mandag, desember 25, 2017

Status for 2017

Men hva skjedde ellers?
I 2017?
Det regna.
Og regna.
Og regna enda mer.
Liverpool blei nummer fire i ligaen og fikk karra seg til en plass i champions League. De gikk videre fra gruppespillet også.
Viking rykka ned til plumbers union etter en begredelig sesong. 15 års vanstyre og resignasjon over hele fjøla. Multimillionærene i styret syntes det var rimelig at skattebetalerne tok regninga, men sånn ble det ikke.
Bloggteknisk har det vært et år på det jevne. Pr. 23/12 har jeg publisert 67 innlegg, noe som er 20 flere enn 2016, men hele 149 færre enn i rekordåret 2013.
Jeg har mista ganske mange lesere, ifølge blogger, uten at det er noen krisestemning i redaksjonen av den grunn. Redaktøren sitter relativt trygt, og eierne tar ikke ut noe utbytte i år heller.
Jeg har skrevet 11 innlegg i Bondevennen også. Noen tekster på engelsk som ikke har blitt til noe.


Endre begynte på svømming nå i høst. Han og Rållså i svømmehallen der borte på Storhaug, samtidig som Ingrid og jeg var på Ridning, noen ganger henta vi dem i den elektroniske bilen etterpå. Den ene gangen rygga vi på en stein uten å si noe til Rållså.
Jeg skulle vel ønske at ukene hadde mer luft i seg, at de ikke var så tettpakka av ting som skulle skje, og jeg hører jo at andre har det på samme måten, det er så mye kjekt at det liksom ikke vil noen ende ta.
Det har vært en storartet konserthøst i Stavanger, og vi har vært relativt aktive vi her også. Vi har vel ikke datet så tett siden før ungene kom. Det er fint å bli kjent med hverandre igjen.
Bandet har hatt noen fine giger, selv om det kunne vært flere, og ikke er vi i mål med albumet heller.
Så det kan jo hende at det blir litt å putle med i 2018 også.
Skulle ikke forundre meg.
Jeg vil takke alle mine lesere, alle venner og uvenner, alle steinerskoleforeldre, alle jeg spiller og har spilt med. Alle plommetjuver jeg kjenner i innland og utland, all familie som jeg fortsatt er på talefot med.
Alle kolleger og arbeidskamerater på Felleskjøpet.
Alle Liverpoolfans (inkludert brønnpisserne). YNWA!
Alle på Randøy som ville høre på syttendemaitalen min. Alle i lesesirkelen bok & kneg, alle i Mattislauget. Jeg elsker dere.
Jeg ønsker dere alle verdens fineste år, med haugevis av kjærleik, musikk og drøm, og minst mulig sykdom og bekymringer.
Jeg ønsker dere søvn om natta og gass om dagen. Ta vare på hverandre.
God Jul og godt nyttår fra Påskeharen.









fredag, desember 22, 2017

2017 første avsnitt

Hvert år - når det nærmer seg slutten - snurrer avisene og fjernsynskanalene oppsummeringer og lister over hvordan det foregående året har vært.
Jeg antar at det kan kalles closure.
Hvordan har været vært?
Hvem har gitt ut de beste platene?
Hva var de beste bøkene?
Hvem tapte og hvem vant?
Hvem er vi og hvor kommer vi fra og hvem har nachspiel?
Og så bortetter.


Storpolitisk har det kanskje vært et av de verste årene ever. Han over dammen med det oransje hentehåret og den ekstremt usympatiske personligheten har faktisk overgått alle forventninger. Det er så en må klype seg i armen.
De som styrer her på knatten følger fint opp. Men nå blei jeg deppa, og går litt nærmere navlestrengen. Kikker rundt meg og ser at 2017 så langt - på privaten -har vært et bra, og ganske innholdsrikt år.
Familien teller like mange som i fjor, men ganske ofte savner jeg dem som forlot oss. Og i det siste har jeg tenkt at livet er en slags stafett, hvor noen er mer kompetitive enn andre, og lengden på etappene våre varierer ekstremt fra menneske til menneske, og noen av oss suller kanskje planløst rundt, uten konkrete målsetninger, uten at det nødvendigvis er noe verre eller bedre enn alternativet.
Det er ingen fasit.
I 2017 har vi solgt og kjøpt hus. Vi har flytta fra leilighet til rekkehus. Vi har kjøpt elektronisk bil. Vi har fortsatt jobber.
Ingrid har gått på ridning, og sammen har vi blitt kjent med ponnivallaken Bruno, som har mye personlighet, og er litt tung i sessen, men som instruktøren sier: I nybegynnerfasen er det bedre at de har for lite gass enn for mye. Jeg kjenner at det er fint å gjøre dette her sammen med Ingrid, hun er sabla fin å henge med. Det er bonus å få kontakt med dyr igjen. Jeg skjønner meg antagelig bedre på dyr enn på folk.
Allerede nå ser jeg at dette blir en føljetongoppsummering. Fortsettelse følger.
Takk til alle som fortsatt slenger innom!

onsdag, desember 20, 2017

Min indre råne




Som oppvokst i utkanten - på ei lita øy - med ganske få fastboende, så er jeg ikke ukjent med glatte veier på vinteren.
Når det var is, og det kom mildvær, var det et par plasser man måtte ha enten Special skills, firehjulstrekker eller kjettinger for å komme opp.
Svingen ved Romsbotn og Saltkjelbakken var slike steder.
Men det å komme opp var bare en del av problemet, man skulle gjerne nedover også, eller man skulle rekke noe, og så trødde man litt for hardt på gassen, og så bar det ut i grøfta.
De 2-3 første årene etter at jeg hadde fått sertifikatet, så seilte jeg gjerne av vegen en gang eller to i løpet av vinteren, og det var jeg på ingen måte alene om.
Det kosta penger, og litt såra stolthet, og et par gange fikk jeg kjeft også, men da var det far sin bil som fikk lufta seg. Ellers så syntes jeg jo det var gøy med håndbrekksladding på åpne, islagte parkeringsplasser. Min indre råne syntes glattå var en fest.
Min indre råne har avgått med døden, og det kan ha med alderen å gjøre. Det kan også henge sammen med at jeg ikke lenger har tilgang på bakhjulsdrevet bil.
Nå sykler jeg stort sett til og fra jobb, og glattå inviterer ikke til råning av noe slag. Ikke en gang litt steiling eller skrensing.
Det er Mandag 18. Desember. Det har vært 3-4 dager med vinter. Klokka er 0645, og det siste jeg registrerer er at snømannen (eller snødama) som Ingrid og jeg bygde den 10. - hun som bar navnet 'Tina' og som har bjørkegreiner til armer, knapper av pukk, og et lite hjerte av stein som er plassert utenpå kroppen -hun har mistet hodet. Det ligger som en liten snøball nede ved skjørtet.
Det er tøvær, og når jeg får løs sykkelen, og drar eller triller den ut på Bjørnstjerne Bjørnsons gate, så ligger det is over det hele. Jeg triller forsiktig ned mot Brustadbua, med ene foten nedi som en slags støttemeie, og det går greit - jeg tryner ikke - og så kommer jeg ned på sykkelstien som er ok til å begynne med, og minnet mitt sier at da vi bodde i Slaskamarkå, så var kommunen ekstremt flinke til å salte og strø sykkelstien der, og det er jo lurt, ikke sant? Når man tar i betraktning at det er skolevei og gjennomfartsåre for både fotgjengere og syklister. Litt seint oppdager jeg at strøing ikke er prioritert i den bratte bakken, og selv om jeg sykler seint, så går jeg over ende, og sykkelen seiler ene veien, og jeg den andre.
Og enda har jeg et godt stykke igjen til jobb, og jeg slår meg ikke noe særlig, karrer meg opp igjen og leier sykkelen utenom det brattetste partiet, og så somler jeg meg nedover, og det blir med den ene tryninga, og utover uka har isen og snøen smelta helt vekk (det er jo tross alt snart jul), men på de tre dagene, så har ikke kommunen mega seg til å bruke et eneste gram salt eller sand på denne strekningen, og kall meg gjerne en sur gammal gubbe, men det er faen ikke greit.
I avisa i går leste jeg at legevakten i Stavanger hadde 25 mennesker inne som hadde skader relatert til fall på glattå.
Og da tenker jeg som så: Er det ikke god samfunnsøkonomi å slenge litt sand på sykkelstiene slik at folk slipper å sitte på legevakten og gape?

søndag, desember 17, 2017

Eit juleeventyr


Det byrja med ein slags ideologisk innfallsvinkel til forbrukarsamfunnet generelt og jula spesielt i fjor.
Kva med å gje ei oppleving i julepresang, heller enn ein haug med billig skit i plastikk?
Det er konsensus i hareheimen om at det er eit godt argument.
"Me" er onkel og tante til ein heil gjeng med flotte ungar i alderen 14 til 2 - sju i talet. Med våre eigne vert det 9 kids.
Me inviterte dei fire som er nokolunde i målgruppa på Putti plutti Pott, pluss overnatting.
Fru Harens var orgeminister.
I utgangspunktet var det òg ho som skulle vera med, men det hopa seg opp med arrangement på andre frontar òg.
Det var Steinerskulen sitt Julemarked, der alle foreldre er meir eller mindre engasjerte, og så var det ein førtiårsdag som kona var invitert i, og då vart det meg som måtte vera ansvarleg.
Draumen om eit par rolege halvlitrar og Southampton - Liverpool på Sportscafeen vart nedskoten før eg fekk sukk for meg.
Det regna tunge, kalde dropar; det var fem/seks grader og bles godt der me småsprang frå Kristianlyst og ned mot Hillevågsveien.
Seks ungar og hyrdeharen.
Heile gjengen var dårleg utrusta for opphald i pøsregn, og dette gjorde at lagleiaren maste meir enn han elles likar å gjera, utan at flokken lét seg affisera.
Det var strekk i laget, og då me endeleg kom oss i ly under busskuret, var fleire av oss temmeleg blaute. Men hekkan for ein fin gjeng: ikkje syting eller klaging, berre glede over å vera saman.
Regnet var ein del av eventyret. Små andlet under hetter. Kalde fingrar, gøymde i jakkeerma; pepperkaker til utdeling.
-Når komme bussen?
-Om fem minutt
-E´ det lenge?
Då han kom, dytta eg heile banden inn dobbeltdøra bakarst, stempla flexikortet og svindla med dette Kolumbus for ein femtilapp, utan at det dårlege samvitet plaga meg noko særleg.
Nokre frynsegode skal ein ha. Lat oss berre seia at eg inkasserte ei bot for den verdskjende servicen me opplever kvar dag som reisande.
Mi eldste, oppvakte niese spurte om eg hadde betalt for alle 'Hysj! Me snige'.
'Ja, men koffor sjekke ikkje sjåføren billettane?'
'Han har ´kje sjans, men någen gonger har di kontroll - då kan du få ein tusing i bot.'
I sentrum hadde ikkje regnet gitt seg, og det er ein heil tur bort til Konserthuset.
Og på vegen bort hang det to lyskastarar over ein Justin Bieber-plakat ved Beverly, eller den eine hang, den andre vandra, og det tykte ungane var heilt ufatteleg fantastisk og kult.
Det var null-null mellom Southampton og Liverpool.
Eg sjekka telefonen medan me gjekk over dei blå lampane i skiferen. Eg tenkte at dersom det regnar slik når me skal heim, tek me ein maxitaxi.
Endeleg kom me inn på Konserthuset. Det var herleg og lyst og varmt, og me var tidlege og hadde mykje av det fine bygget for oss sjølve. Regnet rann i bekker over dei enorme vindusflatane, og i samarbeid med ei hyggjeleg dame i billettluka, fekk eg ut dei sju billettane.
Nevøen min og eg hadde ein passiar med ei anna dame som jobba der, som var Chelseafan. Det er normalt ein skikkeleg turnoff for min del, men Conte - trenaren deira har eg sans for. Han har milde augo, stort engasjement, og ein stil som om han kunne spela  i Pulp Fiction.
Han kunne stått midt imellom Samuel Jackson og John Travolta og halde  9- millimeteren sin litt sideslengs og sagt noko tøft.
Det var det einaste positive eg kunne seia om klubben.
Ho sa noko fint om den tyske trenaren vår og fekk ein pluss i margen.
Og så foreslo ho at me kunne setja oss oppe i skinnstolane. Det gjorde me med glede.
Me var framleis nesten åleine i Konserthuset.
Me gjekk forbi ein puttipluttipott-salsstand der dei selde julete effektar til born til skandaløse prisar,
før me sette oss i dei djupe skinnstolane med ryggen mot regnet.
Nevøen og eg fann - til vår store glede - eit strålande, trådlaust nettverk, kopla opp mot Sumo - og forsvann inn i andre omgang av Southampton-Liverpool.
Det vart ein heil del brøling og frustrasjon over brente sjansar. Antakeleg meir enn kva som var vanleg i desse lokala. Nevøen min på 13 smilte og kikka seg rundt, og eg er enno ikkje viss på om han beundra eller var flau over den engasjerte onkelen sin.
Dei minste borna gjekk på oppdagingsferd i bygget med dei skinande korridorane, leande og småspringande, innimellom 2-3-4 toalettekspedisjonar.
Det kom fleire nisseluekledde, forventningsfulle ungar; besteforeldre rulla i parfyme og aftershave, foreldre med mobiltelefonen i den ene handa og ein unge eller to i den andre.
Flokken min oppførte seg eksemplarisk. Dei største passa på at dei minste var med, og eg hadde over åtti prosent kontroll. Me gjekk opp trappa og fann plassane våre. Den eldste niesa mi sa snusfornuftig at dei som absolutt ville sitja ved sida av kvarandre, måtte få velja plass, men det vart nedstemt av meg.
- Eg bestemme. Alle sitte der di sitte!
Det har vorte laga mykje søppel og elendig musikk og sjokkerande, dårlege show og konsertar merka med merkelappen 'Jul'. Faktisk så mykje at det har blitt ein eigen sjanger.
Innholdsmessig er Putti Plutti Pott heilt i botnskiktet i så måte.
Onkel Per og Petter og Caroline får besøk av ein liten nissegutt (PPP). Han dett ned i peisen deira, og har knabba eit trylleskjegg (!). Dei dreg til nisseland, der ein agent (nisse med solbriller og frakk) stel skjegget frå dei, men det går bra til slutt.
Alt er kompa med overarrangert orkester-gladjazz, som er ein prøvelse for mange av oss som har ein viss kritisk sans når det gjeld musikk.
Til alt overmål er musikken på boks, medan synginga er live.
Sånn sett er det å gå på denne førestellinga omtrent som då eg dansa med tøysjiraffen Lollo på Mallorca for to år sidan.
Det er så krampaktig koseleg at det får Vidar Lønn-Arnesen til å verke som ein melankolsk og mystisk fyr.
Men livet er fullt av kompromiss: Alle dei seks ungane eg hadde med meg - frå 7 til 13 - koste seg.
Eg sat og kikka på dei då dei lo og ropte til dei på scenen: NEI! DU GÅR FEIL VEI! Dei song med på songane, og dei likte faktisk dette mølet. Veldig godt.
Ein kan ikkje vera prinsipiell surpomp når ein er med ungar på show.
Skodespelarar og dansarar og regi og kulisser - alt det der var heilproft.
Etter ein times tid var det pause.
Ungane ville sjølvagt ha noko i kiosken. Dei var seks stykk. Stive prisar. Dei eldste var så beskjedne at dei tykte det var 'alt for dyrt' for meg å kjøpa til alle seks. Hjartet mitt knuste med eit skjørt lite pling.
Det blei ein kartong juice på kvar, og to rullar Smil på deling. Eg hadde eigentleg tenkt å kjøpa risengrynsgraut, men allereie då vi sto i køen, opplyste røysta på høgtalaren om at det var fem minutt til andre akt skulle starta.
Det var mykje av det samme. Vaksne og ungar som liksom var nissar, framoverlente med skøyaraktige blikk, overdimensjonerte øyre, og hendene på knea.
Flørten med salen - med hovudvekt på dei yngste - heldt fram med uforminska styrke, og den generelle stemninga var aldeles upåklageleg.
Kvifor regissøren hadde bestemt  at 'reinsdyra' skulle spelast  av jenter i slutten av tenåra, iført pinntronge, avslørande trikotar, veit eg ikkje.
Ein eg kjenner meinte heile førestellinga var 'pedofil' på grunn av dette. Det får stå for hans rekning, men jeg skjønar kva han meinte, for å seia det slik. Ein treng ikkje ha særleg skitten fantasi for å sjå at reinsdyra hadde ei forhåpentlegvis utilsikta seksuell utstråling.
Me gjekk frå Konserthuset i flokk, og ute hadde regnet gitt seg. Og på veggen på Beverly blunka Justin Bieber lurt i novemberkvelden.
Neste år blir det Svartnissen, tenkte eg for meg sjølv. Og trilla en syltynn toar.

