lørdag, november 11, 2017

Trav og di.

Torsdagen jeg skrev om sist, den er for lengst blitt erstatta av flere dager, av rutiner og lanternefester og nye byggemøter og lagedager og andre møter og bilturer og problemstillinger rundt jallalading av elektronisk bil. Og ironien i at da skattepengene endelig kom, så dekker de nesten på krona det beløpet det koster for en ordentlig ladestasjon, den er beisk og sur som magesyre.
Men man bør ikke klage. Man krummer nakken mot vinden og regnet og fortsetter ned leia.
Vi lever godt, har mat, jobber, tak over hodet, pass med den fjollete løva med øksa. Ungene på privatskole. Vi har mer enn hva vi trenger, i motsetning til mange andre.


Men denne Torsdagen, jeg dro litt tidlig hjem fra jobb, siden jeg hadde begynt så ukristelig tidlig på morgenen. Det var tut og kjør hjemme. Høye stemmer og kaos da jeg kom inn i gangen, sko og sekker, matbokser og vannflasker, ytterjakker utover gulvet, jeg lukka døra. Stengte høsten ute.


Vi dro mot Randaberg igjen, Ingrid og jeg. Jeg måtte lide meg igjennom etter skoletid på Radio Super, med sine fjollete programledere og formaterte popmusikk på norsk. Og Ingrid leser misnøyen min, men uten at det plager henne nevneverdig, for avtalen er at hun bestemmer radio på veien bort, og jeg på veien tilbake.
Hun har fått ridestøvler og hansker. Hun liker det - å ha utstyret i orden - og vi er tidlige som vanlig. og vi liker å være tidlige. Vi parkerer bilen, og Ingrid må høre ferdig en sang av Markus og Martinus, men jeg slipper, så jeg tenner en Camel og venter utenfor bilen, og det er faktisk et forunderlig fint lys her på Randaberg denne Torsdagsettermiddagen som holder på å bli kveld, og ikke regner og blåser det heller. Ingrid kommer ut av bilen, plundrer med å låse den, og imot oss kommer en liten, hvit hund med en liten ball mellom tennene. Han kommer bort til meg og er ufattelig glad, og han vil at jeg skal kaste ballen, men han vil slett ikke slippe den, og det kommer en lav knurring fra strupen hans når jeg forsøker å lure ballen ut av den låste kjeften. Jeg snakker til han, men selv om jeg løfter han opp etter ballen, så henger han fast og vil  ikke slippe. Ingrid er fascinert av dette, for det er ikke så vanlig at hun ser meg i interaksjon med dyr. Til slutt får jeg avleda den lille kjøteren, og røska ballen ut av kjeften hans, og nå er han så ivrig at han nesten eksploderer, blikket hans er fiksert på det jeg har tatt fra han, som er blankt av sikkel, og jeg gjør ingen finte, og når jeg kaster, så har han allerede tjuvstarta, og fanger og overmanner byttet sitt etter et par dabb i bakken. Han kommer mot oss igjen, i triumf, og også denne gangen nekter han å gi slipp. Han blir nesten skuffa når jeg ikke prøver hardere. Vi går inn i stallen, og må vente i ti minutter før Bruno og gjengen er tilbake, Ingrid finner salen og en ridehjelm og når hester og folk kommer inn, så er vi klar.
Jeg skal ikke kjede dere i hjel med detaljer. Vi lærer ting. Eller særlig Ingrid lærer ting, men jeg også. Nå rir hun selv, uten at jeg holder i spilltauet, hun tar instruksjon på et vis som ikke slutter å imponere meg, og denne smått magiske Torsdagsettermiddagen skal vi ri en runde i den kjølige høstlufta, og vi er først, så vi slipper å se inn i ei hesterumpe, og det lukter deilig av høst, og i vest går sola ned, og etterlater en spektakulær rødfarge på himmelen.
Bruno er i brukbart humør også.
Ikke noen tjuvtriks, og nesten frivillig traving i ridehallen etterpå. Det er i sannhet en fin kveld, vi skynder oss langsomt ned til bilen, jeg finner P13 som har radioresepsjonen over DAB-båndet eller hva faen det heter. Jeg ler høyt flere ganger, og må dempe lyden hver gang det kommer noe som er for drøyt. Det går ikke å forklare det drøye til en åtteåring, at det er det at det er så drøyt som gjør det så morsomt.
Vi svinger mot Storhaug, der Rållså er på svømming med Endre, jeg setter telefonen på ringing og skifter sko og jakke, og der tar Rållså telefonen, og jeg avleverer datter og nøkler og traver - minst like fint som Bruno - og sikkert dobbelt så fort - nedover mot jernbanen, for å komme meg til biblioteket i Sadness, der eventen starter om omtrent en time.
Konduktørføkken straffer meg med et gebyr på 40 spenn fordi jeg ikke har appen, og ikke har kjøpt billett på forhånd. Når jeg skal betale, så røsker han kortterminalen ut av hånda på meg, som om han tror at jeg hadde tenkt å ta den på lomma og stikke av med den.
Noen ganger er det vanskelig å tro det beste om folk, men kanskje han bare hadde en dårlig dag.


tbc







fredag, november 03, 2017

Tusen ting som skjer


Lesesirkelen Bok & Kneg var på Sandnes i går kveld for å høre forfatteren Demian Vitanza snakke om sin siste bok: romanen Dette livet eller det neste.
Turnèen er arrangert av Folkeakademiet Rogaland , og har vandret rundt på ulike biblioteker i regionen den siste uka.
Jeg kommer tilbake til dette fine og superaktuelle arrangementet, men først vil jeg oppsummere dagen min, som starta tidlig og var hektisk, oppjaget, variert, artig.
Dagen begynte grusomt tidlig. Klokka 0500. Opp av senga. Famle etter klærne i mørket, kle seg og bare såvidt greie å lure på seg sokkene, fordi ryggen ikke er helt i lodd. Inn på badet. Kaldt vann i ansiktet. Kjapp tannpuss. Ut i gangen. Finne nøkler, sekk, adgangskort, sigaretter, jobbejakke, buff, sykkelhjelm. Ut døra, låse opp sykkel, skru på lys framme og bak. Trille ut på veien, ned Jonas Lies gate, i litt for stor fart, men det er nesten ingen andre enn meg som er oppe klokka kvart over fem. Bortsett fra Brustadbakeren, kanskje. Det lukter boller og brød, jeg suser videre, under undergangen, forbi bygningen som huser en varmepumpeleverandør, et skilt som med røde old school digitale bokstaver som viser tid og temperatur:. 0515 - 9 grader Celsius. Jeg suser ned den brattte sykkelstien som går igjennom Slaskamarka, det lukter høst, råtnende løv. Lufta er deilig frisk mot ansiktet, jeg passerer Ullandhaug skole og forbanner sykkelen som ikke girer helt rent, kjenner kjettingen som liksom ikke vil bestemme seg for hvilket tannhjul den vil vandre på. Når jeg passerer prixen i bekkefaret pleier jeg å se hvordan Byggmester Bob ligger an med takskiftinga, for han har nemlig også ei lystavle - ei som informerer om hvor mange tak han (eller de) har skifta i 2017. 151. Da holder de skjema, tenker jeg, for i 2016 skifta de 170, men nå er vinteren like om hjørnet.
Jeg fortsetter, ned Fritjof Nansens gate, forbid Essoen, krysser Hillevågsveien og renner ned bakken, under jernbarnebrua ved nedlagte Hillevåg stasjon. Det tar ti minutt å sykle og et kvarter å skrive seg ned på jobb.
Jeg triller inn sykkelen og piper meg inn på industriområdet ved hjelp av adgangskortet. Når jeg kommer ned på kaien, så er det ingen der, intet kornskip, og planen min - Plan A - om å fyre opp lossetårnet, ta en kaffekopp, og sette seg ned og lese resten av Vitanza's bok - tre timer i deilig, monoton kompressordur er skutt i filler.
Jeg blir ikke ferdig før kveldens arrangement, pokker ta.
Det blir tankarbeid istedet, i stolheis. Denne typen arbeid er den eneste årsaken til at jeg fortsatt har noe som minner om muskler. Konseptet er: En heiseanretning - stolheis - blir anbrakt over en råvaretank, en kroppsarbeider blir plassert i stolen. Med seg har han: Oksygenmåler, walkie-talkie, fjernkontroll til heis, egnet verktøy - foreksempel greip, hakke eller skrape. Han eller hun har på seg åndedrettsvern, støvler, støvdress, fallsikring. Go!
Så heiser vedkommende seg ned til bunnen av tanken 20 - 30 meter, og gyver med varierende iver løs på de (ofte forsteinede og illeluktende) restene som har satt seg i tanken. Lag for lag - til tanken er ferdig rengjort. Det er tungt arbeid, og ikke uten risiko.
Jeg er oppi der en time. Det går seint, jeg er ikke tjue år lenger, eller tretti. Jeg er ikke engang 40 år lenger. Jeg har hundrevis, antakelig tusenvis av timer nedi sånne tanker. Fordelen med hardt kroppsarbeid er at man føler at man gjør noe, og sjansen for å få sove når det blir natt er relativt stor.
Men det er ikke natt ennå. Jeg karrer meg møysommelig opp åpninga i toppen av tanken. Magnhild huker av kroken jeg har i nakken. Jeg er varm. Lemper av meg radio, fjernkontroll og oksygenmåler. Blåser støv av selen med en trykkluftpistol. Magnhild har vært stolheis-vakt mens jeg var i tanken. Vi tar personheisen ned. Jeg finner den store notatboka mi og går i byggemøte.
Det første punktet er alltid HMS, og denne Torsdagen er det en del å snakke om.
Rundt to timer seinere er vi ferdige. Det er lunsj. Kantina vår er superbra og ikke dyr.
I lunsjen er det Mattis. I 20 år har vi spilt Mattis i lunsjen. Og klokka 12 er det tid for den ukentlige vernerunden i fabrikken. Sånn er det nå under ombygginga.
Tusen ting som skjer.

tbc

onsdag, november 01, 2017

Knask eller knep

Klokka er rundt halv fire, det er 31.Oktober. Dagen med stor D. Halloween.
Jeg har henta ungene på SFO, de har hatt zombietikken, og diskuterer høylydt, men er skjønt enige om at andreklassingene jukser i zombietikken når de 'sier timeout akkurat rett før me ska tikka di'.
Jeg er Halloweensjef hjemme, siden Rållså jobber, vi går innom Europris og kjøper to oransje bøtter som de skal fylle med snop i løpet av kvelden. Vi er litt i farten, ungene beiner avgårde på sparkesyklene sine, og småkrangler om hvem som skal holde meg i hånda i motbakkene.
Vi kommer hjem, og jeg lager hjernemassespaghetti, og de raser igjennom pianoleksene sine, lager pynt, spiser hjernemassespaghetti med blod (ketchup). Vi pynter terrassen med Halloweenballonger - annenhver selvlysende - Ingrid maler meg grønn i halve fjeset, og så kommer vennina fra Bekkefaret, de kler seg i de gamle sceneskjortene mine og sminker hverandre i fjeset. Stemningen er oppjaget, opprømt. Rett før klokka halv seks tenner vi gresskarlykta på trappa, jeg utstyrer ungene med refleks, og slipper dem ut i nabolaget. Jeg følger dem på avstand, og over hele Tjensvoll yrer det etter hvert av små spøkelser og blodige hekser og zombier.
Knask eller knep! Knask eller knep! Knask eller promp!
Det varierer fra små hekser og trollmenn på 6-7 år som går alene eller to og to, med foreldrene lurende bak Hekken - til store flokker med tenåringer - 10-15 stykker, og når de er så mange så minner de meg om foreldrene deres på gladmatfestivalen, eller i syden, eller russen på sitt mest usjarmerende. Det er ikke deres feil, eller det er det jo, men det er noe med konseptet mange mennesker i gruppe, den eskalerende oppstemtheten som oppleves som frastøtende eller skremmende eller, egentlig får du lyst til å be dem dra til helvete (noen av dem er kledd som om de er på vei allerede).
Ungene kommer tilbake - veldig fornøyde - med fulle bøtter, og setter seg ned på loftet, og sammenligner fangsten, og hele tiden ringer det på døra, og det nærmer seg slutten på knaskereservene, så jeg må rasjonere, men så har ungene fått tre poser lakrisbåter som de ikke vil ha selv, og all kjeksen i skapet går i bøttene, og til slutt har vi bare lakrisbåter igjen, men så sender jeg ungene ut med en tallerken dampet brokkoli som er tilovers fra middagen, og det er faktisk noen som takker ja til det, og så skreller jeg og skjærer opp noen gulrøtter, og det er det også noen som vil ha! Og veninna fra Bekkefaret sier at hun håper at alle ungene i hele verden kommer, slik at hun kan snakke med dem, og da må jeg le og spørre om det aldri blir nok, og omsider så minker det på måkeflokkene, og Endre er kvalm og har vondt i magen, og har sjokolade i munnvikene etter å ha stappa i seg mesteparten av snopet sitt, og når Rållså kommer, så er det ikke vanskelig å få overtalt ungene til å gå i seng, og jeg rydder sånn noenlunde, og hører omen av Mio min Mio der inne fra barneværelset, og når Rållså kommer ut, hører jeg Endre rope forsiktig på meg: Pappa? Fotbukt? Og når jeg går inn, og lager en brett i enden på dyna, og løfter føttene hans oppi.
Og ingen av dem orker å bøye seg over kanten for å gi meg en klem, og der sovner Rållså i en krøll også.
Og freden senker seg over Tjensvoll, og det har vært intenst, men gøy. og ungene er fornøyde, og man må vokte seg for å fremstå som en gammel surpomp, men ha empati med dem som ikke klarer det.
Og heldigvis er det snart jul.

