onsdag, april 12, 2017

Houses of the holy

Det er endelig påske. Endelig fordi jeg har jobba skift og overtid kombinert de siste ukene, og i dag - fem over halv ti - var omsider de siste kiloene med bygg forsvunnet fra lasterommet, kraner og lossearmer var svingt på land, bremsene montert, garasje og pauserom låst, lyset slukka, og kaien og omegn overlatt til duer og måker på desperat jakt etter mat i nesten en uke.
Nå lyger jeg litt, men det er en redaktørs privilegium å vrenge og vri på sannheten. Pressens faglige utvalg har ingenting de skulle ha sagt her. Det eneste kontrollorganet jeg forholder meg til er min egen samvittighet. Og det er egentlig nok. MER en nok.
Men påsken er her, dere.
Påsken er her med sin absurde kombinasjon av påskeharer, korsfestelser, egg, kyllinger, hytteturer, solkrem, marsipan, og kriminalmysterier i både billedlig og boklig form.
Kronet med kristi oppstandelse. For dem som tror på slikt.
Sauebønder er midt i lamminga og våronna, og for mange bønder er det vanskelig å holde alle hviledagene hellige, men det må de, for tenk hva naboen ville si?
Selv skulle jeg ha tatt med meg Rållså og gjengen til min barndoms grønne øy, men så dukka det opp noe som dytta avslapning litt ned på prioriteringslista.
Det som dukka opp var et rekkehus som banken sa at vi hadde råd til, og så slo vi til, og da hasta det plutselig med å få lagt ut vår nåværende bolig for salg.
Det må vaskes og ryddes og shines og pimpes for fotografering og visning. det er ikke feil å si at det er en rimelig omfattende jobb, som utfordrer Rållså og min sin evne til å bli enige og samarbeide.
På generell basis kan man si at Rållså er for pirkete, og at jeg er for brulten.
Men snittet er ganske brukbart. Erfaringsmessig blir det trøbbel, men dette er fjerde gangen vi flytter på ni år, så det burde være mulig å få det til uten alt for mye håndgemeng.
Det er ikke overtakelse før 20. Juni, men mye skal gjøres før den tid.
Nyt påsken!
Påskeharen.

tirsdag, april 11, 2017

Jølsrud

Jeg er en ekte tilhenger av tulling, jeg mener det er livets eleksir.
I disse krenketider er det dessverre blitt vanskeligere å tulle ordentlig. Jeg mimra nylig om Team Antonsen - etter min mening et historisk bra humorprogram - som gikk på NRK for et drøyt tiår siden..I den ene settingen spiller Harald Eia konservativ og veldig påståelig muslim, og Atle Antonsen spiller en litt stusselig oslomann (Jølsrud) som debatterer ulike tema, som blant annet om norske jenter er for lette på tråden. Eia knuser Jølsrud i debatten, og avslutter med denne setningen: ALLE NORSKE JENTER GENERELT, OG DATTRA DI SPESIELT, JØLSRUD- ER HORER!
Det er skuespillerprestasjonene og det drøye innholdet som gjør sketsjen så utrolig morsom..
Men jeg er faktisk i tvil om hvorvidt den kunne blitt laget i dag.
Det er ikke sånt man tuller med lenger, og det gjør verden til et kjedeligere sted.
Enkelte vil kanskje hevde at verden er spennende nok, og at det å spøke på bekostning av folk som blir sinte eller (verre) lei seg bare vanskeliggjør ting.
Hm. God humor er musikalitet, og så vil det muligens være litt opp til personlig smak og preferanser når det gjelder hva som er virkelig morsomt.
Men, altså - noen folk skal man ikke tulle med - ikke fordi de ikke fortjener det, men fordi det kan få konsekvenser for tulleren (en tuller - tulleren).


Myndighetspersoner  - Tollere, securitasvakter, dørvakter, politi, eksamensvakter - alle disse gruppene kan gjøre livet surt for deg hvis du utfordrer eller latterliggjør deres autoritet.
Tannleger - Tannleger kan du tulle med hvis de ikke har spisse gjenstander inne i munnen din, og regningen er betalt.
Religiøse galninger/psykopatiske tullinger/bolefreaks på amfetamin : Disse må tulleren holde en viss fysisk avstand til. Jeg vil tro det er en fordel å være anonym. Gjerne med en sikkerhetssone på 20-30 meter (et alternativ kan være å ha en sterk kamerat. Som for eksempel Åsbjønn).
Mødre - Her bør man i det minste tenke seg godt om.
Jeg kommer egentlig ikke på flere grupper. Det er mye som jeg ikke synes er morsomt også. Promp og rap og incest og de fleste eksplisitte vitser om puling, for eksempel.
Hva synes dere er morsomt? Har jeg glemt noen som ikke bør tulles med? Fyr løs! Dere har hele påsken på dere.



fredag, mars 31, 2017

Muammedanisme og hårmotar


Eg tykkjer ikkje at finlandshetter burde brukas i det offentlege rom.
Det er noko med det at ein ikkje kan sjå andletet til den som har finlandshetta på.
Det er ellers rart det der med hår og hovudplagg og kva som er greit og ikkje.
 I millitæret var det forbode å ha noko på hovudet inne, og likeeins å ikkje ha noko på hovudet ute, men i millitæret er det jo så mange tullereglar. I millitæret måtte alle ha like luer òg, akkurat som i Napoleon med sin hær.

Men ser ein på historia til det sivile, så er ikkje den så mykje betre. Etter krigen vart jenter som var mistenkte for å ha hatt fysisk kontakt med (eller pult med) tyske soldatar skamklypte av store mobbar av vaksne menn. Eg har sett bilete. Det ser ikkje bra ut.
Kva er det med dette håret? Då eg vaks opp var det ugreit å ha lue eller caps på seg ved bordet. Då eg hadde langt hår på 80 og 90 - talet var det mange som hadde -  til dels sterke - meiningar om dette - særleg godt vaksne menn - som hadde ei forestilling om korleis gutar og menn skulle sjå ut.
Du ser du så ei jenta var det ein som sa til meg ein gong. Eg var 27. Han var først i 60-åra. I sin iver etter å flagga fordommane sine, hadde han gløymt å kneppa gylfen.
Du e bare misunnelige. Og gylfen din e åben.

