onsdag, juni 14, 2017

Byasar og Lannasar, versjon 2.0

Rogalendingen har ikkje noko godt rykte på seg sørover; i alle høve ikkje folk frå Stavanger. Med lommane fulle av oljepengar vert dei skulda for at dei lèt Sørlandet flyta over med arroganse, dårleg smak, brautande stil, dyre bilar og tilhøyrande hasardiøs køyring. Pissemaur og Rogalandsbilistar er kallenamn som vert brukte. Det vert òg påstått at fyllearresten på danskebåten vert kalla Rogalandssuiten, utan at eg har fått dette bekrefta av meir enn ein Colorline-tilsett. I Ryfylke – der eg kjem frå – kallar vi dei byfolk, eller "byasar". Dei har gjerne kjøpt seg hytter av det meir prangande slaget; Audiane og BMW’ane deira er eigentleg for breie for vegane der inne, og dei som køyrer dei, har ofte ikkje den nødvendige fingerspitzgefühl som ein treng for å ferdast på dei smale vegane. Allslags sensorar og ryggekamera kan aldri erstatte ferdigheiter som ein berre kan tileigne seg ved hjelp av erfaring eller medfødd talent. 



Den første Haren eg skreiv for 11 år sidan, handla om skilnader på "byasar" og "lannasar", og tida er overmogen for ein versjon 2.0, eit kurs i skikk og bruk for byasar som vil tilbringa feriar og helger på verdas finaste stad. Det bur folk der frå før. Eg er klar over at Bondevennen sine lesarar primært er akkurat det: vennene til bonden, men dersom de kjenner byasar som treng ei innføring, kan de gjerne sende dei til meg. For kursing. Og konflikthandsaming:



1. Der vegen er smal (til dømes på Randøybrunå), går det ikkje an med to bilar på ein gong. Det betyr at ein lyt rygga. Som hovudregel er det den som har kome kortast over brua når han oppdagar den andre, eller er nærast ein møteplass. Ikkje still deg opp og forvent at reglane er annleis for deg. Ikkje vreng med auga eller rist på hovudet; ikkje bruk fløyta. Sett bilen i revers og rygg til næraste passeringspunkt.

2. Dersom du gjer dette – ryggar for nokon – så bør du forventa eit tydeleg nikk, eller ei helsing med handa til ruta. Dette er eit teikn på anerkjenning, respekt for at du kjenner reglane, og evnar å følgja dei.

3. Dersom nokon bakkar for deg – sjå for hekkan til å syna dei den same respekten.

4. Dersom det er sauer, kyr eller andre dyr i vegen: Held god avstand, køyr seint, og vent til du kjem til ein stad der dei kan springa til sides. For ekstra poeng: Kontakt bonden på næraste gard.

5. Aldri gå inn i fjøs eller andre livdyrrom utan å spørja om lov fyrst. 

6. Ikkje klyv på gjerda.

7. Lukk grinda etter deg.

8. Ikkje hiv flasker eller søppel rundt deg, berre fordi du kan. 

9. Hugs at det heiter ikkje Åkkse: Me seier stut, og nei, dei er ikkje farlege, men held gjerne litt avstand, og det gjeld andre typar dyr òg.

10. Når du går på butikken: Ta gjerne på deg eit t-skjorte, for sjølv om du er på landet, så er det ikkje så forferdeleg lekkert med sveitt hud som knegar seg inntil isdisken.



Det fins fleire – skrivne og uskrivne - reglar for korleis du ter deg på landet , men puggar du desse 10, så har du brukbare forutsetningar for å opphalda deg i Ryfylke til sommaren. 



Ps: Grav deg him betyr pell deg heim. Dersom eg fekk denne beskjeden, så ville eg ha vurdert å kjøpe ei hytte på Sørlandet. Eller halde meg i byen.


 

søndag, juni 04, 2017

Påskeharen tester foreldrerollen


Ett av de virkelig store valgene vi mennesker gjør i livet er om vi vil ha barn eller ikke. Det er kanskje  behov for å presisere her; Ikke alle kan gjøre dette valget. Noen gjør valget i en tilstand av amorøs akrobatikk og opphisselse, det bare blidde sånn. De valgte kanskje å droppe prevensjon, og vips! Så hadde de valgt problemstillinger som er mye mer betydningsfulle.
- Hva gjorde dere i går?
- Vi pulte laget et menneske.
Det er ironisk at i det øyeblikket  (ihvertfall mannen) er aller minst tilregnelig: Ved aktens finale - DA er det valget blir tatt.
Ganske mange har ikke noen å lage barn med, eller de har noen som ikke har det riktige forplantningsutstyret.
Noen velger kanskje å få, men så kan de ikke allikevel, så det finnes et utall av variasjoner og nyanser her. Det er det jeg prøver å si.
Dette er kanskje den ultimate testen: Foreldrerollen - bra?
Eller dårlig?
Er det noe jeg vil anbefale andre?
Du finner sjelden folk som sier at de angrer på at de fikk ungene sine. Selv blant dem som helt åpenbart  sliter med å ta vare på dem.
Dette betyr ikke nødvendigvis at de ikke i sitt stille sinn har tenkt tanken.
Før jeg fikk unger selv, så var jeg ikke særlig interessert i dem. Jeg syntes de var i veien, at de grein hele tida, eller tissa på seg, og så syntes jeg litt synd på dem, for en dag skulle de begynne på ungdomsskolen, og for meg var det de verste 3 årene i mitt liv.
Folk som hadde unger syntes jeg var enda verre enn ungene selv, jeg syntes de var noen lallende idioter, nevrotiske og ofte uten evne til objektivitet og normale refleksjoner.
Tilsynelatende oppegående mennesker ble forvandlet til noe ekkelt og klissete som lukta gulp og sure bleier.
Men det kanskje aller verste syndromet man ser blant foreldre er den lett nedlatende tonen de bruker mot folk som har valgt annerledes enn dem selv.
De som hadde heila vede. Jeg nærer en dyp og inderlig skepsis mot folk som har alle svarene.
Ville jeg bli en sånn?
Jeg  ytret en gang  de ikoniske ordene - akkurat ordrett sånn som dette her: Eg ska aldri ha ungar, og hvis eg ska ha, så ska eg IALLEFALL ikkje ha meir enn EIN.
Nå er mine (2) barn snart åtte år gamle.
Vi går til Wikipedias definisjon igjen:

Barn blir vanligvis fra et biologisk perspektiv definert til et menneske som befinner seg i fasen mellom fødsel og pubertet.

Definisjonen var mye lenger, men jeg har såpass mye på hjertet at jeg kutta den til et minimum.
Da jeg fikk vite at jeg skulle bli pappa, blei jeg livredd, en tilstand som varte i ukevis etter at de ble født. Kanskje i år. Vissheten om at disse to små hjelpeløse klumpene skulle være mitt ansvar RESTEN AV LIVET, gjorde meg handlingslamma.Ei klokke om hjertet.  En feil eller to fra meg ( som alltid har sett på meg selv som et dysfunksjonellt menneske, jeg som fram til beslutningen om å prøve å få barn levde under parolen Frihet uten ansvar). En feil eller to, og vips: lukt i rennesteinen.
Det finnes dem som tror de får til alt, og dem som tror de ikke får til noenting, og jeg er nærmere det siste enn det første.
Det er vel noen instinkter som blir aktivert når man har valgt barn. Beskyttelsesinstinktet. Og kjærligheten. Denne strengen som går helt inn i hjerterøttene, Som liksom er evig.
Selve veien - tilværelsen i foreldrerollen er både humpete og kronglete. Søvn kan være en mangelvare. Tålmodighet likeså. Og så lærer man å verdsette alenetid.
Man lærer kanskje en ting og to om seg selv. Om både tilstrekkelighet og begrensninger. Og for min del var det greit at det kom noe inn i livet som var større og viktigere enn meg selv. Men det har hendt: Særlig i småbarnsfasen, at jeg savna meg selv, fordi jeg liksom ikke eksisterte lenger.
Men jeg ser jo nå, at det var akkurat det. En fase, og at man gradvis finner seg selv igjen. I en mer ansvarlig utgave, kanskje.
Jeg håper ikke at jeg har blitt en sånn som gnåler høl i hodene på folk rundt meg om ungene mine. Men det kan jeg selvfølgelig ikke vite.
Jeg har fortsatt flere spørsmål enn svar. Elsker jeg barna mine? Ja, det gjør jeg. Er de bra unger? Ja, det er de. Like bra som alle andre unger. Bekymrer jeg meg mye? Ja, og det går nok ikke over.
Er det verdt alt stresset? Ja, for meg er det verdt det.
Er dette noe jeg vil anbefale andre?
Ja, det er det. Men helst må det være en plattform i bunnen. En som tåler litt sjø, og noen stormkast i ny og ne.
For meg er unger bra greier.
Terningkast 3.
(Bildet er henta frå google).






torsdag, juni 01, 2017

Påskeharen tester skoen: kan dette være noe, da?


Dagen er kommet, kjære forbrukere - vi ruller forbrukertest.
Panelet er satt sammen av Påsk. E. Haren,
Det finnes overhode ingen begrensninger på hva som kan testes. Terningen går fra 1 til 3, der 1 er drid, 2 er halvbra, og 3 er knall.
I dag tenkte jeg å teste skoen. Bra eller dårlig?
Sko finnes i et utall varianter: Sommersko, tresko, platåsko, skisko, sko med hæler, småsko og storsko og lakksko. Og tusen til.
Jeg starter testen med Wikipedias definisjon på en sko:
Sko er et lavt fottøy med såle av et fast materiale og et lettere overstykke som omslutter det meste av foten.
Det finnes mange som har sterke meninger om sko, noen elsker dem, noen har sågar fetisjer som omhandler sko. Slikke på dem eller onanere oppi dem, eller hva det nå innebærer.
Mine testsko blir verneskoene mine, men jeg føler at jeg på grunnlag av dette paret kan sette en karakter for alle sko som finnes. Er de noe tess? Klarer vi oss uten? Hva sier panelet?
Tekniske spesifikasjoner:
Vernesko, type Bata. Størrelse: 45.
Antall: 2
Pris: ja
Spikersåle? Ja
Ståltå? Ja.
Jeg spurte Endre om hva som var bra med sko, og han svarte at da slipper vi å bli våte og kalde på beina, og det syns jeg er gode poenger.
Vernesko har den ekstra fordelen at folk kan trå deg på tærne uten at du merker en dritt.
I motsetning til vannsenga, så må man anta at sko er kommet for å bli. Alternativet er barføtt eller sokkelesten.
Verneskoa mine er i følge min bedre halvdel 'stygge', en oppfatning jeg ikke deler,  men i en sånn uttalelse ligger en indikasjon på at disse skoene ikke er egna til å få oppmuntrende blikk og ja, gjøre positivt inntrykk på mennesker som er opptatt av det estetiske med sko. De er med andre ord uegna til sjekking.
Nå er mine vernesko omtrent et år gamle, så de lukter ikke så veldig godt (Men gjør egentlig noen sko det?).
Det har blitt laga mange sanger om sko, blant annet legendariske 'sko av Bare Egil Band. La oss se hva han skriver om skoen:

Skoene mine er så pene
Jeg har dem nederst på benet
Helt nede ved roten
På det det de voksne kaller foten
De er som de skal være
og det glinser veldig vakkert i overlæret
På beina har man sko
Ja jeg har faktisk to

Sko x 8

Sko kan man bruke til mye
Helt fra de er nye
Man kan løpe, gå og snike
Ingen sko er like
Noen sko er lange
Andre sko er altfor trange
Derfor er det veldig viktig kan du tro
Å kjøpe seg riktige sko

Sko x 8

Noen folk er barbeinte og
Det er de som ikke har noen sko på
Og det kan jo selvfølgelig være helt greit for noen
Men jeg for min del kan ikke unnvære skoen
Og så finnes en gruppe til forresten
Alle de som bare raver rundt i bare sokkelesten
Og de har det jo selvfølgelig ganske greit
Men de mangler no
De har jo ikke..