mandag, oktober 30, 2017

Kari Bremnes live 28/10 2017

I høst har Rållså og jeg vært aldeles bortskjemt med fine konserter.  Mari Boine, Thåstrøm, Hohlbrugger, Brigade og Helldorado.
På Lørdag hadde vi billetter til Kari Bremnes på konserthuset, og det var duket for enda en fin kveld.
Det er litt urettferdig overfor Kari Bremnes at det mange husker henne for, eller mer presist navnet hennes for, er Harald Eia' s elleville (og  veldig morsomme) harselas med nordlendinger i det geniale humorshowet Team Antonsen for halvannet tiår siden.
Selv har jeg hatt ei plate med henne, gitt ut en gang på 90-tallet, titulert gåte ved gåte  (tror jeg). Jeg liker den plata, selv om den aldri har gitt meg nevneverdig kred i gothmetall-kretsene jeg har vanket i.
Og så er hun jo såkalt 'folkekjær', og det har gitt henne mange snurringer på P1 Radio. Tilogmed mormor likte Bremnes, og hun var over middels skeptisk til nordlendinger.
Vi var på plass i konserthuset før åtte, takket være enda en barnevakt rekruttert fra nabolaget. Jeg satte meg i baren og drakk overpriset pilsnerøl med obligatorisk tips, og Rållså drakk hvitvin fra et plastglass, og så gikk vi inn, og så viste det seg at vi hadde billetter på galleriet, på langsiden mot scenen, slik at vi ble sittende etter hverandre, du vet - som når man kjører buss - og sannelig om ikke Teif Lore og søstera ikke satt litt lenger bak i bussen, og halve salen var også satt av til sitteplasser, og den andre halvparten - framme ved scenen- var satt av til vanlige ståplasser. Normalt foretrekker jeg å stå på konsert, men siden ryggen min har vært vrang i det siste, så var jeg glad for at jeg slapp.
Bandet entra scenen først, og like etter kom denne vakre, mystiske kvinnen vaklende inn på litt for høye hæler, i litt for trange bukser, og så var vi i gang.
At hun var så vittig hadde jeg ikke forestilt meg på forhånd, og jeg synes hun kommuniserte veldig godt, som om hun inviterte oss inn i sin egen stue. Musikerne hennes var selvfølgelig helt topp, sinnsykt presise, samspilte. Og stemmen hennes klinger mørkt og deilig, og salen elsker henne. Elsker dem.
Det er godt å være i den varme stua til Kari Bremnes, og det er kanskje det som er problemet, eller ankepunktet. Hun kaster seg ikke uti noe. Kanskje bortsett fra en litt rar tranedans på litt for høye hæler.
Det er lengsel der, melankoli, dyp, liv, peisvarme, men det er ikke avgrunn, desperasjon, angst. Det er ikke død.
Jeg savner det, etter Helldorado og Thåstrøm, jeg savner at hun tør litt mer.
Hele salen reiser seg og trampeklapper dem av scenen, så det er visst ikke så mange andre enn meg som er litt skuffa. Det var vakkert, men litt ufullendt.
Vi diskuterte det etterpå, Rållså og jeg - om det hadde vært enda bedre i et klubblokale - hvor artistene og publikum kom tettere på hverandre, for stua ble litt stor, men som sagt: sabla dyktige musikere.

søndag, oktober 29, 2017

Rock Noir Part 2 All smiles

Foto: Christer Håvarstein Photography

Tidligere har jeg forfektet at skillet mellom stor kunst og bra kunst kan oppsummeres med ett lite, men likevel fundamentalt spørsmål: Var det liv og død?
Var det dirrende, ravende, desperat, vakkert, intenst nok?
Misforstå meg rett, det kan være avgrunn i det dempede også. Intensitet.
Det kan være så teknisk fullkomment det vil, det kan være honning og blomster og pastell og himmelsk belysning, men uten desperasjon og aspektet med liv og død, så er det ikke stor kunst.
Det er ikke alt som trenger å være stor kunst heller. Musikk og billedkunst og poesi og teater og romaner og film fyller på ulike måter ulike funksjoner og stemninger og behov hos ulike mennesker.
Noe ha lytteren eller seeren eller leserens fulle oppmerksomhet, mens andre ting fungerer best i bakgrunnen, i heisen, i bilen på vei til jobb. Dire Straits, for eksempel - perfekt i bakgrunnen, brumlebrumle ditidudididum. Liv og død har det aldri vært.
Eller toto.

Så hva gir jeg vår egen opptreden på Lørdag? Var det liv og død? Det enkle svaret på det er vel nja. Men. Vi har aldri vært nærmere. Det var en god gig. Vi nådde noen.
Etterpå, mens vi røyka de obligatoriske sigarettene, var det mange som var borte og sa fine ting til oss. Folk vi ikke kjente også. Vi Ryfylkinger liker skryt. Men vi aner ikke hvordan vi skal håndtere det.
Det var mange som hadde en mening om trommer. Det er ikke forbudt å mene noe om trommer. Mitt standardsvar bruker å være at jeg ønsker meg trommeslager til jul hvert år, men at jeg aldri får det. Det er litt som den bilbanen man ønska seg som barn som man visste nok var litt for dyr, men som man ønska seg likevel. Og når man kikka under treet i sekstida på julaften, så kunne man konstatere at det ikke blei noe denne gangen heller.
Timmy sitt svar pleier å være at jeg ikke har vært snill nok, noe han sikkert har rett i, men kanskje jeg skal ønske meg en bassist heller. Til neste år.
Da The Brigade begynte på sitt sett, sprang jeg opp trappene for å få det med meg. Jeg heier uhemma på The Brigade, jeg kjenner låtene deres, og de er litt mer køntri enn oss, og på sitt beste så er de liv og død. På sitt beste er det en desperasjon der. En avgrunn. Publikum synger med på refrengene, de svinger skikkelig.
Jeg går rundt og smiler og snakker med mennesker med høyere promille enn meg.
Og så kommer Helldorado og blåser alle av banen, og jeg tror aldri at jeg har sett dem bedre, og Dag er født til å være der - i spissen for dette fantastiske bandet - som har både dybde, desperasjon og viser en enorm spilleglede,  De er liv og død, og når de avslutter hele Rock Noir med en dundrende manisk versjon av Night of the Vampire, så kan ingen som forlater lokalet påstå at de ikke har fått valuta for konsertbillettene sine.
Og jeg priser meg så lykkelig over at jeg takket nei til forslaget om å gå på som siste band. For dette hadde det blitt umulig å toppe.




fredag, oktober 27, 2017

Rock Noir part 1

I 2013 ble det for første gang arrangert Rock Noir i Stavanger, og siden har det vært arrangert hvert år unntatt ett - med forskjellig lineup - men alltid med strålende Helldorado på toppen av plakaten.
Årets utgave besto av filmklubben Magiske Lanterner som viste filmen Night of the hunter, foruten Oliver Hohlbrugger, The Brigade og Helldorado. Vi var så heldige å få innpass med Long Night også, og bare det å dele scene med så gode band er fantastisk.
Og folken er Stavangers store og varme og dundrende musikkhjerte.
Vi hadde et møte på forhånd - noen fra hvert band - noen fra filmklubben - og han som solgte merch (merch er en forkortelse for merchandise og kan oversettes med 'handelsvarer', og i konsertsammenheng betyr det bandskjorter, hettegensere, vinyl og CD-plater.)
Uansett, så var det et grisehyggelig møte, hvor jeg var helt soleklart minst soleklar, og jeg tolka stemningen som veldig lun og god, og det virka som om alle de andre gleda seg like mye som det vi gjorde. Det ble foreslått at Long Night skulle spille sist, men det kunne jeg ikke si ja til, Det ville vært direkte uforsvarlig. Dagen etter var jeg litt usikker på om jeg hadde dumma meg ut, men vi er jo alle mennesker som har levd en stund, og sett både det ene og det andre.
Å komme til Folken er som å komme hjem. Det høres kanskje litt corny ut, men sånn er det. Scenen er akkurat passe stor, salen har et godt utgangspunkt for gromlyd, og jeg har hatt mange av mine største konsertopplevelser der, inne i storsalen. Bob hund blåste meg og Beelzebub ut av våre gode skinn her en gang rundt årtusenskiftet, ved en annen anledning stagedivet Skin fra Skunk Anansie ut i en stappfull sal, og ble sendt rundt i lokalet. I et kort øyeblikk hadde jeg det snauklippede bakhodet hennes i min åpne hånd. Opplevelsene er for mange til at jeg klarer å yte hver enkelt rettferdighet.
Jeg elsker trappeoppgangene opp til salen hvor bandplakater fra oppstarten på åttitallet pryder veggene. Det er en link tilbake til begynnelsen, en påminnelse om kraften som ligger i musikken, om tiden som går, og Folken som består
Igjennom alle disse årene har det vært frivillige studenter med uskyld i blikket og ønsket om å være med på noe som har kraft. Som gir mening.

