regnet og fortsetter ned leia.
Vi lever godt, har mat, jobber, tak over hodet, pass med den fjollete løva med øksa. Ungene på privatskole. Vi har mer enn hva vi trenger, i motsetning til mange andre.


Men denne Torsdagen, jeg dro litt tidlig hjem fra jobb, siden jeg hadde begynt så ukristelig tidlig på morgenen. Det var tut og kjør hjemme. Høye stemmer og kaos da jeg kom inn i gangen, sko og sekker, matbokser og vannflasker, ytterjakker utover gulvet, jeg lukka døra. Stengte høsten ute.


Vi dro mot Randaberg igjen, Ingrid og jeg. Jeg måtte lide meg igj…

Tusen ting som skjer

Bilde
Lesesirkelen Bok & Kneg var på Sandnes i går kveld for å høre forfatteren Demian Vitanza snakke om sin siste bok: romanen Dette livet eller det neste.
Turnèen er arrangert av Folkeakademiet Rogaland , og har vandret rundt på ulike biblioteker i regionen den siste uka.
Jeg kommer tilbake til dette fine og superaktuelle arrangementet, men først vil jeg oppsummere dagen min, som starta tidlig og var hektisk, oppjaget, variert, artig.
Dagen begynte grusomt tidlig. Klokka 0500. Opp av senga. Famle etter klærne i mørket, kle seg og bare såvidt greie å lure på seg sokkene, fordi ryggen ikke er helt i lodd. Inn på badet. Kaldt vann i ansiktet. Kjapp tannpuss. Ut i gangen. Finne nøkler, sekk, adgangskort, sigaretter, jobbejakke, buff, sykkelhjelm. Ut døra, låse opp sykkel, skru på lys framme og bak. Trille ut på veien, ned Jonas Lies gate, i litt for stor fart, men det er nesten ingen andre enn meg som er oppe klokka kvart over fem. Bortsett fra Brustadbakeren, kanskje. Det lukter boller …

Knask eller knep

Klokka er rundt halv fire, det er 31.Oktober. Dagen med stor D. Halloween.
Jeg har henta ungene på SFO, de har hatt zombietikken, og diskuterer høylydt, men er skjønt enige om at andreklassingene jukser i zombietikken når de 'sier timeout akkurat rett før me ska tikka di'.
Jeg er Halloweensjef hjemme, siden Rållså jobber, vi går innom Europris og kjøper to oransje bøtter som de skal fylle med snop i løpet av kvelden. Vi er litt i farten, ungene beiner avgårde på sparkesyklene sine, og småkrangler om hvem som skal holde meg i hånda i motbakkene.
Vi kommer hjem, og jeg lager hjernemassespaghetti, og de raser igjennom pianoleksene sine, lager pynt, spiser hjernemassespaghetti med blod (ketchup). Vi pynter terrassen med Halloweenballonger - annenhver selvlysende - Ingrid maler meg grønn i halve fjeset, og så kommer vennina fra Bekkefaret, de kler seg i de gamle sceneskjortene mine og sminker hverandre i fjeset. Stemningen er oppjaget, opprømt. Rett før klokka halv seks tenner vi…

Kari Bremnes live 28/10 2017

I høst har Rållså og jeg vært aldeles bortskjemt med fine konserter.  Mari Boine, Thåstrøm, Hohlbrugger, Brigade og Helldorado.
På Lørdag hadde vi billetter til Kari Bremnes på konserthuset, og det var duket for enda en fin kveld.
Det er litt urettferdig overfor Kari Bremnes at det mange husker henne for, eller mer presist navnet hennes for, er Harald Eia' s elleville (og  veldig morsomme) harselas med nordlendinger i det geniale humorshowet Team Antonsen for halvannet tiår siden.
Selv har jeg hatt ei plate med henne, gitt ut en gang på 90-tallet, titulert gåte ved gåte  (tror jeg). Jeg liker den plata, selv om den aldri har gitt meg nevneverdig kred i gothmetall-kretsene jeg har vanket i.
Og så er hun jo såkalt 'folkekjær', og det har gitt henne mange snurringer på P1 Radio. Tilogmed mormor likte Bremnes, og hun var over middels skeptisk til nordlendinger.
Vi var på plass i konserthuset før åtte, takket være enda en barnevakt rekruttert fra nabolaget. Jeg satte meg i bare…