SKO

Sko x 43

Egil digger sko og jeg digger Egil.
3 av 3 mulige på terningen - sko : Bra greier!

onsdag, mai 31, 2017

Påskeharen lover ting han antagelig ikke klarer å holde

Det er et nytt prosjekt på trappene.
Bloggen her er død. Akkurat som Cd-platen, papiravisen og vannsenga.
Den er ikke hipp nok for de hippe.
Den er ikke kul nok for de kule.
Den er utdatert, uengasjerende og uprovokativ.
Den har så å si ikke bilder og hangler i grammatikken.
Den har ingen målgruppe.
Den har 17 følgere.
Jeg prøvde å finne ut hvor mange Caroline Berg fotballfrue Eriksen har, men så kom jeg over en megaawsome video: 'Sånn sminker jeg øyenbrynene mine'. Pur folkeopplysning fra den kanten.
Jeg tipper på hundre tusen følgere.
Ingenting kan måle seg med 'Sånn sminker jeg øyenbrynene mine'.
Selv ikke mitt mest intime innlegg: 'En kopp med sæd' fra 2009.
Denne bloggens eksistens har forsåvidt aldri vært tuftet på det aktuelle, eller det briljante.
Det må være lov å si at den eksisterer på tross av, og ikke på grunn av.
'Ka handle an om' og 'Ka e url'en', spør folk. Og da blir jeg liksom svar skyldig, jeg havner på defensiven.
Jeg har mistet 70 prosent av leserne som jeg hadde i 2014, og hadde det vært noen andre enn meg som var redaktør, så hadde jeg nok fått sparken i 2015, da alt begynte å peke nedover.  'Url'en'? Hva er det? Er det nettadressen? Jeg sier føkk url'en, det er et ord som jeg ikke vil forholde meg til. Jeg nekter.
Fra nå av skal jeg bli mer forbrukervennlig: Jeg skal anmelde alt. ALT! Fra øyenbryn til fluene som surrer i ruta di om sommeren.  Jeg skal bli din guide i det meningsløse, og din lysende varde i mørket.
Påskeharen - på din side. Alltid. Eller ihvertfall en stund.
Nå kommer jeg og tar deg.



tirsdag, mai 30, 2017

Plater er ikke som andre ting


Men det visste jeg egentlig fra før.

Vi er i en prosess hjemme hos oss, hvor vi forbereder flytting. Eller det er mest Rållså som forbereder, siden hun er orgeminister, men jeg er med litt, jeg også.
Vi har så himla mange ting. Alt for mange. Jeg lukker øynene og føler at det vokser, over skuldrene, jeg har lego I ørene, et hav av ting som vi ikke trenger, men som jeg må ha betalt for, en eller annen gang har noen syntes at det var en kjempeide å kjøpe akkurat disse tingene. At de var nødvendige.
Verden vil bedras. Og vi med den.
Men det finnes unntak. I et skap i kjelleren har cd-platene våre stått. Mine og Rållså sine. De har stått der i 4 år. Fram til Søndag.
Jeg åpna skapet. Det var som et mausoleum over livene våre. Jeg bar dem opp i stua. To smikkfulle ikeaposer og en gjennomsiktig kasse i plast.
Vi har ganske god musikksmak, Rållså og jeg (særlig jeg), men det har ikke alltid vært sånn. Disse platene har fulgt oss, på flyttelass, på fester, på bilturer, på turneer og hytteturer.  Jeg har blitt forelska til lyden av noen av disse platene, blitt forlatt til andre. Hatt kjærlighetssorgen. Noen har vært presanger fra tidligere kjærester. De fleste av dem går i 'kvittesegmed-kassen'. Jeg beholder alt av Tom Waits, av Led Zeppelin, de tre eksemplarene av Zoom 97, som var den andre plata jeg sang på. Det meste av innspillinger hvor vi har bidratt selv beholder vi. Jeg mobber Rållså for Sigvart - platene, og rister på hodet over Charlie Pride- skiva som jeg en gang har kjøpt.
Av en eller annen grunn er det tyngre med platene enn med bøkene. Hva er foreksempel oddsen for at jeg søker opp Jeff Healey på Spotify? Eller Arc Angels? Den er der ikke. Nå har det sikkert gått 25 år siden jeg satte dem på sist også, på cd-spilleren som lager tsssj - lyd når jeg skipper avgårde til det sporet jeg liker best.
Det kommer mer om dette. Dette blir jeg kanskje aldri ferdig med.

tirsdag, mai 23, 2017

Joining part 2

Mine første arbeidsoppgaver for Felleskjøpet var å rengjøre kabler som var strukket mellom etasjene, og fylle på et tokomponents vidundermiddel. Dette stoffet skulle herde og tette alle gliper, og hindre at en eventuell brann skulle spre seg mellom etasjene. Elektrikeren hadde holdt på med dette i over et år alt, og var skikkelig lei, og vi hadde faste røykepauser i røykerommet på Blanderi 1, som en gang hadde vært en dusj, men det var dytta inn 3-4 stoler, og der satt vi og røykte Prince og snakka skit, og jobben vår handla vel ikke akkurat om å realisere seg selv, selv om den var viktig nok, men jeg hadde radio i hørselvernet mitt, og det er godt mulig at denne – og kultprogrammet Herreavdelingen på P3 – samt min medfødte Ryfylkske stridighet var de viktigste årsakene til at jeg beit tennene sammen og holdt ut de første månedene nederst i hierarkiet på Kvalaberg. Lønna på 81 kroner timen var også i snaueste laget. Den ble utbetalt hver 14. dag, noe som betydde at jeg i praksis var blakk annenhver uke, men han jeg bodde med fikk leiligheten dekka av forsvaret, så det gikk jo. Og hornet med ost og skinke i kantina kosta ti kroner.
Bønder og Felleskjøpet hører sammen. Uten bønder - intet Felleskjøp - og uten Felleskjøpet, nja - det hadde nok vært bønder – men hadde de hatt traktorer og kraftfôr og redskaper og butikker fylt med alskens snadder som de kanskje ikke visste at de hadde bruk for engang? Og hva skulle de ha hatt på seg i fjoset? Finnes det et mer symboltungt plagg enn den grønne FK-dressen? Nåja, kanskje hijaben, men vi skal ikke gå ned den veien – ikke i dag.

Jeg ble overført til siloavdelingen en dag på sensommeren i 1996, og der har jeg blant annet lossa bulkbåter på jevnlig basis og jobba med rengjøring av tanker, og stort sett har det vært veldig fint der nede på kaien, i hvert fall etter at vi slutta med å ta inn sildemel. Når man har bakgrunn fra landbruket så er man ikke ukjent med sterk lukt. Grisahevd og kalvasjid og revalukt, alt det der er sånt som hører til. En nabo på Randøy hadde til og med et anlegg som han brant hønsasjid i. Ofte på våren. Da la det seg en seig, gulaktig, illeluktende røyk over store deler av Sandanger, og da lukta det visstnok penger og nabokonene sa ukristelige ting og skyndte seg å ta inn klesvasken. Jeg er ikke sart på lukt. Det er det jeg prøver å si. Og sildemel var i verste enden. Sildemel ble i en lang periode brukt som proteinkilde i kraftfôr, helt til det ble forbudt en gang på begynnelsen av 2000-tallet. Det var en gledens dag for naboer og siloarbeidere. En gang jeg skulle på konsert på Folken i Stavanger, sto jeg i kø sammen med noen kompiser utenfor, og så kjente jeg noe som sto og pressa seg opp mot beina mine, og så kikka jeg ned, og så var det en katt som slikka skoene mine, og kompisene mine lo og pekte, og jeg måtte gi den et spark i ratata for å redde situasjonen, og det var sildemelet som var årsaken til situasjonen.

Det har gått 21 år, jeg er 46 og trekvart, jeg jobber fortsatt i FKRA og har mesteparten av jobben min på kaien, med utsikt over Gandsfjorden, og fra lossetårnet kan jeg se mot Ryfylke mens gyllen bygg fosser inn losserørene. Tauferjene som krysser over fjorden, og det vakre hvite bygget som er Tau mølle. På klare dager ser jeg senderen på toppen av Lauvåsen, Jørpeland i disen rett fram. Da tenker jeg at jeg har verdens beste jobb, og 21 år er ikke bare et tegn på fantasiløshet, det tyder på trivsel også. Og vi er mange som trives i FKRA. 21 år er faktisk ikke mye i det hele tatt. Det er mange som har fartstid på både 25, 30 og 40 år, og to har vært her i over 50 (!). Etter min mening kvalifiserer det til byste i resepsjonen. For slik er det nå engang i FKRA: Har du først joina, så blir du gjerne værende en stund.

mandag, mai 22, 2017

Joining

Det er en ukedag i slutten av Januar 2017. Min sønn på sju (og et halvt) har besøk av en klassekompis som også er sju og et halvt. Selv er jeg 46 og trekvart.

De deler en brennende interesse for dataspill. Det er Minecraft som er favoritten, men de er absolutt åpne for andre spill også. Små runde barnehender som fyker over den fettete ipad-skjermen. To par klinkekuleøyne som er limt til det som foregår der. Min sønn vil vise den andre et annet spill som heter Nexo knights (jeg tror det er sånn det skrives). Går det an å joina, Endre? Det hadde vært kult å joina, koss joine du, Endre? Spør kameraten. Vi stusser, både sønnen og jeg. Eg vett ikkje ka det e, sier han. Ikke jeg heller, men jeg antar at det betyr å spille sammen – på hver sin Ipad - to små poteter i samme univers.

Jeg joina FKRA i 1996. Jeg gikk eplekjekt ut, og sa at jeg bare skulle jobbe i bedriften fram til jeg ble rockestjerne.

Rockestjernelivet var 14 år med oppturer og nedturer, og turnering og plateinnspillinger og krangling og ekstrem frustrasjon og enda mer ekstrem lykke. Når det er sagt, så rullet ikke nødvendigvis millionene inn. Det betalte ikke akkurat regningene mine. Det var litt sånn som å drive med sau – eller hest – man lever ikke av dem – men for dem. Det var ikke noen dårlig ordning å ha en stabil jobb ved siden av – et rekkverk å holde fast i – i de periodene vi ikke var på veien - eller sto og krangla på en eller annen flyplass for å slippe å betale overvekt for instrumenter og kofferter.

Som mange andre i FKRA, så har jeg vokst opp på gård, og far var blant dem som følte sterkt for samvirkeordningen. Det var en selvfølge at slaktedyr ble levert til Agro, og at kraftfôret kom fra Felleskjøpet. De grønne og gule lastebilene som på jevnlig basis kjørte Ryfylkeveien inn til Randøy, rygga ned og kobla seg på rørstussene nede på banen. Kufôr A på tankene av tre over fjoset. Svinegryn 3 til grishuset. Kraftfôr i bøtter morgen og kveld, til sauer og værer og alalam og kviger som gikk på beite. Ører til værs og store hoder med lange sandpapirtunger som pressa seg ned i troa. Vi ungene blei smurt av sjåførene, med de smått ikoniske grønne capsene med skygge av vinyl, det er dem jeg husker best, selv om de har kommet i mange varianter siden den tid. Jeg har enda merker etter dem i pannen, eller kanskje det bare er rynker, hvem vet.

En dag i februar i 1996 gikk jeg over Storhaug og inn til Hillevåg og meldte meg til tjeneste for Jåsund på lageravdelingen på fabrikken. Det var far som hadde ordna jobb til meg. Jåsund var ganske direkte i stilen, husker jeg. Han sendte meg bort til en elektriker fra Rønning, og sammen med denne elektrikeren skulle jeg lage branntettinger i Blanderi 2.




torsdag, mai 18, 2017

Tale til 17. Mai 2017


Kjære Randøybuar, Rogalendingar, Nordmenn og kvinner, verdensborgerar!

Gratulerer med dagen!

17. mai er ein dag som får oss til å tenka over kven me er. Me tenkjer på landet vårt sin plass i verden, kvar me kjem frå og kvar me er på veg.

I ein berømt tale som John F Kennedy haldt i Berlin på sekstitalet, ytra han den berømte setningen ICH BIN EIN BERLINER. Sjølv om han egentleg ikkje var det. Eg vil snu litt på flisa, å sei det på denne måten EG E RANDØYBU! Når folk spør meg om eg kjem frå Hjelmeland – så seier eg nei. – Eg er frå Randøynå. Eg er ikkje frå Hjelmeland eller Ombo eller Jøsneset eller Fister. Eg er ikkje frå Årdal heller, og eg er i hvert fall ikkje frå Nessa.

Spør du nokon som kjem frå Nessa, så vil dei gå langt i å forsvara si bygd- kan hende FOR longt – men du får dei aldri til å seie at dei e frå nokon annan stad enn Nessa. Det ligg ein slags stolthet i det –  ein identitet, og eg har tenkt mykje på kvar denne sterke bygdaidentiteten kjem frå.

Som Randøybu som har budd mykje vekke dei siste åra, så kjenner eg at hjartet slår litt ekstra hardt når eg svinger av i Randøykrysset, og endå meir når eg ser brua. Eg var der, den dagen i 1976, når Kong Olav opna den nya brua, eg va seks år, og han som køyrde kongen var min Onkel – Onkel Kjell – og det var eg utruleg stolt over, og det e eg enno.

Randøybrua gjorde at Randøybuen kunne forholda seg til omverda på ein annan måte. Det vart bokstavelleg talt ein veg ut, og så blei det ein veg inn og. I dag svinga eg mod Ølesund og Øye – eg trur det står Breivik på skiltet. Vanlegvis – når eg skal heim – så svingar eg til venstre – forbi hetlevigå, der det enno luktar rev, oppover saltkjeel, forbi Dale (der va eg livredd for å sykla seint på kvelden når eg va gut, det var husa som var heilt mørke, og skogen vaks heilt innåt vegen.) Så køyrer eg vidare forbi skjervigå (skjervik) og sandong (sandanger), når eg passerer sandong pleier eg alltid kika etter Geir Morten, som er tremenning, og var bestekompis frå eg var 12 til eg var 20.

Når eg køyrer forbi Jere og Hovdakrysset, så e eg heime, for der ligg Kåda, som e grønast i heila Ryfylke, og det er der eg har budd halve livet. Eg pleier å få klump i halsen, for tre generasjonar Bergøyar før meg har budd her, og drive denne garden, og eg var leddet i lenka som brast. Men me tek dei valga som me tek, og det må me ta konsekvensene av.

Mindre enn hundre meter frå det raude huset oppi bakken, der eg vaks opp, der ligg gravplassen, og mest alle dei navna som står på steinane har eg et fjes til, og mange var eg i slekt med, elle kjente godt. Dei var Randøybuar, slik som oss.

Eg las ein gong – eg trur det var i forbindelse med utlysing av salg av hyttetomter – Ligger idyllysk til på FERIEØYA Randøy. FERIEØY?
Fysst bles eg i nasen, og vart sint, men etterpå, når eg fekk tenkt meg om, så såg eg jo at annonsa hadde eit poeng.
På Randøy ligg jo både landets finaste leirplass – Furutangen (og har lege der i 30 år), og Randøy feriepark, og kor monge hytter det er pr. nå, det er det ingen så veit, men det må vera hundrevis. EG har uansett arbeidd meir enn eg har hatt ferie på Randøy.
Det me Randøybuar har te felles med feriefolka er at me alle tykkjer at Randøy er verdas finaste plass om sommaren.
Byfolk er i beste fall greit nok, men eigentleg vil me ha folk som bur på Randøy heile året. Eg har tenkt mykje på kva eigenskapar ein leitar etter, kva ville ha vore perfekt?

Du må helst ikkje vera alt for bresen.
Du må tola at der er stilt. Er du avhengig av høyra suset frå motorveien, så er det kanhende ikkje her du ska bu. Du kan med fordel lika å vera for deg sjølv, trivast i naturen, i skogen eller på sjøen Det er heller ikkje nokon ulempe at du kjenner nokon frå før. Du må gjerne ha ungar og vera gift, og ha fast jobb
Du skal helst ikkje ha longt hår, og drikka for mykje øl, og kjøra som eit svin, og det der me kjøringa er ganske viktig: du må kunne halde sida di, du må kunna bakka (rygge), og enno viktigare: Når nokon andre bakkar for deg, elle køyrer til sides, så må du HELSA – SKIKKELEG, Du må ikkje berre setja nasen til vers, som om det skulle vera ein selvfølge, minst eit tydeleg nikk me hovudet, men helst handa opp til frontruta. Helsa til ruta bør du og gjera når du treff nokon du kjenner – andre Randøybuar, for eksempel. Du veit forskjell på rett og urett, og på mitt og ditt. Du kan godt ha ei gudstru, me har tri bedehus, og dessutan er det pluss i margen dersom me kjenner nokon som du er i slekt med. Og når du tykkjer at Randøy er verdens finaste plass – heila året – DÅ er du utlærd. Ellers kan du vera mest akkurat som du vil.

Uansett kor skjerma øya ligg, så kom no den brua for 41 år si. Me er ikkje upåvirka av det som skjer rundt oss, omverda kjem nærare, me som ikkje har opplevd krig på Norsk jord sidan okkupasjonen som enda i 1945,  Det er ikkje alle som e like heldige som det me er, og som verdensborgerar, som Nordmenn, som Rogalendingar, og som Randøybuar har me et ansvar for å bidra til at alle folk, øve heile den brokete kloden vår får oppleva framgang og frihet.
Og uansett har dei liga møje rett på det som me har.

Eg vil slutta – litt høytideleg – for sjølv om 17. Mai er ein gledens dag, så må det og vear rom for alvor. Dette her er eit dikt av Nordahl Grieg, som han las over radioen frå Nord-Norge 17. Mai 1940, Sør-Norge var okkupert, for seks veker sidan, men Nord sto imot okkupasjonen litt til:

Diktet heiter I dag står flaggstangen naken:

I dag står flaggstangen naken, blant Eidsvolls grønnende trær.


Men nettopp i denne timen

vet vi hva frihet er.

Der stiger en sang over landet,

seirende i sitt språk,

skjønt hvisket med lukkede leber

under de fremmedes åk.


Der fødtes i oss en visshet,

frihet og liv er ett,

så enkelt, så uundværlig

som menneskets åndedrett.

Vi følte da treldommen truet

at lungene gispet i nød

som i en sunken u-båt;

vi vil ikke dø slik død.


Værre enn brennende byer

er den krig som ingen kan se

som legger et giftig slimslør

på bjørker og jord og sne.

 Med angiverangst og terror

besmittet de våre hjem,

Vi hadde andre drømmer  og vi kan ikke glemme dem.


 Langsomt ble landet vårt eget,

med grøde av hav og jord,

og slitet skapte en ømhet

en svakhet for liv som gror.


Vi fulgte ikke med tiden,

vi bygde på fred, som i tross,

og de hvis dåd er ruiner

har grunn til å håne oss.


Nå slåss vi for rett til å puste

vi vet det må demre en dag

da nordmenn forenes i samme

befriede åndedrag.


Vi skiltes fra våre sydpå,

fra bleke utslitte menn.

Til dere er gitt et løfte;

at vi skal komme igjen.


Her skal vi minnes de døde

som ga sitt liv for vår fred,

soldaten i blod på sneen,

sjømannen som gikk ned.


 Vi er så få her i landet;

hver falden er bror og ven.

Vi har de døde med oss

den dag vi kommer igjen.



Lest over radioen

fra Nord-Norge

17. mai 1940.

torsdag, mai 11, 2017

Altermuligmannen

Jeg har vært på konferanse, og i den anledning har jeg blitt grepet av et blaff av inspirasjon. Det er ikke så ofte jeg deltar på slikt (faktisk er det første gang), men det ga absolutt mersmak, i både direkte og overført betydning. Hotellet hadde vunnet prisen for Norges beste hotellfrokost 12 ganger, og vinner du noe sånt, så betyr det ikke at du ikke tar lunsjen på alvor. Eller middagen. For å si det sånn. Det var på grensa til fråtseri. Men siden jeg er hedning, så utgjør det ikke noen større forskjell på spørsmål om hvordan jeg sorteres etter at jeg har lagt inn årene.
Donere vekk det som er brukbart - brenne opp resten - ferdig.
Men igjen rømmer jeg fra det som skulle være temaet.
Altså - temaene kretset rundt arbeidsmiljø - og min favorittforedragsholder var en psykolog fra Stord - som strødde om seg med gullkorn og gode eksempler fra både hjemmebane og bortebane.
Han snakka mye om konfliktløsing, og hvor pyton det kan være å jobbe sammen med mennesker man verken liker eller har valgt selv.
Dette utløste et skred av innsikt for min del, jeg oppdaget en ny mennesketype, som en arkeolog som hevder han har funnet the missing link. Det er jeg som har gitt denne mennesketypen navn. Mange har hørt om Altmuligmannen. Han som kan mye og kan brukes til alt. Mulig.
Men jeg. Har identifisert (og navngitt) Altermuligmannen.
Ordet sier i grunnen alt. Altermulimannen lever etter dette mantraet: Impossible is nothing! Han har masse energi og overbevisning, han har ubegrenset tro på sine egne evner innen alt. Han har ofte mye kunnskap. Han har dessverre ikke alltid så mye selvinnsikt. Han har ofte en lederstilling på ett eller annet plan, eller han er diktator (som jo også er en slags lederstilling), han lar seg ikke stoppe - stor tue - lita tue - det har ingenting å si. Altermuligmannen er oftest en mann. I egne øyne har han alltid rett og har han feil, så innrømmer han det ikke.
Hans største problem er å forstå og godta at noen mener noe annet enn han.
Min far var en altermuligmann, og så har jeg tenkt på om det finnes flere, og det GJØR det. Mange!
Petter Stordalen
Jan Fredrik Karlsen
Adolf Hitler
The Donald
Alex Ferguson
Jeg sliter med å finne en altermuligmann som jeg virkelig liker, bortsett fra far.
Hilsen Påskeharen.46. År. Gammel.


mandag, mai 08, 2017

Mai

Mai er en knakandes fin måned synes jeg.
I år begynte den - som alle år - med 1. Mai, og foruten å være arbeiderbevegelsens kampdag, så var det bursdagen til far. I år ville han ha blitt 70, og det er ikke nødvendigvis kjempelett for meg å forestille seg hvordan han ville være som 70-åring. Menn i min familie pleier å bli 63.
Jeg snakka med Bergljot om dette, hva slags sykdommer vi var disponert for og ikke disponert for i vår familie. Vi kommer ikke særlig godt utav det.
Kreft
Hjerteinfarkt
Slag


Alle disse klassikerne har vi dødd av. Eller ikke vi. Nær slekt har.
Det er selvsagt ikke noe særlig lystelig å tenke på, men det går fint an å ikke tenke på det også.


Du må huska på ein ting, Påske: Det e ingen i vår slekt som bler demente, sier Bergljot til meg. Det er jo for så vidt en lettelse. Man dør kanskje ikke av demens, men jeg tror ikke akkurat at det er noe å trakte etter.
Verst for dem rundt, kanskje. Å forholde seg til at noen nære gradvis forsvinner inn i tåka.
Hvis jeg skulle 'selge' genene mine - legge vekt på positive sider - så ville det definitivt ha vært verdt å ta med på CV'en.
Et annet er at mennene beholder håret - i hvert fall frem til de blir 63 - det er ikke dårlig det heller.
Ganske rette tenner har vi også.


På den mindre ettertraktede siden må tær nevnes. Vi sliter med dem. De er som en slags forbannelse. Kanskje var det ikke meningen at vi skulle formere oss i det hele tatt. For min del har jeg jo vist fingeren til naturlovene  - det er dokumentert (og enda litt til), men dette igjen - medfører at jeg har bidratt til å spre monsterstortåneglgenet videre til neste generasjon.
Kanskje - om hundre år - vil etterkommere rote rundt på nettet og finne denne innrømmelsen. Det var han. Eller kanskje jeg må be mine barn elge seg innpå (les finne livsledsagere) med ekstremt rette og funksjonelle føtter. Det kan gå.
Vanne det ut til det forsvinner av seg selv.


Men Mai, altså: Jækla fin måned.
Mai rimer dessuten på: Skai. Hai. Rairai og Nai (som er NEI på Jærsk)
Ha en strålende ettermiddag.

fredag, april 28, 2017

Et farvel til Slaskamarkå



Saxamarkå er den beste plassen jeg har bodd - med et mulig unntak av Snoppaland i Årdal - den perioden Runar bodde hos meg.
Jeg elsker Saxamarkå. Det fins kanskje ikke så mange hippe kafeer og spisesteder som i Stavanger Øst, når jeg tenker meg om, så fins det ingen, hvis man ikke regner med Konditoriet i Svend Foyns gate, men det er strengt tatt ikke en spiseplass, med sine to bord under markisene, ut mot Bekkefaret kirke. Når jeg tenker meg om, så er det strengt tatt ikke i Saxamarkå heller, men i Bekkefaret.
Så der røk den.
Saxamarkå har Prixen, og i samme bygg ligger en frisørsalong som heter Saxen, og begge steder er det framifrå service og god høyde under taket.
En jeg kjenner - en som har gått av med pensjon - sier at i dette området pleide det å ligge to fantastisk fine gårder - før de bygde blokker og rekkehus og motorvei.
Det er vanskelig å forestille seg nå
Slaskamarkå jeg er glad i deg
Og din motorvei - som skapt for siddiser på vei til og fra
Men snart må vi dra
I Saxamarkå har vi ikke kontorfellesskap med kreative unge mennesker som skal redde verden og gjøre den grønnere (eller økoføkks som de kalles), men vi har en kolonihage på den andre siden av motorveien, hvor folk i mange tiår har hatt parseller der de dyrker alskens greier, og folk står med krumme nakker over sitt stykke jord og svetter når det er sol, men det er det ikke så ofte. Regner det, så er det også greit, for da sitter de kanskje innendørs med litt brunt brennevin i en kopp, og hører regnet tromme mot taket.
På Søndagene selger de rømmevafler og kaffe oppe i hovedhuset.
Når sant skal sies, så heter kolonihagen Våland kolonihage, så den ligger strengt tatt ikke i
Saxamarkå. Heller
Slaskamarkå jeg er glad deg
Uten økoføkks,- uten hipsterskjegg
Er du helt okei
Men nå må vi dra
I Saxamarkå kan du gå i joggedress hvis du vil. Det er ingen som skuler på deg av den grunn. Stedet er som skapt for sånne som snobber nedover. Sånne som meg. I Saxamarkå er du velkommen som du er, og her har du kjernen, og det jeg liker aller best - plassen er fullstendig upretensiøs - ingen krever noe av deg, du får være i fred hvis det er det du vil.
Og vil du ikke være i fred, så kan du gå bort til Prixen, og derfra går Firebussen - Fire ganger i timen, og på et kvarters tid er du inne i sentrum, og den stopper nede i Klubbgata, og et halvslakt steinkast oppe i gata, begynner Pedersgata - gateway to funkis og loppis og Michelinstjerner, og et spennende internasjonalt kulinarisk miljø. Og øl så eksklusivt at det bare er fantasien som setter begrensninger.
Hvis det er deg.
I går var jeg på Siffen - og så min nevø sitt Havdur (gutter 14) knuse SIF. Siffen ligger faktisk i Saxamarkå. Kids springer rundt der nede, med guts i blikket og svette i luggen. Hver kveld.
De gyver løs over kunstgresset, lengter etter å treffe ballen - og bare BANKE den opp i vinkelen og feire med innøvde moves - akkurat som stjernene i Premier League gjør.
Normalt hører jeg bare støyen fra Siffen under flomlyset. Men i dag har jeg sett det på nært hold.
Det er fint.
Klubbhuset til SIF heter SIF-brakkå.
Over Brakkå er det en undergang, og der ligger Mosvangen Camping. Og Mosvannet som vi deler med dem fra Eiganes og Tjensvoll og Våland, og der kommer nye gamlingen - utendørs svømmebasseng - som åpner om en måneds tid.
Det kan godt hende at jeg er upresis når jeg insinuerer at hvor man bosetter seg har noe med identitet å gjøre. Det som er et faktum er at ikke alle har råd til å bo overalt. Eiganes, Stokka, og deler av Våland var helt utenfor vår rekkevidde. Så huspriser skaper skiller mellom mennesker i denne byen, og der pengene er, der er også makta. Det betyr ikke at det er dårlige mennesker som bor der, men bredden er mindre. Her i Saxamarkå er boligprisene lavere, og det er ikke til å unnslå at de fleste ikke velger å bo kloss inntil motorveien - i hvert fall velger de ikke å bo der fordi det er nærme motorveien. Svevestøvet og støyen er reservert for dem som har minst å rutte med.
I blokka vår, og i de fleste blokkene i området, eier kommunen flere av leilighetene, og  det synes jeg er en fin ting, det blir en bekreftelse på det jeg har sagt tidligere: her er du velkommen sånn noenlunde som du er.
Det hender at buss-sjåførene ikke gidder å kjøre rundt rundkjøringen i Saxamarkå. Noen ganger kjører de rett over. Som om de ikke kan komme seg ut fort nok. Men området på andre siden av veien kalles Spritslettå på folkemunne.
Selv om den egentlig heter Solsletta.
Jeg kommer til å savne Saxamarkå, vi flytter ikke langt - bare opp på Tjensvoll - som kan skilte med fasiliteter som Tjensvollsenteret og Brustadbua; og lavblokker og rekkehus, og en ganske laidback, men litt streitere sosial profil.
Men det blir nok bra. Det også.
Peace and Love.


















torsdag, april 27, 2017

Glasur og svovel

I undrenes tid går det meste an.
Vårherre har skapt dinosaurene, men glemte å fortelle det til noen.
Det var natt til Mandag.
Og han så at det var greit.
Men vi har solgt leiligheten. Uten syt eller klag. Det er også greit.
Noen vil hevde at det er i en annen målestokk, men jeg sier det likevel: it's a fucking miracle. Nå skal man være forsiktig, så man ikke jinxer det, men: Herregud, så lett!
Alle fra Ryfylke vet at man ikke sier sånt ustraffet.
Men jeg gjør det likevel: Bring it on!
Det beste med å ha ordnet de tingene - de som handler om utveksling av monopolpenger - noen absurde tall på en skjerm - ledsaget av uhorvelige  mengder ord som ingen forstår - det beste er at vi slipper å bekymre oss.
For noen av oss er disponert for bekymringer.
En annen morsom bieffekt er at vi også slipper å groome og pimpe og shine og vaske leiligheten vår for å gjøre den lekker for potensielle kjøpere.
Det er et jævla mirakel.
Han som svinger pisken har garantert skrevet dette i boka si.
Men skit i han.
Jeg har en ny 17. Mai-tale å holde, og det er vanskeligere å få teksten på plass enn jeg trodde på forhånd.
Jeg kan ikke klippe og lime i den i fra i fjor heller, særlig fordi den ligger her på bloggen, og en 17.Maitale må være litt eksklusiv, selv om folk egentlig helst vil spise is og skyte luftgevær. Oppdraget er såpass høytidelig, at man ikke kan ta for lett på det.
Og så må den ikke være kjedelig eller plump eller alt for lang, og så kan den ikke være alt for morsom, og egentlig har jeg lyst til å si det samme som i fjor.
En 17.Maitale må ikke være umusikalsk.
Den må ha en god del glasur. Men ikke så mye svovel.