Lørdagen kommer. Lørdagen post-Thåström, og som nå begynner det som skal skje å suse i meg. Litt nervøsitet er nesten en forutsetning for at man skal kunne gi alt, at man er fokusert, men for mye skaper en kløft mellom scene og sal. Det som kommer ovenfra må være overbevisende. Fra første strofe. Man skal formidle noe. Nå folk. Det er det som teller. Det er det som er kontrakten.
Ønsker man ikke å formidle, så bør man finne seg noe annet å gjøre.
Overdreven bruk av alkohol tyr jeg ikke til før jeg skal på lenger, i motsetning til mange yrkesbrødre og søstre og det er mulig at det er det som er problemet, eller det som er det egentlige problemet er vel heller at jeg er så himla dårlig på egentrening.
Jeg egentrener på Lørdag. Det er litt lite og litt seint. Jeg stryker skjorta og pusser støvlene. Tar bussen ned til byen med sceneklærne i en bærepose. Ved den utvendige trappa på Folken står flere av karene. Fissi, Hohlbrugger, Arne og Timmy. De røyker. Jeg røyker med dem. Hilser litt vilkårlig på dem jeg er sikker på at jeg ikke har hilst på tidligere.
Inne i storsalen står det flere mennesker og et rundt bord med ei kaffekanne og noen pappkrus oppå. Det er mildt hektisk. Lydsjekken er ikke i gang ennå, folk går og driver, smiler, gleder seg, og jeg også.
Mennesker som spiller og synger i band er ikke så veldig ulike andre mennesker. I sammenhenger hvor flere band skal spille, så hender det at de som er headliner har behov for å markere sin posisjon. Jeg har vært på turnè med hovedband som har tvunget supportband til å kutte i sine allerede korte sett mens de selv spilte oppimot to timer pluss ekstranummer, men på Folken denne Lørdagen i Oktober så er alt bare velvilje og smil, og det er vi som bryter tidsskjema for lydsjekken, men det er viktig for oss, viktig for alle at alle bandene får best mulig lydsjekk, at alle er fornøyd, og hele arrangementet er gjennomsyret av kjærlighet. Ja, jeg vet det høres gladkristent ut, men jeg har ikke noe bedre ord for det. Velvillig er for svakt og  velsignet er for kørka.
Vi går og spiser, Arne og Evely og jeg. Etter lydsjekk. Det er en thaigreie på tøffløkkeveien og en roadie og kompis av Timmy. Arne og jeg vil bare har forrett og øl. Forretten er ikke god. Salaten består av kinakål og thousand island. Men det går ned. Jeg har spist verre mat før konsert.
Når vi kommer fram har filmen starta, vi går backstage via baktrappa. Jeg røyker litt. Sitter litt. Flyter rundt omkring. Drikker kaffe. Setter mobilen på lading. Venter, og nå er bandet til Hohlbrugger i sirkulasjon. Og så er filmen slutt, og lerrettet henger nede enda, og i salen har folk reist seg, og jeg gir Rållså en klem, før jeg begynner å rydde sammen stoler sammen med noen ungdommer, og så begynner musikken, og lerrettet ruller opp, og der står bandet, og løfter oss over fra ett medium til et annet, og det er kjærlighet i salen også, smil, og snart skal jeg ut der, og synge, og jeg ser og ser på klokka, og alt er litt forsinka, og jeg kler på meg skjorta og en liten stund er jeg helt alene bak scenen, og jeg tenker herregud så herlig. Jeg hører ei monoton stortromme fra Hohlbruggers sett, og jeg skulle ønske at jeg kunne være der og høre hele, og så er de på siste sangen og Arne og Timmy retter på cowboyhattene, og jeg fyller vann i et plastglass og i handa har jeg en settliste, og Hans fra Helldorado sier at vi må bare spille settet vårt, men hvis vi klarer å knipe inn noen minutter på changeoveren, så er det fint, og mens applausen runger i salen for Hohlbrugger, senkes lerretet ned og de bærer av sine greier, og vi bærer på våre, eller ikke jeg, jeg holder dører og forsøker å være minst mulig i veien, i halvmørket. Vi har egen monitormann. Han har roen.
Lerretet ruller opp med en svak durelyd, uendelig sakte og musikken starter, og før det er helt oppe, begynner jeg å synge,
We 're at the crossroads, the fire is dying, a cold wind embracing Your heart - and mine

tbc

onsdag, oktober 25, 2017

Beväpna dig med vingar


Det er ofte sånn at opplevelser - hvor store eller små de er - må ses i lys av forventningene man satt med på forhånd. Har du lave forventninger så skal det gjerne ikke så mye til for å bli revet med, løftet inn i noe som er større enn deg selv.
Jeg hadde gleda meg til Thåström-konserten på Fredag, for jeg hadde sett ham før - på Vikedal rootsfestival for 5-6 år siden - og han hadde blåst meg helt av, og vært festivalens ubestridte høydepunkt. Det er dessverre sånn at det ikke er så ofte at jeg gleder meg lenger, men til gjengjeld kan jeg grue meg med uforminsket styrke.
Hele Fredagen var en oppbygning frem mot konserten. Mange av de fine folkene jeg kjenner skulle gå, og Rållså hadde fiksa barnevakt, og ungene gleda seg til å ha barnevakt, ikke en tante eller en annen nær slektning, men ei ungdomsjenta, og særlig Ingrid syntes det var stas, og fra hun kom inn dørene så var det nesten så de slukte henne med hud og hår, opp trappa, inn på rommet, de ivrige stemmene som svarte på spørsmål og forklarte: I steinerskolen så har me ikkje så ofte lekser, men me hadde i høstferien. Jeg var selvsagt klar i god tid, veldig klar for å treffe et rikelig utvalg av alle de fine folkene i vår vennekrets og utvidede bekjentskapskrets, og Rållså var selvfølgelig mye seinere ut døra enn meg, jeg hvileløst virrende ute i høstkvelden, men med munnen godt sammenknepet. Masing funker ikke i sånne sammenhenger, selv om man mister bussen. Det eneste som funker er tålmodighet, og det er krevende når man har ei revne i brystet, og da kan man for eksempel røyke en sigarett dersom man driver med slikt, eller lage en liten video av seg selv mens man venter. Eller begge deler.



Jeg kunne ikke andre verset, men Magnus påstår at teksten er sånn som dette: Får a se å komma, kaster meg i Glomma, uhuh.

Rållså var så fin der hun kom i den lyse kåpa si, etter det som i Rållså-time var et kvarter, men i min verden var det en halvtime. Det var bussen ned til byen, og inne på Gnu satt det mange fine og morsomme mennesker som skulle på Thåström-konsert, og snart var hele det brokete følget på vei mot konserthuset, for ingen ville være for seine, og klokka var bare halv ni eller noe, og vinden sleit i trærne og lys var tent bak vinduene i husene vi passerte, og vi måtte vente på Einstein som hadde glemt billettene på Gnu, og foran oss lå konserthuset - grandiost og skimrende og med perfekt akustikk - men akkurat litt for blankt til at jeg er veldig komfortabel der, men med plenty av knagger til å henge jakken på, og et sus av forventning, og Bjartis kjøpte ei øl til meg, men da jeg skulle kjøpe ei tilbake, så var han borte, og da sa Rållså: Me finne an lett, for det e bare han som har lang hår her. Og det var et godt poeng; Hovedtyngden av publikum var i alderen 40 pluss, og da er det ikke så tett mellom hestehalene lenger, men så er det desto høyere brille-og flintisfaktor, og jeg tenkte på hvordan det måtte være på Sjøhusene, der Nazareth spilte akkurat samme kveld. Men Bjartis var ikke å se, så da ble jeg stående med to ølglass, som jeg drakk med relativt god samvittighet.
Å, Thåström, Thåström.
Ikke vet jeg om det er lengselen som driver deg, eller flukten. Det har ikke så mye å si. Det som betyr noe er formidlingen. Pang. Liv og død. Rett i hjertet.
Jeg hørte det og så det og følte det, og det var nesten fot godt til å være sant. Spennet i settet - fra de veldig harde sangene - til de helt nakne, nedstrippede. Det er modig å spille de rolige i Stavanger, men det funka fint, og etter ei stund så fikk lydmannen stilt ned diskanten på vokalen også, så vi hørte ordene på de mer rocka låtene også. Øl og rock hører sammen, der er noe som er slått fast som en sannhet, hogd i stein lenge før jeg var på min første ordentlige konsert - på Waylon Jennings i det 'gamle konserthuset' i 1987. Men alle som har smakt øl noen ganger vet at større inntak fører til et - ofte økende - behov for å late vannet, jo større, jo mer, jo oftere og så videre. Dette igjen er ikke særlig forenlig med å få med seg alt som foregår på scenen.
20 minutter ut - etter den femte låten - meldte trangen seg, og det var så bra - selve konserten var så bra, at jeg ba kroppen om å holde kjeft, og da ekstranummer nummer to begynte, så tenkte jeg: Jeg lar det bare gå i buksa. Det er ingen som merker noe utenom meg - jeg forestilte meg at skoene ble fylt opp, at det ville være en frihet i det, men også en skam. Voksne menn på 47 pisser ikke på seg på konsert. Ikke jeg heller, så med et nødskrik holdt jeg meg til lyset ble slått på og publikum trakk mot utgangene.
Og Rållså dro hjem for å betale barnevakten vår, og jeg dro på debrief på Cementen, og da jeg kom hjem noen timer seinere, så hadde Rållså funnet Thåström på spotify, den ru stemmen hans fylte rommene i førsteetasjen, og hodet og kroppen. For en mann.



fredag, oktober 13, 2017

Jenter som kommer og går


Då eg var yngre, las eg mykje cowboybøker og kriminalromanar - og i grunnen alt eg kom over av lesestoff - og særleg slikt med tøffe bilete på framsida.
Kriminal og kåbbåi har eg lese mindre av dei siste 15 - 20 åra, eg har notert meg at kriminal er særleg poppis rundt påske, og at dei lærde er ueinige i kva dette skuldast. Dei er visstnok einige om at det er eit særnorsk fenomen.
Breie lag av folket les krim heile året. Skandinavisk krim sel som hakka møkk, og inga møkk er meir hakka og lettseld enn Jo Nesbø sine bøker.
La oss bare få det sagt: Eg har fordommar mot Jo Nesbø, men dei er i stor grad relaterte til musikken hans, og hans sentrale rolle i eitt av 90-talets verste band.: Di Derre.
Det at eg ikkje har (hadde) lese ei einaste av bøkene hans hadde samanheng med at eg frykta for å høyra røysta hans på innsida av øyret medan eg las. Jentesjåmkåmmeejogjentesjåmgåj.
Det at eg likevel sette meg til å lesa ei bok av Nesbø - med eit ikkje alt for ope sinn - handla nok mest om at alternativa i hyllene heime på Kåda var ditto lite freistande. Særleg biografiane til forlengst avskilta leiarar frå politiske parti som står i bokhylla på 'mitt' soverom. Dei står der og trugar med å kjeda meg ihel. Mor heiv ikkje så mykje, for å sei det mildt, så ein del av bøkene har vore far sine, ein god del har tilhøyrt mormor, cowboybøkene har vore mine, og dei litt klissete paperback-romanane har ein gong vorte kjøpt inn av Bergljot, men det vil ho sikkert blånekta for dersom du spør henne.
Mange bøker er slike som mor fekk i posten kvar månad, i dei to bokklubbane ho var medlem av. Der er det mykje rart, men òg ein del klassikerar Hamsun, Graham Greene, Selma Lagerlöf og så bortetter. Dei bøkene står heilt oppunder taket i tømmerstova, oppå gardinbretta. Omslaga er einsfarga, og det er ikkje lett å skilja titlane frå kvarandre.
Men Jo Nesbø si Hodejegerne var lett å skilja frå resten, med framheva silhuettar av tre personar på omslaget, og trådkrossen frå eit kikkertsikte i hovudet på den i midten.

Eg opnar boka og byrjar å lese. Det å bruka detaljerte skildringar er eit godt reiskap for å dra lesaren inn i miljøet, mana fram bilete for henne eller han. Eg kjem attende med døme på dette. Nesbø pøsar på med detaljar frå side ein, der hovudpersonen presenterer seg sjølve på ein unorsk måte, han er så full av tru på sin eigen genialitet, at eg ønskjer han skoten på side to, eller i alle høve så snart som mogleg. Han heiter Roger Brown, jobbar med rekruttering og er (som han sjølv seier) nummer ein. Sjefen over alle sjefar. Han er best i landet, ja kan hende i heile verda på sin jobb, han har verdas vakraste kone, han har alt for høgt forbruk (eller HO har), og difor stel han kunst frå toppleiar-kandidatane som han intervjuar - samarbeid med ein fyr som arbeider i eit vaktselskap.