Eg tykkjer ikkje at folk skal bry seg så mykje med håret til andre folk. Eg tykkjer ikkje at folk skal bry seg så mykje med om andre folk går med skaut heller. Dei om det. Det treng faktisk ikkje bety at dei vil ta over verda.
Hadde det ikkje vore for at eg er så stygg med skaut, så skulle eg jaggu begynt å gå med det sjøl.
God Helg!


onsdag, mars 22, 2017

The Devil and the deep blue sea



Jeg sitter på toget fra Egersund. Jeg er alene. Stavekontrollen på telefonen ville velge avkristnet istedenfor alene. Og det er forsåvidt Spot.On. Hvor gammel var jeg da jeg ble avkristnet?
Jeg tipper et sted mellom ti og elleve. Før det mislikte jeg det når kompisene fra byen bannet. Det ble så farlig, alt sammen. De fra Randøy brukte egenkomponerte uttrykk som Fy nisse. Eller mildere versjoner som hekkan, salikatt eller sallan
Første gangen jeg møtte djevelen var sammen med bykompisene mine. De som leide det lille røde huset på nabogården. Somrene sammen med 'gutta ' var magiske. Det er ikke noe annet ord som beskriver det. Våre hjemmelagde pil og buer - pilene som suste over hyttetaket- klatringa på steinene og i trærne. Lukta av ristet brød og jordbærsyltetøy. Kaffe. Frokost med gutta- mens sola strakte seg inn igjennom de småruta vinduene.
Det knyter seg fortsatt i magen når jeg tenker på dette - tenk det : etter alle disse årene så skammer jeg meg fortsatt.
Jeg kan ha vært elleve år. Kristoffer ti. Broren hans het Rolf og var kanskje åtte. Han var bare snill og glad og rund. Han lo mye og lot seg begeistre av alt mulig.
Det var en sommerdag- en sånn som Ryfylke kan by på- men som ikke bør tas som noen selvfølge- sauene var sendt til fjells- kyrne gikk og beita og slo vekk fluer med halen - og vi skulle ut med båten- deres båt. En velstelt 15 fots trebåt med 7.5 hesters Mercury påhengsmotor. Det var Daniel og Kristoffer og Rolf og meg, og jeg tror at mammaen deres også var med. Karin. Karin med trykk på I en.
Rolf hadde funnet seg ei lita seljegrein eller en pinne, eller i hvert fall en hjemmelaga dings som unger kan bli så begeistra for,  som han syntes var helt fantastisk, han hadde tatt av barken, så den var glatt og hvit, og mens han lekte med den laget han små frydefulle lyder, helt inne i sin egen verden.
Det var en hel seremoni, det der å komme seg på sjøen.
Da vi kom ned tok Kristoffer øsekaret og begynne å ause. Dan låste opp døra til naustet til Peder Kåda, der han fikk oppbevare greiene deres i en krok, en fiskekasse med tre harper, ei fiskestang og noen sluker. Noe blått nylontau og redningsvester som hang på hver sine spikre under takbjelkene, ei bensinkanne, ei litersflaske med totaktsolje og tanken til påhengsmotoren. Det var et lite vindu ut mot sjøen der sola skar seg igjennom.
Peder hadde en benk og verktøy der, noen garn oppunder taket. Det lukta annerledes enn alt annet. Kanskje en blanding av råtten fisk og olje, støv og gamle garn. Daniel fant bensintanken, fiskeutstyret og redningsvestene. Bøyde den lange ryggen sin da han passerte døra. Vi andre sto med armene ned langs siden og kjente oss til overs. Jeg tok på meg min vest. Festa den blå plastspenna, surra igjen oppe og nede. Rune, lekte med pinnen sin og var irriterende glad. Når Kristoffer med fregnene var ferdig med å ause, langa Daniel bensintanken over. Slangen blei kobla til, og så kunne vi andre gå om bord. Kristoffer og Daniel satte seg på aktertofta, Karin og jeg på den midtre, og Rolf med pinnen i baugen. Plaska ned i vannet med den. Det lukta salt sjø
 Det kan bare forklares som et mørke som bygde seg opp i meg, som fylte meg, som jeg ikke kjente igjen eller klarte å stanse.
I det fortøyningene ble løsna og vi seig ut fra brygga, tok jeg kjeppen til Rolf, røska den ut av hendene hans og heiv den på sjøen. Han sendte meg verdens mest vantro blikk, før han begynte å gråte.
Jeg angra med det samme. Alle de andre 3 reagerte med sinne og vantro.
Koffor gjorde du det?
Ka e det du holde på med?
Jeg vet ikke om jeg noen gang hadde kjent meg så alene. Jeg fikk ikke til å si noe. Kjempa med gråten. Og bøyde nakken i skam.
Anklagen hang over meg hele veien og snørte seg i halsen. Til Skartveit og hjem igjen, men gikk kanskje over til slutt.
Men for meg var det likevel  som om jeg hadde ødelagt noe, som om stjernestøvet hadde dryssa ut av posen og gjort forestillingen om noe magisk til noe helt ordinært.

mandag, mars 20, 2017

Hva er det som får deg til å tro at du er så jævla spesiell?

Vi nordmenn er ikke bare verdens rikeste, mest sydenelskende og mest sidrumpa - vi er også verdens lykkeligste. Dette i følge en fersk rangering som ble publisert helt helt nylig.
Hvem er det egentlig som foretar slike undersøkelser? Og hva er kriteriene for å kalle seg lykkelig?
Hvor stor rett har vi til å være lykkelige?