onsdag, april 12, 2017

Houses of the holy

Det er endelig påske. Endelig fordi jeg har jobba skift og overtid kombinert de siste ukene, og i dag - fem over halv ti - var omsider de siste kiloene med bygg forsvunnet fra lasterommet, kraner og lossearmer var svingt på land, bremsene montert, garasje og pauserom låst, lyset slukka, og kaien og omegn overlatt til duer og måker på desperat jakt etter mat i nesten en uke.
Nå lyger jeg litt, men det er en redaktørs privilegium å vrenge og vri på sannheten. Pressens faglige utvalg har ingenting de skulle ha sagt her. Det eneste kontrollorganet jeg forholder meg til er min egen samvittighet. Og det er egentlig nok. MER en nok.
Men påsken er her, dere.
Påsken er her med sin absurde kombinasjon av påskeharer, korsfestelser, egg, kyllinger, hytteturer, solkrem, marsipan, og kriminalmysterier i både billedlig og boklig form.
Kronet med kristi oppstandelse. For dem som tror på slikt.
Sauebønder er midt i lamminga og våronna, og for mange bønder er det vanskelig å holde alle hviledagene hellige, men det må de, for tenk hva naboen ville si?
Selv skulle jeg ha tatt med meg Rållså og gjengen til min barndoms grønne øy, men så dukka det opp noe som dytta avslapning litt ned på prioriteringslista.
Det som dukka opp var et rekkehus som banken sa at vi hadde råd til, og så slo vi til, og da hasta det plutselig med å få lagt ut vår nåværende bolig for salg.
Det må vaskes og ryddes og shines og pimpes for fotografering og visning. det er ikke feil å si at det er en rimelig omfattende jobb, som utfordrer Rållså og min sin evne til å bli enige og samarbeide.
På generell basis kan man si at Rållså er for pirkete, og at jeg er for brulten.
Men snittet er ganske brukbart. Erfaringsmessig blir det trøbbel, men dette er fjerde gangen vi flytter på ni år, så det burde være mulig å få det til uten alt for mye håndgemeng.
Det er ikke overtakelse før 20. Juni, men mye skal gjøres før den tid.
Nyt påsken!
Påskeharen.

tirsdag, april 11, 2017

Jølsrud

Jeg er en ekte tilhenger av tulling, jeg mener det er livets eleksir.
I disse krenketider er det dessverre blitt vanskeligere å tulle ordentlig. Jeg mimra nylig om Team Antonsen - etter min mening et historisk bra humorprogram - som gikk på NRK for et drøyt tiår siden..I den ene settingen spiller Harald Eia konservativ og veldig påståelig muslim, og Atle Antonsen spiller en litt stusselig oslomann (Jølsrud) som debatterer ulike tema, som blant annet om norske jenter er for lette på tråden. Eia knuser Jølsrud i debatten, og avslutter med denne setningen: ALLE NORSKE JENTER GENERELT, OG DATTRA DI SPESIELT, JØLSRUD- ER HORER!
Det er skuespillerprestasjonene og det drøye innholdet som gjør sketsjen så utrolig morsom..
Men jeg er faktisk i tvil om hvorvidt den kunne blitt laget i dag.
Det er ikke sånt man tuller med lenger, og det gjør verden til et kjedeligere sted.
Enkelte vil kanskje hevde at verden er spennende nok, og at det å spøke på bekostning av folk som blir sinte eller (verre) lei seg bare vanskeliggjør ting.
Hm. God humor er musikalitet, og så vil det muligens være litt opp til personlig smak og preferanser når det gjelder hva som er virkelig morsomt.
Men, altså - noen folk skal man ikke tulle med - ikke fordi de ikke fortjener det, men fordi det kan få konsekvenser for tulleren (en tuller - tulleren).


Myndighetspersoner  - Tollere, securitasvakter, dørvakter, politi, eksamensvakter - alle disse gruppene kan gjøre livet surt for deg hvis du utfordrer eller latterliggjør deres autoritet.
Tannleger - Tannleger kan du tulle med hvis de ikke har spisse gjenstander inne i munnen din, og regningen er betalt.
Religiøse galninger/psykopatiske tullinger/bolefreaks på amfetamin : Disse må tulleren holde en viss fysisk avstand til. Jeg vil tro det er en fordel å være anonym. Gjerne med en sikkerhetssone på 20-30 meter (et alternativ kan være å ha en sterk kamerat. Som for eksempel Åsbjønn).
Mødre - Her bør man i det minste tenke seg godt om.
Jeg kommer egentlig ikke på flere grupper. Det er mye som jeg ikke synes er morsomt også. Promp og rap og incest og de fleste eksplisitte vitser om puling, for eksempel.
Hva synes dere er morsomt? Har jeg glemt noen som ikke bør tulles med? Fyr løs! Dere har hele påsken på dere.



fredag, mars 31, 2017

Muammedanisme og hårmotar


Eg tykkjer ikkje at finlandshetter burde brukas i det offentlege rom.
Det er noko med det at ein ikkje kan sjå andletet til den som har finlandshetta på.
Det er ellers rart det der med hår og hovudplagg og kva som er greit og ikkje.
 I millitæret var det forbode å ha noko på hovudet inne, og likeeins å ikkje ha noko på hovudet ute, men i millitæret er det jo så mange tullereglar. I millitæret måtte alle ha like luer òg, akkurat som i Napoleon med sin hær.

Men ser ein på historia til det sivile, så er ikkje den så mykje betre. Etter krigen vart jenter som var mistenkte for å ha hatt fysisk kontakt med (eller pult med) tyske soldatar skamklypte av store mobbar av vaksne menn. Eg har sett bilete. Det ser ikkje bra ut.
Kva er det med dette håret? Då eg vaks opp var det ugreit å ha lue eller caps på seg ved bordet. Då eg hadde langt hår på 80 og 90 - talet var det mange som hadde -  til dels sterke - meiningar om dette - særleg godt vaksne menn - som hadde ei forestilling om korleis gutar og menn skulle sjå ut.
Du ser du så ei jenta var det ein som sa til meg ein gong. Eg var 27. Han var først i 60-åra. I sin iver etter å flagga fordommane sine, hadde han gløymt å kneppa gylfen.
Du e bare misunnelige. Og gylfen din e åben.

Eg tykkjer ikkje at folk skal bry seg så mykje med håret til andre folk. Eg tykkjer ikkje at folk skal bry seg så mykje med om andre folk går med skaut heller. Dei om det. Det treng faktisk ikkje bety at dei vil ta over verda.
Hadde det ikkje vore for at eg er så stygg med skaut, så skulle eg jaggu begynt å gå med det sjøl.
God Helg!


onsdag, mars 22, 2017

The Devil and the deep blue sea



Jeg sitter på toget fra Egersund. Jeg er alene. Stavekontrollen på telefonen ville velge avkristnet istedenfor alene. Og det er forsåvidt Spot.On. Hvor gammel var jeg da jeg ble avkristnet?
Jeg tipper et sted mellom ti og elleve. Før det mislikte jeg det når kompisene fra byen bannet. Det ble så farlig, alt sammen. De fra Randøy brukte egenkomponerte uttrykk som Fy nisse. Eller mildere versjoner som hekkan, salikatt eller sallan
Første gangen jeg møtte djevelen var sammen med bykompisene mine. De som leide det lille røde huset på nabogården. Somrene sammen med 'gutta ' var magiske. Det er ikke noe annet ord som beskriver det. Våre hjemmelagde pil og buer - pilene som suste over hyttetaket- klatringa på steinene og i trærne. Lukta av ristet brød og jordbærsyltetøy. Kaffe. Frokost med gutta- mens sola strakte seg inn igjennom de småruta vinduene.
Det knyter seg fortsatt i magen når jeg tenker på dette - tenk det : etter alle disse årene så skammer jeg meg fortsatt.
Jeg kan ha vært elleve år. Kristoffer ti. Broren hans het Rolf og var kanskje åtte. Han var bare snill og glad og rund. Han lo mye og lot seg begeistre av alt mulig.
Det var en sommerdag- en sånn som Ryfylke kan by på- men som ikke bør tas som noen selvfølge- sauene var sendt til fjells- kyrne gikk og beita og slo vekk fluer med halen - og vi skulle ut med båten- deres båt. En velstelt 15 fots trebåt med 7.5 hesters Mercury påhengsmotor. Det var Daniel og Kristoffer og Rolf og meg, og jeg tror at mammaen deres også var med. Karin. Karin med trykk på I en.
Rolf hadde funnet seg ei lita seljegrein eller en pinne, eller i hvert fall en hjemmelaga dings som unger kan bli så begeistra for,  som han syntes var helt fantastisk, han hadde tatt av barken, så den var glatt og hvit, og mens han lekte med den laget han små frydefulle lyder, helt inne i sin egen verden.
Det var en hel seremoni, det der å komme seg på sjøen.
Da vi kom ned tok Kristoffer øsekaret og begynne å ause. Dan låste opp døra til naustet til Peder Kåda, der han fikk oppbevare greiene deres i en krok, en fiskekasse med tre harper, ei fiskestang og noen sluker. Noe blått nylontau og redningsvester som hang på hver sine spikre under takbjelkene, ei bensinkanne, ei litersflaske med totaktsolje og tanken til påhengsmotoren. Det var et lite vindu ut mot sjøen der sola skar seg igjennom.
Peder hadde en benk og verktøy der, noen garn oppunder taket. Det lukta annerledes enn alt annet. Kanskje en blanding av råtten fisk og olje, støv og gamle garn. Daniel fant bensintanken, fiskeutstyret og redningsvestene. Bøyde den lange ryggen sin da han passerte døra. Vi andre sto med armene ned langs siden og kjente oss til overs. Jeg tok på meg min vest. Festa den blå plastspenna, surra igjen oppe og nede. Rune, lekte med pinnen sin og var irriterende glad. Når Kristoffer med fregnene var ferdig med å ause, langa Daniel bensintanken over. Slangen blei kobla til, og så kunne vi andre gå om bord. Kristoffer og Daniel satte seg på aktertofta, Karin og jeg på den midtre, og Rolf med pinnen i baugen. Plaska ned i vannet med den. Det lukta salt sjø
 Det kan bare forklares som et mørke som bygde seg opp i meg, som fylte meg, som jeg ikke kjente igjen eller klarte å stanse.
I det fortøyningene ble løsna og vi seig ut fra brygga, tok jeg kjeppen til Rolf, røska den ut av hendene hans og heiv den på sjøen. Han sendte meg verdens mest vantro blikk, før han begynte å gråte.
Jeg angra med det samme. Alle de andre 3 reagerte med sinne og vantro.
Koffor gjorde du det?
Ka e det du holde på med?
Jeg vet ikke om jeg noen gang hadde kjent meg så alene. Jeg fikk ikke til å si noe. Kjempa med gråten. Og bøyde nakken i skam.
Anklagen hang over meg hele veien og snørte seg i halsen. Til Skartveit og hjem igjen, men gikk kanskje over til slutt.
Men for meg var det likevel  som om jeg hadde ødelagt noe, som om stjernestøvet hadde dryssa ut av posen og gjort forestillingen om noe magisk til noe helt ordinært.

mandag, mars 20, 2017

Hva er det som får deg til å tro at du er så jævla spesiell?

Vi nordmenn er ikke bare verdens rikeste, mest sydenelskende og mest sidrumpa - vi er også verdens lykkeligste. Dette i følge en fersk rangering som ble publisert helt helt nylig.
Hvem er det egentlig som foretar slike undersøkelser? Og hva er kriteriene for å kalle seg lykkelig?
Hvor stor rett har vi til å være lykkelige?