lørdag, desember 16, 2017

Kort og godt

Det er jul om ei uke, og det hender at folk spør meg om jeg er i rute. og med det mener de nok med julepresanger, eller julekort eller innkjøp som er relatert til denne høytiden som har vært markert på de underligste måter siden dinosaurenes tid. Helt siden våre forfedre tok det radikale valget det tross alt er - det å forlate trærne - til fordel for et liv på bakken.
Det blir nok jul i år også.
Jeg skriver om jula hvert år - i fjor var det en hel føljetong om mormor og meg - og det kan være verdt å nevne at det er høy mimrefaktor når jeg skriver om jula, og det er nok bare ett av flere tegn på aldring, på klokka som kverner og går, og de små, men mange skrittene mot det å surne helt og gå ut på dato.
Gæmliser mimrer bakover, og de minste gleder seg fremover, og noen har et behov for å distansere seg fra hele greia, men få takker nei til fridagene eller kakene, det er tross alt ikke så vanskelig å finne noe som man liker ved jula.
I dag sitter vi og skriver julekort, og beklager til alle dere som ikke har fått, som jeg har glemt, eller alt sånt, og hvis dere driter i å få 2017-utgaven av Familien Mige Dvergbøy i postkassen, til oppheng på kjøleskapet eller i andre sentrale deler av kjøkkenet, så er det også greit.
Mor og far skreiv julekort. Det var en tradisjon de tok på alvor. Begge var over middels skriveføre, og hadde en stor bekjentskapskrets, og jeg forestiller meg at de hadde ei liste, eller mor hadde ei liste, og det var før det kom sånne fancy bildejulekort som vi har i dag, det var bare slike med snø eller nisser eller brennende lys utenpå, og et bilde kan jo være personlig, for unger og kjæledyr er jo tross alt ganske fotogene. Teksten var nok viktigere før.
Mor skreiv til de fleste, mens far skreiv til noen utvalgte få. Og det å skrive kort er et format som er vanskelig. Det er som en forgjenger til twitter, bare at det er på papir, og ikke tilgjengelig for all verden.
Jeg sliter litt med å holde meg til formatets begrensninger, for tenk om man begynte på noe, og så var det ikke mer plass til å skrive ferdig, og så blir jeg hemma av det.
Et godt kort er som en klem eller et lett kyss på kinnet, som et streif av noe. Jeg er glad i deg. Jeg ser deg. Vi har det fint. Jeg har ikke glemt deg, det bare..Ha en fin jul, da.
Neste år må vi bruke mer tid på hverandre, være mer sammen. Takk. Takk for at du var der da jeg trengte deg.
Sånne kort har jeg skrevet. Men i år har jeg gått for litt enklere løsninger.
Og nå har jeg slikka på limen på konvoluttene, så nå er det likevel for seint.
Ta det rolig og god helg.
Hareparen.

torsdag, november 30, 2017

Velkommen til fiskedammen

Dei fleste som har vore i befatning med fødselsdagselskap for born har vore med på ein eller annan variant av fiskedammen.
Kort innføring: du treng: ungar, egna fiskeutstyr, egna fiskestad (gjerne ned ei trapp eller over ein halvhøg vegg), og ikkje minst så treng du rett tal påsar med nøyaktig like mengder snop oppi.
Fisking foregår gjerne i selskapet sin siste fase, slik at deltakarane kan få i seg mest mulig sukker før dei skal heim og ete kvelds og legge seg.
Steinerskulen sin julemarknadsfiskedam er ein forseggjort variant, og framstår som ein av marknadens mest populære aktivitetar.
Me satsa på totalopplevinga, og det vart lagt ned ein heil del innsats - både i førebuingsfasen, i sjølve gjennomføringa, og i ryddinga etterpå.
Væpna med ein oransj drill  (drrt-drrt!) og ein brukbar porsjon innsatsvilje joina eg 5-6 av dei andre foreldra på Fredagskvelden. Haglbygene tømde seg med jamne mellomrom over skuleplassen, og i alle rom i alle bygningar var det hektisk aktivitet i samband med førebuingane.
Eg hadde ungane med, og etterkvart ei niese på toppen, slik at vi kunne ha nokon til å veive rundt i vegen og gå for lut og kaldt vatn, spørje med jamne mellomrom om kva tid vi skulle gå heim, og seie i frå om at dei kjeda seg.
Ein ganske ordinær, lys korridor vart forandra til ein magisk tunnel igjennom det imaginære havet. Tak og veggar vart kledd i tekstiler i maritime fargar, pynta med lenker med julelys, med glaskuler. slike grøne som vart bruka til å flyta garn før i tida, og Ingvild toppa det med å laga remser med stoff som minna om tare, og som hang ned i taket, og som på eit vis sneia atti alle som våga seg igjennom tunnellen. Er det ikkje akkurat slik havet er? Allslags løgnastare og krabbar og slike ting som kan sjå ut som noko,, men eigentlig vere noko heilt anna?
I enden av korridoren var det ei opning i veggen, der 'fiskestaden' var.
Og bak der, vart det sorter uhorvelege mengder med små leiker, påsar med klinkekuler, snurrebassar, små krukker med slim. små dokker, blyantar og notisbøker, hestesko, og så bortetter, som skulle plasseras i fiskereiskapen til ungane som kom på besøk.
I eit hjørne under tekstilane sette me ein cd-spelar som spela lydar frå havet. Bølgeskvulp, susande vind, og ein og annan båt som tuta.
Det var god stemning det meste av tida, med unntak av den halve timen eg trong for å få opp vasen på den eine lenka med juletrelys.
Vase er det verste eg veit. Utanom katta-soul. Og toto.
Me drog heim i mørkret. Ungane skrytte uhemma av kor fantastisk det var med el-bil, og at me kunne kjøra i kollektivfeltet om så var. Diverre var det ingen kollektivfelt å brifa i på vegen heim.

Då dagen var der, og eg sto oppført på førstevakta, så lødde eg ungane inn i bilen igjen, kjørte innom minibanken på Mariero og utstyrte kvart born med ein femhundrelapp. Økonomisk skulle det visa seg å vera ei katastrofe, men sosialantropologisk eksperiment hadde det ein ganske høg verdi. Seinare.
Eg gjekk på vakt, og ungane gjekk på sjølvstyr. To på åtte og ei på 10.
Eg møtte opp med crewet til fiskedammen. To stilte seg i rommet med gåvene, ein var fiskaren som tok betalt 20 kroner for kvart kast. Cash eller vips, og ein var ei slags maneda i som assisterte på fiskestaden i enden av korridoren. Dei kom inn to og tre om gongen, og for nokon av dei minste var det nok litt skummelt med han randøybuen som var utkledd som ei maneda, og som på sitt aller koseligaste ropte. HEI! VELKOMMEN TE FISKEDAMMEN! VIL DU FISKA?  KOR GAMMALE E DU? OG KA HETTE DU?
Alt dette var først og fremst for å få dei til å få litt feelgood, men antogfremst for at dei som skulle putta greier oppi fiskehåven, eller stonga, eller kva ein skal kalle det - skulle ha litt peiling på kva dei skulle velga til kvar enkelt.
Det var ein enestående arena å møta små og større menneskje på. Nokon var blyge, nokon var eplekjekke, nokre var tøffe i trynet, dei aller fleste var veldig åpne, og mange hadde ganske rare namn, og enkelte vil kanskje seia at det er stein i glashus, og nokre snakka ikkje norsk, og nokre vart kjempeglade for sine fiskar, og eit par vart rasande og slengte dei tilbake tit dei kom ifrå, og då måtte eg ropa inn at det var nokre som ville fiska ein gong til, for dei meinte at dei hadde fått ufisk, og når det kom nye greier oppi, så nøkka det så grassat i stanga, at du mest skulle tru at denne fisken var vill og galen, eller irritert eller noko.
Etter drøyt to timar vart eg løyst av, og med dette kom eg på ein smått genial plan for femtiårsdagen min - fiskedam for vaksne - det kjem eg attende til seinare, og dei tre økonomisk uavhengige ungane og.