Rållså og jeg hadde nylig en lengre diskusjon basert på Aslak Sira Myhre sitt eminente innlegg i Dagsavisen. http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/ikke-f%C3%B8lg-dr%C3%B8mmen-din-1.773216
Det var en av de mest delte kronikkene i sosiale medier i fjor, og den satte i gang en viktig diskusjon.
I grove trekk handler det om at ikke alle kan bli popstjerner, filmstjerner eller designere eller stjerneforfattere eller supermodeller, og at det er tullete, urealistisk, meningsløst, og i bunn og grunn et misbruk av din egen og andres tid hvis det er det du bruker energien din på.
Du er like unik og like føkkings ordinær som alle andre. Hverken mer eller mindre. Det viktigste du kan gjøre er å bruke de unike eller helt ordinære egenskapene dine til å være noe for dem rundt deg. Ikke jage en drøm som likevel bare handler om å glorifisere egoet ditt. En bekreftelse på at du er ei jævla disneyprinsesse eller en cowboyhelt eller fotballstjerne.
Tenk alt du utsetter alle de rundt deg for hvis du følger drømmen din- alt det gnålet, alle de sure tonene, alle de grandiose planene.
Det er bare bullshit at hvis du jobber hardt nok, så kan du bli hva du vil. Hvis du jobber hardt kan du bli flinkere, men ikke sett deg urealistiske mål. Velg deg en jobb som du tror du kan bli god til, som gagner deg selv og dem du er glad i.
Liker du å synge, så syng på fritida. Drøm på fritida. For forestillinger og virkelighet kan aldri bli det samme.
Det er greit å ha kviser, det er greit å være lubben, det er greit å ha tynt hår, det er ingenting i veien med deg. Ikke mer enn andre. jeg kjenner mange som har gått igjennom livet uten å ta ei eineste overstegsfinte, og likevel klart å fungere sånn noenlunde. For eksempel jeg.
Noen har mye penger og noen har lite penger. Engasjer deg i rettferdighet, fordeling, miljøvern. Engasjer deg i noe som ikke bare handler om deg selv.
Det å følge drømmen din vil høyst sannsynlig gjøre deg ulykkelig.
Vær grei med folk som sliter. Gi dem en klem eller et klapp på skulderen.
Ikke bruk tid på folk som ikke er greie med deg.
Du er like bra som dem. Og like ubrukelig.
Vi er bare folk, alle sammen.
Hverken mer. Eller mindre.
Ps: Det er unormalt å gå rundt og være glad hele tiden.




fredag, mars 17, 2017

Siblings

Mitt ene barn er tatt av Pokémon - bølgen.
Jeg vil tro at dette er rimelig seint, uten at jeg har gjort noen faktasjekk. De fleste som ble feid med er tilbake i sofaene sine eller på gutte-og jenterommene sine, med spill som fordrer mindre fysisk utfoldelse og nærkontakt med de labile værgudene.
Mitt andre barn mener at Pokémon er verdens aller kjedeligste spill. Jeg har mitt andre barn mistenkt for å være noe forutinntatt, at det har bestemt seg på forhånd for at dette er drid, og at det er et faktum som det ikke er grunn til å diskutere. Mitt andre barn er dessuten svoren hater av Marcus og Martinius, i motsetning til mitt første, som lukker døra til rommet sitt og synger med på sjarmerende engelsk der inne, med blikket fullt av drøm.
I de fleste søskenflokker er det en viss dynamikk, og jeg vet ikke om to unger kan kalles en flokk, men jeg har merka - helt siden at de var små - at de har vært opptatt av forskjellige ting, noen ganger motsatte, tilogmed og noe er kanskje biologisk, og har med kjønn å gjøre, noe er omgivelsene, som påvirker oss alle på forskjellig vis, og noe er individuelle forskjeller, men jeg sverger på at noe er trass eller markeringsbehov, eller et nærmest naturgitt magnetisk mønster som går ut på å velge det motsatte av det den andre gjør.
Den ene liker sjokolade.
Den andre liker ihvertfall IKKE sjokolade.
Den andre liker agurk.
Den ene kan ikke fordra agurk.
Lista er rimelig lang over motsatte preferanser eller valg, eller hva jeg skal kalle det.
Det er en kraft der. En kraft som er beundringsverdig. Og helt merkelig.


Er man i en søskenflokk, så vil alle sammenligne. Utseende, personlighet, fakter og hvordan man forholder seg til livet. Og etter som jeg husker så er ikke det like kjekt alltid.
Så når mitt ene barn pirker på mitt andre, eller meg, eller hvem som helst, så prøver jeg å holde igjen med det jeg tenker: at det har det ikke etter meg.


Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Prøver bare å stå i le for Pokémonbølgen som slår inn over Slaskamarkå.
God helg!

søndag, mars 05, 2017

Out on the weekend

Min siste kjøretur til Trøndelag var en tur tilbake til barndommens bilturer, seinsommer, en bil søkklasta med feriegreier, badmintonsett, footballer og klær. Far som alltid kjørte litt for kjapt igjennom svingene, og påkalte bilsyke - særlig hos meg - en bilsyke som ble forsterka av mors sigarettrøyking og countrymusikken som sveiv på stereoanlegget.
Vestlandet har mange svinger og jeg har spydd i de fleste av dem.
Kjente stedsnavn dukka opp, skilt som fossa forbi :Vindsvik, Erfjord, Sand. Til høyre mot Suldalsosen der, ikke mot ferjestøa  Sand-Ropeid, men derimot Odda, industriplassen. Store, stygge fabrikkbygninger ved fjorden, i kontrast mot nesten herskapelige trehus i sentrum, plassert i disse absurd grønne omgivelsene. Jeg elsker disse kontrastene, det industrielle mot det storslagne. Menneskehånden mot naturen er aldri tydeligere. Menneske MED naturen,  i den, rundt den. Demninger i fjellheimen, billig kraft, fossefall som er temt, prisen å betale for rimelig elektrisitet. Jeg elsker husene som klorer seg fast i fjellsidene, og egentlig vitner disse bygningene om ei tid som er iferd med å passeres. Det bor fortsatt folk her, men det er ikke tusenvis som jobber i industrien, som banner og sliter og banker og hamrer og svetter under hjelmene.
Jeg vet ikke om det ryker ut pipene lenger. Om mannfolk med grove hender holder rundt kaffekoppene Eller om det er noe kraft igjen i  1.Mai- toget.
Det absurdeste er at Odda også er inngangsporten til Hardanger, kjent for sine frodige frukkttrær, det er så nasjonalromantisk at det er til å sprekke eller spy eller svimle av.
Vi passerer Odda, Sattanass og jeg. Han maler fornøyd i fanget mitt. Jeg stanser for noen ungdommer som selger moreller på ei avkjørsel. Jeg kjøper ei korg med mørkerøde. Spiser med velbehag, styrer mot Kinsarvik mens Neil drar til på munnspillet: Det er meg han synger om, og det er noe uimotståelig med stortromma på Out on the Weekend


Think I'll pack it in and buy a pick-up
Take it down to L.A.
Find a place to call my own and try to fix up.
Start a brand new day.

The woman I'm thinking of - she loved me all up
But I'm so down today
She's so fine she's in my mind.
I hear her callin'.