Rållså og jeg hadde nylig en lengre diskusjon basert på Aslak Sira Myhre sitt eminente innlegg i Dagsavisen. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ikke-f%C3%B8lg-dr%C3%B8mmen-din-1.773216
Det var en av de mest delte kronikkene i sosiale medier i fjor, og den satte i gang en viktig diskusjon.
I grove trekk handler det om at ikke alle kan bli popstjerner, filmstjerner eller designere eller stjerneforfattere eller supermodeller, og at det er tullete, urealistisk, meningsløst, og i bunn og grunn et misbruk av din egen og andres tid hvis det er det du bruker energien din på.
Du er like unik og like føkkings ordinær som alle andre. Hverken mer eller mindre. Det viktigste du kan gjøre er å bruke de unike eller helt ordinære egenskapene dine til å være noe for dem rundt deg. Ikke jage en drøm som likevel bare handler om å glorifisere egoet ditt. En bekreftelse på at du er ei jævla disneyprinsesse eller en cowboyhelt eller fotballstjerne.
Tenk alt du utsetter alle de rundt deg for hvis du følger drømmen din- alt det gnålet, alle de sure tonene, alle de grandiose planene.
Det er bare bullshit at hvis du jobber hardt nok, så kan du bli hva du vil. Hvis du jobber hardt kan du bli flinkere, men ikke sett deg urealistiske mål. Velg deg en jobb som du tror du kan bli god til, som gagner deg selv og dem du er glad i.
Liker du å synge, så syng på fritida. Drøm på fritida. For forestillinger og virkelighet kan aldri bli det samme.
Det er greit å ha kviser, det er greit å være lubben, det er greit å ha tynt hår, det er ingenting i veien med deg. Ikke mer enn andre. jeg kjenner mange som har gått igjennom livet uten å ta ei eineste overstegsfinte, og likevel klart å fungere sånn noenlunde. For eksempel jeg.
Noen har mye penger og noen har lite penger. Engasjer deg i rettferdighet, fordeling, miljøvern. Engasjer deg i noe som ikke bare handler om deg selv.
Det å følge drømmen din vil høyst sannsynlig gjøre deg ulykkelig.
Vær grei med folk som sliter. Gi dem en klem eller et klapp på skulderen.
Ikke bruk tid på folk som ikke er greie med deg.
Du er like bra som dem. Og like ubrukelig.
Vi er bare folk, alle sammen.
Hverken mer. Eller mindre.
Ps: Det er unormalt å gå rundt og være glad hele tiden.




fredag, mars 17, 2017

Siblings

Mitt ene barn er tatt av Pokémon - bølgen.
Jeg vil tro at dette er rimelig seint, uten at jeg har gjort noen faktasjekk. De fleste som ble feid med er tilbake i sofaene sine eller på gutte-og jenterommene sine, med spill som fordrer mindre fysisk utfoldelse og nærkontakt med de labile værgudene.
Mitt andre barn mener at Pokémon er verdens aller kjedeligste spill. Jeg har mitt andre barn mistenkt for å være noe forutinntatt, at det har bestemt seg på forhånd for at dette er drid, og at det er et faktum som det ikke er grunn til å diskutere. Mitt andre barn er dessuten svoren hater av Marcus og Martinius, i motsetning til mitt første, som lukker døra til rommet sitt og synger med på sjarmerende engelsk der inne, med blikket fullt av drøm.
I de fleste søskenflokker er det en viss dynamikk, og jeg vet ikke om to unger kan kalles en flokk, men jeg har merka - helt siden at de var små - at de har vært opptatt av forskjellige ting, noen ganger motsatte, tilogmed og noe er kanskje biologisk, og har med kjønn å gjøre, noe er omgivelsene, som påvirker oss alle på forskjellig vis, og noe er individuelle forskjeller, men jeg sverger på at noe er trass eller markeringsbehov, eller et nærmest naturgitt magnetisk mønster som går ut på å velge det motsatte av det den andre gjør.
Den ene liker sjokolade.
Den andre liker ihvertfall IKKE sjokolade.
Den andre liker agurk.
Den ene kan ikke fordra agurk.
Lista er rimelig lang over motsatte preferanser eller valg, eller hva jeg skal kalle det.
Det er en kraft der. En kraft som er beundringsverdig. Og helt merkelig.


Er man i en søskenflokk, så vil alle sammenligne. Utseende, personlighet, fakter og hvordan man forholder seg til livet. Og etter som jeg husker så er ikke det like kjekt alltid.
Så når mitt ene barn pirker på mitt andre, eller meg, eller hvem som helst, så prøver jeg å holde igjen med det jeg tenker: at det har det ikke etter meg.


Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Prøver bare å stå i le for Pokémonbølgen som slår inn over Slaskamarkå.
God helg!

søndag, mars 05, 2017

Out on the weekend

Min siste kjøretur til Trøndelag var en tur tilbake til barndommens bilturer, seinsommer, en bil søkklasta med feriegreier, badmintonsett, footballer og klær. Far som alltid kjørte litt for kjapt igjennom svingene, og påkalte bilsyke - særlig hos meg - en bilsyke som ble forsterka av mors sigarettrøyking og countrymusikken som sveiv på stereoanlegget.
Vestlandet har mange svinger og jeg har spydd i de fleste av dem.
Kjente stedsnavn dukka opp, skilt som fossa forbi :Vindsvik, Erfjord, Sand. Til høyre mot Suldalsosen der, ikke mot ferjestøa  Sand-Ropeid, men derimot Odda, industriplassen. Store, stygge fabrikkbygninger ved fjorden, i kontrast mot nesten herskapelige trehus i sentrum, plassert i disse absurd grønne omgivelsene. Jeg elsker disse kontrastene, det industrielle mot det storslagne. Menneskehånden mot naturen er aldri tydeligere. Menneske MED naturen,  i den, rundt den. Demninger i fjellheimen, billig kraft, fossefall som er temt, prisen å betale for rimelig elektrisitet. Jeg elsker husene som klorer seg fast i fjellsidene, og egentlig vitner disse bygningene om ei tid som er iferd med å passeres. Det bor fortsatt folk her, men det er ikke tusenvis som jobber i industrien, som banner og sliter og banker og hamrer og svetter under hjelmene.
Jeg vet ikke om det ryker ut pipene lenger. Om mannfolk med grove hender holder rundt kaffekoppene Eller om det er noe kraft igjen i  1.Mai- toget.
Det absurdeste er at Odda også er inngangsporten til Hardanger, kjent for sine frodige frukkttrær, det er så nasjonalromantisk at det er til å sprekke eller spy eller svimle av.
Vi passerer Odda, Sattanass og jeg. Han maler fornøyd i fanget mitt. Jeg stanser for noen ungdommer som selger moreller på ei avkjørsel. Jeg kjøper ei korg med mørkerøde. Spiser med velbehag, styrer mot Kinsarvik mens Neil drar til på munnspillet: Det er meg han synger om, og det er noe uimotståelig med stortromma på Out on the Weekend


Think I'll pack it in and buy a pick-up
Take it down to L.A.
Find a place to call my own and try to fix up.
Start a brand new day.

The woman I'm thinking of - she loved me all up
But I'm so down today
She's so fine she's in my mind.
I hear her callin'.

See the lonely boy, out on the weekend
Tryig to make it pay.
Can't relate to joy, he tries to speak and
Can't begin to say.

She got pictures on the wall-
They make me look up
From her big brass bed.
Now I'm running down the road trying to stay up
Somewhere in her head.











tirsdag, februar 28, 2017

Vi reiser alene

Det er mange måter å kjøre bil på.  Min venn Magnus fremførte ved flere anledninger noen aldeles storartede parodier på kjente og ukjente Årdalsbuer i sin hvite Audi. Han krøka seg sammen over rattet, og med enorm innlevelse etterapet han alt fra ansiktsuttrykk til sittestilling, til måten de holdt i rattet, til måten de girte på. Det var aldri kjedelig å sitte på med Magnus, han var alltid full av historier, anekdoter og observasjoner.
Vi kræsja faktisk to ganger. En gang med en annen bil, og en med et gravid rådyr.
Det var verst med rådyret, det lå i deler over halve Valheim etterpå, to små foster, som lyserøde, fullstendig inntakte dukker, morens avrevne bein, hodet i en blodig pøl i grøfta. Nok.


Kattungen som var blitt min reisekompis peip tynt oppi eska si, og syntes nok ikke at jeg var noe særlig underholdende. Jeg røykte rullings og snudde kassetten, andre sida av Harvest, jeg tromma på rattet, kjørte nok litt fortere enn man egentlig bør, bruste liksom litt med fjærene, kjente på friheten. Luft i krøllene og solvarm asfalt under hjulene. Allerede før Kleppakrossen lå katten i fanget mitt. Den skulle vise seg å bli en av de bedre reisekompisene jeg hadde hatt. Har hatt.
Ikke klaga den på farten eller på at den var kvalm, ikke var musikken verken feil eller for høy. Den klamra seg ikke til håndtaket på passasjersiden mens den vrengte med øynene og laga blåselyder med munnen heller.
Den krølla seg bare sammen i fanget mitt, og der lå den og mol.
Jeg stilte meg i bilkøen på Hjelmeland, bak bobiler og hyttefolk. Kjørte om bord på ferja. Betalte billettøren og ble sittende bak rattet under overfarten.
På Nesvik-siden kosta jeg forbi de fleste bobilene allerede i det jeg kjørte av ferja, mens jeg mumla Auf Wiedersehen og Eddie Vedder sang Even flow så intenst som bare han kunne det.

mandag, februar 27, 2017

Tingene mine

Det var sommeren 1996.
Ingen plass er grønnere en Randøy på denne tiden av året.
Kyr subba lykkelige rundt ute på beitene og tygde drøv, med brune, steine blikk.
Fluer surra i vinduene.
Det var et annet liv.
Jeg vet ikke om jeg var lykkeligere da enn nå. Jeg vet bare at jeg var yngre, og at foreldrene mine fortsatt levde, og at jeg tenkte at det alltid kom til å være sånn.
Det var selvsagt en naiv ting å tro, men naiviteten er ungdommens privilegium.
Og det var vel noe som var i endring denne dagen på slutten av Juli, Fredag eller hva det var. Kanskje det bare var sommeren som var på hell.
Lillesøster Frekkesen skulle flytte på hybel i Trondheim og hadde pakka sakene sine i pappesker. Det var undertegnede som hadde fått ansvaret for transporten, fars røde Mitsubishi pickup sto klar utenfor huset. I den første esken lå det en lapp med følgende formaning fra lillesøster: VÆR FORSIKTIG MED TINGENE MINE.
Jeg kikka oppi. Noen tallerker, et par gryter og..hva var det glassene var pakka inn i? Det ene ligna veldig på The Doors- t-skjorta mi, og riktignok : det var det, og ytterligere undersøkelser viste at tilsammen 4 av rockeskjortene mine var brukt som emballasje med destinasjon Trondheim.