Dei første 30-40 sidene er ei einsidig skildring av miljøet på toppen, med detaljar som ikkje seier meg nokon verdas ting: Han var iført rustning fra Gunnar Øye, grå Ermegildo Zegnadress, håndsydd skjorte fra Borelli og et burgunderrødt slips med sædcellemønster, jeg tippet Cerruti 1881. men skoene var jeg sikker på var håndsydd Ferragamo. Jeg hadde et slikt par selv.
Forstår ingenting av dette. Fyren har dyr dress. Skildringane får han ikkje til å tre klarare fram for meg. Snarare tvert om. Han fjernar seg, Som ein ballong i vinden.  Om Nesbø sine mange lesarar veit kva han snakkar om her, sjå det har eg mine tvil om, men denne ex-lesaren gjer det som sagt ikkje.
Når historia kjem opp i turtal, så er det så mykje action at det fossar kring baugen, det er skildringar frå innsida av ein utedo, soving med lik, og ein situasjon der Roger må klyppa hôl på ein (daud)person med neglesaks av di han er fastklemd i eit baksete i ein bil  det er einaste måte å overleva på.
Det er så mykje turtal at det minner meir om teiknefilm for ungar enn om bok. Eg kjenner at eg vert litt svimme, eller kvalm eller beggje delar.
Det er dette biletet HER som tippar boka ned i ein på terningen: ...Og den svikefulle løgnersken hadde omfavnet blyet, den fallosformede kulen hadde trengt inn i henne slik jeg en gang hadde gjort. Aldri igjen. Nå var hun død.
Det er med andre ord jenter som kommer og går igjen. Sirkelen er slutta.
Etter dette - og før dette - har forfattaren vunne prisar og seld ein milliard bøker. Men unnskyld meg: det er faen ikkje sånn at noko nødvendigvis er bra berre av di det er populært. For noko jækla møl.
Neste gong eg er heime på Kåda, så vert det Muntre minner fra ting og torg av Johan J. Jakobsen frå 2005. Det kan ikkje verta verre enn dette.






fredag, oktober 06, 2017

Du er bra nok som du er

Introversjon kjennetegnes ved en dominerende interesse for egne tanker og følelser heller enn den ytre verden og sosial interaksjon.[2] Introversjon er karakterisert ved personlighetstrekk som tilbakeholdenhet, passivitet og stillhet.


Kilde: Wikipedia


Så på dette kurset som eg var på for nokre år sidan fekk eg bekrefta det eg har hatt mistanke om heile tida: Eg er av ein introvert natur. Det å gje meg sjølv eit slikt stigma, det å setje meg i denne båsen er ikkje noko som eg gjer med veldig lett hjarta, for det er som med diagnosar og med horoskop og innbilt eller ikkje innbilt allergi mot mobiltelefonar eller - ka faen heiter det ? - Mel? Nei - gluten.
Eller å peika på andre faktorar for at eg har vorte akkurat slik som eg har.
Ein del ting passar kan hende, og ein del andre ting passar gjerne absolutt ikkje, og Er det eigentleg så lurt å gå og kjenne så jækla nøye etter heile tida? Kunne det ikkje væra like greit å berre bita det i seg og akseptera seg sjølv slik som ein er?
Men nådde ein inn med eit slikt radikalt forslag, så slo ein vel føtene vekk under heile alternativbransjen. Eg trur likevel at folkehelsa generelt ville ha vore betre. Dei fleste av oss ville hatt godt av å tenka på noko anna enn oss sjølve av og til.
Det kan sjølvsagt vera slik at du verkeleg har liingar som kjem av at assendanten din er i løva, eller at ein av forfedrane dine vart rulla i mjøl som liten, du kan sei det til meg, og eg vil ikkje sei deg i mot. Eg vil himla med auene og tenka mitt. Inne i djupet av sjela mi vil det bobla av innvendingar, men diskusjonen vil eg ikkje ta. Ikkje på vilkår.
Eit av dei store spørsmåla i det som vert kalla verdas beste land er kvifor så mange av oss kjenner på at vi ikkje er bra nok. Eg trur dei fleste ( i alle høve dei med introverte fiber i systemet ) har hatt slike tankar.
Kan hende me alle skulle ha vore haiar, alltid i rørsle, utan dette behovet for å kjenna etter.
Men eg seier det til borna mine. Kvar dag. Du er bra nok som du er.
God helg.










onsdag, oktober 04, 2017

Ferdig mingla og klar for nye utfordringar

For fleire år sidan var eg på kurs i regi av bedriftshelsetenesta.
Det var eit ganske kort opplegg over to timar, og det var leiaren min som hadde meldt oss på, han og meg (i alle høve er det slik eg hugsar det), og lokala som dei rådde over då var veldig friske, hugsar eg at eg tykte, i eit toetasjars murbygg, som ein gong i tida hadde husa ein slags form for industri, og det var kronglete trapper med motiverande slagord på veggjen, og tregolv som knirka når ein trødde over dei, og oppe i andre etasjen var veggane måla i friske fargar og det lukta kaffe, og lukta av kaffe om morgonen er nok den beste lukta som finnst, og det var smilande damer i resepsjonen, og eg var eigentleg litt for skjeten til å vera der, og hadde ein hestehale som var raska saman i hui og hast, og vernesko som lukta gamleerik, og leiaren min hadde kan hende truffe litt betre med klea, men vore vel raus med aftershaven.
Meir og meir skulle det syna seg at me var to fiskar på land, eller eg var i alle høve fisk, han var kan hende meir ein krabbe, og me vart sitjande i ein lang korridor med kaffikoppane våre, og inn kom det - i eit jamnt sig - 15-20 damer i smarte draktar og dyre sko, og parfymane deira blanda seg til noko eksotisk, og utraderte etterbarberingsvatnet, og dei snakka høgt og mykje med kvarandre. og dei hadde nok førebudd seg betre enn eg hadde på temaet, og allereie før møtet eller kurset eller seminaret starta, så hadde fordommane mine blomstra, og keisemda må ha vore lett å lesa på meg, eg er ingen pokerspelar. Eg speler helst Mattis, og der er det heilt greit å syna kjensler.
Temaet var Ekstroverte og Introverte personlegdommar, kva som var typiske trekk og korleis beggje deler hadde fordelar og ulemper, og mange av damene var engasjerte, og særleg var dei ute etter å definera seg sjøl - forklara kvifor - finna unnskyldningar for at dei var akkurat slik som dei var - eller i alle høve er det slik eg hugser det - eg hugser òg ein mild irritasjon som vaks i meg, og allverdas kaffi kunne ikkje kurera kjensla av - lengten attende til havet - eg trur leiaren min greidde seg betre enn meg, og i ein kort pause med frukt og mingling, så var det ei styla dame i 30-åra, som tydelegvis dreiv eige firma som delte ut visittkort til dei rundt seg, og etter at ho hadde gjort det, så såg ho på meg og sa: Ja, vil du ha ett du òg, eller?
Eg ville ikkje ha visittkortet til dette mennesket. Eg sprella to gonger med halen og vart liggjande livlaus under eit bord med kursbrosjyrar.
Ferdig mingla og klar for nye utfordringar.

søndag, oktober 01, 2017

Legg ner telefonen for Natas

På Fredag var Rållså og Timmy og jeg på konsert med Mari Boine på Tau scene.
Maskinhallen er et veldig dekadent konsertlokale, publikum er hovedsakelig menn og kvinner i alderen 30 til 60 år.
Vi kjøper oss noe å drikke og stiller oss helt framme, og lokalet bobler av forventning, og jeg bobler jeg også, og jeg er ikke engang brisen.
Det går en lydtekniker over scenen, han stopper ved hver mikrofon for å kontrollere at det er lyd. Bøyer den lange ryggen sin ned til den i midten, fortsetter forbi oss og ut ei dør til høyre.
Og der går bandet på, stemningen stiger, bass og trommer begynner å murre og 50-60 mobiltelefoner blir løftet mot den lille dama i den oransje og svarte kjolen.
Men hva faen er det med disse mobiltelefonene? Hvem er det som filmer på konsert? Og hvorfor gjør de det?
For meg betyr samspillet mellom sal og scene enormt mye, det tilstrebes en suggererende tilstand, et ønske om å nå og bli nådd, om å gynge med, og følge rytmen og forsvinne inn i det. Å gi seg hen er sterke ord, men sånn er de beste konsertene for meg. Hodet kobles ut, og jeg forsvinner i øyeblikkets magi.
Det er mange faktorer som kan ødelegge en god konsertopplevelse - de mest opplagte er gjerne at bandet eller låtene eller formidlingen ikke holder mål. Det kan være lyden som er dårlig eller at man er for full eller for edru eller av andre grunner ikke blir nådd.
Vel - for meg er det først og fremst menneskene rundt meg - mitt medpublikum som har en tendens til å bryte den skjøre magien - for det ofte er en eller annen idiot som har drukket for mye som står og jabber mens bandet spiller, eller hun står og filmer med mobilen sin med lommelykta på - på første rad - og hun gjør det på alle høydepunktene, bryter det skjøre for dem rundt seg, og periodevis klarer jeg å la være å irritere meg, men mye energi går med i forsøket.
Men hvorfor? Hvorfor filmer dere? Klarer dere ikke å ta imot? Er det for å skryte på sosiale medier? En mobilfilm kan aldri fange det som øyeblikket kan. Aldri. Så hvorfor være halvveis til stede igjennom en skjerm? Hva faen er greia?
Blondie ved min side legger telefonen ned for å være med på samjoiken på siste ekstranummer. Det høres helt jævlig ut.
Til tross for at dette vilt ukjente mennesket gjorde sitt beste for å ødelegge  min opplevelse, så var det en sekser. For Boine utstråler og kommuniserer både varme og autoritet, den lille dama på seksti år, dansende over scenegulvet, og det fantastiske bandet hennes, som ga låtene atmosfære, galskap og dynamikk. Jeg bøyer meg i støvet. Helt ned.
Og neste gang jeg er på konsert og noen filmer med lykta på, så kan det hende at jeg er så uheldig å søle litt øl på vedkommende.

tirsdag, september 26, 2017

Electric Avenue - Påskeharen tester den elektriske bilen

Rållså og jeg har kjøpt elbil, og sånn sett så er det kanskje i seineste laget å foreta testen etter at skinnet er skutt.
Det jeg kan gjøre er å dele noen betraktninger med dere, for er det èn ting vi menn har greie på, så er det å snakke om oss selv. Det faller liksom så naturlig. Noen av oss elsker å gi råd også. Jeg er ikke helt der. Det er liksom for mye jeg ikke har peiling på.
Men det er ikke alltid de med mest peil som roper høyest. Sjekk ut kommentarfeltene, og dere vil vite akkurat hva jeg hinter til.
Nåvel elbil: Bra eller drid? Fordeler og ulemper?
Rållserauå og jeg landa på en Mitsubishi Miew - en fireseters sak - en Donaldbil - en trillebår med motor.
I og for seg var det kun denne typen bil vi hadde råd til, valget sto mellom Citroen, Peugeot og Mitsubishi, men det er visst ikke noen forskjell på dem.
Vi har pr nå hatt den i 10 dager, den ruller fortsatt, og den største forskjellen på denne og en vanlig bil er at alt er så mye billigere. Forsikringer, veiavgift, bompenger, drivstoff og ferjeturer.
Jeg reiser for 47 kroner med bil på Tauferja - med kort, vel å merke, men det er jo helt latterlig billig.
Vår elektriske bil inviterer ikke til råkjøring. Delvis fordi den ikke er så veldig kjapp, og delvis fordi at hard kjøring = høyt strømforbruk , og her berører jeg selve akilleshælen til Mitsubishi Miev.
Det er som å ha en bil med ekstremt liten bensintank.
Vil du bruke varmeapparatet så koster det deg 20-30 kilometer kjørelengde, så dette skal bli interessant å se utover vinteren.
Den bråker lite, er veldig 'snedden' å kjøre, lett å snu og parkere. Den har Dab + radio, noe som gjør at jeg kan høre rock som andre har plukka ut, og jeg antar at jeg må ha sett litt latterlig ut da jeg svingte inn på parkeringsplassen til Felleskjøpet, i den lille blå elbilen, og Killing in the name of.. Med Rage against the Machine på full fyring på stereoen.
Elgitar er bittelitt tøffere enn elbil.
Ellers er jo alt nytt. Jeg har ikke eid et nytt kjøretøy siden 1986 - da kjøpte jeg en Tempo Tiger moped, som kosta 10 500 kroner, og jeg mener på at far spytta i et par tusen, men det er en ganske annen historie.
Jeg trekker også for blåfargen, selv om jeg har vært med på å bestemme den selv. En Liverpoolsupporter burde ikke kjøpe blå bil, for det sender ut helt feil signaler. Rent politisk så er det heller ikke bra, men Høirefolk kjøper ikke sånne biler som dette. Freppere kaller ikke dette for biler en gang.
Men, altså: Jeg lander på en treer - toppkarakter - for den gjør logistikken lettere.
Og enn så lenge så funker den helt fint.