onsdag, november 29, 2017

Attende til høvleruvleravlebenkjen

Igjen har det vore avvikla julemarked på steinerskulen i Stavanger.
Det fordrar litt meir frå foreldra dersom ein har ungar på denne skulen, meir i form av eigeninnsats og engasjement.
Foreldregruppa til den klassen som våre ungar går i er ein veldig fin gjeng, der mange har bakgrunn frå  Steinerskulerørsla, anten i form av å ha vore elevar sjølve, eller hatt foreldre som  har vore lærarar. Resten (som underteikna) har kanskje ikkje hatt noko som helst med systemet å gjera - før me skulle ta valet - og det er ikkje noko som me har angra på, sånn sett.
Men dette er ikkje meint til å vera eit forsvarsskrift for systemet, eller ei grunngjeving av dei valga som me har teke.
Det er mange foreldre som legg ned mange timar i dugnad for skulen, og det er inspirerande å ta del i noko som er så løysingsorientert i botn, at det er noko grunnleggjande positivt der, som ein ryfylking kanhende ikkje er så kjent med frå før, og som i alle høve ikkje speglar tida eller samfunnet rundt oss.
I år har me laga tresverd for salg til julemarknaden, andre har laga mat eller kaker til delikatesseavdelinga, og så har me hatt ansvar for fiskedammen.
Eg kjem attende med rapport frå fiskedammen, men først tresverda. Eg har vel aldri gått høgt ut på banen og fleksa skills innan bygg og handtverk. Det kjem mykje nok frå mi relativt låge tru på eigne ferdigheter, og avogtil er det eit problem. det kan og ha noko med den gongen i sløyden i åttande klasse då ein medelev lura meg til å spørja sløydleraren om eg kunne låna augnamålet hans.
I år skulle vi altså produsera sverd, og eg var ikkje overvettes sterk i trua. Det kunne ikkje verte så mykje verre enn for to år sidan, då me skulle fletta bordskånerar i tau, og eg sat i tre timar, med skamma brennande i kinna, utan å skjøna ein føkkings ting. Eit par av dei mest fingernemme damene fletta liksom ein med kvar hand, og då vart eg han dumme vesle guten igjen, som hjelpelaust ser seg rundt, og ønskjer seg til ein annan stad. Men det er klart at han dumme vesle guten passar betre i skalet til ein gut på åtte-ni, enn på ein 45 år gamal mann. Vi er dei vi er.
Rållså måtte gå på dei neste lagekveldane. Rett og slett.
Eg stilte som ein av dei første, ein formiddag i Oktober, og sløydsalen lukta spon og ubehandla tre, og det var fin stemning der inne, åtte-ti høvlebenkar langs veggane, verktøy i skåp, og eg fekk rettleiing av han som heiter Aleksander, som har vore primus motor for lagedagane dette året, og som har gjort ein kjempejobb.
Eg fekk to ferdigskorne plankar med oppstreka merke i blyant, tok ein høvel frå skåpet, spente fast emnet og satte i gong. Sist eg hadde befatning med ein høvel må ha vore kring 1984, så dette arbeidet sat ikkje akkurat i fingrane, og dette å få ting beint og jamnt og - ja - til slutt verte noko som kan minne om eit tresverd som kan selgast på ein julemarknad var ikkje noko eg såg på som ein sjølvsagt ting.
Det seig på med folk, og heldigvis var dei fleste meir effektive enn  meg. Og så juksa me litt og brukte ein elektrisk fres som bråka som eit helvete, slik at ein lærte å setja pris på stilla når han ikkje sveiv.
Det vart fleire slike lagekveldar og dagar, og det vart sverd som vart pussa og lima, og utskorne og mala, og handtaka vart surra med tau - drygt 30 sverd i talet - og det var ein fin ting å vera med på, med jamnt over god stemning,
Og fine sverd vart det òg! Og sleit ein med augnamålet, så var det alltid nokon ein kunne spørje om ein kunne låna deira.

mandag, november 27, 2017

Hale på grisen

Det var vel nede på Sportscafeen - for et par uker siden - at Olaf og jeg kom opp med en selskapslek til TV2's julebord; hvem mangler i sportsredaksjonen? Og hvem er grisen? Eller grisene? I følge Alexander Schau er det mer enn en, og de skjelver nok i buksene der borte i Bergen eller hvor de nå holder til.
Jeg blir overraska over omfanget av maktmisbruk og kvinnefiendtlige handlinger som har kommet fram i kjølvannet av # Metoo - kampanjen på internett. Kjølvannet har blitt en flodbølge, og det bør komme konkrete handlinger på bordet for å få vekk svineriet.
Det er ikke greit å sikle i utringningen til servitrisene, det er ikke greit å tafse på damer på byen, eller å gnukke seg inntil dem på bussen. Det er ikke lov til å presse dem til verken det ene eller andre, og alle former for vold er forbudt i dette landet, og alle andre land også.
Hva er det som feiler folk? Alle patetiske forsøk på å relativisere overgrep og maktmisbruk, eller komme med uttalelser som: Dette gjelder jo menn også, det er deres feil, som går ut aleine, hun var kledd så utfordrende - hun ba om å bli voldtatt. Hun fortjente juling, for hun provoserte ham.
Det er bare piss. det er som i bibelen, hvor det hevdes at Eva har skylden for at Adam spiste eplet som ledet til syndefallet. Ta ansvar for deres egne handlinger for natas. Og skjerp dere så inni granskauen.
Så er det ikke min jobb å sette hale på grisene i TV2, men jeg vil aldri være passiv tilskuer til uakseptabel oppførsel. Og det er et løfte.
Bare så det er sagt.

fredag, november 24, 2017

Svart Fredag


Dei fleste må forhalda seg til høgtider på eitt eller anna vis. Det er ingen som takkar nei til fri på dei raude dagane, sjølv om dei kan hende ikkje veit kvifor dei vert feira. Eller har planar om å ta del i dei.
Markeringane kjem tett, og særleg på våren ligg dei raude dagane som perler på ei snor.
Arbeidarane sin dag 1. mai – Pinsti, himlaspretten og nasjonaldagen.
Det er bra greier, det er me alle einige om.
Eg kjenner ikkje mange som helst vil jobba i jula og i påska heller. Så noko kan me takka kristendommen for, me som er skeptiske til innhaldet og utføringa òg.
Det finst òg markeringar som ikkje kvalifiserer til å vera raude, som mange likevel markerer: fødselsdagar, bryllaupsdagar, morsdagar, farsdagar, St. Patricks dag, Valentinsdagen, karneval, kvinnedagen, FN-dagen, Black Friday, St. Hans og Halloween.
Eg las ein stad at det var gjort forsking på kva for ei høgtid norske ungar likte best. Det viste seg at jula og syttande mai måtte sjå seg knust av Halloween.
Ingenting slår kombinasjonen "kle seg ut som noko skummelt og få gratis snop".
Så mykje for dei norske verdiane og tradisjonane. Listhaug og Borten Moe og Helleland har grunn til å vera bekymra.
Eg saboterte i mange år både morsdagar og farsdagar; eg såg dei som dårleg skjulte unnskyldningar for å få fart på forbruket. Mor ville veldig gjerne markerast, så som oftast ringte eg heim likevel, men eg gjorde ikkje noko meir ut av det.
St. Patricks day har eg ikkje så mykje imot. Eg har rett nok aldri feira han, men irsk musikk og øl har eg sansen for, så under dei rette føresetnadene, er det ikkje utenkjeleg at eg kunne ha late meg riva med.
Valentinsdagen er den nest verste. Ikkje fordi eg ikkje tykkjer at me skal feira kjærleiken, men fordi han blir framstilt søt og rosa og kvalmande som sukkerspinn. Aller verst er nok denne dagen for dei som er ufriviljug åleine. Ingenting kan vera meir stusseleg.
Black Friday: Av alle dårlege idear, er dette den verste. Mann av huse for å få kjøpa noko billeg, køar og slåsting. Menneska framstår aldri meir motbydelege enn i slike situasjonar; situasjonar der dei jaktar noko billeg i flokk.
Opphavet til dei tradisjonane som i varierande grad har vorte sugd opp i det norske samfunnet dei siste åra, er om mogleg endå meir diffust for meg enn opphavet til dei me har frå før.
Når dette er sagt: Det er ein tradisjon frå USA som eg faktisk kunne ha tenkt meg å feira, men som merkeleg nok ikkje har komme hit.
Eg siktar til hausttakkefesten Thanksgiving, som er ei av dei verkeleg store høgtidene i Sambandsstatane. Me har hatt ein variant av han her heime òg, Mikkelsmess, men denne vart visstnok avskaffa av danskekongen i 1770.
Ideen bak Thanksgiving er god. Det er ei feiring av grøda og familien og venskapen; ei takksemd for det ein har.
Kalkun, mais, graskar og søtpotet er ikkje slikt me vanlegvis et her. Men det burde ikkje vera vanskeleg å finna matrettar som svarer til desse, som lammesteik, tytebærsyltety, poteter og rosenkål. Og så kunne me eta dette saman med vener og familie, mens mørkret fyller stadig meir av ettermiddagen.
Heller det, enn å slåst med ein fyr frå Madla over eit fjernsyn som er sett ned med 30 prosent, og som ein ikkje ein gong treng, men som passar så jæskla godt på den hytteveggen.

lørdag, november 11, 2017

Trav og di.

Torsdagen jeg skrev om sist, den er for lengst blitt erstatta av flere dager, av rutiner og lanternefester og nye byggemøter og lagedager og andre møter og bilturer og problemstillinger rundt jallalading av elektronisk bil. Og ironien i at da skattepengene endelig kom, så dekker de nesten på krona det beløpet det koster for en ordentlig ladestasjon, den er beisk og sur som magesyre.
Men man bør ikke klage. Man krummer nakken mot vinden og regnet og fortsetter ned leia.
Vi lever godt, har mat, jobber, tak over hodet, pass med den fjollete løva med øksa. Ungene på privatskole. Vi har mer enn hva vi trenger, i motsetning til mange andre.


Men denne Torsdagen, jeg dro litt tidlig hjem fra jobb, siden jeg hadde begynt så ukristelig tidlig på morgenen. Det var tut og kjør hjemme. Høye stemmer og kaos da jeg kom inn i gangen, sko og sekker, matbokser og vannflasker, ytterjakker utover gulvet, jeg lukka døra. Stengte høsten ute.


Vi dro mot Randaberg igjen, Ingrid og jeg. Jeg måtte lide meg igjennom etter skoletid på Radio Super, med sine fjollete programledere og formaterte popmusikk på norsk. Og Ingrid leser misnøyen min, men uten at det plager henne nevneverdig, for avtalen er at hun bestemmer radio på veien bort, og jeg på veien tilbake.
Hun har fått ridestøvler og hansker. Hun liker det - å ha utstyret i orden - og vi er tidlige som vanlig. og vi liker å være tidlige. Vi parkerer bilen, og Ingrid må høre ferdig en sang av Markus og Martinus, men jeg slipper, så jeg tenner en Camel og venter utenfor bilen, og det er faktisk et forunderlig fint lys her på Randaberg denne Torsdagsettermiddagen som holder på å bli kveld, og ikke regner og blåser det heller. Ingrid kommer ut av bilen, plundrer med å låse den, og imot oss kommer en liten, hvit hund med en liten ball mellom tennene. Han kommer bort til meg og er ufattelig glad, og han vil at jeg skal kaste ballen, men han vil slett ikke slippe den, og det kommer en lav knurring fra strupen hans når jeg forsøker å lure ballen ut av den låste kjeften. Jeg snakker til han, men selv om jeg løfter han opp etter ballen, så henger han fast og vil  ikke slippe. Ingrid er fascinert av dette, for det er ikke så vanlig at hun ser meg i interaksjon med dyr. Til slutt får jeg avleda den lille kjøteren, og røska ballen ut av kjeften hans, og nå er han så ivrig at han nesten eksploderer, blikket hans er fiksert på det jeg har tatt fra han, som er blankt av sikkel, og jeg gjør ingen finte, og når jeg kaster, så har han allerede tjuvstarta, og fanger og overmanner byttet sitt etter et par dabb i bakken. Han kommer mot oss igjen, i triumf, og også denne gangen nekter han å gi slipp. Han blir nesten skuffa når jeg ikke prøver hardere. Vi går inn i stallen, og må vente i ti minutter før Bruno og gjengen er tilbake, Ingrid finner salen og en ridehjelm og når hester og folk kommer inn, så er vi klar.
Jeg skal ikke kjede dere i hjel med detaljer. Vi lærer ting. Eller særlig Ingrid lærer ting, men jeg også. Nå rir hun selv, uten at jeg holder i spilltauet, hun tar instruksjon på et vis som ikke slutter å imponere meg, og denne smått magiske Torsdagsettermiddagen skal vi ri en runde i den kjølige høstlufta, og vi er først, så vi slipper å se inn i ei hesterumpe, og det lukter deilig av høst, og i vest går sola ned, og etterlater en spektakulær rødfarge på himmelen.
Bruno er i brukbart humør også.
Ikke noen tjuvtriks, og nesten frivillig traving i ridehallen etterpå. Det er i sannhet en fin kveld, vi skynder oss langsomt ned til bilen, jeg finner P13 som har radioresepsjonen over DAB-båndet eller hva faen det heter. Jeg ler høyt flere ganger, og må dempe lyden hver gang det kommer noe som er for drøyt. Det går ikke å forklare det drøye til en åtteåring, at det er det at det er så drøyt som gjør det så morsomt.
Vi svinger mot Storhaug, der Rållså er på svømming med Endre, jeg setter telefonen på ringing og skifter sko og jakke, og der tar Rållså telefonen, og jeg avleverer datter og nøkler og traver - minst like fint som Bruno - og sikkert dobbelt så fort - nedover mot jernbanen, for å komme meg til biblioteket i Sadness, der eventen starter om omtrent en time.
Konduktørføkken straffer meg med et gebyr på 40 spenn fordi jeg ikke har appen, og ikke har kjøpt billett på forhånd. Når jeg skal betale, så røsker han kortterminalen ut av hånda på meg, som om han tror at jeg hadde tenkt å ta den på lomma og stikke av med den.
Noen ganger er det vanskelig å tro det beste om folk, men kanskje han bare hadde en dårlig dag.