Rock Noir Part 2 All smiles

Bilde
Foto: Christer Håvarstein Photography

Tidligere har jeg forfektet at skillet mellom stor kunst og bra kunst kan oppsummeres med ett lite, men likevel fundamentalt spørsmål: Var det liv og død?
Var det dirrende, ravende, desperat, vakkert, intenst nok?
Misforstå meg rett, det kan være avgrunn i det dempede også. Intensitet.
Det kan være så teknisk fullkomment det vil, det kan være honning og blomster og pastell og himmelsk belysning, men uten desperasjon og aspektet med liv og død, så er det ikke stor kunst.
Det er ikke alt som trenger å være stor kunst heller. Musikk og billedkunst og poesi og teater og romaner og film fyller på ulike måter ulike funksjoner og stemninger og behov hos ulike mennesker.
Noe ha lytteren eller seeren eller leserens fulle oppmerksomhet, mens andre ting fungerer best i bakgrunnen, i heisen, i bilen på vei til jobb. Dire Straits, for eksempel - perfekt i bakgrunnen, brumlebrumle ditidudididum. Liv og død har det aldri vært.
Eller toto.

Så hva gir jeg vå…

Rock Noir part 1

I 2013 ble det for første gang arrangert Rock Noir i Stavanger, og siden har det vært arrangert hvert år unntatt ett - med forskjellig lineup - men alltid med strålende Helldorado på toppen av plakaten.
Årets utgave besto av filmklubben Magiske Lanterner som viste filmen Night of the hunter, foruten Oliver Hohlbrugger, The Brigade og Helldorado. Vi var så heldige å få innpass med Long Night også, og bare det å dele scene med så gode band er fantastisk.
Og folken er Stavangers store og varme og dundrende musikkhjerte.
Vi hadde et møte på forhånd - noen fra hvert band - noen fra filmklubben - og han som solgte merch (merch er en forkortelse for merchandise og kan oversettes med 'handelsvarer', og i konsertsammenheng betyr det bandskjorter, hettegensere, vinyl og CD-plater.)
Uansett, så var det et grisehyggelig møte, hvor jeg var helt soleklart minst soleklar, og jeg tolka stemningen som veldig lun og god, og det virka som om alle de andre gleda seg like mye som det vi gjorde. De…

Beväpna dig med vingar

Det er ofte sånn at opplevelser - hvor store eller små de er - må ses i lys av forventningene man satt med på forhånd. Har du lave forventninger så skal det gjerne ikke så mye til for å bli revet med, løftet inn i noe som er større enn deg selv.
Jeg hadde gleda meg til Thåström-konserten på Fredag, for jeg hadde sett ham før - på Vikedal rootsfestival for 5-6 år siden - og han hadde blåst meg helt av, og vært festivalens ubestridte høydepunkt. Det er dessverre sånn at det ikke er så ofte at jeg gleder meg lenger, men til gjengjeld kan jeg grue meg med uforminsket styrke.
Hele Fredagen var en oppbygning frem mot konserten. Mange av de fine folkene jeg kjenner skulle gå, og Rållså hadde fiksa barnevakt, og ungene gleda seg til å ha barnevakt, ikke en tante eller en annen nær slektning, men ei ungdomsjenta, og særlig Ingrid syntes det var stas, og fra hun kom inn dørene så var det nesten så de slukte henne med hud og hår, opp trappa, inn på rommet, de ivrige stemmene som svarte på spørs…

Jenter som kommer og går

Bilde
Då eg var yngre, las eg mykje cowboybøker og kriminalromanar - og i grunnen alt eg kom over av lesestoff - og særleg slikt med tøffe bilete på framsida.
Kriminal og kåbbåi har eg lese mindre av dei siste 15 - 20 åra, eg har notert meg at kriminal er særleg poppis rundt påske, og at dei lærde er ueinige i kva dette skuldast. Dei er visstnok einige om at det er eit særnorsk fenomen.
Breie lag av folket les krim heile året. Skandinavisk krim sel som hakka møkk, og inga møkk er meir hakka og lettseld enn Jo Nesbø sine bøker.
La oss bare få det sagt: Eg har fordommar mot Jo Nesbø, men dei er i stor grad relaterte til musikken hans, og hans sentrale rolle i eitt av 90-talets verste band.: Di Derre.
Det at eg ikkje har (hadde) lese ei einaste av bøkene hans hadde samanheng med at eg frykta for å høyra røysta hans på innsida av øyret medan eg las. Jentesjåmkåmmeejogjentesjåmgåj.
Det at eg likevel sette meg til å lesa ei bok av Nesbø - med eit ikkje alt for ope sinn - handla nok mest om at al…

Du er bra nok som du er

Introversjon kjennetegnes ved en dominerende interesse for egne tanker og følelser heller enn den ytre verden og sosial interaksjon.[2] Introversjon er karakterisert ved personlighetstrekk som tilbakeholdenhet, passivitet og stillhet.