tirsdag, september 19, 2017

Hest er best som pålegg


Hesten har hatt og har høg status hjå menneska, det kan det ikkje vera nokon tvil om.
Det har nok ein del med potensialet han har, som ridedyr, trekkdyr og arbeidsdyr, som transportmiddel - den har høgare toppfart enn esel, kamelar og kyr, og reint estetisk er dei overlegne dei fleste andre dyr.
I det norske (og internasjonale) språket er hestens forskjellige eigenskapar ofte brukt for å forklara noko eineståande.
Eg nemner i fleng: Hestekrefter. Å lukte eller sveitte som ein gamp. Gamperiff. Å vera Hæstkuk. Sprek som ein fole, sterk som ein gamp, eller sur som ei gammal merr. Eller din trave.
Eller engelske Hung like a horse, som er referanse til den ekstreme størrelsen på forplantningsorgana til hingsten. Min favoritt er det Trønderske Merrabett- som er å klypa på innsida av låret, og som refererer til hestens infame natur.
Eksen min skreiv ei doktoravhandling om hesten, og brukte meg til å sparra med, og oppgåva handla vel mest om det mytiske frå forne tider, om alt det som desse dyra har betydd i eit arkeologisk perspektiv. Eg er jo berre ein bondeføkk, og skjøna nok ikkje meir enn rundt halvparten av orda, og min kjennskap til hesten er hovudsakleg basert på eigne erfaringar, ikkje på tusen år gamle fallosar, eller dekorasjonar på potteskår av leire.
Bruno, den brune vallaken kika på oss med avmålte augo medan han tygde på munnbetet sitt, og me gjekk bort for å helsa på. Han er som sagt ein ponni, me sto lydig og haldt i tampen, og det seig på med fleire jenter i ridestøvlar, fleire fedre med varierande kjennskap til dette mystiske dyret, og varierande iver etter å verta kjend med det òg, men alt for å gjera avkommet til lags.
Og så vart me instruerte i korleis me skulle føra oss, korleis me skulle leggja på salen, henga taumane, heisa stigbøylane, korta inn stigbøylane, halda taumane, halda avstand til dei andre hestane, for å seia det som det er: me fekk mykje informasjon, og vart granska inngåande av instruktørdama. Ho var heile tida svært tydeleg, og eg trur det bidrog til ein tryggleik, hjå både ryttarar og assistentar. I samla tropp gjekk me ut i ein hall, stilde oss på rekkje, og der skulle dei komande ryttarane lera å starta og stogga, og Ingrid skein der ho sat, som eit lys. Eg har ikkje noko anna ord for det. Så open og så oppmerksam har eg kan hende aldri vore.
Bruno og eg hadde ei slags pakt: om du ikkje lagar hekkan for meg, så skal ikkje eg laga hekkan for deg heller, og eg gjekk og småsnakka med han, medan han sutta og beit på metallet han hadde i kjeften.
Alle disse hestene har sin egen rangordning, hvis en med veldig lav rang går for nærme en av de med høy rang, kan det hende at disse prøver å bite..
Instruktørdama instruerte og overvaka, og då ho spurte om nokon ville prøva å trave, så fauk femseks hender i lufta med ein gong.
Bruno strutta vel ikkje akkurat av travelyst. Motviljug dassa han avgårde og eg småsprong ved sida av, og den første gongen så presterte han vel noko - som med litt godvilje kunne kallast trav - men dei to neste gjekk han berre fort.
Me sa oss nøgd med travinga, og til slutt tok me ein fellesrunde utandørs, og instruktøren spurde om Ingrid var nøgd med Bruno, og ho sa ja. Og då sa instruktøren Ja, jeg synes dere passer sammen.
Og då det var slutt, fekk han ein klem frå Ingrid og eit  stryk over mulen frå meg, og så hengde me opp sal og bissel og tau og greier, og så sette me oss i bilen og åt brødskiver med banan medan me cruisa heimover mot byen. Litt smartare begge to.
Du får ønska deg ridestøvlar til jul, Ingridmor, sa eg.
Ja. Sa ho.
Inni draumen ein stad.

mandag, september 18, 2017

Ride ride ranken

Dotter mi har byrja på riding.
Det måtte vel koma, eg har sjølv vore deleigar i ein hest, ein uregjerlig islandshest døypt Frøya: utspekulert , ondskapsfull og bornehatande.
Frekkesen hadde og hest. Silvana. Eg likte henne ikkje.
Eg likar ikkje hestar så godt. Det er så mykje vibbar og styr. Tjuvtriks og himling med augene.
Eg likar kyr,det forutsigbare, rytmen, lyden. Dei gjer seg ikkje til, bit ikkje etter deg eller stiller seg med rassen til og nektar å samarbeide. Hestar har eit stort register av nedrige triks.
Hest er best som pålegg.
Men hesten er eit dyr, og sidan Rållså har ein teori om at eg kommuniserer best med slikt som ikkje har språk (dyr og små ungar), så er det meg som er utpekt til å vera assistent til hesteeventyret.
Dottera mi er det beste selskapet eg kan tenka meg. Ho er nyfiken, sosial, viljesterk og  har humor. Dessutan kan og veit ho mest alt, og det må ho ha etter mora. Eller kan hende etter farfaren.
Det fins verre måtar å bruka Torsdagsettermidagane på enn å vere saman med henne.
Ridinga går føre seg på ein gard ute på Randaberg, me sig i fint driv i bilkollektivet sin Peugeot - Rållså sitt handtegna kart ligg over Ingrid sitt fang.
Me er tidleg ute, svingar inn framfor ein fin liten gard, med raude bygningar, barnehage og kvite gjerder kring.
Me parkerer på ein romsleg parkeringsplass, og tuslar opp til det som skal vera stallen - kjenner på døra og går inn - inn i eit rom der det heng eit tjuetals salar på knektar mot eine veggen, og eg tenkjer at dette har vore eit silerom ein gong I tida, og at det har stått ein melketank på golvet, og at det har vore ei krukke av glas med røyr, der mjølka har rent igjennom, og at melkemaskinen har stått og dura, medan kyrne har blitt molka på den hi sida av veggen.
Me nølar litt, før me opnar døra inn til stallen, og det første som møter oss er synet av ei jente først i tenåra som står og kostar pelsen på ein hest. Ho smiler og seier namnet sitt, og me vert ståande utan å gjere så mykje. Tusla rundt og kika på hestane, det er mest berre ponniar, forutan ein fjording, dei er berekna på born, tenkjer eg. Eg tippar at dei har godt lynne, og at det ikkje akkurat er villhestar det er snakk om.
- Sist hadde eg Bruno, seier Ingrid, med ei ganske lita røyst, og då får eg lyst til å klemma henne innåt meg. Det er så mykje draum i dette prosjektet, det er djupt rørande dette med born og dyr, og eg må strama inn på sarkasmen, kjenner eg, slutta å seia alt som eg tenkjer rett ut.


Det kjem ein far til med ei jente, og dei tek med seg eit spilltau og hentar seg ein ponni, det kan virka som om dei har vore med nokre gonger før. Ingrid og eg står og ser på, skiftar vekta frå den eine foten og over på den andre, og så kjem det eit følge inn døra. fleire ungar og fleire foreldre, og ei dame først i førtiåra, med ein tydelig autoritet, men ikkje brautande. Ho var heilt spesiell, og eg skjøna kvifor ho hadde gjort inntrykk på Rållså òg, ho har ein aksent som eg ikkje klarer å plassera, ho set alle i vigør, og så kjem det fleire fedre og fleire døtre, og nokon leiger Bruno inn på ein tom bås.



lørdag, september 16, 2017

Liv - men korleis leva det?

Me er ikkje så mange som bur i dette landet, mange av oss er i slekt, og liva våre, og skjebnane våre er vovne saman med tynne trådar som me ikkje kan sjå med det blotte auget.
I Ryfylke er det vanleg å ha minnestund etter ei gravferd, folk har behov for å koma saman og snakka og, ja - minnasts, og det kan ha lindrande effekt å veta at det er fleire som hugser - og som saknar, og ofte letnar det litt då.
I Anders si minnestund var det mykje folk, og det var ikkje akkurat uventa, og då Magnar og eg sette oss ned ved bordet, sat det et menneskje tvers over som eg drog kjensel på, men frå eit heilt anna hjørne av livet. Det var min gamle sjef på Felleskjøpet. Han hadde gått på jordbruksskulen saman med Anders, og her sat me på Høiland gard saman  - 20 år etter at han hadde gått av med pensjon - og hadde band til det same mennesket.
Kåre Øverhus kjem frå Ryfylke, og då han slutta i felleskjøpet hadde han jobba der i meir enn 40 år - dette var og eit argument han brukte ofte i diskusjonar - som om lang fartstid er det same som å ha peiling.
Han byrja altså der på 50 - talet, då det meste av kraftfôret vart handsama i sekker på 70 og 110 kilo, ofte knytta opp mot akkordar - jobba du hardt, kunne du tena tåleg bra. I dag er det mest ingenting av fôret som går ut i sekk, og dei veg ALDRI meir enn 40 kilo. Og akkord er heldigvis ikkje i bruk på felleskjøpet. Heile kroppen til Kåre rista der han sat, eg vart rørt av han som satt på sida av meg, som skjenkte i kaffikoppen hans, og passa på at han berre vart halvfull, slik at han ikkje sølte kaffi over heile seg når han skulle drikka. Eg var og imponert over måten han snakka med han på, og haldt blikket hans. Eg tykkjer ofte sjølv at det er vanskeleg å veta kor eg skal sjå når det er noko med folk om du skjønar kva eg meiner,
Men Kåre røynde kroppen sin på å bera sekkar, slita dei av og på lasteplanar, opp på aksla, inn og ut av bygningar. Og så stivna muskulaturen i nakken og akslene, og ryggen vart skeiv og vond, og ergonomi var ikkje eit ord som hadde noko meining i Noreg - ikkje før longt utpå åttitalet, og då var det vel uansett for seint for Kåre sin del.
Om han gjekk av med AFP eller vart uføretrygda, det veit eg ikkje, men han hadde hatt jobb og tent pengar og betalt skatt, og ein kan vel seia at han nok ikkje har mangla noko. Eg har ei lita historie om han òg - ei ekte felleskjøp - anekdote.
Før alle fekk mobiltelefonar i bedrifta vår, vart (forutan eit visst antal fasttelefonar) all kommunikasjon på fabrikken utført på eit stentofon-system, i alle etasjar i alle bygg var det stentofonar - ein raud boks med høgtalar og mikrofon som hang på veggen på strategiske og mindre strategiske stader. Kvar stentofon hadde eit firesifra nummer, så du kunne snakka ein til ein, eller du kunne gjere fellesanrop. Ved fellesanrop gjalla røysta til anroparen i alle apparata. Sidan det var høgtalerar utandørs òg, så kunne eit fellesanrop høyrast over heile anlegget, i og utanfor alle bygningane. Det vart stort sett brukt i kritiske situasjonar - som dersom produksjonen hadde stoppa opp, og ein ikkje kunne få tak i folk på rett nummer.
På ein slik fabrikk som den eg jobbar på, er det eit virvar av spjeld som opnar og lukkar seg for varestraum inn og ut av tankar og elevatorar, og desse vert drivne av trykkluft, og har ein ikkje trykkluft, så kan ein korkje åpna eller stenga, og nei då kan ein ikkje produsera.
Ein gong trykklufta forsvann hos oss på siloen, og det var Kåre som sat på kontoret (Kåre hadde ei karakteristisk, lys og lett hysterisk røyst, og låg terskel for å bruka fellesanropsfunksjonen, og ofte vart det flirt av rundt omkring, for dette var jo kringkasting for alle).

Så Kåre gjekk på fellesanrop, bøygde dei kjøttfulle kjakane over stentofonen på silokontoret og ropte:

HALLO PER! HALLO PEEER!
ME HAR MYSSTA LOFTÅ!