tbc







fredag, november 03, 2017

Tusen ting som skjer


Lesesirkelen Bok & Kneg var på Sandnes i går kveld for å høre forfatteren Demian Vitanza snakke om sin siste bok: romanen Dette livet eller det neste.
Turnèen er arrangert av Folkeakademiet Rogaland , og har vandret rundt på ulike biblioteker i regionen den siste uka.
Jeg kommer tilbake til dette fine og superaktuelle arrangementet, men først vil jeg oppsummere dagen min, som starta tidlig og var hektisk, oppjaget, variert, artig.
Dagen begynte grusomt tidlig. Klokka 0500. Opp av senga. Famle etter klærne i mørket, kle seg og bare såvidt greie å lure på seg sokkene, fordi ryggen ikke er helt i lodd. Inn på badet. Kaldt vann i ansiktet. Kjapp tannpuss. Ut i gangen. Finne nøkler, sekk, adgangskort, sigaretter, jobbejakke, buff, sykkelhjelm. Ut døra, låse opp sykkel, skru på lys framme og bak. Trille ut på veien, ned Jonas Lies gate, i litt for stor fart, men det er nesten ingen andre enn meg som er oppe klokka kvart over fem. Bortsett fra Brustadbakeren, kanskje. Det lukter boller og brød, jeg suser videre, under undergangen, forbi bygningen som huser en varmepumpeleverandør, et skilt som med røde old school digitale bokstaver som viser tid og temperatur:. 0515 - 9 grader Celsius. Jeg suser ned den brattte sykkelstien som går igjennom Slaskamarka, det lukter høst, råtnende løv. Lufta er deilig frisk mot ansiktet, jeg passerer Ullandhaug skole og forbanner sykkelen som ikke girer helt rent, kjenner kjettingen som liksom ikke vil bestemme seg for hvilket tannhjul den vil vandre på. Når jeg passerer prixen i bekkefaret pleier jeg å se hvordan Byggmester Bob ligger an med takskiftinga, for han har nemlig også ei lystavle - ei som informerer om hvor mange tak han (eller de) har skifta i 2017. 151. Da holder de skjema, tenker jeg, for i 2016 skifta de 170, men nå er vinteren like om hjørnet.
Jeg fortsetter, ned Fritjof Nansens gate, forbid Essoen, krysser Hillevågsveien og renner ned bakken, under jernbarnebrua ved nedlagte Hillevåg stasjon. Det tar ti minutt å sykle og et kvarter å skrive seg ned på jobb.
Jeg triller inn sykkelen og piper meg inn på industriområdet ved hjelp av adgangskortet. Når jeg kommer ned på kaien, så er det ingen der, intet kornskip, og planen min - Plan A - om å fyre opp lossetårnet, ta en kaffekopp, og sette seg ned og lese resten av Vitanza's bok - tre timer i deilig, monoton kompressordur er skutt i filler.
Jeg blir ikke ferdig før kveldens arrangement, pokker ta.
Det blir tankarbeid istedet, i stolheis. Denne typen arbeid er den eneste årsaken til at jeg fortsatt har noe som minner om muskler. Konseptet er: En heiseanretning - stolheis - blir anbrakt over en råvaretank, en kroppsarbeider blir plassert i stolen. Med seg har han: Oksygenmåler, walkie-talkie, fjernkontroll til heis, egnet verktøy - foreksempel greip, hakke eller skrape. Han eller hun har på seg åndedrettsvern, støvler, støvdress, fallsikring. Go!
Så heiser vedkommende seg ned til bunnen av tanken 20 - 30 meter, og gyver med varierende iver løs på de (ofte forsteinede og illeluktende) restene som har satt seg i tanken. Lag for lag - til tanken er ferdig rengjort. Det er tungt arbeid, og ikke uten risiko.
Jeg er oppi der en time. Det går seint, jeg er ikke tjue år lenger, eller tretti. Jeg er ikke engang 40 år lenger. Jeg har hundrevis, antakelig tusenvis av timer nedi sånne tanker. Fordelen med hardt kroppsarbeid er at man føler at man gjør noe, og sjansen for å få sove når det blir natt er relativt stor.
Men det er ikke natt ennå. Jeg karrer meg møysommelig opp åpninga i toppen av tanken. Magnhild huker av kroken jeg har i nakken. Jeg er varm. Lemper av meg radio, fjernkontroll og oksygenmåler. Blåser støv av selen med en trykkluftpistol. Magnhild har vært stolheis-vakt mens jeg var i tanken. Vi tar personheisen ned. Jeg finner den store notatboka mi og går i byggemøte.
Det første punktet er alltid HMS, og denne Torsdagen er det en del å snakke om.
Rundt to timer seinere er vi ferdige. Det er lunsj. Kantina vår er superbra og ikke dyr.
I lunsjen er det Mattis. I 20 år har vi spilt Mattis i lunsjen. Og klokka 12 er det tid for den ukentlige vernerunden i fabrikken. Sånn er det nå under ombygginga.
Tusen ting som skjer.

tbc

onsdag, november 01, 2017

Knask eller knep

Klokka er rundt halv fire, det er 31.Oktober. Dagen med stor D. Halloween.
Jeg har henta ungene på SFO, de har hatt zombietikken, og diskuterer høylydt, men er skjønt enige om at andreklassingene jukser i zombietikken når de 'sier timeout akkurat rett før me ska tikka di'.
Jeg er Halloweensjef hjemme, siden Rållså jobber, vi går innom Europris og kjøper to oransje bøtter som de skal fylle med snop i løpet av kvelden. Vi er litt i farten, ungene beiner avgårde på sparkesyklene sine, og småkrangler om hvem som skal holde meg i hånda i motbakkene.
Vi kommer hjem, og jeg lager hjernemassespaghetti, og de raser igjennom pianoleksene sine, lager pynt, spiser hjernemassespaghetti med blod (ketchup). Vi pynter terrassen med Halloweenballonger - annenhver selvlysende - Ingrid maler meg grønn i halve fjeset, og så kommer vennina fra Bekkefaret, de kler seg i de gamle sceneskjortene mine og sminker hverandre i fjeset. Stemningen er oppjaget, opprømt. Rett før klokka halv seks tenner vi gresskarlykta på trappa, jeg utstyrer ungene med refleks, og slipper dem ut i nabolaget. Jeg følger dem på avstand, og over hele Tjensvoll yrer det etter hvert av små spøkelser og blodige hekser og zombier.
Knask eller knep! Knask eller knep! Knask eller promp!
Det varierer fra små hekser og trollmenn på 6-7 år som går alene eller to og to, med foreldrene lurende bak Hekken - til store flokker med tenåringer - 10-15 stykker, og når de er så mange så minner de meg om foreldrene deres på gladmatfestivalen, eller i syden, eller russen på sitt mest usjarmerende. Det er ikke deres feil, eller det er det jo, men det er noe med konseptet mange mennesker i gruppe, den eskalerende oppstemtheten som oppleves som frastøtende eller skremmende eller, egentlig får du lyst til å be dem dra til helvete (noen av dem er kledd som om de er på vei allerede).
Ungene kommer tilbake - veldig fornøyde - med fulle bøtter, og setter seg ned på loftet, og sammenligner fangsten, og hele tiden ringer det på døra, og det nærmer seg slutten på knaskereservene, så jeg må rasjonere, men så har ungene fått tre poser lakrisbåter som de ikke vil ha selv, og all kjeksen i skapet går i bøttene, og til slutt har vi bare lakrisbåter igjen, men så sender jeg ungene ut med en tallerken dampet brokkoli som er tilovers fra middagen, og det er faktisk noen som takker ja til det, og så skreller jeg og skjærer opp noen gulrøtter, og det er det også noen som vil ha! Og veninna fra Bekkefaret sier at hun håper at alle ungene i hele verden kommer, slik at hun kan snakke med dem, og da må jeg le og spørre om det aldri blir nok, og omsider så minker det på måkeflokkene, og Endre er kvalm og har vondt i magen, og har sjokolade i munnvikene etter å ha stappa i seg mesteparten av snopet sitt, og når Rållså kommer, så er det ikke vanskelig å få overtalt ungene til å gå i seng, og jeg rydder sånn noenlunde, og hører omen av Mio min Mio der inne fra barneværelset, og når Rållså kommer ut, hører jeg Endre rope forsiktig på meg: Pappa? Fotbukt? Og når jeg går inn, og lager en brett i enden på dyna, og løfter føttene hans oppi.
Og ingen av dem orker å bøye seg over kanten for å gi meg en klem, og der sovner Rållså i en krøll også.
Og freden senker seg over Tjensvoll, og det har vært intenst, men gøy. og ungene er fornøyde, og man må vokte seg for å fremstå som en gammel surpomp, men ha empati med dem som ikke klarer det.
Og heldigvis er det snart jul.

mandag, oktober 30, 2017

Kari Bremnes live 28/10 2017

I høst har Rållså og jeg vært aldeles bortskjemt med fine konserter.  Mari Boine, Thåstrøm, Hohlbrugger, Brigade og Helldorado.
På Lørdag hadde vi billetter til Kari Bremnes på konserthuset, og det var duket for enda en fin kveld.
Det er litt urettferdig overfor Kari Bremnes at det mange husker henne for, eller mer presist navnet hennes for, er Harald Eia' s elleville (og  veldig morsomme) harselas med nordlendinger i det geniale humorshowet Team Antonsen for halvannet tiår siden.
Selv har jeg hatt ei plate med henne, gitt ut en gang på 90-tallet, titulert gåte ved gåte  (tror jeg). Jeg liker den plata, selv om den aldri har gitt meg nevneverdig kred i gothmetall-kretsene jeg har vanket i.
Og så er hun jo såkalt 'folkekjær', og det har gitt henne mange snurringer på P1 Radio. Tilogmed mormor likte Bremnes, og hun var over middels skeptisk til nordlendinger.
Vi var på plass i konserthuset før åtte, takket være enda en barnevakt rekruttert fra nabolaget. Jeg satte meg i baren og drakk overpriset pilsnerøl med obligatorisk tips, og Rållså drakk hvitvin fra et plastglass, og så gikk vi inn, og så viste det seg at vi hadde billetter på galleriet, på langsiden mot scenen, slik at vi ble sittende etter hverandre, du vet - som når man kjører buss - og sannelig om ikke Teif Lore og søstera ikke satt litt lenger bak i bussen, og halve salen var også satt av til sitteplasser, og den andre halvparten - framme ved scenen- var satt av til vanlige ståplasser. Normalt foretrekker jeg å stå på konsert, men siden ryggen min har vært vrang i det siste, så var jeg glad for at jeg slapp.
Bandet entra scenen først, og like etter kom denne vakre, mystiske kvinnen vaklende inn på litt for høye hæler, i litt for trange bukser, og så var vi i gang.
At hun var så vittig hadde jeg ikke forestilt meg på forhånd, og jeg synes hun kommuniserte veldig godt, som om hun inviterte oss inn i sin egen stue. Musikerne hennes var selvfølgelig helt topp, sinnsykt presise, samspilte. Og stemmen hennes klinger mørkt og deilig, og salen elsker henne. Elsker dem.
Det er godt å være i den varme stua til Kari Bremnes, og det er kanskje det som er problemet, eller ankepunktet. Hun kaster seg ikke uti noe. Kanskje bortsett fra en litt rar tranedans på litt for høye hæler.
Det er lengsel der, melankoli, dyp, liv, peisvarme, men det er ikke avgrunn, desperasjon, angst. Det er ikke død.
Jeg savner det, etter Helldorado og Thåstrøm, jeg savner at hun tør litt mer.
Hele salen reiser seg og trampeklapper dem av scenen, så det er visst ikke så mange andre enn meg som er litt skuffa. Det var vakkert, men litt ufullendt.
Vi diskuterte det etterpå, Rållså og jeg - om det hadde vært enda bedre i et klubblokale - hvor artistene og publikum kom tettere på hverandre, for stua ble litt stor, men som sagt: sabla dyktige musikere.

søndag, oktober 29, 2017

Rock Noir Part 2 All smiles

Foto: Christer Håvarstein Photography

Tidligere har jeg forfektet at skillet mellom stor kunst og bra kunst kan oppsummeres med ett lite, men likevel fundamentalt spørsmål: Var det liv og død?
Var det dirrende, ravende, desperat, vakkert, intenst nok?
Misforstå meg rett, det kan være avgrunn i det dempede også. Intensitet.
Det kan være så teknisk fullkomment det vil, det kan være honning og blomster og pastell og himmelsk belysning, men uten desperasjon og aspektet med liv og død, så er det ikke stor kunst.
Det er ikke alt som trenger å være stor kunst heller. Musikk og billedkunst og poesi og teater og romaner og film fyller på ulike måter ulike funksjoner og stemninger og behov hos ulike mennesker.
Noe ha lytteren eller seeren eller leserens fulle oppmerksomhet, mens andre ting fungerer best i bakgrunnen, i heisen, i bilen på vei til jobb. Dire Straits, for eksempel - perfekt i bakgrunnen, brumlebrumle ditidudididum. Liv og død har det aldri vært.
Eller toto.

