Kari Bremnes live 28/10 2017

I høst har Rållså og jeg vært aldeles bortskjemt med fine konserter.  Mari Boine, Thåstrøm, Hohlbrugger, Brigade og Helldorado.
På Lørdag hadde vi billetter til Kari Bremnes på konserthuset, og det var duket for enda en fin kveld.
Det er litt urettferdig overfor Kari Bremnes at det mange husker henne for, eller mer presist navnet hennes for, er Harald Eia' s elleville (og  veldig morsomme) harselas med nordlendinger i det geniale humorshowet Team Antonsen for halvannet tiår siden.
Selv har jeg hatt ei plate med henne, gitt ut en gang på 90-tallet, titulert gåte ved gåte  (tror jeg). Jeg liker den plata, selv om den aldri har gitt meg nevneverdig kred i gothmetall-kretsene jeg har vanket i.
Og så er hun jo såkalt 'folkekjær', og det har gitt henne mange snurringer på P1 Radio. Tilogmed mormor likte Bremnes, og hun var over middels skeptisk til nordlendinger.
Vi var på plass i konserthuset før åtte, takket være enda en barnevakt rekruttert fra nabolaget. Jeg satte meg i baren og drakk overpriset pilsnerøl med obligatorisk tips, og Rållså drakk hvitvin fra et plastglass, og så gikk vi inn, og så viste det seg at vi hadde billetter på galleriet, på langsiden mot scenen, slik at vi ble sittende etter hverandre, du vet - som når man kjører buss - og sannelig om ikke Teif Lore og søstera ikke satt litt lenger bak i bussen, og halve salen var også satt av til sitteplasser, og den andre halvparten - framme ved scenen- var satt av til vanlige ståplasser. Normalt foretrekker jeg å stå på konsert, men siden ryggen min har vært vrang i det siste, så var jeg glad for at jeg slapp.
Bandet entra scenen først, og like etter kom denne vakre, mystiske kvinnen vaklende inn på litt for høye hæler, i litt for trange bukser, og så var vi i gang.
At hun var så vittig hadde jeg ikke forestilt meg på forhånd, og jeg synes hun kommuniserte veldig godt, som om hun inviterte oss inn i sin egen stue. Musikerne hennes var selvfølgelig helt topp, sinnsykt presise, samspilte. Og stemmen hennes klinger mørkt og deilig, og salen elsker henne. Elsker dem.
Det er godt å være i den varme stua til Kari Bremnes, og det er kanskje det som er problemet, eller ankepunktet. Hun kaster seg ikke uti noe. Kanskje bortsett fra en litt rar tranedans på litt for høye hæler.
Det er lengsel der, melankoli, dyp, liv, peisvarme, men det er ikke avgrunn, desperasjon, angst. Det er ikke død.
Jeg savner det, etter Helldorado og Thåstrøm, jeg savner at hun tør litt mer.
Hele salen reiser seg og trampeklapper dem av scenen, så det er visst ikke så mange andre enn meg som er litt skuffa. Det var vakkert, men litt ufullendt.
Vi diskuterte det etterpå, Rållså og jeg - om det hadde vært enda bedre i et klubblokale - hvor artistene og publikum kom tettere på hverandre, for stua ble litt stor, men som sagt: sabla dyktige musikere.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta