tirsdag, september 19, 2017

Hest er best som pålegg


Hesten har hatt og har høg status hjå menneska, det kan det ikkje vera nokon tvil om.
Det har nok ein del med potensialet han har, som ridedyr, trekkdyr og arbeidsdyr, som transportmiddel - den har høgare toppfart enn esel, kamelar og kyr, og reint estetisk er dei overlegne dei fleste andre dyr.
I det norske (og internasjonale) språket er hestens forskjellige eigenskapar ofte brukt for å forklara noko eineståande.
Eg nemner i fleng: Hestekrefter. Å lukte eller sveitte som ein gamp. Gamperiff. Å vera Hæstkuk. Sprek som ein fole, sterk som ein gamp, eller sur som ei gammal merr. Eller din trave.
Eller engelske Hung like a horse, som er referanse til den ekstreme størrelsen på forplantningsorgana til hingsten. Min favoritt er det Trønderske Merrabett- som er å klypa på innsida av låret, og som refererer til hestens infame natur.
Eksen min skreiv ei doktoravhandling om hesten, og brukte meg til å sparra med, og oppgåva handla vel mest om det mytiske frå forne tider, om alt det som desse dyra har betydd i eit arkeologisk perspektiv. Eg er jo berre ein bondeføkk, og skjøna nok ikkje meir enn rundt halvparten av orda, og min kjennskap til hesten er hovudsakleg basert på eigne erfaringar, ikkje på tusen år gamle fallosar, eller dekorasjonar på potteskår av leire.
Bruno, den brune vallaken kika på oss med avmålte augo medan han tygde på munnbetet sitt, og me gjekk bort for å helsa på. Han er som sagt ein ponni, me sto lydig og haldt i tampen, og det seig på med fleire jenter i ridestøvlar, fleire fedre med varierande kjennskap til dette mystiske dyret, og varierande iver etter å verta kjend med det òg, men alt for å gjera avkommet til lags.
Og så vart me instruerte i korleis me skulle føra oss, korleis me skulle leggja på salen, henga taumane, heisa stigbøylane, korta inn stigbøylane, halda taumane, halda avstand til dei andre hestane, for å seia det som det er: me fekk mykje informasjon, og vart granska inngåande av instruktørdama. Ho var heile tida svært tydeleg, og eg trur det bidrog til ein tryggleik, hjå både ryttarar og assistentar. I samla tropp gjekk me ut i ein hall, stilde oss på rekkje, og der skulle dei komande ryttarane lera å starta og stogga, og Ingrid skein der ho sat, som eit lys. Eg har ikkje noko anna ord for det. Så open og så oppmerksam har eg kan hende aldri vore.
Bruno og eg hadde ei slags pakt: om du ikkje lagar hekkan for meg, så skal ikkje eg laga hekkan for deg heller, og eg gjekk og småsnakka med han, medan han sutta og beit på metallet han hadde i kjeften.
Alle disse hestene har sin egen rangordning, hvis en med veldig lav rang går for nærme en av de med høy rang, kan det hende at disse prøver å bite..
Instruktørdama instruerte og overvaka, og då ho spurte om nokon ville prøva å trave, så fauk femseks hender i lufta med ein gong.
Bruno strutta vel ikkje akkurat av travelyst. Motviljug dassa han avgårde og eg småsprong ved sida av, og den første gongen så presterte han vel noko - som med litt godvilje kunne kallast trav - men dei to neste gjekk han berre fort.
Me sa oss nøgd med travinga, og til slutt tok me ein fellesrunde utandørs, og instruktøren spurde om Ingrid var nøgd med Bruno, og ho sa ja. Og då sa instruktøren Ja, jeg synes dere passer sammen.
Og då det var slutt, fekk han ein klem frå Ingrid og eit  stryk over mulen frå meg, og så hengde me opp sal og bissel og tau og greier, og så sette me oss i bilen og åt brødskiver med banan medan me cruisa heimover mot byen. Litt smartare begge to.
Du får ønska deg ridestøvlar til jul, Ingridmor, sa eg.
Ja. Sa ho.
Inni draumen ein stad.

mandag, september 18, 2017

Ride ride ranken

Dotter mi har byrja på riding.
Det måtte vel koma, eg har sjølv vore deleigar i ein hest, ein uregjerlig islandshest døypt Frøya: utspekulert , ondskapsfull og bornehatande.
Frekkesen hadde og hest. Silvana. Eg likte henne ikkje.
Eg likar ikkje hestar så godt. Det er så mykje vibbar og styr. Tjuvtriks og himling med augene.
Eg likar kyr,det forutsigbare, rytmen, lyden. Dei gjer seg ikkje til, bit ikkje etter deg eller stiller seg med rassen til og nektar å samarbeide. Hestar har eit stort register av nedrige triks.
Hest er best som pålegg.
Men hesten er eit dyr, og sidan Rållså har ein teori om at eg kommuniserer best med slikt som ikkje har språk (dyr og små ungar), så er det meg som er utpekt til å vera assistent til hesteeventyret.
Dottera mi er det beste selskapet eg kan tenka meg. Ho er nyfiken, sosial, viljesterk og  har humor. Dessutan kan og veit ho mest alt, og det må ho ha etter mora. Eller kan hende etter farfaren.
Det fins verre måtar å bruka Torsdagsettermidagane på enn å vere saman med henne.
Ridinga går føre seg på ein gard ute på Randaberg, me sig i fint driv i bilkollektivet sin Peugeot - Rållså sitt handtegna kart ligg over Ingrid sitt fang.
Me er tidleg ute, svingar inn framfor ein fin liten gard, med raude bygningar, barnehage og kvite gjerder kring.
Me parkerer på ein romsleg parkeringsplass, og tuslar opp til det som skal vera stallen - kjenner på døra og går inn - inn i eit rom der det heng eit tjuetals salar på knektar mot eine veggen, og eg tenkjer at dette har vore eit silerom ein gong I tida, og at det har stått ein melketank på golvet, og at det har vore ei krukke av glas med røyr, der mjølka har rent igjennom, og at melkemaskinen har stått og dura, medan kyrne har blitt molka på den hi sida av veggen.
Me nølar litt, før me opnar døra inn til stallen, og det første som møter oss er synet av ei jente først i tenåra som står og kostar pelsen på ein hest. Ho smiler og seier namnet sitt, og me vert ståande utan å gjere så mykje. Tusla rundt og kika på hestane, det er mest berre ponniar, forutan ein fjording, dei er berekna på born, tenkjer eg. Eg tippar at dei har godt lynne, og at det ikkje akkurat er villhestar det er snakk om.
- Sist hadde eg Bruno, seier Ingrid, med ei ganske lita røyst, og då får eg lyst til å klemma henne innåt meg. Det er så mykje draum i dette prosjektet, det er djupt rørande dette med born og dyr, og eg må strama inn på sarkasmen, kjenner eg, slutta å seia alt som eg tenkjer rett ut.


Det kjem ein far til med ei jente, og dei tek med seg eit spilltau og hentar seg ein ponni, det kan virka som om dei har vore med nokre gonger før. Ingrid og eg står og ser på, skiftar vekta frå den eine foten og over på den andre, og så kjem det eit følge inn døra. fleire ungar og fleire foreldre, og ei dame først i førtiåra, med ein tydelig autoritet, men ikkje brautande. Ho var heilt spesiell, og eg skjøna kvifor ho hadde gjort inntrykk på Rållså òg, ho har ein aksent som eg ikkje klarer å plassera, ho set alle i vigør, og så kjem det fleire fedre og fleire døtre, og nokon leiger Bruno inn på ein tom bås.



lørdag, september 16, 2017

Liv - men korleis leva det?

Me er ikkje så mange som bur i dette landet, mange av oss er i slekt, og liva våre, og skjebnane våre er vovne saman med tynne trådar som me ikkje kan sjå med det blotte auget.
I Ryfylke er det vanleg å ha minnestund etter ei gravferd, folk har behov for å koma saman og snakka og, ja - minnasts, og det kan ha lindrande effekt å veta at det er fleire som hugser - og som saknar, og ofte letnar det litt då.
I Anders si minnestund var det mykje folk, og det var ikkje akkurat uventa, og då Magnar og eg sette oss ned ved bordet, sat det et menneskje tvers over som eg drog kjensel på, men frå eit heilt anna hjørne av livet. Det var min gamle sjef på Felleskjøpet. Han hadde gått på jordbruksskulen saman med Anders, og her sat me på Høiland gard saman  - 20 år etter at han hadde gått av med pensjon - og hadde band til det same mennesket.
Kåre Øverhus kjem frå Ryfylke, og då han slutta i felleskjøpet hadde han jobba der i meir enn 40 år - dette var og eit argument han brukte ofte i diskusjonar - som om lang fartstid er det same som å ha peiling.
Han byrja altså der på 50 - talet, då det meste av kraftfôret vart handsama i sekker på 70 og 110 kilo, ofte knytta opp mot akkordar - jobba du hardt, kunne du tena tåleg bra. I dag er det mest ingenting av fôret som går ut i sekk, og dei veg ALDRI meir enn 40 kilo. Og akkord er heldigvis ikkje i bruk på felleskjøpet. Heile kroppen til Kåre rista der han sat, eg vart rørt av han som satt på sida av meg, som skjenkte i kaffikoppen hans, og passa på at han berre vart halvfull, slik at han ikkje sølte kaffi over heile seg når han skulle drikka. Eg var og imponert over måten han snakka med han på, og haldt blikket hans. Eg tykkjer ofte sjølv at det er vanskeleg å veta kor eg skal sjå når det er noko med folk om du skjønar kva eg meiner,
Men Kåre røynde kroppen sin på å bera sekkar, slita dei av og på lasteplanar, opp på aksla, inn og ut av bygningar. Og så stivna muskulaturen i nakken og akslene, og ryggen vart skeiv og vond, og ergonomi var ikkje eit ord som hadde noko meining i Noreg - ikkje før longt utpå åttitalet, og då var det vel uansett for seint for Kåre sin del.
Om han gjekk av med AFP eller vart uføretrygda, det veit eg ikkje, men han hadde hatt jobb og tent pengar og betalt skatt, og ein kan vel seia at han nok ikkje har mangla noko. Eg har ei lita historie om han òg - ei ekte felleskjøp - anekdote.
Før alle fekk mobiltelefonar i bedrifta vår, vart (forutan eit visst antal fasttelefonar) all kommunikasjon på fabrikken utført på eit stentofon-system, i alle etasjar i alle bygg var det stentofonar - ein raud boks med høgtalar og mikrofon som hang på veggen på strategiske og mindre strategiske stader. Kvar stentofon hadde eit firesifra nummer, så du kunne snakka ein til ein, eller du kunne gjere fellesanrop. Ved fellesanrop gjalla røysta til anroparen i alle apparata. Sidan det var høgtalerar utandørs òg, så kunne eit fellesanrop høyrast over heile anlegget, i og utanfor alle bygningane. Det vart stort sett brukt i kritiske situasjonar - som dersom produksjonen hadde stoppa opp, og ein ikkje kunne få tak i folk på rett nummer.
På ein slik fabrikk som den eg jobbar på, er det eit virvar av spjeld som opnar og lukkar seg for varestraum inn og ut av tankar og elevatorar, og desse vert drivne av trykkluft, og har ein ikkje trykkluft, så kan ein korkje åpna eller stenga, og nei då kan ein ikkje produsera.
Ein gong trykklufta forsvann hos oss på siloen, og det var Kåre som sat på kontoret (Kåre hadde ei karakteristisk, lys og lett hysterisk røyst, og låg terskel for å bruka fellesanropsfunksjonen, og ofte vart det flirt av rundt omkring, for dette var jo kringkasting for alle).

Så Kåre gjekk på fellesanrop, bøygde dei kjøttfulle kjakane over stentofonen på silokontoret og ropte:

HALLO PER! HALLO PEEER!
ME HAR MYSSTA LOFTÅ!

Det vart kneggja på pauserom og kontor over heile anlegget. Det var då formannen på lageret slo nummeret til siloen med følgjande beskjed:

JA, DET HØRRES IKKJE SÅNN UD!
HÆÆ?
JA, EG SEIE: DET HØRRES IKKJE SÅNN UD!

Kåre og kumpanen hans - som òg hadde gått på jordbruksskulen med Anders - gjekk litt før minnestunda var over. Eg tenkte at dei kan hende skulle nå ei ferje eller noko. Heile kroppen til Kåre rista over rullatoren der han langsamt forsvann ut døra.
Alle som har levd ei stund veit at tida er som eit hjul som går rundt og rundt, og me kan ikkje gjera noko til eller frå for å få henne til å gå fortare eller seinare. Det gjeld både folk med dårlege ryggar på 80 år, det gjeld dei som trur og ikkje trur, dei som har mykje og dei som har lite.
Det me kan gjera noko med - i alle høve dei fleste av oss - er innhaldet - det me brukar dette livet til, det me fyller det med. Det me er for oss sjølve og andre.
Lengden på livet er sjølvsagt òg ein faktor som me har innvirkning på, sjølv om det ikkje er definitivt, du kan vera ein treningsføkk så mykje du vil, eller helseføkk, eller økoføkk, du kan gjera yoga dagleg, sova 9 timar kvar natt, verkeleg ta vare på deg sjølve, og kanskje du har det betre då, enn andre, det kan eg ikkje vite. Det får eg nok aldri svar på heller. Me gjer det me kan eller vil eller må. Helseføkks har kanskje fleire rundar på kilometerteljaren, men etter mi erfaring er dei ikkje nødvendigvis blidare enn andre, men kven er vel eg til å setta meg til doms over andre sine val?
Sjølv har eg det best når eg slappar av, og ikkje kjenner så godt etter. Når eg har konsentrasjon til å lesa og skriva.
Når eg kjem heim til Randøy og fyrer i omnen og det mørknar ute, og på loftet ligg ungane under kvar si dyne og søv med hovudet fullt av draum.

torsdag, september 14, 2017

Miksepulten og jævla satans krefthelvetet

Dersom hovudet var ein mottakar med sendar og miksepult som plukka opp signal frå det det las og høyrde og såg og tenkte, og munnen eller pennen eller tastaturet slyngde det ut igjen - i ein litt forstyrra miks - av sanning og oppspinn, av teoriar og konklusjonar, av heilskap og fragmentert erfaring. Dersom det var slik, så har eg ein slags samanheng som har vakse fram i meg den siste veka.
Og her kjem råmiksen.

Sist Onsdag var eg på eit såkalla fokusmøte, i eitt av desse halvfulle kontorbygga på Forus. Det var representantar med ulike roller i arbeidslivet, og stoffet var turt som ørkenen før regntida, og eigentleg var det eit fokusmøte heilt på det jamne, utan særleg diskusjon, det var vel mest som ei forelesing, tenkjer eg - med lite nytt å spora - heilt til me kom til siste del, når klokka var fem på ti, og forelesaren drog fram eit arbeidsreglement frå eit kontor. Frå 1872.
1872 er jo ei stund sidan, det har skjedd uhorveleg mykje på mest alle plan sidan 1872. Noreg var ikkje eingong eit land, men ein enklave under Sverige, men røtene våre går dit, dette var aktuelt reglement for tippoldeforeldra våre dersom dei arbeidde på kontor på den tida.
Gudsfrykt, renslighet, redelighed, 12 timars dag, høg moral og plikt til å ikkje verta ei bør for samfunnet. Felles bøn, advarsel mot røykjing, drykk og billjard.
Mange av paragrafane vart møtt med lått frå oss tilhøyrarar, me fekk til og med forelesaren til å senda reglementet på mail. For det var jo kjekt å ha som ei påminning om kor me var og kor me er no.
Dette er det eine sporet i miksen, som har surra og gått i meg i ei vekes tid. Veka var travlare enn eg eigentleg set pris på, ho omfatta mellom anna eit intervju, ein tur heim, eit foreldremøte (med innlagt eurytmi), ein spelejobb, ein niårsdag og ei gravferd.
Mest alle desse hendingane var og er bloggbare, og kunne fint ha vorte songar eller bloggpostar som sto  på eigahand.
Dei passar kan hende ikkje i miksen til akkurat denne songen, men eg skal innom gravferda.
Kreft er ein satans møkkasjukdom som et folk opp frå innsida. Mor hadde kreft  og ho døydde av det for snart to år sidan. Mor vart 69. Anders vart 81, men eg trur ikkje saknet er mindre for Anders sine næraste enn for oss. Ein kan ikkje samanlikne, for døden er kjensleladd og irrasjonell for dei fleste av oss.
Anders Tveit var ein fin mann, som eg hadde band til på mange forskjellige måtar - fyrst vart eg kjend med han som far til Skjærtil - i den relativt utagerande ungdomstida vår. Det var særleg ein gong - etter at me hadde vor alt for heftig ute - og særleg eg, som skulle i fjoset morgonen etter, og eg overnatta på Tveit, og Anders hadde fått i oppgåve å få meg opp, og då han vekte meg klokka 0700 og eg framleis var overstadig, og han gav meg bilnøklane til sonen sin, og eg ikkje kjende han godt nok til å seie at eg ikkje var kjørbar, så eg berre køyrde - med tretusen i promille, og molka og stidde dyra, og torde ikkje køyra attende, så eg la meg til å sova ut oppå ein rundballe av høy.


Anders sa ikkje noko, og det gjorde ikkje eg heller. Fleire år seinare drog han det fram: Du vett den gongen der - det va spinngale - eg sko ha kjørt deg ner, kan du veda.
Seinare vart Anders med i teaterlaget, og då han debuterte var han over 50, og me sto saman på scenen, mellom anna i den relativt famøse Jakob Sande - musikalen først på 90 - talet. Saman framførte me den groteske likfunn


So fann dei han Ole Johan
Longt oppe i Håsteinshagen
Der låg han og rotna og brann
med solsteiken midt i magen


Det var kjekt å vera saman med han. Han blomstra med oss teaterføkks.
Me sto ikkje på same sida politisk, Anders og eg, men som mange sa i begravelsen, så var han interressert i folk og kva dei gjorde, og han spurde etter og gjorde seg opp meiningar om ting. Og så var han av den generasjonen mannfolk som viste omsorg ved å leggja til rette for dei rundt seg. Skaffa ved og gjødsla plenen, slike ting som min far og hjelpte til med, leggja parkett og tapetsera.
Det er ingen som gjødslar plenen far - som Helen sa då ho haldt minneord i kyrkja. Eg kjende klumpen hennar då, det gjorde eg. Den som sit kring hjarta når me er leie oss.


Det siste bandet eg har til Anders er via foreldra mine. Vennskap er rørande, og kanskje ekstra rørande når det oppstår i godt vaksen alder. Eg veit ikkje korleis dei fann kvarandre - Anders og far - kan hende det var igjennom teaterlaget det òg, men det gjorde dei i alle høve, dei besøkte kvarandre og drog på hytteturar saman, og dei siste åra far levde så bruka Anders væra med han på sauesamling i Slettedalen.
Eg var sjølv med ein gong, og far titulerte konsekvent Anders med Sauesanker Tvett, og far og hunden gjekk øvst på toppane, og eg midt i lia, og Anders i dalbotnen, og eg var mest som ein ekstra hund som vart send opp og ned i dei bratte bakkane.
Og på kvelden var det god drøs under parafinlampa. han var fin å snakka med, Anders.


For eit par år sidan la eg ut eit bilde på facebook av far saman med Endre - eitt av dei ganske få augneblinkane dei hadde saman, og under biletet har Anders kommentert:
- Me saknar deg, Øyvind!
Og det skal du veta, Anders: Me saknar deg òg!



onsdag, september 13, 2017

Det føkkings valet

Eg har ikkje vore veldig aktiv i valkampen. Fjernsynet er fortsatt innpakka i bobleplast, og er - så vidt eg veit - lokalisert i kjellaren ein stad.
Alt som har med stortingsvalet å gjera har skjedd litt utanfor bevisstheita.
Slik har det nok ikkje vore før.
Heime i stova på Randøy bruka me å følgja valsendingane ganske tett - far som var Senterpartimann - og mor som sto ein plass imellom senterpartiet og arbeiderpartiet.
Farmor som ikkje klarte å sei arbeidarpartiet: Ho sa Arbesspartiet med ein liten geip kring munnen.
Mormor var AP - det er lett å forstå kvifor - ho kom frå små kår, og det partiet - saman med fagrøyrsla gjorde enormt mykje for å betra situasjonen for arbeidsfolk i dette landet, i kamp mot Høgre - som alltid har stått på kapitalen si side.
I 2017 er det vanskeleg å få auge på det sosiale engasjementet til AP - dei har orientert seg så langt ut til høgre at ein ikkje ser nokon forskjell lenger.
Havreskjorte og graut på veggen er bytta ut med smarte dressar og kanapear. Kor langt til Høgre kan AP gå før dei faktisk VERT Høgre? Det lurar eg på. Kan hende dei skulle ha skifta navn til FP - Funksjonær-partiet, men det vert vel for likt FRP, som dei og har ein del til felles med.
FRP har slagordet for folk flest, noko som er upresist, tykkjer eg, om ikkje direkte feil.
Har du under 16 prosent av stemmene, så representerer du ikkje folk flest.
Per Sandberg og Carl Ivar Hagen kallar dessutan Raudt og Dei Grøne for små tulleparti, og det er ironisk - at det kjem frå akkurat dei - Sandberg er dømt for vald, og hadde han kome frå Syria, så hadde han vorte send ut av landet, men sidan han kjem frå Trøndelag så får han ministerpost i ei Høgre/FRP - regjering. Han har dessutan vore på talarstolen på stortinget i kanakkas tilstand.
Men no ser det ut som eg er ein dårleg tapar. Og det ER eg og.
Det står ikkje til å nekta for.
Det som har hendt er det ikkje noko å gjera med. Men ungdommen har vorte raudare og grønare. Det er då noko.


Det er mykje anna som hender, Champions League dundrar over skjermane igjen, hausten er her, kveldane vert mørkare, og imellom bygene kan me sjå at trea skiftar farge.
Den elektriske bilen vår kjem snart til Tjensvoll, og gjer etter planen logistikken enklare.
Men det får me vel sjå.
Når den tid kjem.



torsdag, september 07, 2017

Norske kjendiser, Volum 2

1:Tv-kjendisen  Chartersvein






2: Den avdøde svana 'Havnesjefen'






3: Blåkvalen 'Keiko'






4 : Multimegastjerne, Artist og realitykjendis Lothepus






5: Skiløperen og Ikke-dopingtatte Ove Aunli - en hedersmann.  Også kjent som 'Han lange på shellen'.















tirsdag, september 05, 2017

Norske kjendiser

Vi tar en oppsummering av norske kjendiser!  5 om dagen til vi går tomme


1: Therese Johaug (Leppa fra Dalsbygda)  - ikke så angrende dopingtatt langrennsutøver.





2 : Børge 'Chinese Whispers' Brende - Utenriksminister og menneskerettsforkjemper Høiremann.
















3:Martin 'no va du jævla smart Schancke - Rallykonge




4: 'Svein' fra hotel Cæsar



5: Eva Joly: norskfransk Jurist og politiker





søndag, september 03, 2017

Om Sommeren - Vi Knauser avgårde

Jeg leser Knausgård.
Og selv om (som flanellskjortemannen poengterte) jeg på ingen måte er på Knausgårds nivå, verken intellektuelt eller formidlingsmessig, så blir jeg veldig truffet av tekstene hans, og måten han skriver på. Hvordan han finner måter å trenge inn i det nære på, det som omgir oss, og leter etter substans.
Jeg trodde at jeg var ferdig med Knausgård - og han med meg - etter å ha lest 5 bind av Min kamp.
Han skulle jo slutte å skrive og greier, og jeg skulle endelig lese noen andre.
Men han er jo forfatter - det er det forfattere gjør - de skriver.
I lesesirkelen Bok & Kneg leser vi omtrent ei bok i måneden, gjerne den samme boka, og for min del har det vært fint. Det er riktignok ikke alle bøkene jeg har fått lest ut, men det ligger en felles intensjon der - om å lese akkurat den eller den boka.
Onde tunger vil ha det til at hele greia bare er et skalkeskjul for fyll og fanteri og bohemsk adferd, men det er det ikke. Det ene trenger nemlig ikke å utelukke det andre.
Det er boka som er i sentrum.
'Om sommeren' er ei bok satt sammen av korte tekster om ting eller mennesker eller trær eller dyr som assosieres med sommeren,
Hver tekst er på rundt halvannen side, og de står greit på egne bein, men plutselig begynner forfatteren å skrive dagbok midt inni alt sammen, og så begynner han å fortelle en historie om et par fra andre verdenskrig, og så vandrer han frem og tilbake mellom de forskjellige formene, og av en eller annen grunn så funker det. Det raknet riktignok da han slapp taket i historien om paret, og var tilbake i dagbokformat igjen på neste side, men nå har jeg vent meg til tanken - resten av historien vil dukke opp seinere i boka.
Det at det er såpass mye luft mellom hvert tema gjør at det er fint å lese for oss som tenderer mot det distraherte. Man trenger ikke konsentrere seg mer enn 5-6 minutter om gangen, man er fortsatt med, hvis dere skjønner.
Mye av boka har jeg også hørt som lydbok - da jeg lånte  økoføkkdegosen sin Audi (diesel) med lydbøker og det hele. Det fungerer godt sånn også, men bedre på landeveiskjøring enn bykjøring, og mindre bra med en åtteåring i passasjersetet som aller helst ville snakke om bier. Knausgård snakker om veps og om vannspredere og Sting og om kirsebærtre og om katter, og den historien som så langt har truffet meg mest i brystet er den fra dagboka når han tar med sønnen på åtte år på sykkeltur, og det ikke går så bra.
Jeg tror alle kunne ha glede av å lese litt Knausgård, for på en merkelig måte kommer han seg inn under huden og får deg til å reflektere i noen ganske fine baner.
God Søndag!

lørdag, august 26, 2017

Lørdag at the legevaktens

Det er heldigvis ikke ofte jeg besøker Stavanger legevakt - null ganger på mine egne vegne - men etter at jeg fikk barn har det vært noen turer.
Det å se sine barn ha det vondt, det er som en nødstopp, eller kanskje en 'Alertknapp' som ved utløsning sparker rett i hjerterota. Det er ingen grenser for hvor langt man vil strekke seg for deres velvære.
I så måte er ikke terskelen til legevakten særlig høy, selv om selve oppholdet der sjelden pleier å være verken behagelig eller kortvarig.
Dagen i dag starta på en måte som bar preg av at alle fire i husholdningen hadde gårsdagens borettslagsfest i den ene foten og den kommende dagens hendelser i den andre.
Festen i borettslaget tok meg fullstendig på senga, da det viste seg at jeg hadde felles referanser og utrolig god tone med flere av deltakerne. Dette igjen førte til at jeg ble sittende litt lenger enn jeg hadde tenkt, og det siste glasset med rødvin som jeg tømte i meg rett over ti var fullstendig unødvendig.
Kvart over ti er ikke seint isolert sett, men når man har sjåføroppdrag klokka halv seks den påfølgende dagen, og ingen av de andre har sovna når jeg kommer hjem, for noen har svie og de resterende skal kjøres til Risavika klokka halv seks, for så å ta danskebåten til Bergen for å gå på konsert med Markius og Martinitus, og derfor har den minste så mange sommerfugler i magen at hun knapt berører madrassen, da vet man at det kan bli utfordringer den påfølgende dagen.
Da dagen så opprant - klokka 0500 - var jeg fortsatt brisen. Jeg var slett ikke egna for noe sjåføroppdrag. Som pappa og hovedverneombud kan man ikke tillate seg å promillegamble, så Rållså og Ingrid måtte ta taxi. Det var ingen vei utenom.
Endre kom oppi senga til meg og spilte ipad med stor innlevelse til klokka halv åtte, og da sto vi opp. Jeg tenkte at legevakten ville ha ferdigbehandla og lappa sammen nattens kamphøner og haner til halv ni, slik at Endres følsomme barnesinn skulle slippe å oppleve dem i full utfoldelse.
Vi spiste, pakka sekken hans og sykkelen hans, heiv det inn i Polardegosens bil, pussa tennene og vaska oss, og jeg hadde et tynt håp om at selve oppholdet på legevakten ikke skulle ta mer enn i hvert fall halvannen time. Dette håpet blei forsterka da vi kom inn i lokalet og det bare satt to stykker der fra før, og vi trakk kølapp og snakka med en veldig hyggelig sykepleier, og vi fikk beskjed om å sette oss ned og vente.
Det varte og rakk - det var ingen bevegelse i køen den første timen - og så seig det på med folk. Endre fikk løyve til å spille ipad etter en halvtime, så han var ikke så verst i slag. Jeg satt og krota i et gammelt aftenpostenkryssord, og kikka på klokka og sønnen med jevne mellomrom.
Det å oppholde seg lenge i en kø og ikke vite når man står for tur er en krevende øvelse, og jeg merka - etter to timer - at det fikk fram de nedrigste og ekleste tankene i meg. Det er ikke sånn jeg  VIL være, jeg prøver å være høflig og grei, og med hjernen forstår jeg at det var mange som var sjukere enn min sønn. Jeg har også 90 prosent tillit til den som administrerer rekkefølgen folk får komme inn i. Før var den hundre. Da vi hadde sittet der i disse to timene kommer det et kjent stavangerfjes inn - han trekker kølapp, går inn og snakker lenge med sykepleieren, og etter et kvarter blir han ropt opp og får komme til behandling.
Det kan selvsagt tenkes at vedkommende var dødssyk, men for meg så det ikke slik ut. Det er ubehagelig å skrive om de nedrige sidene ved min egen person, kjenner jeg. Jeg liker dem ikke. Jeg irriterte meg på de to østeuropeerne som satt ved siden av meg og snakka høyt, også. Ikke fordi de var østeuropeere, altså. Men kanskje fordi jeg har så mye støy inni mitt eget hode, eller fordi jeg er i ferd med å befeste meg som en sur, halvgammel gubbe.
Jeg gjorde ingenting med det, altså. Hysja ikke eller noe, for de har like stor rett til å være der som vi. Han av dem som er sjuk får komme inn før oss også. Og da holder den andre kjeft. Vinnvinn.
Til sammen er vi på legevakten i tre timer denne Lørdagen. Ipaden går tom for strøm. Legen er kjempegrei, det koster ingenting.
Jeg kjører guttungen til Lillesøster Frekkesen, og når jeg er tilbake i byen har bandet øvd ferdig, så det har ingen hensikt å reise til Alsvik, og hvis jeg skulle gi fasilitetene et terningkast på en skala fra en til tre, så ville det bli en soleklar ener, og hadde det ikke vært for de fine folka som jobber der, så hadde jeg gitt dem null.
Jeg holder ordføreren personlig ansvarlig. For Natas.

onsdag, august 23, 2017

Krig og politikk



Det er snart valg, og selv er jeg veldig for valg.
Særlig denne gangen, får man si, etter å ha hatt en regjering som har svekka arbeidsmiljøloven, gjort grumsete meninger stuereine, prøvd å presse kommuner til å slå seg sammen, og ellers aktivt jobba for at de som har minst skal få litt mindre, og de som har mest fortjener mye mer. Dessuten har de kutta i fedrekvoten. Lagt seg med rassen i været for Kina.
Jeg spyr.
Jada, jeg vet at det finnes ok folk, ja, til og med veldig fine folk som stemmer høire, men når jeg havner på fylla (noe som fortsatt skjer, om enn mye sjeldnere enn for en del år tilbake), da hamrer jeg løs på Høire - partiet som helt konsekvent har stemt imot alle velferdsordninger siden tidenes morgen. Jeg vil før stemme på brunsneglene som slimer seg rundt i hagen. Og som om dette ikke er ille nok - en stemme til høire er en stemme til: Jeg nevner i fleng - Sylvi Listhaug - Per Sandberg - Christian Thybring Gjedde. Æsj.

Jeg er ikke elitist. Jeg har ikke en gang universitetsutdannelse, men noen ganger har jeg faen hakke meg tenkt urene tanker: Burde vi hatt en bitteliten kunnskapstest før velgerne fikk slippe til ved urnene? Bare tre enkle spørsmål som vi måtte svare rett på? Jeg kjenner at jeg er mer for det enn å heve sperregrensa.
Kanskje jeg omsider mener noe som ikke er politisk korrekt. På Lørdag reiv jeg ned en FRP-reklame som framstilte Støre som en fyr som skatta oss i hjel. Støre er ikke min mann, men det evinnelige sytet om for høye skatter og avgifter får noe til å rakne i meg.
Enkelte hevda at handlingen min var et forsøk på å svekke ytringsfriheten til mine meningsmotstandere, og det kan godt hende, men jeg synes ikke akkurat at de er holder noe igjen. Jo mer jeg tenker på det, jo mer tenker jeg at de godt kunne vært knebla litt mer.
Mye mer. Mye mye mer.


mandag, august 21, 2017

Alle killebukkene

Av ting som star på lista over egenskaper som ikke definerer meg, kommer friluftsmenneske tålig høyt.
Det er ikke fordi jeg har noe i mot å være ute. Det foregår mye positive shit ute - frisk luft og vind I barten. Regn på knotten. You name it. Store ting skjer ute. Liv og død.
I det herrens år 2017 har jeg inntrykk av at alle går på tur hele tiden, mye mer enn før, men som Rållså sier: folk dokumenterer livene sine på en helt annen mate nå.
Å springe på fjellet som ei geit, eller annen friluftsrelatert virksomhet blir dokumentert, men å ligge på sofaen og klø seg der du vet, det er folk mer tilbakeholdne med å dele, og takk for det.
Deling på sosiale medier handler vel mye om hvordan man ønsker å framstå. Og da velger de fleste friskus foran stuegris.
Det handler i stor grad om tomler og hjerter og allmenn beundring I den utvidede vennekretsen på facen eller snap eller instagram.
Man ønsker å bli sett eller respektert eller noe. Elska, kanskje mest av alt.
Fine og sunne mennesker som deler fine og sunne og flinke ting. I utgangspunktet ikke en dårlig ide, men når jeg får opp den 450ende fjellselfien på ei uke, fra samme menneske, så må jeg spy litt, for jeg er allergisk mot bresing.
Det er ingenting i veien med å være en treningsføkk, men vis moderasjon for svingede.
Overdreven offentlig kjærleikssorg på feisen liker jeg heller ikke. Si minst mulig. PM en venn. Skriv en blogg. Men ikke legg det i feeden min. Hva vil du egentlig at jeg skal si?
Men nå skriver jeg om noe som jeg ikke hadde tenkt å skrive om. Fra min høye hest.
Jeg hadde tenkt å skrive om den lille fjellturen jeg hadde med familien i går.
Men uten pulslogg og kart over stigning og antall kilometer.
Det var forresten ikke så langt.
Men fin natur.

torsdag, august 17, 2017

i hekkfjell

Vi har flytta.
Har du hage? spør folk.
Ja eg har hage, svarer jeg kjekt. Sjøl om vi ikke akkurat snakker kunstige fossefall og frukttrær og grønnsaker så langt øyet kan se.
Jeg har noen kvadratmeter på den ene siden, med et par fancy runde busker, omkranset av en hekk. Og så har vi noe på den andre siden, som skulle bli plen, men som etter syndefloden ser mer ut som et litt vanskjøtta nybrott, og det ER det vel strengt tatt også. Det spirer litt, men fint er det ikke.
Vi har flere veldig okay naboer, han ene har tilbudt meg å låne gressklipperen hans, og det har jeg benytta meg av flere ganger. Han er min favoritt.
Jeg er ikke motoren i nabolagets hageskjøtsel, men jeg prøver å ikke være han som drar alt for mye ned, så når naboen veggivegg klipper hekken sin på forsiden, så kan ikke jeg være så mye dårligere, men så er det sånn i rekkehusborettslag, at hvert hus liksom har sine egne greier (i motsetning til i blokkborettslag, hvor alt verktøy og alle uteområder er felles). Terskelen for å tigge verktøy av naboene når jeg allerede snylter plenklipper er høy. Veldig høy. Uoverstigelig.
Jeg kjøpte ei hekksaks. Først hadde jeg tenkt å kjøpe ei på FK-butikken, men 2500 kroner? Føk åff.
Jeg er ikke så merkebevisst. På Jula kosta den dyreste 1100 - og den hadde ikke ledning - den hadde et lite batteri, som etter reklamen skulle vare i 3 timer.
Alle som har klippa hekk har klippa av ledning. Det er en av grunnene til at det tar så lang tid, for når den er avklipt så må den fikses, eller så må man få tak i en ny ledning og det er det ikke sikkert at man har, og hvis man har, så er det ikke sikkert at man vet helt hvor man har den.
Det å klippe med ledning - det kommer jeg tilbake til - men først må jeg sneie innom en historie. Jeg er 13 eller 14 år. Jeg er på besøk hos Mormor på Malm.
Det er varm sommer og Mormor har satt ut hagebord med parasoll og et par stoler. I Mormors øyne er jeg verdens fineste og greieste OG flinkeste gutt. Jeg kan nesten ikke gjøre noe galt en gang.
Med mer objektive briller så var jeg en temmelig usikker gutt, under middels i sport, ikke særlig populær på skolen. Litt for sleivete i kjeften, med en halvlang hockey, alltid forelska i noen som ikke så meg, alltid denne lengselen i brystet. 1983 - hva hørte jeg på i 1983?
Fr. David med Words, Agnetha Fältskog med The Heat is On. Bowie med Lets Dance
Bonnie Tyler med Total eclipse of the heart.
Mormor ga meg i oppdrag å klippe hekken rundt det grønne huset på Bjørkan, og det var en lang jævla hekk. den gikk rundt hele den romslige hagen, det var en slags raklehekk, den lukta sterkt, søtlig, jeg husker at de bare armene mine begynte å klø nesten med det samme. Jeg strakk ledningen igjennom kjøkkenvinduet plugga i saksa, pressa inn avtrekkeren og begynte å klippe fra en ende.
Jeg peisa godt på, var høyt og lavt, og saksa sang sin karakteristiske sang, som ei industriell gresshoppe eller noe, og jeg prøvde liksom å få det så jevnt som mulig, og ganske snart ble det å unngå at ledningen vikla seg for mye sammen med det jeg hadde klippa av en ganske sentral del av opplegget. Og i dag så veit jeg jo det, at sånn er det å klippe hekk med ledning. Etter et par timer kom Mormor ut, og sa at nå måtte jeg komme og ta en pause i skyggen. Og foran meg satte hun et glass, og oppi det helte hun fra en flaske kaldt EC Dahls pilsnerøl, og det var første gang jeg klippa hekk, og første gang jeg ble servert alkohol av en voksen. Og begrunnelsen var at jeg gjorde arbeidet til en voksen kar, og da måtte jeg bli tilbudt en voksen kars drikke også.
Så kul hadde jeg aldri følt meg før. Kort tid etter klippa jeg av min første ledning, og Mormor måtte ringe naboen sin, og han kom og spleisa trådene og fyrte på noe elektroteip.

Det var noe helt annet å klippe hekk med batterisaks. Den sang liksom ikke så fint, den er dauere i lyden. Men så slipper man å hele tiden ha kontroll på ledningen.

onsdag, august 16, 2017

Sjangeranger





Jeg vurderer å bytte til hip hop. Streetcreden min er likevel smuldret opp. Jeg lurer på om streetcred er det samme som troverdighet. Jeg tolker det slik.
Jeg liker ikke de side buksene og alt blingen, jeg liker ikke joggeskoa eller de ûbermacho tekstene. Jeg liker ikke den åndssvake fiklinga med platespilleren. Men det er noe urmenneskelig over ordene over bass og trommer i monoton, suggerende rytme. Det er ofte sånn jeg lager tekst. Leter etter en innfallsvinkel, en pønsjline som lokomotivet som skal sprenge hull i den veggen som står rundt meg i alle fire himmelretninger.
Bare en åpning stor nok til at jeg kan kravle igjennom.




Eg kom øve heiå
Å der sto budeiå
Hu galna seg og veifta med ein Mauser, midt i leiå
Hu gjeta kje sauer
Hu molka kje geiter
Ikkje høns og ikkje kyr og ingen dyr som gjekk på beite


Eg vinka fra toppen,
så sklei eg på soppen
Å ut fra sekken raste øl og vin og rett i koppen
Hu sprong øve bekken
Oppi Hakkadalen
Så ga u meg ei vinga, den budeiå der va galen


Tja? Kan det bli til noe, montro? Det lille jeg kjenner til sjangeren foregår gjerne ikke på en støl uten innlagt vann, det er som rapperen i kultfilmen 'Mongoland' sier: I Oslo, der har di liksom ordentlige kriminalitet og sånn å rappa om.
Det er lov å anta at den er et urbant uttrykk, funnet opp av, og utvikla av frustrert ungdom i storbyene i USA på 80-tallet, adoptert av ungdommer i hele vesten. Allemannseie i 2017.
Gangsterkronprinsen Christopher Moltesanti fra The Sopranos sier det på denne måten: Det kan da ikke være vanskelig å skrive en Rap-tekst? My bitch, my bitch, my ho', my ho'.
Tekstene er ofte grovt sexistiske, det er liten eller ingen plass for ironi og understatements, og akkurat nå kommer jeg på ordet - Hip-hop er en bresekultur.
Ikke veldig ulikt folkedansen Halling, forresten. Bunad og søljer og kniv og hanekyllinger.
Når det er for lenge siden jeg har blogga eller lest, eller sunget.
Når det kjennes som at det nesten er for lenge siden jeg har tenkt, da er det som om tilværelsen mister mening. Som om været er gråere. Fargene blassere.
Men i hip hop kan man bare falle inn i grooven.
Og se hvor den tar en.