Det vart kneggja på pauserom og kontor over heile anlegget. Det var då formannen på lageret slo nummeret til siloen med følgjande beskjed:

JA, DET HØRRES IKKJE SÅNN UD!
HÆÆ?
JA, EG SEIE: DET HØRRES IKKJE SÅNN UD!

Kåre og kumpanen hans - som òg hadde gått på jordbruksskulen med Anders - gjekk litt før minnestunda var over. Eg tenkte at dei kan hende skulle nå ei ferje eller noko. Heile kroppen til Kåre rista over rullatoren der han langsamt forsvann ut døra.
Alle som har levd ei stund veit at tida er som eit hjul som går rundt og rundt, og me kan ikkje gjera noko til eller frå for å få henne til å gå fortare eller seinare. Det gjeld både folk med dårlege ryggar på 80 år, det gjeld dei som trur og ikkje trur, dei som har mykje og dei som har lite.
Det me kan gjera noko med - i alle høve dei fleste av oss - er innhaldet - det me brukar dette livet til, det me fyller det med. Det me er for oss sjølve og andre.
Lengden på livet er sjølvsagt òg ein faktor som me har innvirkning på, sjølv om det ikkje er definitivt, du kan vera ein treningsføkk så mykje du vil, eller helseføkk, eller økoføkk, du kan gjera yoga dagleg, sova 9 timar kvar natt, verkeleg ta vare på deg sjølve, og kanskje du har det betre då, enn andre, det kan eg ikkje vite. Det får eg nok aldri svar på heller. Me gjer det me kan eller vil eller må. Helseføkks har kanskje fleire rundar på kilometerteljaren, men etter mi erfaring er dei ikkje nødvendigvis blidare enn andre, men kven er vel eg til å setta meg til doms over andre sine val?
Sjølv har eg det best når eg slappar av, og ikkje kjenner så godt etter. Når eg har konsentrasjon til å lesa og skriva.
Når eg kjem heim til Randøy og fyrer i omnen og det mørknar ute, og på loftet ligg ungane under kvar si dyne og søv med hovudet fullt av draum.

torsdag, september 14, 2017

Miksepulten og jævla satans krefthelvetet

Dersom hovudet var ein mottakar med sendar og miksepult som plukka opp signal frå det det las og høyrde og såg og tenkte, og munnen eller pennen eller tastaturet slyngde det ut igjen - i ein litt forstyrra miks - av sanning og oppspinn, av teoriar og konklusjonar, av heilskap og fragmentert erfaring. Dersom det var slik, så har eg ein slags samanheng som har vakse fram i meg den siste veka.
Og her kjem råmiksen.

Sist Onsdag var eg på eit såkalla fokusmøte, i eitt av desse halvfulle kontorbygga på Forus. Det var representantar med ulike roller i arbeidslivet, og stoffet var turt som ørkenen før regntida, og eigentleg var det eit fokusmøte heilt på det jamne, utan særleg diskusjon, det var vel mest som ei forelesing, tenkjer eg - med lite nytt å spora - heilt til me kom til siste del, når klokka var fem på ti, og forelesaren drog fram eit arbeidsreglement frå eit kontor. Frå 1872.
1872 er jo ei stund sidan, det har skjedd uhorveleg mykje på mest alle plan sidan 1872. Noreg var ikkje eingong eit land, men ein enklave under Sverige, men røtene våre går dit, dette var aktuelt reglement for tippoldeforeldra våre dersom dei arbeidde på kontor på den tida.
Gudsfrykt, renslighet, redelighed, 12 timars dag, høg moral og plikt til å ikkje verta ei bør for samfunnet. Felles bøn, advarsel mot røykjing, drykk og billjard.
Mange av paragrafane vart møtt med lått frå oss tilhøyrarar, me fekk til og med forelesaren til å senda reglementet på mail. For det var jo kjekt å ha som ei påminning om kor me var og kor me er no.
Dette er det eine sporet i miksen, som har surra og gått i meg i ei vekes tid. Veka var travlare enn eg eigentleg set pris på, ho omfatta mellom anna eit intervju, ein tur heim, eit foreldremøte (med innlagt eurytmi), ein spelejobb, ein niårsdag og ei gravferd.
Mest alle desse hendingane var og er bloggbare, og kunne fint ha vorte songar eller bloggpostar som sto  på eigahand.
Dei passar kan hende ikkje i miksen til akkurat denne songen, men eg skal innom gravferda.
Kreft er ein satans møkkasjukdom som et folk opp frå innsida. Mor hadde kreft  og ho døydde av det for snart to år sidan. Mor vart 69. Anders vart 81, men eg trur ikkje saknet er mindre for Anders sine næraste enn for oss. Ein kan ikkje samanlikne, for døden er kjensleladd og irrasjonell for dei fleste av oss.
Anders Tveit var ein fin mann, som eg hadde band til på mange forskjellige måtar - fyrst vart eg kjend med han som far til Skjærtil - i den relativt utagerande ungdomstida vår. Det var særleg ein gong - etter at me hadde vor alt for heftig ute - og særleg eg, som skulle i fjoset morgonen etter, og eg overnatta på Tveit, og Anders hadde fått i oppgåve å få meg opp, og då han vekte meg klokka 0700 og eg framleis var overstadig, og han gav meg bilnøklane til sonen sin, og eg ikkje kjende han godt nok til å seie at eg ikkje var kjørbar, så eg berre køyrde - med tretusen i promille, og molka og stidde dyra, og torde ikkje køyra attende, så eg la meg til å sova ut oppå ein rundballe av høy.


Anders sa ikkje noko, og det gjorde ikkje eg heller. Fleire år seinare drog han det fram: Du vett den gongen der - det va spinngale - eg sko ha kjørt deg ner, kan du veda.
Seinare vart Anders med i teaterlaget, og då han debuterte var han over 50, og me sto saman på scenen, mellom anna i den relativt famøse Jakob Sande - musikalen først på 90 - talet. Saman framførte me den groteske likfunn


So fann dei han Ole Johan
Longt oppe i Håsteinshagen
Der låg han og rotna og brann
med solsteiken midt i magen


Det var kjekt å vera saman med han. Han blomstra med oss teaterføkks.
Me sto ikkje på same sida politisk, Anders og eg, men som mange sa i begravelsen, så var han interressert i folk og kva dei gjorde, og han spurde etter og gjorde seg opp meiningar om ting. Og så var han av den generasjonen mannfolk som viste omsorg ved å leggja til rette for dei rundt seg. Skaffa ved og gjødsla plenen, slike ting som min far og hjelpte til med, leggja parkett og tapetsera.
Det er ingen som gjødslar plenen far - som Helen sa då ho haldt minneord i kyrkja. Eg kjende klumpen hennar då, det gjorde eg. Den som sit kring hjarta når me er leie oss.


Det siste bandet eg har til Anders er via foreldra mine. Vennskap er rørande, og kanskje ekstra rørande når det oppstår i godt vaksen alder. Eg veit ikkje korleis dei fann kvarandre - Anders og far - kan hende det var igjennom teaterlaget det òg, men det gjorde dei i alle høve, dei besøkte kvarandre og drog på hytteturar saman, og dei siste åra far levde så bruka Anders væra med han på sauesamling i Slettedalen.
Eg var sjølv med ein gong, og far titulerte konsekvent Anders med Sauesanker Tvett, og far og hunden gjekk øvst på toppane, og eg midt i lia, og Anders i dalbotnen, og eg var mest som ein ekstra hund som vart send opp og ned i dei bratte bakkane.
Og på kvelden var det god drøs under parafinlampa. han var fin å snakka med, Anders.


For eit par år sidan la eg ut eit bilde på facebook av far saman med Endre - eitt av dei ganske få augneblinkane dei hadde saman, og under biletet har Anders kommentert:
- Me saknar deg, Øyvind!
Og det skal du veta, Anders: Me saknar deg òg!



onsdag, september 13, 2017

Det føkkings valet

Eg har ikkje vore veldig aktiv i valkampen. Fjernsynet er fortsatt innpakka i bobleplast, og er - så vidt eg veit - lokalisert i kjellaren ein stad.
Alt som har med stortingsvalet å gjera har skjedd litt utanfor bevisstheita.
Slik har det nok ikkje vore før.
Heime i stova på Randøy bruka me å følgja valsendingane ganske tett - far som var Senterpartimann - og mor som sto ein plass imellom senterpartiet og arbeiderpartiet.
Farmor som ikkje klarte å sei arbeidarpartiet: Ho sa Arbesspartiet med ein liten geip kring munnen.
Mormor var AP - det er lett å forstå kvifor - ho kom frå små kår, og det partiet - saman med fagrøyrsla gjorde enormt mykje for å betra situasjonen for arbeidsfolk i dette landet, i kamp mot Høgre - som alltid har stått på kapitalen si side.
I 2017 er det vanskeleg å få auge på det sosiale engasjementet til AP - dei har orientert seg så langt ut til høgre at ein ikkje ser nokon forskjell lenger.
Havreskjorte og graut på veggen er bytta ut med smarte dressar og kanapear. Kor langt til Høgre kan AP gå før dei faktisk VERT Høgre? Det lurar eg på. Kan hende dei skulle ha skifta navn til FP - Funksjonær-partiet, men det vert vel for likt FRP, som dei og har ein del til felles med.
FRP har slagordet for folk flest, noko som er upresist, tykkjer eg, om ikkje direkte feil.
Har du under 16 prosent av stemmene, så representerer du ikkje folk flest.
Per Sandberg og Carl Ivar Hagen kallar dessutan Raudt og Dei Grøne for små tulleparti, og det er ironisk - at det kjem frå akkurat dei - Sandberg er dømt for vald, og hadde han kome frå Syria, så hadde han vorte send ut av landet, men sidan han kjem frå Trøndelag så får han ministerpost i ei Høgre/FRP - regjering. Han har dessutan vore på talarstolen på stortinget i kanakkas tilstand.
Men no ser det ut som eg er ein dårleg tapar. Og det ER eg og.
Det står ikkje til å nekta for.
Det som har hendt er det ikkje noko å gjera med. Men ungdommen har vorte raudare og grønare. Det er då noko.


Det er mykje anna som hender, Champions League dundrar over skjermane igjen, hausten er her, kveldane vert mørkare, og imellom bygene kan me sjå at trea skiftar farge.
Den elektriske bilen vår kjem snart til Tjensvoll, og gjer etter planen logistikken enklare.
Men det får me vel sjå.
Når den tid kjem.



torsdag, september 07, 2017

Norske kjendiser, Volum 2

1:Tv-kjendisen  Chartersvein






2: Den avdøde svana 'Havnesjefen'






3: Blåkvalen 'Keiko'






4 : Multimegastjerne, Artist og realitykjendis Lothepus






5: Skiløperen og Ikke-dopingtatte Ove Aunli - en hedersmann.  Også kjent som 'Han lange på shellen'.















tirsdag, september 05, 2017

Norske kjendiser

Vi tar en oppsummering av norske kjendiser!  5 om dagen til vi går tomme


1: Therese Johaug (Leppa fra Dalsbygda)  - ikke så angrende dopingtatt langrennsutøver.





2 : Børge 'Chinese Whispers' Brende - Utenriksminister og menneskerettsforkjemper Høiremann.
