See the lonely boy, out on the weekend
Tryig to make it pay.
Can't relate to joy, he tries to speak and
Can't begin to say.

She got pictures on the wall-
They make me look up
From her big brass bed.
Now I'm running down the road trying to stay up
Somewhere in her head.











tirsdag, februar 28, 2017

Vi reiser alene

Det er mange måter å kjøre bil på.  Min venn Magnus fremførte ved flere anledninger noen aldeles storartede parodier på kjente og ukjente Årdalsbuer i sin hvite Audi. Han krøka seg sammen over rattet, og med enorm innlevelse etterapet han alt fra ansiktsuttrykk til sittestilling, til måten de holdt i rattet, til måten de girte på. Det var aldri kjedelig å sitte på med Magnus, han var alltid full av historier, anekdoter og observasjoner.
Vi kræsja faktisk to ganger. En gang med en annen bil, og en med et gravid rådyr.
Det var verst med rådyret, det lå i deler over halve Valheim etterpå, to små foster, som lyserøde, fullstendig inntakte dukker, morens avrevne bein, hodet i en blodig pøl i grøfta. Nok.


Kattungen som var blitt min reisekompis peip tynt oppi eska si, og syntes nok ikke at jeg var noe særlig underholdende. Jeg røykte rullings og snudde kassetten, andre sida av Harvest, jeg tromma på rattet, kjørte nok litt fortere enn man egentlig bør, bruste liksom litt med fjærene, kjente på friheten. Luft i krøllene og solvarm asfalt under hjulene. Allerede før Kleppakrossen lå katten i fanget mitt. Den skulle vise seg å bli en av de bedre reisekompisene jeg hadde hatt. Har hatt.
Ikke klaga den på farten eller på at den var kvalm, ikke var musikken verken feil eller for høy. Den klamra seg ikke til håndtaket på passasjersiden mens den vrengte med øynene og laga blåselyder med munnen heller.
Den krølla seg bare sammen i fanget mitt, og der lå den og mol.
Jeg stilte meg i bilkøen på Hjelmeland, bak bobiler og hyttefolk. Kjørte om bord på ferja. Betalte billettøren og ble sittende bak rattet under overfarten.
På Nesvik-siden kosta jeg forbi de fleste bobilene allerede i det jeg kjørte av ferja, mens jeg mumla Auf Wiedersehen og Eddie Vedder sang Even flow så intenst som bare han kunne det.

mandag, februar 27, 2017

Tingene mine

Det var sommeren 1996.
Ingen plass er grønnere en Randøy på denne tiden av året.
Kyr subba lykkelige rundt ute på beitene og tygde drøv, med brune, steine blikk.
Fluer surra i vinduene.
Det var et annet liv.
Jeg vet ikke om jeg var lykkeligere da enn nå. Jeg vet bare at jeg var yngre, og at foreldrene mine fortsatt levde, og at jeg tenkte at det alltid kom til å være sånn.
Det var selvsagt en naiv ting å tro, men naiviteten er ungdommens privilegium.
Og det var vel noe som var i endring denne dagen på slutten av Juli, Fredag eller hva det var. Kanskje det bare var sommeren som var på hell.
Lillesøster Frekkesen skulle flytte på hybel i Trondheim og hadde pakka sakene sine i pappesker. Det var undertegnede som hadde fått ansvaret for transporten, fars røde Mitsubishi pickup sto klar utenfor huset. I den første esken lå det en lapp med følgende formaning fra lillesøster: VÆR FORSIKTIG MED TINGENE MINE.
Jeg kikka oppi. Noen tallerker, et par gryter og..hva var det glassene var pakka inn i? Det ene ligna veldig på The Doors- t-skjorta mi, og riktignok : det var det, og ytterligere undersøkelser viste at tilsammen 4 av rockeskjortene mine var brukt som emballasje med destinasjon Trondheim.

Mangfoldige nabokrangler i midtre og indre Ryfylke underbygger at den private eiendomsretten står sterkt. Mange vil si at den er en del av det fundamentet som holder regionen oppe (om enn ikke sammen).
Definisjonen på Mine ting og dine ting henger som regel sammen med hvem som har ervervet seg dem i utgangspunktet.
Jeg var ikke så nøye på det, egentlig. Det var ikke stort som var hellig for meg, utenom platene mine, skinnjakken og rockeskjortene.
Det var ikke sånn at Frekkesen ikke visste dette. Saken var at hun ikke brydde seg. Og at hun trodde hun kunne slippe unna med det.
Jeg lagde selvsagt et helvetes leven, kjørte krenkekortet, sladra til mor, og omtalte min lillesøster I særdeles lite positive ordelag.
Jeg tok tilbake klærne mine, og slengte eskene inn i pickupen så det singla i glass.
Til selskap på den drøyt 80 mil lange bilturen skulle jeg ha en rufsete liten kattunge. Vi hadde fått gitt bort de to andre.

lørdag, februar 25, 2017

De sa at rocken var død

Med jevne mellomrom blir det hevdet at 'rocken er død'.  At den har blitt kjedelig, ufarlig, usexy og forutsigbar. At den ikke fenger ungdommen lenger, fordi den er akterutseilt, et uttrykk som kun fenger folk som har minst èn fot i livets sensommer.
Eller for å si det rett ut: Rock er for gæmliser.
Sånn. Stort mer provoserende klarer jeg ikke å formulere det.


Det er jo unektelig gode poenger her. Mange som liker rock er godt voksne, pønken ble født på syttitallet, metallen også, selv om de fleste sjangere er enda eldre. At rock sjelden hverken provoserer, eller oppleves som farlig er nok sant, men det handler kanskje like mye om at samfunnet har blitt mer tolerant (mindre snerpete), og at vi har sett det før, eller hørt det.


Jeg elsker rock - klisjeene også - jeg hører vel også til aldersgruppen 'middelaldrende', selv om jeg helst ikke vil innrømme det.
Jeg liker at rocken rister og rasper og dundrer. Høyt og hardt.