fredag, august 04, 2017

De norske verdiene

Jeg er norsk.
Eller jeg er halvt trønder, hvis det fortsatt kvalifiserer til merkelappen. Ola Borten Moe er også trønder. Og Linda Hofstad Helleland.
Sylvi Listhaug er frå Sunnmøre, selv om jeg egentlig tror at hun har aner fra Mordor.
Sylvi Listhaug er minister for hele det norske folk. Hun har innvandring og integrering som hovedoppgave, men jeg syns ikke hun bruker så mye tid på å jevne ut og integrere. Hun bruker mest tid på å være bekymret. For alt som er så fint og Norsk som blir ødelagt.  Hva slags fryktelig land skal stakkars lille Steffen vokse opp i?
Ola Borten Moe og Linda Hofstad Helleland er også redd for alt det norske som kan gå tapt. Hvis vi ikke passer oss for utlendingene.
Det er snart valg, og dette er det som er viktigst for disse menneskene.
Å dusje er en slik norsk verdi, sier de og kristendommen. Krle i skolen.
Nestekjærligheten er typisk for oss nordmenn, sier de. Som om det skulle være en sannhet.  Men nå er den under press.
Hofstad Helleland går en pilgrimsvandring og presterer denne setningen her: 'Det å være pilegrim nå er å forstå de norske verdiene, demokrati, ytringsfriheten, rettferdigheten, men også nestekjærligheten.'
Åhoi.
Sylvi Listhaug topper lista med å oppfordre lærere og naboer om å sladre til myndighetene hvis de har mistanke om at folk med flyktningestatus har vært på besøk i landet de flyktet fra.
Angiveri er visst også en norsk kjerneverdi.(Rinnanbanden, eksempelvis - under krigen
Ved et kjapt søk på 'dusjing ' finner jeg ingen indikasjon på at det er spesielt for nordmenn. Jeg fant derimot en artikkel om at det er skadelig å dusje for mye http://www.kk.no/livsstil/%C3%A5-dusje-ofte-kan-gj%C3%B8re-deg-syk-25807
Så en påstått typisk norsk kjerneverdi kan altså gjøre folk syke. Hm.
Pilgrim: wikipedia:
En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker. Pilegrimkommer av det latinske ordet peregrinus, som betyr «fremmed» eller «utenlandsk».Pilegrimsreise er kjent fra flere religioner og bruken av begrepet er blitt utvidet, slik at en som reiser til et sted som er svært viktig for ham kan bli kalt pilegrim, selv om det ikke er religion som ligger bak. Pilegrimen søker gjerne åndelig renselse eller å komme nærmere det guddommelige, men det finnes også mange andre grunner til å reise. Imiddelalderen fikk det også betydningen «en person som vandrer fra sted til sted».

Noen plasser ble de kalt «vallare» (etter valfart) eller «palmeri» – dette henspiller på de som reiste til sørligere breddegrader, som Romaborg eller Det hellige land og hadde sett palmetrær. På våre trakter ble pilegrimene nok ofte forvekslet med munker og kalt dette, eller de kunne ble omtalt på en mer foraktelig måte som «munkelus».
Jah? Hva sier dere?
Jeg sier føkk den der selvgode nasjonalistdriten og vær grei mot folk.  Og særlig dem som sliter. Og ikke angi naboen din eller eleven din.
Og jeg håper - Når Listhaug går av som minister om en måned eller så - at hun aldri får jobb i norsk skole. For hun har åpenbart ikke det som skal til.


onsdag, august 02, 2017

Du skal gjøre jævla mye feil for ikke å få gress til å gro på vestlandet


De av dere som forestiller dere at det å bo i rekkehus er som en slags mellomting mellom å bo i enebolig og blokk har 100 prosent rett.
Den mest merkbare forskjellen fra blokktilværelsen er etasjene og hagen.
For mens vårt forrige borettslag begrenset egeninnsatsen til to dugnader i året, så har man her fått tildelt hver sin hageflekk på hver side av huset som man kan gjøre som man vil med.

Little boxes on the hillside,
Little boxes made of ticky tacky,1
Little boxes on the hillside,
Little boxes all the same.
There's a green one and a pink one 
And a blue one and a yellow one,
And they're all made out of ticky tacky
And they all look just the same.
* Malvina Reynolds*

Normalt ville nok dette - for min del - betydd at jeg gjorde minst mulig, slo plenen, tok hekkene et par ganger i året, og lot resten seile.
Men akkurat det er ikke et valg nå, for det har stått en gravemaskin og dura langs rekka av hus, og arbeidet ble lagt til Juni/Juli, for da er det garantert fint vær.
Det er ikke kuldegrader ihvertfall, men alt i alt så var det godt med nedbør i denne perioden, med det resultat at det ble my sørpe og spør og hendesløysa på nedsiden av husene. Det hvor det en gang hadde vært en plen.
Siden vi har styrt med flytting, så passa det ikke kjempegodt å skulle lage til og så i plen på toppen av det andre, og vi var helt soleklart sist av alle, men i går - den første August 2017, begynte jeg på det møysommelige arbeidet med å slette ut og plukke av stein, og så kom borettslagslederen bortom med to lass sand som jeg la i bånn, og så jevna jeg ut 10 sekker jord etter beste evne, før jeg strødde grasfrø, som jeg raket nedi jorda, og helt på slutten begynte det å dryppe litt og jeg tenkte at så flaks for meg at det ikke begynte å regne før.
Det sies at det å jobbe med jord utløser noe greier i kroppen som gjør oss roligere og begrenser risikoen for depresjon.
Det var noe der, mens jeg balte med jorda, men mest sannsynlig var det flashbacks til tiden da jeg jobba på gård, henta stein og lukte i kålrabien. Henta neper til kyrne som jeg slo jorda av mot traktorskuffa.
Jeg ble vel ikke akkurat lykkelig av dette, men jeg var som sagt rimelig fornøyd med resultatet.
Men: så kom det et helvetes regnvær, det var den Satans forbannede syndefloden, han tømte seg over Tjensvoll og plenen blei til ei elv, og jorda rant av og det eneste som er igjen er sand og stein.
Det var nesten så man skulle tro det var personlig.
Men jeg har mer jord, jeg. Og frø og alt.
Jeg gir meg aldri.

tirsdag, august 01, 2017

Mixtape, a-ha og blandede følelser



Beelzebub er en handlingens mann. På mange matter min rake motsetning: han blir veldig fort begeistret for ting, og gjør ting på innfall, kanskje enda mer før enn nå, men fortsatt vil jeg si at han er spontan.
Selv er jeg mer av typen som ikke rir same dagen som jeg saler. Noen ganger rir jeg ikke en gang same uke som jeg saler. I snitt er vi kanskje noenlunde på normalen, det grønne feltet i midten.
I går var en typisk dag for innfall for Beelzebubs del.
Han hadde funnet ut at a-ha skulle spille på Kongsberg Jazzfestival den 6. Juli 2018. På en drøy halvtime hadde han invitert Rållså og meg, kjøpt konsertbilletter, og booka seg og fruen inn på hotell til det nevnte arrangementet.
Vi liker veldig godt å henge med the Beelzebubs, og lot oss rive med av begeistringen.


Etter dette har jeg tenkt mye på a-ha, og i motsetning til Rållså, så har jeg aldri vært storfan. Jeg har vel strengt tatt ikke vært småfan heller, de var vel litt for glatte i stilen da jeg var 15, og stil var viktig på 80-tallet. Ikke så rent sjelden var det mer essensielt en musikken i seg selv. Jeg tror jeg hadde lærreimer rundt håndleddene. Det var så langt jeg strakk det. Jeg har et vagt minne om at de lukta ganske sterkt av fjøs, siden jeg var bondesønn. Jeg tror klærne mine også lukta fjøs. De som ikke var arbeidsklær også. Det kan forklare en hel del.
A-ha lukta nok ikke fjøs. Antagelig lukta de av syntetisk hårspray, juicy fruit og poco loco, men jeg vet jo ikke. Tenker meg bare at sånn må det ha vært. Jeg hadde en opptakskassett, husker jeg - en grønn Basf 90 minutters, hvor Bryan Adams' Reckless - album var på den ene siden, og a-ha's Hunting high and low på den hi. Det albumet må ha vært under 45 minutter langt, for på slutten var det skvisa inn et par låter med Ultravox, (blant annet 'Dancing - With tears in my eyes'). Jeg lurer på om det ikke var Bergljot som hadde komponert den tapen for meg, for hun var medlem av den beryktede postordrepushetjenesten Scandinavian Music Club.
Når det gjelder Bryan Adams, så spilte jeg og spilte og spilte den siden, men ofte spolte jeg den helt tilbake for å slippe å høre a-ha. Jeg syntes det var for sukra, og så syntes jeg de var for glatte, og det er jo relevante argumenter innen popmusikk. Omvendte fordommer: Kan boyband lage ordentlig bra musikk?
Jeg mente ikke det. Bryan Adams, altså: Summer of 69, Heaven, og it's only love, gitar var rock'n roll. Synth var pus.
Dridestemme var også Rock'n roll, i motsetning til fløyelsfistel.
Det kan vel ikke være tvil om at Bryan Adams har tålt tidens tann dårligere enn a-ha, sånn reint musikalsk sett.
A-ha har for øvrig hatt minst 2 avskjedsturneer før, uten at det stopper dem fra å gjøre den tredje også, og hvem vet om det stopper der?
Frontfiguren i bandet har fått mye pepper - han virker unektelig litt fjern - men herre min hatt for en stemme. Helt rått.
Onde tunger vil for øvrig ha det til at han ikke kan si STAY uten å gå opp i fistel.
Jeg kjenner at jeg håper at det er sant.




mandag, juli 24, 2017

Ytringsfrihet i smakløshetens tid

Nå var det lenge siden.
En sommer fattig på ord og fattig på ånd.
Datamaskinen min har hatt alkoholforgiftning, men nå har den kviknet til igjen. De mange blokkene og kladdebøkene som jeg pleier å krote i ligger i flytteesker i kjelleren, eller en annen plass.
Den eneste boka jeg har lest i sommer er Frode Øverli's Pondus nr. 15 - Femten tenner i en pose, men den har jeg til gjengjeld lest tre ganger.
Jeg gjør som Jackson 5 : skylder det på boogien:


Don't blame it on the sunshine
Don't blame it on the moonlight
Don't blame it on good times
Blame it on the boogie


Og etterpå gjør jeg som Donald - Jeg benåder meg selv.


Klokka er to dager etter 22. Juli, og ifølge rappportene bobler det (høyst sannsynlig) degenererte facebooksamfunnet Mannegruppen Ottar over av 'vitser' som håner ofrene og de pårørende etter massakren på Utøya for seks år siden.
Men hvem er alle disse mennene som synes at slikt er morsomt? Eller greit?
Og hvorfor er det fortsatt mennesker i dette landet som deler tankegodset? Jævla dritfolk.