Kilde: Wikipedia


Så på dette kurset som eg var på for nokre år sidan fekk eg bekrefta det eg har hatt mistanke om heile tida: Eg er av ein introvert natur. Det å gje meg sjølv eit slikt stigma, det å setje meg i denne båsen er ikkje noko som eg gjer med veldig lett hjarta, for det er som med diagnosar og med horoskop og innbilt eller ikkje innbilt allergi mot mobiltelefonar eller - ka faen heiter det ? - Mel? Nei - gluten.
Eller å peika på andre faktorar for at eg har vorte akkurat slik som eg har.
Ein del ting passar kan hende, og ein del andre ting passar gjerne absolutt ikkje, og Er det eigentleg så lurt å gå og kjenne så jækla nøye etter heile tida? Kunne det ikkje væra like greit å berre bita det i seg og akseptera seg sjølv slik som ein er?
Men nå…

Ferdig mingla og klar for nye utfordringar

For fleire år sidan var eg på kurs i regi av bedriftshelsetenesta.
Det var eit ganske kort opplegg over to timar, og det var leiaren min som hadde meldt oss på, han og meg (i alle høve er det slik eg hugsar det), og lokala som dei rådde over då var veldig friske, hugsar eg at eg tykte, i eit toetasjars murbygg, som ein gong i tida hadde husa ein slags form for industri, og det var kronglete trapper med motiverande slagord på veggjen, og tregolv som knirka når ein trødde over dei, og oppe i andre etasjen var veggane måla i friske fargar og det lukta kaffe, og lukta av kaffe om morgonen er nok den beste lukta som finnst, og det var smilande damer i resepsjonen, og eg var eigentleg litt for skjeten til å vera der, og hadde ein hestehale som var raska saman i hui og hast, og vernesko som lukta gamleerik, og leiaren min hadde kan hende truffe litt betre med klea, men vore vel raus med aftershaven.
Meir og meir skulle det syna seg at me var to fiskar på land, eller eg var i alle høve fisk…

Legg ner telefonen for Natas

På Fredag var Rållså og Timmy og jeg på konsert med Mari Boine på Tau scene.
Maskinhallen er et veldig dekadent konsertlokale, publikum er hovedsakelig menn og kvinner i alderen 30 til 60 år.
Vi kjøper oss noe å drikke og stiller oss helt framme, og lokalet bobler av forventning, og jeg bobler jeg også, og jeg er ikke engang brisen.
Det går en lydtekniker over scenen, han stopper ved hver mikrofon for å kontrollere at det er lyd. Bøyer den lange ryggen sin ned til den i midten, fortsetter forbi oss og ut ei dør til høyre.
Og der går bandet på, stemningen stiger, bass og trommer begynner å murre og 50-60 mobiltelefoner blir løftet mot den lille dama i den oransje og svarte kjolen.
Men hva faen er det med disse mobiltelefonene? Hvem er det som filmer på konsert? Og hvorfor gjør de det?
For meg betyr samspillet mellom sal og scene enormt mye, det tilstrebes en suggererende tilstand, et ønske om å nå og bli nådd, om å gynge med, og følge rytmen og forsvinne inn i det. Å gi seg hen er ster…

Electric Avenue - Påskeharen tester den elektriske bilen

Rållså og jeg har kjøpt elbil, og sånn sett så er det kanskje i seineste laget å foreta testen etter at skinnet er skutt.
Det jeg kan gjøre er å dele noen betraktninger med dere, for er det èn ting vi menn har greie på, så er det å snakke om oss selv. Det faller liksom så naturlig. Noen av oss elsker å gi råd også. Jeg er ikke helt der. Det er liksom for mye jeg ikke har peiling på.
Men det er ikke alltid de med mest peil som roper høyest. Sjekk ut kommentarfeltene, og dere vil vite akkurat hva jeg hinter til.
Nåvel elbil: Bra eller drid? Fordeler og ulemper?
Rållserauå og jeg landa på en Mitsubishi Miew - en fireseters sak - en Donaldbil - en trillebår med motor.
I og for seg var det kun denne typen bil vi hadde råd til, valget sto mellom Citroen, Peugeot og Mitsubishi, men det er visst ikke noen forskjell på dem.
Vi har pr nå hatt den i 10 dager, den ruller fortsatt, og den største forskjellen på denne og en vanlig bil er at alt er så mye billigere. Forsikringer, veiavgift, bompen…