Så hva gir jeg vår egen opptreden på Lørdag? Var det liv og død? Det enkle svaret på det er vel nja. Men. Vi har aldri vært nærmere. Det var en god gig. Vi nådde noen.
Etterpå, mens vi røyka de obligatoriske sigarettene, var det mange som var borte og sa fine ting til oss. Folk vi ikke kjente også. Vi Ryfylkinger liker skryt. Men vi aner ikke hvordan vi skal håndtere det.
Det var mange som hadde en mening om trommer. Det er ikke forbudt å mene noe om trommer. Mitt standardsvar bruker å være at jeg ønsker meg trommeslager til jul hvert år, men at jeg aldri får det. Det er litt som den bilbanen man ønska seg som barn som man visste nok var litt for dyr, men som man ønska seg likevel. Og når man kikka under treet i sekstida på julaften, så kunne man konstatere at det ikke blei noe denne gangen heller.
Timmy sitt svar pleier å være at jeg ikke har vært snill nok, noe han sikkert har rett i, men kanskje jeg skal ønske meg en bassist heller. Til neste år.
Da The Brigade begynte på sitt sett, sprang jeg opp trappene for å få det med meg. Jeg heier uhemma på The Brigade, jeg kjenner låtene deres, og de er litt mer køntri enn oss, og på sitt beste så er de liv og død. På sitt beste er det en desperasjon der. En avgrunn. Publikum synger med på refrengene, de svinger skikkelig.
Jeg går rundt og smiler og snakker med mennesker med høyere promille enn meg.
Og så kommer Helldorado og blåser alle av banen, og jeg tror aldri at jeg har sett dem bedre, og Dag er født til å være der - i spissen for dette fantastiske bandet - som har både dybde, desperasjon og viser en enorm spilleglede,  De er liv og død, og når de avslutter hele Rock Noir med en dundrende manisk versjon av Night of the Vampire, så kan ingen som forlater lokalet påstå at de ikke har fått valuta for konsertbillettene sine.
Og jeg priser meg så lykkelig over at jeg takket nei til forslaget om å gå på som siste band. For dette hadde det blitt umulig å toppe.




fredag, oktober 27, 2017

Rock Noir part 1

I 2013 ble det for første gang arrangert Rock Noir i Stavanger, og siden har det vært arrangert hvert år unntatt ett - med forskjellig lineup - men alltid med strålende Helldorado på toppen av plakaten.
Årets utgave besto av filmklubben Magiske Lanterner som viste filmen Night of the hunter, foruten Oliver Hohlbrugger, The Brigade og Helldorado. Vi var så heldige å få innpass med Long Night også, og bare det å dele scene med så gode band er fantastisk.
Og folken er Stavangers store og varme og dundrende musikkhjerte.
Vi hadde et møte på forhånd - noen fra hvert band - noen fra filmklubben - og han som solgte merch (merch er en forkortelse for merchandise og kan oversettes med 'handelsvarer', og i konsertsammenheng betyr det bandskjorter, hettegensere, vinyl og CD-plater.)
Uansett, så var det et grisehyggelig møte, hvor jeg var helt soleklart minst soleklar, og jeg tolka stemningen som veldig lun og god, og det virka som om alle de andre gleda seg like mye som det vi gjorde. Det ble foreslått at Long Night skulle spille sist, men det kunne jeg ikke si ja til, Det ville vært direkte uforsvarlig. Dagen etter var jeg litt usikker på om jeg hadde dumma meg ut, men vi er jo alle mennesker som har levd en stund, og sett både det ene og det andre.
Å komme til Folken er som å komme hjem. Det høres kanskje litt corny ut, men sånn er det. Scenen er akkurat passe stor, salen har et godt utgangspunkt for gromlyd, og jeg har hatt mange av mine største konsertopplevelser der, inne i storsalen. Bob hund blåste meg og Beelzebub ut av våre gode skinn her en gang rundt årtusenskiftet, ved en annen anledning stagedivet Skin fra Skunk Anansie ut i en stappfull sal, og ble sendt rundt i lokalet. I et kort øyeblikk hadde jeg det snauklippede bakhodet hennes i min åpne hånd. Opplevelsene er for mange til at jeg klarer å yte hver enkelt rettferdighet.
Jeg elsker trappeoppgangene opp til salen hvor bandplakater fra oppstarten på åttitallet pryder veggene. Det er en link tilbake til begynnelsen, en påminnelse om kraften som ligger i musikken, om tiden som går, og Folken som består
Igjennom alle disse årene har det vært frivillige studenter med uskyld i blikket og ønsket om å være med på noe som har kraft. Som gir mening.

Lørdagen kommer. Lørdagen post-Thåström, og som nå begynner det som skal skje å suse i meg. Litt nervøsitet er nesten en forutsetning for at man skal kunne gi alt, at man er fokusert, men for mye skaper en kløft mellom scene og sal. Det som kommer ovenfra må være overbevisende. Fra første strofe. Man skal formidle noe. Nå folk. Det er det som teller. Det er det som er kontrakten.
Ønsker man ikke å formidle, så bør man finne seg noe annet å gjøre.
Overdreven bruk av alkohol tyr jeg ikke til før jeg skal på lenger, i motsetning til mange yrkesbrødre og søstre og det er mulig at det er det som er problemet, eller det som er det egentlige problemet er vel heller at jeg er så himla dårlig på egentrening.
Jeg egentrener på Lørdag. Det er litt lite og litt seint. Jeg stryker skjorta og pusser støvlene. Tar bussen ned til byen med sceneklærne i en bærepose. Ved den utvendige trappa på Folken står flere av karene. Fissi, Hohlbrugger, Arne og Timmy. De røyker. Jeg røyker med dem. Hilser litt vilkårlig på dem jeg er sikker på at jeg ikke har hilst på tidligere.
Inne i storsalen står det flere mennesker og et rundt bord med ei kaffekanne og noen pappkrus oppå. Det er mildt hektisk. Lydsjekken er ikke i gang ennå, folk går og driver, smiler, gleder seg, og jeg også.
Mennesker som spiller og synger i band er ikke så veldig ulike andre mennesker. I sammenhenger hvor flere band skal spille, så hender det at de som er headliner har behov for å markere sin posisjon. Jeg har vært på turnè med hovedband som har tvunget supportband til å kutte i sine allerede korte sett mens de selv spilte oppimot to timer pluss ekstranummer, men på Folken denne Lørdagen i Oktober så er alt bare velvilje og smil, og det er vi som bryter tidsskjema for lydsjekken, men det er viktig for oss, viktig for alle at alle bandene får best mulig lydsjekk, at alle er fornøyd, og hele arrangementet er gjennomsyret av kjærlighet. Ja, jeg vet det høres gladkristent ut, men jeg har ikke noe bedre ord for det. Velvillig er for svakt og  velsignet er for kørka.
Vi går og spiser, Arne og Evely og jeg. Etter lydsjekk. Det er en thaigreie på tøffløkkeveien og en roadie og kompis av Timmy. Arne og jeg vil bare har forrett og øl. Forretten er ikke god. Salaten består av kinakål og thousand island. Men det går ned. Jeg har spist verre mat før konsert.
Når vi kommer fram har filmen starta, vi går backstage via baktrappa. Jeg røyker litt. Sitter litt. Flyter rundt omkring. Drikker kaffe. Setter mobilen på lading. Venter, og nå er bandet til Hohlbrugger i sirkulasjon. Og så er filmen slutt, og lerrettet henger nede enda, og i salen har folk reist seg, og jeg gir Rållså en klem, før jeg begynner å rydde sammen stoler sammen med noen ungdommer, og så begynner musikken, og lerrettet ruller opp, og der står bandet, og løfter oss over fra ett medium til et annet, og det er kjærlighet i salen også, smil, og snart skal jeg ut der, og synge, og jeg ser og ser på klokka, og alt er litt forsinka, og jeg kler på meg skjorta og en liten stund er jeg helt alene bak scenen, og jeg tenker herregud så herlig. Jeg hører ei monoton stortromme fra Hohlbruggers sett, og jeg skulle ønske at jeg kunne være der og høre hele, og så er de på siste sangen og Arne og Timmy retter på cowboyhattene, og jeg fyller vann i et plastglass og i handa har jeg en settliste, og Hans fra Helldorado sier at vi må bare spille settet vårt, men hvis vi klarer å knipe inn noen minutter på changeoveren, så er det fint, og mens applausen runger i salen for Hohlbrugger, senkes lerretet ned og de bærer av sine greier, og vi bærer på våre, eller ikke jeg, jeg holder dører og forsøker å være minst mulig i veien, i halvmørket. Vi har egen monitormann. Han har roen.
Lerretet ruller opp med en svak durelyd, uendelig sakte og musikken starter, og før det er helt oppe, begynner jeg å synge,
We 're at the crossroads, the fire is dying, a cold wind embracing Your heart - and mine

tbc

onsdag, oktober 25, 2017

Beväpna dig med vingar


Det er ofte sånn at opplevelser - hvor store eller små de er - må ses i lys av forventningene man satt med på forhånd. Har du lave forventninger så skal det gjerne ikke så mye til for å bli revet med, løftet inn i noe som er større enn deg selv.
Jeg hadde gleda meg til Thåström-konserten på Fredag, for jeg hadde sett ham før - på Vikedal rootsfestival for 5-6 år siden - og han hadde blåst meg helt av, og vært festivalens ubestridte høydepunkt. Det er dessverre sånn at det ikke er så ofte at jeg gleder meg lenger, men til gjengjeld kan jeg grue meg med uforminsket styrke.
Hele Fredagen var en oppbygning frem mot konserten. Mange av de fine folkene jeg kjenner skulle gå, og Rållså hadde fiksa barnevakt, og ungene gleda seg til å ha barnevakt, ikke en tante eller en annen nær slektning, men ei ungdomsjenta, og særlig Ingrid syntes det var stas, og fra hun kom inn dørene så var det nesten så de slukte henne med hud og hår, opp trappa, inn på rommet, de ivrige stemmene som svarte på spørsmål og forklarte: I steinerskolen så har me ikkje så ofte lekser, men me hadde i høstferien. Jeg var selvsagt klar i god tid, veldig klar for å treffe et rikelig utvalg av alle de fine folkene i vår vennekrets og utvidede bekjentskapskrets, og Rållså var selvfølgelig mye seinere ut døra enn meg, jeg hvileløst virrende ute i høstkvelden, men med munnen godt sammenknepet. Masing funker ikke i sånne sammenhenger, selv om man mister bussen. Det eneste som funker er tålmodighet, og det er krevende når man har ei revne i brystet, og da kan man for eksempel røyke en sigarett dersom man driver med slikt, eller lage en liten video av seg selv mens man venter. Eller begge deler.



Jeg kunne ikke andre verset, men Magnus påstår at teksten er sånn som dette: Får a se å komma, kaster meg i Glomma, uhuh.