Jeg ser ikke at det skulle gagne noen å vedta noen lov mot sånne ytringer. Det må være en viss takhøyde for hva man kan si og skrive, og hvem skulle forresten sitte og bestemme hva som er straffbart å si, og hva som ikke er det?
Vi kan ikke forby dumskap og dårlig smak.
Men vi kan si fra: HEI, DU MANNEGRUPPEDUST - DET DER ER FAEN IKKE GREIT!


Blame it on the boogie.


Og så kan man ønske at det var vedkommendes tenner som havnet i en pose. Det er heller ikke straffbart.

onsdag, juni 14, 2017

Byasar og Lannasar, versjon 2.0

Rogalendingen har ikkje noko godt rykte på seg sørover; i alle høve ikkje folk frå Stavanger. Med lommane fulle av oljepengar vert dei skulda for at dei lèt Sørlandet flyta over med arroganse, dårleg smak, brautande stil, dyre bilar og tilhøyrande hasardiøs køyring. Pissemaur og Rogalandsbilistar er kallenamn som vert brukte. Det vert òg påstått at fyllearresten på danskebåten vert kalla Rogalandssuiten, utan at eg har fått dette bekrefta av meir enn ein Colorline-tilsett. I Ryfylke – der eg kjem frå – kallar vi dei byfolk, eller "byasar". Dei har gjerne kjøpt seg hytter av det meir prangande slaget; Audiane og BMW’ane deira er eigentleg for breie for vegane der inne, og dei som køyrer dei, har ofte ikkje den nødvendige fingerspitzgefühl som ein treng for å ferdast på dei smale vegane. Allslags sensorar og ryggekamera kan aldri erstatte ferdigheiter som ein berre kan tileigne seg ved hjelp av erfaring eller medfødd talent. 



Den første Haren eg skreiv for 11 år sidan, handla om skilnader på "byasar" og "lannasar", og tida er overmogen for ein versjon 2.0, eit kurs i skikk og bruk for byasar som vil tilbringa feriar og helger på verdas finaste stad. Det bur folk der frå før. Eg er klar over at Bondevennen sine lesarar primært er akkurat det: vennene til bonden, men dersom de kjenner byasar som treng ei innføring, kan de gjerne sende dei til meg. For kursing. Og konflikthandsaming:



1. Der vegen er smal (til dømes på Randøybrunå), går det ikkje an med to bilar på ein gong. Det betyr at ein lyt rygga. Som hovudregel er det den som har kome kortast over brua når han oppdagar den andre, eller er nærast ein møteplass. Ikkje still deg opp og forvent at reglane er annleis for deg. Ikkje vreng med auga eller rist på hovudet; ikkje bruk fløyta. Sett bilen i revers og rygg til næraste passeringspunkt.

2. Dersom du gjer dette – ryggar for nokon – så bør du forventa eit tydeleg nikk, eller ei helsing med handa til ruta. Dette er eit teikn på anerkjenning, respekt for at du kjenner reglane, og evnar å følgja dei.

3. Dersom nokon bakkar for deg – sjå for hekkan til å syna dei den same respekten.

4. Dersom det er sauer, kyr eller andre dyr i vegen: Held god avstand, køyr seint, og vent til du kjem til ein stad der dei kan springa til sides. For ekstra poeng: Kontakt bonden på næraste gard.

5. Aldri gå inn i fjøs eller andre livdyrrom utan å spørja om lov fyrst. 

6. Ikkje klyv på gjerda.

7. Lukk grinda etter deg.

8. Ikkje hiv flasker eller søppel rundt deg, berre fordi du kan. 

9. Hugs at det heiter ikkje Åkkse: Me seier stut, og nei, dei er ikkje farlege, men held gjerne litt avstand, og det gjeld andre typar dyr òg.

10. Når du går på butikken: Ta gjerne på deg eit t-skjorte, for sjølv om du er på landet, så er det ikkje så forferdeleg lekkert med sveitt hud som knegar seg inntil isdisken.



Det fins fleire – skrivne og uskrivne - reglar for korleis du ter deg på landet , men puggar du desse 10, så har du brukbare forutsetningar for å opphalda deg i Ryfylke til sommaren. 



Ps: Grav deg him betyr pell deg heim. Dersom eg fekk denne beskjeden, så ville eg ha vurdert å kjøpe ei hytte på Sørlandet. Eller halde meg i byen.


 

søndag, juni 04, 2017

Påskeharen tester foreldrerollen


Ett av de virkelig store valgene vi mennesker gjør i livet er om vi vil ha barn eller ikke. Det er kanskje  behov for å presisere her; Ikke alle kan gjøre dette valget. Noen gjør valget i en tilstand av amorøs akrobatikk og opphisselse, det bare blidde sånn. De valgte kanskje å droppe prevensjon, og vips! Så hadde de valgt problemstillinger som er mye mer betydningsfulle.
- Hva gjorde dere i går?
- Vi pulte laget et menneske.
Det er ironisk at i det øyeblikket  (ihvertfall mannen) er aller minst tilregnelig: Ved aktens finale - DA er det valget blir tatt.
Ganske mange har ikke noen å lage barn med, eller de har noen som ikke har det riktige forplantningsutstyret.
Noen velger kanskje å få, men så kan de ikke allikevel, så det finnes et utall av variasjoner og nyanser her. Det er det jeg prøver å si.
Dette er kanskje den ultimate testen: Foreldrerollen - bra?
Eller dårlig?
Er det noe jeg vil anbefale andre?
Du finner sjelden folk som sier at de angrer på at de fikk ungene sine. Selv blant dem som helt åpenbart  sliter med å ta vare på dem.
Dette betyr ikke nødvendigvis at de ikke i sitt stille sinn har tenkt tanken.
Før jeg fikk unger selv, så var jeg ikke særlig interessert i dem. Jeg syntes de var i veien, at de grein hele tida, eller tissa på seg, og så syntes jeg litt synd på dem, for en dag skulle de begynne på ungdomsskolen, og for meg var det de verste 3 årene i mitt liv.
Folk som hadde unger syntes jeg var enda verre enn ungene selv, jeg syntes de var noen lallende idioter, nevrotiske og ofte uten evne til objektivitet og normale refleksjoner.
Tilsynelatende oppegående mennesker ble forvandlet til noe ekkelt og klissete som lukta gulp og sure bleier.
Men det kanskje aller verste syndromet man ser blant foreldre er den lett nedlatende tonen de bruker mot folk som har valgt annerledes enn dem selv.
De som hadde heila vede. Jeg nærer en dyp og inderlig skepsis mot folk som har alle svarene.
Ville jeg bli en sånn?
Jeg  ytret en gang  de ikoniske ordene - akkurat ordrett sånn som dette her: Eg ska aldri ha ungar, og hvis eg ska ha, så ska eg IALLEFALL ikkje ha meir enn EIN.
Nå er mine (2) barn snart åtte år gamle.
Vi går til Wikipedias definisjon igjen:

Barn blir vanligvis fra et biologisk perspektiv definert til et menneske som befinner seg i fasen mellom fødsel og pubertet.

Definisjonen var mye lenger, men jeg har såpass mye på hjertet at jeg kutta den til et minimum.
Da jeg fikk vite at jeg skulle bli pappa, blei jeg livredd, en tilstand som varte i ukevis etter at de ble født. Kanskje i år. Vissheten om at disse to små hjelpeløse klumpene skulle være mitt ansvar RESTEN AV LIVET, gjorde meg handlingslamma.Ei klokke om hjertet.  En feil eller to fra meg ( som alltid har sett på meg selv som et dysfunksjonellt menneske, jeg som fram til beslutningen om å prøve å få barn levde under parolen Frihet uten ansvar). En feil eller to, og vips: lukt i rennesteinen.
Det finnes dem som tror de får til alt, og dem som tror de ikke får til noenting, og jeg er nærmere det siste enn det første.
Det er vel noen instinkter som blir aktivert når man har valgt barn. Beskyttelsesinstinktet. Og kjærligheten. Denne strengen som går helt inn i hjerterøttene, Som liksom er evig.
Selve veien - tilværelsen i foreldrerollen er både humpete og kronglete. Søvn kan være en mangelvare. Tålmodighet likeså. Og så lærer man å verdsette alenetid.
Man lærer kanskje en ting og to om seg selv. Om både tilstrekkelighet og begrensninger. Og for min del var det greit at det kom noe inn i livet som var større og viktigere enn meg selv. Men det har hendt: Særlig i småbarnsfasen, at jeg savna meg selv, fordi jeg liksom ikke eksisterte lenger.
Men jeg ser jo nå, at det var akkurat det. En fase, og at man gradvis finner seg selv igjen. I en mer ansvarlig utgave, kanskje.
Jeg håper ikke at jeg har blitt en sånn som gnåler høl i hodene på folk rundt meg om ungene mine. Men det kan jeg selvfølgelig ikke vite.
Jeg har fortsatt flere spørsmål enn svar. Elsker jeg barna mine? Ja, det gjør jeg. Er de bra unger? Ja, det er de. Like bra som alle andre unger. Bekymrer jeg meg mye? Ja, og det går nok ikke over.
Er det verdt alt stresset? Ja, for meg er det verdt det.
Er dette noe jeg vil anbefale andre?
Ja, det er det. Men helst må det være en plattform i bunnen. En som tåler litt sjø, og noen stormkast i ny og ne.
For meg er unger bra greier.
Terningkast 3.
(Bildet er henta frå google).






torsdag, juni 01, 2017

Påskeharen tester skoen: kan dette være noe, da?