Arnstein og jeg var på Folken i går, i anledning Hold Fast sin avskjedskonsert. Hold Fast er unge og dyktige, har turnert Europa og Norge på langs og på tvers og på kryss, og har en ep og en fullengder bak seg.. Med seg hadde de venner - 3 band for å gjøre festen fullkommen.
Arnstein og jeg stilte oss opp et stykke bak på høyre side, med den obligatoriske ølen i hånden. Det var han som sa det : På denne konserten e alle 50 centimeter lågare enn di eg pleie å gå på - og så ser eg ikkje inn i ein hau med månar.
Vi lo godt av det. Ja, eg tenkte akkurat på det - di fleste her konne eg ha vore far te.


Jeg hadde ikke tenkt å skrive noen anmeldelse, men hele konsertopplevelsen motbeviste hypotesen jeg framsatte innledningsvis.
Det var masse herlig primal rockeenergi, ungdommer som føyk som gale inni moshpiten foran scenen, stagediving og spilleglede.
Det er noe med folk som elsker å spille gitar - måten de star på - breibeint med krumma rygg og smil rundt munnen, mens fingrene fyker opp og ned langs gitarhalsen. Den spillegleden er lik enten gitaristen er 14 eller 60, den er like altoppslukende, sjarmerende og fandenivoldsk.
Det er det rocken har som annen musikk mangler. Kygo kan bare stå der med capsen bak fram og dabbe foran laptopen med den idiotiske sterile synthmusikken sin. Denne energien kommer han aldri til å få.
Lenge leve Rocken!





torsdag, februar 16, 2017

Plingplong

For en drøy uke siden leverte jeg sykkelen min inn til reparasjon.
Sykkelen min er en 20 år gammel Kilimanjaro, produsert av Øglænd, kjøpt av en Onkel og arva av meg.
Jeg arva den etter at en eller annen simpel person hadde knabba min mens jeg var i Danmark med familien og Beelzebub-gjengen og hadde tidenes beste sommerferie. Det er jo sånt som skjer, men like fullt utrolig irriterende.
Den arvede er grønn, har 21 gir, heter Asle etter den forrige eieren, og har en diger lykt som lyser  temmelig elendig i forhold til dagens standard. Jeg leverte den på reparasjon fordi bremsene var føkka, og så var det noe krøll med bakhjulet, og så valgte jeg en i Pillevåg - en som jeg har hørt mye fint om - og jeg liker at folk fikser ting.
Det hender at jeg fikser ting selv også, men ikke så ofte som jeg skulle ønske.

Jeg fikk ikke noe godt førsteinntrykk av Herr Felgen. Han ble brysk da jeg sa at jeg hadde en Kilimanjaro: Det e nesten alltid tannhjula på girene som e utslitt, å di får eg ikke tak i lenger.
Han snakka østlandsk med stavangerdialekt, rulla r-ane over tunga, og mer enn antyda at jeg burde se meg om etter en ny sykkel.
Jeg pekte på den og sa at jeg hadde arva den etter en onkel, og at den nesten ikke var brukt, og at bremseklossene var utslitt, og om han kunne kikke på bakhjulet?
Ja, men hvis du trenge nytt hjul så får eg ikkje tak i, altså. 
Eg sende en melding om noen dagar.
Livet uten bil kan by på logistikkutfordringer - men livet uten sykkel - som fotgjenger var verre. Jeg måtte liksom regne dobbel tid til alt, og er det noe jeg ikke har så er det dobbel tid.


Så kom det en melding da - på Mandag - der det sto at sykkelen var ferdig til avhenting.
Det lover jo godt, tenkte jeg og håpte at han hadde sluppet å bestille det bakhjulet som var så umulig å få tak i.
På Onsdag troppa jeg opp i butikken hans, og han kikka spørrende på meg, og det var tydelig at han ikke kjente meg igjen, og det var både befriende og irriterende på en gang - befriende fordi det faktisk finnes noen som husker like dårlig som meg - og irriterende fordi jeg ikke kunne ha gjort noe særlig inntrykk på ham.
Ja? Spurte han.
Ja, hei - eg sko henta den Kilimanjaroen.
Kilimanjaroen, ja. Det tok litt tid å få tak i klossane, det e ke så ofte eg bestille sånne.
Han smilte. Jeg likte ham bedre nå.
Hadde di laga sånne syklar i dag, så hadde eg vært out of buisness, for å si det sånn.
Javel?
Ja, Herregud - du kunne jo ha di i 10 - 15 år uten å måtte gjør noen ting med di.
Han låser sykkelen min løs fra stativet på fortauet.
Vi går inn, og jeg betaler de 354 kronene han skulle ha for jobben og de nye klossene, jeg sier hade og svinger meg opp, og tryner nesten i det jeg prøver bremsene.
Men er det ikke forjævlig? At man lager ting dårligere og dårligere? For at de ikke skal vare? Slik at man må kjøpe nye og kaste de gamle eller bytte ut deler for tusenvis annethvert år?
Det er jo helt plingplong.




onsdag, februar 15, 2017

Kven trur vi at vi er?

Det går ein serie  på NRK fjernsyn som heiter 'Kven trur du at du er'.
Kameraet heng dvelande på kjendisar medan dei leiter seg attende til utvalde forfedre og formødre som dei berre har høyrt om. Dei blar i gamle arkiv og kyrkjebøker og snakkar med lokalhistorikarar og slekstsgranskerar.
Forteljarstemmen er kjensleladd, skyer driv over skjermen. Dei leiter etter noko i dei sjølve, noko som kan forklara fortida. Kvifor det vart som det vart.
Ofte er det sekvensar med tårer, for mest alle finn hendingar som har røynt desse menneska som er ein del av feira eigen eksistens. At fattigdom eller sjukdom eller brot på tidas strenge moral har påført dei lidingar eller sosiale stigma som har gjort liva deira vanskelege. På ein måte som er fjern for oss som lever no, i 2017. I eit av verdas beste samfunn.
Dei har kjempa - og lukkast eller ikkje lukkast, og blod er tjukkare enn vatn, og like raudt som raudvin.
Eg er ikkje veldig nyfiken av natur, så slektsgranskning ligg ikkje for meg, men desse programma har likevel sett igong prosessar i meg.
Særleg dette med korleis ein definerer tid. Kva som er lenge og kva som er kort. At hundre år er ingenting.
Den sosiale og teknologiske utviklinga har gått endå fortare. Etter hjulet kom traktoren, kondomen, telefonen, elektrisiteten, bilen, datamaskinen, mjølkeroboten, smarttelefonen.
Likestillinga, eigenmeldinga, fødselspermisjonen, fellesferien.
Det slår meg at me gløymer litt for lett. Dei sosiale reformane og kvinnekampen har teke samfunnet framover, ført til sosial utjamning, rett til å gå på skule, adgang til helsetenester, rett til ein verdig alderdom, laga eit nett med sikte på å ta vare på folk.
Det er rett nok ikkje perfekt, dette systemet, det er ikkje alle som får hjelp, men:
Foreldregenerasjonen min - som vart fødd etter krigen - og min generasjon - har nytt godt av utviklinga. Me har surfa på ei bølgje av medgang.
Samstundes med dette, så har krava til effektivisering auka, til å laga større einingar, større kommunar, fabrikkar har vorte flagga ut til lågkostland, skipsflåten vorte bemanna med filippinerar og russerar, det har vorte større gardar, krav om at ein skal produsera billegare, og for landbruket sin del så er det vel dokumentert at færre og færre vert bønder, færre og færre arbeider med å dyrka mat. Me importerer stadig meir, og det er ikkje lenger så mykje snakk om sjølvberging og i alle høve ikkje sjølvråderett.
Men kor solid er det fundamentet? Tek me fridomen vår og samfunnsstrukturen vår som sjølvsagde ting? Kven trur me at me er?
Og eg tenkjer, der eg sit i ståva til Tante Else Marie på Randøy, og ser over på Ombo, som etter alle solemerke vert ein del av nye Finnøy og endå nyare Stavanger snart - er det så lurt då?
Alle vegar fører til Rom, vart det ein gong sagt, men vegen frå Vestersjø endar i ferjestøa på Eidssund. Ein utkant er og blir ein utkant.