3:Martin 'no va du jævla smart Schancke - Rallykonge




4: 'Svein' fra hotel Cæsar



5: Eva Joly: norskfransk Jurist og politiker





søndag, september 03, 2017

Om Sommeren - Vi Knauser avgårde

Jeg leser Knausgård.
Og selv om (som flanellskjortemannen poengterte) jeg på ingen måte er på Knausgårds nivå, verken intellektuelt eller formidlingsmessig, så blir jeg veldig truffet av tekstene hans, og måten han skriver på. Hvordan han finner måter å trenge inn i det nære på, det som omgir oss, og leter etter substans.
Jeg trodde at jeg var ferdig med Knausgård - og han med meg - etter å ha lest 5 bind av Min kamp.
Han skulle jo slutte å skrive og greier, og jeg skulle endelig lese noen andre.
Men han er jo forfatter - det er det forfattere gjør - de skriver.
I lesesirkelen Bok & Kneg leser vi omtrent ei bok i måneden, gjerne den samme boka, og for min del har det vært fint. Det er riktignok ikke alle bøkene jeg har fått lest ut, men det ligger en felles intensjon der - om å lese akkurat den eller den boka.
Onde tunger vil ha det til at hele greia bare er et skalkeskjul for fyll og fanteri og bohemsk adferd, men det er det ikke. Det ene trenger nemlig ikke å utelukke det andre.
Det er boka som er i sentrum.
'Om sommeren' er ei bok satt sammen av korte tekster om ting eller mennesker eller trær eller dyr som assosieres med sommeren,
Hver tekst er på rundt halvannen side, og de står greit på egne bein, men plutselig begynner forfatteren å skrive dagbok midt inni alt sammen, og så begynner han å fortelle en historie om et par fra andre verdenskrig, og så vandrer han frem og tilbake mellom de forskjellige formene, og av en eller annen grunn så funker det. Det raknet riktignok da han slapp taket i historien om paret, og var tilbake i dagbokformat igjen på neste side, men nå har jeg vent meg til tanken - resten av historien vil dukke opp seinere i boka.
Det at det er såpass mye luft mellom hvert tema gjør at det er fint å lese for oss som tenderer mot det distraherte. Man trenger ikke konsentrere seg mer enn 5-6 minutter om gangen, man er fortsatt med, hvis dere skjønner.
Mye av boka har jeg også hørt som lydbok - da jeg lånte  økoføkkdegosen sin Audi (diesel) med lydbøker og det hele. Det fungerer godt sånn også, men bedre på landeveiskjøring enn bykjøring, og mindre bra med en åtteåring i passasjersetet som aller helst ville snakke om bier. Knausgård snakker om veps og om vannspredere og Sting og om kirsebærtre og om katter, og den historien som så langt har truffet meg mest i brystet er den fra dagboka når han tar med sønnen på åtte år på sykkeltur, og det ikke går så bra.
Jeg tror alle kunne ha glede av å lese litt Knausgård, for på en merkelig måte kommer han seg inn under huden og får deg til å reflektere i noen ganske fine baner.
God Søndag!

lørdag, august 26, 2017

Lørdag at the legevaktens

Det er heldigvis ikke ofte jeg besøker Stavanger legevakt - null ganger på mine egne vegne - men etter at jeg fikk barn har det vært noen turer.
Det å se sine barn ha det vondt, det er som en nødstopp, eller kanskje en 'Alertknapp' som ved utløsning sparker rett i hjerterota. Det er ingen grenser for hvor langt man vil strekke seg for deres velvære.
I så måte er ikke terskelen til legevakten særlig høy, selv om selve oppholdet der sjelden pleier å være verken behagelig eller kortvarig.
Dagen i dag starta på en måte som bar preg av at alle fire i husholdningen hadde gårsdagens borettslagsfest i den ene foten og den kommende dagens hendelser i den andre.
Festen i borettslaget tok meg fullstendig på senga, da det viste seg at jeg hadde felles referanser og utrolig god tone med flere av deltakerne. Dette igjen førte til at jeg ble sittende litt lenger enn jeg hadde tenkt, og det siste glasset med rødvin som jeg tømte i meg rett over ti var fullstendig unødvendig.
Kvart over ti er ikke seint isolert sett, men når man har sjåføroppdrag klokka halv seks den påfølgende dagen, og ingen av de andre har sovna når jeg kommer hjem, for noen har svie og de resterende skal kjøres til Risavika klokka halv seks, for så å ta danskebåten til Bergen for å gå på konsert med Markius og Martinitus, og derfor har den minste så mange sommerfugler i magen at hun knapt berører madrassen, da vet man at det kan bli utfordringer den påfølgende dagen.
Da dagen så opprant - klokka 0500 - var jeg fortsatt brisen. Jeg var slett ikke egna for noe sjåføroppdrag. Som pappa og hovedverneombud kan man ikke tillate seg å promillegamble, så Rållså og Ingrid måtte ta taxi. Det var ingen vei utenom.
Endre kom oppi senga til meg og spilte ipad med stor innlevelse til klokka halv åtte, og da sto vi opp. Jeg tenkte at legevakten ville ha ferdigbehandla og lappa sammen nattens kamphøner og haner til halv ni, slik at Endres følsomme barnesinn skulle slippe å oppleve dem i full utfoldelse.
Vi spiste, pakka sekken hans og sykkelen hans, heiv det inn i Polardegosens bil, pussa tennene og vaska oss, og jeg hadde et tynt håp om at selve oppholdet på legevakten ikke skulle ta mer enn i hvert fall halvannen time. Dette håpet blei forsterka da vi kom inn i lokalet og det bare satt to stykker der fra før, og vi trakk kølapp og snakka med en veldig hyggelig sykepleier, og vi fikk beskjed om å sette oss ned og vente.
Det varte og rakk - det var ingen bevegelse i køen den første timen - og så seig det på med folk. Endre fikk løyve til å spille ipad etter en halvtime, så han var ikke så verst i slag. Jeg satt og krota i et gammelt aftenpostenkryssord, og kikka på klokka og sønnen med jevne mellomrom.
Det å oppholde seg lenge i en kø og ikke vite når man står for tur er en krevende øvelse, og jeg merka - etter to timer - at det fikk fram de nedrigste og ekleste tankene i meg. Det er ikke sånn jeg  VIL være, jeg prøver å være høflig og grei, og med hjernen forstår jeg at det var mange som var sjukere enn min sønn. Jeg har også 90 prosent tillit til den som administrerer rekkefølgen folk får komme inn i. Før var den hundre. Da vi hadde sittet der i disse to timene kommer det et kjent stavangerfjes inn - han trekker kølapp, går inn og snakker lenge med sykepleieren, og etter et kvarter blir han ropt opp og får komme til behandling.
Det kan selvsagt tenkes at vedkommende var dødssyk, men for meg så det ikke slik ut. Det er ubehagelig å skrive om de nedrige sidene ved min egen person, kjenner jeg. Jeg liker dem ikke. Jeg irriterte meg på de to østeuropeerne som satt ved siden av meg og snakka høyt, også. Ikke fordi de var østeuropeere, altså. Men kanskje fordi jeg har så mye støy inni mitt eget hode, eller fordi jeg er i ferd med å befeste meg som en sur, halvgammel gubbe.
Jeg gjorde ingenting med det, altså. Hysja ikke eller noe, for de har like stor rett til å være der som vi. Han av dem som er sjuk får komme inn før oss også. Og da holder den andre kjeft. Vinnvinn.
Til sammen er vi på legevakten i tre timer denne Lørdagen. Ipaden går tom for strøm. Legen er kjempegrei, det koster ingenting.
Jeg kjører guttungen til Lillesøster Frekkesen, og når jeg er tilbake i byen har bandet øvd ferdig, så det har ingen hensikt å reise til Alsvik, og hvis jeg skulle gi fasilitetene et terningkast på en skala fra en til tre, så ville det bli en soleklar ener, og hadde det ikke vært for de fine folka som jobber der, så hadde jeg gitt dem null.
Jeg holder ordføreren personlig ansvarlig. For Natas.

onsdag, august 23, 2017

Krig og politikk



Det er snart valg, og selv er jeg veldig for valg.
Særlig denne gangen, får man si, etter å ha hatt en regjering som har svekka arbeidsmiljøloven, gjort grumsete meninger stuereine, prøvd å presse kommuner til å slå seg sammen, og ellers aktivt jobba for at de som har minst skal få litt mindre, og de som har mest fortjener mye mer. Dessuten har de kutta i fedrekvoten. Lagt seg med rassen i været for Kina.
Jeg spyr.
Jada, jeg vet at det finnes ok folk, ja, til og med veldig fine folk som stemmer høire, men når jeg havner på fylla (noe som fortsatt skjer, om enn mye sjeldnere enn for en del år tilbake), da hamrer jeg løs på Høire - partiet som helt konsekvent har stemt imot alle velferdsordninger siden tidenes morgen. Jeg vil før stemme på brunsneglene som slimer seg rundt i hagen. Og som om dette ikke er ille nok - en stemme til høire er en stemme til: Jeg nevner i fleng - Sylvi Listhaug - Per Sandberg - Christian Thybring Gjedde. Æsj.

Jeg er ikke elitist. Jeg har ikke en gang universitetsutdannelse, men noen ganger har jeg faen hakke meg tenkt urene tanker: Burde vi hatt en bitteliten kunnskapstest før velgerne fikk slippe til ved urnene? Bare tre enkle spørsmål som vi måtte svare rett på? Jeg kjenner at jeg er mer for det enn å heve sperregrensa.
Kanskje jeg omsider mener noe som ikke er politisk korrekt. På Lørdag reiv jeg ned en FRP-reklame som framstilte Støre som en fyr som skatta oss i hjel. Støre er ikke min mann, men det evinnelige sytet om for høye skatter og avgifter får noe til å rakne i meg.
Enkelte hevda at handlingen min var et forsøk på å svekke ytringsfriheten til mine meningsmotstandere, og det kan godt hende, men jeg synes ikke akkurat at de er holder noe igjen. Jo mer jeg tenker på det, jo mer tenker jeg at de godt kunne vært knebla litt mer.
Mye mer. Mye mye mer.


mandag, august 21, 2017

Alle killebukkene

Av ting som star på lista over egenskaper som ikke definerer meg, kommer friluftsmenneske tålig høyt.
Det er ikke fordi jeg har noe i mot å være ute. Det foregår mye positive shit ute - frisk luft og vind I barten. Regn på knotten. You name it. Store ting skjer ute. Liv og død.
I det herrens år 2017 har jeg inntrykk av at alle går på tur hele tiden, mye mer enn før, men som Rållså sier: folk dokumenterer livene sine på en helt annen mate nå.
Å springe på fjellet som ei geit, eller annen friluftsrelatert virksomhet blir dokumentert, men å ligge på sofaen og klø seg der du vet, det er folk mer tilbakeholdne med å dele, og takk for det.
Deling på sosiale medier handler vel mye om hvordan man ønsker å framstå. Og da velger de fleste friskus foran stuegris.
Det handler i stor grad om tomler og hjerter og allmenn beundring I den utvidede vennekretsen på facen eller snap eller instagram.
Man ønsker å bli sett eller respektert eller noe. Elska, kanskje mest av alt.
Fine og sunne mennesker som deler fine og sunne og flinke ting. I utgangspunktet ikke en dårlig ide, men når jeg får opp den 450ende fjellselfien på ei uke, fra samme menneske, så må jeg spy litt, for jeg er allergisk mot bresing.
Det er ingenting i veien med å være en treningsføkk, men vis moderasjon for svingede.
Overdreven offentlig kjærleikssorg på feisen liker jeg heller ikke. Si minst mulig. PM en venn. Skriv en blogg. Men ikke legg det i feeden min. Hva vil du egentlig at jeg skal si?
Men nå skriver jeg om noe som jeg ikke hadde tenkt å skrive om. Fra min høye hest.
Jeg hadde tenkt å skrive om den lille fjellturen jeg hadde med familien i går.
Men uten pulslogg og kart over stigning og antall kilometer.
Det var forresten ikke så langt.
Men fin natur.