Dagen er kommet, kjære forbrukere - vi ruller forbrukertest.
Panelet er satt sammen av Påsk. E. Haren,
Det finnes overhode ingen begrensninger på hva som kan testes. Terningen går fra 1 til 3, der 1 er drid, 2 er halvbra, og 3 er knall.
I dag tenkte jeg å teste skoen. Bra eller dårlig?
Sko finnes i et utall varianter: Sommersko, tresko, platåsko, skisko, sko med hæler, småsko og storsko og lakksko. Og tusen til.
Jeg starter testen med Wikipedias definisjon på en sko:
Sko er et lavt fottøy med såle av et fast materiale og et lettere overstykke som omslutter det meste av foten.
Det finnes mange som har sterke meninger om sko, noen elsker dem, noen har sågar fetisjer som omhandler sko. Slikke på dem eller onanere oppi dem, eller hva det nå innebærer.
Mine testsko blir verneskoene mine, men jeg føler at jeg på grunnlag av dette paret kan sette en karakter for alle sko som finnes. Er de noe tess? Klarer vi oss uten? Hva sier panelet?
Tekniske spesifikasjoner:
Vernesko, type Bata. Størrelse: 45.
Antall: 2
Pris: ja
Spikersåle? Ja
Ståltå? Ja.
Jeg spurte Endre om hva som var bra med sko, og han svarte at da slipper vi å bli våte og kalde på beina, og det syns jeg er gode poenger.
Vernesko har den ekstra fordelen at folk kan trå deg på tærne uten at du merker en dritt.
I motsetning til vannsenga, så må man anta at sko er kommet for å bli. Alternativet er barføtt eller sokkelesten.
Verneskoa mine er i følge min bedre halvdel 'stygge', en oppfatning jeg ikke deler,  men i en sånn uttalelse ligger en indikasjon på at disse skoene ikke er egna til å få oppmuntrende blikk og ja, gjøre positivt inntrykk på mennesker som er opptatt av det estetiske med sko. De er med andre ord uegna til sjekking.
Nå er mine vernesko omtrent et år gamle, så de lukter ikke så veldig godt (Men gjør egentlig noen sko det?).
Det har blitt laga mange sanger om sko, blant annet legendariske 'sko av Bare Egil Band. La oss se hva han skriver om skoen:

Skoene mine er så pene
Jeg har dem nederst på benet
Helt nede ved roten
På det det de voksne kaller foten
De er som de skal være
og det glinser veldig vakkert i overlæret
På beina har man sko
Ja jeg har faktisk to

Sko x 8

Sko kan man bruke til mye
Helt fra de er nye
Man kan løpe, gå og snike
Ingen sko er like
Noen sko er lange
Andre sko er altfor trange
Derfor er det veldig viktig kan du tro
Å kjøpe seg riktige sko

Sko x 8

Noen folk er barbeinte og
Det er de som ikke har noen sko på
Og det kan jo selvfølgelig være helt greit for noen
Men jeg for min del kan ikke unnvære skoen
Og så finnes en gruppe til forresten
Alle de som bare raver rundt i bare sokkelesten
Og de har det jo selvfølgelig ganske greit
Men de mangler no
De har jo ikke..

SKO

Sko x 43

Egil digger sko og jeg digger Egil.
3 av 3 mulige på terningen - sko : Bra greier!

onsdag, mai 31, 2017

Påskeharen lover ting han antagelig ikke klarer å holde

Det er et nytt prosjekt på trappene.
Bloggen her er død. Akkurat som Cd-platen, papiravisen og vannsenga.
Den er ikke hipp nok for de hippe.
Den er ikke kul nok for de kule.
Den er utdatert, uengasjerende og uprovokativ.
Den har så å si ikke bilder og hangler i grammatikken.
Den har ingen målgruppe.
Den har 17 følgere.
Jeg prøvde å finne ut hvor mange Caroline Berg fotballfrue Eriksen har, men så kom jeg over en megaawsome video: 'Sånn sminker jeg øyenbrynene mine'. Pur folkeopplysning fra den kanten.
Jeg tipper på hundre tusen følgere.
Ingenting kan måle seg med 'Sånn sminker jeg øyenbrynene mine'.
Selv ikke mitt mest intime innlegg: 'En kopp med sæd' fra 2009.
Denne bloggens eksistens har forsåvidt aldri vært tuftet på det aktuelle, eller det briljante.
Det må være lov å si at den eksisterer på tross av, og ikke på grunn av.
'Ka handle an om' og 'Ka e url'en', spør folk. Og da blir jeg liksom svar skyldig, jeg havner på defensiven.
Jeg har mistet 70 prosent av leserne som jeg hadde i 2014, og hadde det vært noen andre enn meg som var redaktør, så hadde jeg nok fått sparken i 2015, da alt begynte å peke nedover.  'Url'en'? Hva er det? Er det nettadressen? Jeg sier føkk url'en, det er et ord som jeg ikke vil forholde meg til. Jeg nekter.
Fra nå av skal jeg bli mer forbrukervennlig: Jeg skal anmelde alt. ALT! Fra øyenbryn til fluene som surrer i ruta di om sommeren.  Jeg skal bli din guide i det meningsløse, og din lysende varde i mørket.
Påskeharen - på din side. Alltid. Eller ihvertfall en stund.
Nå kommer jeg og tar deg.



tirsdag, mai 30, 2017

Plater er ikke som andre ting


Men det visste jeg egentlig fra før.

Vi er i en prosess hjemme hos oss, hvor vi forbereder flytting. Eller det er mest Rållså som forbereder, siden hun er orgeminister, men jeg er med litt, jeg også.
Vi har så himla mange ting. Alt for mange. Jeg lukker øynene og føler at det vokser, over skuldrene, jeg har lego I ørene, et hav av ting som vi ikke trenger, men som jeg må ha betalt for, en eller annen gang har noen syntes at det var en kjempeide å kjøpe akkurat disse tingene. At de var nødvendige.
Verden vil bedras. Og vi med den.
Men det finnes unntak. I et skap i kjelleren har cd-platene våre stått. Mine og Rållså sine. De har stått der i 4 år. Fram til Søndag.
Jeg åpna skapet. Det var som et mausoleum over livene våre. Jeg bar dem opp i stua. To smikkfulle ikeaposer og en gjennomsiktig kasse i plast.
Vi har ganske god musikksmak, Rållså og jeg (særlig jeg), men det har ikke alltid vært sånn. Disse platene har fulgt oss, på flyttelass, på fester, på bilturer, på turneer og hytteturer.  Jeg har blitt forelska til lyden av noen av disse platene, blitt forlatt til andre. Hatt kjærlighetssorgen. Noen har vært presanger fra tidligere kjærester. De fleste av dem går i 'kvittesegmed-kassen'. Jeg beholder alt av Tom Waits, av Led Zeppelin, de tre eksemplarene av Zoom 97, som var den andre plata jeg sang på. Det meste av innspillinger hvor vi har bidratt selv beholder vi. Jeg mobber Rållså for Sigvart - platene, og rister på hodet over Charlie Pride- skiva som jeg en gang har kjøpt.
Av en eller annen grunn er det tyngre med platene enn med bøkene. Hva er foreksempel oddsen for at jeg søker opp Jeff Healey på Spotify? Eller Arc Angels? Den er der ikke. Nå har det sikkert gått 25 år siden jeg satte dem på sist også, på cd-spilleren som lager tsssj - lyd når jeg skipper avgårde til det sporet jeg liker best.
Det kommer mer om dette. Dette blir jeg kanskje aldri ferdig med.

tirsdag, mai 23, 2017

Joining part 2

Mine første arbeidsoppgaver for Felleskjøpet var å rengjøre kabler som var strukket mellom etasjene, og fylle på et tokomponents vidundermiddel. Dette stoffet skulle herde og tette alle gliper, og hindre at en eventuell brann skulle spre seg mellom etasjene. Elektrikeren hadde holdt på med dette i over et år alt, og var skikkelig lei, og vi hadde faste røykepauser i røykerommet på Blanderi 1, som en gang hadde vært en dusj, men det var dytta inn 3-4 stoler, og der satt vi og røykte Prince og snakka skit, og jobben vår handla vel ikke akkurat om å realisere seg selv, selv om den var viktig nok, men jeg hadde radio i hørselvernet mitt, og det er godt mulig at denne – og kultprogrammet Herreavdelingen på P3 – samt min medfødte Ryfylkske stridighet var de viktigste årsakene til at jeg beit tennene sammen og holdt ut de første månedene nederst i hierarkiet på Kvalaberg. Lønna på 81 kroner timen var også i snaueste laget. Den ble utbetalt hver 14. dag, noe som betydde at jeg i praksis var blakk annenhver uke, men han jeg bodde med fikk leiligheten dekka av forsvaret, så det gikk jo. Og hornet med ost og skinke i kantina kosta ti kroner.
Bønder og Felleskjøpet hører sammen. Uten bønder - intet Felleskjøp - og uten Felleskjøpet, nja - det hadde nok vært bønder – men hadde de hatt traktorer og kraftfôr og redskaper og butikker fylt med alskens snadder som de kanskje ikke visste at de hadde bruk for engang? Og hva skulle de ha hatt på seg i fjoset? Finnes det et mer symboltungt plagg enn den grønne FK-dressen? Nåja, kanskje hijaben, men vi skal ikke gå ned den veien – ikke i dag.

Jeg ble overført til siloavdelingen en dag på sensommeren i 1996, og der har jeg blant annet lossa bulkbåter på jevnlig basis og jobba med rengjøring av tanker, og stort sett har det vært veldig fint der nede på kaien, i hvert fall etter at vi slutta med å ta inn sildemel. Når man har bakgrunn fra landbruket så er man ikke ukjent med sterk lukt. Grisahevd og kalvasjid og revalukt, alt det der er sånt som hører til. En nabo på Randøy hadde til og med et anlegg som han brant hønsasjid i. Ofte på våren. Da la det seg en seig, gulaktig, illeluktende røyk over store deler av Sandanger, og da lukta det visstnok penger og nabokonene sa ukristelige ting og skyndte seg å ta inn klesvasken. Jeg er ikke sart på lukt. Det er det jeg prøver å si. Og sildemel var i verste enden. Sildemel ble i en lang periode brukt som proteinkilde i kraftfôr, helt til det ble forbudt en gang på begynnelsen av 2000-tallet. Det var en gledens dag for naboer og siloarbeidere. En gang jeg skulle på konsert på Folken i Stavanger, sto jeg i kø sammen med noen kompiser utenfor, og så kjente jeg noe som sto og pressa seg opp mot beina mine, og så kikka jeg ned, og så var det en katt som slikka skoene mine, og kompisene mine lo og pekte, og jeg måtte gi den et spark i ratata for å redde situasjonen, og det var sildemelet som var årsaken til situasjonen.

Det har gått 21 år, jeg er 46 og trekvart, jeg jobber fortsatt i FKRA og har mesteparten av jobben min på kaien, med utsikt over Gandsfjorden, og fra lossetårnet kan jeg se mot Ryfylke mens gyllen bygg fosser inn losserørene. Tauferjene som krysser over fjorden, og det vakre hvite bygget som er Tau mølle. På klare dager ser jeg senderen på toppen av Lauvåsen, Jørpeland i disen rett fram. Da tenker jeg at jeg har verdens beste jobb, og 21 år er ikke bare et tegn på fantasiløshet, det tyder på trivsel også. Og vi er mange som trives i FKRA. 21 år er faktisk ikke mye i det hele tatt. Det er mange som har fartstid på både 25, 30 og 40 år, og to har vært her i over 50 (!). Etter min mening kvalifiserer det til byste i resepsjonen. For slik er det nå engang i FKRA: Har du først joina, så blir du gjerne værende en stund.

mandag, mai 22, 2017

Joining

Det er en ukedag i slutten av Januar 2017. Min sønn på sju (og et halvt) har besøk av en klassekompis som også er sju og et halvt. Selv er jeg 46 og trekvart.