Og det me ikkje klarar å laga billeg nok sjølv kan me berre importera fra nokon andre. Eg veit ikkje heilt kor stort som er stort nok.
Eg veit ikkje om større er betre.
Eg lurer på om barnebarna mine ein gong vil googla meg, finna facebook-profilen min frå 2017, og tenka - stakkars bestefar - han var nå ein primitiv fyr, fødd i andre halvdel av 1900-talet, og då han var born hadde han ikkje ipad ein gong.
Men uansett så håpar eg at dei som kjem etter oss kjem til å veksa opp like trygt som oss, og at det viser seg at vi har forvalta kloden vår på ein måte som har gjort det mogleg for dei å leva gode liv.

tirsdag, februar 07, 2017

Er du der ennå?

Er vi sjukere nå enn før?
Denne vinteren virker som om den aldri tar slutt.
Det er snått og hoste oppkast og vannkopper og feber om en annen, og når jeg snakker med andre foreldre så har de det på akkurat samme måten.
Det er som en uendelig Netflix-serie. Når man tror man har sett hele driten, så starter det opp en ny sesong, med plott og replikker som ligner på den foregående, og sånn har det vært siden midten av Desember.
Jeg spoler. jeg spoler tilbake til min egen barndom, og hvor sjuke var vi egentlig? Jeg pleide gå og fryse hele vinteren, for jeg ville ikke bruke stillongs, og ikke lue, så det var nok en del hosting og snørring, og høyst sannsynlig dårligere håndhygiene enn vi pålegger kidsa nå om dagen. Dessuten hadde jeg minst èn halsbetennelse i løpet av året, og den ble alltid behandlet med antibiotika.


Hadde vi feber nok så fikk vi være hjemme og motta stell fra mor, ligge oppe på rommet under ei alt for tjukk dyne og bli skjemt bort og lese Sølvpilen og Fantomet og Donald Duck og få kakao og brødskiver med favorittpålegget på et brett opp på rommet.
Kassetter med Abba og Rolling Stones.
Èn gang jeg var sjuk dro mor til nabogutten og lånte tegneserier til meg, Agent X9 , Præriebladet, Vill Vest og Modesty Blaise. Det var himmelen for en 10-åring, men jeg innbiller meg at terskelen for hva som kunne defineres som sjuk var en del høyere enn nå.
Og nå er jo de fleste i jobb, og hvis det er noen som er sjuke, så må noen være hjemme med dem, det er ikke så mange mødre som er hjemmeværende, som vandrer rundt i huset som en god ånd, som har absolutt ingenting de vil prioritere høyere enn å skjemme bort avkommet.
Fedrene gikk på jobb uansett. Det var aldri snakk om at fedre var hjemme med sjuke unger på 70 og 80 - tallet. Aldri.


Vi har veldigveldig gode velferdsordninger i dette landet, vi har egenmeldinger og helsetjenester for alle, og selv så har jeg ikke noe prinsipielt i mot å benytte meg av disse ordningene.
Men.
Jeg vet ikke hvordan dere andre har det. Om dere kjenner på en slags skyld eller samvittighet, på at dere utnytter eller misbruker noe hvis det blir mye og dere er i tvil?
Er det sånn at dere føler at dere har det for godt? At dere ikke har fortjent å sitte ,med kaffekoppen og leker til godt oppå anklene og se 3 sesonger med Sauen Shaun på Netflix sammen med avkommet? Med full lønn attpåtil?
Hvor ER terskelen deres? Med spying er det relativt greit - det er karantene på 48 timer - men på alt dette andre? Hvor er de andre grensene? Hvis hysterisk übersensitivitet er rødt på den ene aksen, og kynisk realisme er ytterst ute på den andre (den høyre) - hvordan velger dere? Og hvor plasserer dere dere selv?




Man har hørt historier om barnehageansatte som finner rester av febernedsettende stikkpiller i bleiene på små unger, at foreldrene har stappa en stikkpille i ratata på ungen, slik at feberen gikk ned og de selv kunne gå på jobb. Disse voksne burde åpenbart straffes med verbal og korporlig vold, da det antagelig er det eneste språket de respekterer.
Men hva med dem på jobben? Hva sier sjefen din når du er hjemme like mye som du er på jobb i perioder? Og tenker du på at det blir mer å gjøre på de andre? Og ER det sånn at det er noen arbeidsoppgaver som bare du kan utføre, og når du ikke er der, så blir det ikke gjort, og når du tenker på det, så blir det litt vanskeligere å puste, og du kjenner deg ubrukelig og ville heller ha vært på jobb enn å sitte hjemme med denne helvetes dårlige samvittigheten?
Eller er det bare meg?
Heldigvis har jeg noe som heter Hjemmekontor, så jeg får gjort litt mens junior sitter og hoster og drikker Cola (for det er det eneste han vil ha) og ser på Angry Birds (for det er det eneste han vil se), og han roper inn til meg : Pappa! Det står er du der ennå!
Og det. Er et veldig godt spørsmål.