Mangfoldige nabokrangler i midtre og indre Ryfylke underbygger at den private eiendomsretten står sterkt. Mange vil si at den er en del av det fundamentet som holder regionen oppe (om enn ikke sammen).
Definisjonen på Mine ting og dine ting henger som regel sammen med hvem som har ervervet seg dem i utgangspunktet.
Jeg var ikke så nøye på det, egentlig. Det var ikke stort som var hellig for meg, utenom platene mine, skinnjakken og rockeskjortene.
Det var ikke sånn at Frekkesen ikke visste dette. Saken var at hun ikke brydde seg. Og at hun trodde hun kunne slippe unna med det.
Jeg lagde selvsagt et helvetes leven, kjørte krenkekortet, sladra til mor, og omtalte min lillesøster I særdeles lite positive ordelag.
Jeg tok tilbake klærne mine, og slengte eskene inn i pickupen så det singla i glass.
Til selskap på den drøyt 80 mil lange bilturen skulle jeg ha en rufsete liten kattunge. Vi hadde fått gitt bort de to andre.

lørdag, februar 25, 2017

De sa at rocken var død

Med jevne mellomrom blir det hevdet at 'rocken er død'.  At den har blitt kjedelig, ufarlig, usexy og forutsigbar. At den ikke fenger ungdommen lenger, fordi den er akterutseilt, et uttrykk som kun fenger folk som har minst èn fot i livets sensommer.
Eller for å si det rett ut: Rock er for gæmliser.
Sånn. Stort mer provoserende klarer jeg ikke å formulere det.


Det er jo unektelig gode poenger her. Mange som liker rock er godt voksne, pønken ble født på syttitallet, metallen også, selv om de fleste sjangere er enda eldre. At rock sjelden hverken provoserer, eller oppleves som farlig er nok sant, men det handler kanskje like mye om at samfunnet har blitt mer tolerant (mindre snerpete), og at vi har sett det før, eller hørt det.


Jeg elsker rock - klisjeene også - jeg hører vel også til aldersgruppen 'middelaldrende', selv om jeg helst ikke vil innrømme det.
Jeg liker at rocken rister og rasper og dundrer. Høyt og hardt.


Arnstein og jeg var på Folken i går, i anledning Hold Fast sin avskjedskonsert. Hold Fast er unge og dyktige, har turnert Europa og Norge på langs og på tvers og på kryss, og har en ep og en fullengder bak seg.. Med seg hadde de venner - 3 band for å gjøre festen fullkommen.
Arnstein og jeg stilte oss opp et stykke bak på høyre side, med den obligatoriske ølen i hånden. Det var han som sa det : På denne konserten e alle 50 centimeter lågare enn di eg pleie å gå på - og så ser eg ikkje inn i ein hau med månar.
Vi lo godt av det. Ja, eg tenkte akkurat på det - di fleste her konne eg ha vore far te.


Jeg hadde ikke tenkt å skrive noen anmeldelse, men hele konsertopplevelsen motbeviste hypotesen jeg framsatte innledningsvis.
Det var masse herlig primal rockeenergi, ungdommer som føyk som gale inni moshpiten foran scenen, stagediving og spilleglede.
Det er noe med folk som elsker å spille gitar - måten de star på - breibeint med krumma rygg og smil rundt munnen, mens fingrene fyker opp og ned langs gitarhalsen. Den spillegleden er lik enten gitaristen er 14 eller 60, den er like altoppslukende, sjarmerende og fandenivoldsk.
Det er det rocken har som annen musikk mangler. Kygo kan bare stå der med capsen bak fram og dabbe foran laptopen med den idiotiske sterile synthmusikken sin. Denne energien kommer han aldri til å få.
Lenge leve Rocken!





torsdag, februar 16, 2017

Plingplong

For en drøy uke siden leverte jeg sykkelen min inn til reparasjon.
Sykkelen min er en 20 år gammel Kilimanjaro, produsert av Øglænd, kjøpt av en Onkel og arva av meg.
Jeg arva den etter at en eller annen simpel person hadde knabba min mens jeg var i Danmark med familien og Beelzebub-gjengen og hadde tidenes beste sommerferie. Det er jo sånt som skjer, men like fullt utrolig irriterende.
Den arvede er grønn, har 21 gir, heter Asle etter den forrige eieren, og har en diger lykt som lyser  temmelig elendig i forhold til dagens standard. Jeg leverte den på reparasjon fordi bremsene var føkka, og så var det noe krøll med bakhjulet, og så valgte jeg en i Pillevåg - en som jeg har hørt mye fint om - og jeg liker at folk fikser ting.
Det hender at jeg fikser ting selv også, men ikke så ofte som jeg skulle ønske.

Jeg fikk ikke noe godt førsteinntrykk av Herr Felgen. Han ble brysk da jeg sa at jeg hadde en Kilimanjaro: Det e nesten alltid tannhjula på girene som e utslitt, å di får eg ikke tak i lenger.
Han snakka østlandsk med stavangerdialekt, rulla r-ane over tunga, og mer enn antyda at jeg burde se meg om etter en ny sykkel.
Jeg pekte på den og sa at jeg hadde arva den etter en onkel, og at den nesten ikke var brukt, og at bremseklossene var utslitt, og om han kunne kikke på bakhjulet?
Ja, men hvis du trenge nytt hjul så får eg ikkje tak i, altså. 
Eg sende en melding om noen dagar.
Livet uten bil kan by på logistikkutfordringer - men livet uten sykkel - som fotgjenger var verre. Jeg måtte liksom regne dobbel tid til alt, og er det noe jeg ikke har så er det dobbel tid.


Så kom det en melding da - på Mandag - der det sto at sykkelen var ferdig til avhenting.
Det lover jo godt, tenkte jeg og håpte at han hadde sluppet å bestille det bakhjulet som var så umulig å få tak i.
På Onsdag troppa jeg opp i butikken hans, og han kikka spørrende på meg, og det var tydelig at han ikke kjente meg igjen, og det var både befriende og irriterende på en gang - befriende fordi det faktisk finnes noen som husker like dårlig som meg - og irriterende fordi jeg ikke kunne ha gjort noe særlig inntrykk på ham.
Ja? Spurte han.
Ja, hei - eg sko henta den Kilimanjaroen.
Kilimanjaroen, ja. Det tok litt tid å få tak i klossane, det e ke så ofte eg bestille sånne.
Han smilte. Jeg likte ham bedre nå.
Hadde di laga sånne syklar i dag, så hadde eg vært out of buisness, for å si det sånn.
Javel?
Ja, Herregud - du kunne jo ha di i 10 - 15 år uten å måtte gjør noen ting med di.
Han låser sykkelen min løs fra stativet på fortauet.
Vi går inn, og jeg betaler de 354 kronene han skulle ha for jobben og de nye klossene, jeg sier hade og svinger meg opp, og tryner nesten i det jeg prøver bremsene.
Men er det ikke forjævlig? At man lager ting dårligere og dårligere? For at de ikke skal vare? Slik at man må kjøpe nye og kaste de gamle eller bytte ut deler for tusenvis annethvert år?
Det er jo helt plingplong.




onsdag, februar 15, 2017

Kven trur vi at vi er?

Det går ein serie  på NRK fjernsyn som heiter 'Kven trur du at du er'.
Kameraet heng dvelande på kjendisar medan dei leiter seg attende til utvalde forfedre og formødre som dei berre har høyrt om. Dei blar i gamle arkiv og kyrkjebøker og snakkar med lokalhistorikarar og slekstsgranskerar.
Forteljarstemmen er kjensleladd, skyer driv over skjermen. Dei leiter etter noko i dei sjølve, noko som kan forklara fortida. Kvifor det vart som det vart.
Ofte er det sekvensar med tårer, for mest alle finn hendingar som har røynt desse menneska som er ein del av feira eigen eksistens. At fattigdom eller sjukdom eller brot på tidas strenge moral har påført dei lidingar eller sosiale stigma som har gjort liva deira vanskelege. På ein måte som er fjern for oss som lever no, i 2017. I eit av verdas beste samfunn.
Dei har kjempa - og lukkast eller ikkje lukkast, og blod er tjukkare enn vatn, og like raudt som raudvin.
Eg er ikkje veldig nyfiken av natur, så slektsgranskning ligg ikkje for meg, men desse programma har likevel sett igong prosessar i meg.
Særleg dette med korleis ein definerer tid. Kva som er lenge og kva som er kort. At hundre år er ingenting.
Den sosiale og teknologiske utviklinga har gått endå fortare. Etter hjulet kom traktoren, kondomen, telefonen, elektrisiteten, bilen, datamaskinen, mjølkeroboten, smarttelefonen.
Likestillinga, eigenmeldinga, fødselspermisjonen, fellesferien.
Det slår meg at me gløymer litt for lett. Dei sosiale reformane og kvinnekampen har teke samfunnet framover, ført til sosial utjamning, rett til å gå på skule, adgang til helsetenester, rett til ein verdig alderdom, laga eit nett med sikte på å ta vare på folk.
Det er rett nok ikkje perfekt, dette systemet, det er ikkje alle som får hjelp, men:
Foreldregenerasjonen min - som vart fødd etter krigen - og min generasjon - har nytt godt av utviklinga. Me har surfa på ei bølgje av medgang.
Samstundes med dette, så har krava til effektivisering auka, til å laga større einingar, større kommunar, fabrikkar har vorte flagga ut til lågkostland, skipsflåten vorte bemanna med filippinerar og russerar, det har vorte større gardar, krav om at ein skal produsera billegare, og for landbruket sin del så er det vel dokumentert at færre og færre vert bønder, færre og færre arbeider med å dyrka mat. Me importerer stadig meir, og det er ikkje lenger så mykje snakk om sjølvberging og i alle høve ikkje sjølvråderett.
Men kor solid er det fundamentet? Tek me fridomen vår og samfunnsstrukturen vår som sjølvsagde ting? Kven trur me at me er?
Og eg tenkjer, der eg sit i ståva til Tante Else Marie på Randøy, og ser over på Ombo, som etter alle solemerke vert ein del av nye Finnøy og endå nyare Stavanger snart - er det så lurt då?
Alle vegar fører til Rom, vart det ein gong sagt, men vegen frå Vestersjø endar i ferjestøa på Eidssund. Ein utkant er og blir ein utkant.


Og det me ikkje klarar å laga billeg nok sjølv kan me berre importera fra nokon andre. Eg veit ikkje heilt kor stort som er stort nok.
Eg veit ikkje om større er betre.
Eg lurer på om barnebarna mine ein gong vil googla meg, finna facebook-profilen min frå 2017, og tenka - stakkars bestefar - han var nå ein primitiv fyr, fødd i andre halvdel av 1900-talet, og då han var born hadde han ikkje ipad ein gong.
Men uansett så håpar eg at dei som kjem etter oss kjem til å veksa opp like trygt som oss, og at det viser seg at vi har forvalta kloden vår på ein måte som har gjort det mogleg for dei å leva gode liv.

tirsdag, februar 07, 2017

Er du der ennå?

Er vi sjukere nå enn før?
Denne vinteren virker som om den aldri tar slutt.
Det er snått og hoste oppkast og vannkopper og feber om en annen, og når jeg snakker med andre foreldre så har de det på akkurat samme måten.
Det er som en uendelig Netflix-serie. Når man tror man har sett hele driten, så starter det opp en ny sesong, med plott og replikker som ligner på den foregående, og sånn har det vært siden midten av Desember.
Jeg spoler. jeg spoler tilbake til min egen barndom, og hvor sjuke var vi egentlig? Jeg pleide gå og fryse hele vinteren, for jeg ville ikke bruke stillongs, og ikke lue, så det var nok en del hosting og snørring, og høyst sannsynlig dårligere håndhygiene enn vi pålegger kidsa nå om dagen. Dessuten hadde jeg minst èn halsbetennelse i løpet av året, og den ble alltid behandlet med antibiotika.