Rållså var så fin der hun kom i den lyse kåpa si, etter det som i Rållså-time var et kvarter, men i min verden var det en halvtime. Det var bussen ned til byen, og inne på Gnu satt det mange fine og morsomme mennesker som skulle på Thåström-konsert, og snart var hele det brokete følget på vei mot konserthuset, for ingen ville være for seine, og klokka var bare halv ni eller noe, og vinden sleit i trærne og lys var tent bak vinduene i husene vi passerte, og vi måtte vente på Einstein som hadde glemt billettene på Gnu, og foran oss lå konserthuset - grandiost og skimrende og med perfekt akustikk - men akkurat litt for blankt til at jeg er veldig komfortabel der, men med plenty av knagger til å henge jakken på, og et sus av forventning, og Bjartis kjøpte ei øl til meg, men da jeg skulle kjøpe ei tilbake, så var han borte, og da sa Rållså: Me finne an lett, for det e bare han som har lang hår her. Og det var et godt poeng; Hovedtyngden av publikum var i alderen 40 pluss, og da er det ikke så tett mellom hestehalene lenger, men så er det desto høyere brille-og flintisfaktor, og jeg tenkte på hvordan det måtte være på Sjøhusene, der Nazareth spilte akkurat samme kveld. Men Bjartis var ikke å se, så da ble jeg stående med to ølglass, som jeg drakk med relativt god samvittighet.
Å, Thåström, Thåström.
Ikke vet jeg om det er lengselen som driver deg, eller flukten. Det har ikke så mye å si. Det som betyr noe er formidlingen. Pang. Liv og død. Rett i hjertet.
Jeg hørte det og så det og følte det, og det var nesten fot godt til å være sant. Spennet i settet - fra de veldig harde sangene - til de helt nakne, nedstrippede. Det er modig å spille de rolige i Stavanger, men det funka fint, og etter ei stund så fikk lydmannen stilt ned diskanten på vokalen også, så vi hørte ordene på de mer rocka låtene også. Øl og rock hører sammen, der er noe som er slått fast som en sannhet, hogd i stein lenge før jeg var på min første ordentlige konsert - på Waylon Jennings i det 'gamle konserthuset' i 1987. Men alle som har smakt øl noen ganger vet at større inntak fører til et - ofte økende - behov for å late vannet, jo større, jo mer, jo oftere og så videre. Dette igjen er ikke særlig forenlig med å få med seg alt som foregår på scenen.
20 minutter ut - etter den femte låten - meldte trangen seg, og det var så bra - selve konserten var så bra, at jeg ba kroppen om å holde kjeft, og da ekstranummer nummer to begynte, så tenkte jeg: Jeg lar det bare gå i buksa. Det er ingen som merker noe utenom meg - jeg forestilte meg at skoene ble fylt opp, at det ville være en frihet i det, men også en skam. Voksne menn på 47 pisser ikke på seg på konsert. Ikke jeg heller, så med et nødskrik holdt jeg meg til lyset ble slått på og publikum trakk mot utgangene.
Og Rållså dro hjem for å betale barnevakten vår, og jeg dro på debrief på Cementen, og da jeg kom hjem noen timer seinere, så hadde Rållså funnet Thåström på spotify, den ru stemmen hans fylte rommene i førsteetasjen, og hodet og kroppen. For en mann.



fredag, oktober 13, 2017

Jenter som kommer og går


Då eg var yngre, las eg mykje cowboybøker og kriminalromanar - og i grunnen alt eg kom over av lesestoff - og særleg slikt med tøffe bilete på framsida.
Kriminal og kåbbåi har eg lese mindre av dei siste 15 - 20 åra, eg har notert meg at kriminal er særleg poppis rundt påske, og at dei lærde er ueinige i kva dette skuldast. Dei er visstnok einige om at det er eit særnorsk fenomen.
Breie lag av folket les krim heile året. Skandinavisk krim sel som hakka møkk, og inga møkk er meir hakka og lettseld enn Jo Nesbø sine bøker.
La oss bare få det sagt: Eg har fordommar mot Jo Nesbø, men dei er i stor grad relaterte til musikken hans, og hans sentrale rolle i eitt av 90-talets verste band.: Di Derre.
Det at eg ikkje har (hadde) lese ei einaste av bøkene hans hadde samanheng med at eg frykta for å høyra røysta hans på innsida av øyret medan eg las. Jentesjåmkåmmeejogjentesjåmgåj.
Det at eg likevel sette meg til å lesa ei bok av Nesbø - med eit ikkje alt for ope sinn - handla nok mest om at alternativa i hyllene heime på Kåda var ditto lite freistande. Særleg biografiane til forlengst avskilta leiarar frå politiske parti som står i bokhylla på 'mitt' soverom. Dei står der og trugar med å kjeda meg ihel. Mor heiv ikkje så mykje, for å sei det mildt, så ein del av bøkene har vore far sine, ein god del har tilhøyrt mormor, cowboybøkene har vore mine, og dei litt klissete paperback-romanane har ein gong vorte kjøpt inn av Bergljot, men det vil ho sikkert blånekta for dersom du spør henne.
Mange bøker er slike som mor fekk i posten kvar månad, i dei to bokklubbane ho var medlem av. Der er det mykje rart, men òg ein del klassikerar Hamsun, Graham Greene, Selma Lagerlöf og så bortetter. Dei bøkene står heilt oppunder taket i tømmerstova, oppå gardinbretta. Omslaga er einsfarga, og det er ikkje lett å skilja titlane frå kvarandre.
Men Jo Nesbø si Hodejegerne var lett å skilja frå resten, med framheva silhuettar av tre personar på omslaget, og trådkrossen frå eit kikkertsikte i hovudet på den i midten.

Eg opnar boka og byrjar å lese. Det å bruka detaljerte skildringar er eit godt reiskap for å dra lesaren inn i miljøet, mana fram bilete for henne eller han. Eg kjem attende med døme på dette. Nesbø pøsar på med detaljar frå side ein, der hovudpersonen presenterer seg sjølve på ein unorsk måte, han er så full av tru på sin eigen genialitet, at eg ønskjer han skoten på side to, eller i alle høve så snart som mogleg. Han heiter Roger Brown, jobbar med rekruttering og er (som han sjølv seier) nummer ein. Sjefen over alle sjefar. Han er best i landet, ja kan hende i heile verda på sin jobb, han har verdas vakraste kone, han har alt for høgt forbruk (eller HO har), og difor stel han kunst frå toppleiar-kandidatane som han intervjuar - samarbeid med ein fyr som arbeider i eit vaktselskap.

Dei første 30-40 sidene er ei einsidig skildring av miljøet på toppen, med detaljar som ikkje seier meg nokon verdas ting: Han var iført rustning fra Gunnar Øye, grå Ermegildo Zegnadress, håndsydd skjorte fra Borelli og et burgunderrødt slips med sædcellemønster, jeg tippet Cerruti 1881. men skoene var jeg sikker på var håndsydd Ferragamo. Jeg hadde et slikt par selv.
Forstår ingenting av dette. Fyren har dyr dress. Skildringane får han ikkje til å tre klarare fram for meg. Snarare tvert om. Han fjernar seg, Som ein ballong i vinden.  Om Nesbø sine mange lesarar veit kva han snakkar om her, sjå det har eg mine tvil om, men denne ex-lesaren gjer det som sagt ikkje.
Når historia kjem opp i turtal, så er det så mykje action at det fossar kring baugen, det er skildringar frå innsida av ein utedo, soving med lik, og ein situasjon der Roger må klyppa hôl på ein (daud)person med neglesaks av di han er fastklemd i eit baksete i ein bil  det er einaste måte å overleva på.
Det er så mykje turtal at det minner meir om teiknefilm for ungar enn om bok. Eg kjenner at eg vert litt svimme, eller kvalm eller beggje delar.
Det er dette biletet HER som tippar boka ned i ein på terningen: ...Og den svikefulle løgnersken hadde omfavnet blyet, den fallosformede kulen hadde trengt inn i henne slik jeg en gang hadde gjort. Aldri igjen. Nå var hun død.
Det er med andre ord jenter som kommer og går igjen. Sirkelen er slutta.
Etter dette - og før dette - har forfattaren vunne prisar og seld ein milliard bøker. Men unnskyld meg: det er faen ikkje sånn at noko nødvendigvis er bra berre av di det er populært. For noko jækla møl.
Neste gong eg er heime på Kåda, så vert det Muntre minner fra ting og torg av Johan J. Jakobsen frå 2005. Det kan ikkje verta verre enn dette.






fredag, oktober 06, 2017

Du er bra nok som du er

Introversjon kjennetegnes ved en dominerende interesse for egne tanker og følelser heller enn den ytre verden og sosial interaksjon.[2] Introversjon er karakterisert ved personlighetstrekk som tilbakeholdenhet, passivitet og stillhet.


Kilde: Wikipedia


Så på dette kurset som eg var på for nokre år sidan fekk eg bekrefta det eg har hatt mistanke om heile tida: Eg er av ein introvert natur. Det å gje meg sjølv eit slikt stigma, det å setje meg i denne båsen er ikkje noko som eg gjer med veldig lett hjarta, for det er som med diagnosar og med horoskop og innbilt eller ikkje innbilt allergi mot mobiltelefonar eller - ka faen heiter det ? - Mel? Nei - gluten.
Eller å peika på andre faktorar for at eg har vorte akkurat slik som eg har.
Ein del ting passar kan hende, og ein del andre ting passar gjerne absolutt ikkje, og Er det eigentleg så lurt å gå og kjenne så jækla nøye etter heile tida? Kunne det ikkje væra like greit å berre bita det i seg og akseptera seg sjølv slik som ein er?
Men nådde ein inn med eit slikt radikalt forslag, så slo ein vel føtene vekk under heile alternativbransjen. Eg trur likevel at folkehelsa generelt ville ha vore betre. Dei fleste av oss ville hatt godt av å tenka på noko anna enn oss sjølve av og til.
Det kan sjølvsagt vera slik at du verkeleg har liingar som kjem av at assendanten din er i løva, eller at ein av forfedrane dine vart rulla i mjøl som liten, du kan sei det til meg, og eg vil ikkje sei deg i mot. Eg vil himla med auene og tenka mitt. Inne i djupet av sjela mi vil det bobla av innvendingar, men diskusjonen vil eg ikkje ta. Ikkje på vilkår.
Eit av dei store spørsmåla i det som vert kalla verdas beste land er kvifor så mange av oss kjenner på at vi ikkje er bra nok. Eg trur dei fleste ( i alle høve dei med introverte fiber i systemet ) har hatt slike tankar.
Kan hende me alle skulle ha vore haiar, alltid i rørsle, utan dette behovet for å kjenna etter.
Men eg seier det til borna mine. Kvar dag. Du er bra nok som du er.
God helg.










onsdag, oktober 04, 2017

Ferdig mingla og klar for nye utfordringar

For fleire år sidan var eg på kurs i regi av bedriftshelsetenesta.
Det var eit ganske kort opplegg over to timar, og det var leiaren min som hadde meldt oss på, han og meg (i alle høve er det slik eg hugsar det), og lokala som dei rådde over då var veldig friske, hugsar eg at eg tykte, i eit toetasjars murbygg, som ein gong i tida hadde husa ein slags form for industri, og det var kronglete trapper med motiverande slagord på veggjen, og tregolv som knirka når ein trødde over dei, og oppe i andre etasjen var veggane måla i friske fargar og det lukta kaffe, og lukta av kaffe om morgonen er nok den beste lukta som finnst, og det var smilande damer i resepsjonen, og eg var eigentleg litt for skjeten til å vera der, og hadde ein hestehale som var raska saman i hui og hast, og vernesko som lukta gamleerik, og leiaren min hadde kan hende truffe litt betre med klea, men vore vel raus med aftershaven.
Meir og meir skulle det syna seg at me var to fiskar på land, eller eg var i alle høve fisk, han var kan hende meir ein krabbe, og me vart sitjande i ein lang korridor med kaffikoppane våre, og inn kom det - i eit jamnt sig - 15-20 damer i smarte draktar og dyre sko, og parfymane deira blanda seg til noko eksotisk, og utraderte etterbarberingsvatnet, og dei snakka høgt og mykje med kvarandre. og dei hadde nok førebudd seg betre enn eg hadde på temaet, og allereie før møtet eller kurset eller seminaret starta, så hadde fordommane mine blomstra, og keisemda må ha vore lett å lesa på meg, eg er ingen pokerspelar. Eg speler helst Mattis, og der er det heilt greit å syna kjensler.
Temaet var Ekstroverte og Introverte personlegdommar, kva som var typiske trekk og korleis beggje deler hadde fordelar og ulemper, og mange av damene var engasjerte, og særleg var dei ute etter å definera seg sjøl - forklara kvifor - finna unnskyldningar for at dei var akkurat slik som dei var - eller i alle høve er det slik eg hugser det - eg hugser òg ein mild irritasjon som vaks i meg, og allverdas kaffi kunne ikkje kurera kjensla av - lengten attende til havet - eg trur leiaren min greidde seg betre enn meg, og i ein kort pause med frukt og mingling, så var det ei styla dame i 30-åra, som tydelegvis dreiv eige firma som delte ut visittkort til dei rundt seg, og etter at ho hadde gjort det, så såg ho på meg og sa: Ja, vil du ha ett du òg, eller?
Eg ville ikkje ha visittkortet til dette mennesket. Eg sprella to gonger med halen og vart liggjande livlaus under eit bord med kursbrosjyrar.
Ferdig mingla og klar for nye utfordringar.