mandag, januar 30, 2017

Lov og ikke lov

Det er lov å være skeptisk til 2017.
Mange har kåra 2016 til det verste året ever, men det er vel strengt tatt å ta i, med tanke på at vi har jo hatt verdenskriger og pest og kolera og svartedauden ved tidligere anledninger.
I juesei har de bytta ut verdens kuleste og minst skandaløse president med det motsatte, en uspiselig, selvforherligende bølle med oransjefarget hentehår.
Alle som driver med humor og satire gnir seg i hendene i skrekkblandet fryd. Man var jo ikke ukjent med at det fantes sånne nisser - vi har jo levd med Per Sandberg og Carl Ivar Hagen i 30 år - men at en av dem skulle bli leder for den såkalt frie verden - det er drøyt.
Er det et tegn på at demokratiet er overmodent?  At det er et råtnende lik som arbeider i kapitalens og idiotenes tjeneste?
Nei, sannelig om jeg vet.
Jeg ser at Are Kalvø gruer seg til all protestmusikken som skal lages. At de gode kreftene skal kappes om hvem som synes mest at Donald og hans Andeby er et rasisthøl med fascistoide trekk.
Men Trump er vel heller som en slags blanding av Onkel Skrue og Svarte-Petter, når jeg tenker meg om.
Det er lov å være skeptisk, men det var et eller annet lyst hode som sa at når pendelen svinger så langt over til høyre, så vil den feie mye av dritten på havet når den kommer tilbake igjen.
Det er lov å håpe.
Men det er ikke lov å si for Satan, i følge min datter. Eller forbanna piss.
Jeg kjenner også at jeg gruer meg til protestmusikken, men kanskje det er lov til å ha forventninger til den nye pønken.
Jeg tror det.

torsdag, januar 19, 2017

House of Cards

Vi er på boligjakt igjen.
Eller mer presist: Vi kikker.
Det å selge og kjøpe og flytte og pusse opp - eller ikke - er store avgjørelser med ufattelig mange nyanser og sjatteringer og best eller worst case scenarios.
I alt for mange år har boligene i Stavanger og omegn vært alt for dyre, noe som har medført at mennesker med 'vanlig' lønn - halvparten av ei gjennomsnitts oljearbeiderlønn - sånne som meg (oss) - har hatt lite å velge i.
Hvis man heller ikke har anlegg eller interesse for å spare - eller pusse opp - så har man vært nødt til å gå for noe litt mindre - eller flytte til nedre Sirdal eller dalstroka utafor.
Det er ikke synd på oss. Alle som har en jobb og tjener til graut på veggen og har klær og mat og seng og abonnement på Sumo - vi har det godt.
Tidvis blir jeg også konfrontert med at jeg har råd til å ha ungene mine på privatskole - og ironien i det er selvsagt overtydelig - sosialisten mener at offentlig skole ikke er god nok for hans unger.
Er jeg vant med å møte meg selv i døra? Ja, det er jeg.
Men det var ikke valg av skole dette skulle handle om.
Vi kikker. Hva er vi på jakt etter? Hvor mye kan vi betale? Hvor nærme byen er det? Hvor nærme skolen (privatskolen)? Hvor mye støy er det i området? Hvor langt er det til butikk? Til jobb?
Kan vi ha katt? Bør vi ha katt? Eller hund?
Hvor store soverom er det? Er det kjellerstue eller loftstue? Hage eller ikke hage? Nabo eller naboklager? Er det unger i området? Hvordan er lysforholdene? Heller badegulvet fra eller mot sluken? Er det borettslag? Hvorfor knirker det sånn i gulvet? Er det plass til et stort kjøkkenbord? Er det gang? Er stua større eller mindre enn den vi har? Vedovnen - er den noe tess? Er det et trygt område?
Hvor mye er det i fellesutgifter?
Kan man kjøpe noe der det er mannehule i kjelleren - med Kiss-plakater og Arsenal-skjerf på veggene?
Er det et rom i huset der man kan sitte helt for seg selv med kaffekoppen med en notisbok og en blyant selv om det er flere mennesker hjemme?
Var i det hele tatt dette en god idè?




tirsdag, januar 17, 2017

Sju veker i April

Eg veit ikkje dagen
Eg veit ikkje timen
Du symde mot ljoset
Eg bia i kimen
Eg tokka meg ikkje
Men sto som ein tosk

Tanken var aldri så fri som i går
Og orda sat aldri så laust
Eg rådde kje med deg
Eg nådde kje kle meg

Du må ha høyrt vind
Før han strauk deg mot kinnet
Eg såg deg, men kunne ikkje sjå deg
Strekte meg mot deg, men kunne ikkje nå deg

Ho styrte mot porten
Eg levde av panten
Ho dansa kje med meg
Men frå meg
Det var kje plent det at ho gjekk, men måten
Mørkt som natta
Djupt som havet
Ho reiste om natta og sov om dagen

Eg visna på rot; ja eg bia i kimen, eg var nok lynolen og du var nok limen

søndag, januar 15, 2017

Arbeidets lys

Da jeg sykla igjennom regnet på vei til jobb på Torsdag , tenkte jeg:
I dag skal jeg "bare" på kontoret (det var strengt tatt ikke helt sant, jeg skulle være med på en workshop, samt delta i oppdateringen av en ROS - analyse.
Det tok hele dagen.
Men hvor kommer det fra at dette med kontor og administrasjon ikke tenkes på som ordentlig arbeid?
Jeg lager en kjapp liste over ting som ikke regnes som jobb:
Kontorting
Møteting
Synging
Skriving
Dansing
Spilling av instrumenter
Teater
+ Alt som er gøy
Felles for de fire øverste er at de ikke kan regnes som kroppsarbeid. Ordentlig jobb handler om å løfte ting. Om å flytte dem fra punkt A til punkt B. Om å bygge ting. Om å skru noe sammen.
Om å hogge trær og stable ved.
Om å bære saltstein over heia, eller å skifte olje på traktoren uten hansker. Om å tørke hendene med en twistdott etterpå.