torsdag, august 17, 2017

i hekkfjell

Vi har flytta.
Har du hage? spør folk.
Ja eg har hage, svarer jeg kjekt. Sjøl om vi ikke akkurat snakker kunstige fossefall og frukttrær og grønnsaker så langt øyet kan se.
Jeg har noen kvadratmeter på den ene siden, med et par fancy runde busker, omkranset av en hekk. Og så har vi noe på den andre siden, som skulle bli plen, men som etter syndefloden ser mer ut som et litt vanskjøtta nybrott, og det ER det vel strengt tatt også. Det spirer litt, men fint er det ikke.
Vi har flere veldig okay naboer, han ene har tilbudt meg å låne gressklipperen hans, og det har jeg benytta meg av flere ganger. Han er min favoritt.
Jeg er ikke motoren i nabolagets hageskjøtsel, men jeg prøver å ikke være han som drar alt for mye ned, så når naboen veggivegg klipper hekken sin på forsiden, så kan ikke jeg være så mye dårligere, men så er det sånn i rekkehusborettslag, at hvert hus liksom har sine egne greier (i motsetning til i blokkborettslag, hvor alt verktøy og alle uteområder er felles). Terskelen for å tigge verktøy av naboene når jeg allerede snylter plenklipper er høy. Veldig høy. Uoverstigelig.
Jeg kjøpte ei hekksaks. Først hadde jeg tenkt å kjøpe ei på FK-butikken, men 2500 kroner? Føk åff.
Jeg er ikke så merkebevisst. På Jula kosta den dyreste 1100 - og den hadde ikke ledning - den hadde et lite batteri, som etter reklamen skulle vare i 3 timer.
Alle som har klippa hekk har klippa av ledning. Det er en av grunnene til at det tar så lang tid, for når den er avklipt så må den fikses, eller så må man få tak i en ny ledning og det er det ikke sikkert at man har, og hvis man har, så er det ikke sikkert at man vet helt hvor man har den.
Det å klippe med ledning - det kommer jeg tilbake til - men først må jeg sneie innom en historie. Jeg er 13 eller 14 år. Jeg er på besøk hos Mormor på Malm.
Det er varm sommer og Mormor har satt ut hagebord med parasoll og et par stoler. I Mormors øyne er jeg verdens fineste og greieste OG flinkeste gutt. Jeg kan nesten ikke gjøre noe galt en gang.
Med mer objektive briller så var jeg en temmelig usikker gutt, under middels i sport, ikke særlig populær på skolen. Litt for sleivete i kjeften, med en halvlang hockey, alltid forelska i noen som ikke så meg, alltid denne lengselen i brystet. 1983 - hva hørte jeg på i 1983?
Fr. David med Words, Agnetha Fältskog med The Heat is On. Bowie med Lets Dance
Bonnie Tyler med Total eclipse of the heart.
Mormor ga meg i oppdrag å klippe hekken rundt det grønne huset på Bjørkan, og det var en lang jævla hekk. den gikk rundt hele den romslige hagen, det var en slags raklehekk, den lukta sterkt, søtlig, jeg husker at de bare armene mine begynte å klø nesten med det samme. Jeg strakk ledningen igjennom kjøkkenvinduet plugga i saksa, pressa inn avtrekkeren og begynte å klippe fra en ende.
Jeg peisa godt på, var høyt og lavt, og saksa sang sin karakteristiske sang, som ei industriell gresshoppe eller noe, og jeg prøvde liksom å få det så jevnt som mulig, og ganske snart ble det å unngå at ledningen vikla seg for mye sammen med det jeg hadde klippa av en ganske sentral del av opplegget. Og i dag så veit jeg jo det, at sånn er det å klippe hekk med ledning. Etter et par timer kom Mormor ut, og sa at nå måtte jeg komme og ta en pause i skyggen. Og foran meg satte hun et glass, og oppi det helte hun fra en flaske kaldt EC Dahls pilsnerøl, og det var første gang jeg klippa hekk, og første gang jeg ble servert alkohol av en voksen. Og begrunnelsen var at jeg gjorde arbeidet til en voksen kar, og da måtte jeg bli tilbudt en voksen kars drikke også.
Så kul hadde jeg aldri følt meg før. Kort tid etter klippa jeg av min første ledning, og Mormor måtte ringe naboen sin, og han kom og spleisa trådene og fyrte på noe elektroteip.

Det var noe helt annet å klippe hekk med batterisaks. Den sang liksom ikke så fint, den er dauere i lyden. Men så slipper man å hele tiden ha kontroll på ledningen.

onsdag, august 16, 2017

Sjangeranger





Jeg vurderer å bytte til hip hop. Streetcreden min er likevel smuldret opp. Jeg lurer på om streetcred er det samme som troverdighet. Jeg tolker det slik.
Jeg liker ikke de side buksene og alt blingen, jeg liker ikke joggeskoa eller de ûbermacho tekstene. Jeg liker ikke den åndssvake fiklinga med platespilleren. Men det er noe urmenneskelig over ordene over bass og trommer i monoton, suggerende rytme. Det er ofte sånn jeg lager tekst. Leter etter en innfallsvinkel, en pønsjline som lokomotivet som skal sprenge hull i den veggen som står rundt meg i alle fire himmelretninger.
Bare en åpning stor nok til at jeg kan kravle igjennom.




Eg kom øve heiå
Å der sto budeiå
Hu galna seg og veifta med ein Mauser, midt i leiå
Hu gjeta kje sauer
Hu molka kje geiter
Ikkje høns og ikkje kyr og ingen dyr som gjekk på beite


Eg vinka fra toppen,
så sklei eg på soppen
Å ut fra sekken raste øl og vin og rett i koppen
Hu sprong øve bekken
Oppi Hakkadalen
Så ga u meg ei vinga, den budeiå der va galen


Tja? Kan det bli til noe, montro? Det lille jeg kjenner til sjangeren foregår gjerne ikke på en støl uten innlagt vann, det er som rapperen i kultfilmen 'Mongoland' sier: I Oslo, der har di liksom ordentlige kriminalitet og sånn å rappa om.
Det er lov å anta at den er et urbant uttrykk, funnet opp av, og utvikla av frustrert ungdom i storbyene i USA på 80-tallet, adoptert av ungdommer i hele vesten. Allemannseie i 2017.
Gangsterkronprinsen Christopher Moltesanti fra The Sopranos sier det på denne måten: Det kan da ikke være vanskelig å skrive en Rap-tekst? My bitch, my bitch, my ho', my ho'.
Tekstene er ofte grovt sexistiske, det er liten eller ingen plass for ironi og understatements, og akkurat nå kommer jeg på ordet - Hip-hop er en bresekultur.
Ikke veldig ulikt folkedansen Halling, forresten. Bunad og søljer og kniv og hanekyllinger.
Når det er for lenge siden jeg har blogga eller lest, eller sunget.
Når det kjennes som at det nesten er for lenge siden jeg har tenkt, da er det som om tilværelsen mister mening. Som om været er gråere. Fargene blassere.
Men i hip hop kan man bare falle inn i grooven.
Og se hvor den tar en.





fredag, august 04, 2017

De norske verdiene

Jeg er norsk.
Eller jeg er halvt trønder, hvis det fortsatt kvalifiserer til merkelappen. Ola Borten Moe er også trønder. Og Linda Hofstad Helleland.
Sylvi Listhaug er frå Sunnmøre, selv om jeg egentlig tror at hun har aner fra Mordor.
Sylvi Listhaug er minister for hele det norske folk. Hun har innvandring og integrering som hovedoppgave, men jeg syns ikke hun bruker så mye tid på å jevne ut og integrere. Hun bruker mest tid på å være bekymret. For alt som er så fint og Norsk som blir ødelagt.  Hva slags fryktelig land skal stakkars lille Steffen vokse opp i?
Ola Borten Moe og Linda Hofstad Helleland er også redd for alt det norske som kan gå tapt. Hvis vi ikke passer oss for utlendingene.
Det er snart valg, og dette er det som er viktigst for disse menneskene.
Å dusje er en slik norsk verdi, sier de og kristendommen. Krle i skolen.
Nestekjærligheten er typisk for oss nordmenn, sier de. Som om det skulle være en sannhet.  Men nå er den under press.
Hofstad Helleland går en pilgrimsvandring og presterer denne setningen her: 'Det å være pilegrim nå er å forstå de norske verdiene, demokrati, ytringsfriheten, rettferdigheten, men også nestekjærligheten.'
Åhoi.
Sylvi Listhaug topper lista med å oppfordre lærere og naboer om å sladre til myndighetene hvis de har mistanke om at folk med flyktningestatus har vært på besøk i landet de flyktet fra.
Angiveri er visst også en norsk kjerneverdi.(Rinnanbanden, eksempelvis - under krigen
Ved et kjapt søk på 'dusjing ' finner jeg ingen indikasjon på at det er spesielt for nordmenn. Jeg fant derimot en artikkel om at det er skadelig å dusje for mye http://www.kk.no/livsstil/%C3%A5-dusje-ofte-kan-gj%C3%B8re-deg-syk-25807
Så en påstått typisk norsk kjerneverdi kan altså gjøre folk syke. Hm.
Pilgrim: wikipedia:
En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker. Pilegrimkommer av det latinske ordet peregrinus, som betyr «fremmed» eller «utenlandsk».Pilegrimsreise er kjent fra flere religioner og bruken av begrepet er blitt utvidet, slik at en som reiser til et sted som er svært viktig for ham kan bli kalt pilegrim, selv om det ikke er religion som ligger bak. Pilegrimen søker gjerne åndelig renselse eller å komme nærmere det guddommelige, men det finnes også mange andre grunner til å reise. Imiddelalderen fikk det også betydningen «en person som vandrer fra sted til sted».

Noen plasser ble de kalt «vallare» (etter valfart) eller «palmeri» – dette henspiller på de som reiste til sørligere breddegrader, som Romaborg eller Det hellige land og hadde sett palmetrær. På våre trakter ble pilegrimene nok ofte forvekslet med munker og kalt dette, eller de kunne ble omtalt på en mer foraktelig måte som «munkelus».
Jah? Hva sier dere?
Jeg sier føkk den der selvgode nasjonalistdriten og vær grei mot folk.  Og særlig dem som sliter. Og ikke angi naboen din eller eleven din.
Og jeg håper - Når Listhaug går av som minister om en måned eller så - at hun aldri får jobb i norsk skole. For hun har åpenbart ikke det som skal til.


onsdag, august 02, 2017

Du skal gjøre jævla mye feil for ikke å få gress til å gro på vestlandet


De av dere som forestiller dere at det å bo i rekkehus er som en slags mellomting mellom å bo i enebolig og blokk har 100 prosent rett.
Den mest merkbare forskjellen fra blokktilværelsen er etasjene og hagen.
For mens vårt forrige borettslag begrenset egeninnsatsen til to dugnader i året, så har man her fått tildelt hver sin hageflekk på hver side av huset som man kan gjøre som man vil med.

Little boxes on the hillside,
Little boxes made of ticky tacky,1
Little boxes on the hillside,
Little boxes all the same.
There's a green one and a pink one 
And a blue one and a yellow one,
And they're all made out of ticky tacky
And they all look just the same.
* Malvina Reynolds*

Normalt ville nok dette - for min del - betydd at jeg gjorde minst mulig, slo plenen, tok hekkene et par ganger i året, og lot resten seile.
Men akkurat det er ikke et valg nå, for det har stått en gravemaskin og dura langs rekka av hus, og arbeidet ble lagt til Juni/Juli, for da er det garantert fint vær.
Det er ikke kuldegrader ihvertfall, men alt i alt så var det godt med nedbør i denne perioden, med det resultat at det ble my sørpe og spør og hendesløysa på nedsiden av husene. Det hvor det en gang hadde vært en plen.
Siden vi har styrt med flytting, så passa det ikke kjempegodt å skulle lage til og så i plen på toppen av det andre, og vi var helt soleklart sist av alle, men i går - den første August 2017, begynte jeg på det møysommelige arbeidet med å slette ut og plukke av stein, og så kom borettslagslederen bortom med to lass sand som jeg la i bånn, og så jevna jeg ut 10 sekker jord etter beste evne, før jeg strødde grasfrø, som jeg raket nedi jorda, og helt på slutten begynte det å dryppe litt og jeg tenkte at så flaks for meg at det ikke begynte å regne før.
Det sies at det å jobbe med jord utløser noe greier i kroppen som gjør oss roligere og begrenser risikoen for depresjon.
Det var noe der, mens jeg balte med jorda, men mest sannsynlig var det flashbacks til tiden da jeg jobba på gård, henta stein og lukte i kålrabien. Henta neper til kyrne som jeg slo jorda av mot traktorskuffa.
Jeg ble vel ikke akkurat lykkelig av dette, men jeg var som sagt rimelig fornøyd med resultatet.
Men: så kom det et helvetes regnvær, det var den Satans forbannede syndefloden, han tømte seg over Tjensvoll og plenen blei til ei elv, og jorda rant av og det eneste som er igjen er sand og stein.
Det var nesten så man skulle tro det var personlig.
Men jeg har mer jord, jeg. Og frø og alt.
Jeg gir meg aldri.