De deler en brennende interesse for dataspill. Det er Minecraft som er favoritten, men de er absolutt åpne for andre spill også. Små runde barnehender som fyker over den fettete ipad-skjermen. To par klinkekuleøyne som er limt til det som foregår der. Min sønn vil vise den andre et annet spill som heter Nexo knights (jeg tror det er sånn det skrives). Går det an å joina, Endre? Det hadde vært kult å joina, koss joine du, Endre? Spør kameraten. Vi stusser, både sønnen og jeg. Eg vett ikkje ka det e, sier han. Ikke jeg heller, men jeg antar at det betyr å spille sammen – på hver sin Ipad - to små poteter i samme univers.

Jeg joina FKRA i 1996. Jeg gikk eplekjekt ut, og sa at jeg bare skulle jobbe i bedriften fram til jeg ble rockestjerne.

Rockestjernelivet var 14 år med oppturer og nedturer, og turnering og plateinnspillinger og krangling og ekstrem frustrasjon og enda mer ekstrem lykke. Når det er sagt, så rullet ikke nødvendigvis millionene inn. Det betalte ikke akkurat regningene mine. Det var litt sånn som å drive med sau – eller hest – man lever ikke av dem – men for dem. Det var ikke noen dårlig ordning å ha en stabil jobb ved siden av – et rekkverk å holde fast i – i de periodene vi ikke var på veien - eller sto og krangla på en eller annen flyplass for å slippe å betale overvekt for instrumenter og kofferter.

Som mange andre i FKRA, så har jeg vokst opp på gård, og far var blant dem som følte sterkt for samvirkeordningen. Det var en selvfølge at slaktedyr ble levert til Agro, og at kraftfôret kom fra Felleskjøpet. De grønne og gule lastebilene som på jevnlig basis kjørte Ryfylkeveien inn til Randøy, rygga ned og kobla seg på rørstussene nede på banen. Kufôr A på tankene av tre over fjoset. Svinegryn 3 til grishuset. Kraftfôr i bøtter morgen og kveld, til sauer og værer og alalam og kviger som gikk på beite. Ører til værs og store hoder med lange sandpapirtunger som pressa seg ned i troa. Vi ungene blei smurt av sjåførene, med de smått ikoniske grønne capsene med skygge av vinyl, det er dem jeg husker best, selv om de har kommet i mange varianter siden den tid. Jeg har enda merker etter dem i pannen, eller kanskje det bare er rynker, hvem vet.

En dag i februar i 1996 gikk jeg over Storhaug og inn til Hillevåg og meldte meg til tjeneste for Jåsund på lageravdelingen på fabrikken. Det var far som hadde ordna jobb til meg. Jåsund var ganske direkte i stilen, husker jeg. Han sendte meg bort til en elektriker fra Rønning, og sammen med denne elektrikeren skulle jeg lage branntettinger i Blanderi 2.




torsdag, mai 18, 2017

Tale til 17. Mai 2017


Kjære Randøybuar, Rogalendingar, Nordmenn og kvinner, verdensborgerar!

Gratulerer med dagen!

17. mai er ein dag som får oss til å tenka over kven me er. Me tenkjer på landet vårt sin plass i verden, kvar me kjem frå og kvar me er på veg.

I ein berømt tale som John F Kennedy haldt i Berlin på sekstitalet, ytra han den berømte setningen ICH BIN EIN BERLINER. Sjølv om han egentleg ikkje var det. Eg vil snu litt på flisa, å sei det på denne måten EG E RANDØYBU! Når folk spør meg om eg kjem frå Hjelmeland – så seier eg nei. – Eg er frå Randøynå. Eg er ikkje frå Hjelmeland eller Ombo eller Jøsneset eller Fister. Eg er ikkje frå Årdal heller, og eg er i hvert fall ikkje frå Nessa.

Spør du nokon som kjem frå Nessa, så vil dei gå langt i å forsvara si bygd- kan hende FOR longt – men du får dei aldri til å seie at dei e frå nokon annan stad enn Nessa. Det ligg ein slags stolthet i det –  ein identitet, og eg har tenkt mykje på kvar denne sterke bygdaidentiteten kjem frå.

Som Randøybu som har budd mykje vekke dei siste åra, så kjenner eg at hjartet slår litt ekstra hardt når eg svinger av i Randøykrysset, og endå meir når eg ser brua. Eg var der, den dagen i 1976, når Kong Olav opna den nya brua, eg va seks år, og han som køyrde kongen var min Onkel – Onkel Kjell – og det var eg utruleg stolt over, og det e eg enno.

Randøybrua gjorde at Randøybuen kunne forholda seg til omverda på ein annan måte. Det vart bokstavelleg talt ein veg ut, og så blei det ein veg inn og. I dag svinga eg mod Ølesund og Øye – eg trur det står Breivik på skiltet. Vanlegvis – når eg skal heim – så svingar eg til venstre – forbi hetlevigå, der det enno luktar rev, oppover saltkjeel, forbi Dale (der va eg livredd for å sykla seint på kvelden når eg va gut, det var husa som var heilt mørke, og skogen vaks heilt innåt vegen.) Så køyrer eg vidare forbi skjervigå (skjervik) og sandong (sandanger), når eg passerer sandong pleier eg alltid kika etter Geir Morten, som er tremenning, og var bestekompis frå eg var 12 til eg var 20.

Når eg køyrer forbi Jere og Hovdakrysset, så e eg heime, for der ligg Kåda, som e grønast i heila Ryfylke, og det er der eg har budd halve livet. Eg pleier å få klump i halsen, for tre generasjonar Bergøyar før meg har budd her, og drive denne garden, og eg var leddet i lenka som brast. Men me tek dei valga som me tek, og det må me ta konsekvensene av.

Mindre enn hundre meter frå det raude huset oppi bakken, der eg vaks opp, der ligg gravplassen, og mest alle dei navna som står på steinane har eg et fjes til, og mange var eg i slekt med, elle kjente godt. Dei var Randøybuar, slik som oss.

Eg las ein gong – eg trur det var i forbindelse med utlysing av salg av hyttetomter – Ligger idyllysk til på FERIEØYA Randøy. FERIEØY?
Fysst bles eg i nasen, og vart sint, men etterpå, når eg fekk tenkt meg om, så såg eg jo at annonsa hadde eit poeng.
På Randøy ligg jo både landets finaste leirplass – Furutangen (og har lege der i 30 år), og Randøy feriepark, og kor monge hytter det er pr. nå, det er det ingen så veit, men det må vera hundrevis. EG har uansett arbeidd meir enn eg har hatt ferie på Randøy.
Det me Randøybuar har te felles med feriefolka er at me alle tykkjer at Randøy er verdas finaste plass om sommaren.
Byfolk er i beste fall greit nok, men eigentleg vil me ha folk som bur på Randøy heile året. Eg har tenkt mykje på kva eigenskapar ein leitar etter, kva ville ha vore perfekt?

Du må helst ikkje vera alt for bresen.
Du må tola at der er stilt. Er du avhengig av høyra suset frå motorveien, så er det kanhende ikkje her du ska bu. Du kan med fordel lika å vera for deg sjølv, trivast i naturen, i skogen eller på sjøen Det er heller ikkje nokon ulempe at du kjenner nokon frå før. Du må gjerne ha ungar og vera gift, og ha fast jobb
Du skal helst ikkje ha longt hår, og drikka for mykje øl, og kjøra som eit svin, og det der me kjøringa er ganske viktig: du må kunne halde sida di, du må kunna bakka (rygge), og enno viktigare: Når nokon andre bakkar for deg, elle køyrer til sides, så må du HELSA – SKIKKELEG, Du må ikkje berre setja nasen til vers, som om det skulle vera ein selvfølge, minst eit tydeleg nikk me hovudet, men helst handa opp til frontruta. Helsa til ruta bør du og gjera når du treff nokon du kjenner – andre Randøybuar, for eksempel. Du veit forskjell på rett og urett, og på mitt og ditt. Du kan godt ha ei gudstru, me har tri bedehus, og dessutan er det pluss i margen dersom me kjenner nokon som du er i slekt med. Og når du tykkjer at Randøy er verdens finaste plass – heila året – DÅ er du utlærd. Ellers kan du vera mest akkurat som du vil.

Uansett kor skjerma øya ligg, så kom no den brua for 41 år si. Me er ikkje upåvirka av det som skjer rundt oss, omverda kjem nærare, me som ikkje har opplevd krig på Norsk jord sidan okkupasjonen som enda i 1945,  Det er ikkje alle som e like heldige som det me er, og som verdensborgerar, som Nordmenn, som Rogalendingar, og som Randøybuar har me et ansvar for å bidra til at alle folk, øve heile den brokete kloden vår får oppleva framgang og frihet.
Og uansett har dei liga møje rett på det som me har.

Eg vil slutta – litt høytideleg – for sjølv om 17. Mai er ein gledens dag, så må det og vear rom for alvor. Dette her er eit dikt av Nordahl Grieg, som han las over radioen frå Nord-Norge 17. Mai 1940, Sør-Norge var okkupert, for seks veker sidan, men Nord sto imot okkupasjonen litt til:

Diktet heiter I dag står flaggstangen naken:

I dag står flaggstangen naken, blant Eidsvolls grønnende trær.


Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,

seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede leber

under de fremmedes åk.


Der fødtes i oss en visshet,

frihet og liv er ett,

så enkelt, så uundværlig

som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet

at lungene gispet i nød

som i en sunken u-båt;

vi vil ikke dø slik død.


Værre enn brennende byer

er den krig som ingen kan se

som legger et giftig slimslør

på bjørker og jord og sne.

 Med angiverangst og terror

besmittet de våre hjem,

Vi hadde andre drømmer  og vi kan ikke glemme dem.


 Langsomt ble landet vårt eget,

med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet

en svakhet for liv som gror.


Vi fulgte ikke med tiden,

vi bygde på fred, som i tross,

og de hvis dåd er ruiner

har grunn til å håne oss.


Nå slåss vi for rett til å puste

vi vet det må demre en dag

da nordmenn forenes i samme

befriede åndedrag.


Vi skiltes fra våre sydpå,

fra bleke utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte;

at vi skal komme igjen.


Her skal vi minnes de døde

som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod på sneen,

sjømannen som gikk ned.


 Vi er så få her i landet;

hver falden er bror og ven.

Vi har de døde med oss

den dag vi kommer igjen.



Lest over radioen

fra Nord-Norge

17. mai 1940.