Ordentlig jobb er ikke lystbetont. Ordentlig jobb er sånt som man gjør fordi man må.
Har man en ordentlig jobb (som man faktisk har utført) så kan man lene seg tilbake i godstolen på kvelden, legge føttene på skammelen og fortjene det.

Mistroen til kontoristarbeid vet jeg egentlig ikke hvor kommer fra. Ikke fra far, i hvert fall. Kanskje det kom innenfra, og utvikla seg i takt med typen jobber jeg hadde, og de jeg jobba sammen med.
Kanskje det var tanken på hvor komfortabelt det måtte være, eller hvor meningsløst det måtte være - å sitte der dag etter dag - og ikke gjøre noe. Ikke bli skitten på fingrene engang
Jeg hadde kanskje ikke fantasi til å forestille meg hva de gjorde heller.
Og de kreative tingene er hobby. 
Noe man driver med ved siden av den egentlige jobben. På kveldstid etter fjoset.
Dette er antakelig et Ryfylkefenomen.
Det å kalle seg kunstner eller forfatter eller musiker, det gjør man ikke i Ryfylke. Det sitter helt inne i ryggmargen. Det er bresing, og der jeg kommer fra er bresing den åttende dødssynden. Å begå bresing er sosialt selvmord.

....etter åtte timer med workshop og ROS- analyse var jeg dønn utslitt. Mye mer enn jeg er etter en vanlig arbeidsdag.
Men det er ikke det verste. Det verste er at jeg ikke følte at jeg hadde gjort noe.
Selv om jeg hadde det.
God Søndag.


fredag, januar 13, 2017

Vise ord frå Farmor

2016 er forbi, ekspertane er samde om at det var eit godt under middels år. Eit som starta med terroråtak og dødsfallet til David Bowie, toppa seg då Donald Trump vart president i USA, og ebba ut med George Michael og Prinsesse Leia frå Star Wars, som òg gjekk bort.

Alle desse kjende menneska som gjekk i frå oss er ei påminning om at ingen av oss lever evig. Ikkje ein gong Lemmy Kilmister frå Motorhead.

Det er likevel den aukanda mistrua til menneskje frå andre kulturar, og legitimering av menneskefiendtlege haldningar som gjer meg størst ubehag med tanke på året som gjekk.

I møtet med mine eigne og andre sine fordommar ser det ut til at det er behov for sjølvransaking og påfølgande løfte om endring. Eit heilt nytt, blankt år med fargestiftar og tilhøyrande (relativt) friskt mot skulle i teorien vere egna til dette.

Nyttårsforsett vert gjerne begått i boblerus kring kvart over tolv på nyttårsafta, medan krutrøyken enno heng over rakettoppskytingsplassen, og klemmar vert utveksla mellom dei som enno er vakne og kan gjera rede for seg.
Og somme tider lovar vi ting som vi verken vil eller kan halda.

Dei fleste nyttårsforsett går på forbetring av eigen livsstil og utsjånad. Slutta å røykja, trena meir, ete mindre og sunnare, gå meir tur og så bortetter. Nyttårsforsett har ofte ei svak lukt av navlelo.

Klok av skade og innsyn i eigne begrensningar styrer eg unna desse tradisjonelle forsetta.

Farmor – som var eit klokt og forsiktig menneskje – varta til tider opp med visdomsord som hennar næraste kunne ta lærdom av, ofte underfundige i form, og eit av dei ho bruka mest var: Dei e fine som fere fint åd. Det vart som regel brukt i samanhengar der me skulle på fest eller ut ‘blant folk’, men må ikkje forvekslast med far sitt meir formanande : Du trenge ikkje vinna festen kvar gong.

Så i 2017 skal eg fera finare åt enn i 2016. Eg skal freista å lytta meir til mine næraste og respektera (litt meir) andre folk som ikkje deler mine meiningar, eg skal la vera å egla når eg vinn over sonen min i ludo.

Om alle for litt finare åt, så kunne verda verte ein litt trivelegare stad i 2017 enn ho var i 2016. Anten ein er utflytta bondeson, frisør på Bryne, statsråd i eit departement, fundamentalt religiøs, eller påtroppande leiar for den frie verda.

Eg vil oppfordra dykk alle til å fara fint åt  -  mot familien – mot dyr - mot naboen, mot kloden, mot tiggerar, mot dei du arbeider  med, mot dei med skaut og mot dei utan.
Og ellers vonar eg at dykk får ei overmåteleg bra helg.

torsdag, januar 05, 2017

Sylskarpt

Det er 2017.
Julepynten er forsvarlig pakka ned i fire store oppbevaringskasser i plast. Treet - som kosta svimlende 700 kroner - og som tok opp en snau tredjedel av den beskjedne stueplassen hos oss, det ligger som under verandaen, og der blir det liggende fram til bossbilen kommer neste uke.
Det lukta godt, treet - og var fint å se på - og de fleste nålene hang der ennå da vi kasta det ut i kulden.
Vi måtte riktignok dytte det litt til siden for å komme til skapet som står mot veggen bak.
Jeg møtte forresten meg selv i døra da jeg hadde kjøpt det. Det er jeg som er festbrems på pyntefronten, og tidligere år har jeg alltid formant Rållså at vi må ha et smalt tre - ett som ikkje tar heila ståvå - og med en gang jeg tar initiativ selv, så ender jeg med det motsatte.
Og så var det selve montasjen - i foten - selv om jeg fikk Teif Lore til å ta noe med øksa, så var den satans stammen for tjukk i bunnen, så jeg måtte ut tre ganger og hogge av enda mer med samekniven, og så var foten lagd for trær som var litt mindre omfangsrike, så det sto og vippa, og så ble det skeivt og så skulle jeg innover, og så blei jeg stressa, og så hadde ungene bakt pepperkaker - som de ville gi meg mens jeg sto bøyd over foten og svetta og følte meg ubrukelig, og så klarte jeg ikke å være noe koselig heller.
Og det var nesten det verste.
Jeg brukte to syler langs stammen for å få det til å stå beint. Rållså var kanskje vel raus med meg da hun sa:
Du e flinke!
Pøsj.
Tenk at eg sko ble i samen med ein sånn ein handymann. Det hadde eg ALDRI trudd.
Det e vel faen ikkje handy å joksa med to sylar.
Ja, men du vett i hvert fall ka ein syl E!
Og det skal jeg ha.
Det er en sånn som har spiss i enden.