søndag, oktober 01, 2017

Legg ner telefonen for Natas

På Fredag var Rållså og Timmy og jeg på konsert med Mari Boine på Tau scene.
Maskinhallen er et veldig dekadent konsertlokale, publikum er hovedsakelig menn og kvinner i alderen 30 til 60 år.
Vi kjøper oss noe å drikke og stiller oss helt framme, og lokalet bobler av forventning, og jeg bobler jeg også, og jeg er ikke engang brisen.
Det går en lydtekniker over scenen, han stopper ved hver mikrofon for å kontrollere at det er lyd. Bøyer den lange ryggen sin ned til den i midten, fortsetter forbi oss og ut ei dør til høyre.
Og der går bandet på, stemningen stiger, bass og trommer begynner å murre og 50-60 mobiltelefoner blir løftet mot den lille dama i den oransje og svarte kjolen.
Men hva faen er det med disse mobiltelefonene? Hvem er det som filmer på konsert? Og hvorfor gjør de det?
For meg betyr samspillet mellom sal og scene enormt mye, det tilstrebes en suggererende tilstand, et ønske om å nå og bli nådd, om å gynge med, og følge rytmen og forsvinne inn i det. Å gi seg hen er sterke ord, men sånn er de beste konsertene for meg. Hodet kobles ut, og jeg forsvinner i øyeblikkets magi.
Det er mange faktorer som kan ødelegge en god konsertopplevelse - de mest opplagte er gjerne at bandet eller låtene eller formidlingen ikke holder mål. Det kan være lyden som er dårlig eller at man er for full eller for edru eller av andre grunner ikke blir nådd.
Vel - for meg er det først og fremst menneskene rundt meg - mitt medpublikum som har en tendens til å bryte den skjøre magien - for det ofte er en eller annen idiot som har drukket for mye som står og jabber mens bandet spiller, eller hun står og filmer med mobilen sin med lommelykta på - på første rad - og hun gjør det på alle høydepunktene, bryter det skjøre for dem rundt seg, og periodevis klarer jeg å la være å irritere meg, men mye energi går med i forsøket.
Men hvorfor? Hvorfor filmer dere? Klarer dere ikke å ta imot? Er det for å skryte på sosiale medier? En mobilfilm kan aldri fange det som øyeblikket kan. Aldri. Så hvorfor være halvveis til stede igjennom en skjerm? Hva faen er greia?
Blondie ved min side legger telefonen ned for å være med på samjoiken på siste ekstranummer. Det høres helt jævlig ut.
Til tross for at dette vilt ukjente mennesket gjorde sitt beste for å ødelegge  min opplevelse, så var det en sekser. For Boine utstråler og kommuniserer både varme og autoritet, den lille dama på seksti år, dansende over scenegulvet, og det fantastiske bandet hennes, som ga låtene atmosfære, galskap og dynamikk. Jeg bøyer meg i støvet. Helt ned.
Og neste gang jeg er på konsert og noen filmer med lykta på, så kan det hende at jeg er så uheldig å søle litt øl på vedkommende.

tirsdag, september 26, 2017

Electric Avenue - Påskeharen tester den elektriske bilen

Rållså og jeg har kjøpt elbil, og sånn sett så er det kanskje i seineste laget å foreta testen etter at skinnet er skutt.
Det jeg kan gjøre er å dele noen betraktninger med dere, for er det èn ting vi menn har greie på, så er det å snakke om oss selv. Det faller liksom så naturlig. Noen av oss elsker å gi råd også. Jeg er ikke helt der. Det er liksom for mye jeg ikke har peiling på.
Men det er ikke alltid de med mest peil som roper høyest. Sjekk ut kommentarfeltene, og dere vil vite akkurat hva jeg hinter til.
Nåvel elbil: Bra eller drid? Fordeler og ulemper?
Rållserauå og jeg landa på en Mitsubishi Miew - en fireseters sak - en Donaldbil - en trillebår med motor.
I og for seg var det kun denne typen bil vi hadde råd til, valget sto mellom Citroen, Peugeot og Mitsubishi, men det er visst ikke noen forskjell på dem.
Vi har pr nå hatt den i 10 dager, den ruller fortsatt, og den største forskjellen på denne og en vanlig bil er at alt er så mye billigere. Forsikringer, veiavgift, bompenger, drivstoff og ferjeturer.
Jeg reiser for 47 kroner med bil på Tauferja - med kort, vel å merke, men det er jo helt latterlig billig.
Vår elektriske bil inviterer ikke til råkjøring. Delvis fordi den ikke er så veldig kjapp, og delvis fordi at hard kjøring = høyt strømforbruk , og her berører jeg selve akilleshælen til Mitsubishi Miev.
Det er som å ha en bil med ekstremt liten bensintank.
Vil du bruke varmeapparatet så koster det deg 20-30 kilometer kjørelengde, så dette skal bli interessant å se utover vinteren.
Den bråker lite, er veldig 'snedden' å kjøre, lett å snu og parkere. Den har Dab + radio, noe som gjør at jeg kan høre rock som andre har plukka ut, og jeg antar at jeg må ha sett litt latterlig ut da jeg svingte inn på parkeringsplassen til Felleskjøpet, i den lille blå elbilen, og Killing in the name of.. Med Rage against the Machine på full fyring på stereoen.
Elgitar er bittelitt tøffere enn elbil.
Ellers er jo alt nytt. Jeg har ikke eid et nytt kjøretøy siden 1986 - da kjøpte jeg en Tempo Tiger moped, som kosta 10 500 kroner, og jeg mener på at far spytta i et par tusen, men det er en ganske annen historie.
Jeg trekker også for blåfargen, selv om jeg har vært med på å bestemme den selv. En Liverpoolsupporter burde ikke kjøpe blå bil, for det sender ut helt feil signaler. Rent politisk så er det heller ikke bra, men Høirefolk kjøper ikke sånne biler som dette. Freppere kaller ikke dette for biler en gang.
Men, altså: Jeg lander på en treer - toppkarakter - for den gjør logistikken lettere.
Og enn så lenge så funker den helt fint.

tirsdag, september 19, 2017

Hest er best som pålegg


Hesten har hatt og har høg status hjå menneska, det kan det ikkje vera nokon tvil om.
Det har nok ein del med potensialet han har, som ridedyr, trekkdyr og arbeidsdyr, som transportmiddel - den har høgare toppfart enn esel, kamelar og kyr, og reint estetisk er dei overlegne dei fleste andre dyr.
I det norske (og internasjonale) språket er hestens forskjellige eigenskapar ofte brukt for å forklara noko eineståande.
Eg nemner i fleng: Hestekrefter. Å lukte eller sveitte som ein gamp. Gamperiff. Å vera Hæstkuk. Sprek som ein fole, sterk som ein gamp, eller sur som ei gammal merr. Eller din trave.
Eller engelske Hung like a horse, som er referanse til den ekstreme størrelsen på forplantningsorgana til hingsten. Min favoritt er det Trønderske Merrabett- som er å klypa på innsida av låret, og som refererer til hestens infame natur.
Eksen min skreiv ei doktoravhandling om hesten, og brukte meg til å sparra med, og oppgåva handla vel mest om det mytiske frå forne tider, om alt det som desse dyra har betydd i eit arkeologisk perspektiv. Eg er jo berre ein bondeføkk, og skjøna nok ikkje meir enn rundt halvparten av orda, og min kjennskap til hesten er hovudsakleg basert på eigne erfaringar, ikkje på tusen år gamle fallosar, eller dekorasjonar på potteskår av leire.
Bruno, den brune vallaken kika på oss med avmålte augo medan han tygde på munnbetet sitt, og me gjekk bort for å helsa på. Han er som sagt ein ponni, me sto lydig og haldt i tampen, og det seig på med fleire jenter i ridestøvlar, fleire fedre med varierande kjennskap til dette mystiske dyret, og varierande iver etter å verta kjend med det òg, men alt for å gjera avkommet til lags.
Og så vart me instruerte i korleis me skulle føra oss, korleis me skulle leggja på salen, henga taumane, heisa stigbøylane, korta inn stigbøylane, halda taumane, halda avstand til dei andre hestane, for å seia det som det er: me fekk mykje informasjon, og vart granska inngåande av instruktørdama. Ho var heile tida svært tydeleg, og eg trur det bidrog til ein tryggleik, hjå både ryttarar og assistentar. I samla tropp gjekk me ut i ein hall, stilde oss på rekkje, og der skulle dei komande ryttarane lera å starta og stogga, og Ingrid skein der ho sat, som eit lys. Eg har ikkje noko anna ord for det. Så open og så oppmerksam har eg kan hende aldri vore.
Bruno og eg hadde ei slags pakt: om du ikkje lagar hekkan for meg, så skal ikkje eg laga hekkan for deg heller, og eg gjekk og småsnakka med han, medan han sutta og beit på metallet han hadde i kjeften.
Alle disse hestene har sin egen rangordning, hvis en med veldig lav rang går for nærme en av de med høy rang, kan det hende at disse prøver å bite..
Instruktørdama instruerte og overvaka, og då ho spurte om nokon ville prøva å trave, så fauk femseks hender i lufta med ein gong.
Bruno strutta vel ikkje akkurat av travelyst. Motviljug dassa han avgårde og eg småsprong ved sida av, og den første gongen så presterte han vel noko - som med litt godvilje kunne kallast trav - men dei to neste gjekk han berre fort.
Me sa oss nøgd med travinga, og til slutt tok me ein fellesrunde utandørs, og instruktøren spurde om Ingrid var nøgd med Bruno, og ho sa ja. Og då sa instruktøren Ja, jeg synes dere passer sammen.
Og då det var slutt, fekk han ein klem frå Ingrid og eit  stryk over mulen frå meg, og så hengde me opp sal og bissel og tau og greier, og så sette me oss i bilen og åt brødskiver med banan medan me cruisa heimover mot byen. Litt smartare begge to.
Du får ønska deg ridestøvlar til jul, Ingridmor, sa eg.
Ja. Sa ho.
Inni draumen ein stad.

mandag, september 18, 2017

Ride ride ranken

Dotter mi har byrja på riding.
Det måtte vel koma, eg har sjølv vore deleigar i ein hest, ein uregjerlig islandshest døypt Frøya: utspekulert , ondskapsfull og bornehatande.
Frekkesen hadde og hest. Silvana. Eg likte henne ikkje.
Eg likar ikkje hestar så godt. Det er så mykje vibbar og styr. Tjuvtriks og himling med augene.
Eg likar kyr,det forutsigbare, rytmen, lyden. Dei gjer seg ikkje til, bit ikkje etter deg eller stiller seg med rassen til og nektar å samarbeide. Hestar har eit stort register av nedrige triks.
Hest er best som pålegg.
Men hesten er eit dyr, og sidan Rållså har ein teori om at eg kommuniserer best med slikt som ikkje har språk (dyr og små ungar), så er det meg som er utpekt til å vera assistent til hesteeventyret.
Dottera mi er det beste selskapet eg kan tenka meg. Ho er nyfiken, sosial, viljesterk og  har humor. Dessutan kan og veit ho mest alt, og det må ho ha etter mora. Eller kan hende etter farfaren.
Det fins verre måtar å bruka Torsdagsettermidagane på enn å vere saman med henne.
Ridinga går føre seg på ein gard ute på Randaberg, me sig i fint driv i bilkollektivet sin Peugeot - Rållså sitt handtegna kart ligg over Ingrid sitt fang.
Me er tidleg ute, svingar inn framfor ein fin liten gard, med raude bygningar, barnehage og kvite gjerder kring.
Me parkerer på ein romsleg parkeringsplass, og tuslar opp til det som skal vera stallen - kjenner på døra og går inn - inn i eit rom der det heng eit tjuetals salar på knektar mot eine veggen, og eg tenkjer at dette har vore eit silerom ein gong I tida, og at det har stått ein melketank på golvet, og at det har vore ei krukke av glas med røyr, der mjølka har rent igjennom, og at melkemaskinen har stått og dura, medan kyrne har blitt molka på den hi sida av veggen.
Me nølar litt, før me opnar døra inn til stallen, og det første som møter oss er synet av ei jente først i tenåra som står og kostar pelsen på ein hest. Ho smiler og seier namnet sitt, og me vert ståande utan å gjere så mykje. Tusla rundt og kika på hestane, det er mest berre ponniar, forutan ein fjording, dei er berekna på born, tenkjer eg. Eg tippar at dei har godt lynne, og at det ikkje akkurat er villhestar det er snakk om.
- Sist hadde eg Bruno, seier Ingrid, med ei ganske lita røyst, og då får eg lyst til å klemma henne innåt meg. Det er så mykje draum i dette prosjektet, det er djupt rørande dette med born og dyr, og eg må strama inn på sarkasmen, kjenner eg, slutta å seia alt som eg tenkjer rett ut.