Hadde vi feber nok så fikk vi være hjemme og motta stell fra mor, ligge oppe på rommet under ei alt for tjukk dyne og bli skjemt bort og lese Sølvpilen og Fantomet og Donald Duck og få kakao og brødskiver med favorittpålegget på et brett opp på rommet.
Kassetter med Abba og Rolling Stones.
Èn gang jeg var sjuk dro mor til nabogutten og lånte tegneserier til meg, Agent X9 , Præriebladet, Vill Vest og Modesty Blaise. Det var himmelen for en 10-åring, men jeg innbiller meg at terskelen for hva som kunne defineres som sjuk var en del høyere enn nå.
Og nå er jo de fleste i jobb, og hvis det er noen som er sjuke, så må noen være hjemme med dem, det er ikke så mange mødre som er hjemmeværende, som vandrer rundt i huset som en god ånd, som har absolutt ingenting de vil prioritere høyere enn å skjemme bort avkommet.
Fedrene gikk på jobb uansett. Det var aldri snakk om at fedre var hjemme med sjuke unger på 70 og 80 - tallet. Aldri.


Vi har veldigveldig gode velferdsordninger i dette landet, vi har egenmeldinger og helsetjenester for alle, og selv så har jeg ikke noe prinsipielt i mot å benytte meg av disse ordningene.
Men.
Jeg vet ikke hvordan dere andre har det. Om dere kjenner på en slags skyld eller samvittighet, på at dere utnytter eller misbruker noe hvis det blir mye og dere er i tvil?
Er det sånn at dere føler at dere har det for godt? At dere ikke har fortjent å sitte ,med kaffekoppen og leker til godt oppå anklene og se 3 sesonger med Sauen Shaun på Netflix sammen med avkommet? Med full lønn attpåtil?
Hvor ER terskelen deres? Med spying er det relativt greit - det er karantene på 48 timer - men på alt dette andre? Hvor er de andre grensene? Hvis hysterisk übersensitivitet er rødt på den ene aksen, og kynisk realisme er ytterst ute på den andre (den høyre) - hvordan velger dere? Og hvor plasserer dere dere selv?




Man har hørt historier om barnehageansatte som finner rester av febernedsettende stikkpiller i bleiene på små unger, at foreldrene har stappa en stikkpille i ratata på ungen, slik at feberen gikk ned og de selv kunne gå på jobb. Disse voksne burde åpenbart straffes med verbal og korporlig vold, da det antagelig er det eneste språket de respekterer.
Men hva med dem på jobben? Hva sier sjefen din når du er hjemme like mye som du er på jobb i perioder? Og tenker du på at det blir mer å gjøre på de andre? Og ER det sånn at det er noen arbeidsoppgaver som bare du kan utføre, og når du ikke er der, så blir det ikke gjort, og når du tenker på det, så blir det litt vanskeligere å puste, og du kjenner deg ubrukelig og ville heller ha vært på jobb enn å sitte hjemme med denne helvetes dårlige samvittigheten?
Eller er det bare meg?
Heldigvis har jeg noe som heter Hjemmekontor, så jeg får gjort litt mens junior sitter og hoster og drikker Cola (for det er det eneste han vil ha) og ser på Angry Birds (for det er det eneste han vil se), og han roper inn til meg : Pappa! Det står er du der ennå!
Og det. Er et veldig godt spørsmål.

mandag, januar 30, 2017

Lov og ikke lov

Det er lov å være skeptisk til 2017.
Mange har kåra 2016 til det verste året ever, men det er vel strengt tatt å ta i, med tanke på at vi har jo hatt verdenskriger og pest og kolera og svartedauden ved tidligere anledninger.
I juesei har de bytta ut verdens kuleste og minst skandaløse president med det motsatte, en uspiselig, selvforherligende bølle med oransjefarget hentehår.
Alle som driver med humor og satire gnir seg i hendene i skrekkblandet fryd. Man var jo ikke ukjent med at det fantes sånne nisser - vi har jo levd med Per Sandberg og Carl Ivar Hagen i 30 år - men at en av dem skulle bli leder for den såkalt frie verden - det er drøyt.
Er det et tegn på at demokratiet er overmodent?  At det er et råtnende lik som arbeider i kapitalens og idiotenes tjeneste?
Nei, sannelig om jeg vet.
Jeg ser at Are Kalvø gruer seg til all protestmusikken som skal lages. At de gode kreftene skal kappes om hvem som synes mest at Donald og hans Andeby er et rasisthøl med fascistoide trekk.
Men Trump er vel heller som en slags blanding av Onkel Skrue og Svarte-Petter, når jeg tenker meg om.
Det er lov å være skeptisk, men det var et eller annet lyst hode som sa at når pendelen svinger så langt over til høyre, så vil den feie mye av dritten på havet når den kommer tilbake igjen.
Det er lov å håpe.
Men det er ikke lov å si for Satan, i følge min datter. Eller forbanna piss.
Jeg kjenner også at jeg gruer meg til protestmusikken, men kanskje det er lov til å ha forventninger til den nye pønken.
Jeg tror det.

torsdag, januar 19, 2017

House of Cards

Vi er på boligjakt igjen.
Eller mer presist: Vi kikker.
Det å selge og kjøpe og flytte og pusse opp - eller ikke - er store avgjørelser med ufattelig mange nyanser og sjatteringer og best eller worst case scenarios.
I alt for mange år har boligene i Stavanger og omegn vært alt for dyre, noe som har medført at mennesker med 'vanlig' lønn - halvparten av ei gjennomsnitts oljearbeiderlønn - sånne som meg (oss) - har hatt lite å velge i.
Hvis man heller ikke har anlegg eller interesse for å spare - eller pusse opp - så har man vært nødt til å gå for noe litt mindre - eller flytte til nedre Sirdal eller dalstroka utafor.
Det er ikke synd på oss. Alle som har en jobb og tjener til graut på veggen og har klær og mat og seng og abonnement på Sumo - vi har det godt.
Tidvis blir jeg også konfrontert med at jeg har råd til å ha ungene mine på privatskole - og ironien i det er selvsagt overtydelig - sosialisten mener at offentlig skole ikke er god nok for hans unger.
Er jeg vant med å møte meg selv i døra? Ja, det er jeg.
Men det var ikke valg av skole dette skulle handle om.
Vi kikker. Hva er vi på jakt etter? Hvor mye kan vi betale? Hvor nærme byen er det? Hvor nærme skolen (privatskolen)? Hvor mye støy er det i området? Hvor langt er det til butikk? Til jobb?
Kan vi ha katt? Bør vi ha katt? Eller hund?
Hvor store soverom er det? Er det kjellerstue eller loftstue? Hage eller ikke hage? Nabo eller naboklager? Er det unger i området? Hvordan er lysforholdene? Heller badegulvet fra eller mot sluken? Er det borettslag? Hvorfor knirker det sånn i gulvet? Er det plass til et stort kjøkkenbord? Er det gang? Er stua større eller mindre enn den vi har? Vedovnen - er den noe tess? Er det et trygt område?
Hvor mye er det i fellesutgifter?
Kan man kjøpe noe der det er mannehule i kjelleren - med Kiss-plakater og Arsenal-skjerf på veggene?
Er det et rom i huset der man kan sitte helt for seg selv med kaffekoppen med en notisbok og en blyant selv om det er flere mennesker hjemme?
Var i det hele tatt dette en god idè?




tirsdag, januar 17, 2017

Sju veker i April

Eg veit ikkje dagen
Eg veit ikkje timen
Du symde mot ljoset
Eg bia i kimen
Eg tokka meg ikkje
Men sto som ein tosk

Tanken var aldri så fri som i går
Og orda sat aldri så laust
Eg rådde kje med deg
Eg nådde kje kle meg

Du må ha høyrt vind
Før han strauk deg mot kinnet
Eg såg deg, men kunne ikkje sjå deg
Strekte meg mot deg, men kunne ikkje nå deg

Ho styrte mot porten
Eg levde av panten
Ho dansa kje med meg
Men frå meg
Det var kje plent det at ho gjekk, men måten
Mørkt som natta
Djupt som havet
Ho reiste om natta og sov om dagen

Eg visna på rot; ja eg bia i kimen, eg var nok lynolen og du var nok limen

søndag, januar 15, 2017

Arbeidets lys

Da jeg sykla igjennom regnet på vei til jobb på Torsdag , tenkte jeg:
I dag skal jeg "bare" på kontoret (det var strengt tatt ikke helt sant, jeg skulle være med på en workshop, samt delta i oppdateringen av en ROS - analyse.
Det tok hele dagen.
Men hvor kommer det fra at dette med kontor og administrasjon ikke tenkes på som ordentlig arbeid?
Jeg lager en kjapp liste over ting som ikke regnes som jobb:
Kontorting
Møteting
Synging
Skriving
Dansing
Spilling av instrumenter
Teater
+ Alt som er gøy
Felles for de fire øverste er at de ikke kan regnes som kroppsarbeid. Ordentlig jobb handler om å løfte ting. Om å flytte dem fra punkt A til punkt B. Om å bygge ting. Om å skru noe sammen.
Om å hogge trær og stable ved.
Om å bære saltstein over heia, eller å skifte olje på traktoren uten hansker. Om å tørke hendene med en twistdott etterpå.

Ordentlig jobb er ikke lystbetont. Ordentlig jobb er sånt som man gjør fordi man må.
Har man en ordentlig jobb (som man faktisk har utført) så kan man lene seg tilbake i godstolen på kvelden, legge føttene på skammelen og fortjene det.

Mistroen til kontoristarbeid vet jeg egentlig ikke hvor kommer fra. Ikke fra far, i hvert fall. Kanskje det kom innenfra, og utvikla seg i takt med typen jobber jeg hadde, og de jeg jobba sammen med.
Kanskje det var tanken på hvor komfortabelt det måtte være, eller hvor meningsløst det måtte være - å sitte der dag etter dag - og ikke gjøre noe. Ikke bli skitten på fingrene engang
Jeg hadde kanskje ikke fantasi til å forestille meg hva de gjorde heller.
Og de kreative tingene er hobby. 
Noe man driver med ved siden av den egentlige jobben. På kveldstid etter fjoset.
Dette er antakelig et Ryfylkefenomen.
Det å kalle seg kunstner eller forfatter eller musiker, det gjør man ikke i Ryfylke. Det sitter helt inne i ryggmargen. Det er bresing, og der jeg kommer fra er bresing den åttende dødssynden. Å begå bresing er sosialt selvmord.

....etter åtte timer med workshop og ROS- analyse var jeg dønn utslitt. Mye mer enn jeg er etter en vanlig arbeidsdag.
Men det er ikke det verste. Det verste er at jeg ikke følte at jeg hadde gjort noe.
Selv om jeg hadde det.
God Søndag.