Hest er best som pålegg

Bilde
Hesten har hatt og har høg status hjå menneska, det kan det ikkje vera nokon tvil om.
Det har nok ein del med potensialet han har, som ridedyr, trekkdyr og arbeidsdyr, som transportmiddel - den har høgare toppfart enn esel, kamelar og kyr, og reint estetisk er dei overlegne dei fleste andre dyr.
I det norske (og internasjonale) språket er hestens forskjellige eigenskapar ofte brukt for å forklara noko eineståande.
Eg nemner i fleng: Hestekrefter. Å lukte eller sveitte som ein gamp. Gamperiff. Å vera Hæstkuk. Sprek som ein fole, sterk som ein gamp, eller sur som ei gammal merr. Eller din trave.
Eller engelske Hung like a horse, som er referanse til den ekstreme størrelsen på forplantningsorgana til hingsten. Min favoritt er det Trønderske Merrabett- som er å klypa på innsida av låret, og som refererer til hestens infame natur.
Eksen min skreiv ei doktoravhandling om hesten, og brukte meg til å sparra med, og oppgåva handla vel mest om det mytiske frå forne tider, om alt det som desse …

Ride ride ranken

Dotter mi har byrja på riding.
Det måtte vel koma, eg har sjølv vore deleigar i ein hest, ein uregjerlig islandshest døypt Frøya: utspekulert , ondskapsfull og bornehatande.
Frekkesen hadde og hest. Silvana. Eg likte henne ikkje.
Eg likar ikkje hestar så godt. Det er så mykje vibbar og styr. Tjuvtriks og himling med augene.
Eg likar kyr,det forutsigbare, rytmen, lyden. Dei gjer seg ikkje til, bit ikkje etter deg eller stiller seg med rassen til og nektar å samarbeide. Hestar har eit stort register av nedrige triks.
Hest er best som pålegg.
Men hesten er eit dyr, og sidan Rållså har ein teori om at eg kommuniserer best med slikt som ikkje har språk (dyr og små ungar), så er det meg som er utpekt til å vera assistent til hesteeventyret.
Dottera mi er det beste selskapet eg kan tenka meg. Ho er nyfiken, sosial, viljesterk og  har humor. Dessutan kan og veit ho mest alt, og det må ho ha etter mora. Eller kan hende etter farfaren.
Det fins verre måtar å bruka Torsdagsettermidagane på enn å…

Liv - men korleis leva det?

Me er ikkje så mange som bur i dette landet, mange av oss er i slekt, og liva våre, og skjebnane våre er vovne saman med tynne trådar som me ikkje kan sjå med det blotte auget.
I Ryfylke er det vanleg å ha minnestund etter ei gravferd, folk har behov for å koma saman og snakka og, ja - minnasts, og det kan ha lindrande effekt å veta at det er fleire som hugser - og som saknar, og ofte letnar det litt då.
I Anders si minnestund var det mykje folk, og det var ikkje akkurat uventa, og då Magnar og eg sette oss ned ved bordet, sat det et menneskje tvers over som eg drog kjensel på, men frå eit heilt anna hjørne av livet. Det var min gamle sjef på Felleskjøpet. Han hadde gått på jordbruksskulen saman med Anders, og her sat me på Høiland gard saman  - 20 år etter at han hadde gått av med pensjon - og hadde band til det same mennesket.
Kåre Øverhus kjem frå Ryfylke, og då han slutta i felleskjøpet hadde han jobba der i meir enn 40 år - dette var og eit argument han brukte ofte i diskusjonar…

Miksepulten og jævla satans krefthelvetet

Dersom hovudet var ein mottakar med sendar og miksepult som plukka opp signal frå det det las og høyrde og såg og tenkte, og munnen eller pennen eller tastaturet slyngde det ut igjen - i ein litt forstyrra miks - av sanning og oppspinn, av teoriar og konklusjonar, av heilskap og fragmentert erfaring. Dersom det var slik, så har eg ein slags samanheng som har vakse fram i meg den siste veka.
Og her kjem råmiksen.

Sist Onsdag var eg på eit såkalla fokusmøte, i eitt av desse halvfulle kontorbygga på Forus. Det var representantar med ulike roller i arbeidslivet, og stoffet var turt som ørkenen før regntida, og eigentleg var det eit fokusmøte heilt på det jamne, utan særleg diskusjon, det var vel mest som ei forelesing, tenkjer eg - med lite nytt å spora - heilt til me kom til siste del, når klokka var fem på ti, og forelesaren drog fram eit arbeidsreglement frå eit kontor. Frå 1872.
1872 er jo ei stund sidan, det har skjedd uhorveleg mykje på mest alle plan sidan 1872. Noreg var ikkje ein…