Det kjem ein far til med ei jente, og dei tek med seg eit spilltau og hentar seg ein ponni, det kan virka som om dei har vore med nokre gonger før. Ingrid og eg står og ser på, skiftar vekta frå den eine foten og over på den andre, og så kjem det eit følge inn døra. fleire ungar og fleire foreldre, og ei dame først i førtiåra, med ein tydelig autoritet, men ikkje brautande. Ho var heilt spesiell, og eg skjøna kvifor ho hadde gjort inntrykk på Rållså òg, ho har ein aksent som eg ikkje klarer å plassera, ho set alle i vigør, og så kjem det fleire fedre og fleire døtre, og nokon leiger Bruno inn på ein tom bås.



lørdag, september 16, 2017

Liv - men korleis leva det?

Me er ikkje så mange som bur i dette landet, mange av oss er i slekt, og liva våre, og skjebnane våre er vovne saman med tynne trådar som me ikkje kan sjå med det blotte auget.
I Ryfylke er det vanleg å ha minnestund etter ei gravferd, folk har behov for å koma saman og snakka og, ja - minnasts, og det kan ha lindrande effekt å veta at det er fleire som hugser - og som saknar, og ofte letnar det litt då.
I Anders si minnestund var det mykje folk, og det var ikkje akkurat uventa, og då Magnar og eg sette oss ned ved bordet, sat det et menneskje tvers over som eg drog kjensel på, men frå eit heilt anna hjørne av livet. Det var min gamle sjef på Felleskjøpet. Han hadde gått på jordbruksskulen saman med Anders, og her sat me på Høiland gard saman  - 20 år etter at han hadde gått av med pensjon - og hadde band til det same mennesket.
Kåre Øverhus kjem frå Ryfylke, og då han slutta i felleskjøpet hadde han jobba der i meir enn 40 år - dette var og eit argument han brukte ofte i diskusjonar - som om lang fartstid er det same som å ha peiling.
Han byrja altså der på 50 - talet, då det meste av kraftfôret vart handsama i sekker på 70 og 110 kilo, ofte knytta opp mot akkordar - jobba du hardt, kunne du tena tåleg bra. I dag er det mest ingenting av fôret som går ut i sekk, og dei veg ALDRI meir enn 40 kilo. Og akkord er heldigvis ikkje i bruk på felleskjøpet. Heile kroppen til Kåre rista der han sat, eg vart rørt av han som satt på sida av meg, som skjenkte i kaffikoppen hans, og passa på at han berre vart halvfull, slik at han ikkje sølte kaffi over heile seg når han skulle drikka. Eg var og imponert over måten han snakka med han på, og haldt blikket hans. Eg tykkjer ofte sjølv at det er vanskeleg å veta kor eg skal sjå når det er noko med folk om du skjønar kva eg meiner,
Men Kåre røynde kroppen sin på å bera sekkar, slita dei av og på lasteplanar, opp på aksla, inn og ut av bygningar. Og så stivna muskulaturen i nakken og akslene, og ryggen vart skeiv og vond, og ergonomi var ikkje eit ord som hadde noko meining i Noreg - ikkje før longt utpå åttitalet, og då var det vel uansett for seint for Kåre sin del.
Om han gjekk av med AFP eller vart uføretrygda, det veit eg ikkje, men han hadde hatt jobb og tent pengar og betalt skatt, og ein kan vel seia at han nok ikkje har mangla noko. Eg har ei lita historie om han òg - ei ekte felleskjøp - anekdote.
Før alle fekk mobiltelefonar i bedrifta vår, vart (forutan eit visst antal fasttelefonar) all kommunikasjon på fabrikken utført på eit stentofon-system, i alle etasjar i alle bygg var det stentofonar - ein raud boks med høgtalar og mikrofon som hang på veggen på strategiske og mindre strategiske stader. Kvar stentofon hadde eit firesifra nummer, så du kunne snakka ein til ein, eller du kunne gjere fellesanrop. Ved fellesanrop gjalla røysta til anroparen i alle apparata. Sidan det var høgtalerar utandørs òg, så kunne eit fellesanrop høyrast over heile anlegget, i og utanfor alle bygningane. Det vart stort sett brukt i kritiske situasjonar - som dersom produksjonen hadde stoppa opp, og ein ikkje kunne få tak i folk på rett nummer.
På ein slik fabrikk som den eg jobbar på, er det eit virvar av spjeld som opnar og lukkar seg for varestraum inn og ut av tankar og elevatorar, og desse vert drivne av trykkluft, og har ein ikkje trykkluft, så kan ein korkje åpna eller stenga, og nei då kan ein ikkje produsera.
Ein gong trykklufta forsvann hos oss på siloen, og det var Kåre som sat på kontoret (Kåre hadde ei karakteristisk, lys og lett hysterisk røyst, og låg terskel for å bruka fellesanropsfunksjonen, og ofte vart det flirt av rundt omkring, for dette var jo kringkasting for alle).

Så Kåre gjekk på fellesanrop, bøygde dei kjøttfulle kjakane over stentofonen på silokontoret og ropte:

HALLO PER! HALLO PEEER!
ME HAR MYSSTA LOFTÅ!

Det vart kneggja på pauserom og kontor over heile anlegget. Det var då formannen på lageret slo nummeret til siloen med følgjande beskjed:

JA, DET HØRRES IKKJE SÅNN UD!
HÆÆ?
JA, EG SEIE: DET HØRRES IKKJE SÅNN UD!

Kåre og kumpanen hans - som òg hadde gått på jordbruksskulen med Anders - gjekk litt før minnestunda var over. Eg tenkte at dei kan hende skulle nå ei ferje eller noko. Heile kroppen til Kåre rista over rullatoren der han langsamt forsvann ut døra.
Alle som har levd ei stund veit at tida er som eit hjul som går rundt og rundt, og me kan ikkje gjera noko til eller frå for å få henne til å gå fortare eller seinare. Det gjeld både folk med dårlege ryggar på 80 år, det gjeld dei som trur og ikkje trur, dei som har mykje og dei som har lite.
Det me kan gjera noko med - i alle høve dei fleste av oss - er innhaldet - det me brukar dette livet til, det me fyller det med. Det me er for oss sjølve og andre.
Lengden på livet er sjølvsagt òg ein faktor som me har innvirkning på, sjølv om det ikkje er definitivt, du kan vera ein treningsføkk så mykje du vil, eller helseføkk, eller økoføkk, du kan gjera yoga dagleg, sova 9 timar kvar natt, verkeleg ta vare på deg sjølve, og kanskje du har det betre då, enn andre, det kan eg ikkje vite. Det får eg nok aldri svar på heller. Me gjer det me kan eller vil eller må. Helseføkks har kanskje fleire rundar på kilometerteljaren, men etter mi erfaring er dei ikkje nødvendigvis blidare enn andre, men kven er vel eg til å setta meg til doms over andre sine val?
Sjølv har eg det best når eg slappar av, og ikkje kjenner så godt etter. Når eg har konsentrasjon til å lesa og skriva.
Når eg kjem heim til Randøy og fyrer i omnen og det mørknar ute, og på loftet ligg ungane under kvar si dyne og søv med hovudet fullt av draum.

torsdag, september 14, 2017

Miksepulten og jævla satans krefthelvetet

Dersom hovudet var ein mottakar med sendar og miksepult som plukka opp signal frå det det las og høyrde og såg og tenkte, og munnen eller pennen eller tastaturet slyngde det ut igjen - i ein litt forstyrra miks - av sanning og oppspinn, av teoriar og konklusjonar, av heilskap og fragmentert erfaring. Dersom det var slik, så har eg ein slags samanheng som har vakse fram i meg den siste veka.
Og her kjem råmiksen.

Sist Onsdag var eg på eit såkalla fokusmøte, i eitt av desse halvfulle kontorbygga på Forus. Det var representantar med ulike roller i arbeidslivet, og stoffet var turt som ørkenen før regntida, og eigentleg var det eit fokusmøte heilt på det jamne, utan særleg diskusjon, det var vel mest som ei forelesing, tenkjer eg - med lite nytt å spora - heilt til me kom til siste del, når klokka var fem på ti, og forelesaren drog fram eit arbeidsreglement frå eit kontor. Frå 1872.
1872 er jo ei stund sidan, det har skjedd uhorveleg mykje på mest alle plan sidan 1872. Noreg var ikkje eingong eit land, men ein enklave under Sverige, men røtene våre går dit, dette var aktuelt reglement for tippoldeforeldra våre dersom dei arbeidde på kontor på den tida.
Gudsfrykt, renslighet, redelighed, 12 timars dag, høg moral og plikt til å ikkje verta ei bør for samfunnet. Felles bøn, advarsel mot røykjing, drykk og billjard.
Mange av paragrafane vart møtt med lått frå oss tilhøyrarar, me fekk til og med forelesaren til å senda reglementet på mail. For det var jo kjekt å ha som ei påminning om kor me var og kor me er no.
Dette er det eine sporet i miksen, som har surra og gått i meg i ei vekes tid. Veka var travlare enn eg eigentleg set pris på, ho omfatta mellom anna eit intervju, ein tur heim, eit foreldremøte (med innlagt eurytmi), ein spelejobb, ein niårsdag og ei gravferd.
Mest alle desse hendingane var og er bloggbare, og kunne fint ha vorte songar eller bloggpostar som sto  på eigahand.
Dei passar kan hende ikkje i miksen til akkurat denne songen, men eg skal innom gravferda.
Kreft er ein satans møkkasjukdom som et folk opp frå innsida. Mor hadde kreft  og ho døydde av det for snart to år sidan. Mor vart 69. Anders vart 81, men eg trur ikkje saknet er mindre for Anders sine næraste enn for oss. Ein kan ikkje samanlikne, for døden er kjensleladd og irrasjonell for dei fleste av oss.
Anders Tveit var ein fin mann, som eg hadde band til på mange forskjellige måtar - fyrst vart eg kjend med han som far til Skjærtil - i den relativt utagerande ungdomstida vår. Det var særleg ein gong - etter at me hadde vor alt for heftig ute - og særleg eg, som skulle i fjoset morgonen etter, og eg overnatta på Tveit, og Anders hadde fått i oppgåve å få meg opp, og då han vekte meg klokka 0700 og eg framleis var overstadig, og han gav meg bilnøklane til sonen sin, og eg ikkje kjende han godt nok til å seie at eg ikkje var kjørbar, så eg berre køyrde - med tretusen i promille, og molka og stidde dyra, og torde ikkje køyra attende, så eg la meg til å sova ut oppå ein rundballe av høy.


Anders sa ikkje noko, og det gjorde ikkje eg heller. Fleire år seinare drog han det fram: Du vett den gongen der - det va spinngale - eg sko ha kjørt deg ner, kan du veda.
Seinare vart Anders med i teaterlaget, og då han debuterte var han over 50, og me sto saman på scenen, mellom anna i den relativt famøse Jakob Sande - musikalen først på 90 - talet. Saman framførte me den groteske likfunn


So fann dei han Ole Johan
Longt oppe i Håsteinshagen
Der låg han og rotna og brann
med solsteiken midt i magen


Det var kjekt å vera saman med han. Han blomstra med oss teaterføkks.
Me sto ikkje på same sida politisk, Anders og eg, men som mange sa i begravelsen, så var han interressert i folk og kva dei gjorde, og han spurde etter og gjorde seg opp meiningar om ting. Og så var han av den generasjonen mannfolk som viste omsorg ved å leggja til rette for dei rundt seg. Skaffa ved og gjødsla plenen, slike ting som min far og hjelpte til med, leggja parkett og tapetsera.
Det er ingen som gjødslar plenen far - som Helen sa då ho haldt minneord i kyrkja. Eg kjende klumpen hennar då, det gjorde eg. Den som sit kring hjarta når me er leie oss.


Det siste bandet eg har til Anders er via foreldra mine. Vennskap er rørande, og kanskje ekstra rørande når det oppstår i godt vaksen alder. Eg veit ikkje korleis dei fann kvarandre - Anders og far - kan hende det var igjennom teaterlaget det òg, men det gjorde dei i alle høve, dei besøkte kvarandre og drog på hytteturar saman, og dei siste åra far levde så bruka Anders væra med han på sauesamling i Slettedalen.
Eg var sjølv med ein gong, og far titulerte konsekvent Anders med Sauesanker Tvett, og far og hunden gjekk øvst på toppane, og eg midt i lia, og Anders i dalbotnen, og eg var mest som ein ekstra hund som vart send opp og ned i dei bratte bakkane.
Og på kvelden var det god drøs under parafinlampa. han var fin å snakka med, Anders.


For eit par år sidan la eg ut eit bilde på facebook av far saman med Endre - eitt av dei ganske få augneblinkane dei hadde saman, og under biletet har Anders kommentert:
- Me saknar deg, Øyvind!
Og det skal du veta, Anders: Me saknar deg òg!